Månedlige arkiver: april 2013

Pioneren som gikk seg vill…

Kristine Olsen var en av pionerene i Frelsesarmeen i Norge. Hun fikk en dramatisk skjebne.

Kristine Olsen var en av pionerene i Frelsesarmeen i Norge. Hun fikk en dramatisk skjebne.

Av Nils-Petter Enstad

Fredag 8. februar 1906 skjedde en ulykke utenfor Lista som skapte bølger av både sjokk og sorg i Frelsesarmeen i Norge. En kvinnelig passasjer var blitt skyllet over bord fra dampskipet «Kong Håkon», og hadde druknet. Kvinnen het Kristine Olsen. Hun hadde vært en av pionerene innen Armeens arbeid både i Norge og Danmark, men kort tid før sin død, hadde hun forlatt tjenesten i Frelsesarmeen og sluttet seg til et trossamfunn som Krigsropet litt kryptisk omtaler som «et andet religiøst samfund, hvis lære i væsentlig grad afviger fra den opfattelse kristne i alminnelighed har». Beretningen om Kristine Olsen er en av de mange sterke fortellingene fra Frelsesarmeens historie.

 Pioner
Kristine Olsen hadde sluttet seg til Frelsesarmeen allerede før bevegelsen kom til Norge i januar 1888. Hun hadde møtt Frelsesarmeen i England, og blitt med i arbeidet der. Om hun også ble frelsesoffiser i England, er mer uklart. Navnet hennes dukker opp første gang i Krigsropet for 25. august 1888. Her omtales hun bare som «Christine Olsen fra England”, og at hun skal delta i et møte i Kristiania samme dag. To uker senere er hun imidlertid utstyrt med offisersrang: «Kapt. Kristine Olsen ankom fra England Mandag den 20de August og efter et par Dages hvile begynder i sit norske Arbeide. Vi ved, Gud vil benytte hende», står det i en notis, og i bladet som er datert 22. september er en offisiell kunngjøring om at kaptein Christine Olsen er beordret som leder av Kristiania 1. korps.
I Frelsesarmeens rulle over frelsesoffiserer, er hun innført som offiser nr. 3. De to første var henholdsvis Bertha Hansen og Carl Breien. Dette kan derfor tyde på at hun var menig soldat da hun kom til Norge, men at hun forholdsvis raskt er blitt utnevnt til kaptein. Forfremmelsene satt ofte løst i de dager, særlig til lavere grader som løytnant og kaptein.

Karriere
Hennes karriere som frelsesoffiser har latt seg rekonstruere slik, ut fra tilgjengelige kilder: I september 1888 ble hun leder for Kristiania 1. korps. I januar 1889 åpnet hun Frelsesarmeens korps i Fredrikstad, men allerede i mars samme år ble hun beordret til Danmark. Her ble hun en av pionerene innen Frelsesarmeens sosialarbeid. Hun regnes som den første, danske slumsøsteren og ble kalt «Slum-Ole» – det var ment som en heder. I 1894 ble hun leder for Frelsesarmeens «redningshjem» i Danmark. Her kunne enslige mødre og tidligere prostituerte få en ny start. Da hun kom til Norge i 1899, fikk hun en tilsvarende oppgave her. Men et drøyt år senere ble hun løst fra denne, og Krigsropet brakte en kryptisk notis om at det har vært en vanskelig tid på hjemmet, og begge assistentene hennes har vært syke.
Det mest interessante ved slike notiser er som regel det de ikke sier, og her er det vel nokså tydelig at det har vært konflikter ved hjemmet. Det neste halvannet år vikarierte hun i korte perioder som pastor ved flere av Frelsesarmeens menigheter. Høsten 1901 ble hun utnevnt til reisende evangelist.

Evangelist
Hun var antakelig den første reisende evangelist i Frelsesarmeens historie i Norge. Som evangelist var hun etterspurt og avholdt. Mange ble omvendt ved å lytte til hennes forkynnelse, og hun var også til stor oppmuntring for offiserene som hadde ansvaret for de menighetene hun besøkte. At hun i 1903 ble forfremmet til major, en rang som den gang hang meget høyt i Frelsesarmeen, må ha vært et uttrykk for anerkjennelse fra hennes ledere. Desto større må sjokket ha vært da hun bare to år senere valgte å forlate tjenesten i Frelsesarmeen, og sluttet seg til en ny og kontroversiell religiøs bevegelse, «et andet religiøst samfund, hvis lære i væsentlig grad afviger fra den opfattelse kristne i alminnelighed har», som hennes venn, den senere kommandør Th. Westergaard skrev i Krigsropet da hun var død. Hvilken bevegelse det er snakk om, går ikke fram av kildene, men en kvalifisert gjetting fra denne forfatters side går ut på at det må ha vært de på det tidspunktet nye og nokså ukjente «Bibelstudentene», som blant annet var sterkt fokusert på tidenes ende og Jesu gjenkomst. I dag er «bibelstudentene» bedre kjent som Jehovas Vitner. Reidar Hvalvik skriver i sin bok om Jehovas Vitner at det i 1904 ble opprettet et kontor for Vakttårnselskapet i Kristiania, og at det i løpet av 1905 ble dannet grupper av «Bibelstudentene» i byer som Skien, Kristiania, Bergen og Narvik.
Det må ha vært en prosess som gikk forut for det bruddet som skjedde i 1905. I Krigsropets årgang for 1903 finner man en rekke notiser om hennes reiser og møtevirksomhet, men det i årgangen for 1904 er forholdsvis lite. I mai 1905 ble hun slettet fra Frelsesarmeens offisersrulle. Hun tilhørte ikke lenger den bevegelsen hun hadde vært med på å bygge opp både i Norge og Danmark.

Utstråling
Kristine Olsen må ha vært et menneske med en enorm utstråling. Det finnes få bilder av henne, men de som finnes viser en kvinne som er sterkt preget av hardt arbeid og mange forsakelser. Bildet som illustrerer denne artikkelen er tatt minst fem år før hun døde, da hun neppe kan ha vært mer enn et sted mellom 40 og 45 år gammel.
Kristine Olsen etterlot seg ikke noe skriftlig som kan gi oss et inntrykk av hennes forkynnelse eller hennes teologiske standpunkter. Hennes liv og skjebne og hennes brudd med Frelsesarmeen til fordel for det som trolig har vært Jehovas Vitner, gir inntrykk av at hun ut fra en moderne forståelse kan ha hatt et visst anlegg for svermeri. I sin siste samtale med Th. Westergaard, idet hun skulle legge ut på reisen der hun omkom, hadde hun snakket varmt om hvordan hun gledet seg til å vitne om det nye lyset hun hadde sett. Westergaard går ellers svært langt i å antyde at når «major Olsen» omkom som hun gjorde, kan det ha vært fordi Gud ønsket å hente henne hjem før hun rakk å gjøre noen skade som vitne for dette nye lys.

«Alene i håp til Gud»
Fredag ettermiddag 8. februar 1906 gikk hun så om bord i ruteskipet, sammen med et par andre som hadde sett det samme lyset som henne, klar til å legge ut på sin første reise i den nye tjenesten hennes. De satt først i salongen og sang og bad sammen. En av sangene var «Alene i håp til Gud, min sjel, vær stille» – en sang hun kjente godt fra sin tjeneste i Frelsesarmeen. I rom sjø begynte båten å rulle, og Kristine Olsen ble uvel. Hun gikk ut på dekket for å få frisk luft. Der sto hun da brottsjøen kom.

 Kilder:
Edelbo, Niels: Frelsens Hær i Danmark gennem 50 aar (København, 1937)
Hvalvik, Reidar: Drømmen om det tapte paradis. En bok om Jehovas Vitners lære (Oslo, 1990).
Norum, Charles (red.): Med Ordets sverd – Klipp fra Krigsraabet 1888-1889 (Oslo, 1974)
Tandberg, H.A.: 50 års korstog for Gud og Norge (Oslo, 1937)
Krigsraabet, årgangene 1899 – 1906
Fordi det i kildene er en del inkosekvens med tanke på stavemåten av fornavnet hennes, er det slik også i denne artikkelen.

 

 

Annonser

Sørlandsgutten som ble internasjonal Frelsesarmé-leder

Hilda og Reinert Gundersen

Av Nils-Petter Enstad
«Tvedestrand, for den som ikke vet det, er en yndig liten sørlandsby», heter det i den populære Urmakervisa som Amble Næss skrev til en revy for mange år siden, og som det fremdeles hender noen nynner på. Her åpnet Frelsesarmeen en menighet allerede våren 1889, et snaut år etter at bevegelsen var kommet til Norge. Menigheten ble nedlagt i 1928, men en av de første og mest markante lederskikkelsene i bevegelsen kom nettopp herfra.

Reinert Gundersen ble født 24. oktober 1873. Både i 1870- og 1880-årene var kristenlivet på Sørlandet preget av vekkelser, ikke minst ved det som skjedde i Vegårdshei. Skipper Terje Rasmussen, som regnes som denne vekkelsens redskap, hadde sittet under talerstolen til Catherine Booth i England, og brakte med seg impulser fra hennes forkynnelse. Da Armeen kom til Norge i 1888, ba Terje Rasmussen om at man også skulle begynne virksomhet i Arendal, og dette ble da også den første byen utenom hovedstaden der man startet opp. Det skjedde i mars 1888, og ett år senere begynte man også i Tvedestrand.
Som så mange av sine jevnaldrende, var også Reinert Gundersen preget av den vekkelsesatmosfæren som preget Sørlandet, og bare 16 år gammel ble han frelsessoldat i hjembyen. Året etter meldte han seg til tjeneste som frelsesoffiser, og fikk ordre til Lillesand som assistent.

Pionértid
Reinert Gundersen var en av Frelsesarmeens pionerer. Han hadde tilnærmelsesvis ingen formell utdannelse, men var den typen menneske som vokser med oppgavene, og som hele livet drev iherdig selvstudium. Han fikk derfor tidlig store oppgaver i Frelsesarmeen. Men han var også nødt til å betale mye av den prisen pionerinnsats innebærer: Han var menighetsleder i en tid der det var daglig kost at offiserene ble trakassert både verbalt og fysisk, og hvor det å være dørvakt under møtene kunne innebære risikoen for å bli trukket med i slåsskamper. Som
Den storvokste mann han var, ble han utsatt for dette mer enn én gang. Som leder for menigheten i Trondheim ble han også satt i fengsel i åtte dager fordi kveldsmøtene varte for lenge, etter politiets mening, og han nektet å betale den ilagte boten.
I desember 1898, 25 år gammel, ble han beordret som leder for alt Frelsesarmeens arbeid i Troms og Finnmark, med tittel som divisjonssjef. I mai 1900 giftet han seg med kaptein Hilda Helgesen, som hadde vært frelsesoffiser siden 1894.

Oppgaver
Som divisjonssjef hørte Reinert Gundersen til lederskapet i den ennå forholdsvis unge bevegelsen. Og mange oppgaver lå og ventet. I 1904 ble han leder for rehabiliteringsarbeidet blant menn, og var en av initiativtakerne til at arbeidsmarkeds- og gjenbruksbedriften Elevator ble startet året etter. Senere ble han sjef for alt det evangeliske arbeidet i Norge, og han var en av de første, norske offiserene som ble utnevnt til nestkommanderende for arbeidet i sitt hjemland.
Han hadde også flere oppgaver i utlandet, blant annet som nestkommanderende i Sør-Amerika og feltsjef i Sverige. I 1923 ble han utnevnt til leder for Frelsesarmeens arbeid i Danmark, og fem år senere fikk han det samme ansvaret i Finland. Han var den første frelsesoffiseren fra Norge som ble betrodd slike oppgaver, og han var også den første som ble forfremmet fra oberst til kommandørløytnant – for øvrig en rang som ikke lenger finnes.

 
Pensjonering
De fleste innen Frelsesarmeen i Norge regnet med at det bare var et tidsspørsmål før Reinert Gundersen ble leder for arbeidet i sitt hjemland, men slik skulle det ikke gå. Mens ekteparet var stasjonert i Finland, brøt Gundersens helse sammen. Som så mange ildsjeler av sin generasjon, hadde han ikke noen forståelse for det å ta vare på seg selv. Allerede mens han var i Danmark, hadde han skrevet i et brev: «Legen sier jeg lider av sju-åtte sykdommer, men ellers har jeg det bra, og forsøker å gjøre mitt beste.» Nå var helsesituasjonen hans såpass alvorlig at han ble løst fra ansvaret som leder i Finland, og etter noen måneders hvile begynte han ved Det internasjonale hovedkvarteret som assisterende internasjonal sekretær for Europa.
Høsten 1933 var det meningen at han skulle overta som leder for Frelsesarmeens arbeid i Sør-Amerika. Men legen kunne ikke gi ham den nødvendige helseattest, og i stedet ble han pensjonert, bare 60 år gammel. Legen hadde sagt at de indre organene hans var så slitte som på en 85-åring.

Slutten
De sju siste leveårene hans ble stille. Av og til talte han ved noen møter, og han skrev noen artikler i Frelsesarmeens blader. Men for det meste hadde hver dag nok med seg selv.
I november 1940 ble han sengeliggende. Hans kone og datter stelte for ham, men 5. desember ble han lagt inn på Diakonhjemmet. Noen dager senere døde han. Noen øyeblikk før han gled inn i bevisstløs tilstand, hørte sykepleieren ham si klart og tydelig: «Nå ser jeg Jesus! Da behøver jeg ikke noe mer.»
I dag er det ikke så mange som vet hvem Reinert Gundersen var. Men han fortjener å bli husket som sørlandsgutten som ble en av Frelsesarmeens internasjonale ledere, og som var pioner for arbeidet i sitt hjemland.

Kilder:
B.B. Fjærestrand: GÅ UT – OG FORKYNN (Salvata Kristelig Forlag, u.å.)
H.A. Tandberg: 50 ÅRS KORSTOG (Salvata Kristelig Forlag, 1937)
TVEDESTRANDSGUTTEN SOM BLE FRELSESARMÉ-KOMMANDØR. Reinert Gundersen in memoriam (Den Unge Soldat, nr. 2 – 1941)

Annonser

Gamle uniformer?

26475

Under årets kongress blir det en utstilling om Frelsesarmeens utvikling i Norge. Utstillingen er et samarbeid mellom Frelsesarmeens kommunikasjonsavdeling og Frelsesarmeens historiske selskap. Til denne utstillingen ønsker vi å vise fram uniformer fra ulike epoker. Har noen uniformer fra før 1970 å låne ut til utstillingen?
Krigsropet skal også lage en artikkel om uniformens historie til jubileumsnummeret som kommer ut til kongress, det hadde vært flott å få låne noen av uniformene allerede til den artikkelen. Bildene til denne må tas i løpet av april, så flott om vi kan få svar så fort som mulig.
Send svar til journalist Heidi Goodreid på
heidi.goodreid@frelsesarmeen.no.

Heidi Goodreid, journalist i Krigsropet
mob. 99603958

Annonser

William Booths fødselsdag

billboothincolor

Frelsesarmeens grunnlegger William Booth ble født 10. april 1829 i Nottingham. Det er 184 år siden, og det er snart 101 år siden han døde, mens den arv han etterlot seg, finnes fremdeles, og betyr mye for mange mennesker.

Frelsesarmeen begynte sitt arbeid i Norge 22. januar 1888. Det er 125 år siden i år, og det er allerede blitt markert, og vil bli markert utover året, med arrangementer, bokutgivelse og på andre måter.

William Booths siste offentlige framtreden skjedde i Royal Albert Hall 9. mai 1912, tre måneder før han døde. Her kom han med det utsagnet som på mange måter er blitt stående både som en oppsummering av hans eget liv, og en framtidsvisjon for den bevegelsen han skapte:

Så lenge kvinner gråter som de gjør nå, vil jeg kjempe.
Så lenge små barn går sultne som de gjør nå, vil jeg kjempe.
Så lenge mennesker går inn og ut av fengsel, som de gjør nå, vil jeg kjempe.
Så lenge noen sliter med avhengighet, så lenge det finnes en misbrukt kvinne, så lenge det finnes en sjel som lever uten Guds lys, vil jeg kjempe.
Jeg vil kjempe til siste slutt.

Den kampen kjempes fremdeles!