Teksten nedenfor er den orientering Nils-Petter Enstad ga i forbindelse med kirkegårdsvandringen blant krigergravene på Vestre gravlund onsdag 27. juni 2013:

«Krigergravene» på Vestre gravlund i Oslo er et område som er reservert for offiserer i Frelsesarmeen. Jeg har ikke klart å finne ut av hva slags vurderinger som lå bak da man bestemte seg for å gå til anskaffelse av et slikt eget gravfelt, men en nærliggende forklaring er vel rett og slett at mange frelsesoffiserer hadde levd et forholdsvis omflakkende liv og hadde ikke «røtter» noe sted lenger, og kanskje heller ingen nær familie i live, og dermed var det naturlig at de i døden – som det hadde vært i livet – ble begravd sammen med kolleger, offiserskamerater og venner.

Litt historikk:
Frelsesarmeen begynte å ta i bruk dette området i 1949. Da ble noen graver som befant seg andre steder på Vestre Gravlund flyttet til denne. Vi skal etterpå se på den store «samleplaten» som ligger helt i forkant av feltet, og der vil man se at det står en del navn på offiserer som gikk bort lenge før 1949. Den eldste tror jeg er helt fra 1915. Om alle disse er blitt flyttet hit rent fysisk, er jeg usikker på. Graven fra 1915 ville i så fall vært 34 år gammel, og det er vel lite trolig at man har tatt sjansen på å flytte en kiste som har ligget så lenge i jorda.
Av de offiserene som lå andre steder på Vestre Gravlund, kan nevnes Helene og Adolf Dahlstrøm – foreldre til den senere kommandør Dahlstrøm, og Dora og Martin Anderssen, foreldre til bl.a. fru oberst Bjarnhild Ødegaard og fru brigadér Hjørdis Øksnevad, og besteforeldre til kommandør Donald Ødegaard.
Oberst Othilie Tonning er også begravd på Vestre, i en grav sammen med noen andre, og den graven ble da ikke flyttet hit.

Organisasjonssekretæren, oberstlt. Jan Øystein Knedal, har sendt meg noe av den korrespondansen som har vært mellom Frelsesarmeen og Kirkevergen i Oslo, og en del av det jeg sier her, baserer seg på denne korrespondansen.
Av denne går det fram at fram til 1962 var det mellom fire og seks begravelser i året på dette feltet. Ett år var antallet nede i tre, mens det tre andre år var henholdsvis sju, åtte og ni begravelser. I snitt var det fem begravelser pr. år på dette feltet.
Så «eksploderte» antallet – i 1963 var det 12, i ’64 og ’65 var antallet 11 begge årene. Forklaringen på denne økningen er forholdsvis lett å forstå: I 1963 hadde Frelsesarmeen vært i Norge i 75 år, og veteranene – de som ennå levde av dem – begynte å bli gamle. Det var for eksempel i 1963 at Bertha Hansen – nr. 1 på offisersrulla – døde i en alder av 93 år.

I første omgang var Frelsesarmeens gravfelt omtrent halvparten av hva det er i dag. Men i 1976 ble det utvidet.

Ifølge hovedkvarteret er det i dag 468 gravplasser på dette feltet, og ca. 170 er i bruk til enhver tid.
Det er kun frelsesoffiserer som er begravd her – med ett unntak, som vi skal komme tilbake til.

Samleplata:
Minnestøtta som «fronter» feltet er en gave fra Regimentsbarna ifm Frelsesarmeens 100-årsjubileum i 1988. Ruth Bjartveit forteller om dette:
«Høsten 1987 ble det sendt et brev til Regimentsbarn over 30 år. Det var spørsmål om vi ville være med å gi en «Offisersbarnas jubileumsgave» til Frelsesarmeens 100 års jubileum i januar 1988. Forslaget var å gi penger som skulle brukes til å reise en minnestøtte på Frelsearmeens gravplass på Vestre Gravlund i Oslo – EN UNIK UTFORDRING. Brevet var undertegnet av Karl Nakken, Åse Kjølner, Fred-Arne Ødegaard, May Rønning, Bernhard Høiden og Gudrun Myhre.
27. november begynte pengene å strømme inn og resultatet ble kr. 48.000.-!
Støtten ble bestilt og levert av firma Brødrene Svensen, Oslo til en pris av kr. 23.700,-. Det ble foreslått at det overskytende skulle gå til et fond for elever ved Jeløy folkehøgskole.

I forbindelse med 100 års kongressen i Oslo fra 24. – 27. juni, ble det arrangert en minnestund på Vestre Gravlund hvor støtten ble avduket og bekranset.
Etter flere år ble det fremmet ønske om at minnesteinen burde få en innskrift på baksiden: «Reist av takknemlige offisersbarn».
Så langt brevet fra Ruth Bjartveit.

Mens vi snakker om støtter: Det var jo et par graver som var markert med veldig fine støtter. Det gjaldt Klaus Østby – en støtte som var bekostet av svenske armémusikanter; og en støtte på graven til Hulda Halvorsen – pioneren innen Frelsesarmeens speiderpiker.
Disse eksisterer ikke lenger. I forbindelse med at gravene ble slettet, ble steinene fjernet, og fordi ingen ga signaler om at de skulle bevares, er de blitt knust. Det kan man mene en hel del om, men sånn er nå situasjonen. Og det er kanskje ikke så lett å oppbevare slike steiner…

Ruth Bjartveit igjen:
«Da det ble besluttet at «gamle graver» av forskjellige årsaker skulle slettes, ble det bestilt store plater som skulle legges ned ved siden av minnesteinen og på disse skulle navnene, som hadde stått på gravsteinene, settes inn på disse. I de tilfellene hvor det fantes opplysninger om avdødes pårørende, ble disse kontaktet med spørsmål om de var enige i at dette ble gjort.»

En støtte som er blitt flyttet to ganger, er minnestøtten over de sju misjonærene som omkom i japansk fangenskap på Java under krigen. Den ble først reist i krigsskolehagen i Enebakkveien, så ble den flyttet til Asker, og nå står den her.

Gravene:
Jeg nevnte at det bare er én som er begravd her, som ikke var frelsesoffiser. Det er en liten gutt på seks år. Han omkom i en trafikkulykke høsten 1965, sammen med foreldrene sine: Kapteinene Beryl og Toralv Kristoffersen. Det var en dramatisk hendelse som selvsagt gjorde inntrykk på «hele Frelsesarmeen»; de var korpsledere på Vikersund da dette skjedde. Sammen med dem omkom også sersjantmajoren i Kongsberg korps; hun hadde vært sammen med familien i bilen.
På snakk om ulykker: I fjor (2012) markerte man 50-årsminnet for hurtigruteskipet «St. Svithun» sitt forlis. En av dem som omkom der, var Frelsesarmeens eiendomssekretær, oberst Einar Ringstad.
Graven til familien Kristoffersen er ikke den eneste «familiegraven» på dette feltet. Brigadér Ole Klungreseth og frue er begravd her, sammen med sin datter, major Liv Klungreseth. Og vi har brigadér Jens Myhre og frue, som deler gravsted med sin datter, brigadér Gudrun Myhre.

Noen «dilemmaer» har vel oppstått i blant, som for eksempel der hvor en offiser har vært gift flere ganger. Dette er blitt løst på litt ulike måter, uten at vi skal gå i detalj på det her.

Oppsummering:
Jeg tror ikke vi skal snakke om hver enkelt grav – noen av dem er over folk mange av oss kjente, andre er over folk som kanskje ingen av oss kjente; de levde et stille liv og gjorde sin innsats som frelsesoffiserer på en stille, men trofast måte.

Jeg foreslår at vi bruker litt tid til å gå rundt og titte hver for oss, og så avrunder vi dette der vi startet, ved støtten og den store «soldatrulla».

Takk for frammøtet!