Månedlige arkiver: februar 2014

Jeanna Corneliussen – en pionér i Frelsesarmeen

Av Nils-Petter Enstad

Jeanna Corneliussen i 1889 – bildet er scannet fra Inge Heggheims bok om Stavanger korps

Hun er blant de glemte pionerne når det gjelder kvinners mulighet til å forkynne evangeliet, men Jeanna Corneliussen var den første kvinne i moderne tid som var pastor for en kristen menighet i Norge. Hun var var med da Frelsesarmeen begynte sitt arbeid i Norge, og deltok i de aller første møtene på Grønland i Kristiania i januar 1888.

Hun var opprinnelig fra Tønsberg, der hun ble født som Jeanna Caroline Lampe 8. april 1855. Hun har fortalt at hun som ung var under sterk påvirkning av Guds ånd, men i stedet for å bli en kristen, erklærte hun seg som fritenker. Hun flyttet til Göteborg, der hun i 1875 giftet seg med den svenske sjømannen Olaus Petter Korneliusson. Han var fire år eldre enn henne. To år senere fikk de en sønn og ga ham navnet Olof Martin Johnny.
Samme høst flyttet familien til England. Da ser sønnen ut til å ha vært forholdsvis nyfødt. Trolig er det som følge av denne utvandringen av familienavnet senere blir skrevet med C; i hvert fall for Jeannas vedkommende.

Frelsesarmeen: Vil du med?
Tre år etter utvandringen, en dag i 1880, har Jeanna fortalt at hun hørte trommer og hornmusikk utenfor vinduet sitt, og da hun tittet ut, så hun at det var Frelsesarmeen som var ute og marsjerte. De sang «Til de renes og helliges hjemland vi drager», med omkvedet «Vil du med?» Da lederen for marsjen fikk øye på damen som tittet på dem fra vinduet sitt, pekte han på henne og ropte: «Vi DU med?»
– Ja, jeg vil, svarte hun, styrtet ut på gaten og sluttet seg til marsjen.
Den tidligere fritenkeren ble nå en kristen og sluttet seg til Frelsesarmeens menighet i Southampton. Samtidig ble det vekket en lengsel hos henne at Frelsesarmeen også skulle begynne arbeid i Norge, og da William Booth besøkte Southampton, tok hun dette opp med ham. – Well, Mrs. Norway, vi kommer nok til å begynne der med tiden. Er De villig til å reise dit?
Jeanna tenkte seg om et øyeblikk, og svarte så at det var hun. – Jeg skal skrive til Dem når det blir aktuelt, sa generalen.

Forpostfektning i Norge
Så gikk det noen år. Jeanne ventet utålmodig på at generalen skulle skrive. Høsten 1887 var hun på besøk i Norge, og holdt møter i Stavanger, Sandnes, Egersund og Haugesund. I boka «Under frelsesfanen», som ble gitt ut da Stavanger korps kunne feire sitt 100-årsjubileum, er det skrevet en god del om disse møtene, med Jeanna Corneliussens egen dagbok som kilde. Møtene trakk mange mennesker, og mange ble også frelst. I en annonse i avisa Vestlandsposten for 28. oktober innbys det til: «Opbyggelse i Totalafholdslokalet  af Mrs. Corneliussen fra Syd-England i morgen Søndag Form. kl. 10, Efterm. 3 og 7 aften».
I dagboka forteller hun at hun samme dag hadde besøkt «en Affeldig» (frafallen) og hadde bedt med ham og hans kone. På møtet om «quællen» ble en ung jente frelst.
Dagboksnotatene er skrevet i en blanding av engelsk og norsk stavemåte, og slår etter hvert over i engelsk. Dette var det språket hun hadde hørt og talt daglig i flere år, ikke minst sammen med sin ti år gamle sønn. Det hun ikke visste, var at samme dag som hun hadde sitt første møte i Stavanger, var William Booth på sitt første besøk i Kristiania, og holdt blant annet foredrag i misjonsforbundet lokale Betlehem.
Kommet tilbake til England, skrev Jeanna et brev til generalen og fortalte om møtene hun hadde hatt i Stavanger, og i desember ba Bramwell Booth, generalens sønn og nestkommanderende, henne komme til hovedkvarteret til en konferanse.
Under sitt besøk i Kristiania hadde William Booth kommet i kontakt med et miljø som gjerne så at Frelsesarmeen kom til Norge. Den toneangivende i dette miljøet var en garverieier P. Th. Halvorsen. Han hadde allerede bygget et lokale for Armeen på en eiendom han hadde, med adressen Grønland 9.

De første møtene
Søndag 22. januar 1888 ble så de første «offisielle» Frelsesarmé-møtene i Norge holdt. Den vesle gruppen fra England, der Jeanna Corneliussen og hennes sønn var med, ble forsinket, men parallelt med den engelske «troppen», var det også kommet en gruppe fra Sverige, anført av lederen der, kommandør Hanna Ouchterlony. De hadde hatt møter både søndag formiddag og ettermiddag, og var i gang med dagens tredje møte da gruppen fra England omsider kom fram. Foruten Jeanna Corneliussen, var det to andre norske med: Kaptein Ludvig Dybing og løytnant Amalie Olsen.
Dybing var opprinnelig fra Sandnes, men hadde sluttet seg til Frelsesarmeen i England, mens Amalie Olsen, som var fra Moss, hadde møtt Frelsesarmeen i Sør-Afrika, og blitt offiser i England. Dybing døde som kommandant – en rang som ikke eksisterer lenger – i 1945, 92 år gammel. Amalie Olsen forsvinner i historiens skygger. Dybing hadde ordrer i Norge fram til 1891.
Dessuten var det et engelsk ektepar med, stabskaptein Orsborn og frue. De hadde med sin tre år gamle sønn Albert, som nesten 60 år senere skulle bli Frelsesarmeens sjette general og verdensleder. Jeannas sønn Olof var omkring ti år.
Hva slags rang Jeanna Corneliussen hadde som frelsesoffiser, er litt uklart. Hun omtales i «50 års korstog» bare som «stabsoffiser», og dette var muligens regnet som en egen offisersgrad. Også andre er titulert på denne måten i Tandbergs bok.

Sonderinger på nye steder
I februar måned besøkte Jeanna Corneliussen og Ludvig Dybing en rekke byer på Østlandet for å sondere mulighetene for at Frelsesarmeen skulle starte virksomhet. Blant annet var de i Tønsberg og Drammen. Begge steder åpnet Metodistkirken sine lokaler for møtene – William Booth hadde jo en fortid som metodistprest.
Møtene i Drammen falt samtidig med en konferanse for prester i Den norske kirke i samme by. Ti av delegatene til denne konferansen var til stede ved ett av møtene. En av disse var en tidligere bekjent av Jeanna Corneliussen. Etter møtet sa han til henne at Frelsesarmeens lære om den rensende kraft i Jesu blod ikke var i strid med kirkens lære. Men at man hadde kvinnelige predikanter, og at disse ble kalt kapteiner og løytnanter, var helt feil. Å vifte med lommetørklær, klappe i hendene og rope «amen» og «halleluja» var merkverdig, men ikke direkte galt, hvis det kunne lede oppmerksomheten mot frelsens budskap, mente han.
Det var som sagt en tidligere bekjent av fru Corneliussen som ga denne attesten, og man skal vel ikke se bort fra at han slo av litt for kjente når det gjaldt det han måtte være kritisk til …

Pøbelspark
Det var mye bråk rundt Frelsesarmeens møter i denne første tiden, selv om mange også møtte Gud. Det ble raskt etablert nye menigheter også utenfor hovedstaden. I Arendal hadde Ludvig Dybing de første møtene 11. mars 1888, og 24. mars reiste Jeanna Corneliussen og den pur unge Bertha Hansen, den første norske som ble frelsesoffiser etter oppstarten i januar, til Kongsberg og startet en menighet der. Dagen før hadde fru Corneliussen deltatt i et møte i Kristiania Arbeidersamfunn, der det hadde gått skikkelig vilt for seg. Blant annet hadde hun fått et hardt spark i underlivet av en mann. Men til tross for store smerter, reiste hun neste dag.
Skadene som sparket hadde påført henne, kombinert med fortsatt arbeid der hun burde ha tatt det med ro, gjorde at hun resten av livet slet med ettervirkningene av mishandlingen. En kort tid tjenestegjorde hun i København, men våren 1889 trakk hun seg fra offiserstjenesten. Resten av livet ser hun ut til å ha ført en forholdsvis tilbaketrukket tilværelse. Hun var ikke mer enn 34 år da hun trakk seg tilbake fra offiserstjenesten.

«Predikant»
Den svenske sjømannen hører man ikke mer til, men i folketellingen fra 1910, står Jeanna Corneliussen oppført som gift og bosatt i Eidanger i Telemark. Som yrke er oppført «Predikant (Evangelist)». Dette kan bety at hun hadde det å være en mer eller mindre uavhengig evangelist som levevei. Sønnen er ikke nevnt i denne folketellingen, men året før, i juni 1909, er Jeanna oppført som ankommet New York. En relevant formodning er da at sønnen – muligens sammen med sin far – hadde utvandret til USA, og at Jeanna besøkte dem, eller sønnen, der. Ektemannen kom fra en familie med i alt fem søsken, men sporene etter ham er blitt borte, ifølge en slektsgransker i hans egen familie.
Kanskje hadde samlivet opphørt allerede da Jeanna reiste til Norge med sønnen i 1888, men det er ikke noe som tilsier at ekteskapet noen gang ble formelt oppløst.
Når det gjelder Jeanna Corneliussen selv, fortelles det at hun resten av livet nøye med på hva som skjedde i den bevegelsen hun hadde vært med og startet i Norge. Kort tid før hun døde hadde oberstene Olaf Hovde, Frelsesarmeens sjefsekretær, og H.A. Tandberg, pensjonert sjefredaktør, besøkt henne hjemme i Eidanger, og «begeistret og full av liv fortalte den gamle frelseskrigeren om stridene i de første dagene», som det heter i historieboka «Hæren Gud ga våpen».
Jeanna Corneliussen døde 23. januar 1940, 83 år gammel.

Kilder:
Folketellingen 1910, Eidanger
Heggheim, Inge: Under frelsesfanen. Glimt fra 100 års frelseskrig i Stavanger (Stavanger, 1990)
Kilvik, Janne (i slekt med Jeanna Corneliussens mann): E-post 30. august 2017
Raubakken, Per/Tandberg, H.A.: Hæren Gud ga våpen (Oslo, 1962)

 

Annonser

Bønnen fikk melodi

Av Nils-Petter Enstad

Brigadér Hjalmar Hansen (1873 - 1952) skrev flere hundre sangtekster.

Brigadér Hjalmar Hansen (1873 – 1952) skrev flere hundre sangtekster.

Ettermøtet hadde låst seg. Den unge frelsesløytnanten som ledet møtet visste med seg selv at dersom den proppen som tettet igjen for Herrens velsignelse denne kvelden kunne løsne, ville det skje store ting.

Lederen for korpset var plutselig blitt syk, og løytnanten hadde fått beskjed om at han måtte ta ansvaret for korpset i tiden framover. Det hadde vært vekkelse i korpset, og mange var blitt frelst. Det burde være lett å holde møter i en slik situasjon, og det burde være lett å lede ettermøter.
Så låste det seg. Noen få var kommet fram til forbønn i begynnelsen av ettermøtet, men så var det stopp. Den unge frelsesløytnanten kjente mismotet sige innover seg. Var det han som ikke var moden nok til ansvaret som fungerende korpsleder i en vekkelsestid? Hva var det som stengte for Guds Ånd?
Strengemusikken sang en innbydelsessang mens løytnanten lå på kne ved stolen sin. «Frels en sjel i kveld», ba han. «Herre, jeg deg beder: Frels en sjel i kveld.»

Melodi
Igjen og igjen ba han denne enkle bønnen, og plutselig merket han at bønnen hadde en melodi. Han kjente den godt fra før, den het «Aftensolen smiler». Da sangen var ferdig kunne den unge løytnanten si til forsamlingen: – Gud har gitt meg et nytt kor. Nå skal vi synge det sammen. Koret er slik: «Frels en sjel i kveld, frels en sjel i kveld. Herre, vi deg beder: Frels en sjel i kveld».
Melodien var kjent og teksten var enkel, og det nye koret lød sterkt i det store lokalet. Det ble sunget én gang, to ganger, tre ganger. Folk begynte å reise seg fra plassene sine. De begynte å gå framover mot botsbenken. De ba om forbønn. De ba om frelse.

Hjalmar Hansen
Det kunne vært en novelle, en oppbyggelig historie, men det var slik det skjedde. Det var slik det skjedde en sommerkveld i 1894, i det lokalet Kristiania 3. korps den gang hadde i Thor Olsens gate. Løytnanten som fikk melodi til sin bønn var den 21 år gamle Hjalmar Hansen. Senere skrev han også fire vers til denne sangen, men det er omkvedet som huskes, og brukes, fremdeles.
Mange år senere skrev Hjalmar Hansen: «Hvorfor stanset det opp under begynnelsen av innbydelsen? Og hvorfor kom det så herlig i gang igjen da vi begynte å be Gud om at han ville frelse en sjel i kveld? Holdt det på å bli et mekanisk arbeid for oss å få mennesker til botsbenken? Jeg er sikker på at ingen mente det slik, men kanskje vi likevel ubevisst var kommet inn i å arbeide for sjelers frelse uten å tenke på at det var Gud som skulle frelse dem. Og så ga han meg der på plattformen, midt under innbydelsen, dette kor for at vi skulle vende oss til ham, og be ham at han måtte frelse sjelene. Jeg er kommet til å tro det. Som den allgode og allvise Gud han er, grep han inn og ledet oss på rett vei.»

Bønnesang
Selv har jeg vært på mange bønnemøter i mitt liv, og deltatt i mange ettermøter. Noen ganger deltok jeg med glød og nidkjærhet, andre ganger med en følelse av matthet og resignasjon. Jeg har vært på bønnemøter der ropene og hviskingen mot himmelen ble formet med sikre og velvalgte norske ord, og på bønnemøter der det ble lett etter ordene. Ett og ett ord, en og en setning. En husker jeg med et lite smil, men med varme i hjertet: «Herre! Jeg finner ikke ord, men du vet hva jeg mener!» utbrøt den unge frelsesoffiseren.
Jeg har også vært på bønnemøter der bønnen gled over i sang, og hvor de norske ordene ble erstattet med et tungespråk som bare Guds Ånd forstår. Jeg har deltatt i slik bønnesang, og jeg visste at selv om jeg ikke forsto noe av det som ble sagt og sunget, hadde det mening for Herrens øre.
Og jeg tror at når Hjalmar Hansen fikk ordene og melodien til sin bønn den sommerkvelden for 120 år siden, var det en variant av den samme gaven som var i funksjon.

Litteratur:
Hansen, Hjalmar: De ble vunnet ved sang (Ansgar forlag, u.å.)

Annonser

«Tror på det gode»

Et essay om Bjørnstjerne Bjørnson og Frelsesarmeen
Av Nils-Petter Enstad

Bjørnstjerne Bjørnson (1832 - 1910) var en toneangivende forfatter og samfunnsdebattant i det 19. århundre.

Bjørnstjerne Bjørnson (1832 – 1910) var en toneangivende forfatter og samfunnsdebattant i det 19. århundre.

Hun kjente hjertet banket hardere enn det pleidde der hun sto og ventet på den kjente dikteren. Hun hadde allere vært flere ganger på Aulestad og budt fram Krigsropet, og var blitt behandlet vennlig hver gang. Møtte de ham langs veien, hilste han alltid vennlig. Men det var en ting hun bare måtte spørre ham. Nå fikk det briste eller bære; der gikk det i døra, og der sto han.

– Nå, frøken? Hva ønsker De?
Betty Andersen, 21 år gammel løytnant i Frelsesarmeen, svelget dypt, lukket øynene et øyeblikk, åpnet dem og lot det stå til: – Jo, herr Bjørnson, jeg vil gjerne spørre Dem om De tror på Gud? Om De er frelst?
Hun så at han rykket litt til, før han svarte, med en blanding av anerkjennelse og humor i stemmen: – Frelst? Nja – jeg tror på det gode. At det kommer både godt og ondt til en i livet.
– Det gode er fra Gud, men det onde er fra himmelen, svarte Betty og kjente frimodigheten stige mens hun snakket.
Dikteren så på henne, og klappet henne faderlig på skulderen. – Jaja, mitt barn, svarte han bare. Frelsesoffiseren skjønte at hun ikke kom lenger med denne samtalen, og rakte i stedet fram et eksemplar av Krigsropet. Om herr Bjørnson ville kjøpe et blad? Det ville han, og la til at hun gjerne måtte komme med bladet hver uke.

                                                         I
Omtrent slik foregikk den første samtalen mellom to mennesker som var formidable på hver sin måte. Betty Andersen, som etter hvert ble kjent under navnet Betty Rosarios, var frelsesoffiser til sin dødsdag, og ga senere mange års tjeneste i Argentina, landet der hun hadde vokst opp. Bjørnstjerne Bjørnson ruver både i litteraturhistorien og den politiske historien i Norge. Bøker som «En glad gutt» og «Synnøve Solbakken» hører med til alle skolebarns norskpensum. En novelle som «Faderen» står seg fremdeles som en av verdenslitteraturens fremste eksempler innen sin sjanger, og hver 17. mai er det hans ord som tolker den norske nasjonalfølelsen når det som en fanfare blir slått fast: «Ja, vi elsker dette landet/som det stiger frem».
Bjørnson var en «stor» dikter, mer ut fra omfanget av alt han skrev, enn fordi alt er så genialt. Noe står fremdeles fjellstøtt, men mye av det er forholdsvis likegyldig og uinteressant i dag. Det er derfor et paradoks at han fikk Nobelprisen i litteratur (det skjedde i 1903), mens Henrik Ibsen aldri fikk den. Så vel i samtiden som ettertiden ble Henrik Ibsens skuespill spilt over hele verden, mens Bjørnsons romaner og skuespill hovedsakelig var kjent i Norge. Ute i Europa var Bjørnson mer kjent som debattant og politisk skribent, enn som dikter. Hans sterke engasjement i politikken, den alminnelige samfunnsdebatten, i moraldebatten og i de religiøse brytningene tok mye tid, det samme gjorde den omfattende korrespondansen han førte med ledende personligheter over hele Europa. I diktet «Godt mod» erkjenner han dette:
Jeg levde mer end jeg sang;
jog tanker, harm og jubel slang
omkring mig, hvor jeg gæsted;
at være, hvor det netop galdt,
det var mig næsten mer end alt,
som ved min pen blev fæstet.

                                                           II
Bjørnstjerne Bjørnson ble født 8. desember 1832 i Kvikne. Hans far var prest, og da sønnen var fem år gammel, flyttet familien til Nesset prestegård i Romsdalen. Her ble faren i 15 år, og da han i 1853 ble sokneprest i Søgne, hadde eldstesønnen flyttet hjemmefra. Han holdt likevel god kontakt med foreldrehjemmet. I 1858 giftet han seg med Karoline, og de slo seg ned i Bergen.
Det er skrevet mange og tykke bøker om denne ruvende dikteren, politikeren og debattanten. Forfatteren Edvard Hoem, som vokste opp i den samme del av landet som Bjørnson, har foreløpig skrevet fire tykke bind om ham.  Da Bjørnson fylte 70 år i 1902 hyllet Knut Hamsun ham med et dikt som slutter slik: «Når han tier, blir det tyst». Denne tausheten inntraff åtte år senere, i 1910.
Anekdotene blomstret rundt Bjørnson og hans familie. Barna arvet hans enorme ego, om ikke alltid hans evner. Klassisk er bemerkningen datteren Dagny skal ha kommet med: – Det er to familier som teller i dette landet. Kongefamilien er den andre.
Det vil føre altfor langt å fortelle om Bjørnstjerne Bjørnsons liv i detalj – trolig også å gi en noenlunde rettferdig, summarisk oversikt. Det skrives som nevnt stadig flere og tykkere bøker om mannens liv og innsats. Her skal bare nevnes at mens familien bodde i utlandet på 1870-tallet, kjøpte dikteren usett gården Aulestad i Gudbrandsdalen, og her flyttet de inn sommeren 1875. Dette ble Bjørnsons hjem de siste 35 år av hans liv.

                                                          III
Bjørnson var prestesønn, og bar med seg en kristen arv fra barndomshjemmet. Denne preget ham hele livet, også etter at han i voksen alder foretok et brudd med kristendommen. I dikt som «Elsk din neste, du kristen sjel» og «Der går et stille tog» er dette helt tydelig. Et annet dikt som er sterkt preget av kristen tenking, er det sterke, men for mange ukjente «Herre, tag i din stærke hånd», som han skrev inn i fortellingen «Arne» fra 1858:
Herre, tag i din stærke hånd
barnet, som leger ved stranden.
Send du din værdige Hellig-ånd,
at det kan lege selv anden.
Vandet er dybt, og bunden glat,
Herre, får han først i armen fat,
drukner det ikke, men lever
til du det nåderig hæver.

Moderen sidder i tunge savn,
ved ikke hvor det farer,
ganger for døren, roper dets navn,
hører slet ikke, det svarer.
Tænker som så, hvor end det er,
han og du er det altid nær:
Jesus, dets lille broder,
følger det hjem til moder.

Også fedrelandssangen «Ja, vi elsker», som han skrev i 1859, preges av å være skrevet av en dikter som tror på Gud, som når det heter i det nest siste verset:
Norske mand i hus og hytte,
tak din store Gud!
landet vilde han beskytte,
skønt det mørkt så ud.
Alt, hvad fædrene har kæmpet,
mødrene har grædt,
har den Herre stille læmpet,
så vi vant vor ret.

I 1868 sto Bjørnson fram som «grundtvigianer», det vil si at han sluttet seg til det kristendomssyn og kultursyn som den danske presten og forfatter Nikolai Frederik Severin Grundtvig (1783 – 1872) sto for. Dette kan, litt forenklet, defineres med Grundtvigs egen formulering: «Menneske først – kristen så».
Det var en omfattende, personlig prosess som førte fram til Bjørnsons brudd med kristendommen. Fordi han etterlot seg slike enorme mengder skriftlig dokumentasjon, ikke minst brev, kan denne prosessen følges nesten i detalj. I en artikkel i Dagbladet 9. februar 1878 bruker han formuleringen «vi kristne» for siste gang.
Årsakene til trosbruddet var sammensatte. Dels hang det sammen de utfordringene for tradisjonell kristen tankegang som Darwins utviklingslære innebar for mange, men også med rent personlige prosesser, knyttet til teologiske spørsmål som troen på under og troen på en evig fortapelse.
Som dikter fortsatte han å arbeide med de religiøse problemstillingene, både i dikt (som den evolusjoniske «salmen» Ærer det evige foraar i livet), i drama (som Over Ævne I) og i romanen «På guds veje», der konklusjonen er at «der bra folk ferdes, er guds veier».

                                                          IV

Den Bjørnson som den unge frelsesoffiseren Betty Andersen møtte i 1892 hadde altså om lag 15 år tidligere stått for det mest offentlige brudd med kristendommen i norsk historie både i datid og ettertid. Man kan si at han hadde gitt vantroen et navn, et ansikt og en stemme. At den unge frelsesoffiseren kjente seg så sterkt minnet om å spørre ham om han var frelst tyder på at hun også var kjent med dette bruddet, som fant sted mens hun ennå var ei lita jente, og dertil befant seg i Argentina, der hun hadde tilbrakt barneårene, og som hun vendte tilbake til i voksen alder. I Frelsesarmeens historie er Betty Rosarios (1871 – 1956) kjent som «Piken fra Argentinas pampas», som er tittelen på boka Liv Olsson skrev om henne, og som kom ut i 1948.
Bjørnsons lett patroniserende sluttreplikk kan tyde på en uvilje mot å gå dypere inn i den samtalen han ble utfordret til. I Frelsesarmeens historie er Bjørnson imidlertid regnet som en av armeens første støttespillere i Norge. I programboka for Frelsesarmeens internasjonale kongress i 1914, fire år etter dikterens død, er det bilde av så vel ham som det norske kongeparet i et galleri over Frelsesarmeens venner. Betty Rosarios forteller at nesten hver gang dikteren møtte en av de unge, kvinnelige frelsesoffiserene i Gausdal, stakk han til dem en pengeseddel med bemerkningen: – Dette er til kjøtt, ikke kaffe!
Det var mye bråk og uro på Frelsesarmeens møter i disse første årene, og Gausdal var ikke noe unntak. Så bekjentgjorde Bjørnson at han ville holde foredrag om Frelsesarmeen. De som jublet fordi de tenkte at nå var det over og ut for denne nye sekta, jublet for tidlig. For Bjørnsons foredrag var et glødende forsvar for Frelsesarmeen. Han tok utgangspunkt i en påstand som verserte i bygda, nemlig at det var blitt så mye ramp i bygda etter at Frelsesarmeen kom. Denne påstanden speilvendte han: – Vi har alltid hatt ramp i bygda vår, tordnet han. – Er det så at Frelsesarmeen får den fram i dagen, skal vi takke dem for det, og ikke kritisere.
Han ironiserte også hva slags «karslighet» det var når unge menn laget bråk på møtene i stedet for å stille opp for de unge kvinnene som drev Frelsesarmeens arbeid i bygda.
Foredraget trakk stappfullt hus, men noen av dem som var blitt stemplet som ramp bestemte seg for å svare. Neste søndag var bråket på Frelsesarmeens møte verre enn verst. Blant annet hadde noen av husmennene under Aulestad vært med. Disse ble kalt inn på teppet hos Bjørnson neste dag, med beskjed om at de kunne velge mellom å slutte å forstyrre Frelsesarmeens møter, eller forlate husmannsplassen på dagen. Dikteren hadde også hatt «spioner» på møtet som hadde skrevet ned navnene på de verste bråkmakerne. Disse fikk besøk av lensmannen, og fikk bot.
Slik snudde den hatske stemningen mot Frelsesarmeen i Gausdal, selv om menigheten de unge kvinnene hadde etablert, ikke var i drift så lang tid. Han skrev også et innlegg i Dagbladet der han refset lensmenn og politi andre steder i landet fordi de ikke tok dem fatt som laget bråk på Frelsesarmeens møter. I stedet hendte det, ikke så sjelden, at frelsesoffiserene fikk bøter eller kom i fengsel. «En skam!» var overskriften på innlegget.
For det var ikke så mange andre steder man hørte at bråkmakere på Frelsesarmeens møter ble bøtelagt. Når det kunne skje i Gausdal, var det på grunn av den enorme autoritet Bjørnson hadde i lokalmiljøet. Nettopp derfor fikk Bjørnsons holdning og handling så stor symbolsk betydning for den unge Frelsesarmeen. Da han døde, fylte omtalen av ham en hel side i Krigsropet.
Kort før han døde, hadde han begynt på et dikt. Han kom aldri lenger enn til første linje: «De gode gjerninger redder verden». Man kan lett tenke at det var en verdig sluttakkord fra en som sa at han trodde på «det gode».

 

Litteratur:
Amdam, Per: BJØRNSTJERNE BJØRNSON, 1832 – 1880 (Oslo, 1993)
Olsson, Liv: PIKEN FRA ARGENTINAS PAMPAS (Oslo, 1948)
Tandberg, H.A.: 50 ÅRS KORSTOG (Oslo, 1937)
Krigsraabet, nr. 19, 1910: BJØRNSTJERNE BJØRNSON
Krigsropet, nr. 30, 1956: PIKEN FRA ARGENTINAS PAMPAS TIL HERLIGHETEN HOS GUD

Annonser