Esther Toft – pionér i døvearbeidet i flere land

Et eget arbeid blant døve i regi av Frelsesarmeen, er et særpreget, nordisk fenomen i den internasjonale frelsesarmé-historien. Den som på mange måter var den nordiske personifiseringen av dette arbeidet, var en svensk frelsesoffiser: Dyktig, ærgjerrig på tjenestens vegne og viljesterk. I så vel Sverige som Norge og Finland satte hun sitt sterke og personlige preg på dette arbeidet. Ingen har preget dette arbeidet så sterkt som henne, det være seg på godt og kanskje ikke fullt så godt. Hennes navn var Esther Toft.


Esther Carlsson, som var hennes opprinnelige navn, ble født i 1878. I 1905 ble hun frelsesoffiser, og allerede i 1908 ble hun leder for døvearbeidet i Sverige. Dette ansvaret overtok hun etter stabskaptein Oktavia Wilkens, som hadde startet dette arbeidet i 1895. Wilkens hadde arbeidet som lærer for døve barn før hun ble frelsesoffiser, og hadde i 13 år reist Sverige på kryss og tvers som en evangelist for døve, og for å tale døvearbeidets sak.
I 1908 var Oktavia Wilkens blitt 54 år gammel, og følte seg muligens for gammel til å reise på den måten. I hvert fall tok hun imot et tilbud om å bli styrer for et privat aldershjem for døve, og trakk seg fra tjenesten som frelsesoffiser. Dermed overtok hennes nærmeste medarbeider ansvaret for døvearbeidet.

Ideologisk kraft
«Takket være hennes dyktighet i tegnspråket, hennes idérikdom og hennes store kjærlighet til de døvstumme, var hun vel egnet til å føre arbeidet framover,» heter det om Esther Carlsson i en av bøkene om Frelsesarmeens historie i Sverige.
Hun ble på mange måter den ideologiske kraften i Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde i hele Norden. I et intervju med Krigsropet i oktober 1929 forteller hun hvordan hun ble engasjert i arbeidet for og med døve:
«I grunnen begynte jeg allerede som en ung pike på ni, ti år å søke å være til hjelp for de døve. Jeg hadde nemlig en faster som var døvstum, og av henne lærte jeg de døves språk. 17 år gammel ble jeg salvasjonist. Som underoffiser i korpset kom jeg sammen med mange døvstumme, og jeg begynte å oversette det som ble talt og sunget i møtene. Imidlertid ble mine lunger angrepet, og legene mente jeg ikke hadde mer enn tre måneder igjen å leve.
Mine døvstumme venner ble meget bedrøvet ved denne underretning. Jeg måtte straks avslutte mitt arbeid. En avskjedsfest ble arrangert for meg ved korpset. De døve samlet seg da til bønnemøte, og de sa til Herren: «Du må ikke ta Esther fra oss!» Inderlig ba de til Gud at han skulle gjøre meg frisk, slik at jeg kunne fortsette mitt arbeid blant dem. «Gud kan gjøre deg frisk!» sa de i sitt hjertes enfold.
Ved 11-12-tiden etter festen gikk jeg ut på kirkegården. Jeg ville være alene med Herren. Jeg ba Gud gi meg 15 år til å leve, så ville jeg ofre dem for de døvstummes vel. Og det vidunderlige hendte: Jeg følte meg plutselig frisk, det tunge for brystet var borte. Jeg var sterk og begynte å rope høyt av glede, jeg sprang hjem mens jeg priste Gud. Jeg vekket mine kjære foreldre og fortalte dem den nesten utrolige nyhet at Gud hadde gjort meg frisk og gitt meg tilbake til livet. Og så fortalte jeg dem om mitt løfte. Legen var i høyeste grad forundret, han kunne bare konstatere at jeg var frisk. Så ble jeg frelsesoffiser og fikk min gjerning blant de døve.»

Besøk til Norge
På forsommeren 1915 besøkte hun Norge. Hun hadde flere møter i Kristiania, og hadde også et foredrag i «De døves forening». Avisen «Tidens Tegn» var til stede ved dette foredraget, og referatet er en underlig blanding av dyp respekt og litt billige morsomheter – muligens et forsøk fra referentens side på å dekke over hvor grepet han egentlig er:
«Et eiendommelig foredrag. Og et eiendommelig publikum. En tettpakket sal, damer og herrer, gamle og unge, noen barn – alle med samme søkende, intense blikk, mange vakre, livfulle ansikter, mange vemodige, lengtende… Det er gripende stilt. Det vil si: Det er liv nok, men ikke et ord høres, bare fingrene er i travel bevegelse. De løper opp og ned langs ansiktet, de klatrer lynsnart opp armene, de gjør de ivrigste tegn og fakter i luften – alt skjer med en fabelaktig virtuositet. (…) Det er «De døves forening» som av Frelsesarmeen er innbudt til å høre – nei, se – den svenske adjutanten Esther Carlsson fra Stockholm (…) gi et mimisk foredrag uten hjelp verken av ord eller fingeralfabetet. (…) Nå stanser fingerskravlingen blant publikum: adjutant Carlsson har begynt sin «tale». Hun forteller – altså bare mimisk – hvordan hun begynte arbeidet, skildrer med gripende, tragisk mimespill og bevegelser de døvstummes elendige tilstand før i tiden, de ble ansett som tomsinger, og selv de nærmeste kunne være umenneskelige i behandlingen av dem. Noe av dette blir tolket for oss av adjutant Carlssons svenske kamerat, for vi ikke-døvstumme er langt mer tungnemme i oppfatningen enn de døve, som er livlig med hele tiden, og nikker og vinker til henne at de forstår. (…) Da foredraget er slutt, klapper alle. Og igjen begynner fingrene å løpe på dem. Dette er en opplevelse, sier de til hverandre. Og de trenger seg fram til adjutant Carlsson, vil trykke hennes hånd, de omfavner henne, klapper henne. «Kom snart igjen!» roper fingrene».

Tegnspråk

Gjennom hele sin historie har Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde både i Norge og Sverige vært ivrige forkjempere for tegnspråket. I dag er dette en selvfølgelighet i kommunikasjonen med døve, men det var ikke slik for 100 år siden, enn si for 50 år siden.
I en bok hun skrev mot slutten av sitt liv, skriver Esther Carlsson, eller Toft, som hun da het, nesten lyrisk om tegnspråket: «Selv om det er lydløst, er det et levende, uttrykksfullt og talende språk,» skriver hun, og omtaler det som «et vakkert språk og at det har sin egen retorikk».
Men det er også noen observasjoner i boka som man bare rister på hodet av i dag. Det gjelder blant hennes formodning om at for å nå inn til det hun kaller «hjertet» av tegnspråket, må den døve ha en viss musikalitet eller rytmisk sans. Dette er spesielt viktig når man skal framføre sanger eller salmer på tegnspråket, skriver hun. Og man får bære over med at hun konsekvent bruker betegnelsen «døvstum» om de døve – et ord som ikke ble bannlyst fra offentlige dokumenter i Sverige før i 1953.
Mer substans er det i hennes argumentasjon mot den formodning at tegnspråk passer best for de som er dårlig utrustet mentalt. «Tvert om!» slår hun fast. «For å kunne lære og senere bruke på en fast og klar måte dette språket, kreves det utrustning og potensiale på det mentale området,» skriver Esther Toft i sin bok, og konkluderer med at «dette tause språk er en rikdom som det er vår plikt å passe på og forvalte, det er en verdifull skatt».

Ekteskap
To år etter besøket og foredraget som ble referert i Tidens Tegn, ble det et arbeid blant døve, i regi av Frelsesarmeen, etablert også i Norge. Da dette arbeidet fikk sin offisielle start i Norge i januar 1917, var Esther Carlsson en av dem som var til stede ved de første møtene.
Året etter giftet hun seg den engelskfødte frelsesoffiseren James Toft, som var blitt enkemann et par år tidligere. Han hadde tidligere vært sjefsekretær i Norge, og hadde også hatt den samme stillingen i Sverige, før han nå var blitt beordret til Finland som territorialleder. Hit kom han da sammen med sin nye kone, som øyeblikkelig satte seg i sving for å starte arbeid blant døve i regi av Frelsesarmeen i Finland. Etter bare ett års virksomhet, ble arbeidet utvidet til også å omfatte blinde, slik det hadde skjedd i Sverige i 1915.
Ekteparet Toft ble ikke så lenge i Finland. I 1921 reiste de til India i Frelsesarmeens tjeneste, og senere til Korea. I begge disse landene hadde mannen vært territorialleder for Frelsesarmeens arbeid. Sommeren 1928 døde James Toft i Korea, og ble begravet der. Hans enke vendte hjem igjen til Sverige, og der hun tok opp igjen det arbeidet som var hennes hjertebarn, nemlig Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde.

Utvidelse
Våren 1929 var døvearbeidet i Norge kommet i en nokså klemt situasjon. Major Anna Gustavsen, som hadde vært leder for arbeidet siden starten i 1917, var blitt syk og var blitt løst fra sitt ansvar. Det ble ikke utnevnt noen ny leder før i januar 1930. Det kunne saktens være bruk for forsterkninger, og i Krigsropet nr. 39, datert 21. september 1929, kunne man lese i spalten «Sjefsekretærens notiser»: «Døvearbeidet: Fru kommandørløitnant Tofts besøk hit fra Sverige vil sikkert bli til utmerket nytte og gavn også for denne arbeidsgren, og vi ønsker henne hjertelig velkommen. Fru Toft har i en årrekke med megen fremgang arbeidet blant de døve, og vil sikkert derfor være i stand til å gi oss mange gode råd og vink».
Besøket kom imidlertid til å strekke seg over flere måneder, og i virkeligheten fungerte fru Toft i disse månedene som en midlertidig, uoffisiell leder av døvearbeidet i disse månedene. Dette inntrykket bekreftes også av historieboka «Femti års korstog», der det heter at fru Toft kom til Norge i september 1929 «for å rekke våre offiserer i arbeidet blant døve en hjelpende hånd, og likeledes være behjelpelig med starten av et arbeid blant blinde».
Og her er vi kanskje ved sakens kjerne. Norge var det eneste av de nordiske landene der man kun arbeidet mot døve, og ikke både døve og blinde. Både i Sverige og Finland hadde Esther Toft sørget for at «døvearbeidet» også rettet seg mot blinde. Nå skulle det samme skje i Norge.

Døve og blinde?
Hvor naturlig det var å kombinere arbeid rettet mot døve og blinde og samle dette i én enhet, kan man selvfølgelig diskutere i ettertid, og eventuelt være uenig i den vurderingen som ble gjort. Man har muligens ment at erfaringene fra Sverige og Finland var så gode at man ville gjøre det samme også i Norge. Man kan også ha hatt et strategisk motiv for en slik kobling, og tenkt at det å arbeide mot to grupper funksjonshemmede, ville gi arbeidet flere ben å stå på, og gjøre at det fikk en litt bredere appell.
Motargumentet ville være at man sto i fare for å spre seg på flere felt, og det var felt som ikke nødvendigvis hadde noen logisk sammenheng med hverandre.
Uansett må man kunne slå fast at Esther Toft ikke var på et mer eller mindre privat Norges-besøk høsten 1929. Enten var hun blitt sendt bud på med tanke på å organisere at døvearbeidet ble utvidet til også å omfatte arbeid rettet mot blinde, eller hun hadde tatt et initiativ til dette selv.
Hun hadde en enorm autoritet på dette feltet. Som enke etter en av Frelsesarmeens internasjonale ledere, hadde hun samme rang som ham, en av de høyeste i Frelsesarmeens den gang svært lange stige med ranger og grader. Allerede i 1920 var hun blitt tildelt den prestisjetunge utmerkelsen «Grunnleggerens Orden», som i følge statuttene kun gis til frelsessoldater eller frelsesoffiserer som har utført en fremragende eller minneverdig tjeneste som Frelsesarmeens grunnlegger ville ha gitt sin anerkjennelse. I begrunnelsen for tildelingen til fru Toft het det at hun fikk ordenen «for det framgangsrike arbeidet hun har utført innen Frelsesarmeens virksomhet blant døvstumme og blinde i de skandinaviske land». Hun var en av de første som fikk denne utmerkelsen, etter at den var blitt innstiftet i 1917.
            Så var det da også Esther Toft som førte an i det møtet som ble holdt i Oslo 6. korps (Sagene korps) 22. oktober 1929, et møte som ble den offisielle markeringen av at Frelsesarmeen også hadde tatt opp arbeid blant blinde, og at dette skjedde gjennom en utvidelse av døvearbeidets arbeidsområde.
I ettertid kan man ikke unngå å undre seg over at en såpass viktig beslutning og dramatisk endring av arbeidsområdet skjedde i en periode mens kontoret var underbemannet og ansvarsforholdene i hvert fall litt uklare. Selv med Esther Tofts erfaring og autoritet på området, var hun i denne situasjonen ikke annet enn en vikar som passet butikken i tidsrommet mellom to ledere.
Formelt sett var hun faktisk ikke dét en gang. Det er ikke registrert noen beordring til Norge på Esther Toft i 1929, og ifølge historieboka «50 års korstog» skulle hun kun «rekke våre offiserer i arbeidet blant døve en hjelpende hånd, og likeledes være behjelpelig med starten av et arbeid blant blinde». I virkeligheten styrte hun hele prosessen.

Visjon?
For Esther Toft var det å samle arbeid blant døve og arbeid blant blinde intet mindre enn en visjon. Hun skrev om dette i en artikkel til døvearbeidets 40 årsmarkering i Sverige: «Etter Guds plan og på hans bestemte tid kom hans kall til Frelsesarmeen å gå ut i tjeneste og virksomhet også blant blinde. Da kallet kom, var jeg med, for Gud la sin hånd på mitt eget hjerte, og jeg hørte hans egen røst si: «Nå!» Det var ved William Booths siste møte og besøk i Stockholm. Nettopp som han, som selv var blitt blind, ble ledet ned fra Templets plattform, kom det en åpenbaring til mitt hjerte, og jeg hørte og kjente igjen Guds røst. Gud hadde talt. Samme kveld – eller natt – samlet vi oss, den lille gruppen frelsesoffiserer ved sentralkontoret. Jeg fortalte mine kamerater hva Gud hadde sagt, og vi la oss på nytt på alteret til dobbel tjeneste i Guds og Frelserens hånd. Nå til velsignelse og hjelp også for de blinde».

Reaksjoner
Mens oppstarten av arbeidet blant døve ble tatt imot med takknemlighet av de døves egne organisasjoner i 1917, var reaksjonen 12 år senere, da man utvidet arbeidet til også å omfatte blinde, den stikk motsatte.
Norges Blindeforbund kunne ikke se at de blinde i Norge hadde behov for et arbeid rettet mot deres målgruppe og i regi av Frelsesarmeen. De kunne heller ikke se at Frelsesarmeen hadde noe annet motiv for dette enn at man var ute etter de pengene som måtte være å hente blant blinde og deres pårørende. Reaksjonene kan ikke akkurat regnes blant de stolte øyeblikk i Blindeforbundets historie.
Det ligger ikke liten historisk ironi i det faktum at organisasjonen KABB (Kristent Arbeid blant blinde) ble startet i 1933 nærmest med den erklærte målsetting å spille Frelsesarmeen over sidelinjen. Med tiden ble likevel KABB en god samarbeidspartner for Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde. Forholdet til Blindeforbundet er aldri blitt like hjertelig. I KABBs egen historiebok erkjennes det da også at mye av den argumentasjonen som ble brukt mot Frelsesarmeen må ha blitt oppfattet som unødig sårende.
Et lite poeng som sier noe om retorikken som ble brukt: Blindeforbundet var etter sigende bekymret for den «forvirring» som kunne oppstå blant de blinde ved at Frelsesarmeen hadde et eget arbeid rettet mot blinde. I dette inngikk også utgivelse av bladet «Solgull».
KABB ga derfor ut sitt eget blad, som het «Solgløtt» – det skulle visst gjøre forvirringen mindre.
            Med utvidelsen av virksomheten klarte imidlertid Frelsesarmeen å fange opp en liten, men viktig målgruppe som fram til da  må kunne sies å ha vært oversett: De døvblinde. Denne gruppen fikk ikke sin egen interesseorganisasjon før i 1957.

Norge nok en gang
Når det gjelder Ester Toft, kom hun tilbake til Norge mot slutten av 1931.
Som enke var hun formelt pensjonert som frelsesoffiser, men hun var ikke mer enn så vidt 50 år gammel, og hadde ennå mange års arbeidskraft foran seg. Gjennom hele 1932 fungerte hun som leder for Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde her i landet.
I Krigsropet nr. 1, 1932, sto følgende notis: «Alle som direkte eller indirekte er interesserte i (Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde), vil sikkert med glede høre at det er blitt bestemt at fru kommandørlt. Esther Toft er blitt utsett til fra 1. januar å overta ledelsen av denne Armeens virksomhet i Norge. (…) De forandringer innen arbeidet som nødvendiggjøres ved denne beordring, skal bli meddelt senere».
En av disse forandringene gjaldt den som allerede hadde ansvaret som leder. I Krigsropet nr. 4 kan man lese at kommandant Fernanda Edstrøm er beordret til industrihjemmet Elevator som «assistent, med ansvar som kasserer og bokholder». I tillegg er adjutant Margit Andresen er beordret til arbeidet blant døve og blinde som assistent.
Forflytningen var neppe et uttrykk for mistillit til Fernanda Edstrøm, men heller et uttrykk for at man ønsket å vitalisere arbeidet blant døve og blinde. En notis i Krigsropet nr. 10 kan tyde på det. Her gir sjefsekretæren, oberst Joachim Møklebost, en litt grundigere begrunnelse for disse endringene: «Arbeidet blant døve og blinde er for tiden under reorganisering under fru kommandørlt. Tofts ledelse. Som kjent har fruen i mange år hatt ledelsen av arbeidet for døve og blinde i Sverige, og sitter inne med rik erfaring og stor innsikt i dette i mange henseender vanskelige arbeid. Vi har derfor grunn til å tro at også vårt arbeid skal høste rik nytte av fruens erfaringer».
Etter å ha referert de nye beordringene, som også omfattet et par forflytninger innen arbeidsgrenen av mer ordinær karakter, fortsetter han: «Noen flere forandringer kommer til å finne sted for å skaffe arbeidet blant døve og blinde mer hjelp. Må så Herren få legge sin velsignelse til gjerningen, så den lykkelig må nå sitt mål: De døves og blindes frelse».
Hvorfor Edstrøm ikke fikk en annen oppgave innen det arbeidsfeltet hun allerede hadde gitt 12 års innsats, kan man bare spekulere i. Kanskje var det Esther Toft som syntes det var vanskelig å ha sin forgjenger sittende i det samme systemet som hun nå skulle omorganisere, kanskje var det Edstrøm selv som syntes dette var vanskelig. Eller det kan ha vært kommandøren selv som foretok disse vurderingene, og trakk den konklusjonen han mente var riktig.
Uansett: Fire år senere kom Fernanda Edstrøm tilbake til stillingen som nasjonal sekretær, og forholdt seg lojalt til de endringene som hadde skjedd i mellomtiden. For andre gang overtok hun ansvaret for Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde etter at det var gjennomført forholdsvis dramatiske endringer i regi av Esther Toft.

Flere medarbeidere – nye lokaliteter
Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde fikk flere medarbeidere i løpet av 1932. Ikke minst ble den sentrale administrasjonen kraftig styrket i forbindelse med den reorganiseringen som Esther Toft skulle gjennomføre. I tillegg til Margit Andresen, som fikk ordre som fru Tofts assistent, fikk også adjutantene Lilly Udd og Maggie Larsson ordre til arbeidet blant døve og blinde, sammen med kaptein Ruth Eggum. Det kan se ut som noen av disse offiserene skulle arbeide spesielt med tanke på å bygge opp et økonomisk støtteapparat rundt døve- og blindearbeidet.
I februar måned ble Esther Toft tatt imot i audiens av det daværende kronprinsparet, Olav og Märtha. «Kronprinsparet viste seg meget interessert i hva fru Toft kunne meddele om dette spesielle arbeid, som ligger henne så varmt på hjerte, så vel som om Armeens virke i alminnelighet», heter det i Krigsropet, som også kan fortelle at «audiensen varte i tre kvarter».

Jacob Aalls gate 12
Noe av det viktigste som skjedde som et ledd i fru Tofts «reorganisering» av arbeidet blant døve og blinde, var at virksomheten fikk sitt eget hovedkvarter. I de 15 årene virksomheten hadde vært i gang, hadde man holdt til i forholdsvis provisoriske lokaliteter i Kirkeveien 62 og i Nordre gate 25.
Nå tok man i bruk en stor og rommelig leilighet i Jacob Aalls gate 12 på Majorstua i Oslo. Her var det plass til både møterom, kontor og bolig. Det var nok den siste biten som ble «salderingsposten», i og med at både tre og fire offiserer bodde her samtidig i perioder.
I mai 1932 ble lokalitetene høytidelig innviet og vigslet av kommandør Karl Larsson. «La det med en gang være sagt at her har dette betydningsfulle arbeid fått en sentral som er arbeidet verdig, og gir løfter for framtiden. I de gamle, mangelfulle lokaler som man tidligere rådet over, var mulighetene meget begrenset», skriver Krigsropet, og legger til: «Når man i disse vanskelige tider har kunnet ta dette løft, så skyldes det, ved siden av døve- og blindearbeidets offiserers energi og foretaksomhet, ikke minst den utmerkede hjelp og støtte denne arbeidsgren har i de blindes besøksbrigade i Oslo, samt en del andre helhjertede og offervillige venner».
Krigsropet beskriver også hvordan man har utnyttet plassen i leiligheten på Majorstua: «De to store stuer er innredet, den ene som de blindes rom og den andre som de døves. I de blindes rom, som i likhet med de andre er enkelt, men praktisk og smakfullt møblert, finnes et piano, en gave fra noen venner. På skrivebordet ligger de blindes skriveredskaper. En hylle som ennå er tom, vil forhåpentlig ved gode venners hjelp bli fylt med lektyre i blindeskrift. I de døves rom, som er like vakkert og praktisk innredet, er det et vakkert orgel. De to store stuer kan, når de doble dørene slås opp, romme en ganske stor forsamling. Hver for seg virker de ekte hjemlig og koselig».
Jacob Aalls gate 12 skulle bli adressen for så vel sentralkontoret som distriktskontoret for Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde i mer enn 40 år.

Oppsummering
Året 1932 ble altså et merkeår i Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde sin historie. Arbeidet ble tilført adskillige ressurser, både når det gjaldt medarbeidere og når det gjaldt oppmerksomhet. Det er ikke mange årganger av Krigsropet der arbeidet blant døve og blinde nevnes så ofte som i denne. Da hun reiste tilbake til Sverige, skrev Esther Tofts etterfølger som leder, major Margit Andresen, i Solgull: «Jeg vil benytte meg av en av våre blinde venners ord ved et av farvelmøtene: -Kommandøren er slik som vi blinde sier: Vi ser henne smile, hun er et lyst menneske, vi elsker hennes stemme, vi vet hvordan hun er når hun sier: «Nej, visst inte», eller «Ja, snälla, snälla», eller «Ven, jag ber for Er», og «Ni vet, det måste bli Er og Gud ensam».»
Esther Toft besøkte Norge flere ganger i løpet av 1930-årene. Både i Krigsropet og Solgull trykket man en rekke små skisser hun hadde skrevet, nærmest små noveller der hun fortalte om ulike menneskeskjebner. Mange av disse skissene samlet hun i boka «Inom tystnadens murar», som kom ut i 1945. Her forteller hun også mer generelt om sitt arbeid blant døve.
Esther Toft døde i 1954, 76 år gammel.

Litteratur:
Bjørndal, Magne (red.): SETT gjennom 75 år. Kristent arbeid blant blinde og svaksynte (Askim, 2008)
Enstad, Nils-Petter: Tegnet i hendene. Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde i Norge (Oslo, 2002)
Toft, Ester: Innom tysnadens murar (Stockholm, 1945)

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *