Månedlige arkiver: november 2014

Seilersangen

"Jeg er en seiler" er trolig H.A. Tandbergs mest kjente salmetekst.

«Jeg er en seiler» er trolig H.A. Tandbergs mest kjente salmetekst.

Av Nils-Petter Enstad

På gravsteiner og i dødsannonser kan man iblant finne ordene «La ank’ret falle, jeg er i havn». De er hentet fra innledningen til det siste verset av salmen «Jeg er en seiler på livets hav», som frelsesoffiseren og poeten Henry A. Tandberg begynte å skrive på i 1907, og som fikk sin endelige form i 1909. Sangen ble skrevet under en alvorlig livskrise, og under inntrykket av en ung kvinnes sykdom og død.

Henry Albert Tandberg var bare 19 år gammel da han ble frelsesoffiser i 1889, bare ett år etter at Frelsesarmeen hadde begynt sin virksomhet i Norge. Som så mange av pionergenerasjonens menn og kvinner i Frelsesarmeen, fikk han tidlig store ansvar. Han startet armeens virksomhet en rekke steder, og han var bare så vidt 30 år gammel da han fikk i oppdrag å organisere Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid fra bunnen av.
I 1907 ble han syk. Nesten 20 års rovdrift på kropp og sinn krevde sin rett, og han ble lagt inn på Lysaker sanatorium. Her var den 37 år gamle frelsesoffiseren pasient i ett år, først og fremst for å hvile, men også for å få tatt knekken på det som kunne være begynnelsen til en alvorlig lungesykdom. Ved begynnelsen av århundret var tuberkulose den vanligste dødsårsaken i Norge.

Tandberg brukte månedene på sanatoriet til å skrive sanger og dikt, og det var i denne tiden han skrev de første utkastene til «Jeg er en seiler på livets hav».
På sanatoriet traff han en offiserskollega, den unge kaptein Ruth Øgrim. I løpet av de fire årene hun hadde vært frelsesoffiser hadde hun vært en nidkjær evangelist, og mange var blitt omvendt ved hennes virke. Så hadde sykdommen rammet henne, og nå visste både hun og familien at hun bare hadde kort tid igjen å leve. Hun ville bli enda ett av tuberkulosens mange unge ofre. I sykdomstiden var Tandberg hennes sjelesørger, selv om han ble utskrevet kort etter at hun var lagt inn. En høstdag i 1909 sovnet hun stille inn, mens de siste strålene fra kveldssola lyste inn i rommet.

LYSSTRÅLEN
Noen dager senere ble hun begravd fra Templet i Pilestredet 22. Under minnesamværet kastet høstsola noen øyeblikk en lysstråle inn gjennom vinduet, slik at den falt over kisten. Oberst Johan Øgrim, Ruth Øgrims far og leder for Frelsesarmeen i Norge, lente seg mot Tandberg: – Ser De lysstrålen? hvisket han.
Under inntrykkene fra den unge frelsesoffiserens sykdom, død og siste ferd fant «seilersangen» sin endelige form.
Til tross for at den beskriver livet som en sjøreise, er det lyset og sollyset som er den bærende metaforen i de fleste av de seks versene i salmen. Vendinger som «jeg stevner fram mot de lyse strande….der evig sol og sommer er» (vers 1), «..og havet smiler og solen skinner…» (vers 2), «…jeg ser i solglans et annet hav…» (vers 5) og «evighetens lyse land» (vers 6) vitner alle om det sterke inntrykket «lysopplevelsene» hadde gjort på lyrikerens følsomme sanseapparat.

MELODIEN
Da Tandbergs venn, musikeren og frelsesoffiseren Klaus Østby, fikk se teksten til «Jeg er en seiler på livets hav», satte han seg straks ned for å lage en melodi til den. Han slet lenge før han var fornøyd, og har selv fortalt at han skrev – og forkastet – mellom 12 og 15 melodier før han fant den rette melodien til denne teksten. Det er den melodien som fremdeles brukes.
Tandbergs tekst og Østbys melodi grep mange, og sangen ble raskt oversatt til de andre nordiske språk.
Da salmebokkomiteen skulle revidere Landstads salmebok på 1920-tallet, kom den med i det som ble Landstads Reviderte Salmebok. Den ble plassert blant salmene for sjømannsmisjonen, men brukes også mye i begravelser. Det var første gang en tekst, skrevet av en frelsesoffiser, ble med i Den norske kirkes salmebok.
Mange av de sjøfolkene som møtte salmen på sjømannskirker rundt i verden, mente teksten måtte være skrevet av en som selv hadde vært sjømann. Men Tandberg selv skal ha svart med et lite smil at han hadde bare hadde til sjøs én dag i sitt liv, og det hadde vært nok for ham.
Sangen kom med i Landstads Reviderte Salmebok i 1924, som en av sangene for sjømannsmisjonen. Senere har den vært med både i Norsk Salmebok 1985 og Norsk Salmebok 2013.

Annonser

Musikant Abrahamsen

Monolog ved feiringen av Frelsesarmeens 125-årsjubileum i Kristiansand

Tekst: Nils-Petter Enstad – Framført av Ole Geir Feste på Frelsesarmeens julekonsert i Kilden Kulturhus lørdag 22. november 2014

Ole Geir Feste, som framførte monologen om Musikant Abrahamsen ved Frelsesarmeens julekonsert i Kilden Konserthus.

Ole Geir Feste, som framførte monologen om Musikant Abrahamsen ved Frelsesarmeens julekonsert i Kilden Konserthus.

Framføres på «ekte kristiansandsk» («bokmålsord» i teksten kan godt byttes ut med sørlandske dialektord).

«Musikant Abrahamsen» kommer inn på scenen, iført «gammeldags» Frelsesarmé-uniform. Har et horn i armene. Kommer inn og ser ut over forsamlingen.

Begynner å snakke:

Ja, her var det mye folk!
Gildt å se dere!
Ja, dere kjenner vel ikke meg. Jeg heter Abrahamsen. Musikant Abrahamsen. Det er meg, det. Gildt å se dere.
Ja, tida går, dere.
125 år – det er mange dager det! Det er 365…og så 125…og så skuddår innimellom… Ja, det er mange dager, dere.
Og så mange dager er det gått siden….

Ja, vi hadde jo hørt om denne rare sekta der inne i Kristiania.
Det var flere som sa det. «Dette er de siste tider», sa de. Uniformer. Flagg. Trommer. Horn…

(Ser på sitt eget instrument)
Horn, ja…
Nei, jeg skal ikke spille for dere, tror jeg. Enda jeg er musikant. Musikant Abrahamsen. Det er meg, det.

(ser utover forsamlingen)
Ja, også kvinner, da! Kvinner som prekte Guds ord. Hvem hadde vel hørt om det noen gang? Ikke siden apostlenes dager – ja, ikke da en gang. For apostlene var jo mannfolk, de. Fiskere. Mesteren sjøl; han var jo snekker. Eller tømmermann, da.
Nei, kvinnfolk som preker Guds ord! Det måtte jo være de siste tider.
Men de var jo bare i Kristiania, da. Der var det jo så mye rart. På våre kanter holdt vi oss til Luther og Pontoppidan. Jajamennsann!
Men tror dere ikke de begynte å spre seg, da? De kom til Arendal, for eksempel. Og til Stavanger. Vi følte oss nesten litt omringet, her.
Og en dag fikk vi vite at de skulle komme hit også. Tror dere ikke han der svensken, «adjutant Peter Anderson», het han; stor, kraftig kar, hadde vært på besøk her i byen og hadde hatt et møte med malermester Thomassen. Og så Thomassen, som vi kjente som en god og from mann. Og så hadde han bygd lokale for denne sekta. «Herre, hjelp meg å bygge et hus for Frelsesarmeen!», hadde han bedt. Og det var ikke et hvilket som helst lokale han bygde der i Elvegata. Først reiv han det som sto der. Det var et danselokale. «Kummeren» het det; et skummelt sted der Styggen sjøl skal ha vist seg under dansen. Med horn og klør, sa de. Halen hadde han visst lagt fra seg, eller så ville han vel snublet i den, så vill som dansen kunne være der. Inga ærbar jente våget å gå alene fordi Kummeren ei sein kveldsstund.
Men nå ble det visst en annen dans!
Ned med dansen og inn med evangeliet.
Og søndag 3. november brakte det løs. Da skulle «kaptein Magnhild Duhlin» komme og «føre befalet» over Frelsesarmeen i Kristiansand.
Ja, det måtte jo bli ei dame!
Kaptein, du – de eneste kapteinene jeg kjente var slike som hadde seilt på havet i mange år; det var ikke mye «dame» over dem.

Men denne kapteinen var lita og sped. Og så bleik hun var! Jeg fikk nesten litt vondt av henne. «Du er nok engstelig», tenkte jeg, men etterpå fikk jeg vite at hun hadde vært sjøsyk hele veien fra Kristiania til Kristiansand, og kasta opp alt hun hadde og mer til. Man kan bli bleik, noen hver av en slik sjau!
Men som hun prekte. «Kaptein frøken Duhlin var riktig skåren for tungebåndet», sto det i Fedrelandsvennen dagen etter. Det betyr at han kunne snakke for seg, det. «Ordene trillede hasteligen over hendes læber, ingen stands. Punktum syntes hun ikke at kjende og udraabstegn stansede hun ikke ved, og hun var forpustet som etter et løb naar hun sluttede».

(Trekker pusten)

Ja, det var tider!
Vi var mange som ble med i den tida.
Vi tok imot Jesus, gjorde vi. Det var Olga og det var Alma, det var Ola og Alberta, det var Gunvald og kona hans, og mange fler. Også meg, da. Musikant Abrahamsen.

Det var veldig gildt, der i Elvegata, og mange ble frelst. Ja, vi måtte utvide virksomheten, og ei tid var det to korps der i Elvegata. Det var ikke nok med ett.
Men så kom den store bybrannen, og da strøk det fine lokalet vårt med. Jeg hadde en alvorsprat med han der oppe, da. Jeg sa det til han: Da de danset og laget spetakkel på Kummeren, da brant det ikke, men når vi synger og vitner om det nye Jerusalem, da brenner det ned.
Men han svarte ikke. Bare så mildt på meg, vet du. «Du Abrahamsen, du Abrahamsen», sa han bare.
Ja, han vet jo hvem jeg er.
Musikant Abrahamsen.

Vi fikk leie ei sjøbod ei stund. Noe Salomos tempel var det jo ikke akkurat. Men folk ble frelst der også. Det var ingen vinduer der, bare en åpning i en av veggene, og den brukte vi som inngangsdør. En gang mens vi sang og jublet «Stormen trosser vi», kom det et vindkast som blåste ned den ene veggen…

Vi ble ikke så lenge der i sjøboden. I stedet fikk vi leid et annet lokale. Det gikk under navnet «Fleskekassa», men nå ble det «Frelseskassa». Og «filialen» – det andre korpset – det ble slått sammen med hovedbruket, om jeg kan si det slik. Og siden har det vært ett korps her i byen. Én armé!

I 1896 flyttet vi til Kongens gate. Der ble vi lenge. Og det passa jo fint med ei slik adresse. Vi snakka ofte om det. «Kongens gate», sa vi – «Kongens folk i Kongens gate» – det var oss det.
Ja, «Kongen» var selvfølgelig Jesus. Ikke Oscar og Haakon og Olav og hva de nå har hett.

(Ser seg rundt i lokalet)
Men dette er nok det største lokalet vi har hatt!
Når flyttet vi hit, egentlig?
Ja, dette er jo noe annet enn Elvegata. Og sjøboden. For ikke å snakke om Fleskekassa. De kaller det Kilden, har jeg hørt. «Kom nå til Kilden», sang vi før. Så det er et fint navn…

Ja, sang, ja.
Jeg ser jo det er mange frelseskrigere her. Kan ikke dere komme opp her og synge en sang? «Lar frelsesfanen vaie» – det er en skikkelig krigersang?

Kom og syng den, da – så går jeg og setter meg.

(Tar hornet under armen og går mens dagens soldater kommer opp)

Annonser