«Frelseskrig i en sørlandsby»

 

Boka "Frelseskrig i en sørlandsby" er skrevet i forbindelse med Grimstad korps sitt 125-årsjubileum

Boka «Frelseskrig i en sørlandsby» er skrevet i forbindelse med Grimstad korps sitt 125-årsjubileum

Innlegg under markeringen av Grimstad korps sitt 125-årsjubileum
Lørdag 23. april 2016
v/ Nils-Petter Enstad

 

Tidligere denne uka var jeg innom Norlis bokhandel her i byen og leverte noen eksemplarer av denne vesle boka som er blitt skrevet til dette jubileet. Sjefen var ikke inne, men ei ung dame tok imot dem, og sa: – Så bra at det er blitt skrevet en slik bok.

Og så kom mange av de samme god-ordene som ofte brukes om Frelsesarmeen. I dette tilfellet hadde de også en personlig bakgrunn: En gammel tante som hadde bodd alene i Oslo, og der hadde Frelsesarmeen vært det nettverket hun hadde.
Det er mange slike fortellinger rundt om i landet – også her i Grimstad.

Og det er noe av det som gjør det så spennende – kanskje også morsomt? – å arbeide med slike bøker som denne: Det er alle fortellingene man får høre. Som forfatter er jeg blitt mer og mer bevisst på dette: Historien består av fortellinger. Det vi tenker på som «historien om» – det være seg Frelsesarmeen, personer, land – er i virkeligheten en sum av fortellinger. Og som regel er mange av disse fortellingene ennå ikke blitt skrevet ned. Derfor er det å skrive om mennesker og bevegelser en dynamisk ting. Vår oppfatning av historien er under stadig forandring etter hvert som vi blir kjent med stadig nye fortellinger.

En av fortellingene jeg gjerne skulle visst mer om, er en jeg fant i soldatrulla til Grimstad korps. Noen få opplysninger som kanskje kan romme en hel roman:
Borghild Bensen fra Vik ble frelsessoldat i 1911, ennå ikke 17 år gammel. Ved innføringen er hun oppført som «ugift», men dette er senere endret til gift.
I 1918 føres hun så ut av rullen med koden «H». Det er en forkortelse for «gået til Himmelen», som det står nederst på hver side i de gamle soldatrullene. Borghild Bensen døde i en alder av 24 år.
En ung kone, kanskje også mor, som går bort. I 1918 fikk Norge de første tilfellene av den influensapandemien som i historien er kjent som «spanskesyken» – den krevde 15.000 liv bare her i landet. Borghild kan ha vært ett av disse ofrene, men dødsfallet kan selvsagt også skyldes andre ting.
En fortelling.

Grimstad ligger jo i det såkalte «bibelbeltet». I bibelbeltet har mange menigheter hatt vekkelse. Da ensein A. Kristiansen var stasjonert i Grimstad fra desember 1919 til november 1921, ble det innvidd 25 soldater; i ett enkelt møte ble det innvidd åtte. Det tyder på at enseinen hadde det man kaller «en god tid», selv om det i ettertid må medgis at for en del av de 25 ble soldattiden forholdsvis kortvarig.
En fortelling, også det.

Frelsesarmeen kom til Grimstad en aprildag i 1891.  Det var tre år og tre måneder etter at Frelsesarmeen kom til Norge, men på de tre årene og tre månedene hadde man rukket å starte virksomhet på mer enn 50 steder. Flere av disse var på Sørlandet: Arendal, Risør, Tvedestrand, Lillesand, Kristiansand – og Grimstad.
Lillesand ble en hard nøtt å knekke; så hard at man ga den opp etter to år.

På mange av disse stedene var det unge kvinner som sto i front og «åpnet ilden», som man sa. Så også i Grimstad. Jeg siterer fra en lokalhistorisk bok: «Det var to kvinner som ble satt til «å innlede felttoget» i Grimstad. Kaptein Johanne Hansen og løytnant Olivia Olsen hadde det ikke lett. Det var stor oppslutning om de første møtene, men når virksomhetens hverdagsliv begynte, meldte også de uunngåelige plagene seg. Det kunne ligge en stram eim av alkohol over lokalet når møtene begynte, og rusen kunne ofte føre til en overstadig trang til å komme med muntre tilrop av til dels tvilsomt innhold. Det var vanskelig å få ro. Men så hendte det jo at en og annen som var kommet ille ut i livet, ble truffet av budskapet, gikk fram til botsbenken og begynte et nytt liv».
I følge soldatrullene har i alt 317 soldater blitt innvidd i løpet av disse 125 årene. Det er trolig et lavt anslag, siden de eldste rullene er blitt borte.

Vi vet ikke så mye om verken Johanne Hansen eller Olivia Olsen. Jeg har i boka formodet at de var i 20-årsalderen da de kom til Grimstad. Begge ble offiserer i 1889, og de var stasjonert sammen ved flere korps. Offiserene flyttet ofte; våre to «jenter» flyttet ikke mindre enn ti ganger i løpet av tre år. Så kastet de da også inn håndkledet etter en tid. Olivia i 1895 – «Forlot Armeen», står det på kartotekkortet hennes. Johanne ga seg i 1898: «Begjært avskjed», står det om henne.
Fikk de nok av alle flyttingene? Eller var det med dem som med mange andre av disse unge kvinnene: De møtte en «kar»? De giftet seg og slo seg til ro?
Fortellinger, det også.

Grimstad korps sendte også ut offiserer. I alt 21 menn og kvinner fra denne byen meldte seg til tjeneste og ga ulikt antall år i tjenesten; noen av dem et helt liv.

Det samme gjelder de 317 – eller enda fler? – soldatene. For noen varte engasjementet i Frelsesarmeen resten av livet, for andre i noen år og for atter andre i bare noen få.

Så mange fortellinger – så mange mennesker.
Så mange bønner som er blitt bedt og så mange vitnesbyrd som er blitt avlagt. Så mange kamper som er blitt kjempet.

I sum – så langt vi kjenner den – er det fortellingen om frelseskrigen i en sørlandsby.

Takk for oppmerksomheten!

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *