Sitt liv for sine venner….

Minnesteinen på Andrea Fredeskovs grav skal stå til 2017, ble det bestemt da den ble reist (Foto: Nils-Petter Enstad

Minnesteinen på Andrea Fredeskovs grav skal stå til 2017, ble det bestemt da den ble reist (Foto: Nils-Petter Enstad)

Av Nils-Petter Enstad
Mange kjenner ikke den danske byen Nykøbing Mors som noe annet enn forfatteren Aksel Sandemose sin fødeby. Det var en by han forlot tidlig, og den har urettmessig blitt stående i kulturhistorien som den by som inspirerte forfatteren til utformingen av Janteloven. 

En moderne turist inn i byen, merker fort at dette er en gammel by som har tatt vare på en byggestil som ikke er beregnet på moderne biltrafikk. I de eldste delene er gatene fremdeles belagt med brostein. Det er var i denne delen av byen det drama utspant seg som det skal fortelles om her.
Strøket kalles «Fiskerbyen», og en av de største bygningene har adressen Østergade 26. Her har Frelsens Hær, Frelsesarmeens lokale menighet, holdt til siden 1916. Selve menigheten ble grunnlagt i desember 1890. To unge menn, kaptein Julius Nielsen og løytnant Christian Eriksen holdt 6. desember det første «frelsesmøte» i byen. I 25 år ble møtene holdt forskjellige steder i byen, men i 1916 sto huset der man fremdeles holder til klar. «Det er en pretensiøs bygning som tiltrekker seg oppmerksomhet ved sin tilbaketrukne fasade og sin størrelse», heter det i en kommunal bevaringsplan fra 1980-tallet. I årenes løp har en rekke norske frelsesoffiserer vært stasjonert i denne byen og hatt ansvaret for denne menigheten.
Året etter at bygningen var tatt i bruk, vi skriver høsten 1917, skulle dette lokalet bli arena for et stort menneskelig og sosialt drama som fikk enorme konsekvenser både for byen og for menigheten. Sentralt sto en kvinnelig frelsesoffiser på 36 år: Andrea Fredeskov.

EPIDEMI
Frelsens Hær begynte sitt arbeid i Danmark mindre enn ett år før man begynte i Norge. Reaksjonene var de samme i begge land: Motstand, latterliggjøring, arrestasjoner, pøbelangrep – men også stor interesse og mange som ble omvendt. Skepsisen holdt seg nok likevel mye lenger i Danmark enn i Norge. Ikke minst den som kom fra kirkelig/luthersk hold. Det som snudde stemningen til fordel for Armeen, både i byen og i områdene rundt, skjedde høsten 1917.
Det brøt ut en tyfusepidemi i Nykøbing, og mange ble syke. I løpet av tre uker døde 17 personer. Smitteavdelingen på det lokale sykehuset var overfylt, og byens myndigheter måtte improvisere. Gymnastikksalen på byen tekniske skole ble tatt i bruk, men det gikk ikke mange dagene før også den var full.
Men i Østergade lå det jo et nytt hus med ett av byens største forsamlingslokaler! Dermed tok man kontakt med Frelsesarmeen. Ledere for menigheten var på dette tidspunkt ekteparet Andrea og Hans Fredeskov. De hadde kommet til menigheten bare kort tid før. De var «adjutanter», en rang som var plassert mellom kaptein og major, men som ikke lenger er i bruk i Frelsesarmeen. De sa straks ja, og i løpet av onsdag 19. september 1917 ble møtesalen ryddet for stoler og bord, og senger var satt inn. Det eneste som minnet både pasienter og pleiepersonale om hva slags lokale de befant seg i, var tekstene på veggen og plattformfronten. «Nykøbing for Kristus» sto det på veggen, mens det på plattformfronten sto «Søger Herrens medens Han Findes». Flere av de som var pasienter i det provisoriske sykehuset fortalte etterpå at disse tekstene ble en vekker for dem.
Andrea Fredeskov ble bedt om å være økonom for «frelseslasarettet», og sa seg villig til det. På grunn av smittefaren, flyttet Hans Fredeskov ut av tjenesteleiligheten i andre etasje, og leide seg et rom i byen. Andrea tok raskt på seg flere oppgaver enn de rent administrative knyttet til det å være økonom. Hun tok aktivt del i pleiearbeidet, og hun fungerte som sjelesørger for mange av de syke og døende. Det første dødsfallet i det provisoriske sykehuset skjedde mindre enn en uke etter at pasientene hadde flyttet inn. Det var en mann på 21 år som egentlig hadde følt seg ganske bra, men som så fikk et heftig tilbakefall av sykdommen. «Det var tydelig at døden var nær. Jeg snakket med ham om å gjøre sin sjel klar til å møte Gud, for han skulle snart forlate oss,» skrev Andrea Fredskov i en artikkel i Krigsropet 13. oktober. Hun forteller at den unge mannen begynte å kjempe og be, og flere av pleiepersonalet ba sammen med ham. – Tror De Jesus vil ta imot meg? spurte han en av sykepleierne, og hun svarte at det var hun helt sikker på han ville. «Da virket det som han fikk en velsignet fred i blikket, selv om han fremdeles hadde sterke smerter,» skriver hun, og legger til at den unge mannen også fikk besøk av sine foreldre, og fikk tatt avskjed med dem. – Mor, nå går jeg hjem til Jesus, sa han få minutter før han døde.

 SMITTET
Andrea Fredeskovs artikkel sto på trykk i Krigsropet 13. oktober 1917. Få dager senere ble det klart at hun selv var blitt smittet av sykdommen. Hun var hardt angrepet, og lå nå som pasient der hun hadde forkynt evangeliet både i ord og handling. En stund så det ut som hun skulle greie seg, men sent onsdag kveld 31. oktober 1917 døde hun.
Hans Fredeskov hadde bedt om å være til stede ved det han forsto var sin kones dødsleie, og han holdt hendene hennes mellom sine idet hun gled stille og rolig over i evigheten. «Jeg holdt hennes hender mellom mine, og jeg følte hvordan de hendene som hadde vernet om meg og virket for meg på en slik kjærlig måte, ble kalde og livløse. De trofaste øynene som hadde våket over meg, kjente meg ikke lenger. Pusten ble hul og uregelmessig. Ja, det hjerte som hadde elsket meg så trofast, slo ikke mer. Min trofaste venn var død, men Gud var nær. Jeg så min hustru inn i ansiktet. Smerten var forsvunnet og det var fred. Jeg holdt ansiktet hennes mellom hendene mine, og jeg takket Gud for det hun hadde vært for meg. Jeg så ikke engler som hentet henne, men jeg så en trofast hustru som aldri hadde løyet for meg og aldri sviktet meg når det knep», skrev Hans Fredeskov i Krigsropet etter sin kones død. Ekteskapet hadde vært barnløst, og Hans Fredeskov sa senere at «hun var den eneste jeg hadde».

VEKKELSE
Dødsfallet gjorde et enormt inntrykk på befolkningen i byen og omlandet. En konsekvens ble at det rett og slett brøt ut vekkelse. Mange ble omvendt. og mange sluttet seg også til Frelsesarmeen. I månedene som fulgte ble flere titalls personer tatt opp som frelsessoldater. I tillegg var det mange som fant sin menighet i Armeen uten at de trakk i uniform. En periode var det 150 aktive frelsessoldater i Nykøbing Mors, et enormt tall med tanke på hva slags lite lokalsamfunn det var snakk om.
Også på andre måter fikk Andrea Fredeskovs død ringvirkninger. Blant de som hadde vært pasienter ved det provisoriske sykehuset var en mor med to gutter. De hadde lenge hatt lyst til å begynne på Frelsesarmeens søndagsskole, men hadde ikke fått lov. Da moren kom tilbake fra sykehuset, sa hun til dem nå hadde hun ikke lenger noe imot at de begynte på søndagsskolen. Det ble innledningen til et langt liv i Armeens tjeneste for de to brødrene Louis og William Alstrup. Begge ble frelsesoffiserer, og var offiserer til sin død. Det var mange slike historier om mennesker som fikk en annen oppfatning av frelsessoldatene og det de sto for og drev med etter tyfusepidemien høsten 1917.
I desember 1943 måtte man nok en gang rydde lokalet og gjøre det om til lasaret. Da var det en skarlagensfeberepidemi i byen. Dette vekket til live minner om det som hadde skjedd 26 år tidligere, og i de første etterkrigsårene skjedde det igjen en kraftig oppblomstring av Frelsesarmeens menighet i Nykøbing Mors.

STØTTE
Bare noen hundre meter fra lokalet der det store dramaet utspant seg i 1917, ligger byens kirkegård. Tett inntil en hekk står en støtte med Frelsesarmeens krone øverst, og med en enkel tekst som forteller at hver hviler Andrea Fredeskov. Begravelsen ble en av de største som hadde vært i byen til da, og byens myndigheter bestemte at støtten skulle stå i 100 år, fram til 2017.
Støtten står, bygningen står og menigheten eksisterer fremdeles, selv om gruppen som samles til bønn og gudstjeneste er liten, og de samles sjelden. På veggen i lillesalen henger en liten marmorplate som forteller om en kvinne som uten å nøle stilte opp for dem som trengte henne, og betalte for dette med sitt liv. I Frelsesarmeens historie i Danmark er Andrea Fredskov en av dem som huskes fordi hun ga sitt liv for sine venner.

Kilder:
* Morsø Kommune: FISKERBYEN I NYKØBING MORS (Registrering af Østergade/Fjordgade-kvarteret) Nykøbing Mors 1983/1985
* Erling Juncher Holst: HÆREN, DER SVINGER ÅNDENS SVÆRD (Jubileumsartikkel i Morsø Folkeblad 25. november 1965)
* Flere forfattere: BY OG Ø – NYKØBING PÅ MORS 1299 – 1999 (Morsø Lokalhistoriske Forlag, 1999).

Minneplaten inne i lokalet (Foto: Nils-Petter Enstad)

Minneplaten inne i lokalet (Foto: Nils-Petter Enstad)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *