William Booths siste tale

Av Nils-Petter Enstad

Det var torsdag 9. mai 1912. Åstedet var Royal Albert Hall i London, dette store konsertlokalet – Londons største – som var blitt innvidd 29. mars 1871, til minne om prins Albert som hadde dødd ti år før det igjen, bare 42 år gammel.

WB

Han hadde vært gift med dronning Victoria i 21 av dem, og de hadde fått en lang rekke barn, enda dronningen etter eget utsagn ikke likte barn, og dessuten hadde vært livredd for å dø ved hver eneste fødsel. Men ekteskapet hadde vært lykkelig, og dronningen dyrket minnet om sin Albert resten av sitt eget liv gjennom nesten 40 år som enke. Omgjengelig hadde hun aldri vært, nå isolerte hun seg fullstendig og gikk aldri kledd i annet enn svarte klær. Da hennes politiske favoritt Benjamin Disraeli, som hadde vært hennes statsminister to ganger, lå for døden, ønsket hun å besøke ham. Han ba henne la det være – han var for syk til å vise henne den ære og respekt hun fortjente, som han sa; galant som alltid. Men til sine nærmeste hadde han sagt: – Hun ville vel bare sende med meg en hilsen til Albert!
Dronningens sorg hadde vært samtaleemne over hele imperiet og vakt både hoderysting og skjeve smil. Først i januar 1901 ble hun – slik hun var overbevist om – forent med sin elskede, som hadde dødd fra henne en desemberdag i 1861.

                                                                    I
Tenkte han på denne kjærlighetshistorien, der han sto, den 83 år gamle mannen med den karakteristiske «ørnenesen» – trolig en arv fra hans jødiske bestefar – og det lange, hvite skjegget? Han visste hva sorg var. Han hadde selv mistet sin elskede 22 år tidligere. Som for dronningen, hadde det ikke vært rom for noen ny kjærlighet heller i hans liv. Som «Vicky» hadde levd lykkelig med sin Albert, hadde han levd lykkelig med sin «Cathy». Som for det kongelige paret, hadde også deres kjærlighet utkrystallisert seg i mange barn. Men i stedet for å isolere seg da sorgen rammen, hadde han valgt den motsatte strategien. I alle disse årene hadde han reist verden rundt på kryss og tvers, holdt tusenvis av taler og foredrag og møtt både konger og presidenter. Mens dronning Victoria hadde fått et imperium nærmest lagt i fanget der hun levde i sin isolerte sorg, hadde han bygget det mange ville kalle et imperium; et imperium som omfattet langt flere land og verdensdeler enn dronningens.

Han kunne minne om en av profetene fra Det gamle testamente, der han sto. Preget av alderen, men likevel med noe høyreist over seg. Tanken var klar. Språket var artikulert. Han var kjent over hele verden for sine talegaver og for sin evne til å formulere gode og treffende poenger. Han var en god retoriker, men mye av substansen i talene hans, hadde han fått fra sin Cathy. «Elskede, send meg 30 punkter om helvete,» skal han ha telegrafert på en av sine reiser. Hun var teologen av dem. Han var også kjent og respektert som en organisasjonsbygger av rang. Det som hadde begynt som en bevegelse som kunne samles under én hatt, hans egen, arbeidet nå over hele verden, engasjerte ti tusenvis av mennesker og hadde bidratt til at hundre tusenvis, kanskje millioner, hadde fått et nytt og bedre liv. Men om han hadde vært arkitekten, var det sønnen Bramwell som var ingeniøren. Helt siden han var 12 år gammel, hadde han vært farens nærmeste medarbeider, et arbeidsjern som kunne sitte en hel natt over regnskapene for å finne en bagatell av en feil.

                                                              II
Mannens navn var William Booth. Født i Nottingham i 1829. Ble satt i pantelånerlære som 13-åring. Ble kristen som 15-åring og begynte som metodistpredikant som 18-åring. Giftet seg, ble far til mange barn, brøt med metodistkirken og fant så, en sommerkveld i 1865, det han forsto var sin livsoppgave. Skal man bruke et ord som «åpenbaring» om det som skjedde denne sommerkvelden, var det en åpenbaring av nød og elendighet, kombinert med en klippefast tro på Guds makt og på frelsen i Jesus Kristus. Senere skulle han skrive: «Vi tror at det eneste sikre botemiddel mot alle onder i verden, er å bringe menneskene til å underkaste seg den Herre Jesu Kristi herredømme». Dette er ord for annet den samme erklæring som alle frelsessoldater over hele verden slutter seg til i det 11-punkts dokument som utgjør Frelsesarmeens læresetninger.

Royal Albert Hall rommet sju tusen mennesker, og hvert sete var opptatt denne kvelden i mai. Å høre generalen tale, var en begivenhet. I sitt arkiv hadde han 300 forskjellige prekener, avpasset etter ulike situasjoner og formål. Hans artisteri på talerstolen var legendarisk. «Visste jeg at jeg kunne vinne én sjel for himmelen ved å stå på hendene og spille tamburin med tærne, så ville jeg lære meg det», skal han ha svart da forfatteren Rudyard Kipling kritiserte ham for å være litt for mye av en showmann.
Tilsynelatende var han fremdeles full av både mental og åndelig kraft, der han sto. Det mange ikke visste, var at han var i ferd med å bli blind. Allerede i 1909 hadde han måttet fjerne det ene øyet. Nå var det andre utsatt. De visste heller ikke at han noen måneder før hadde hatt et stygt fall hjemme hos seg selv. Han hadde falt på hodet ned en trapp etter å ha snublet i beltet til badekåpen sin. Da sønnen Bramwell og en av medarbeiderne hadde kommet styrtende til, hadde han hatt en spøk på leppene: – Jeg har jo alltid sagt at hodet er det mest solide på meg!
Få dager senere hadde han vært på farten igjen. Det var ikke mange dagene sine han var kommet hjem fra nok en utenlandsreise, der han sto på talerstolen i Royal Albert Hall. Det var mindre enn to måneder siden han hadde besøkt Norge, enda en gang. . Søndag kveld 24. april hadde han stått på talerstolen i Universitets Aula som «var fylt av en meget representativ forsamling av kjente menn og kvinner», som det heter i historieboka «Femti års korstog for Gud og Norge». Før generalen holdt sitt foredrag – «Frelsesarmeen og dens sosialarbeid» – ble han introdusert for forsamlingen av «hr. statsminister W. Konow», som det står i historieboka. . På det tidspunktet hadde imidlertid den 67 år gamle Wollert Konow gått av som statsminister en måned tidligere. Samarbeidsregjeringen mellom partiene Høyre og Frisinnede Venstre hadde sprukket etter at statsministeren i en tale til Bondeungdomslaget hadde snakket varmt om det nynorske språket sin betydning. Men det faktum at landets nylig avgåtte statsminister introduserte en foredragsholder på den måten, sier noe om hvordan William Booth ble vurdert av sin samtid.

                                                                    III
I ettertid ble det sagt at talen han holdt denne kvelden i Royal Albert Hall, var den beste han noen gang holdt. Den var visjonær. Den rustne stemmen, som hørtes i hver krok av det store lokalet, uten noe høytaleranlegg, dirret av begeistring for det som var talens tema: Kallet, tjenesten, oppgaven.

Derfor kom det kanskje som en overraskelse da han begynte på det avsnittet i talen sin som på mange måter skulle bli den gamle krigerens tappenstrek: – Men nå, mine kamerater og venner, må jeg si farvel. Nå skal jeg i tørrdokk for å overhales, sa han.
Det var øyeoperasjonen han refererte til. Han så fram til å kunne se godt igjen, kunne lese aviser, bøker og – ikke minst – Bibelen. Men selv om han ble tatt litt til side, skulle ikke frelseskrigen lide noe under hans fravær, forsikret han, og fortsatte:
– For så lenger kvinner må gråte som nå, vil jeg kjempe. Så lenge barn må sulte som nå, vil jeg kjempe. Så lenge det finnes en dranker, så lenge det finnes en forført kvinne på våre gater, så lenge det finnes en sjel som lever i mørke uten å se Guds lys, vil jeg kjempe. Jeg vil kjempe til min siste stund.

Han visste det ikke selv og forsamlingen visste det heller ikke, men denne maikvelden sto William Booth på en talerstol for siste gang. Han hadde sagt sitt farvel. Noen dager senere gjennomgikk han øyeoperasjonen. Den mislyktes og da han våknet fra narkosen, var han blitt blind. – Da får vi se hva jeg kan gjøre for Gud uten øynene mine, var hans egen, offensive holdning. Men operasjonen hadde tatt mer på enn han var klar over, og tilstanden hans ble stadig dårligere. Tirsdag 20. august 1912, tre måneder etter møtet i Royal Albert Hall, døde han. «Generalen har lagt ned sitt sverd», het det i meldingen som ble sendt over hele verden. Det ble også referatet av den siste talen han hadde holdt, og de avsluttende ordene som ble stående både som en oppsummering av hans egen tjeneste og en utfordring til de mange som hadde sluttet seg til rekkene og sto i den samme kampen.

Det var en sluttappell som favnet den kristne tjenesten som på mange måter var blitt Frelsesarmeens adelsmerke.
Som det så ofte skjer med klassiske sitater, finnes også dette i flere utgaver. Oversettelser til andre språk enn det generalen selv brukte, som var engelsk, er nok årsak til noen av disse nyansene. I en av de oversettelsene som finnes på norske nettsteder, heter det for eksempel: «….så lenge noen sliter med avhengighet, så lenge det finnes en misbrukt kvinne» – ordene generalen brukte var «drunkard» og «a poor lost girl». På norsk ville han sagt «drukkenbolt» og «en stakkars, fortapt jente». En «forført pike» er uttrykket Tandberg brukte da han refererte utsagnet i boka «50 års korstog». Generalen henviste høyst sannsynlig til to av de sakene som hadde vært Frelsesarmeens kampsaker framfor noen, kampen mot alkohol og alkoholmisbruk hadde vært den ene og kampen mot prostitusjon og hvit slavehandel den andre.

                                                               IV
William Booth lærte tidlig betydningen av å bruke media for å nå fram med sitt budskap. Få kristne ledere har vært så gjennomreferert nær sagt til minste bevegelsen som ham. Ikke minst brukte han Frelsesarmeens egne medier til dette. Krigsropet ble spredd i et opplag på flere hundre tusen hver eneste uke, og her ble det skrevet om generalens reiser, taler og andre avtaler. Han var «godt stoff», og ble også fulgt tett av profane medier. Bare det faktum at han var nesten selvskreven til audiens hos konger og presidenter i samtlige land han besøkte, sier noe om det mediepotensial som han representerte.

Første gang han brukte dette bevisst, var i den såkalte «Maiden Tribute»-affæren i 1885; saken som satte hvit slavehandel på sakskartet og førte til at engelsk lov ble endret. Hans allierte i denne saken var W.T. Stead, redaktør i The Pall Mall Gazette i London. Prestesønnen William Thomas Stead er fremdeles en legende i britisk pressehistorie, ikke minst på grunn av sin hensynløshet dersom han først tok tak i en sak. Han hadde ødelagt politiske karrierer med sin journalistikk. Men i en gitt situasjon hadde generalen og redaktøren funnet hverandre, og ført en felles kamp. Senere skiltes deres veier, men W.T. Stead er blitt stående som en av heltene i fortellingene om Frelsesarmeen, og Stead selv bevarte sin beundring for generalen, og enda mer hans sønn, og for Frelsesarmeen. Den rastløse Stead fant nye saker å sloss for. Han ble spiritist og fredsaktivist, og under en reise til Amerika, der han skulle delta på en fredskongress, omkom han da skipet forliste. Skipet het «Titanic». Datoen var 15. april 1912, eller tre uker før møtet i Royal Albert Hall, og det ble referert i armépublikasjoner over hele verden at Stead var en av dem som omkom, 63 år gammel.
Stead var en tabloid pressemann 80 år før dette begrepet eksisterte. Booths og Frelsesarmeens mediepotensial den gang var sensasjonspotensialet, kanskje tilmed klovnepotensialet. Dette så Stead, selv om han også hadde en oppriktig, moralsk forargelse over den kynismen og dobbeltmoralen som han oppdaget at England var så fullt av. I 1912, året da begge de to kampfellene fra 27 år tidligere, ved en tilfeldighet som kunne se ut som en tanke, døde med få måneders mellomrom, var William Booth og Frelsesarmeen sitt mediepotensial et helt annet: Beundring og respekt. – Deres Majestet; de kopierer meg, svarte William Booth nokså selvbevisst da dronning Victorias sønn, kong Edward VII, under en audiens i 1904 spurte generalen hvordan de andre kirkesamfunnene nå så på hans virksomhet.

                                                                   V
Denne maidagen i 1912 hadde England en annen konge. Edward VII var død allerede i 1910 etter bare ni år på tronen. De hadde kommet og gått, disse mange menneskene som generalen hadde møtt i løpet av sin tjeneste. Tiden var inne for en oppsummering. – Og nå, mine kamerater og venner, er det tid for å si farvel. Jeg skal i tørrdokk for å overhales, begynte han.

Litteratur:
Barnes, Cyril: WORDS BY WILLIAM BOOTH (Salvationist Publishing and Supplies Ltd., 1975)
Collier, Richard: GENERALEN. William Booth og Frelsesarmeen (Dreyer, 1987)
Enstad, Nils-Petter: VÅRHERRES SPORHUNDER. Fortellinger om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (CappelenDamm, 2012)
Kjølås, Harald: NORSKE STATSMINISTRAR (Samlaget, 1999).
Tandberg, H.A.: FEMTI ÅRS KORSTOG (Frelsesarmeen, 1937).
Wiggins, Arch R.: THE HISTORY OF THE SALVATION ARMY, Vol. V (Nelson, 1968).

Denne teksten ble første gang publisert i boka «Så lenge…- William Booth for 100 år siden og i dag», som Frelsesarmeens Historiske Selskap ga ut i 2012.

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *