Kvinnelige prester: Én var den første…

Av Nils-Petter Enstad

Hanna Ouchterlony åpner ilden i Norge 22. januar 1888 - Jeanna Corneliussen var med under møtene, men henne er det ikke noe godt bilde tilgjengelig av.

Hanna Ouchterlony åpner ilden i Norge 22. januar 1888 – Jeanna Corneliussen var med under møtene, men henne er det ikke noe godt bilde tilgjengelig av.

Kvinnelige prester, menighetsledere og biskoper er for lengst blitt en selvsagt del av norsk kirkevirkelighet. Men «en var den første», som det heter i Ronald Fangens misjonssalme. På dette feltet var det en kvinne fra Tønsberg, som kom fra England for å være med og åpne Frelsesarmeens arbeid i Norge. Navnet hennes var Jeanna Corneliussen (1857 – 1940). Pikenavnet hennes var Lampe. Hun var med om de aller første møtene på Grønland i Kristiania i januar 1888.

Jeanna Corneliussen levde et omskiftende liv. Som ung var hun under sterkt påvirkning av Guds ånd, men i stedet for å bli en kristen, erklærte hun seg som fritenker. Hun flyttet til Göteborg, der hun ble gift med en sjømann, og fikk en sønn. Senere flyttet familien til England. En dag i 1880 hørte hun trommer og hornmusikk utenfor vinduet sitt, og da hun tittet ut, så hun at det var Frelsesarmeen som var ute og marsjerte. De sang «Til de renes og helliges hjemland vi drager», med omkvedet «Vil du med?» Da lederen for marsjen fikk øye på damen som tittet på dem fra vinduet sitt, pekte han på henne og ropte: «Vi DU med?»
– Ja, jeg vil, svarte hun, styrtet ut på gaten og sluttet seg til marsjen. Hun ble en kristen og sluttet seg til Frelsesarmeens menighet i Southampton. Samtidig ble det vekket en lengsel hos henne at Frelsesarmeen også skulle begynne arbeid i Norge, og da William Booth besøkte Southampton, tok hun dette opp med ham. – Well, Mrs. Norway, vi kommer nok til å begynne der med tiden. Er De villig til å reise dit?
Jeanna tenkte seg om et øyeblikk, og svarte så at det var hun. – Jeg skal skrive til Dem når det blir aktuelt, sa generalen.

Til Norge
Så gikk det noen år. Jeanne Corneliussen ventet utålmodig på at generalen skulle skrive. Høsten 1887 var hun på besøk i Norge, og holdt møter i Stavanger, Sandnes, Egersund og Haugesund. Uten at hun visste om det, var William Booth samtidig på sitt første besøk i Kristiania, og holdt blant annet foredrag i misjonsforbundet lokale Betlehem. Kommet tilbake til England, skrev hun brev til generalen og fortalte om møtene, og i desember ba Bramwell Booth, generalens sønn og nestkommanderende, henne komme til hovedkvarteret til en konferanse.
Under sitt besøk i Kristiania hadde William Booth kommet i kontakt med et miljø som gjerne så at Frelsesarmeen kom til Norge. Den toneangivende i dette miljøet var en garverieier P. Th. Halvorsen, og han hadde allerede bygget et lokale for Armeen på en eiendom han hadde, med adressen Grønland 9. Det er omtrent der hvor nedgangen til T-banen er i dag.
Søndag 22. januar 1888 ble så de første møtene holdt. Den vesle gruppen fra England, der Jeanna Corneliussen og hennes sønn var med, ble forsinket, men parallelt med den engelske «troppen», var det også kommet en gruppe fra Sverige, anført av lederen der, kommandør Hanna Ouchterlony. De hadde hatt møter både søndag formiddag og ettermiddag, og var i gang med dagens tredje møte da gruppen fra England omsider kom fram. Foruten Jeanna Corneliussen, var det to andre norske med: Kaptein Ludvig Dybing, opprinnelig fra Sandnes, men som hadde sluttet seg til Frelsesarmeen i England, og løytnant Amalie Olsen, som hadde møtt Frelsesarmeen i Sør-Afrika, og blitt offiser i England. Dessuten var det et engelsk ektepar med, stabskaptein Orsborn og frue. De hadde med sin tre år gamle sønn Albert, som nesten 60 år senere skulle bli Frelsesarmeens sjette general og verdensleder.
I februar måned besøkte hun og Ludvig Dybing en rekke byer for å sondere mulighetene for at Frelsesarmeen skulle starte virksomhet. Blant annet var de i Tønsberg og Drammen. Begge steder åpnet Metodistkirken sine lokaler for møtene – William Booth hadde jo en fortid som metodistprest. Møtene i Drammen falt samtidig med en konferanse for prester i Den norske kirke i samme by. Ti av delegatene til denne konferansen var til stede ved ett av møtene. En av disse var en tidligere bekjent av Jeanna Corneliussen. Etter møtet sa han til henne at Frelsesarmeens lære om den rensende kraft i Jesu blod ikke var i strid med kirkens lære. Men at man hadde kvinnelige predikanter, og at disse ble kalt kapteiner og løytnanter, var helt feil. Å vifte med lommetørklær, klappe i hendene og rope «amen»og «halleluja» var merkverdig, men ikke direkte galt, hvis det kunne lede oppmerksomheten mot frelsens budskap, mente han.
Det var som sagt en tidligere bekjent av fru Corneliussen som ga denne attesten, og man skal vel ikke se bort fra at han slo av litt for kjente…

Pøbelspark
Det var mye bråk rundt Frelsesarmeens møter i denne første tiden, selv om mange også møtte Gud. Det ble raskt etablert nye menigheter også utenfor hovedstaden. I Arendal hadde Ludvig Dybing de første møtene 11. mars, og 24. mars reiste Jeanna Corneliussen og den pur unge Bertha Hansen, den første norske frelsesoffiseren, om man ser bort fra de som hadde blitt med i armeen i andre land, til Kongsberg og startet en menighet der. Dagen før hadde fru Corneliussen deltatt i et møte i Kristiania Arbeidersamfunn, der det hadde gått skikkelig vilt for seg. Blant annet hadde hun fått en hardt spark i underlivet av en mann. Men til tross for store smerter, reiste hun neste dag.
Skadene som sparket hadde påført henne, kombinert med fortsatt arbeid der hun burde ha tatt det med ro, gjorde at hun resten av livet slet med ettervirkningene av pøbelsparket. En kort tid tjenestegjorde hun i København, men våren 1889 trakk hun seg fra offiserstjenesten, og slo seg ned i Eidanger. Her bodde hun til hun døde i 1940, tankevekkende nok på samme dato som regnes som Frelsesarmeens fødselsdag i Norge: 22. januar. Da nærmet hun seg 83 år.
Hun fulgte resten av livet nøye med på hva som skjedde i den bevegelsen hun hadde vært med og starte i Norge. Sjømannen hun hadde vært gift med, hører man ikke mer til, og det er ikke kjent om han var død da hun kom til Norge som frelsesoffiser i 1888, eller om ekteskapet hadde gått i oppløsning.

Litteratur:
Tandberg, H.A./Raubakken, Per:
HÆREN GUD GA VÅPEN
Frelsesarmeen i Norge 75 år
Salvata Kristelig Forlag

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *