Månedlige arkiver: januar 2014

Guds kvinnelige feltmarskalk

Av Nils-Petter Enstad
Den belevne verdensmannen tolket den unge kvinnens taushet som samtykke. Han hadde nettopp gitt henne et såkalt tilbud, og nå tok han fram papir og penn for å notere. – Og hvor synes De vi skal møtes? spurte han. Men nå gnistret det til hos den unge kvinnen: – Foran Guds trone, svarte hun skarpt.

Den unge Catherine Booth - "Guds kvinnelige feltmarskalk"

Den unge Catherine Booth – «Guds kvinnelige feltmarskalk»

Det vrimler av anekdoter om den unge Catherine Booth og hennes pionérvirksomhet for Frelsesarmeen i Frankrike og Sveits på 1880-tallet. Hun var eldste datter av Frelsesarmeens grunnleggere og som de fleste i søskenflokken, spilte hun en betydningsfull rolle i bevegelsen foreldrene grunnla. På mange måter er hun den mest fascinerende skikkelsen i hele det utrolige persongalleriet som Catherine og William Booth og deres sju barn utgjorde.
Ekteparet Booth innprentet tidlig sine barn at de hadde et kall. «Du er ikke her i verden for din egen skyld. Du er sendt for andres skyld. Verden venter på deg», sa moren til eldstedatteren, som var kalt opp etter henne selv, alt da Kate var ei lita jente. Som 12-åring holdt hun bibelundervisning for andre jenter, 13 år gammel talte hun offentlig på et møte for første gang, og 17 år gammel ledet hun møteserier i flere store, britiske byer.

Pionér
Rundt 1880 startet en hektisk ekspansjonsperiode for Frelsesarmeen. I løpet av de neste ti årene utvidet den virkeområdet til en lang rekke nye land. Ett av de første var Frankrike. Den 23 år gamle Kate utnevnt som leder for invasjonsstyrken. – Hun er vårt beste kort, var William Booths begrunnelse. I tillegg besto gruppen av tre andre, enda yngre kvinner: Florence Soper, som skulle bli Kates svigerinne, Adalaide Cox, som senere ble sjef for Frelsesarmeens sosialarbeid i England, og Kate Patrick. Søndag 13. mars 1881 holdt de sine første møter i Paris.
De første møtene forløp i rolige former, men så mobiliserte pøbelen. Samtidig ble Frelsesarmeen rammet av den sterke antiklerikale bølgen som feide over Frankrike på denne tiden. Blant annet ble det hevdet at de fire unge kvinnene i virkeligheten hadde som oppgave å gjenopprette jesuittordenen i Frankrike.
I 1882 begynte hun også arbeid i Sveits, sammen med Kate Patrick og 16 år gamle Maude Charlesworth, datter av en anglikansk prest. Også Maude skulle bli en av Kates svigerinner. Oppstarten i Sveits ble enda tøffere enn den i Frankrike. Kate ble arrestert, anklaget for «ukvinnelig» opptreden. – Hadde vi kommet i flagrende, lette klær for å opptre på teater og varité, ville dere jublet og ønsket oss velkommen, sa Kate til dommeren.

"Marsjallen selger "En Avant" (den franske utgaven av Krigsropet) på en kro i Paris" - maleri av en svensk kunstner.

«Marsjallen selger «En Avant» (den franske utgaven av Krigsropet) på en kro i Paris» – maleri av den svenske kunstneren Gustaf Cederström.

Ekteskap
I 1887 giftet Kate seg med sin nærmeste medarbeider, den nordirske kvekeren Arthur Clibborn. Hun var 28 og han var 32 år gammel. Det hevdes at generalen ikke ville at Booth-navnet skulle bli borte når døtrene hans giftet seg, så etter hans ønske tok både Kate og Arthur navnet Booth-Clibborn. Senere skulle søstrene hennes følge den samme praksisen, og kalle seg henholdsvis Booth-Tucker og Booth-Hellberg. Men Kate selv var hele livet best kjent som «La Marèchale» (marskalken). Paret fikk ti barn i løpet av 15 år, men til tross for de hyppige fødslene, holdt Kate et like høyt arbeidstempo som før, og reiste lange strekninger for å holde møter og forkynne evangeliet.
Prisen barna måtte betale i form av savn, kan man bare forestille seg. Men med barns ufattelige lojalitet aksepterte de at det måtte være slik. En gang hun skulle reise, spurte datteren Evangeline, som da var seks år: – Mamma, er det slik at dersom du ikke reiser nå, vil det være noen i den byen du skal besøke som ikke blir frelst?
– Ja, svarte moren. – Det kan komme til å skje.
– Da vil jeg at du skal reise, svarte barnet med en snusfornuft og tapperhet som barn på seks år burde bli spart for å vise.
Den mest kjente av sangene hun skrev, «Den som for Jesu skyld har forsaket», ble til i en slik situasjon. Til tross for at en av sønnene var svært syk, hadde hun reist til en annen by for å holde møter. Hun fikk telegram om at det kunne stå om livet, og gikk inn i en voldsom bønnekamp. Skulle hun avbryte møteserien? Skulle hun reise tilbake? Hun valgte å bli, men ut av bønnekampen kom en på mange måter rystende sangtekst:
«Den som for Jesu skyld har forsaket
Fader og moder, hjem eller venn
Skal få tilbake alt han har mistet
Hundrefold mere får han igjen.
Hundrer av barn og mødre og fedre
skal han få vinne for Herren god.
Dypt sunkne brødre, sørgende søstre
Skal han få bringe til korsets fot.»
Sønnen berget livet. Historien forteller at under første verdenskrig reiste den samme sønnen ut i krigen som soldat. Redslene der gjorde at han rett og slett mistet forstanden. Legene mente han aldri kom til å bli frisk igjen. – Det kan De si fordi De ikke kjenner bønnens makt, svarte moren. Og gjennom bønn og en utrettelig omsorg klarte den unge mannen å få helse og forstand tilbake. Men en annen av sønnene hennes reiste ut som misjonær, ble syk og døde etter bare to måneder på misjonsmarken.

Konflikter
I 1896 var ekteparet Booth-Clibborn blitt beordret til å overta ansvaret for Frelsesarmeen i Holland og Belgia. Her ble de i fem år. Men mot slutten av 1890-tallet kom det til stadig sterkere konflikter mellom ekteparet Booth-Clibborn og Frelsesarmeens ledelse; det vil si Catherines far William og hennes bror Bramwell. Catherine var ikke den eneste i søskenflokken som slet med farens og brorens enorme krav til lojalitet. En annen bror, Ballington, brøt i 1896 med faren og hans bevegelse, og grunnla sin egen, amerikanske variant av Frelsesarmeen: «Volunteers of America».
Ironisk nok valgte han å bruke den samme betegnelsen på sin bevegelse som broren Bramwell var blitt så opprørt over 18 år tidligere. Da hadde det stått i utkastet til årsmelding for «The Christian Mission» (som William hadde grunnlagt i 1865) at misjonen var «a volunteer army» (en frivillig armé). – Jeg er så visst ikke noen frivillig; jeg er en regulær soldat eller ingenting, utbrøt Bramwell. Dermed tok faren pennen og strøk over ordet «volunteer» og erstattet det med «salvation» (frelse). Slik ble navnet The Salvation Army (Frelsesarmeen) til.
Også broren Herbert, som var leder for arbeidet i Australia, slet med sin lojalitet til faren og Frelsesarmeen. Kravene til lydighet og disiplin ble for rigide.
Men det var situasjonen rundt Kate og hennes store familie som voldte generalen mest smerte. Det var nok Arthur som var opprøren av de to. Kveker som han var i bunn og grunn, ble armeens stramme, militære struktur for mye for ham. Og Kate var en lojal hustru som støttet sin mann i ett og alt. De deltok flere ganger på konferanser i regi av andre organisasjoner, til tross for at permisjonssøknaden de trengte for å delta, var blitt avslått. En annen gang valgte Arthur å besøke barer og restauranter i havnestrøkene i stedet for å være til stede ved et stort musikkarrangement, slik han var blitt bedt om. Han mente at arrangementet passer bedre for hedninger enn for salvasjonister. På restaurantene sang han kristne sanger mens han akkompagnerte seg selv på et instrument som kunne minne om en langeleik, der den lå over fanget hans mens han satt på en stol. Catherine brukte tida til å besøke streikende gruvearbeidere.

Catherine og Arthur Booth-Clibborn med den store barneflokken, omtrent på den tiden de brøt med Frelsesarmeen.

Catherine og Arthur Booth-Clibborn med den store barneflokken, omtrent på den tiden de brøt med Frelsesarmeen.

Både Catherine og Arthur var inne i en teologisk og religiøs prosess som gjorde at deres forkynnelse hvilte på tre stolper: Pasifisme, endetidsforventning og helbredelse ved bønn.
Da boerkrigen brøt ut i Sør-Afrika, toppet konflikten seg. William Booth led under denne konflikten. «Uansett hvem som vinner, taper jeg, for jeg har barn på begge sider av denne krigen», sa han. Roy Hattersley skriver i sin store bok om William og Catherine Booth at generalen største bekymring var at en frelsessoldat skulle komme til å skyte en annen frelsessoldat – det spørs om ikke det er å forenkle generalens dilemma vel mye. Hattersley skriver også at Bramwell sto udelt på boernes side når det gjaldt den politiske side av konflikten. Generalen følte derfor et stort press allerede, og det ble ikke mindre av at svigersønnen åpent agiterte for stans i krigshandlingene, og delte ut pasifistiske flyveblader.

Bruddet
I denne situasjonen var det Arthur Booth-Clibborn kom i kontakt med den skotske helbredelsespredikanten John Alexander Dowie. Dowie var født i 1847 og vokste opp i den presbyterianske kirken i Skottland. Han hadde flere sterke, åndelige opplevelser, og regnes som en av pinsevekkelsens forløpere, særlig fordi han vektla guddommelig helbredelse så sterkt. Med årene var han blitt svært ekstrem, og sa om seg selv at han var en reinkarnasjon av profeten Elia. Han hadde også grunnlagt en sekt som kalte seg «zionittene».
Etter å ha hatt to hemmelige møter med Dowie, erklærte Arthur seg enig med tilhengerne hans. Skulle han ta konsekvensen av dette nye synet, lå det i sakens natur at han måtte slutte som frelsesoffiser. Bramwell la all sin energi og overtalelsesevne inn i et forsøk på å få svogeren til å endre oppfatning. Sett i ettertid virker det litt påfallende at en som hadde problemer med disiplinen i Frelsesarmeen, så ukritisk underkastet seg en ny leder som ikke var mindre krevende, og langt mer ekstrem enn den han forlot. Men kanskje er noe av forklaringen at Arthur Booth-Clibborn ikke var uten sans for det ekstreme selv? Det er i hvert fall et faktum at han ble sterkt fascinert av den skotske predikanten.
For William og Bramwell var det ekstra smertefullt å tenke på at dersom Arthur forlot Armeen, ville Kate slå følge med ham, og med dem den store barneflokken. Men 10. januar 1902 trakk Arthur Booth-Clibborn seg som offiser i Frelsesarmeen. Det ble gjort et forsøk på å få til en ordning som gikk ut på at Kate kunne fortsette som offiser, men hun oppfattet dette som et forsøk på å splitte opp ekteskapet hennes. «Hvordan kan dere tro at jeg vil snu ryggen til min mann? Han som jeg elsker av hele mitt hjerte? Hva er det i Frelsesarmeens regler som står over båndet mellom mann og kone, og krever at man skal gå tilbake på de løfter og den troskap som hører hjemme i et ekteskap?» skrev hun til sin bror og far. Hun var på dette tidspunktet gravid med sitt og ektemannens tiende barn.
Kanskje var det ikke tilfeldig at hun og mannen markerte sin 15 års bryllupsdag ved å offentliggjøre at de hadde dannet «Friends of Zion Christian Mission», en nesten provoserende tilslutning til Dowie og hans bevegelse, samtidig som navnet spilte på det som hadde vært opprinnelsen til Frelsesarmeen i sin tid.

Smerte
Catherine var sterkt knyttet til sin bror og far, og de til henne. Så bruddet må ha vært smertefullt for alle parter. Smerten – kanskje også bitterheten? – satt lenge i. Da en av Kates søstre, kommandør Emma Booth-Tucker, omkom i en jernbaneulykke i USA i 1903, ett års tid etter Kates brudd med Frelsesarmeen, skrev hun et varmt brev til sin far. Men i dagboka hans står det bare kort at han hadde fått et brev fra «Mrs. Clibborn» i anledning Emmas død. Han hadde betegnet henne som «vårt beste kort» – nå refererte han til henne som «Mrs. Clibborn».
Roy Hatterley skriver at William Booth forsto nok at Kate ikke delte sin manns oppfatning av Dowie og det han sto for. Men det han kanskje ikke forsto, var at Kate elsket sin mann høyere enn hun elsket Frelsesarmeen. For, som William hadde innprentet både henne og de andre barna: – Jeg er først og fremst din general, dernest din far.
Om det var Catherines brudd som gjorde det, er ikke godt å si, men noen måneder senere, i mai 1902, trakk også Herbert Booth, den begavede sangdikteren og musikeren, seg fra Frelsesarmeen, sammen med sin kone. Det tok fire måneder før generalen tok seg tid til å svare på brevet fra sin sønn. Offisielt het det at Herbert Booth trakk seg «av helsemessige årsaker».

Zion City
Etter bruddet med Frelsesarmeen, sto den store familien uten tak over hodet. William ga klar beskjed om at det ikke var aktuelt å skaffe dem noe husvære. I denne situasjonen bestemte Arthur seg for å flytte til USA. Dowie hadde opprettet en koloni utenfor Chicago som fikk navnet «Zion City». Kate var fremdeles sterkt kritisk til så vel Dowies person som det han sto for, men følte samtidig at hun at hun ikke hadde noe annet valg enn å følge med, sammen med de ti barna. Den yngste var ennå ikke ett år gammel.
Tiden i Zion City ble tøff for Kate. Hun sørget over bruddet med Frelsesarmeen og konflikten med faren og broren. Samtidig var hun opprørt over Dowies forkynnelse, som i stor grad gikk ut på å kritisere andre forkynnere. Heller ikke William Booth gikk fri. I et møte beskyldte han Booth for å ta lett på de rikes synder, slik at han ikke skulle gå glipp av deres pengegaver. Kate spratt opp fra sin plass: – Det er løgn! Ingen har refset de rikes synder som min far, og De er feig som sier slike ting når han ikke selv er til stede, tordnet hun til Dowie.
Dowie forsto at han burde prøve å vinne Kate over på sin side. Men hun ga ikke ved dørene. Den eneste gangen hun ble bedt om å tale i Zion City, gikk hun til frontalangrep på en tale Dowie hadde holdt der han beskrev kong David som «en uren hund». Kate leste Salme 51 der David ber «La meg atter fryde meg over din frelse…». I over en time holdt hun en forsamling på 5000 fjetret mens hun snakket om kong David og hvordan hans erfaringer ga menneskene håp. – Den første jeg håper å møte i himmelen, er David, sa hun. – Med alle sine feil var han mannen etter Guds hjerte. Når han kunne få en ny anledning, kan alle det, sa hun.
Det gjaldt ikke for henne. Hun ble ikke bedt om å tale flere ganger i Zion City. Senere skulle hun kalle tiden i Zion City «mine år i helvete».

Ny tjeneste
Etter en tid fikk hun overtalt Arthur til å forlate Zion City og vende tilbake til Europa. Nå var det han som var ulykkelig. Han trodde fremdeles på Dowie som «den nye Elia». Kate på sin side hadde trodd at når de forlot Zion City, ville familien bli tatt imot med åpne armer igjen av sine gamle kjente. Slik gikk det ikke. Tilliten var brutt. Dette tok så sterkt på Kate at etter to tunge år i Brüssel vendte hun og familien tilbake til Zion City.
Dowie utnevnte nå Booth-Clibborn til sin mann i St. Cloud i Frankrike. Men så ble Arthur syk. En infeksjon i kneet utviklet seg til en livstruende sykdom. Å få medisinsk behandling var det alvorligste brudd på alle lover i Zion City, og ikke før var Booth-Clibborn blitt lagt inn i sykehus og operert, før han og hele familien ble ekskludert fra Zion City av Dowie. Operasjonen gjorde Booth-Clibborn til krøpling, men berget livet hans. Meldingen om eksklusjonen ble overrakt omtrent idet han våknet av narkosen fra de to som hadde vært hans nærmeste medarbeidere.
Denne erfaringen åpnet øynene også til Booth-Clibborn. Senere skrev han: «Dowie bidro til å ødelegge min sanne tro. Han falt i samme synd som djevelen, nemlig hovmod.» Etter bruddet med Zion City er det taust om Arthur Booth-Clibborn.
I 1908 vendte familien tilbake til England. Catherine oppdaget til sin forskrekkelse at hun, etter å ha snakket fransk daglig i mange år, nå snakket engelsk med aksent. Og barna hennes kunne ikke noe særlig engelsk, de heller. Dette bidro til å øke følelsen av fremmedgjøring. Den store familien hadde små inntektsmuligheter, og levde rett og slett i fattigdom.
Da faren lå på dødsleiet i 1912, spurte hun broren om tillatelse til å se ham. Det fikk hun, men han la til at hun ikke måtte gi seg til kjenne, for det kunne bli en for stor påkjenning for ham. Hun adlød dette, og da faren, som var blitt blind, sa: – Er det noen der? listet hun seg bare stille ut og vinket en taus avskjed til sin far.

De siste årene
Arthur Booth-Clibborn døde 20. februar 1939, 84 år gammel. I det norske Krigsropet ble dødsfallet omtalt kort og nøkternt slik:

Mr. Booth-Clibborn –
generalens svoger, gikk hjem til Gud søndag den l2te februar. Mr. Booth-Clibborn sluttet sig til Frelsesarmeen i sin ungdom og gjorde en betydelig innsats som pionér for Frelsesarmeen i Frankrike og Sveits. I 1887 inngikk han ekteskap med general og fru William Booths datter («The Marechale», som gjestet Oslo for noen måneder siden). Han hadde rang av kommandør og var en meget fremtredende Arméleder. I snart en menneskealder har sykdom i stor utstrekning hindret hans aktivitet på den kristne front.
Kommandørlt. Gore og oberst Joshua Smith representerte generalen ved begravelsen som fant sted ved Highgate forrige torsdag (Krigsropet nr. 19 /1939).
Generalen som det vises til her, var Catherines søster Eva, eller Evangeline, som var Armeens verdensleder fra 1934 til 1939.
Kate tok etter hvert opp igjen sin predikantvirksomhet etter det defintive bruddet med Dowie og Zion City. Hun ble en frittgående, uavhengig verdensevangelist som nok fikk mange innbydelser også på grunn av sitt kjente navn. Høsten 1938 besøkte hun Norge, og ble hyllet i media som «Marskalken». Det var tilnavnet en fransk prest hadde gitt henne da hun var en ung frelsesoffiser i Paris. I forbindelse med besøket ga et norsk forlag ut boken om henne som en av hennes svigersønner hadde skrevet. I 2006 kom boka i ny utgave på norsk, etter initiativ fra bevegelsen JesusKvinner.
Da hun fylte 90 år, i 1948, skrev en av hennes sønner til Frelsesarmeens hovedkvarter og spurte om Frelsesarmeen kunne arrangere et møte i forbindelse med merkedagen. Han fikk svar fra stabssjefen om at man ikke så det som naturlig at «Mrs. Clibborn» fikk holde møter i Frelsesarmeens regi. Men et møte ble holdt likevel, og tusenvis av salvasjonister møtte fram for å hylle henne.
Kate var født 18. september 1858 og døde 9. mai 1955, nær 97 år gammel. Som Arthur, ønsket også hun en stille begravelse. Blant dem som møtte fram, var Frelsesarmeens daværende verdensleder, general Wilfred Kitching.
Med Marskalken gikk kanskje den mest fascinerende kvinneskikkelsen i moderne kirkehistorie bort.

Kilder:
Fanny Ekenstierna: WILLIAM BOOTH. Salvata Kristelig Forlag, Oslo, u.å.
Harald Hjelm-Larsen: Artikler i Ex-Nytt nr. 4/1936 og nr. 1/1947
Roy Hattersley: BLOOD AND FIRE. William and Catherine Booth and their Salvation Army – London, 1999
Robert Liardon: GUDS GENERALER. Hermon Forlag, Skjetten, u.å
Robert Sandall: THE HISTORY OF THE SALVATION ARMY, VOL. II – London 1950
James Strahan: MARSJALEN. Historien om datteren til William og Catherine Booth. Hermon Forlag, Skjetten, 2006
Arch Wiggins: THE HISTORY OF THE SALVATION ARMY, VOL. IV – London 1964
www.salvationarmy.org/heritage
www.members.tripod.com/thesalvationnavy/Army/Marechale.html

Annonser

Musikalen «Guys and Dolls»: GAMBLERE OG FRELSESKRIGERE

Av Nils-Petter Enstad
Fredag 31. januar er det premiere på musikalen «Guys and Dolls» på Oslo Nye Teater. Det er et gammelt stykke: Det ble oppført første gang i USA i 1950, og ble filmet med Marlon Brando og Frank Sinatra i de to viktigste, mannlige rollene, i 1955.

Artikkelforfatteren så musikalen i London i 2006. Pussig nok het en av hovedrolleinnehaverne "Sally Ann"... (Foto: Nils-Petter Enstad)

Artikkelforfatteren så musikalen i London i 2006. Pussig nok het en av hovedrolleinnehaverne «Sally Ann»… (Foto: Nils-Petter Enstad)

Musikalen er basert på en fortelling av den amerikanske journalisten og forfatteren Damon Runyon (1884 – 1946). Fortellingen heter «The Idyll of Miss Sarah Brown», og ble publisert i 1933. Som novelle er fortellingen glemt for lengst, men i musikalversjonen lever den videre.
Flere av personene i den opprinnelige novellen, hadde lånt trekk fra personer i forfatterens hjemby, som var Pueblo i Colorado. Handlingen er lagt til New York på 1930-tallet.

Kjærlighet
Som så mange slike fortellinger, handler også «Guys and Dolls» i stor grad om kjærlighet. Oppmerksomheten retter seg særlig mot to par.
Det ene paret er den småkriminelle gambleren Nathan Detroit og nattklubbsangerinnen Miss Adelaide, som han har vært forlovet med i 14 år. Det andre er storspilleren Sky Masterson og Miss Sarah Brown, sersjant og leder for den lokale menigheten til «Save a Soul Mission». Dette er en bevegelse der man helt klart har hatt Frelsesarmeen som modell, både med uniformer, flagg, hornmusikk og friluftsmøter.

Pengeknipe
Nathan Detroit er som alle småspillere i konstant pengeknipe, og for å skaffe seg kapital, inngår han et veddemål med Sky Masterson som han – tilsynelatende – umulig kan tape: Han vedder på at Sky ikke klarer å få Sarah til å godta en invitasjon til middag i Havana (på Cuba!) neste kveld. Dermed er det hele i gang.
Fortellingen har alle forviklingskomediens kjennetegn, og har det preget av underholdning og anmasethet som er denne formens særpreg. De ender selvfølgelig bra: Den 14 år lange forlovelsen ender i bryllup, og i sluttscenen har storgambleren fått på seg misjonens uniform.

Suksess
Musikalen «Guys and Dolls» har blitt spilt på scener over hele verden, og med stor suksess. Da forestillingen ble satt opp på Broadway første gang, gikk den hele 1200 ganger. Den har også tidligere vært vist på norske scener.
Historien har appell, musikken fenger, og kanskje har også Frelsesarmeens popularitet bidratt til suksessen. Selv om det religiøse budskapet til «misjonen» presenteres på en forholdsvis moderat måte, skjer det respekt, og det er ingenting å forarge seg over når det gjelder denne delen av forestillingen.

Artikkelen baserer seg på en oppføring i London som artikkelforfatteren så i 2006.
Publisert i avisa Dagen mandag 27. januar 2014

Annonser

En fane

avholdsfane

Bildet av denne fanen ble tatt i lillesalen til Hamar korps rundt 1990.
Jeg vet ikke noe om forhistorien til fanen, eller om det hang mange slike faner rundt om i korpsene.
Budskapet er ikke til å misforstå. Motivet bak en slik fanetekst var ganske sikkert den realitet som frelsesoffiserene møtte mange steder: At alkoholmisbruk var en svøpe som rammet hele familien, ikke minst barna. En ting var den sosiale nøden som alkoholmisbruket skapte i form av fattigdom og underernæring.
Et like stort problem var vold og annen vanskjøtsel både av ektefelle og barn; et problem som ofte forplanter seg videre til neste generasjon. Visjonen var derfor å ta ondet ved roten. Ble barna frelst i ung alder, ville ikke rus være et like stort problem når de ble voksne.
Håpet man i hvert fall…

Tekst og foto: Nils-Petter Enstad – bildet har tidligere vært publisert i bl.a. «Brorskap» og «Vardevakt».

Annonser

En notis

Notisen i Krigsropet for 3. august 1940

Notisen i Krigsropet for 3. august 1940

Av Nils-Petter Enstad

Året var 1940. Norge hadde vært okkupert av tyske tropper siden april det året. Kongen, kronprinsen og regjeringen hadde forlatt landet i juni, og befant seg nå i England. Enn så lenge forsøkte den tyske okkupasjonsmakten å styre Norge ved hjelp av et såkalt «administrasjonsråd», en kvasi-regjering som prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen. Rådet var et uttrykk for det dilemma de sivile myndigheter alltid står overfor når et land er okkupert. Hverdagslivet skal helst fungere så normalt som mulig, til tross for en unormal, politisk situasjon.

Kong Haakon VII var blitt både avholdt og folkekjær i løpet av sine 35 på tronen. Helt fra den dagen han og hans vesle familie kom til Norge, hadde det vært en godt forhold mellom kongefamilien og Frelsesarmeen. Hans fødselsdag, 3. august, var offentlig flaggdag. I 1940 ville kongen fylle 68 år. Det er ikke en fødselsdag som vanligvis innbyr til de store markeringer, men kongens bursdag er kongens bursdag. Ikke minst i en krigssituasjon. Dagen før kongens bursdag gjorde derfor Administrasjonsrådet et vedtak som ble publisert i avisene dagen etter: «For at demonstrasjoner skal undgåes, har Administrasjonsrådet bestemt at all flagging er forbudt lørdag 3. august. Administrasjonsrådet gjør dessuten oppmerksom på at det lørdag 3. august ikke skal finne sted optog eller demonstrasjoner av andre slag».

Kongens fødselsdag skulle forbigås i stillhet, og det ble også gjort. Med ett unntak: I «Krigsropet» som var datert samme dag sto en enkel notis øverst i høyre spalte på side 3:

«Kong Håkon VII
fyller 68 år den 3dje august

Gud signe kongen vår
gjev honom mange år
med frægd og fred.
Legg i hans gjerning inn
anden og styrken din,
gjev honom Davids sinn
til alt ditt verk.
Elias Blix»

I første omgang foretok ikke okkupasjonsmyndighetene seg noe som helst med notisen og bladet, men da «Stemmen fra London» meldte at bladet «gikk som varmt hvetebrød», ble man mer oppmerksom på saken. Det skal ha vært Gestapo som selv som troppet opp på hovedkvarteret i Pilestredet 22 og brøt inn i en konferanse der redaktøren av bladet, brigadér Bernhard B. Fjærestrand, satt i samtale med kommandør Th. Westergaard. De tok redaktøren med seg, og han fikk et opphold på Møllergata 19. Fra oktober ble Krigsropet dessuten stanset i et halvt år. I denne tida var det «Den Unge Soldat» som måtte fungere som hovedorgan.

Man vet lite om hvordan Fjærestrands fengselsopphold artet seg. Det varte i fire uker, og Fjærestrand, som da nærmet seg 62 år, brukte ukene til blant annet å skrive to av sine mest kjente dikt: «Til grunnfjellet ned» og «Guds veldige sønn». Begge disse er det senere satt musikk til.
Antakelig har både arrestasjonen og stansingen av bladet først og fremst vært ment som en markering fra okkupasjonsmaktens side. Andre fikk langt strengere reaksjoner for langt mer bagatellmessige forhold. At reaksjonen ikke ble strengere, kan nok delvis ha sammenheng med at man befant seg i en tidlig fase av okkupasjonen, delvis at ordren om markeringsnekt først kom dagen før selve fødselsdagen, slik at redaksjonen kan ha vært i «god tro». Bladet som var datert 3. august hadde vært i salg hele uka forut for den datoen, og trykt uka før det igjen. Men siden notisen ble hauset opp gjennom radiosendingene fra London, måtte man komme med en eller annen form for reaksjon. Arrestasjonen og stansingen av bladet var dermed like mye et signal til eksilregjeringen i London som til nordmennene, enn si Frelsesarmeen.

Når denne episoden har fått såpass stor plass i Frelsesarmeens egen fortelling om okkupasjonsårene, har nok det delvis sammenheng med det som skjedde – eller ikke skjedde – videre utover i okkupasjonstiden. Frelsesarmeen framsto i beskjeden grad som en del av den kristne «fronten» mot de nazistiske myndighetene. Ifølge historieboka «Hæren Gud ga våpen» var Frelsesarmeen en av initiativtakerne til den felleskristne protesten mot inndragelsen av norske jøders formuer som ble publisert i november 1942 (dette har jeg ikke funnet noen annen dokumentasjon på).
Etter at kommandør Th. Westergaard brått døde i februar 1941, kom nordmannen Joachim Myklebust, som hadde vært territorialleder i Danmark siden 1938, hjem og overtok ansvaret. Han ble – med større eller mindre rett – oppfattet som «tyskvennlig». I så vel «Hæren Gud gav våpen» som i «Med kjærlighetens våpen», som Charles Norum ga ut til 100-årsjubileet i 1988, blir kommandørens noe uklare «nasjonale» holdning forklart med at han hadde forsømt å orientere seg politisk. Det kan også argumenteres for at denne «uklarheten» bidro til at Frelsesarmeen kom forholdsvis velberget gjennom krigsårene, selv om også armeen fikk lokaler beslaglagt og ødelagt som følge av krigshandlinger.
Det er et kjent faktum at kommandøren hadde sønner som gjorde krigstjeneste for tyskerne – men det var det også andre frelsesoffiserer som hadde. Men som landsleder var oppmerksomheten i særlig grad rettet mot både ham og hans ektefelle.
Kommandør Myklebust – som hadde nådd aldersgrensen for pensjonering alt i juni 1944 – trådte tilbake få dager før tyskerne kapitulerte i mai 1945, og hans sjefsekretær, oberst T.I. Øgrim, sto dermed som konstituert leder for Frelsesarmeen i Norge da freden «brøt løs». Fem års innestengt frustrasjon skulle luftes ut, og det var likt og ulikt som kom fram i den utluftingen. Det ble viktig å kunne dokumentere at man hadde hatt et «nasjonalt sinnelag», og da var også godt å kunne vise til at man hadde en fengslet redaktør og en midlertidig bladstans å vise til.
Fjærestrand var trolig den første norske redaktøren som ble fengslet av okkupasjonsmyndighetene, men andre satt vesentlig lenger fengslet enn ham. Og selv om Krigsropet ble stanset, fikk bladet komme ut igjen etter noen måneder, mans andre blader og aviser ble stanset for resten av den tiden okkupasjonen varte.
I juni kom kongefamilien tilbake til Norge, og Krigsropet, som hadde fått en ny redaktør etter at Fjærestrand ble pensjonert i 1944, kunne gjenta sin hilsen til kong Haakon fra fem år tidligere.

Litteratur:
Bomann-Larsen, Tor: Svaret. Haakon & Maud VI (CappelenDamm 2013)
Enstad, Nils-Petter: Han bygde sitt hus på grunnfjellet (i Norum, Charles (red.): Med en stjerne i hjertet – Ansgar 1991)
Raubakken, Per: Hæren Gud ga våpen (Salvata Kristelig Forlag, 1962)
Norum, Charles: Med kjærlighetens våpen (Salvata Kristelig Forlag, 1987)