Pioneren Magnhild

Magnhild Dulin-Olsen var en av Frelsesarmeens pioneroffiserer. Hun døde før hun ble 30 år gammel.

Magnhild Dulin-Olsen var en av Frelsesarmeens pioneroffiserer. Hun døde før hun ble 30 år gammel.

Av Nils-Petter Enstad

Frelsesarmeen i Norge har feiret sitt 125-årsjubileum i år. En kald januardag i 1888 ble «ilden åpnet» fra to kanter; både fra England og Sverige, og frelseskrigen var i gang. Mange ble frelst. Mange meldte seg til tjeneste, og mange nye menigheter ble åpnet. Bare i løpet av de to første årene – 1888 og 1889 – ble det dannet 25 nye menigheter, mange av disse er fremdeles i virksomhet. Og allerede i mai 1888 begynte Krigsropet å komme ut. De første frelsesoffiserene reiste fra by til by, åpnet menigheter, ba med mennesker, og dro videre. Mange av dem var kvinner, og de var unge kvinner. Dette skal handle om en av dem.

Navnet hennes var Magnhild Dulin og hun var fra Kristiania. Da Frelsesarmeen kom til Norge i januar 1888, hadde hun akkurat fylt 20 år.
Første gang navnet hennes dukker opp, er i Krigsraabet nr. 24, datert 27. november 1888. Der har hun skrevet en sangtekst.
I det samme nummeret er det en appell fra redaksjonen til frelsesfolket: «Sange! Sange! Sange! KOM med flere gode Sange, Krigssang, Erfaringssange eller Hellighedssange straks. Vaagn op Kammerater!!»
Om dette først og fremst var en oppfordring til frelsesfolket om å skrive nye sanger, eller om det også handlet om å sende inn tekster på sanger man kjente fra før, og som var i omløp i kristen-Norge, skal være usagt. Det har nok handlet om begge deler. I løpet av de to-tre første årene Armeen var i Norge, kom det flere utgaver av «Sange ved Frelsesarmeens møder». Den første hadde 52 sanger, og senere økte tallet jevnt og trutt. I 1895 kom den første «skikkelige» sangboka med 135 sanger. Mange av disse var forholdsvis nyskrevne – av nyfrelste, glødende frelsessoldater.
En av disse var altså Magnhild Dulin.

FRA SKIEN TIL HOVEDSTADEN
Ifølge folketellingen fra 1885 var hun født i Skien, og bodde fortsatt her da. Hun ble født 10. desember 1867 og var – slik jeg tolker opplysningene fra folketellingen – eldst av åtte søsken. Moren hennes ser ut til å være enke på det tidspunktet. Magnhild har derfor trolig fått seg en jobb i hovedstaden, og her møtte hun Frelsesarmeen og ble frelst 13. mai 1888. Da hadde Frelsesarmeen arbeidet i Norge i fire og en halv måned, og man hadde allerede to korps i hovedstaden.
Magnhild ble frelst under et møte i «annet korps» og ble raskt både soldat og underbefal. Da sangteksten hennes sto på trykk, var den signert med navnet hennes, og med tittelen «serg.», som var forkortet for sersjant, og at hun tilhørte «Kristiania 2. korps».
Sangen går på samme melodi som «I synden fant jeg før min lyst», og er slik:

«Jeg nu min Jesus følge vil,
den Tid, jeg leve skal.
Jeg ved, at han mig fører til
sin Himmels lyse Hal.

Kor:
O ja, jeg er saa glad, saa glad,
nu jubler Sjæl og Sind,
thi Synden har jeg lagt for Had,
og Jesus, han er min.

Om Veien mig her Torne bær,
Saa ved jeg, at tilsidst
Jeg skal mig evigt fryde der
Blandt Engleskaren hist.

Nu Jesus er min hele Lyst,
Og nu jeg stunder blot
At naa til Evighedens Kyst,
Hvor jeg skal faa det godt.

Guds Engle tar imod mig der
Med Sang og Harpespil;
De Palmer udi Hænder bær
Og jubler Lammet til.

O tænk, en Herlighed saa stor,
Naar Sjælen svinger sig
Til Himlen fra vor arme Jord
Og havner hist hos dig!

Ja, Jesus, snart du komme maa,
Mig hente til dig hjem,
At jeg kan der min Krone faa
Og naa til Tronen frem!»

Som sangtekst er den ikke spesielt bemerkelsesverdig. Det er skrevet mange slike sanger i årenes løp, de er en form for leilighetspoesi som fungerer der og da som et uttrykk for en stemning og et vitnesbyrd. De seks versene handler alle om hvordan det blir å komme til himmelen, og dette var kanskje typisk for mange av de sangene som de nyfrelste frelsessoldatene skrev i denne tiden. I hvert fall sto det en formaning til «Vore sangdigtere» i et senere krigsrop, der man ba dem skrive om noe annet enn himmellengsel. Det var vel og bra at man gjerne vil raskt til himmelen, men man skulle jo helst få noen med seg. Hvis alle frelsessoldatene dro direkte til himmels – «hvad skal da de stakkels syndere gjøre?», ble det spurt i notisen.
Magnhild Dulins sangtekst er derfor ikke interessant som noe annet enn en dokumentasjon på den kreativiteten som fantes blant de aller første salvasjonistene. De skrev sanger og sendte dem til Krigsraabet. Her kom de på trykk, og man brukte også bladet som «sangbok» i mange møter, og sang både gamle og nye sanger.

OFFISER
Så la oss legge sangen til side, og fokusere på henne som skrev den.
Samme høst som sangen ble skrevet, meldte Magnhild seg til tjeneste som frelsesoffiser. Dette var ikke tiden for den langvarige utdannelse til frelsesoffiser. Magnhild dro til krigsskolen 25. september 1889, og ble utnevnt til kaptein omtrent med det samme. For 3. november 1889 kom den ennå ikke 22 år gamle kapteinen sendt til Kristiansand, der hun skulle være «åpningsoffiser» for korpset der. Det var hennes første ordre, så hun må ha vist kvaliteter som gjorde at man satset på henne.
Med seg til Kristiansand hadde hun en løytnant Inga Mikkelsen. De hadde reist med båt til Kristiansand, og det hadde vært uvær, og da de to unge kvinnene gikk i land, hadde de ifølge boka «50 års korstog» gjennomlevd «14 timers sjøsyke»…
En av dem som var på de første møtene het Amalie Caspersen, senere kjent som fru brigadér Amalie Olsen, forteller fra disse første møtene: «Jeg husker særskilt kaptein Dulin. Hun opptrådte med en egen kraft og myndighet og fengslet tilhørerne i den grad at de liksom ikke hadde syn og øre for andre enn henne. Mer enn én gikk fra det møte, gjennomstunget av Guds ords sverd…».
Dette inntrykket bekreftes av referatet i avisa «Fædrelandsvennen» dagen etter åpningsmøtet: «Nu har da Frelsesarmeen lagt sig i kvarter her, aabnet en «Frelsesfestning for at bruge Krigsraabets udtryk. Igaar var tropperne for første gang i ilden. Paa den gamle «Kummeren»s grund er reist et tempel for denne isandhed glade kristendom. (…)Det rummer, nar platformen også er besat, vel omkring 5-600 mennesker. Under alle tre møder igaard var salen stappende fuld. (…) Kaptein frøken Dulin, der sammen med kaptein frøken Michaelsen skal føre armeen her i Kristiansand, var riktig skaaren for tungebaandet. Ordene trillede hastig over hendes læber, ingen famling, ingen stands. Hvad armeen kan udrette her i Kristiansand vil tiden vise. Vi vil haabe det maa gaa fredelig til».
Skrev Fædrelandsvennen.

STAVANGER
Magnhild Dulin var stasjonert ved flere korps etter dette. Hun kom fra Kristiansand til Stavanger i april 1890. Også her var hun korpsets første kaptein, selv om «invasjonsstyrken» var noe større her enn den hadde vært i Kristiansand. I annonsen for det første møtet heter det om dette: «Adjutant Andersen leder, assistert af Kapteinerne Dulin, Ruud og Person, samt Løitnanterne Mikkelsen, Freudendal og Hansen».            «Adjutant Andersen» var en svensk frelsesoffiser ved navn Peter Andersson, som hadde en rekke ledende stillinger i Frelsesarmeen i disse første årene. Mange år senere beskrev han Magnhild Dulin slik: «En ung kvindelig kaptein med liden erfaring, men et stort hjerte og en klar forstand…».
I Stavanger ble Magnhild redskapet til at en ung, radikal dame ved navn Othilie Tonning ble omvendt. Hun hadde vokst opp i et kristent hjem, men regnet seg nå som fritenker. Hun var på et av de første møtene, og mintes dette slik, ti år senere: «Da jeg så en kveld senere gikk dit, ble jeg såre skuffet. Annonsene sto meg i hodet, lysende i fete typer med mange navn, men dette var magert. Dystert, mørkt i lokalet, en kvelende lukt av nyoljede benker og to stakkars, ensomme unge kvinner på en forhøyning. Jo, dette var krig!»
Likevel fortsatte hun å komme til møtene. Senere sa hun at det var Magnhilds «iherdige arbeid som fikk meg til å tvile på min egen tvil», og fikk hennes møysommelig oppbygde fornuftstro til å vakle. «Ingen har vært meg til så stor velsignelse som henne», sa Tonning selv. Så her kan man virkelig snakke om «ringer i vannet» – Othilie Tonning er jo et av de virkelig store kvinnenavn i norsk kirkehistorie og sosialpolitisk historie.
Fra tiden i Stavanger fortelles det også om det kontante svaret Magnhild ga byens politimester da han forlangte – i tråd med et direktiv fra Justisdepartementet – at møtene skulle være slutt til klokka 22. «Men se herr politimester, botsbenken er full av bedende mennesker, vi kan ikke slutte før vi har hjulpet dem», sa kapteinen først. «Dere får fortsette å frelse mennesker når dere kommer til himmelen», skal politimesteren ha sagt. Da gnistret det hos den unge kapteinen: «Nei, da er det for sent, herr politimester».

EKTESKAP

Brudeparet Magnhild Dulin og Gustav Olsen.

Brudeparet Magnhild Dulin og Gustav Olsen.

Hun var stasjonert ved fem andre korps før hun i november 1894 – 27 år gammel – giftet seg med kaptein Gustav Olsen. Han var tre år eldre enn henne, og var offiser fra 1888. De fikk først ordre til Trondheim, der Magnhild hadde vært stasjonert tidligere, og så til Kristiansund, før de i juli 1895 rykket opp i lederskapet av Frelsesarmeen, og fikk ansvaret for det som ble kalt «Lofoten distrikt», en forløper til det vi i dag kjenner som Nord-Norges divisjon. I den forbindelse ble de forfremmet til adjutanter.
Etter ett år her ble forflyttet til «Opplandske og Drammen divisjon», med bolig i Drammen, der de skulle være ledere for divisjonen. I den forbindelse ble de forfremmet til stabskapteiner, en rang som ikke finnes lenger, men som var en klar indikasjon på at dette var folk man ville satse på.
Ekteparet hadde allerede fått sitt første barn da de kom til Lofoten. Det var en gutt som fikk navnet Alfred, og som vi skal komme tilbake til om litt. Da de kom til Drammen, var Magnhild gravid igjen. Lørdag 21. august 1897 fødte hun en pike. Det kan ut fra kildene virke som om svangerskapet hadde vært komplisert, men fødselen gikk greit og den lille familien var glad. Men en uke senere fikk Magnhild en lammelse i den ene siden, og lå bevisstløs i halvannet døgn før hun døde om morgenen lørdag 5. september, ennå ikke 30 år gammel.
I Krigsraabet kan man lese at hun og hennes mann hadde hatt en samtale og bedt sammen før hun mistet bevisstheten, og at det siste man hørte henne si va «Nå går jeg inn i himmelen».
Dødsårsaken var en blodpropp som trolig var en komplikasjon etter fødselen. Det var ikke så sjelden at barnefødsler fikk slik tragisk utgang den gang, og det er flere eksempler også fra Frelsesarmeens historie om dette.

STERKT INNTRYKK
Dødsfallet gjorde selvfølgelig et voldsomt inntrykk på alle hennes venner og kjente i Frelsesarmeen. Tragedien med en ung mor som dør fra mann og to barn er sterk nok i seg selv. I tillegg kom sorgen over tapet av en dyktig frelsesoffiser. I det nummeret av Krigsraabet som er datert 18. september 1897 preger meldingen om Magnhilds død og begravelse ikke bare hele forsiden, men fyller også flere sider inne i bladet. Frelsesarmeen hadde ennå ikke vært i virksomhet i ti år, og selv om det var etablert mange menigheter og mange hadde meldt seg til tjeneste både som frelsessoldater og frelsesoffiserer, var ikke forholdene større enn at de fleste kjente hverandre. Lokalavisa «Drammens Blad» skrev om begravelsen og minnemøtet, og oppsummerte: «Mellem talerne blev der sunget flere sange. Det hele var en gribende, høitidelig handling der sikkerlig gjorde et dypt indtryk på mange.»
Magnhilds mann, Gustav Olsen, fortsatte i tjenesten som frelsesoffiser. Han fikk kort etter dødsfallet ordre som divisjonssjef i hovedstaden, muligens fordi han hadde et større nettverk her, og det var lettere å kombinere med situasjonen som alenefar for to små. Mens han var gift med Magnhild brukte de begge Dulin-Olsen som familienavn. Nå sløyfet han Dulin, og etter en tid giftet han seg igjen, nå med den Amalie Kaspersen som hadde vært på Magnhilds åpningsmøter i Kristiansand.
De tjenestegjorde noen år i Danmark, og fra 1911 til 1917 var Gustav Olsen sjef for Frelsesarmeens sosialarbeid blant menn. I 1917 ble sekretær for ettersøkelsesarbeidet, men døde alt i 1918, 54 år gammel. Han døde «etter en tids sykelighet», står det i historieboka «50 års korstog» – sykeligheten var kanskje forklaringen på at han var blitt løst fra den krevende oppgaven som sosialsjef og satt til den noe roligere oppgaven som ettersøkelsessekretær. Etter hans død var det hans enke overtok ansvaret for dette arbeidet og hadde det i noen år framover.

EPILOG
Fortellingen om Magnhild Dulin-Olsen er en fortelling om et ungt menneske som var glødende i sin tro og sin tjeneste, og som døde så tragisk og tidlig. Og så har fortellingen om henne en liten fotnote som er knyttet til en sang som tvert om «alle» husker eller kan eller har hørt.
Melodien til sangen om «Perleporen» er skrevet av en som ofte blir referert til Alfred Olsen-Dulin. Ifølge svensk wikipedia var han «en norskfødt frelsesoffiser som tjenestegjorde i USA». Han levde fra 1894 til 1960. 1894 – det er året etter at Magnhild giftet seg med Gustav. En del av oss ble foreldre «året etter» at vi giftet oss…
Alfred Olsen-Dulin var Magnhild og Gustavs sønn. Sangen om Perleporten ble skrevet i 1917; da var Alfred 23 år, og var i USA. Senere kom han tilbake til Norge. Da hadde han sluttet som frelsesoffiser. Han var trolig ugift, for i mange år bodde han i en leilighet i Frelsesarmeens gård i Nordre gate 25, sammen med sin stemor.
Gustav Olsen fikk i hvert fall ett barn til, i sitt andre ekteskap. Det var en gutt som het Carl Gustav, og som er bedre kjent under navnet Sparre Olsen. Carl Gustav Sparre Olsen var han fulle navn, og han var en kjent komponist og fiolinist som levde fra 1903 til 1981. Han bodde for det meste i Bergen, og er blant annet kjent for å ha satt tone til en rekke dikt av kjente, norske lyrikere.
Så Alfred Olsen-Dulin og Sparre Olsen var altså halvbrødre.
I vår sammenheng betyr det at han som skrev melodien til Perleporten var sønnen til denne unge frelsessoldaten fra Kristiania 2. korps som forholdsvis nyfrelst skrev en svært enkel vise om det å velge Jesus…

Litteratur:
Heggheim, Inge: Under frelsesfanen. Glimt fra 100 års frelseskrig i Stavanger (Stavanger, 1990).
Tandberg, H.A.: 50 års korstog for Gud og Norge
Krigsraabet, 18. september 1897: Fru stabskaptein Dulin-Olsen hjem til Gud

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *