Månedlige arkiver: november 2013

Romanen «Salka Valka» – vekkelse eller klassekamp?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I 1932 kom andre bind av romanen «Salka Valka», som ble islendingen Halldór Laxness sitt gjennombrudd som forfatter. Den er et av de forholdsvis få verk i verdenslitteraturen der handlingen er lagt til Frelsesarmeen. Andre verk dette kan sies om er Selma Lagerlöfs roman «Körkarlen» (1912) og George Bernhard Shaws skuespill «Major Barbara» (1905).

Halldór Laxness fikk sitt gjennombrudd som forfatter med romanen "Salka Valka".

Halldór Laxness fikk sitt gjennombrudd som forfatter med romanen «Salka Valka».

Manuskriptet ble skrevet mens Laxness bodde i USA, og var i utgangspunktet et filmmanus. Men da filmen ble skrinlagt, gjorde forfatteren den om til en roman. Hovedpersonen er den unge jenta Salvør Valgerdsdóttir, et navn både moren og andre etter islandsk skikk drar sammen til Salka Valka. Henne følger vi fra hun som småjente kommer til fiskeværet Osøra ved Axlarfjord, sammen med moren Sigurlina, og til hun er en voksen, selvstendig kvinne. Mor og datter tar inn på Frelsesarmeens gjestehjem og blir invitert til møte i menigheten som er i samme hus. De går til gudstjenesten, og samme kveld bestemmer Sigurlina seg for å følge Jesus.  I resten av fortellingen er Sigurlina like oppriktig i sin trang etter å følge Jesus som hun er ustoppelig i sin jakt på kjærligheten. Men etter å ha blitt skuffet for siste gang, tar hun sitt liv ved å gå på sjøen.

To frelsesveier
De to delene i romanen representerer hvert sitt forsøk på å finne hva som kan være menneskehetens frelsesveier: Kristendommen eller sosialismen. Laxness lar Frelsesarmeen representere kristendommens frelsesvei i første del av romanen. Denne delen heter Du vinstokk, du rene…, som også er tittelen på en sang som brukes mye i det fri- og lavkirkelige Island. Denne sangen blir en motor i Sigurlinas tro. Hun synger på den stadig vekk, og trøster seg med ordene i teksten.
Når Salvør skal ordne begravelsen etter Sigurlinas selvmord, spør presten som skal holde talen om datteren kan fortelle noe om morens kristelige dyder? Men morens omvendelse til Jesus på Frelsesarmeen synes han ikke er noe å nevne, og når Salvør nevner salmestrofen om vinstokken, blir han sint. En så fjollete sang kan verken synges eller siteres i en begravelse. Utenfor prestekontoret begynner Salka Valka trassig å synge på morens yndlingssang, men så må hun gi presten rett: I grunnen er det en fjollete sang. Og slik slutter første del.

Frelsesarmeen
Sangen om vinstokken er en hyllest til Jesus Kristus som det sanne vintre. Den ble skrevet av skolelæreren og salmedikteren Sigurbjørn Sveinsson (1878-1950). Som ung var han offiser i Frelsesarmeen, og han har i sterk grad preget sangen innen Frelsesarmeen i Island. Av de 490 sangene i den forrige utgaven av Frelsesarmeens islandske sangbok, hadde Sigurbjørn skrevet 220 og oversatt 79. Han er også representert i den islandske kirkens salmebok. I forfatterregisteret står det bare at han var lærer på Vestamannaøyene. Han synges nok mer i vekkelsesmiljøene enn i kirkene, og den sangen som har gitt navnet til romanen Du vinstokk, du rene er en av disse, og trolig den best kjente. Sigurbjørn og Laxness var for øvrig gamle kjente og gode venner.
Men om miljøet handlingen er lagt til kalles Frelsesarmeen, er ikke Salka Valka en roman «om Frelsesarmeen».  Laxness har tatt sjansen på å beskrive et miljø han vet forholdsvis lite om, og resultatet er blitt deretter. Det kan lett oppfattes som latterliggjøring. I den norske utgaven av romanen er dette ytterligere forsterket både ved at oversetteren John Solheim ikke har vært fortrolig med vanlig, kristen språkbruk, og ved at han har gjort noen temmelig hjelpeløse oversettelser fra islandsk av sanger som også finnes på norsk. Tittelen er bare ett eksempel på dette: Selv om man snakker om «vinstokk» i andre sammenhenger, snakker man i kristne sammenhenger om vintreet, som når Jesus sier: Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen… (Joh 15,1).

Sosialismen
I andre del av romanen, Måke heter fuglen, er det sosialismen og kollektivtanken som får prøve seg som frelsesvei for menneskene. Salka Valka kan derfor leses som to versjoner av den samme liknelsen. I første del fortelles det om kristentroens kamp mot synden, i andre del om sosialismens kamp mot kapitalismen. I begge liknelsene representer sjømannen Steintor det onde. I første del som den som forfører Sigurlina, gjør henne gravid, rømmer fra henne og forårsaker hennes død, i andre del som kapitalisten som eier båter og bruk, og derfor har hele det vesle samfunnet i sin hule hånd.
I første del er frelsessoldatene det ondes motpol, med sangen om og troen på Jesus som den sanne vinstokk, i andre del er den unge kommunistagitatoren Arnaldur Bjørnsson frelseren. Han får fiskerne til å stifte fagforening og streike for å knekke Steintor, men så snart Arnaldur er reist, er alt ved det gamle igjen. Til sjuende og sist er det kanskje bare kjærligheten mellom mann og kvinne som kan berge verden? Dette antydes bare, og med mange spørsmålstegn etter seg. Men en nølende tro på kjærligheten var likevel lenge det nærmeste man kom et credo fra Islands mest kjente forfatter siden Snorre Sturlason.

Forfatteren
Halldór Laxness levde fra 1902 til 1998. Som ung konverterte han til den katolske kirke, men brøt senere med kristendommen. Han ble kommunist, men brøt med kommunismen også. Senere sa han: «Jeg har trodd på sju læresetninger. Virkeligheten drepte dem i samme orden som jeg trodde på dem. Jeg tror på verden med unntak for læresetningene.»
Han var aktiv som forfatter i mer enn 60 år. Den siste boka hans het Dagar hjá munkum og kom i 1987 (svensk oversettelse 1989). Her forteller han om sin ungdoms katolisisme. Etter den ble han taus som forfatter. Selv sa han det slik: «Når du har skrevet mellom 50 og 60 bøker, noen av dem ganske tykke også, kommer du til et punkt der du føler du ikke har å si.»
Mot slutten av sitt liv orienterte han seg mot kristendommen igjen, og begravelsen skjedde fra den katolske katedralen i Reykjavik. Han fikk nobelprisen i litteratur i 1955, og er foreløpig den eneste islending som har fått denne prisen.

 Nils-Petter Enstad (f. 1953). Forfatter. Arbeidet som frelsesoffiser i Island 1974-76.

 

Julegryta i våre hjerter

Julegryta, slik den ble presentert på forsiden av Krigsropet rundt 1950.

Julegryta, slik den ble presentert på forsiden av Krigsropet rundt 1950.


Av Nils-Petter Enstad

Frelsesarmeens julegryter er et innarbeidet og selvsagt trekk i førjulsbildet i mange norske byer. I mer enn 110 år har de stått der som en appell til medmenneskelighet og varme. Første gang de ble satt ut var 10. desember 1901 i forbindelse med at det var kommunevalg den dagen.

Tradisjonen med Frelsesarmeens julegryter er like internasjonal som bevegelsen selv er det. Ideen kom opprinnelig fra USA, der denne innsamlingsformen ble tatt i bruk første gang i San Francisco i 1894. Foranledningen var at lederen for Frelsesarmeens arbeid i byen, kaptein Joe McFee, hadde bestemt seg for å innby byens mange uteliggere til en stor julemiddag. Amerika var i en økonomisk depresjon på den tida, og det var mange som var både fattige og hjemløse.
Men det var en liten hake ved kapteinens plan: Han hadde ikke penger. Dermed gikk han til anskaffelse av en stor suppekjele, fikk den plassert på et sentralt sted, og utstyrte den med en plakat: «Keep the kettle boiling» – Hold gryta kokende! Julaften hadde gryta kokt såpass at 1400 mennesker fikk sin julemiddag av Frelsesarmeen – og en ny tradisjon var skapt.

Norge
Sju år senere tok lederen for Frelsesarmeens sosialarbeid, Othilie Tonning, opp den samme ideen i Norge. I forbindelse med valgdagen hadde hun fått tillatelse fra politimesteren i Kristiania til å sette opp det som avisen «Norske Intelligenssedler» beskrev slik: «…gryder, hængende i et Stativ, på hvilket man vil fæste en Plakat med Indskriften: Til Julemad og Kul for Fattige».
Grytene ble plassert på det Krigsropet kalte «de mest befærdede steder i Kr.ania». Tonning hadde regnet ut at for å skaffe mat og brensel til 400 fattige familier i hovedstaden, trengte hun 2000 kroner. Bare på valgdagen kom det inn 700 kroner, og dagen etter ytterligere 300 kroner. I alt var julegrytene ute i seks dager dette første året, og målsettingen om å samle inn 2000 kroner ble nådd med god margin. Blant gavene i gryta var også en herrering av gull, som giveren slapp ned i fordi han ikke hadde kontanter på seg.

Klesinnsamling
Det første året samlet man kun inn penger ved julegryta, men snart meldte det seg behov for å ta imot også andre typer gaver: Folk kom med klær som de gjerne ville gi bort. Og samtidig visste slumsøstrene hvor dårlig det ofte sto til med påkledningen i mange av de hjemmene de besøkte. Tonning så straks muligheten til å forene to behov, og sørget for at det ble plassert store kurver under hver julegryte. Her kunne folk komme med klær de ville gi bort og legge pakkene i kurvene. De store haugene med pakker kunne lett minne om pakkehaugen under et juletre.

Julegryta på plass, trolig en gang før 1920.

Julegryta på plass, trolig en gang før 1920.

Kanskje var det denne assosiasjonen som lå bak da Tonning i 1919 skapte nok en tradisjon, nemlig julegranen på Universitetsplassen. Othilie Tonning var ikke den som overlot noe til tilfeldighetene, og hun skal selv ha blitt med ut i skogen og pekt ut treet, som var en gave fra skogeieren. De første årene var det ingen seremoni eller markering knyttet til tenningen, men etter hvert ble dette en av de faste og populære adventtradisjonene i hovedstaden, med musikkorps, gang rundt juletreet og taler av så vel representanter for Frelsesarmeen som for offentlige myndigheter.
Mange steder har det også utviklet seg en tradisjon for at ordføreren, kommunepolitikere og andre kjente personer i lokalmiljøet tar en tørn som «grytevakt». Andre steder kommer lokale artister og holder gratiskonserter ved julegrytene, for på den måten å trekke både folk og givere.
Forfattere som Erik Bye og Alfred Hauge har begge skrevet om sine møter med julegryta – Bye som ung journalist i en lokalavis ute på prærien; Hauge som liten gutt på sin første bytur til Stavanger.

Othilie Tonning

Othilie Tonning levde fra 1865 til 1931. Som ung var hun en politisk radikal kvinnesakskvinne og fritenker. Hun viste sin motstand mot de tradisjonelle kjønnsrolleforventningene ved å røyke sigar, gå med spaserstokk og bruke skalk på hodet. Håret klippet hun helt kort. Da hun opplevde en kristen omvendelse i Frelsesarmeen i Stavanger, ble det skrevet om det i byens aviser. Sigaren, skalken og spaserstokken forsvant, men det korte håret beholdt hun livet ut. Hun ble frelsesoffiser i 1891 og sjef for Armeens sosialarbeid i 1898. Dette ansvaret hadde hun til sin død, med et avbrekk på slutten av 1920-tallet.
Med sin ustoppelige kreativitet bidro hun til å skrive om Norges sosialpolitiske historie. I 1909 sto hun bak åpningen av det første aldershjemmet i Norge og i 1914 fikk hun startet «redningshjem» for prostituerte. Hun satt tre perioder i hovedstadens bystyre, to av dem også i formannskapet, valgt inn på Avholdspartiets liste. I 1910 ble hun som en av de aller første tildelt den utmerkelsen kong Haakon VIII hadde innstiftet, nemlig Hans Majestet Kongens fortjenestemedalje i gull.
Både i Oslo og Stavanger har hun fått gater oppkalt etter seg, men julegrytene som har vært satt ut hvert år siden 1901 er på mange måter det beste minnesmerket over en kreativ sosialpioner som fant utløp for sin ungdoms radikalisme på en helt spesiell måte.

Othilie Tonning, slik hun ble framstilt på et frimerke i 1988.

Othilie Tonning, slik hun ble framstilt på et frimerke i 1988.

En frelsesarmé i smoking?

Av Nils-Petter Enstad
Det var en av de merkeligste og mest omtalte vekkelsene i det forrige århundret. Mange fikk sine liv forandret – de sa at de ble «changed» – og det var en vekkelse som først og fremst traff folk fra de øvre sosiale lagene i folket. Den skapte debatt, den ble latterliggjort og den satte spor etter seg både i kulturlivet og politikken. Det ble sagt om dem som sluttet seg til den at de ble «oxford». Men det var også de som kalte den «en frelsesarmé i smoking».

oxfordbok
«Smoking»-metaforen ble brukt i flere betydninger om den såkalte «oxford-vekkelsen». Stort sett var det ikke ment som noe kompliment, som da forfatteren Sigurd Hoel skrev ironisk i Dagbladet om «Jesus i smoking» i desember 1934. Da var det bare gått to måneder siden det første «house party» i regi av bevegelsen. Dette regnes som oppstarten til oxfordbevegelsen i Norge, og ble holdt på det etter datidens forhold fine Høsbjør Turisthotell i Ringsaker. Her fikk alle de tre som senere ble bevegelsens viktigste frontfigurer i Norge sitt kristne gjennombrudd: Forfatteren Ronald Fangen, journalisten Fredrik Ramm og advokaten Erling Wikborg.

BOK

Tidligere i år kom det ut en bok som satte fortellingen(e) om oxfordvekkelsen på dagsorden igjen. Den er skrevet av Helje Kringebotn Sødal, som er professor i idé- og kristendomshistorie ved Universitetet i Agder. Boka heter «Norge i brann. Oxfordbevegelsen 1934-1940», og er en vitenskapelig bok med noteapparat og omfattende litteraturliste. Det forhindrer ikke at det også er blitt en spennende, ja til tider morsom, bok om et høyst særpreget vekkelsesfenomen i norsk historie. Så særpreget at man må kunne bruke ordet «unikt».
Oxfordvekkelsen er trolig den eneste rene «overklassevekkelse» i norsk historie. Som redskap for omvendelser varte den bare et par år, men ringvirkningene merkes ennå, og bevegelsen kan med en viss rett sies å eksistere fremdeles. Mange vil huske den under betegnelsen «Moralsk opprustning», mens den i dag heter «Initiatives of change». Den kristne profilen er tonet såpass sterkt ned at de fleste vil mene den er borte i dag.

FRELSESARMEEN
Da oxfordbevegelsen kom til Norge i 1934 var Frelsesarmeens daværende leder, kommandør Karl Larsson, blant dem som ønsket den varmt velkommen. Han beskrev oxfordforkynnelsen som «det gamle evangelium slik som vi i Frelsesarmeen alltid har forkynt det», og på Frelsesarmeens vegne ønsket han bevegelsen hjertelig velkommen til Norge. Kommandøren var også til stede ved det ukelange møtet på Høsbjør, som varte fra 28. oktober til 5. november.
I boka «Oxford-bevegelsen i Norge», som kom ut på nyåret i 1935, er det et intervju med kommandør Karl Larsson. Intervjuet er tydeligvis gjort for denne boka, for det er ingen henvisning til noen avis eller tidsskrift, slik det er med de fleste andre intervjuene i boka. På spørsmål om hvordan kommandøren vurderer betegnelsen «overklassens frelsesarmé», svarer han forholdsvis diplomatisk at han tror «den nye bevegelsen har like store muligheter for å nå alle klasser», men legger til at det «opplagt» er mye «ubrutt jord» i overklassen, og at «det er ingen tvil om at alle klasser trenger dette evangelium».
Kommendör-fru-Karl-Anna-Larsson

STØTTESPILLER?
At oxfordbevegelsen så på Frelsesarmeen som en interessant støttespiller, ser man også av det faktum at man bare en drøy uke etter at samlingen på Høsbjør var avsluttet, inviterte til et orienteringsmøte for offiserer i Frelsesarmeen. Dette møtet ble holdt i Oslo 3. korps sitt lokale på Grünerløkka torsdag 15. november 1934. Møter for spesielle yrkesgrupper var en del av strategien oxfordbevegelsen brukte, både for å etablere kontakter inn i ulike miljøer, og for å gi informasjon om sitt arbeid og sine visjoner og planer. Samme dag var det for øvrig møter for bankansatte og for forretningsmenn. Andre yrkesgrupper som ble invitert til slike møter var prester, universitetslærere, leger, sykepleiere, leger, prestefruer (!), telegrafister, militære og skipsredere – for å ha nevnt et utvalg. Det var forskjellige medlemmer av det internasjonale teamet til oxfordbevegelsen som møtte de forskjellige yrkesgruppene, og den som møtte frelsesoffiserene fra teamet – Donald Mackey – hadde lang erfaring fra arbeiderstrøkene på Londons østkant. Møtet på Grünerløkka var også det eneste som ble lagt til Oslos østkant. Kringlebotn Sødal skriver: «Men til tross for at arbeiderspørsmålene i London og Oslo hadde mye til felles, fortoner dette møtet seg som mindre vellykket enn de øvrige, selv om det er vanskelig å vite hva som foregikk der utover Mackeys tale» (side 135).
Det foreligger ikke noe referatet fra møtet og pressedekningen – som gjerne var stor når det gjaldt oxfordbevegelsen denne høsten – var liten. Morgenbladet hadde en notis om møtet, og Dagbladet, som hadde vært til stede, hadde en litt syrlig kommentar om at møtet med frelsesoffiserene tydeligvis ikke var så høyt prioritert fra teamets side i og med at man bare hadde sendt en av de mer anonyme teammedlemmene. Nå skal det tilføyes at Dagbladet jevnt over var kritisk til oxfordbevegelsen generelt og den sosiale profilen spesielt, men det er uansett et faktum at bevegelsens møter med de ulike gruppene i hovedstaden stor grad var lagt til steder som Grand.

BETYDNING
Det er også interessant å registrere at i boka om Frelsesarmeens første 50 år i Norge, som kom i 1937, er ikke kontakten med oxfordbevegelsen – eller vekkelsen som sådan – nevnt med ett ord, mens en rekke andre, historisk sett nokså likegyldige, begivenheter er til dels utførlig referert. Boka er skrevet av H.A. Tandberg, som i 1934 fremdeles var redaktør for Krigsropet. Muligens kan noe av forklaringen – eller hele – være at begeistringen for oxfordbevegelsen først og fremst var noe personen Karl Larsson sto for.
Man skal heller ikke se bort fra at møtet på Grünerløkka avklarte både for kommandøren og andre at selv om Frelsesarmeen og Oxford hadde et felles mål om å vinne mennesker for Kristus, befant de seg ikke helt på samme banehalvdel, og det derfor var ikke naturlig med noe spesielt tett samarbeid mellom en frelsesarmé som brukte uniform og en som ble forbundet med smoking.

Men for noen salvasjonister fikk møtet med Oxford-bevegelsen stor betydning. Ikke minst gjaldt det for den senere oberst Helene Løndahl (1903-73). Hun var da en litt utbrent kaptein som var stasjonert i Brumunddal korps. Synneva Vestheim forteller om dette: «Tiden i Brumunddal kom til å få stor innflytelse på henne. Her møtte hun Oxford-bevegelsen, noe som ble av avgjørende betydning for den unge frelsesoffiserens livsoppgave.(…) I sin oversikt over året 1934 skrev kommandør Karl Larsson bl.a.: «Det har blåst vårvind over Norge de siste ukene, Gud har besøkt vårt land.» Han sikter til vekkelsen Oxford-bevegelsen førte med seg. Frelsesarmeen hadde all grunn til å glede seg over å se sine gamle prinsipper knesatt i kretser som ellers ofte betraktet Armeens åndelige arbeid som noe mindreverdig. Blant dem som altså ble direkte berørt av Oxford-bevegelsens fornyende budskap, var den unge frelseskapteinen Helene Løndahl. På den tiden (…) kjempet hun med en svak helse. Hun var av den grunn misfornøyd med seg selv og sin gjerning og var fristet til å oppgi det hele.
For Helene ble kontakten med Oxford-bevegelsen på Høstbjør hotell mens hun var leder for Frelsesarmeens korps i Brumunddal, en av disse markante stasjonene i livet. Hun åpnet seg for Den Hellige Ånds ledende retning i sitt liv. Det er ingen tvil om at dette ble av avgjørende betydning for Helene Løndahls livsoppgave.
Frelsessoldat, feltoffiser, evangelist, sosialarbeider, samfunnsreformator, forsker, misjonær. Hun var tent av Den Hellige Ånd. Lydhør overfor avdekkede behov. Villig til å adlyde både Gud og sine ledere når hun var overbevist. Sosialarbeideren og samfunnsreformatoren ble berørt av menneskelig nød og enkeltmenneskets livssituasjon. Hun var klarsynt og ukuelig. Modig til å ta tak i nasjonalt lovverk, klar i synet på det som myndighetene må ta tak i og det som frivillige organisasjoner kan gjøre.
Forsker og medspiller med mektige firmaer innen næringslivet. Hun fikk oppdrag – anledning og brukte sin viten til å avdekke resultater. Misjonæren og sosialarbeideren og forskeren satte spor etter seg i Brasils jord – og i menneskehjerter».

Helene Løndahl ble pensjonert som oberst og sjef for Kvinners Sosiale Arbeid i Sverige.

Helene Løndahl ble pensjonert som oberst og sjef for Kvinners Sosiale Arbeid i Sverige.

Så langt Synneva Vestheim. Helene Løndahs navn står skrevet med ildskrift i Frelsesarmeens historie, ikke minst i Brasil. Og det var et møte med Oxford-bevegelsen som genererte denne formidable innsatsen.

FELLES TREKK
Det er flere trekk ved oxfordbevegelsen som gjør det naturlig å trekke paralleller til Frelsesarmeen. Forkynnelsen er det første man kan nevne. Den var enkel og udogmatisk og fokuserte ikke på annet enn behovet for omvendelse til Jesus og behovet for å leve et liv som var omvendelsen verdig. Mange vil si det samme om Frelsesarmeens forkynnelse, med henvisning til William Booths ofte siterte utsagn om at det sentrale i hans teologi var «det blødende Guds lam». Denne udogmatiske forkynnelsen bidro også til å gi oxfordbevegelsen «dødsstøtet» i indremisjonsmiljøene, etter at deres mektige leder Ole Hallesby beskrev oxford-teologien som «korsløs og læreløs». Hallesbys ord hadde en enorm autoritet i lavkirkelige miljøer, og han var ikke akkurat kjent for sitt økumeniske sinnelag. Det bidro nok til hans skepsis at flere av de prestene og teologene som engasjerte seg i oxfordbevegelsen var regnet som «liberale», og at de ikke tok noe oppgjør med dette selv om de ble «changed».
Et annet fellestrekk ved Frelsesarmeen og oxfordbevegelsen var det enkle, personlige vitnesbyrdet. I Frelsesarmeen er dette ofte blitt beskrevet som «jeg er så glad at jeg er frelst», mens det i oxfordsammenheng ofte ble knyttet til bekjennelser av ting man hadde gjort galt. Disse bekjennelsene ble iblant latterliggjort som forholdsvis puslete og smått, men det verserte også historier om dramatiske bekjennelser om ekteskapsbrudd og uavklarte farskapsforhold. Dette siste skal ha en viss historisk rot i ett konkret tilfelle i Oslo. Sigurd Hoel brukte denne historien i sin roman «Fjorten dager før frostnettene» som kom samme år.
Et tredje fellestrekk gikk på livsstil. Mange av de som ble «changed» i oxfordsammenheng sluttet å røyke og ble avholdende i forhold til alkohol. Dette var også naturlig for de som ble med i Frelsesarmeen.
Kjernen i oxfordteologien og –filosofien, var at en kristen vekkelse var det beste botemiddel mot krig, moralsk forfall og nød. Igjen kan man finne en parallell til Frelsesarmeens måte å tenke på, slik William Booth uttrykte det: At «det eneste sikre botemiddel mot alle onder i verden, er å bringe menneskene til å underkaste seg den Herre Jesu Kristi herredømme».
Et siste moment som skal nevnes, er retorikken. Oxfordbevegelsen arrangerte ikke «møteserier»; den arrangerte «korstog». Bevegelsens norske sangbok het «Korstogssanger». Språket var offensivt og med forholdsvis mange krigsmetaforer. Kommandør Karl Larsson benyttet dette da han i en hilsen til oxfordbevegelsen skrev at han trodde den kunne bli et bindeledd mellom menighetene, eller «de spredte avdelinger», som han kalte dem: «Hvorfor skal Kristi armé være den eneste der soldatene er mer redde for hverandre enn for fienden?» (side 75).
Oxford-bevegelsens forkynnelse gjorde også inntrykk på frelsesoffiseren og poeten Hjalmar Hansen. I boka «De ble vunnet ved sang», som handler om noen av de mange sangene han skrev, har han også tatt med seks sangtekster som ble skrevet «i Oxfordbevegelsens første dager her i landet», som han skriver. De handler om de de fire «absolutter» som sto så sentralt i bevegelsen: Absolutt ærlighet, absolutt uselviskhet, absolutt renhet og absolutt kjærlighet. De to siste tekstene handler om «den stille stund» og «ledelse», som også var sentrale «oxfordbegreper». Ingen av disse sangtekstene huskes i dag, og er heller ikke blant de beste Hansen skrev. Men «der og da» fikk de ham til å gripe pennen, og han tok dem med i en bok som kom ut mer enn ti år senere.

RINGVIRKNINGER
Oxfordbevegelsen fikk stor betydning i mange enkeltpersoners liv, og fikk også ringvirkninger både i samfunnslivet og kulturlivet. Bevegelser som «Anonyme Alkoholikere» og «Up with people» ble til som følge av impulser fra oxfordbevegelsen.
Ronald Fangen var en nøkkelperson både i etableringen av avisa Vårt Land i 1945, og da Kristelig Folkeparti fikk sitt gjennombrudd som landsparti ved valget det samme året. Her var også en annen oxfordmann sentral, nemlig Oslo-advokaten Erling Wikborg, som ble stortingsrepresentant, partileder og til slutt utenriksminister.
Forlaget «Land og kirke» var en annen «oxfordfrukt», og bevegelsen bidro til at det ble en større åpenhet for kultur i deler av det norske kristenfolket enn det hadde vært tidligere.

Litteratur:
Kringlebotn Sødal, Helje:
Norge i brann. Oxfordbevegelsen 1934-1940.
Cappelen Damm Akademisk, 2013

Uten forfatter:
Oxford-bevegelsen i Norge I – II
Blix forlag, 1935

Hansen, Hjalmar:
De ble vunnet ved sang
Ansgar forlag, 1946

Synneva Vestheim:
Et liv basert på ledelse
(i Synneva Vestheim og Emil Skartveit:
«Hvem skal jeg sende? Portrett av fem kvinnelige misjonærer»
Frelsesarmeen, 2010).

Dette blogginnlegget er i hovedsak identisk med en
artikkel i Krigsropet høsten 2013.
Teksten om Helene Løndahl er føyd til i forbindelse
med publiseringen på denne bloggen.

Pioneren Magnhild

Magnhild Dulin-Olsen var en av Frelsesarmeens pioneroffiserer. Hun døde før hun ble 30 år gammel.

Magnhild Dulin-Olsen var en av Frelsesarmeens pioneroffiserer. Hun døde før hun ble 30 år gammel.

Av Nils-Petter Enstad

Frelsesarmeen i Norge har feiret sitt 125-årsjubileum i år. En kald januardag i 1888 ble «ilden åpnet» fra to kanter; både fra England og Sverige, og frelseskrigen var i gang. Mange ble frelst. Mange meldte seg til tjeneste, og mange nye menigheter ble åpnet. Bare i løpet av de to første årene – 1888 og 1889 – ble det dannet 25 nye menigheter, mange av disse er fremdeles i virksomhet. Og allerede i mai 1888 begynte Krigsropet å komme ut. De første frelsesoffiserene reiste fra by til by, åpnet menigheter, ba med mennesker, og dro videre. Mange av dem var kvinner, og de var unge kvinner. Dette skal handle om en av dem.

Navnet hennes var Magnhild Dulin og hun var fra Kristiania. Da Frelsesarmeen kom til Norge i januar 1888, hadde hun akkurat fylt 20 år.
Første gang navnet hennes dukker opp, er i Krigsraabet nr. 24, datert 27. november 1888. Der har hun skrevet en sangtekst.
I det samme nummeret er det en appell fra redaksjonen til frelsesfolket: «Sange! Sange! Sange! KOM med flere gode Sange, Krigssang, Erfaringssange eller Hellighedssange straks. Vaagn op Kammerater!!»
Om dette først og fremst var en oppfordring til frelsesfolket om å skrive nye sanger, eller om det også handlet om å sende inn tekster på sanger man kjente fra før, og som var i omløp i kristen-Norge, skal være usagt. Det har nok handlet om begge deler. I løpet av de to-tre første årene Armeen var i Norge, kom det flere utgaver av «Sange ved Frelsesarmeens møder». Den første hadde 52 sanger, og senere økte tallet jevnt og trutt. I 1895 kom den første «skikkelige» sangboka med 135 sanger. Mange av disse var forholdsvis nyskrevne – av nyfrelste, glødende frelsessoldater.
En av disse var altså Magnhild Dulin.

FRA SKIEN TIL HOVEDSTADEN
Ifølge folketellingen fra 1885 var hun født i Skien, og bodde fortsatt her da. Hun ble født 10. desember 1867 og var – slik jeg tolker opplysningene fra folketellingen – eldst av åtte søsken. Moren hennes ser ut til å være enke på det tidspunktet. Magnhild har derfor trolig fått seg en jobb i hovedstaden, og her møtte hun Frelsesarmeen og ble frelst 13. mai 1888. Da hadde Frelsesarmeen arbeidet i Norge i fire og en halv måned, og man hadde allerede to korps i hovedstaden.
Magnhild ble frelst under et møte i «annet korps» og ble raskt både soldat og underbefal. Da sangteksten hennes sto på trykk, var den signert med navnet hennes, og med tittelen «serg.», som var forkortet for sersjant, og at hun tilhørte «Kristiania 2. korps».
Sangen går på samme melodi som «I synden fant jeg før min lyst», og er slik:

«Jeg nu min Jesus følge vil,
den Tid, jeg leve skal.
Jeg ved, at han mig fører til
sin Himmels lyse Hal.

Kor:
O ja, jeg er saa glad, saa glad,
nu jubler Sjæl og Sind,
thi Synden har jeg lagt for Had,
og Jesus, han er min.

Om Veien mig her Torne bær,
Saa ved jeg, at tilsidst
Jeg skal mig evigt fryde der
Blandt Engleskaren hist.

Nu Jesus er min hele Lyst,
Og nu jeg stunder blot
At naa til Evighedens Kyst,
Hvor jeg skal faa det godt.

Guds Engle tar imod mig der
Med Sang og Harpespil;
De Palmer udi Hænder bær
Og jubler Lammet til.

O tænk, en Herlighed saa stor,
Naar Sjælen svinger sig
Til Himlen fra vor arme Jord
Og havner hist hos dig!

Ja, Jesus, snart du komme maa,
Mig hente til dig hjem,
At jeg kan der min Krone faa
Og naa til Tronen frem!»

Som sangtekst er den ikke spesielt bemerkelsesverdig. Det er skrevet mange slike sanger i årenes løp, de er en form for leilighetspoesi som fungerer der og da som et uttrykk for en stemning og et vitnesbyrd. De seks versene handler alle om hvordan det blir å komme til himmelen, og dette var kanskje typisk for mange av de sangene som de nyfrelste frelsessoldatene skrev i denne tiden. I hvert fall sto det en formaning til «Vore sangdigtere» i et senere krigsrop, der man ba dem skrive om noe annet enn himmellengsel. Det var vel og bra at man gjerne vil raskt til himmelen, men man skulle jo helst få noen med seg. Hvis alle frelsessoldatene dro direkte til himmels – «hvad skal da de stakkels syndere gjøre?», ble det spurt i notisen.
Magnhild Dulins sangtekst er derfor ikke interessant som noe annet enn en dokumentasjon på den kreativiteten som fantes blant de aller første salvasjonistene. De skrev sanger og sendte dem til Krigsraabet. Her kom de på trykk, og man brukte også bladet som «sangbok» i mange møter, og sang både gamle og nye sanger.

OFFISER
Så la oss legge sangen til side, og fokusere på henne som skrev den.
Samme høst som sangen ble skrevet, meldte Magnhild seg til tjeneste som frelsesoffiser. Dette var ikke tiden for den langvarige utdannelse til frelsesoffiser. Magnhild dro til krigsskolen 25. september 1889, og ble utnevnt til kaptein omtrent med det samme. For 3. november 1889 kom den ennå ikke 22 år gamle kapteinen sendt til Kristiansand, der hun skulle være «åpningsoffiser» for korpset der. Det var hennes første ordre, så hun må ha vist kvaliteter som gjorde at man satset på henne.
Med seg til Kristiansand hadde hun en løytnant Inga Mikkelsen. De hadde reist med båt til Kristiansand, og det hadde vært uvær, og da de to unge kvinnene gikk i land, hadde de ifølge boka «50 års korstog» gjennomlevd «14 timers sjøsyke»…
En av dem som var på de første møtene het Amalie Caspersen, senere kjent som fru brigadér Amalie Olsen, forteller fra disse første møtene: «Jeg husker særskilt kaptein Dulin. Hun opptrådte med en egen kraft og myndighet og fengslet tilhørerne i den grad at de liksom ikke hadde syn og øre for andre enn henne. Mer enn én gikk fra det møte, gjennomstunget av Guds ords sverd…».
Dette inntrykket bekreftes av referatet i avisa «Fædrelandsvennen» dagen etter åpningsmøtet: «Nu har da Frelsesarmeen lagt sig i kvarter her, aabnet en «Frelsesfestning for at bruge Krigsraabets udtryk. Igaar var tropperne for første gang i ilden. Paa den gamle «Kummeren»s grund er reist et tempel for denne isandhed glade kristendom. (…)Det rummer, nar platformen også er besat, vel omkring 5-600 mennesker. Under alle tre møder igaard var salen stappende fuld. (…) Kaptein frøken Dulin, der sammen med kaptein frøken Michaelsen skal føre armeen her i Kristiansand, var riktig skaaren for tungebaandet. Ordene trillede hastig over hendes læber, ingen famling, ingen stands. Hvad armeen kan udrette her i Kristiansand vil tiden vise. Vi vil haabe det maa gaa fredelig til».
Skrev Fædrelandsvennen.

STAVANGER
Magnhild Dulin var stasjonert ved flere korps etter dette. Hun kom fra Kristiansand til Stavanger i april 1890. Også her var hun korpsets første kaptein, selv om «invasjonsstyrken» var noe større her enn den hadde vært i Kristiansand. I annonsen for det første møtet heter det om dette: «Adjutant Andersen leder, assistert af Kapteinerne Dulin, Ruud og Person, samt Løitnanterne Mikkelsen, Freudendal og Hansen».            «Adjutant Andersen» var en svensk frelsesoffiser ved navn Peter Andersson, som hadde en rekke ledende stillinger i Frelsesarmeen i disse første årene. Mange år senere beskrev han Magnhild Dulin slik: «En ung kvindelig kaptein med liden erfaring, men et stort hjerte og en klar forstand…».
I Stavanger ble Magnhild redskapet til at en ung, radikal dame ved navn Othilie Tonning ble omvendt. Hun hadde vokst opp i et kristent hjem, men regnet seg nå som fritenker. Hun var på et av de første møtene, og mintes dette slik, ti år senere: «Da jeg så en kveld senere gikk dit, ble jeg såre skuffet. Annonsene sto meg i hodet, lysende i fete typer med mange navn, men dette var magert. Dystert, mørkt i lokalet, en kvelende lukt av nyoljede benker og to stakkars, ensomme unge kvinner på en forhøyning. Jo, dette var krig!»
Likevel fortsatte hun å komme til møtene. Senere sa hun at det var Magnhilds «iherdige arbeid som fikk meg til å tvile på min egen tvil», og fikk hennes møysommelig oppbygde fornuftstro til å vakle. «Ingen har vært meg til så stor velsignelse som henne», sa Tonning selv. Så her kan man virkelig snakke om «ringer i vannet» – Othilie Tonning er jo et av de virkelig store kvinnenavn i norsk kirkehistorie og sosialpolitisk historie.
Fra tiden i Stavanger fortelles det også om det kontante svaret Magnhild ga byens politimester da han forlangte – i tråd med et direktiv fra Justisdepartementet – at møtene skulle være slutt til klokka 22. «Men se herr politimester, botsbenken er full av bedende mennesker, vi kan ikke slutte før vi har hjulpet dem», sa kapteinen først. «Dere får fortsette å frelse mennesker når dere kommer til himmelen», skal politimesteren ha sagt. Da gnistret det hos den unge kapteinen: «Nei, da er det for sent, herr politimester».

EKTESKAP

Brudeparet Magnhild Dulin og Gustav Olsen.

Brudeparet Magnhild Dulin og Gustav Olsen.

Hun var stasjonert ved fem andre korps før hun i november 1894 – 27 år gammel – giftet seg med kaptein Gustav Olsen. Han var tre år eldre enn henne, og var offiser fra 1888. De fikk først ordre til Trondheim, der Magnhild hadde vært stasjonert tidligere, og så til Kristiansund, før de i juli 1895 rykket opp i lederskapet av Frelsesarmeen, og fikk ansvaret for det som ble kalt «Lofoten distrikt», en forløper til det vi i dag kjenner som Nord-Norges divisjon. I den forbindelse ble de forfremmet til adjutanter.
Etter ett år her ble forflyttet til «Opplandske og Drammen divisjon», med bolig i Drammen, der de skulle være ledere for divisjonen. I den forbindelse ble de forfremmet til stabskapteiner, en rang som ikke finnes lenger, men som var en klar indikasjon på at dette var folk man ville satse på.
Ekteparet hadde allerede fått sitt første barn da de kom til Lofoten. Det var en gutt som fikk navnet Alfred, og som vi skal komme tilbake til om litt. Da de kom til Drammen, var Magnhild gravid igjen. Lørdag 21. august 1897 fødte hun en pike. Det kan ut fra kildene virke som om svangerskapet hadde vært komplisert, men fødselen gikk greit og den lille familien var glad. Men en uke senere fikk Magnhild en lammelse i den ene siden, og lå bevisstløs i halvannet døgn før hun døde om morgenen lørdag 5. september, ennå ikke 30 år gammel.
I Krigsraabet kan man lese at hun og hennes mann hadde hatt en samtale og bedt sammen før hun mistet bevisstheten, og at det siste man hørte henne si va «Nå går jeg inn i himmelen».
Dødsårsaken var en blodpropp som trolig var en komplikasjon etter fødselen. Det var ikke så sjelden at barnefødsler fikk slik tragisk utgang den gang, og det er flere eksempler også fra Frelsesarmeens historie om dette.

STERKT INNTRYKK
Dødsfallet gjorde selvfølgelig et voldsomt inntrykk på alle hennes venner og kjente i Frelsesarmeen. Tragedien med en ung mor som dør fra mann og to barn er sterk nok i seg selv. I tillegg kom sorgen over tapet av en dyktig frelsesoffiser. I det nummeret av Krigsraabet som er datert 18. september 1897 preger meldingen om Magnhilds død og begravelse ikke bare hele forsiden, men fyller også flere sider inne i bladet. Frelsesarmeen hadde ennå ikke vært i virksomhet i ti år, og selv om det var etablert mange menigheter og mange hadde meldt seg til tjeneste både som frelsessoldater og frelsesoffiserer, var ikke forholdene større enn at de fleste kjente hverandre. Lokalavisa «Drammens Blad» skrev om begravelsen og minnemøtet, og oppsummerte: «Mellem talerne blev der sunget flere sange. Det hele var en gribende, høitidelig handling der sikkerlig gjorde et dypt indtryk på mange.»
Magnhilds mann, Gustav Olsen, fortsatte i tjenesten som frelsesoffiser. Han fikk kort etter dødsfallet ordre som divisjonssjef i hovedstaden, muligens fordi han hadde et større nettverk her, og det var lettere å kombinere med situasjonen som alenefar for to små. Mens han var gift med Magnhild brukte de begge Dulin-Olsen som familienavn. Nå sløyfet han Dulin, og etter en tid giftet han seg igjen, nå med den Amalie Kaspersen som hadde vært på Magnhilds åpningsmøter i Kristiansand.
De tjenestegjorde noen år i Danmark, og fra 1911 til 1917 var Gustav Olsen sjef for Frelsesarmeens sosialarbeid blant menn. I 1917 ble sekretær for ettersøkelsesarbeidet, men døde alt i 1918, 54 år gammel. Han døde «etter en tids sykelighet», står det i historieboka «50 års korstog» – sykeligheten var kanskje forklaringen på at han var blitt løst fra den krevende oppgaven som sosialsjef og satt til den noe roligere oppgaven som ettersøkelsessekretær. Etter hans død var det hans enke overtok ansvaret for dette arbeidet og hadde det i noen år framover.

EPILOG
Fortellingen om Magnhild Dulin-Olsen er en fortelling om et ungt menneske som var glødende i sin tro og sin tjeneste, og som døde så tragisk og tidlig. Og så har fortellingen om henne en liten fotnote som er knyttet til en sang som tvert om «alle» husker eller kan eller har hørt.
Melodien til sangen om «Perleporen» er skrevet av en som ofte blir referert til Alfred Olsen-Dulin. Ifølge svensk wikipedia var han «en norskfødt frelsesoffiser som tjenestegjorde i USA». Han levde fra 1894 til 1960. 1894 – det er året etter at Magnhild giftet seg med Gustav. En del av oss ble foreldre «året etter» at vi giftet oss…
Alfred Olsen-Dulin var Magnhild og Gustavs sønn. Sangen om Perleporten ble skrevet i 1917; da var Alfred 23 år, og var i USA. Senere kom han tilbake til Norge. Da hadde han sluttet som frelsesoffiser. Han var trolig ugift, for i mange år bodde han i en leilighet i Frelsesarmeens gård i Nordre gate 25, sammen med sin stemor.
Gustav Olsen fikk i hvert fall ett barn til, i sitt andre ekteskap. Det var en gutt som het Carl Gustav, og som er bedre kjent under navnet Sparre Olsen. Carl Gustav Sparre Olsen var han fulle navn, og han var en kjent komponist og fiolinist som levde fra 1903 til 1981. Han bodde for det meste i Bergen, og er blant annet kjent for å ha satt tone til en rekke dikt av kjente, norske lyrikere.
Så Alfred Olsen-Dulin og Sparre Olsen var altså halvbrødre.
I vår sammenheng betyr det at han som skrev melodien til Perleporten var sønnen til denne unge frelsessoldaten fra Kristiania 2. korps som forholdsvis nyfrelst skrev en svært enkel vise om det å velge Jesus…

Litteratur:
Heggheim, Inge: Under frelsesfanen. Glimt fra 100 års frelseskrig i Stavanger (Stavanger, 1990).
Tandberg, H.A.: 50 års korstog for Gud og Norge
Krigsraabet, 18. september 1897: Fru stabskaptein Dulin-Olsen hjem til Gud