«Tror på det gode»

Et essay om Bjørnstjerne Bjørnson og Frelsesarmeen
Av Nils-Petter Enstad

Bjørnstjerne Bjørnson (1832 - 1910) var en toneangivende forfatter og samfunnsdebattant i det 19. århundre.

Bjørnstjerne Bjørnson (1832 – 1910) var en toneangivende forfatter og samfunnsdebattant i det 19. århundre.

Hun kjente hjertet banket hardere enn det pleidde der hun sto og ventet på den kjente dikteren. Hun hadde allere vært flere ganger på Aulestad og budt fram Krigsropet, og var blitt behandlet vennlig hver gang. Møtte de ham langs veien, hilste han alltid vennlig. Men det var en ting hun bare måtte spørre ham. Nå fikk det briste eller bære; der gikk det i døra, og der sto han.

– Nå, frøken? Hva ønsker De?
Betty Andersen, 21 år gammel løytnant i Frelsesarmeen, svelget dypt, lukket øynene et øyeblikk, åpnet dem og lot det stå til: – Jo, herr Bjørnson, jeg vil gjerne spørre Dem om De tror på Gud? Om De er frelst?
Hun så at han rykket litt til, før han svarte, med en blanding av anerkjennelse og humor i stemmen: – Frelst? Nja – jeg tror på det gode. At det kommer både godt og ondt til en i livet.
– Det gode er fra Gud, men det onde er fra himmelen, svarte Betty og kjente frimodigheten stige mens hun snakket.
Dikteren så på henne, og klappet henne faderlig på skulderen. – Jaja, mitt barn, svarte han bare. Frelsesoffiseren skjønte at hun ikke kom lenger med denne samtalen, og rakte i stedet fram et eksemplar av Krigsropet. Om herr Bjørnson ville kjøpe et blad? Det ville han, og la til at hun gjerne måtte komme med bladet hver uke.

                                                         I
Omtrent slik foregikk den første samtalen mellom to mennesker som var formidable på hver sin måte. Betty Andersen, som etter hvert ble kjent under navnet Betty Rosarios, var frelsesoffiser til sin dødsdag, og ga senere mange års tjeneste i Argentina, landet der hun hadde vokst opp. Bjørnstjerne Bjørnson ruver både i litteraturhistorien og den politiske historien i Norge. Bøker som «En glad gutt» og «Synnøve Solbakken» hører med til alle skolebarns norskpensum. En novelle som «Faderen» står seg fremdeles som en av verdenslitteraturens fremste eksempler innen sin sjanger, og hver 17. mai er det hans ord som tolker den norske nasjonalfølelsen når det som en fanfare blir slått fast: «Ja, vi elsker dette landet/som det stiger frem».
Bjørnson var en «stor» dikter, mer ut fra omfanget av alt han skrev, enn fordi alt er så genialt. Noe står fremdeles fjellstøtt, men mye av det er forholdsvis likegyldig og uinteressant i dag. Det er derfor et paradoks at han fikk Nobelprisen i litteratur (det skjedde i 1903), mens Henrik Ibsen aldri fikk den. Så vel i samtiden som ettertiden ble Henrik Ibsens skuespill spilt over hele verden, mens Bjørnsons romaner og skuespill hovedsakelig var kjent i Norge. Ute i Europa var Bjørnson mer kjent som debattant og politisk skribent, enn som dikter. Hans sterke engasjement i politikken, den alminnelige samfunnsdebatten, i moraldebatten og i de religiøse brytningene tok mye tid, det samme gjorde den omfattende korrespondansen han førte med ledende personligheter over hele Europa. I diktet «Godt mod» erkjenner han dette:
Jeg levde mer end jeg sang;
jog tanker, harm og jubel slang
omkring mig, hvor jeg gæsted;
at være, hvor det netop galdt,
det var mig næsten mer end alt,
som ved min pen blev fæstet.

                                                           II
Bjørnstjerne Bjørnson ble født 8. desember 1832 i Kvikne. Hans far var prest, og da sønnen var fem år gammel, flyttet familien til Nesset prestegård i Romsdalen. Her ble faren i 15 år, og da han i 1853 ble sokneprest i Søgne, hadde eldstesønnen flyttet hjemmefra. Han holdt likevel god kontakt med foreldrehjemmet. I 1858 giftet han seg med Karoline, og de slo seg ned i Bergen.
Det er skrevet mange og tykke bøker om denne ruvende dikteren, politikeren og debattanten. Forfatteren Edvard Hoem, som vokste opp i den samme del av landet som Bjørnson, har foreløpig skrevet fire tykke bind om ham.  Da Bjørnson fylte 70 år i 1902 hyllet Knut Hamsun ham med et dikt som slutter slik: «Når han tier, blir det tyst». Denne tausheten inntraff åtte år senere, i 1910.
Anekdotene blomstret rundt Bjørnson og hans familie. Barna arvet hans enorme ego, om ikke alltid hans evner. Klassisk er bemerkningen datteren Dagny skal ha kommet med: – Det er to familier som teller i dette landet. Kongefamilien er den andre.
Det vil føre altfor langt å fortelle om Bjørnstjerne Bjørnsons liv i detalj – trolig også å gi en noenlunde rettferdig, summarisk oversikt. Det skrives som nevnt stadig flere og tykkere bøker om mannens liv og innsats. Her skal bare nevnes at mens familien bodde i utlandet på 1870-tallet, kjøpte dikteren usett gården Aulestad i Gudbrandsdalen, og her flyttet de inn sommeren 1875. Dette ble Bjørnsons hjem de siste 35 år av hans liv.

                                                          III
Bjørnson var prestesønn, og bar med seg en kristen arv fra barndomshjemmet. Denne preget ham hele livet, også etter at han i voksen alder foretok et brudd med kristendommen. I dikt som «Elsk din neste, du kristen sjel» og «Der går et stille tog» er dette helt tydelig. Et annet dikt som er sterkt preget av kristen tenking, er det sterke, men for mange ukjente «Herre, tag i din stærke hånd», som han skrev inn i fortellingen «Arne» fra 1858:
Herre, tag i din stærke hånd
barnet, som leger ved stranden.
Send du din værdige Hellig-ånd,
at det kan lege selv anden.
Vandet er dybt, og bunden glat,
Herre, får han først i armen fat,
drukner det ikke, men lever
til du det nåderig hæver.

Moderen sidder i tunge savn,
ved ikke hvor det farer,
ganger for døren, roper dets navn,
hører slet ikke, det svarer.
Tænker som så, hvor end det er,
han og du er det altid nær:
Jesus, dets lille broder,
følger det hjem til moder.

Også fedrelandssangen «Ja, vi elsker», som han skrev i 1859, preges av å være skrevet av en dikter som tror på Gud, som når det heter i det nest siste verset:
Norske mand i hus og hytte,
tak din store Gud!
landet vilde han beskytte,
skønt det mørkt så ud.
Alt, hvad fædrene har kæmpet,
mødrene har grædt,
har den Herre stille læmpet,
så vi vant vor ret.

I 1868 sto Bjørnson fram som «grundtvigianer», det vil si at han sluttet seg til det kristendomssyn og kultursyn som den danske presten og forfatter Nikolai Frederik Severin Grundtvig (1783 – 1872) sto for. Dette kan, litt forenklet, defineres med Grundtvigs egen formulering: «Menneske først – kristen så».
Det var en omfattende, personlig prosess som førte fram til Bjørnsons brudd med kristendommen. Fordi han etterlot seg slike enorme mengder skriftlig dokumentasjon, ikke minst brev, kan denne prosessen følges nesten i detalj. I en artikkel i Dagbladet 9. februar 1878 bruker han formuleringen «vi kristne» for siste gang.
Årsakene til trosbruddet var sammensatte. Dels hang det sammen de utfordringene for tradisjonell kristen tankegang som Darwins utviklingslære innebar for mange, men også med rent personlige prosesser, knyttet til teologiske spørsmål som troen på under og troen på en evig fortapelse.
Som dikter fortsatte han å arbeide med de religiøse problemstillingene, både i dikt (som den evolusjoniske «salmen» Ærer det evige foraar i livet), i drama (som Over Ævne I) og i romanen «På guds veje», der konklusjonen er at «der bra folk ferdes, er guds veier».

                                                          IV

Den Bjørnson som den unge frelsesoffiseren Betty Andersen møtte i 1892 hadde altså om lag 15 år tidligere stått for det mest offentlige brudd med kristendommen i norsk historie både i datid og ettertid. Man kan si at han hadde gitt vantroen et navn, et ansikt og en stemme. At den unge frelsesoffiseren kjente seg så sterkt minnet om å spørre ham om han var frelst tyder på at hun også var kjent med dette bruddet, som fant sted mens hun ennå var ei lita jente, og dertil befant seg i Argentina, der hun hadde tilbrakt barneårene, og som hun vendte tilbake til i voksen alder. I Frelsesarmeens historie er Betty Rosarios (1871 – 1956) kjent som «Piken fra Argentinas pampas», som er tittelen på boka Liv Olsson skrev om henne, og som kom ut i 1948.
Bjørnsons lett patroniserende sluttreplikk kan tyde på en uvilje mot å gå dypere inn i den samtalen han ble utfordret til. I Frelsesarmeens historie er Bjørnson imidlertid regnet som en av armeens første støttespillere i Norge. I programboka for Frelsesarmeens internasjonale kongress i 1914, fire år etter dikterens død, er det bilde av så vel ham som det norske kongeparet i et galleri over Frelsesarmeens venner. Betty Rosarios forteller at nesten hver gang dikteren møtte en av de unge, kvinnelige frelsesoffiserene i Gausdal, stakk han til dem en pengeseddel med bemerkningen: – Dette er til kjøtt, ikke kaffe!
Det var mye bråk og uro på Frelsesarmeens møter i disse første årene, og Gausdal var ikke noe unntak. Så bekjentgjorde Bjørnson at han ville holde foredrag om Frelsesarmeen. De som jublet fordi de tenkte at nå var det over og ut for denne nye sekta, jublet for tidlig. For Bjørnsons foredrag var et glødende forsvar for Frelsesarmeen. Han tok utgangspunkt i en påstand som verserte i bygda, nemlig at det var blitt så mye ramp i bygda etter at Frelsesarmeen kom. Denne påstanden speilvendte han: – Vi har alltid hatt ramp i bygda vår, tordnet han. – Er det så at Frelsesarmeen får den fram i dagen, skal vi takke dem for det, og ikke kritisere.
Han ironiserte også hva slags «karslighet» det var når unge menn laget bråk på møtene i stedet for å stille opp for de unge kvinnene som drev Frelsesarmeens arbeid i bygda.
Foredraget trakk stappfullt hus, men noen av dem som var blitt stemplet som ramp bestemte seg for å svare. Neste søndag var bråket på Frelsesarmeens møte verre enn verst. Blant annet hadde noen av husmennene under Aulestad vært med. Disse ble kalt inn på teppet hos Bjørnson neste dag, med beskjed om at de kunne velge mellom å slutte å forstyrre Frelsesarmeens møter, eller forlate husmannsplassen på dagen. Dikteren hadde også hatt «spioner» på møtet som hadde skrevet ned navnene på de verste bråkmakerne. Disse fikk besøk av lensmannen, og fikk bot.
Slik snudde den hatske stemningen mot Frelsesarmeen i Gausdal, selv om menigheten de unge kvinnene hadde etablert, ikke var i drift så lang tid. Han skrev også et innlegg i Dagbladet der han refset lensmenn og politi andre steder i landet fordi de ikke tok dem fatt som laget bråk på Frelsesarmeens møter. I stedet hendte det, ikke så sjelden, at frelsesoffiserene fikk bøter eller kom i fengsel. «En skam!» var overskriften på innlegget.
For det var ikke så mange andre steder man hørte at bråkmakere på Frelsesarmeens møter ble bøtelagt. Når det kunne skje i Gausdal, var det på grunn av den enorme autoritet Bjørnson hadde i lokalmiljøet. Nettopp derfor fikk Bjørnsons holdning og handling så stor symbolsk betydning for den unge Frelsesarmeen. Da han døde, fylte omtalen av ham en hel side i Krigsropet.
Kort før han døde, hadde han begynt på et dikt. Han kom aldri lenger enn til første linje: «De gode gjerninger redder verden». Man kan lett tenke at det var en verdig sluttakkord fra en som sa at han trodde på «det gode».

 

Litteratur:
Amdam, Per: BJØRNSTJERNE BJØRNSON, 1832 – 1880 (Oslo, 1993)
Olsson, Liv: PIKEN FRA ARGENTINAS PAMPAS (Oslo, 1948)
Tandberg, H.A.: 50 ÅRS KORSTOG (Oslo, 1937)
Krigsraabet, nr. 19, 1910: BJØRNSTJERNE BJØRNSON
Krigsropet, nr. 30, 1956: PIKEN FRA ARGENTINAS PAMPAS TIL HERLIGHETEN HOS GUD

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *