Månedlige arkiver: juli 2013

Historien om «Send bud på ham»

Konrad Odinsen fra Bergen skrev teksten til "Send bud på ham"

Konrad Odinsen fra Bergen skrev teksten til «Send bud på ham»

Av Nils-Petter Enstad
Konrad Odinsen er blant de mange i den kristne sangens og musikkens historie som huskes for én enkelt tekst eller melodi. Den teksten han huskes for, «Send bud på ham», skrev han mens han ennå var en forholdsvis ung mann.

Inspirasjonen til denne sangen ble født under et møte i Frelsesarmeens lokale i Strømgaten 16 i Bergen, en søndag omkring 1920. Kveldens taler, frelsesoffiseren Lars B. Jarnes, tok utgangspunkt i teksten om Jesus som vekket opp Lasarus fra de døde. Hovedtanken i talen var at det ble sendt bud på Jesus, og Jarnes understreket dette poenget meget sterkt: «Send bud på ham – send bud på Jesus.»
I forsamlingen satt også Konrad Odinsen. Han var omkring 25 år gammel på dette tidspunktet, og hadde allerede bak seg en kort periode som frelsesoffiser. Etter møtet gikk han sammen med noen andre og snakket om møtet og prekenen. Særlig hadde merket seg ordene «Send bud på ham». En av de andre snudde seg mot Odinsen og sa: – Kan ikke du skrive en sang om å sende bud på ham?
Allerede noen dager senere hadde han sangteksten klar. Kort tid etter tok Konrad Odinsen opp igjen tjenesten som frelsesoffiser, og var i denne i et års tid, før han nok en gang trakk seg tilbake til en mer sivil tilværelse; denne gang for godt.

Flere vers
I den opprinnelige utgaven av teksten, var det i hvert fall fire vers som med sikkerhet kan tilskrives Konrad Odinsen. I de fleste sangbøker er det dessuten to vers til. De fire versene som med sikkerhet kan tilskrives Konrad Odinsen, begynner alle med ordene «Send bud på ham».
Hvert av versene beskriver forskjellige situasjoner der dette er nødvendig: «..når hjelp du trenger til», «..når tvilende du er», «..når sorgen trykker deg» og «..i gledens skjønne tid». Men ikke i et eneste av de fire versene blir det sagt noe om hvem denne «han» er som man skal sende bud til. En annen frelsesoffiser, Olav Jakobsen, skrev derfor etter noen år det verset som nå som er det første verset i sangen: «Send bud på ham hvis navn er Jesus Krist».
Olav Jakobsens datter, Ruth Bjartveit, forteller: -Far fortalte meg engang at han mente det manglet noe i sangen. Det gikk ikke klart fram hvem man skulle sende bud på. Han skrev derfor det første verset med linjen «… hvis navn er Jesus Krist».
Det er også et sjette vers til sangen. Ruth Bjartveit er nokså sikker på at dette ikke er skrevet av hennes far, og det er muligens skrevet av Konrad Odinsen selv, enten da han skrev de fire eldste versene, eller senere. Dette er det ikke noe dokumentasjon på.            Det er heller ikke alle sangbøkene som har hatt med dette siste verset, og det er ikke alle som regner dette som en «egentlig» del av sangen. Eksempelvis var det først med utgaven av Frelsesarmeens sangbok fra 2011 at dette verset ble med i denne samlingen.

Melodi
Melodien er laget av Arthur Skrede (1908-75). Han var også fra Bergen, og musikant i Frelsesarmeen. I 1934 ble han kadett ved Frelsesarmeens krigsskole, og tjenestegjorde som frelsesoffiser fram til 1940. Også etter at han sluttet som offiser, var han aktivt med i Bergen 1. korps.
Det er uklart når han skrev melodien til «Send bud på ham». Det har vært hevdet at han skrev den omtrent samtidig med at Odinsen skrev teksten. Men i og med at Arthur Skrede på den tida var omkring 12 år gammel, er dette lite sannsynlig.
Det er også uklart når sangen ble publisert første gang. I arkivet ved Frelsesarmeens hovedkvarter finnes et udatert noteark på fire sider der sangen står med tekst og melodi. Det kan være denne utgivelsen det refereres til Haakon Dahlstrøm i en av sine bøker skriver at sangen var med i sangsamlingen «Frelsestoner», som ble gitt ut av Frelsesarmeen. I 1939 var sangen med i kadettenes sanghefte og i 1940 ble den med i den midlertidige sangboka som Frelsesarmeen ga ut det året, og som var i bruk i noen år. Denne kalles gjerne «Interimsangboka». I de to neste utgavene av Frelsesarmeen sangbok, fra henholdsvis 1948 og 1977, var sangen med, men uten det siste «himmelverset».
Da sangen var blitt publisert, fenget den raskt, og kom med i flere kristne sang- og salmesamlinger. Den ble også sunget inn på plate, blant annet av Olav Werner. 

Omskiftende liv
Konrad Odinsen levde et omskiftende liv. Foreldrene hans døde tidlig, og han vokste opp hos en tante. Han ble kristen som helt ung, og 17. mai 1914 ble han innvidd som frelsessoldat i Bergen 1. korps. Året etter reiste han til Frelsesarmeens krigsskole. Han ble løytnant i januar 1917, men sluttet som offiser allerede i oktober samme år.
Høsten 1921 ble han frelsesoffiser igjen, men sluttet igjen ett år senere. Da hadde han hatt permisjon («hvile», står det på kartotekkortet hans) i nesten et halvt år.
I det sivile liv begynte han som forretningsmann, og drev blant annet et renseri i Bergen, og senere også en fruktforretning.. Etter krigen startet han også et privat aldershjem. Han døde 25. juni 1961, 66 år gammel. Han var ugift og barnløs.
Han omtales som en gjestfri og sjenerøs person. Han var med «Forhenværende frelsesoffiserers forening» i Bergen og skrev iblant artikler i foreningens blad. Han var musikalsk, og behersket flere instrumenter. Han skrev flere sanger, men er «Send bud på ham» som huskes, og som vil leve lenge.

 Send bud på ham
 Send bud på ham hvis navn er Jesu Krist,
som frelse kan og lege sjelens brist!
Han som av Gud ble sendt til jorden ned,
send bud på ham, o sjel, og du får fred!

Send bud på ham når hjelp du trenger til,
i mørke stund han lyse for deg vil!
Når ingen utvei du kan øyne mer,
send bud på ham, som også da er nær! 

Send bud på ham når tvilende er.
En stund med ham, og du ei tviler mer!
Når ned i tåredalen du må gå,
send bud på ham, og hjelpen vil du få! 

Send bud på ham når sorgen trykker deg,
alt håpløst er, du ser ei noen vei!
Når tro på alle ting du mistet har,
send bud på ham, og vent til du får svar!

Send bud på ham i gledens skjønne tid!
Når alt går med og lykken smiler blid!
Når dagen heller, og det lir mot kveld,
send bud på ham som alle ting gjør vel!

Til sist på meg han selv vil sende bud
og sjelen min han henter hjem til Gud.
Å sende bud på ham jeg slipper der,
for jeg i evighet er Jesus nær

Annonser

Erik Bye og Frelsesarmeen: EN TRÅD AV VERDIGHET OG RESPEKT

Erik Bye møtte Frelsesarmeen både i havnebyer og på prærien.

Erik Bye møtte Frelsesarmeen både i havnebyer og på prærien.

Av Nils-Petter Enstad

Forfatteren, lyrikeren, sangeren og journalisten Erik Bye (1926 – 2004) var en ruvende skikkelse i norsk kulturliv gjennom mer enn 50 år. Ikke bare ruvet han fysisk, men også gjennom det han skapte og det han formidlet. Han var et av de første, norske mediefenomenene, og han var et nasjonalt ikon.

I de senere årene var det sangeren og visedikteren man fokuserte på. Visa om «Hildringstimen» er kanskje noe av det mest geniale som formet innen sin sjanger på norsk, tett fulgt av visa om «Vårherres klinkekule». Men Erik Bye var ikke bare poet. Han skrev også en rekke prosabø­ker, bøker som stort sett har det til felles at det han fortel­ler om er hentet fra eget liv og eget sitt.
Sitt gjennombrudd som forfatter fikk han med «Munnspill under åpen himmel» fra 1966. Den hand­ler for det aller meste om ungdomsårene hans i USA. Mange unge sjøgutter gikk i land i en av de store havne­byene, og forsøkte som best de kunne med å livberge seg «over there» – ja, kanskje til­med finne lykken der?

«ROTTA»
I kapitlet «Helens hotell» fra gjennombruddsboka fortel­ler han om en del av det ikke lyktes så godt for, og som fant et slags hvileskjær i miljøet rundt dette hotellet. En av dem var han som gikk under navnet «Rotta». Han er akterutseilt for godt, men klarer stort sett å bevare en slags verdighet ved hjelp en god replikk og en uendelig­het av gode forsetter. Erik Bye forteller: «Det hendte at Frelsesarmeen kom og dempet alle eder en stakket stund. Tunge nevner grep til lommene: «Klart vi støtter Armeen. Hjælper du dem, så hjælper de deg en dag.» Juke­boxen ble slått av. Utenfor spilte korpset. Tre mann og to kvinner. «Onward, Chris­tian Soldiers».
Rotta skjønte at folk var lei ham og sjanglet ut og stilte seg ovenfor mannen med kornetten og ropte: «Admi­ral. Kan jeg få 10 cent til et glass øl?» Det var ærlig tale og mannen senket kornetten mans han famlet i lommene, fant ikke en ti-cent, men derimot femogtyve. Så på mynten litt rådvill, men ga den så til Rotta.
«Thanks, Admiral.»
«
God bless you.»
Og Rotta gikk inn Igjen med triumf i blikket, smalt 25-centstykket i disken og ba om et glass øl som han skyl­let ned i ett drag. Så tok han vekslepengene, gikk ut og la de 15 cent med stort alvor opp i innsamlingshatten på fortauet. «For the Army, Admiral. Er det noe jeg støtter, så er det Armeen.»
«God bless you.»

VERDIGHET
Som frelsesoffiser og frelses­soldat har jeg saktens møtt folk som Rotta mer enn en gang. Det er menn (det er først og fremst menn det er snakk om) med en egen ver­dighet og stolthet. Kanskje er det derfor det først og fremst er i Frelsesarmeens egne mil­jøer ovenstående lille skisse fungerer så godt og blir mot­tatt med både begeistring og gjenkjennelse?
Verdighet er det også over den andre frelsessol­daten som dukker opp blant munnspilltonene under åpen himmel. Under sine vandringer gjør fortelleren et stopp i den vesle prærie­byen Pawnee Counsil Hill. Her er det en liten avis med de stolte navn «The Pathfinder Press». Joe, som er redaktør for disse åtte sider med annonser i uka, en lederartikkel om plenen utenfor rådhuset og noen til­feldige notiser spredt rundt omkring, trenger en journa­list, og vandreren trenger en jobb, Da vinteren kom, skrev avisa om de fattige i byen. Og en av kildene deres var en liten, vever dame: Major Katherine Wilkins fra Frel­sesarmeens præriekorps: «Liten, vever og på tynne ben marsjerte hun frem og tilbake med armene i korps til beskyttelse mot isvinden. Et ullsjal hadde hun knyt­tet om hodet under kysen. I time etter time patruljerte hun foran sitt stubbebryter­lignende gavestativ, og stirret taus og bydende på forbipas­serende gjennom rimfrosne brilleglass.
«Hva gjøres for de fattige? Ingenting! I hvert fall ikke fra bymyndighetenes side. Ikke i forfjor, ikke i fjor, og ikke i år. Skriv det i bladet. You can quote me!»
Høyre om, avdeling frem­ad marsj I vinterkulden.
Hun ble sitert og byens myn­digheter ringte og raste, og to mann fra ordførerens kontor kom på besøk og det ble truet med rettssak. Joe ble blekere enn noen­sinne.           «Rettssak! Hørte dere! Myndighetene vil gå til retts­sak!»
Men major Wilkins smilte. «Myndigheter», sa hun, «skal bare eksis­tere under tvil. You can quote me!»
Majoren stilte også gjerne som vitne.
Det ble ingen rettssak», avslutter Erik Bye denne fortellingen.

TRÅD
Er det ikke så man kan se en tråd fra den akterutseilte Rotta i havnebyen til den myndige frelsesmajoren i præriebyen?
Det er en tråd av verdighet. Og det er en tråd av respekt fra ham som ga liv til disse hverdagsheltene.

Annonser

Uteliggeren som grunnla Frelsesarmeens alkoholistomsorg

Josefine og Julius Amundsen var blant pionerene i Frelsesarmeen.

Josefine og Julius Amundsen var blant pionerene i Frelsesarmeen.

Frelsesarmeen har lange tradisjoner for å finne løsninger når utfordringer melder seg, og mange av armeens sosiale tiltak ble til som følge av en slik løsningsorientering. Frelsesarmeens alkoholistomsorg er ett av disse. Han som tok initiativet hadde selv vært både alkoholiker og uteligger.

Høsten 1893 fikk ekteparet Josefine og Julius Amundsen ansvaret for Frelsesarmeens menighet på Grønland i Oslo. Vinteren var særlig kald det året, og det ble avdekket flere tragedier der uteliggere frøs i hjel der de sov under bordstabler eller forsøkte å finne husly under veltede båter langs Akerselva. Noen trakk også inn i teglverkene i Nydalen og la seg til å sove ved ovnene. En morgen ble en mann funnet død ved en slik ovn. Han hadde lagt seg for nær ovnen, og hadde rett og slett brent i hjel.

Overnatting og mat i møtelokalet
Julius Amundsen, som hadde vært alkoholiker før han ble omvendt, bestemte seg for å gjøre noe med dette: Hver kveld etter møtets slutt, ble det store møtelokalet ryddet og gjort om til losji for hjemløse. Hver natt resten av denne kalde vinteren sov mellom 200 og 300 menn på gulvet og på benker. Når de forlot lokalet om morgenen, fikk de med seg en matpakke og en flaske varm melk.
Innlosjeringen var ren oppbevaring, uten andre fasiliteter enn tak over hodet og varme. Men som en journalist i en av hovedstadsavisene skrev: «… her i det varme, lune Lokale er det jo som et Paradis mod at ligge som et vildt Dyr, frysende i det fri…». Hovedstadsavisene var jevnt over meget positive i sin omtale av Amundsens initiativ.

Fra fyll til frelse
Julius Amundsen ble født i Herland i det nåværende Eidsberg kommune i Østfold i 1858. Foreldrene hans hadde det i utgangspunktet godt økonomisk, men da Julius var smågutt, begynte faren å drikke, og etter noen år måtte de flytte fra hjemstedet. De slo seg ned i Heggedal i Asker, men faren fortsatte å drikke like mye.
Etter konfirmasjonen reiste Julius hjemmefra for å jobbe, og snart tok han etter farens drikkevaner. Han ble en beryktet slåsskjempe og drikkebror. Det tok flere år før han selv skjønte at dette bar galt av sted. På et kristent vekkelsesmøte ble han omvendt. Stor var hans forundring da han oppdaget at på det samme møtet hadde Josefine Kraft, en jente fra Halden som han tidligere hadde vært forlovet med, også blitt omvendt. Hun hadde brutt med ham noen måneder før fordi hun ikke orket mer av drikkingen hans.
Nå fikk kjærligheten en ny sjanse. De giftet seg og flyttet inn til hovedstaden. Her fikk Julius arbeid hos en kristen bedriftseier, og på fritiden var han forkynner i ulike kristne sammenhenger.
Julius var blant dem som reagerte med begeistring da Frelsesarmeen kom til Kristiania i januar 1888, og samme høst ble både han og Josefine frelsessoldater. I januar 1889 ble de utnevnt til kapteiner i Frelsesarmeen, og beordret til Kongsberg. Med sine 30 år hørte de til «den eldre garde» blant pionerene i Frelsesarmeen, og de fikk derfor tidlig ledende stillinger.

Herberge for uteliggere
En av dem som hadde sans for det initiativet Amundsen tok i vinterkulda, var kommandør Hanna Ouchterlony, som våren 1894 ble leder for Frelsesarmeens arbeid i Norge. Hun begynte straks å jobbe for å realisere et prosjekt hun mente Amundsen hadde vist nødvendigheten av: Et herberge for uteliggere. En av dem hun oppsøkte, var direktøren for Brennevinssamlaget – forløperen til det senere Vinmonopolet.
– Brennevinet har en stor del av skylden for denne elendigheten. Brennevinssamlaget plikter å bidra, var hennes knusende, logiske argument. Om det var logikken eller andre ting som gjorde det: Direktøren bladde opp et betydelig beløp etter datidens standard.
Dermed kunne Frelsesarmeen gå til anskaffelse av et hus i Urtegata 16 på Grønland, og kort tid før jul i 1894, ble det første herberget for uteliggere her i landet åpnet. I årene som fulgte, vokste dette arbeidet, og det ble åpnet herberger i en rekke norske byer. Det ble også etablert andre tilbud til menn som livet hadde fart hardt frem mot. Mest kjent er kanskje arbeidsmarkedsbedriften Elevator, som ble etablert i 1905.

Døde ung
Julius Amundsen ble ingen gammel mann. Han døde i november 1904, tre uker etter sin 46-årsdag. Året før var han blitt far for første gang, etter at ekteskapet mellom ham og Josefine hadde vært barnløst i mange år.

Annonser