Redningshjemmet «Catherine Booth»

Av Nils-Petter Enstad

En av mine Facebookvenner driver slektsgransking i forbindelse med et bokprosjekt. Et av navnene som dukker opp i arbeidet er ei jente som i 1910; da var hun 19 år gammel, sto oppført med en adresse i Kristiania. På den samme adressen sto også flere med yrkestittelen frelsesoffiser. I den forbindelse lurer han på om jeg kunne gi litt informasjon.

I dette huset holdt Redningshjemmet Catherine Booth til i 25 år (tegningen er scannet fra boka «Med omsorg for hele mennesket»

Det kunne jeg.
Adressen han hadde funnet vedkommende på var St. Hallvardsgate 1 i det vi i dag kjenner som Gamlebyen. Dette var adressen for Frelsesarmeens redningshjem, som var blitt åpnet i 1896, og som var i drift til 1920. Da ble eiendommen der hjemmet lå ekspropriert fordi jernbanen skulle utvide. Det offisielle navnet var «Redningshjemmet Catherine Booth»; oppkalt etter Frelsesarmeens «mor», som levde fra 1829 til 1890.
Redningshjemmet var først og fremst et tilbud til prostituerte som ønsket å komme ut av denne trafikken. Opprettelsen av det var ett av mange tiltak som i utgangspunktet var initiert av William Booth i hans bok «In Darkest England – and the Way out» (1890). William Booth hadde to nidkjære disipler i Norden, nemlig svenske Hanna Ouchterlony og norske Othilie Tonning. Redningshjemmet var nok Hanna Ouchterlonys idé i første omgang. I 1894 kom hun til Norge som leder. Herberget i Urtegata, som rettet seg mot uteliggere, var det første sosiale prosjektet hennes, deretter var det et redningshjem som sto for tur.
Mens herberget ikke kunne tilby så mye mer enn tak over hodet, hadde redningshjemmet et program for sin virksomhet. Der ble det gitt arbeidstrening, opplæring i renslighet og ikke minst «disiplin».
Ved åpningen i 1896 hadde hjemmet plass til 15 «brukere» (for å anvende et moderne begrep); senere ble det utvidet flere ganger. På det meste hadde hjemmet 20 rom og plass til 30 kvinner. I 1903 fikk redningshjemmet også en spedbarnsavdeling; mange av de som kom i kontakt med hjemmet var gravide og hadde ingen steder å dra, verken med seg selv eller sitt barn.
I folketellingen fra 1910 står det i alt 55 navn på adressen St. Hallvardsgate 1.
Av disse er det ni frelsesoffiserer, ni barn som oppgis å være født enten i 1909 eller 1910, fire «medhjelpere» på hjemmet, det vil si sivilt ansatte (en av dem, Josefine Røssberg, fikk senere et langt liv i tjeneste som slumsøster). Om de siste 33 står det at de er «Opt. Paa R.hjemmet». Disse kommer fra alle kanter av landet, mange fra relativt små steder, men også fra større byer. De fleste er rundt 20 år, en enkelt nærmer seg 30. Man aner et bilde av unge jenter som har reist til hovedstaden i håp om å finne en jobb der, men som har kommet i en situasjon de neppe hadde sett for seg da de dro hjemmefra. I tillegg til arbeidstrening og annen opplæring, var man fra redningshjemmet også behjelpelig med å skaffe arbeid til de som hadde vært innom.

Omslaget på bladet Faklen, som var organ for Frelsesarmeens sosialarbeid. Bladet er fra 1917. Bildet er scannet fra boka «Fylliker er også folk»

Jeg sitter med et inntrykk av at man også var opptatt av å styrke selvbildet til jentene som ble tatt inn på Redningshjemmet. I et intervju med avisa Morgenposten ble styrer for hjemmet gjennom mange år, Mina Bakke (styrer fra 1902 til 1920) spurt om hva slags arbeid jentene ble satt til – om klesvask for andre var en av oppgavene.
Det avviste Mina Bakke kontant. Andres skittentøy var ikke egnet til å løfte opp en jentes sinn, mente hun – «og så har hun sett nok smuss fra før, stakkar», la hun til.

Etter avviklingen i Gamlebyen ble mye av virksomheten flyttet til Hasle, som er en annen del av hovedstaden. Her hadde man hatt et mødrehjem tidligere, men dette fikk nå betegnelsen «industrihjem». Det kunne nok redningshjemmet også vært kalt. Det ble produsert ulike typer varer både ved redningshjemmet og industrihjemmet, og Frelsesarmeens sosialtjeneste hadde kolportører, gjerne slumsøstre, som reiste rundt og solgte disse varene. Det ha gode inntekter til driften.

Annonse i Krigsropet for varer fra redningshjemmet. Bildet er scannet fra boka «Fylliker er også folk».

I boka «Fylliker er også folk» kan man lese en statistikk over redningshjemmets virksomhet.
I perioden 1896 – 1920 hadde det bodd 920 kvinner der. Av disse var 417 sendt ut som hushjelper mens 39 hadde fått arbeid ved industrivirksomheter. Like mange, 39, hadde forlatt hjemmet for å gifte seg, 304 hadde reist hjem til slekt og venner, 32 var sendt til sykehus, 19 til andre hjem, to til fengsel, to var avgått ved døden og åtte hadde forlatt hjemmet uten noen avklart situasjon.
I årene mellom 1903 og 1920 var 855 barn blitt født. Av disse hadde 484 forlatt hjemmet sammen med sin mor, 104 av dem var blitt adoptert, 48 var sendt til morens pårørende, 44 hadde moren selv skaffet plass til, 46 var blitt tatt hånd om av «forsorgsvesenet», 29 var blitt bragt til andre hjem, 24 til sykehus og 32 av barna hadde dødd.

Hvordan gikk det så med henne som trigget denne vesle granskingen?
Jeg vet det ikke, men håper hun ble en av de mer vellykte fortellingene. Hun var bare 19 år og hun kom fra et i utgangspunktet godt hjem.

Litteratur:
Norum, Charles:

Med omsorg for hele mennesket.
Frelsesarmeens sosialtjeneste i Norge gjennom 100 år (Oslo, 1991)

Skartveit, Emil:
Fylliker er også folk
Frelsesarmeens rusomsorg i Oslo – siden 1891 (Oslo, 2011)

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *