Den tidligere frelseskapteinen Anna Berentine Anthoni (1884 – 1951) ble den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Bergen og Hordaland (Foto: Stortinget.no).

Av Nils-Petter Enstad

Hun ble født i Bergen i 1884 og begynte som fabrikkarbeider i tekstilindustrien som 17-åring. Når Frelsesarmeen kom inn i bildet, er kildene tause om, men som en annen bergenser, tidligere statsråd Grete Knudsen, har fortalt: Det var to steder Bergens-ungdom fra arbeiderklassen kunne komme inn gratis: Det var på Folkets Hus og Frelsesarmeen.

Anna Olsen Anthoni valgte i første omgang Frelsesarmeens menighet i Strømgaten 16. I oktober 1905 begynte hun på Frelsesarmeens krigsskole. Da var hun 21 år gammel. I løpet av de neste 11 årene var hun stasjonert i alt 14 forskjellige steder. Det er rapportert lite fra disse årene og de stedene hun var, men det kan nevnes at i 1912 fikk hun ansvaret for å åpne virksomhet på Koppang i nåværende Stor-Elvdal kommune. Denne menigheten var i virksomhet i om lag 15 år.
Den siste menigheten Anna hadde ansvaret for var industribyen Sarpsborg i Østfold. Her trakk hun seg fra tjenesten som frelsesoffiser i desember 1916. Hun flyttet da tilbake til Horten, der hun hadde vært stasjonert før Sarpsborg, og drev sin egen forretning i denne byen fram til 1919. Da ble hun ansatt som styrer ved Horten Aldershjem.

Fagforeningsarbeid
I 1925 flyttet hun tilbake til Bergen og fikk jobb som «tekstilarbeider» igjen.
I 1913 var det blitt startet en fagforening for tekstilarbeidere i Bergen. Denne hadde avgått ved en stille død, men Anna Berentine Anthoni, som hun nå kalte seg – Olsen-navnet var blitt borte underveis – fikk liv i den igjen. Hun regnes derfor som en av dem som startet tekstilarbeiderforeningen i Bergen.
Det var ikke bare spøk å være fagorganisert i mellomkrigstidens Norge.
I ei bok om Bekledningsarbeiderforbundets historie fortelles det at da en av de større konfeksjonsfabrikkene i Bergen søkte etter nye kåpesyersker, var tre av de beste søkerne organisert. Men verksmesteren krevde at de måtte melde seg ut av foreningen før de kunne få jobb. To av dem gjorde dette, men den tredje nektet.
Fagbevegelsen gikk til rettssak, men tapte denne, til tross for at det noen år før var vedtatt en anti-boikottlov for slike tilfeller.
Slik var situasjonen Anna Anthoni måtte forholde seg til da hun i 1927 ble ansatt som «agitator» for Tekstilarbeiderforbundet. Bakgrunnen for at hun fikk denne oppgaven, ser ut til å ha vært at hun fikk sparken fra jobben hun hadde som tekstilarbeider. Bedriftsledelsen oppfattet henne rett og slett som en «bråkmaker».

«Vekkelsesagitatoren»
Hun må hun ha gjort en god jobb som agitator. Da Tekstilarbeiderforbundet gikk inn i LO i 1924, hadde de 2250 medlemmer. Ti år senere var tallet 5022 – en vekst på 123 prosent.
Etter hvert ble hun medlem av landsstyret i Tekstilarbeiderforbundet.
Som signaturen «G.O» skrev i en artikkel om henne i bladet «Fri Fagbevegelse» i 1955: «Noe hadde hun nok lært i Frelsesarmeen om hvorledes en kunne skape vekkelse.»
Det er blitt sagt om Anna Anthoni at hun «kombinerte temperament og glød med sunt omdømme og praktisk sans». Dette ble skrevet etter hennes død av en som hadde arbeidet sammen med henne. «Temperamentsfull var hun, heftig i diskusjon og foredrag. Det var noe pågående og inntrengende i hennes arbeid med saker og spørsmål, men fordi temperamentet hadde sitt grunnlag i å hjelpe og gagne dem saken gjaldt, var det noe forsonende, ja, noe oppløftende ved hennes temperament. Hun følte seg som tjener for en sak og en bevegelse.»
Internt i fagbevegelsen ble hun iblant omtalt som «tante Ulrikke» etter hovedpersonen i Gunnar Heibergs skuespill, men det var først og fremst ment som en attest. «Liten var hun av vekst, og ved første øyekast kunne hun virke uanselig i sin enkle framtreden. Men hvor hun vokste når hun grep ordet», skrev «O.G» i 1955.

Startet fagforening på kjøkkenet
Erfaringene fra vekkelsesfaget fikk hun igjen bruk for da hun skiftet yrke i 1937 og begynte i rengjøringsbransjen. Heller ikke for denne yrkesgruppen eksisterte det noen fagorganisasjon, men Anna tok grep og stiftet Bergen Vakt- og Renholdsbetjenters Forening hjemme på sitt eget kjøkken.
Alt året etter klarte hun å forhandle fram en lønnsøkning på ei krone timen for sine medlemmer. Det betydde mye for en yrkesgruppe som bare hadde seks kroner timen, som måtte arbeid 12 timer om dagen, og hvor overtidsbetaling var helt ukjent. Denne foreningen ledet hun de neste ti årene.

Politikk
Parallelt med fagforeningsarbeidet, engasjerte hun seg også i lokalpolitikken for Arbeiderpartiet. Fra 1934 og fram til sin død var hun medlem av Bergen bystyre og formannskap, og var leder for flere kommunale utvalg.
Ved stortingvalget i 1937 ble hun tredje vararepresentant fra Bergen, og ved valget i 1949 ble hun første vara. I og med at Nils Langhelle var samferdselsminister, var det den tidligere frelseskapteinen som møtte som representant nummer én fra Bergen da Stortinget kom sammen i januar 1950. Hun ble samtidig den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Bergen noen gang.
Hun fikk plass i sosialkomiteen, men hennes stortingskarriere ble kort. Allerede i mars 1951 døde hun etter et kort sykeleie. Dødsårsaken skal ha vært en hjertesykdom. Hun gikk da i sitt 67. år.
Stortingspresident Gustav Natvig Pedersen sa det slik i sin minnetale om henne: «Anthoni var ikke av dem som ofte la beslag på Stortingets talerstol. Men de gangene hun opptrådte, viste hun at hun var et menneske som hadde evnen til å gjøre seg opp en personlig mening og til å gi uttrykk for sitt syn. Vi vil minnes henne for hennes sosiale arbeid og den friske måten hun ga uttrykk for sine synsmåter på.»

«Noe hadde hun nok lært i Frelsesarmeen om hvorledes en kunne skape vekkelse», ble det skrevet om fagforeningsaktivisten og politikeren Anna Berentine Anthoni i «Fri Fagbevegelse» i 1955. Bildet er scannet fra denne artikkelen.

Heder
I mange år har det vært fast tradisjon at det blir lagt krans på graven til Anna Anthoni på Møllendal kirkegård hver 1. mai.
En relativt ukjent pioner, men langt fra glemt. Spesielt ikke av kvinnene i arbeiderbevegelsen.

Kilder:
Frelsesarmeens hovedkvarter: Anna Berentine Anthoni, arkiv.
Hov, Ragnhild: Takk til ukjend pioner (Bergens Tidende 2. mai 1998)
«O.G»: Anna Anthoni (Artikkel i Fri Fagbevegelse, 1955)
Olstad, Finn: Med knyttet neve. LOs historie 1899-1935 (Oslo, 2009)
www.stortinget.no
Zachariassen, Aksel: Med nål og tråd. Norsk Bekledningsarbeiderforbund gjennom 75 år (Oslo, 1967)

Denne artikkelen ble publisert første gang i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 3/2017