Erik Bye møtte Frelsesarmeen både i havnebyer og på prærien.

Av Nils-Petter Enstad

Forfatteren, lyrikeren, sangeren og journalisten Erik Bye (1926 – 2004) var en ruvende skikkelse i norsk kulturliv gjennom mer enn 50 år. Ikke bare ruvet han fysisk, men også gjennom det han skapte og det han formidlet. Han var et av de første, norske mediefenomenene, og han var et nasjonalt ikon.

I de senere årene var det sangeren og visedikteren man fokuserte på. Visa om «Hildringstimen» er kanskje noe av det mest geniale som formet innen sin sjanger på norsk, tett fulgt av visa om «Vårherres klinkekule». Men Erik Bye var ikke bare poet. Han skrev også en rekke prosabø­ker, bøker som stort sett har det til felles at det han fortel­ler om er hentet fra eget liv og eget sitt.
Sitt gjennombrudd som forfatter fikk han med «Munnspill under åpen himmel» fra 1966. Den hand­ler for det aller meste om ungdomsårene hans i USA. Mange unge sjøgutter gikk i land i en av de store havne­byene, og forsøkte som best de kunne med å livberge seg «over there» – ja, kanskje til­med finne lykken der?

«ROTTA»
I kapitlet «Helens hotell» fra gjennombruddsboka fortel­ler han om en del av det ikke lyktes så godt for, og som fant et slags hvileskjær i miljøet rundt dette hotellet. En av dem var han som gikk under navnet «Rotta». Han er akterutseilt for godt, men klarer stort sett å bevare en slags verdighet ved hjelp en god replikk og en uendelig­het av gode forsetter. Erik Bye forteller: «Det hendte at Frelsesarmeen kom og dempet alle eder en stakket stund. Tunge nevner grep til lommene: «Klart vi støtter Armeen. Hjælper du dem, så hjælper de deg en dag.» Juke­boxen ble slått av. Utenfor spilte korpset. Tre mann og to kvinner. «Onward, Chris­tian Soldiers».
Rotta skjønte at folk var lei ham og sjanglet ut og stilte seg ovenfor mannen med kornetten og ropte: «Admi­ral. Kan jeg få 10 cent til et glass øl?» Det var ærlig tale og mannen senket kornetten mans han famlet i lommene, fant ikke en ti-cent, men derimot femogtyve. Så på mynten litt rådvill, men ga den så til Rotta.
«Thanks, Admiral.»
«God bless you.»
Og Rotta gikk inn Igjen med triumf i blikket, smalt 25-centstykket i disken og ba om et glass øl som han skyl­let ned i ett drag. Så tok han vekslepengene, gikk ut og la de 15 cent med stort alvor opp i innsamlingshatten på fortauet. «For the Army, Admiral. Er det noe jeg støtter, så er det Armeen.»
«God bless you.»

VERDIGHET
Som frelsesoffiser og frelses­soldat har jeg saktens møtt folk som Rotta mer enn en gang. Det er menn (det er først og fremst menn det er snakk om) med en egen ver­dighet og stolthet. Kanskje er det derfor det først og fremst er i Frelsesarmeens egne mil­jøer ovenstående lille skisse fungerer så godt og blir mot­tatt med både begeistring og gjenkjennelse?
Verdighet er det også over den andre frelsessol­daten som dukker opp blant munnspilltonene under åpen himmel. Under sine vandringer gjør fortelleren et stopp i den vesle prærie­byen Pawnee Counsil Hill. Her er det en liten avis med de stolte navn «The Pathfinder Press». Joe, som er redaktør for disse åtte sider med annonser i uka, en lederartikkel om plenen utenfor rådhuset og noen til­feldige notiser spredt rundt omkring, trenger en journa­list, og vandreren trenger en jobb, Da vinteren kom, skrev avisa om de fattige i byen. Og en av kildene deres var en liten, vever dame: Major Katherine Wilkins fra Frel­sesarmeens præriekorps: «Liten, vever og på tynne ben marsjerte hun frem og tilbake med armene i korps til beskyttelse mot isvinden. Et ullsjal hadde hun knyt­tet om hodet under kysen. I time etter time patruljerte hun foran sitt stubbebryter­lignende gavestativ, og stirret taus og bydende på forbipas­serende gjennom rimfrosne brilleglass.
«Hva gjøres for de fattige? Ingenting! I hvert fall ikke fra bymyndighetenes side. Ikke i forfjor, ikke i fjor, og ikke i år. Skriv det i bladet. You can quote me!»
Høyre om, avdeling frem­ad marsj I vinterkulden.
Hun ble sitert og byens myn­digheter ringte og raste, og to mann fra ordførerens kontor kom på besøk og det ble truet med rettssak. Joe ble blekere enn noen­sinne.           «Rettssak! Hørte dere! Myndighetene vil gå til retts­sak!»
Men major Wilkins smilte. «Myndigheter», sa hun, «skal bare eksis­tere under tvil. You can quote me!»
Majoren stilte også gjerne som vitne.
Det ble ingen rettssak», avslutter Erik Bye denne fortellingen.

TRÅD
Er det ikke så man kan se en tråd fra den akterutseilte Rotta i havnebyen til den myndige frelsesmajoren i præriebyen?
Det er en tråd av verdighet. Og det er en tråd av respekt fra ham som ga liv til disse hverdagsheltene.