Kategoriarkiv: Ukategorisert

«Så godt å være Hans…»

Major Hans Johnny Nielsen
9. september 1932 – 20. september 2018


Frelsesoffiseren Hans Johnny Nielsen er gått bort i en alder av 86 år.
For fire år siden lot han seg intervjue av Krigsropet om hvordan demenslidelsen gjorde at han følte han mistet seg selv, mer og mer, dag for dag. Samtidig var han trygg på at Jesus var med ham hver eneste dag, og ville være det til siste slutt.
Hans Johnny var en mann med stor intellektuell kapasitet, og var både belest og godt orientert. Trosvitnesbyrdet hans var likevel av det enkle, frimodige slaget. Da biografien om ham ble skrevet til hans 80-årsdag, ble tittelen en salmestrofe som han selv ofte siterte med et glimt i øyet; den om at det er «så godt å være Hans».
Anne Karin og Hans Johnny hadde allerede etablert seg med familie og flere barn da de reiste ut som frelsesoffiser i 1961. Første arbeidssted var Rena. Senere var de stasjonert en rekke steder i Norge som menighetsledere, og senere i Frelsesarmeens sosialtjeneste. De var også stasjonert ved Frelsesarmeens krigsskole, og avsluttet sin aktive tjeneste som ledere for Frelsesarmeens sosialarbeid i Danmark.
Både Anne Karin og Hans Johnny kom fra Stavanger-området, men som pensjonister slo de seg ned først i Grue, der de i flere år drev et retreatsenter. Da de avviklet dette, hadde de i ett år ansvaret for Frelsesarmeens menighet i Ålborg i Danmark, før de for seks år siden slo seg ned i Gjøvik.
Meldingen om at Hans Johnny Nielsen er gått bort blir tatt imot med vemod av hans mange venner både i Norge og Danmark. Han var en særpreget frelsesoffiser med stor integritet. Vi som kjente ham den gang han ennå var i sin fulle kraft, vil huske ham med glede.

Nils-Petter Enstad

Annonser

Frelsesarmeens general – «kristenhetens eneste protestantiske pave»?

General Andre Cox er Frelsesarmeens 20. verdensleder – i disse dager velges hans etterfølger

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I disse dager samles 111 frelsesarméledere fra hele verden i London for å velge bevegelsens neste general. Han eller hun vil være den 21. i rekken av det som enkelte har betegnet som «kristenhetens eneste protestantiske pave». 

Med alle mulige forbehold: Det nærmeste man kommer en pave i protestantisk kristenhet er nettopp i Frelsesarmeen. Prosedyrene rundt valget av en ny general – faktisk den eneste stillingen i Frelsesarmeen man kan bli valgt til – er ikke helt ulikt prosedyrene rundt valget av ny pave: Når en general trer tilbake ved oppnådd aldersgrense, dør eller velger å tre tilbake, kommer ledere fra hele verden sammen i London for å velge etterfølgeren. 

Funksjonstid
De fleste generalene i Frelsesarmeen har hatt en funksjonstid på mellom tre og seks-sju år, og de aller færreste har vært under 60 år da de ble valgt.
Regner man at funksjonstiden til grunnleggeren William Booth startet i 1865, var han Frelsesarmeens general i til sammen 47 år. Imidlertid var det først i 1878 han tok tittelen «general», og det var først fra 1880 at bevegelsen begynte å arbeide utenfor Englands grenser.
Da William Booth døde i 1912 hadde han pekt ut sønnen Bramwell som sin etterfølger.
Han var da 56 år og hadde i praksis vært Frelsesarmeens daglige leder i mange år mens faren reiste verden rundt og hadde store møteserier.
I 1929 var han blitt såpass svekket av sykdom og alder at det måtte tas grep, og man fikk ordningen med valg av general.

Avganger
De aller fleste av de 18 som har vært verdensledere i Frelsesarmeen fra 1929 til nå, har gått av etter oppnådd aldersgrense.
Den første som avvek fra dette var Albert Orsborn, som ba om avløsning da han var 68 år. Da hadde han vært general i åtte år og kunne sittet i ytterligere to år.
Senere har to generaler valgt å gå av selv.
Den første var Bramwell Tillsley, som trakk seg tilbake i 1994 etter bare ett år. Det ble begrunnet med helseproblemer. Han er dermed den general i Frelsesarmeen som har hatt den korteste funksjonstiden.
I 2013 valgte Linda Bond å gjøre det samme etter to år som verdensleder. Hennes begrunnelse var at hun tok dette valget «etter en periode med personlig bønn og refleksjon».

Mye engelsk
På samme måte som pavedømmet lenge så ut til å være forbeholdt italienere, virket det lenge som om generalposten i Frelsesarmeen var forbeholdt engelskmenn.
Etter hvert har det vært både amerikanere og kanadiere, og tre skandinaver; to svenske og en finne.
To nordmenn har vært nominert, en i 1946 og en i 2006.
Foreløpig har alle vært «hvite», selv om det etter hvert finnes en god del frelsesarméledere av både afrikansk og asiatisk, etnisk opprinnelse.
Disse er sterkt representert i gruppen på 111 som nå samles i London, der man også finner tre norske delegater: Ekteparet Magna og Jostein Nielsen, som leder Frelsesarmeen i Øst-Europa, og Marianne Jakobsen Adams, som sammen med sin mann er leder for Frelsesarmeen i Sverige.

Publisert i avisa Dagen onsdag 16. mai 2018 – dagen før man samles i London

Annonser

Frelseskrig i 130 år: I fengsel for å ha forkynt Guds ord

Det kunne gå hardt for seg da Frelsesarmeen kom til Arendal. Den første lederen for arbeidet ble truet med kniv og den neste ble satt i fengsel for å ha holdt et friluftsmøte. Søndag 18. mars markerer menigheten at den har vært i virksomhet i 130 år.

Frelsesarmeen i Norge begynte sin virksomhet på Grønland i Kristiania 22. januar 1888. «Den nye, rare sekta», som den ble kalt, fikk stor oppmerksomhet, hovedsakelig av det kritiske slaget fra både presse og kirke. Mange av reaksjonene må kunne betegnes som pøbelstreker, og det fortelles om frelseskrigere som ble invalidisert for livstid etter slike konfrontasjoner.

Første utenfor hovedstaden
Den første byen utenom hovedstaden som ble «angrepet» av disse Vårherres krigere, var Arendal. De første møtene ble ledet av den engelske frelsesoffiseren Albert Orsborn sr., som var leder for Frelsesarmeen i Norge på den tiden.

Han hadde med seg en nordmann, Ludvig Dybing, som ble den første korpslederen i Arendal. Dybing var opprinnelig fra Sandnes i Rogaland, men var blitt med i Frelsesarmeen i Australia, dit han og foreldrene hadde utvandret tidlig på 1880-tallet. Også en tredje person var med i «invasjonsstyrken». Han het Andreas Kristoffersen, men han blir borte i historiens mørke etter innsatsen i Arendal.
De tre frelsesoffiserene ble innlosjert hos forstanderen i Den evangelisk-lutherske frikirkens menighet, Paul Wettergren. Den tidligere misjonspresten fungerte som tolk for Orsborn i møtene, og blant dem som tok imot Jesus i disse møtene, var også frikirkeforstanderens datter. Hun ble senere soldat i korpset.

Vekkelse
I løpet av de seks første ukene Frelsesarmeen var i Arendal ble 300 mennesker frelst.
Men det var ikke bare jubel og lovsang. Den første korpslederen, Ludvig Dybing, forteller at en kveld hadde ti-tolv svære karer stilt seg opp utenfor lokalet etter møtets slutt. De skulle ha fått et løfte om så mye øl som de klarte å drikke, bare de ville kverke kapteinen på Frelsesarmeen.

Ludvig Dybing var Arendals første frelseskaptein.

Dybing lot som ingenting, men stilte seg opp på trappa og sa så rolig han kunne: – Så dumt at dere kom for sent til møtet, da gutter, men kom igjen i morgen, for da skal vi ha et nytt, herlig møte her, og når dere blir frelst, kommer dere til å bli noen flotte frelsessoldater.
«Ikke en hånd ble løftet mot meg, men jeg så det blinke i to kniver», skrev han senere. Han legger til at man måtte skaffe lemmer å sette foran vinduene, for det var ikke uvanlig at store steiner og tomflasker kom susende inn gjennom rutene.
Dybing i Norge i tre år, før han vendte tilbake til England, der han tjenestegjorde resten av livet. Han ble pensjonert i 1931 og døde i 1945, 92 år gammel. Som pensjonist bodde han i Kent, og det fortelles at på gjerdet foran det vesle huset hans, hang det i alle år et skilt med teksten: «Are you saved?» – Er du frelst?

I fengsel
Den neste kapteinen for Frelsesarmeen i Arendal het Hans Hansen. Han var opprinnelig dansk, men tjenestegjorde i noen år i Norge, sammen med sin kone.
Sommeren 1889 gjorde han seg skyldig i en forbrytelse som medførte et tre dagers fengselsopphold. Inne i selve Arendal by hadde kristne organisasjoner lov til å holde friluftsmøter, men utenfor byen ble dette regnet som en forbrytelse. Og det var utenfor byen Hans Hansen hadde holdt et møte. Paragrafen han hadde forbrutt seg mot, var en forordning fra 1701 der det het: «Hvo Natt eller Dag med draget Sværd gaar grasat Gange eller nogen Fortræd på Gadene forøver, skal han enten de er beskjænkede eller ei, lade arrestere og siden med mulkt eller andre måter likesom forseelsen er til, efter Politirættens sigelse lade avstraffe …».
Denne forordningen ble brukt med nidkjærhet av mange politimestre og lensmenn i de neste ti årene, men det var altså i Arendal man først blåste støvet av en nesten 200 år gammel bestemmelse. Hans Hansen brukte de tre dagene til blant annet å skrive et dikt som sto i Krigsropet to uker senere. Det er på seks vers, og ett av dem er slik:
Paulus, Peter og Johannes
Silas og saa mange fler
maatte jo og gaa i Fængsel
for den Gud de hadde kjær.
Skulde jeg da staa tilbage,
nu, da Turen kom til mig?
Nei, det vil jeg aldrig gjøre,
glad jeg raaber: «Her er jeg».

Etter 130 år
Etter bare et par år fikk Frelsesarmeen sitt eget hornorkester i Arendal. Dette orkesteret er fremdeles i virksomhet og består av et 20-tall musikanter. I løpet av 130 års virksomhet har en rekke ulike grupper vært startet opp, ikke minst innen barne- og ungdomsarbeidet: Speidergrupper, sang- og musikkgrupper, ungdomskor, hobbyklubber, babysang og selvsagt søndagsskole.
Frelsesarmeen har lang tradisjon for å la menighetsliv og diakoni gå hånd i hånd. I mer enn 75 år drev Frelsesarmeen en såkalt «slumstasjon» i Arendal. Den ble åpnet i 1909 og avviklet på 1980-tallet. Den diakonale dimensjonen er fremdeles sterkt til stede i Frelsesarmeen i Arendal; nå gjennom vår omsorgstjeneste, som er åpen to dager i uka. Det diakonale arbeidet som Frelsesarmeen i Arendal driver, finansieres så å si utelukkende ved hjelp av de midlene som kommer inn på julegrytene i desember. De siste årene har dette gitt i overkant av 700 tusen kroner hvert år.

Arendal korps i dag. Ved siden av Trefoldighetskirken, er dette det eneste gudshuset i Arendal sentrum.

Annonser

Gro Skjærstad Eilertsen til minne

2.12.1921 – 20.12.2017

Med major Gro Skjærstad Eilertsens forfremmelse til herligheten, er en lang livsvandring og arbeidsdag i Guds rike fullført.
Gro ble født i Bergen som den nest-yngste i en søskenflokk på fem. Hun mistet sin mor før hun var tre år, og selv om hennes far, den kjente frelsesoffiseren Ludvig Skjærstad, giftet seg igjen året etter, og barna fikk en god stemor, var savnet etter moren stort. I 1942 begynte hun på Frelsesarmeens krigsskole. Her ble hun kjent med Halden-gutten Aage Eilertsen, selv om de ikke ble et par før flere år senere. Gro hadde et sterkt kall til misjonstjeneste, og i 1946 kunne hun omsider realisere dette. Med utreisen til Sør-Afrika ble hun den første, norske frelsesoffiseren som reiste ut som misjonær etter krigen. Noen år senere kom kadettkameraten Aage også ut, og i 1949 ble de mann og kone.
Etter et kort hjemlandsopphold, reiste de ut som misjonærer sammen i 1955, men denne gang var målet i Sør-Amerika. I 1959 kom de tilbake til Norge, men alt i 1961 bar det utenlands igjen. Denne gang til Danmark, der ekteparet fikk ansvaret for Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid. Her var de til 1967.
I Norge fikk de ulike administrative oppgaver. Begge var flinke i språk og ble blant annet brukt som tolker for internasjonale gjester til Norge. I 1978 avsluttet de sin tjeneste i Frelsesarmeen og engasjerte seg i stedet i Den norske kirke. De flyttet etter hvert til Modum i Buskerud, der begge sønnene deres bodde. Etter at Aage døde i 1994, engasjerte Gro seg mer i Frelsesarmeen igjen, og ble mye brukt som bibellærer og sjelesørger ved ulike stevner og samlinger for kvinner.

Gro Eilertsen på sine eldre dager (Foto: Bjørn R. Eilertsen)

Det siste året følte hun nok at vandringen hadde vært lang og begynte å bli tung. Og en desembernatt, et par uker etter hennes 96-årsdag, kom budet om at hun kunne flytte hjem.
Alle som møtte Gro Eilertsen, merket at de møtte en person med stort hjertelag, med mye omsorg og oppriktig interesse for sine medmennesker. Det er med takknemlighet man kan lyse fred over et vakkert minne.

Nils-Petter Enstad

Fred-Arne Ødegaard til minne

 

Fred-Arne Ødegaard døde brått og uventet 17. oktober, 72 år gammel. Vi er mange som sitter igjen med sorg og savn, men også stor takknemlighet.

Jeg ble først kjent med Fred-Arne høsten 1973. Som offiser i Frelsesarmeen fikk jeg da ny oppgave: «Sekretær ved det midlertidige kontoret for Jeløy folkehøgskole». Frelsesarmeen skulle starte opp folkehøgskole på Jeløy ved Moss høsten 1974. Fred-Arne ble ansatt som rektor, og vi to 28-åringene skulle gjøre alle nødvendige forberedelser til skolestart.

Dette inkluderte bl.a. anskaffelse av utstyr – fra datamaskiner til potetskrellere – ansettelse av personale, utarbeidelse av fagkrets og skoleplaner, regnskapssystem og kontorrutiner, og ikke minst: få fylt opp skolen med elever. Fred-Arne kastet seg over utfordringen med smittende entusiasme og pågangsmot, og jeg forsøkte å henge med så godt som mulig.

Å leve og arbeide i et folkehøgskolemiljø hvor man også bor på skoleområdet, er noe helt spesielt. Vi blir som en stor familie, og deler sorger og gleder. Familien Ødegaard vokste fra to til fem de første årene på Jeløy, og vi knyttet vennskapsbånd som har vedvart.

Oslo 3. korps hornorkester var en av Fred-Arnes faste baser som han aldri sviktet. I alle årene på Jeløy pendlet han til Oslo til øvelser og gudstjenester – i tillegg til arrangementer og møtevirksomhet på skolen og i Frelsesarmeen, Moss.

Etter 13 år som rektor ble Fred-Arne «tatt av byråkratiet». Først ble det folkehøgskolesaker ved (den gang) Kirke- og undervisningsdepartementet. Etter hvert ble han hentet tilbake til sitt egentlige fagområde, og arbeidet både i departement og ved EU-delegasjonen med digitaliseringspolitikk. I syv år bodde han i Brussel. De første fire år som nasjonal ekspert til EU. De tre siste årene som ambassaderåd på IKT-området til Norges ambassade.

Også i Brussel fantes Frelsesarmeen, og sammen med sin Sylvia deltok han ivrig i aktiviteter i menigheten der.

Noen mennesker er utstyrt med stor energikapital. Men ikke alle utnytter den i like stor grad til glede for omgivelsene. Fred-Arne var et eksempel på det motsatte. Han hadde mye energi, innsikt og kunnskap. Og han delte raust med familie, venner og samfunn.

Jeg er svært takknemlig for å ha kjent Fred-Arne Ødegaard som venn og kollega.

Gerd Østhus
Offiser i Frelsesarmeen

Opprinnelig publisert i avisa Vårt Land

Årsmelding fra Frelsesarmeens Historiske Selskap arbeidsåret 2016-2017

Illustrasjonsbilde

Styret:
Frelsesarmeens Historiske Selskap (heretter: Selskapet) hadde sitt femte ordinære årsmøte lørdag i Majorstua korps lørdag 22. oktober. 20 medlemmer hadde møtt fram.
Årsmøteforedraget ble holdt av major Njál Djurhuus, som snakket om bakgrunnen for at Frelsesarmeen begynte sitt arbeid på Færøyene i 1924, og om årene framover. Han har skrevet to bøker om dette.
Djurhuus åpnet sitt foredrag med å si noen varme ord om sin kone Erna, som gikk hjem til Gud mindre enn en uke tidligere.

Årsmøtet valgte følgende styre:
Styreleder:
Per Arne Krumsvik, Askim korps
Styremedlemmer:
Thormod Langeland, Ressurssenteret/Moss korps, Emil Skartveit, Lillestrøm korps, Synneva Vestheim, Templet korps, Nils-Petter Enstad, Arendal korps og Rebecca Solevåg, Stavanger korps
Varamedlem:
Marta Maria Espeseth, Hallingdal korps.

Emil Skartveit har i den perioden meldingen dekker flyttet til Halden og er tilknyttet Halden korps

Styret har hatt 3 møter i løpet av årsmeldingsperioden og behandlet 11 saker.

Medlemmer:
Selskapet har 135 medlemmer pr. 1. oktober.

Aktiviteter:
Vandringer
Selskapet arrangerte en kirkegårdsvandring på Vestre Gravlund («Krigergravene») i forbindelse med årskongressen, torsdag 22. juni. Det deltok 13-14 personer. Været var godt, og stemningen var også god, ikke minst takket være oberstlt. Einar Høyland med sitt trekkspill.
Selskapet hadde også ansvaret for en historisk vandring under HK-dagen 24. august. Ca. 90 personer deltok. Deltakerne ble delt inn i grupper og tre guider fra Selskapet orienterte om de ulike postene. Det var også utarbeidet en quiz/spørrekonkurranse. Tiltaket fikk gode tilbakemeldinger fra deltakerne.

Publikasjoner
Selskapets tidsskrift er kommet med en utgave i løpet av perioden. Det foreløpig mest omfangsrike hittil.
I tillegg blir boka «Frelseskrig i Østfold» lansert i forbindelse med årsmøtet.

Diverse
Selskapet har bistått Bedhusmuseet på Haugaland med en rekke gjenstander til en egen utstillingsdel om Frelsesarmeen.

Frelsesarmeens museum
Det er fremdeles mye arbeid som gjenstår for alle bildene og de andre gjenstandene i Frelsesarmeens museum blir oppbevart på en forsvarlig måte.

Medlemsverving
Det er ikke gjort noen spesifikke tiltak for å verve nye medlemmer til Selskapet i perioden. Det bør minimum satses på en stand på årskongressen 2018. Medlemmene oppfordres til å være bevisst på å fremme fordelene med medlemskap i Selskapet for sine omgivelser.

Økonomi
Selskapet drives av frivillig innsats og mottar ikke tilskudd fra moderorganisasjonen. Medlemskap koster kr. 250 pr. år og inntektene fra dette går primært til produksjon av Selskapets publikasjoner og materialkostnader ved ulike arrangementer.
Selskapet mottok 15.000 i forbindelse med vandringen under HK-dagen.

Annet:
Blogg
Selskapet har opprettet en blogg der artikler og nyhetsmeldinger blir lagt inn. Bloggen heter www.fahistoriskselskap.bloggnorge.com. Administrator er styremedlem Nils-Petter Enstad.
Bloggen redigeres kronologisk, slik at den nyeste saken alltid ligger øverst. På bloggen er det flere biografiske artikler, noen litterære artikler og en del oversikter. Minneord over frelsesoffiserer som er blitt forfremmet til herligheten blir også lagt ut på bloggen.
Kommende aktiviteter annonseres på bloggen, og som regel også referat fra disse aktivitetene.
I løpet av den perioden meldingen dekker, er det lagt ut tre nye artikler/tekster på bloggen. Den første ble lagt ut 8. desember 2012.

Facebook
Selskapet har ingen egen Facebook-side, men det er to Facebook-grupper som etter styrets mening berører Selskapets arbeidsområde. Det er gruppene «Frelsesarmeen i gamle dager» og «Gamle sangtekster fra Frelsesarmeen».
Nye artikler/tekster på Selskapets blogg som oppfattes som relevante for en av disse gruppene, blir rutinemessig linket til en av disse gruppene av bloggens administrator.

Framover
Etter fem års arbeid, må Selskapet sies kunne sies å være i god drift og med en balansert økonomi (takket være stor frivillig innsats). Det er styrets inntrykk at Selskapet blir oppfattet som en viktig og verdifull aktør i bevaringen av Frelsesarmeens historie, dokumentasjonen av denne og ved å holde ved like mange av de fortellingene som finnes om Frelsesarmeen.
Styret er glad for at det er blitt etablert et godt samarbeid mellom Selskapet og Ressurssenteret, blant annet når det gjelder kontingentinnkreving og arrangementer.
Selskapet ønsker fortsatt å bidra til en gjennomtenkt og strategisk måte å ta vare på og formidle Frelsesarmeens historie i Norge, Island og Færøyene. Vi tror økt fokus på digitalisering og en overordnet strategi for Frelsesarmeens museum vil bringe oss nærmere et slikt mål.

Oslo/Jeløy, 4. november 2017
For Frelsesarmeens Historiske Selskap

Per Arne Krumsvik
styreleder

Synneva Vesteheim – styremedlem
Emil Skartveit – styremedlem
Thormod Langeland – styremedlem
Nils-Petter Enstad – styremedlem
Rebecca Solevåg – styremedlem
Marta Marie Espeseth – varamedlem

Årsmøte i Frelsesarmeens Historiske Selskap

Maria Herikstad fra Oslo ble valgt inn som nytt styremedlem og Per Arne Krumsvik fra Askim ble gjenvalgt som leder da Frelsesarmeens Historiske Selskap hadde sitt årsmøte på Jeløy lørdag 4. november.

I forkant av årsmøtet kunne Frelsesarmeens Historiske Selskap åpne en historisk utstilling i lokalene til det tidligere hvilehjemmet «Framnes». Viktige elementer i utstillingen er gjenstander som viser noe av bredden i Frelsesarmeens diakonale arbeid, som startet opp i 1891 og som fremdeles drives.
Utstillingen ble åpnet av Frelsesarmeens nestkommanderende i Norge, oberst Jan Peder Fosen.

Oberst Jan Peder Fosen åpner den historiske utstillingen på Jeløy.

I forbindelse med årsmøtet presenterte Selskapet også sin nyeste bokutgivelse, «Frelseskrig i Østfold», som gir glimt fra de åtte menighetene Frelsesarmeen har startet i et fylke som er kjent for sitt varierte kristenliv. I tillegg har Frelsesarmeen drevet både slumstasjoner og barnehjem i Østfold. Boka er skrevet av forfatteren og frelsessoldaten Nils-Petter Enstad.

«Frelseskrig i Østfold» er Selskapets 2017-bok.

Styret i Frelsesarmeens Historiske Selskap består etter årsmøtet av: Per Arne Krumsvik, Askim (gjenvalg), Emil Skartveit, Halden (gjenvalg), Maria Herikstad, Oslo (ny), Tormod Langeland, Moss (ny), Rebecca Solevåg, Stavanger (gjenvalg) og Nils-Petter Enstad, Arendal (gjenvalg). Marta Maria Esepeseth, Nesbyen, er varamedlem til styret.
Frelsesarmeens Historiske Selskap har for tiden 137 medlemmer.

Glimt fra utstillingen

Emil Skartveit informerer om utstillingen. Ved siden av ham: Oberstlt. Jens Klingsaid sin harpe.

Kommandør Sven Nilsson fra Sverige (98 år) kåserte om bl.a. Hanna Ouchterlony

Tormod Langeland spiller på Klaus Østbys piano

Hanna Ouchterlonys sofa.

Frelseskaptein, fagforeningsaktivist og stortingsrepresentant

Den tidligere frelseskapteinen Anna Berentine Anthoni (1884 – 1951) ble den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Bergen og Hordaland (Foto: Stortinget.no).

Av Nils-Petter Enstad

Hun ble født i Bergen i 1884 og begynte som fabrikkarbeider i tekstilindustrien som 17-åring. Når Frelsesarmeen kom inn i bildet, er kildene tause om, men som en annen bergenser, tidligere statsråd Grete Knudsen, har fortalt: Det var to steder Bergens-ungdom fra arbeiderklassen kunne komme inn gratis: Det var på Folkets Hus og Frelsesarmeen.

Anna Olsen Anthoni valgte i første omgang Frelsesarmeens menighet i Strømgaten 16. I oktober 1905 begynte hun på Frelsesarmeens krigsskole. Da var hun 21 år gammel. I løpet av de neste 11 årene var hun stasjonert i alt 14 forskjellige steder. Det er rapportert lite fra disse årene og de stedene hun var, men det kan nevnes at i 1912 fikk hun ansvaret for å åpne virksomhet på Koppang i nåværende Stor-Elvdal kommune. Denne menigheten var i virksomhet i om lag 15 år.
Den siste menigheten Anna hadde ansvaret for var industribyen Sarpsborg i Østfold. Her trakk hun seg fra tjenesten som frelsesoffiser i desember 1916. Hun flyttet da tilbake til Horten, der hun hadde vært stasjonert før Sarpsborg, og drev sin egen forretning i denne byen fram til 1919. Da ble hun ansatt som styrer ved Horten Aldershjem.

Fagforeningsarbeid
I 1925 flyttet hun tilbake til Bergen og fikk jobb som «tekstilarbeider» igjen.
I 1913 var det blitt startet en fagforening for tekstilarbeidere i Bergen. Denne hadde avgått ved en stille død, men Anna Berentine Anthoni, som hun nå kalte seg – Olsen-navnet var blitt borte underveis – fikk liv i den igjen. Hun regnes derfor som en av dem som startet tekstilarbeiderforeningen i Bergen.
Det var ikke bare spøk å være fagorganisert i mellomkrigstidens Norge.
I ei bok om Bekledningsarbeiderforbundets historie fortelles det at da en av de større konfeksjonsfabrikkene i Bergen søkte etter nye kåpesyersker, var tre av de beste søkerne organisert. Men verksmesteren krevde at de måtte melde seg ut av foreningen før de kunne få jobb. To av dem gjorde dette, men den tredje nektet.
Fagbevegelsen gikk til rettssak, men tapte denne, til tross for at det noen år før var vedtatt en anti-boikottlov for slike tilfeller.
Slik var situasjonen Anna Anthoni måtte forholde seg til da hun i 1927 ble ansatt som «agitator» for Tekstilarbeiderforbundet. Bakgrunnen for at hun fikk denne oppgaven, ser ut til å ha vært at hun fikk sparken fra jobben hun hadde som tekstilarbeider. Bedriftsledelsen oppfattet henne rett og slett som en «bråkmaker».

«Vekkelsesagitatoren»
Hun må hun ha gjort en god jobb som agitator. Da Tekstilarbeiderforbundet gikk inn i LO i 1924, hadde de 2250 medlemmer. Ti år senere var tallet 5022 – en vekst på 123 prosent.
Etter hvert ble hun medlem av landsstyret i Tekstilarbeiderforbundet.
Som signaturen «G.O» skrev i en artikkel om henne i bladet «Fri Fagbevegelse» i 1955: «Noe hadde hun nok lært i Frelsesarmeen om hvorledes en kunne skape vekkelse.»
Det er blitt sagt om Anna Anthoni at hun «kombinerte temperament og glød med sunt omdømme og praktisk sans». Dette ble skrevet etter hennes død av en som hadde arbeidet sammen med henne. «Temperamentsfull var hun, heftig i diskusjon og foredrag. Det var noe pågående og inntrengende i hennes arbeid med saker og spørsmål, men fordi temperamentet hadde sitt grunnlag i å hjelpe og gagne dem saken gjaldt, var det noe forsonende, ja, noe oppløftende ved hennes temperament. Hun følte seg som tjener for en sak og en bevegelse.»
Internt i fagbevegelsen ble hun iblant omtalt som «tante Ulrikke» etter hovedpersonen i Gunnar Heibergs skuespill, men det var først og fremst ment som en attest. «Liten var hun av vekst, og ved første øyekast kunne hun virke uanselig i sin enkle framtreden. Men hvor hun vokste når hun grep ordet», skrev «O.G» i 1955.

Startet fagforening på kjøkkenet
Erfaringene fra vekkelsesfaget fikk hun igjen bruk for da hun skiftet yrke i 1937 og begynte i rengjøringsbransjen. Heller ikke for denne yrkesgruppen eksisterte det noen fagorganisasjon, men Anna tok grep og stiftet Bergen Vakt- og Renholdsbetjenters Forening hjemme på sitt eget kjøkken.
Alt året etter klarte hun å forhandle fram en lønnsøkning på ei krone timen for sine medlemmer. Det betydde mye for en yrkesgruppe som bare hadde seks kroner timen, som måtte arbeid 12 timer om dagen, og hvor overtidsbetaling var helt ukjent. Denne foreningen ledet hun de neste ti årene.

Politikk
Parallelt med fagforeningsarbeidet, engasjerte hun seg også i lokalpolitikken for Arbeiderpartiet. Fra 1934 og fram til sin død var hun medlem av Bergen bystyre og formannskap, og var leder for flere kommunale utvalg.
Ved stortingvalget i 1937 ble hun tredje vararepresentant fra Bergen, og ved valget i 1949 ble hun første vara. I og med at Nils Langhelle var samferdselsminister, var det den tidligere frelseskapteinen som møtte som representant nummer én fra Bergen da Stortinget kom sammen i januar 1950. Hun ble samtidig den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Bergen noen gang.
Hun fikk plass i sosialkomiteen, men hennes stortingskarriere ble kort. Allerede i mars 1951 døde hun etter et kort sykeleie. Dødsårsaken skal ha vært en hjertesykdom. Hun gikk da i sitt 67. år.
Stortingspresident Gustav Natvig Pedersen sa det slik i sin minnetale om henne: «Anthoni var ikke av dem som ofte la beslag på Stortingets talerstol. Men de gangene hun opptrådte, viste hun at hun var et menneske som hadde evnen til å gjøre seg opp en personlig mening og til å gi uttrykk for sitt syn. Vi vil minnes henne for hennes sosiale arbeid og den friske måten hun ga uttrykk for sine synsmåter på.»

«Noe hadde hun nok lært i Frelsesarmeen om hvorledes en kunne skape vekkelse», ble det skrevet om fagforeningsaktivisten og politikeren Anna Berentine Anthoni i «Fri Fagbevegelse» i 1955. Bildet er scannet fra denne artikkelen.

Heder
I mange år har det vært fast tradisjon at det blir lagt krans på graven til Anna Anthoni på Møllendal kirkegård hver 1. mai.
En relativt ukjent pioner, men langt fra glemt. Spesielt ikke av kvinnene i arbeiderbevegelsen.

Kilder:
Frelsesarmeens hovedkvarter: Anna Berentine Anthoni, arkiv.
Hov, Ragnhild: Takk til ukjend pioner (Bergens Tidende 2. mai 1998)
«O.G»: Anna Anthoni (Artikkel i Fri Fagbevegelse, 1955)
Olstad, Finn: Med knyttet neve. LOs historie 1899-1935 (Oslo, 2009)
www.stortinget.no
Zachariassen, Aksel: Med nål og tråd. Norsk Bekledningsarbeiderforbund gjennom 75 år (Oslo, 1967)

Denne artikkelen ble publisert første gang i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 3/2017

 

Utstilling – boklansering – årsmøte

Jeløy er et viktig, historisk sted i Frelsesarmeen. Foto: Nils-Petter Enstad

Lørdag 4. november avholder Frelsesarmeens Historiske Selskap sitt årsmøte på Jeløy Ressurssenter.
I den forbindelse innbys det til en historisk utstilling og en boklansering.
Boka som lanseres, og som er «årets bok» for Selskapets medlemmer, heter «Frelseskrig i Østfold», og er en bred gjennomgang av Frelsesarmeens historie i det som er hjemfylket til kristne personligheter som Hans Nielsen Hauge og Ole Hallesby. Her har Frelsesarmeen en rekke menigheter, et stort skoleanlegg og man har hatt både barnehjem og slumstasjoner.

Boka er gratis for alle medlemmer som har betalt sin kontingent.
I utsalg vil den koste 150 kroner.

Programmet for dagen er:
Kl. 11: Utstilling – boklansering
Kl. 13: Forfriskninger – årsmøte

Vi ønsker en tilbakemelding på om du deltar på dagen, slik kan vi dimensjonere forfriskningene

Tegnet i hendene – arbeid blant døve i 100 år

 Av Nils-Petter Enstad

For hundre år begynte Frelsesarmeen i Norge et eget arbeid, rettet mot døve. Ved siden av Den norske kirke, var Frelsesarmeen den eneste kristne organisasjonen med et slikt kall.

Major Kelly Smevik brukte hele sin offiserstid i Arbeidet blant døve og blinde (Foto: Krigsropet).



Våren 1895 kunne lesere av det norske Krigsropet få med seg følgende i en notis med overskriften: «Frelsesnyheter fra Sverige: Arbeidet blant de døvstumme synes meget lovende. En søndag ble det bedt med flere døvstum-syndere. Kaptein Wilkens arbeider nesten utelukkende blant dem. Alene her i Stockholm finnes omkring 500 døvstumme. De er i alminnelighet meget forsømte med hensyn til religionen og deres sjels frelse. Men hele tiden siden vi begynte vår virksomhet blant dem, er mange blitt omvendt til Gud, og mange er også blitt soldater. Deres hengivenhet til dem som arbeider blant dem, er ganske rørende.»
Trolig var det gjennom denne meldingen at de som leste Krigsropet første gang fikk kjennskap til et arbeid som hadde begynt så smått i Stockholm året før, og som fra 25. mars 1895 var en offisiell del av Frelsesarmeens arbeid i Sverige. Den kaptein Wilkens som det refereres til, het Oktavia til fornavn, og var på dette tidspunkt 41 år gammel. Før hun ble frelsesoffiser i 1892, hadde hun arbeidet som lærer blant det som i datidens språk ble kalt «tilbakestående» barn – blant dem regnet man også de døve. I den forbindelse hadde hun lært seg tegnspråk.

«En kvinnelig prest med en rar hatt»
Det var en ren tilfeldighet som satte det hele i gang. Vinteren 1894 hadde general William Booth, Frelsesarmeens grunnlegger, møter i Stockholm. I ett av disse kom en døv kvinne fram til forbønn. Hun var i sterk affekt, og da møtelederen forsto at hun var døv, vendte han seg mot offiserene på plattformen og spurte om noen kunne kommunisere med den døve kvinnen. Det kunne Oktavia Wilkens, og hun fikk ledet den døve kvinnen til tro ved hjelp av tegnspråket.
Snart spredte det seg et rykte blant Stockholms døve om at det fantes en kvinnelig prest med en rar hatt som kunne tegnspråket, og Oktavia Wilkens begynte å holde møter for disse.
Slik startet Frelsesarmeens arbeid blant døve i Sverige – ordet «døvstumme», som ble brukt i notisen fra 1895 er for lengst ute av så vel svensk som norsk språk.

Oktavia Wilkens taler til døve frelsessoldater i Sverige, ca 1900. Omslag fra boka «Tegnet i hendene» (2001)

Norge
Oktavia Wilkens ledet arbeidet blant døve fram til 1908. Da overtok hennes medarbeider Esther Carlsson ansvaret. Dette hadde hun i ti år, fram til hun i 1918 giftet seg med oberst James Toft, som nå skulle til Finland som leder for Frelsesarmeen der.
I 1915 besøkte Esther Carlsson Norge og hadde møter for døve i Kristiania. Senere besøkte hun Norge flere ganger, og det vokste fram et ønske hos mange om at også Frelsesarmeen i Norge skulle ta opp en slik virksomhet. Ved årsskiftet 1915/16 ble ensein Anna Gustavsen sendt til Sverige for å studere arbeidet der, og for å lære seg tegnspråk, og i desember 1916 begynte hun så smått å arbeide blant døve i hovedstaden. Søndag 14. januar 1917 ble det så arrangert et møte i Templet i Oslo som markerte den offisielle starten på Frelsesarmeens døvearbeid. Anna Gustavsen fikk med seg to assistenter: Kaptein Karen Ridderseth og kadett Eniz Svendsen.
Med disse tre frelsesoffiserene ble det sjelesørgeriske tilbudet til Norges døve faktisk flerdoblet. Fram til da var det bare én prest i Den norske kirke som hadde hatt arbeid blant døve som sin hovedoppgave. Av de tre frelsesoffiserene som ble vigslet til arbeidet blant døve i 1917, hadde både kapteinen og kadetten sluttet i tjenesten før sommeren kom. Men Anna Gustavsen fortsatte i dette arbeidet fram til 1929, og reiste landet på kryss og tvers i de 12 årene. Hun ble døvearbeidets «ansikt» i denne første, viktige fasen av arbeidets historie, og førte mange til tro.

«Kan De tegne Gud?»
Da «døvearbeidet» markerte sitt 25-årsjubileum i 1942, fortalte Anna Gustavsen, da pensjonert major, følgende opplevelse fra den første tiden: «Jeg hadde fått høre at det skulle være en døv kvinne som var pasient ved et sykehus utenfor Oslo. Jeg reiste dit for å besøke henne. Hun hadde ligget der lenge, og sykdommen var uhelbredelig. Hun lå og ventet på døden. Da jeg kom inn i rommet og hilste henne på tegnspråket, reiste hun seg på albuen og utbrøt nesten forskrekket: ‘Kan De tegne døvespråket?’ Da jeg svarte bekreftende, fortsatte hun: ‘Kan De tegne Gud?’ Jeg svarte at det var derfor jeg var kommet. Hun la seg ned, og fortsatte, med tegnspråkets ofte korte setninger: ‘Jeg er 50 år. Jeg skal dø. Jeg vet ikke noe om Gud. Jeg er redd for Gud og redd for å dø.’
Resten av samtalen skal være mellom de to, men Anna Gustavsen fikk forklart, via tegnspråket, om at Jesus kom for å frelse alle mennesker, og de to bad sammen.

Tegnspråk
Frelsesarmeens «døveoffiserer» la vekt på å bruke tegnspråket fra dag én i dette arbeidets historie. Det var ikke selvsagt i begynnelsen av forrige århundre. Da var den offisielle strategien av de døve skulle lære seg å lese på munnen.
Da major Kelly Smevik, en veteran innen Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde, fikk Kongens fortjenstmedalje i 2002, nevnte daværende kulturminister Valgerd Svarstad Haugland spesielt «døveoffiserenes» innsats på dette området i sin tale.
Med sin språklige strategi var Frelsesarmeens døveoffiserer nesten som pionerer å regne. I dag er tegnspråket et anerkjent minoritetsspråk. Mens man tidligere måtte lære tegnspråk dels ved hjelp av «naturmetoden», dels ved ulike kurstilbud, er utdanning i tegnspråk nå et ettårig studium ved flere norske universitet og høyskoler, og det finnes en egen utdanning for tegnspråktolker. Det var først på slutten av 1970-tallet at tegnspråktolk ble en egen yrkesgruppe. Da hadde Frelsesarmeens døveoffiserer utøvd dette yrket i 60 år.

Blant blinde
I 1929 ble virkeområdet til «døvearbeidet» utvidet til også å omfatte blinde. Pådriveren her var den før omtale Esther Toft. Hun var blitt enke året før, og kommet hjem fra Korea, der hun og hennes mann hadde vært territorialledere for Frelsesarmeen. Hun var fremdeles bare 51 år gammel, og selv om hun formelt sett var pensjonist, hadde hun en enorm autoritet innen døvearbeidet, både i kraft av sin rang som «fru kommandørløytnant» og som pioner i dette arbeidet i hele Norden. Det er da også bare i de nordiske land Frelsesarmeen har hatt et eget arbeid rettet mot døve og blinde av den typen det her var snakk om.
Esther Toft hadde nærmest en visjon om at arbeid blant døve og blinde hørte naturlig, organisatorisk sammen. Den koblingen har ikke vært like tydelig for alle. Å være døv og å være blind er to helt ulike funksjonshemminger. Å være døv representerer helt andre utfordringer i et «lydbasert» storsamfunn enn å være blind.
Da Frelsesarmeen begynte sitt arbeid blant døve, ble dette tatt imot med begeistring av de døve selv og deres organisasjoner. De blindes organisasjoner var mer skeptiske, for ikke å si negative. De mente Frelsesarmeen bare var ute etter penger fra de blinde. Den senere så gode samarbeidspartneren KABB, Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte, ble startet rett og slett for å «møte» Frelsesarmeen på dens egen banehalvdel. Blindeforbundet mente dessuten at et slikt arbeid i regi av Frelsesarmeen bare ville skape forvirring blant de blinde. Så da Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde begynte å gi ut bladet «Solgull», lanserte Blindeforbundet et kristent blad som et «Solgløtt». Det skulle muligens gjøre forvirringen mindre.
Etter hvert gikk forholdet seg til, men forholdet mellom Frelsesarmeen og Døveforbundet var nok alltid noen hakk varmere enn mellom Frelsesarmeen og Blindeforbundet.

Et tiltak som retter seg spesielt mot blinde og svaksynte, er Krigsropets lydavis. Ideen til en slik utgave av Frelsesarmeens hovedorgan ble lansert alt i 1935, samtidig som man ba om støtte til å produsere kristne bøker i punktskrift. På den tiden var Bibelen og salmeboka de eneste bøkene i punktskrift som fantes i handelen. Imidlertid var det først i 1976 at den første utgaven av Krigsropets lydavis kunne sendes ut, og nest etter ukebladet Familien, var Krigsropet det første, kristne bladet som også ble produsert på lyd.

Offiserer
I de første årene var antallet offiserer i døvearbeidet svært lavt. Med utvidelsen i 1929 skjedde også en forsterkning når det gjaldt medarbeidere. Utover på 1930-tallet var det forholdsvis mange offiserer som var engasjert i arbeidet; på det meste om lag 15. Senere lå det gjerne på åtte–ti medarbeidere.
Man hadde såkalte «døvestasjoner» rundt i landet – en kort tid var det fem slike, men for det meste fire: Oslo, Larvik, Stavanger og Trondheim. Helt fram til 1984 var arbeidet organisert som en egen enhet med en sentral leder, men fra 1985 var det først en avdeling under Sosialtjenesten, og fra 1999 under Feltavdelingen. I dag har arbeidet bare én medarbeider på deltid. Major Anne-Beth Fagermo har dette som en del av sine arbeidsoppgaver.
Døvearbeidet ble startet i en tid da den norske velferdsstaten knapt nok var i sin spede barndom. «Døveoffiserene» fungerte derfor både som sosialkuratorer, ledsagere, tolker i møte med offentlige myndigheter og sjelesørgere. Både gudstjenester og rene trivselstiltak sto på programmet. En viktig del av «døveoffiserenes» oppgave var også å bryte ned den sosiale stigmatiseringen mange følte ved å være døv, eller ved å ha et barn som var døv. Det finnes fortellinger om døve og døvblinde barn som levde hele livet i isolasjon fordi familien skammet seg over dem.
I dag er dette bildet helt annerledes. Døvekirken er blitt en relativt stor og slagkraftig organisasjon, og lovverket sikrer døve de samme rettighetene som alle andre, det være seg funksjonsfriske eller funksjonshemmede. Virksomheten i dag består av regelmessige samlinger og et årlig stevne for hver av de to gruppene.

«Effata»
Det arameiske ordet «effata» var lenge en del av språket i Frelsesarmeens døvearbeid. Det er hentet fra fortellingen i evangeliet etter Markus, kapittel 7, om møtet mellom Jesus og «en mann som var døv og hadde vondt for å tale» (vers 32).
Fortellingen fortsetter: «Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent» (vers 33–35). I 1938 innførte Frelsesarmeen en årlig søndag i arbeidsåret der det skulle fokuseres spesielt på arbeidet blant døve og blinde, og hvor kollekten i søndagens møte skulle gå til dette arbeidet. Søndagen fikk betegnelsen «Effata-søndagen». Etter hvert ble «effata-søndagen» lagt til fjerde søndag i september, som også er den internasjonale Døves Dag. I vår tid markerer man stort sett ikke noen av disse dagene.
Selv om «effata-teksten» er en av mirakelfortellingene i evangeliene, har Frelsesarmeens medarbeidere i dette arbeidet aldri fokusert på guddommelig helbredelse som et tema. Deres kall var å møte menneskene der de var – som i alle sammenhenger der Frelsesarmeen møter mennesker som trenger dem.

Litteratur:
Bjørndal, Magne (red.): Sett gjennom 75 år. Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte (Askim, 2008)
Enstad, Nils-Petter: Tegnet i hendene. Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde i Norge (Oslo, 2001)
Tandberg, H.A.: 50 års korstog for Gud og Norge (Oslo, 1937)

Faktaboks:
Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde
* Startet i 1917 som et arbeid rettet mot døve.
* I 1929 tok man også opp arbeid rettet mot blinde.
* Ga fra 1932 til 1970 ut kvartalsbladet «Solgull».
* Hadde på det meste 15 offiserer engasjert i virksomheten.
* I alt har ca. 100 offiserer vært engasjert i kortere eller lengre tid i Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde.