Av Nils-Petter Enstad

En av mine Facebookvenner driver slektsgransking i forbindelse med et bokprosjekt. Et av navnene som dukker opp i arbeidet er ei jente som i 1910; da var hun 19 år gammel, sto oppført med en adresse i Kristiania. På den samme adressen sto også flere med yrkestittelen frelsesoffiser. I den forbindelse lurer han på om jeg kunne gi litt informasjon.

I dette huset holdt Redningshjemmet Catherine Booth til i 25 år (tegningen er scannet fra boka «Med omsorg for hele mennesket»

Det kunne jeg.
Adressen han hadde funnet vedkommende på var St. Hallvardsgate 1 i det vi i dag kjenner som Gamlebyen. Dette var adressen for Frelsesarmeens redningshjem, som var blitt åpnet i 1896, og som var i drift til 1920. Da ble eiendommen der hjemmet lå ekspropriert fordi jernbanen skulle utvide. Det offisielle navnet var «Redningshjemmet Catherine Booth»; oppkalt etter Frelsesarmeens «mor», som levde fra 1829 til 1890.
Redningshjemmet var først og fremst et tilbud til prostituerte som ønsket å komme ut av denne trafikken. Opprettelsen av det var ett av mange tiltak som i utgangspunktet var initiert av William Booth i hans bok «In Darkest England – and the Way out» (1890). William Booth hadde to nidkjære disipler i Norden, nemlig svenske Hanna Ouchterlony og norske Othilie Tonning. Redningshjemmet var nok Hanna Ouchterlonys idé i første omgang. I 1894 kom hun til Norge som leder. Herberget i Urtegata, som rettet seg mot uteliggere, var det første sosiale prosjektet hennes, deretter var det et redningshjem som sto for tur.
Mens herberget ikke kunne tilby så mye mer enn tak over hodet, hadde redningshjemmet et program for sin virksomhet. Der ble det gitt arbeidstrening, opplæring i renslighet og ikke minst «disiplin».
Ved åpningen i 1896 hadde hjemmet plass til 15 «brukere» (for å anvende et moderne begrep); senere ble det utvidet flere ganger. På det meste hadde hjemmet 20 rom og plass til 30 kvinner. I 1903 fikk redningshjemmet også en spedbarnsavdeling; mange av de som kom i kontakt med hjemmet var gravide og hadde ingen steder å dra, verken med seg selv eller sitt barn.
I folketellingen fra 1910 står det i alt 55 navn på adressen St. Hallvardsgate 1.
Av disse er det ni frelsesoffiserer, ni barn som oppgis å være født enten i 1909 eller 1910, fire «medhjelpere» på hjemmet, det vil si sivilt ansatte (en av dem, Josefine Røssberg, fikk senere et langt liv i tjeneste som slumsøster). Om de siste 33 står det at de er «Opt. Paa R.hjemmet». Disse kommer fra alle kanter av landet, mange fra relativt små steder, men også fra større byer. De fleste er rundt 20 år, en enkelt nærmer seg 30. Man aner et bilde av unge jenter som har reist til hovedstaden i håp om å finne en jobb der, men som har kommet i en situasjon de neppe hadde sett for seg da de dro hjemmefra. I tillegg til arbeidstrening og annen opplæring, var man fra redningshjemmet også behjelpelig med å skaffe arbeid til de som hadde vært innom.

Omslaget på bladet Faklen, som var organ for Frelsesarmeens sosialarbeid. Bladet er fra 1917. Bildet er scannet fra boka «Fylliker er også folk»

Jeg sitter med et inntrykk av at man også var opptatt av å styrke selvbildet til jentene som ble tatt inn på Redningshjemmet. I et intervju med avisa Morgenposten ble styrer for hjemmet gjennom mange år, Mina Bakke (styrer fra 1902 til 1920) spurt om hva slags arbeid jentene ble satt til – om klesvask for andre var en av oppgavene.
Det avviste Mina Bakke kontant. Andres skittentøy var ikke egnet til å løfte opp en jentes sinn, mente hun – «og så har hun sett nok smuss fra før, stakkar», la hun til.

Etter avviklingen i Gamlebyen ble mye av virksomheten flyttet til Hasle, som er en annen del av hovedstaden. Her hadde man hatt et mødrehjem tidligere, men dette fikk nå betegnelsen «industrihjem». Det kunne nok redningshjemmet også vært kalt. Det ble produsert ulike typer varer både ved redningshjemmet og industrihjemmet, og Frelsesarmeens sosialtjeneste hadde kolportører, gjerne slumsøstre, som reiste rundt og solgte disse varene. Det ha gode inntekter til driften.

Annonse i Krigsropet for varer fra redningshjemmet. Bildet er scannet fra boka «Fylliker er også folk».

I boka «Fylliker er også folk» kan man lese en statistikk over redningshjemmets virksomhet.
I perioden 1896 – 1920 hadde det bodd 920 kvinner der. Av disse var 417 sendt ut som hushjelper mens 39 hadde fått arbeid ved industrivirksomheter. Like mange, 39, hadde forlatt hjemmet for å gifte seg, 304 hadde reist hjem til slekt og venner, 32 var sendt til sykehus, 19 til andre hjem, to til fengsel, to var avgått ved døden og åtte hadde forlatt hjemmet uten noen avklart situasjon.
I årene mellom 1903 og 1920 var 855 barn blitt født. Av disse hadde 484 forlatt hjemmet sammen med sin mor, 104 av dem var blitt adoptert, 48 var sendt til morens pårørende, 44 hadde moren selv skaffet plass til, 46 var blitt tatt hånd om av «forsorgsvesenet», 29 var blitt bragt til andre hjem, 24 til sykehus og 32 av barna hadde dødd.

Hvordan gikk det så med henne som trigget denne vesle granskingen?
Jeg vet det ikke, men håper hun ble en av de mer vellykte fortellingene. Hun var bare 19 år og hun kom fra et i utgangspunktet godt hjem.

Litteratur:
Norum, Charles:
Med omsorg for hele mennesket.
Frelsesarmeens sosialtjeneste i Norge gjennom 100 år (Oslo, 1991)

Skartveit, Emil:
Fylliker er også folk
Frelsesarmeens rusomsorg i Oslo – siden 1891 (Oslo, 2011)

Av Nils-Petter Enstad
Fra Frelsesarmeen kom til Norge i 1888 og i de neste 35 årene ble det startet virksomhet i alt 13 steder på Sørlandet. Drøyt halvparten av disse, sju, er fremdeles i virksomhet. Et av disse korpsene – som er Frelsesarmeens betegnelse på sine menigheter – ble åpnet i Evje i Setesdal.

Krigsropets omtale av det nye Evje korps i august 1918 (Foto: Faksimile)

Åpningsdagen var tirsdag 13. august 1918. Som så mange steder hvor Frelsesarmeen åpnet virksomhet, var det to kvinner som sto i front. Det var Anna Brodal, som var sjef, med rangen ensein, og hennes assistent, løytnant N. Hjermundrud – hva «N» var initial for, er ukjent.
I de første årene etter verdenskrigens slutt åpnet Frelsesarmeen virksomhet en rekke steder. Bare i løpet av året 1918 ble det startet virksomhet i Ålvik i Hardanger, Sundet, Eidsvoll på Romerike, Sauda i Ryfylke, Skarnes i Sør-Odal og Berlevåg i Finnmark, i tillegg til Evje.
De første møtene i Evje ble ledet av major Oscar Utgård, som var sjef for Frelsesarmeen på Sør- og Vestlandet. Krigsropet meldte: ««Om åpningsmøtet ved vårt nyeste korps Evje, skriver major Utgaard: «Åpnet i går kveld vårt nye korps og hadde, tross det glimrende sommervær, en stor og fra første stund, interessert forsamling (…). Offiserene ble installert med den kjære frelsesfane vaiende over seg. Har god tro for vårt nye korps.»
Uka etter kunne man lese at bygdas bedehus var blitt stilt til rådighet for Frelsesarmeen for de første møtene. De hadde samlet «store forsamlinger, som med interesse lyttet til frelsesbudskapet», heter det i meldingen. Ytterligere en uke senere kunne Krigsropets lesere se et bilde av de to korpsoffiserene, sammen med divisjonssjefen og en av hans medarbeidere. Bildet ser ut til å være tatt på trappa til det som sannsynligvis er bedehuset der møtene ble holdt. I notisen som følger bildet fortelles det at Frelsesarmeen har fått tillatelse til å ha møter i bedehuset flere dager i uka, men i og med at man har hele Setesdal som «soknekall», vil det bli en del reisevirksomhet også. Evje var en bygd i vekst og utvikling, og optimismen var stor med tanke på framtidig virksomhet.

Møteforbud
Våren 1919 stod det ny rapport fra Evje i Krigsropet. Da har korpset hatt møteforbud i ti uker på grunn av spanskesyken, men nå var virksomheten i gang igjen. I disse ukene har offiserene besøkt mange syke og har bedt med flere av dem «på syke- og dødsleiet», som det står i rapporten. «Mange unge menn og kvinner besøker møtene våre, og vi ber og tror at de må vinnes for Herren», konkluderer rapporten.
Hvor mange det ble vunnet, foreligger det ingen informasjoner om. Erik Kjebekk, bygde- og misjonshistoriker fra Evje, med bakgrunn i Misjonssambandet, kan fortelle at det var et godt forhold mellom Frelsesarmeen og bedehuset i Evje i de årene armeen arbeidet i bygda. Fra 1925 til 1930 bodde frelsesoffiserene i det såkalte Skibbelihuset i Evje. Det lå der Evjeheimen ligger i dag. Møtene ble holdt i bedehuset, og Frelsesarmeen hadde aldri et eget lokale i Evje.

Tryggheim bedehus i Evje sentrum var også lokale for Frelsesarmeens møter (Foto: Lokalhistoriewiki.no).

Kristenlivet i Evje var (og er) i det alt vesentlige luthersk: Kirke og bedehus. I 1918 var nok den tiden forbi da Frelsesarmeen ble oppfattet som en «u-luthersk» trosretning. Man ble oppfattet som representanter for en litt gladere kristendomsform, og mange steder sto da også bedehusdørene åpne for «Guds glade krigere». I Evje ble det i årene mellom 1904 og 1932 bygget hele fem bedehus. Frelsesarmeen ser ut til å ha hatt sine møter i det eldste av dem, «Tryggheim», som lå i Evje sentrum.

Fra optimisme til vanskelig tid
Da Frelsesarmeen kom til Evje var optimismen stor. I Krigsropet kunne man lese: «Evje, der allerede er et stort og vakkert bebygget sted, menes at være en fremtidsplads av stor betydning, beliggende som den er midt i det store distrikt. Her findes et stort nikkelverk, og staten har nylig tat i bruk en ny anlagt ekserserplads, og her er for tiden mange militære, hvorav nogen deltok med vidnesbyrd i vore åbningsmøter».
Denne optimismen fikk imidlertid raskt noen skudd for baugen.
Først fikk man perioden med møteforbud i 1919, og kort tid senere ble det mye arbeidsledighet. Det ble slutt på nikkelutvinningen som hadde gitt gode inntekter og sikret høy sysselsetting i krigsårene fra 1914 til 1918. Nikkelindustrien ga materiale til våpenproduksjon. Men da krigen var slutt, falt dette markedet sammen. Virksomheten ble stengt i 1920 og ikke startet igjen før i 1927. Dermed ble 1920-tallet ble for Evje det 1930-tallet var for resten av landet.
Frelsesarmeen, som en ny type kristelig virksomhet, merket nok dette. Politisk sett var folk i Evje i stor grad orientert mot arbeiderbevegelsen. Det gjaldt også de kristne. At det var stor «turnover» med de offiserene som var stasjonert der, og hyppige skifter, bidro vel heller ikke til å stabilisere en svak og sårbar drift. Evje korps var i virksomhet fram til januar 1930. I løpet av de knapt 12 årene hadde korpset hatt 14 korpsledere og 25 assistenter – ofte flere samtidig.

Sørlandsframstøt
Flere av de framstøtene Frelsesarmeen gjorde på Sørlandet ble av forholdsvis kortvarig art. I Lillesand ga man opp etter et par år, og har ikke forsøkt seg siden. Det samme kan sies om Lista, mens man i Tvedestrand hadde virksomhet i nærmere 25 år og i Lyngdal i ni. Det tyder på at man har hatt en viss tro på at arbeidet var liv laga. Det samme må man også kunne si med tanke på at man drev arbeidet i Evje i 12 år.
Etter 1930 har derfor lokalsamfunnene i Setesdal vært å regne som utposter til Kristiansand korps, og det som har vært av Frelsesarmé-møter i dalen har vært av nokså sporadisk art.

Kilder:
Kjebekk, Erik: «Bedehus i Evje og Hornenes» (artikkel på lokalhistoriewiki.no)
Krigsropet, 1918 og 1919
Tandberg, H.A.: 50 års korstog (Oslo, 1937)
Telefonsamtale med Erik Kjebekk, 25. januar 2018