Pioneren som gikk seg vill…

Kristine Olsen var en av pionerene i Frelsesarmeen i Norge. Hun fikk en dramatisk skjebne.

Kristine Olsen var en av pionerene i Frelsesarmeen i Norge. Hun fikk en dramatisk skjebne.

Av Nils-Petter Enstad

Fredag 8. februar 1906 skjedde en ulykke utenfor Lista som skapte bølger av både sjokk og sorg i Frelsesarmeen i Norge. En kvinnelig passasjer var blitt skyllet over bord fra dampskipet «Kong Håkon», og hadde druknet. Kvinnen het Kristine Olsen. Hun hadde vært en av pionerene innen Armeens arbeid både i Norge og Danmark, men kort tid før sin død, hadde hun forlatt tjenesten i Frelsesarmeen og sluttet seg til et trossamfunn som Krigsropet litt kryptisk omtaler som «et andet religiøst samfund, hvis lære i væsentlig grad afviger fra den opfattelse kristne i alminnelighed har». Beretningen om Kristine Olsen er en av de mange sterke fortellingene fra Frelsesarmeens historie.

 Pioner
Kristine Olsen hadde sluttet seg til Frelsesarmeen allerede før bevegelsen kom til Norge i januar 1888. Hun hadde møtt Frelsesarmeen i England, og blitt med i arbeidet der. Om hun også ble frelsesoffiser i England, er mer uklart. Navnet hennes dukker opp første gang i Krigsropet for 25. august 1888. Her omtales hun bare som «Christine Olsen fra England”, og at hun skal delta i et møte i Kristiania samme dag. To uker senere er hun imidlertid utstyrt med offisersrang: «Kapt. Kristine Olsen ankom fra England Mandag den 20de August og efter et par Dages hvile begynder i sit norske Arbeide. Vi ved, Gud vil benytte hende», står det i en notis, og i bladet som er datert 22. september er en offisiell kunngjøring om at kaptein Christine Olsen er beordret som leder av Kristiania 1. korps.
I Frelsesarmeens rulle over frelsesoffiserer, er hun innført som offiser nr. 3. De to første var henholdsvis Bertha Hansen og Carl Breien. Dette kan derfor tyde på at hun var menig soldat da hun kom til Norge, men at hun forholdsvis raskt er blitt utnevnt til kaptein. Forfremmelsene satt ofte løst i de dager, særlig til lavere grader som løytnant og kaptein.

Karriere
Hennes karriere som frelsesoffiser har latt seg rekonstruere slik, ut fra tilgjengelige kilder: I september 1888 ble hun leder for Kristiania 1. korps. I januar 1889 åpnet hun Frelsesarmeens korps i Fredrikstad, men allerede i mars samme år ble hun beordret til Danmark. Her ble hun en av pionerene innen Frelsesarmeens sosialarbeid. Hun regnes som den første, danske slumsøsteren og ble kalt «Slum-Ole» – det var ment som en heder. I 1894 ble hun leder for Frelsesarmeens «redningshjem» i Danmark. Her kunne enslige mødre og tidligere prostituerte få en ny start. Da hun kom til Norge i 1899, fikk hun en tilsvarende oppgave her. Men et drøyt år senere ble hun løst fra denne, og Krigsropet brakte en kryptisk notis om at det har vært en vanskelig tid på hjemmet, og begge assistentene hennes har vært syke.
Det mest interessante ved slike notiser er som regel det de ikke sier, og her er det vel nokså tydelig at det har vært konflikter ved hjemmet. Det neste halvannet år vikarierte hun i korte perioder som pastor ved flere av Frelsesarmeens menigheter. Høsten 1901 ble hun utnevnt til reisende evangelist.

Evangelist
Hun var antakelig den første reisende evangelist i Frelsesarmeens historie i Norge. Som evangelist var hun etterspurt og avholdt. Mange ble omvendt ved å lytte til hennes forkynnelse, og hun var også til stor oppmuntring for offiserene som hadde ansvaret for de menighetene hun besøkte. At hun i 1903 ble forfremmet til major, en rang som den gang hang meget høyt i Frelsesarmeen, må ha vært et uttrykk for anerkjennelse fra hennes ledere. Desto større må sjokket ha vært da hun bare to år senere valgte å forlate tjenesten i Frelsesarmeen, og sluttet seg til en ny og kontroversiell religiøs bevegelse, «et andet religiøst samfund, hvis lære i væsentlig grad afviger fra den opfattelse kristne i alminnelighed har», som hennes venn, den senere kommandør Th. Westergaard skrev i Krigsropet da hun var død. Hvilken bevegelse det er snakk om, går ikke fram av kildene, men en kvalifisert gjetting fra denne forfatters side går ut på at det må ha vært de på det tidspunktet nye og nokså ukjente «Bibelstudentene», som blant annet var sterkt fokusert på tidenes ende og Jesu gjenkomst. I dag er «bibelstudentene» bedre kjent som Jehovas Vitner. Reidar Hvalvik skriver i sin bok om Jehovas Vitner at det i 1904 ble opprettet et kontor for Vakttårnselskapet i Kristiania, og at det i løpet av 1905 ble dannet grupper av «Bibelstudentene» i byer som Skien, Kristiania, Bergen og Narvik.
Det må ha vært en prosess som gikk forut for det bruddet som skjedde i 1905. I Krigsropets årgang for 1903 finner man en rekke notiser om hennes reiser og møtevirksomhet, men det i årgangen for 1904 er forholdsvis lite. I mai 1905 ble hun slettet fra Frelsesarmeens offisersrulle. Hun tilhørte ikke lenger den bevegelsen hun hadde vært med på å bygge opp både i Norge og Danmark.

Utstråling
Kristine Olsen må ha vært et menneske med en enorm utstråling. Det finnes få bilder av henne, men de som finnes viser en kvinne som er sterkt preget av hardt arbeid og mange forsakelser. Bildet som illustrerer denne artikkelen er tatt minst fem år før hun døde, da hun neppe kan ha vært mer enn et sted mellom 40 og 45 år gammel.
Kristine Olsen etterlot seg ikke noe skriftlig som kan gi oss et inntrykk av hennes forkynnelse eller hennes teologiske standpunkter. Hennes liv og skjebne og hennes brudd med Frelsesarmeen til fordel for det som trolig har vært Jehovas Vitner, gir inntrykk av at hun ut fra en moderne forståelse kan ha hatt et visst anlegg for svermeri. I sin siste samtale med Th. Westergaard, idet hun skulle legge ut på reisen der hun omkom, hadde hun snakket varmt om hvordan hun gledet seg til å vitne om det nye lyset hun hadde sett. Westergaard går ellers svært langt i å antyde at når «major Olsen» omkom som hun gjorde, kan det ha vært fordi Gud ønsket å hente henne hjem før hun rakk å gjøre noen skade som vitne for dette nye lys.

«Alene i håp til Gud»
Fredag ettermiddag 8. februar 1906 gikk hun så om bord i ruteskipet, sammen med et par andre som hadde sett det samme lyset som henne, klar til å legge ut på sin første reise i den nye tjenesten hennes. De satt først i salongen og sang og bad sammen. En av sangene var «Alene i håp til Gud, min sjel, vær stille» – en sang hun kjente godt fra sin tjeneste i Frelsesarmeen. I rom sjø begynte båten å rulle, og Kristine Olsen ble uvel. Hun gikk ut på dekket for å få frisk luft. Der sto hun da brottsjøen kom.

 Kilder:
Edelbo, Niels: Frelsens Hær i Danmark gennem 50 aar (København, 1937)
Hvalvik, Reidar: Drømmen om det tapte paradis. En bok om Jehovas Vitners lære (Oslo, 1990).
Norum, Charles (red.): Med Ordets sverd – Klipp fra Krigsraabet 1888-1889 (Oslo, 1974)
Tandberg, H.A.: 50 års korstog for Gud og Norge (Oslo, 1937)
Krigsraabet, årgangene 1899 – 1906
Fordi det i kildene er en del inkosekvens med tanke på stavemåten av fornavnet hennes, er det slik også i denne artikkelen.

 

 

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *