Misjonæren og forfatteren

Av Nils-Petter Enstad

I den selvbiografiske romanen "Hjem" forteller Anne Kari Elstad om sitt forhold til stemoren, som hadde vært misjonær for Frelsesarmeen

I den selvbiografiske romanen «Hjem» forteller Anne Kari Elstad om sitt forhold til stemoren, som hadde vært misjonær for Frelsesarmeen


Forfatteren Anne Karin Elstad (1938 – 2012) var en landets mest leste og folkekjære fortellere. I den selvbiografiske romanen «Hjem» (2206) forteller hun da hun fikk en tidligere misjonær for Frelsesarmeen som stemor.

Anne Karins far var blitt enkemann og satt igjen med fem barn. Som eldste datter i huset, falt mye ansvar på 15 år gamle Anne Karin. Men etter en tid dukket det opp en dame på gården som i utgangspunktet var tenkt å være der som husholderske. Da hun ikke kunne tenke seg det likevel, fridde Anne Karins far til henne, og hun sa ja.

Fra det første besøket hentes følgende fra boka: «Når vi to gikk sammen i arbeidet, fortalte hun om seg selv. Hun var utdannet diakonisse. Etter endt utdannelse ble hun gift med en diakon, og de to reiste til Java for å virke der i regi av Frelsesarmeen. Ekteskapet ble oppløst etter kort tid, hvorfor unnlot hun å nevne. Hun ble på Java i en årrekke, jobbet på et sykehus, men under krigen ble hun og hele personalet tatt til fange av japanerne, og sammen med nederlandske venner havnet hun i en japansk fangeleir. I løpet av de to årene i fangenskap døde mange av vennene hennes. Det var tilfeldigheter at hun overlevde, sa hun. Da hun omsider kom til Norge, langt ut på sommeren i 1945, var hun så avmagret at hun behøvde et års rekreasjon for å komme på bena igjen.
Etter at hun var restituert, tok hun etterutdanning som helsesøster. Det var jobben hennes nå, og hun trivdes med arbeidet. Hun var barnløs, men hun kom i kontakt med barn gjennom jobben som helsesøster, og hun hadde mange tantebarn som fylte opp dette tomme rommet i livet hennes, sa hun»
(side 362).

Theodora Baastø
Den nye stemoren het Theodora, men foretrakk å bli kalt Dora.
I Frelsesarmeens historie er hun kjent som «fru adjutant Baastø». Hun levde fra 1902 til 1998. Sammen med sin mann Syver Baastø ble hun ordinert som frelsesoffiser i 1933, og de reiste nokså umiddelbart ut til Java som misjonærer. De var begge helsefaglig utdannet, han som diakon og hun som diakonisse. På Java ble de knyttet til en av mange helsetilbudene Frelsesarmeen drev i det vidstrakte landet som nå heter Indonesia.
I 1940 skulle de ha kommet til Norge på hjemlandsferie, men krigen hadde kommet både til Norge og Asia, og det ble umulig med hjemreise. Når det i Elstads bok heter at ekteskapet ble oppløst etter kort tid, er dette feil, enten det nå var Dora som framstilte det slik, eller det er Anne Karin Elstad som husket det slik. Hvordan forholdet mellom de to ektefellene har vært, vet bare de selv, men det var først da de kom hjem fra Java etter krigen at ekteskapet deres ble formelt oppløst. Under mesteparten av krigen var de imidlertid adskilt, som fanger i hver sin leir.
I Elstads fortelling er det forholdet mellom henne og stemoren som er i fokus. Å komme inn som en reservemor for en stor barneflokk i en alder av 50 år er selvsagt utfordrende for noen hver. Utfordringen ble ikke mindre av de kulturforskjellene som dels lå i Dora var fra Østlandet – hun var vokst opp i Aurskog – dels at hun med sin kristne bakgrunn hadde litt andre koder enn Anne Karin for hva en jente på 16 år kunne være med på og ikke.

Konflikt, men ingen krise
Noen krise kom det aldri til. Konfliktene mellom den unge jenta og den godt voksne stemora var trolig omtrent slik konflikten mellom en biologisk mor og hennes tenåringsdatter også kunne vært. Da Anne Karin fikk seg huspost i den samme bygda, roet det hele seg.
Fortellingen om den senere forfatteren og den tidligere misjonæren er interessant som et gløtt inn i livet til en som valgte å bryte både med den tjenesten hun hadde gått inn og med den tro som hadde inspirert henne til det. Når det gjelder det siste, fortalte Theodora i et intervju med ukebladet «Hjemmet» på 1990-tallet at hun, etter å ha vært vitne til så mye forferdelig i de japanske fangeleirene, ikke lenger var i stand til å tro på noen kjærlig Gud. Inntrykkene av grusomhet og lidelser hadde vært for sterke.
Hennes første mann, Syver Baastø, flyttet hjem til Hallingdal der han kom fra, og var en elsket og avholdt sykehjemsbestyrer i hjembygden og en trofast frelsessoldat i armeens menighet på Gol. Han døde i 1973, 71 år gammel.

Litteratur:
Elstad, Anne Kari: Hjem (Ascheoug, 2006)
Enstad, Nils-Petter og Esepeseth, Marta Maria: Hallingdal for Kristus. Gol korps 50 år (Gol, 1990)

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *