Kategoriarkiv: Ukategorisert

Årsmelding for arbeidsåret 2018 – 2019

Årsmøte 2018:
Frelsesarmeens Historiske Selskap (heretter: Selskapet) hadde sitt sjuende ordinære årsmøte i Majorstua korps 3. november 2018. 10 medlemmer hadde møtt fram.
Årsmøteforedraget var ved major Marit Skartveit. Emnet var «Retreat – et sakrament som virker?» Hun ga interessante, tankevekkende og oppbyggelig innblikk i hvordan Frelsesarmeen, i samarbeid med Den norske kirkes fengselsprestkorps, arrangerer retreater for fanger med lange dommer for alvorlig kriminalitet, og viste til eksempler på hvordan deltakerne har fått et nytt syn både på seg selv og det de har gjort.
Det var mulighet til spørsmål etter foredraget.
Etter en kaffepause ble årsmøtet satt.

Styret:
Årsmøtet valgte følgende styre:
Styreleder:
Per Arne Krumsvik, Askim korps
Styremedlemmer:
Thormod Langeland, Ressurssenteret/Moss korps, Maria Herikstad, Oslo 3. korps, Nils-Petter Enstad, Arendal korps, Rebecca Solevåg, Stavanger korps og Turid Formo, Drammen korps.
Varamedlem:
Marta Maria Espeseth, Hallingdal korps.

Styret har hatt 3 møter i løpet av årsmeldingsperioden og behandlet 15 saker.

Medlemmer:
Selskapet har 149 medlemmer pr. 1. oktober.

Aktiviteter:
Historisk vandring
Selskapet arrangerte historisk vandring for ledere i Frelsesarmeens rusomsorg 19. mars. Rundt 30 deltagere var med på vandringen og hørte Maria, Jens Petter, Einar og Per Arne orientere langs ruta (Eika, Smalgangen, Borgen og Heimen/Fyrlyset). Oppdraget gav et rundhåndet bidrag til Selskapet.

Kongressen 2019
Selskapet arrangerte en historisk vandring i «Frelsesarmeens vugge» på Grønland. Rundt førti deltok på vandringen. Maria; Marta Maria; Jens Petter og Einar var guider på vandringen. Selskapet hadde også en stand i kongressteltet hvor medlemmer kunne hente tidsskrifter og nye interesserte kunne tegne medlemskap og slå av en prat om historiske tema.

Klaus Østby-kveld
Fredag 27. september var Selskapet, sammen med Halden korps, medarrangør ved en Klaus Østby-kveld i Halden (Østbys hjemby). En stor forsamling hadde møtt fram, et forent musikkorps spilte Østby-musikk. Kommandør Sven Nilsson, som feiret sin 100-årsdag i sommer, imponerte med et sprudlende og innholdsrikt foredrag om «Frelsesarmé-musikkens far i Norden».

Publikasjoner
Selskapets tidsskrift kom med et fyldig nummer i forkant av kongressen. Artiklene handlet om kvinners innsats i Frelsesarmeen, med bidrag fra så vel egne krefter som eksterne.

Frelsesarmeens museum
Ressurssenteret på Jeløy har kommet til at de trenger de lokalene som Selskapet har fått disponere til museum/utstilling, og Selskapet har blitt bedt om å tømme disse. Imidlertid har det dukket opp en annen løsning idet Selskapet kan få bruke en del av lokalitetene på Rusomsorgen leier i Grønlandsleiret i Oslo. Ny utstilling/museum vil åpne her i forbindelse med Selskapets årsmøte 2019.

Økonomi
Selskapet drives av frivillig innsats og mottar ikke tilskudd fra moderorganisasjonen. Medlemskap koster kr. 300.- pr. år og inntektene fra dette går primært til produksjon av Selskapets publikasjoner og materialkostnader ved ulike arrangementer.

Annet:
Blogg
Selskapet har opprettet en blogg der artikler og nyhetsmeldinger blir lagt inn. Bloggen heter www.fahistoriskselskap.bloggnorge.com. Administrator er styremedlem Nils-Petter Enstad.
Bloggen redigeres kronologisk slik at den nyeste saken alltid ligger øverst. På bloggen er det flere biografiske artikler, noen litterære artikler og en del oversikter. Minneord over frelsesoffiserer som er blitt forfremmet til herligheten blir også lagt ut på bloggen.

Facebook
Selskapet har ingen egen Facebook-side, men det er to Facebook-grupper som etter styrets mening berører Selskapets arbeidsområde. Det er gruppene «Frelsesarmeen i gamle dager» og «Gamle sangtekster fra Frelsesarmeen».
Nye artikler/tekster på Selskapets blogg som oppfattes som relevante for en av disse gruppene, blir rutinemessig linket til en av disse gruppene av bloggens administrator.
På årsmøtet i 2018 ble det foreslått at Selskapet bør opprette sin egen facebook-gruppe, men dette er fremdeles av de saker styret har til «må ses på».

Antikvariat Salvata
Selskapet råder over en boksamling av litteratur utgitt av eller som om handler Frelsesarmeen. Titlene er tilgjengelig på Selskapets bokliste og noen titler er lagt ut på nettbutikken til Handelskompaniet. Handel med disse bøkene gav i 2018 rundt kr. 2500 i inntekter.

Framover
Etter sju års arbeid, må Selskapet kunne sies å være i god drift og med en balansert økonomi (takket være stor frivillig innsats). Det er styrets inntrykk at Selskapet blir oppfattet som en viktig og verdifull aktør i bevaringen av Frelsesarmeens historie, dokumentasjonen av denne og ved å holde ved like mange av de fortellingene som finnes om Frelsesarmeen.

Selskapet ønsker fortsatt å bidra til en gjennomtenkt og strategisk måte å ta vare på og formidle Frelsesarmeens historie i Norge, Island og Færøyene. Vi tror økt fokus på digitalisering og en overordnet strategi for Frelsesarmeens museum vil bringe oss nærmere et slikt mål.

Oslo, 2. november 2019
For Frelsesarmeens Historiske Selskap

Per Arne Krumsvik
styreleder

Maria Herikstad
styremedlem
Anna Rebecca Solevåg
styremedlem
Thormod Langeland
styremedlem
Nils-Petter Enstad
styremedlem

 

  Turid Formo
styremedlem
Marta Marie Espeseth
varamedlem

 

Årsmøte og seminar

Lørdag avholder Frelsesarmeens Historiske Selskap sitt årsmøte i Oslo. Møtested er de nye lokalitetene til Frelsesarmeens Museum, i Grønlandsleiret 30.

I den forbindelse innbys det også til et historisk seminar/foredrag om emnet «Offiserskap og teologi hos general Erik Wickberg». Foreleser er den tidligere frelsesoffiseren Stig Axelsson. Han vil dele noen av de funn han har gjort i arbeidet med sin masteroppgave om teologien hos Erik Wickberg, Frelsesarmeens niende general.

Erik Wickberg levde fra 1904 til 1996. Han ble i 1969 valgt som Frelsesarmeens niende general og verdensleder, og hadde denne stillingen til 1974. Før han ble general, var han Frelsesarmeens internasjonale stabssjef i sju år. Han var den første skandinav i begge disse stillingene, og den første ikke-brite som ble Frelsesarmeens verdensleder.

Stig Axelsson (født 1946) er tidligere frelsesoffiser og kyrkohärde (sogneprest) i Svenska Kyrkan. Han er en engasjerende foredragsholder.

Foredraget er i to deler:
1. Forkynnelsen hos Erik Wickberg. Hva kjennetegner hans forkynnelse mot ulike målgrupper? Vi ser nærmere på et par av Wickbergs prekener.
2. Offiserskapet hos Erik Wickberg. Vi studerer hans syn på offisertjenesten fra et institusjonelt, sakramentalt, evangelisk og diakonalt perspektiv.

Seminaret begynner kl. 13
Etter en kort spisepause settes årsmøtet i Selskapet.

Forslag til dagsorden:
1) Konstituering – valg av dirigent og referent
2) Årsmelding, regnskap og budsjett
3) Valg
4) Eventuelt

Esther Toft – pionér i døvearbeidet i flere land

Et eget arbeid blant døve i regi av Frelsesarmeen, er et særpreget, nordisk fenomen i den internasjonale frelsesarmé-historien. Den som på mange måter var den nordiske personifiseringen av dette arbeidet, var en svensk frelsesoffiser: Dyktig, ærgjerrig på tjenestens vegne og viljesterk. I så vel Sverige som Norge og Finland satte hun sitt sterke og personlige preg på dette arbeidet. Ingen har preget dette arbeidet så sterkt som henne, det være seg på godt og kanskje ikke fullt så godt. Hennes navn var Esther Toft.


Esther Carlsson, som var hennes opprinnelige navn, ble født i 1878. I 1905 ble hun frelsesoffiser, og allerede i 1908 ble hun leder for døvearbeidet i Sverige. Dette ansvaret overtok hun etter stabskaptein Oktavia Wilkens, som hadde startet dette arbeidet i 1895. Wilkens hadde arbeidet som lærer for døve barn før hun ble frelsesoffiser, og hadde i 13 år reist Sverige på kryss og tvers som en evangelist for døve, og for å tale døvearbeidets sak.
I 1908 var Oktavia Wilkens blitt 54 år gammel, og følte seg muligens for gammel til å reise på den måten. I hvert fall tok hun imot et tilbud om å bli styrer for et privat aldershjem for døve, og trakk seg fra tjenesten som frelsesoffiser. Dermed overtok hennes nærmeste medarbeider ansvaret for døvearbeidet.

Ideologisk kraft
«Takket være hennes dyktighet i tegnspråket, hennes idérikdom og hennes store kjærlighet til de døvstumme, var hun vel egnet til å føre arbeidet framover,» heter det om Esther Carlsson i en av bøkene om Frelsesarmeens historie i Sverige.
Hun ble på mange måter den ideologiske kraften i Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde i hele Norden. I et intervju med Krigsropet i oktober 1929 forteller hun hvordan hun ble engasjert i arbeidet for og med døve:
«I grunnen begynte jeg allerede som en ung pike på ni, ti år å søke å være til hjelp for de døve. Jeg hadde nemlig en faster som var døvstum, og av henne lærte jeg de døves språk. 17 år gammel ble jeg salvasjonist. Som underoffiser i korpset kom jeg sammen med mange døvstumme, og jeg begynte å oversette det som ble talt og sunget i møtene. Imidlertid ble mine lunger angrepet, og legene mente jeg ikke hadde mer enn tre måneder igjen å leve.
Mine døvstumme venner ble meget bedrøvet ved denne underretning. Jeg måtte straks avslutte mitt arbeid. En avskjedsfest ble arrangert for meg ved korpset. De døve samlet seg da til bønnemøte, og de sa til Herren: «Du må ikke ta Esther fra oss!» Inderlig ba de til Gud at han skulle gjøre meg frisk, slik at jeg kunne fortsette mitt arbeid blant dem. «Gud kan gjøre deg frisk!» sa de i sitt hjertes enfold.
Ved 11-12-tiden etter festen gikk jeg ut på kirkegården. Jeg ville være alene med Herren. Jeg ba Gud gi meg 15 år til å leve, så ville jeg ofre dem for de døvstummes vel. Og det vidunderlige hendte: Jeg følte meg plutselig frisk, det tunge for brystet var borte. Jeg var sterk og begynte å rope høyt av glede, jeg sprang hjem mens jeg priste Gud. Jeg vekket mine kjære foreldre og fortalte dem den nesten utrolige nyhet at Gud hadde gjort meg frisk og gitt meg tilbake til livet. Og så fortalte jeg dem om mitt løfte. Legen var i høyeste grad forundret, han kunne bare konstatere at jeg var frisk. Så ble jeg frelsesoffiser og fikk min gjerning blant de døve.»

Besøk til Norge
På forsommeren 1915 besøkte hun Norge. Hun hadde flere møter i Kristiania, og hadde også et foredrag i «De døves forening». Avisen «Tidens Tegn» var til stede ved dette foredraget, og referatet er en underlig blanding av dyp respekt og litt billige morsomheter – muligens et forsøk fra referentens side på å dekke over hvor grepet han egentlig er:
«Et eiendommelig foredrag. Og et eiendommelig publikum. En tettpakket sal, damer og herrer, gamle og unge, noen barn – alle med samme søkende, intense blikk, mange vakre, livfulle ansikter, mange vemodige, lengtende… Det er gripende stilt. Det vil si: Det er liv nok, men ikke et ord høres, bare fingrene er i travel bevegelse. De løper opp og ned langs ansiktet, de klatrer lynsnart opp armene, de gjør de ivrigste tegn og fakter i luften – alt skjer med en fabelaktig virtuositet. (…) Det er «De døves forening» som av Frelsesarmeen er innbudt til å høre – nei, se – den svenske adjutanten Esther Carlsson fra Stockholm (…) gi et mimisk foredrag uten hjelp verken av ord eller fingeralfabetet. (…) Nå stanser fingerskravlingen blant publikum: adjutant Carlsson har begynt sin «tale». Hun forteller – altså bare mimisk – hvordan hun begynte arbeidet, skildrer med gripende, tragisk mimespill og bevegelser de døvstummes elendige tilstand før i tiden, de ble ansett som tomsinger, og selv de nærmeste kunne være umenneskelige i behandlingen av dem. Noe av dette blir tolket for oss av adjutant Carlssons svenske kamerat, for vi ikke-døvstumme er langt mer tungnemme i oppfatningen enn de døve, som er livlig med hele tiden, og nikker og vinker til henne at de forstår. (…) Da foredraget er slutt, klapper alle. Og igjen begynner fingrene å løpe på dem. Dette er en opplevelse, sier de til hverandre. Og de trenger seg fram til adjutant Carlsson, vil trykke hennes hånd, de omfavner henne, klapper henne. «Kom snart igjen!» roper fingrene».

Tegnspråk

Gjennom hele sin historie har Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde både i Norge og Sverige vært ivrige forkjempere for tegnspråket. I dag er dette en selvfølgelighet i kommunikasjonen med døve, men det var ikke slik for 100 år siden, enn si for 50 år siden.
I en bok hun skrev mot slutten av sitt liv, skriver Esther Carlsson, eller Toft, som hun da het, nesten lyrisk om tegnspråket: «Selv om det er lydløst, er det et levende, uttrykksfullt og talende språk,» skriver hun, og omtaler det som «et vakkert språk og at det har sin egen retorikk».
Men det er også noen observasjoner i boka som man bare rister på hodet av i dag. Det gjelder blant hennes formodning om at for å nå inn til det hun kaller «hjertet» av tegnspråket, må den døve ha en viss musikalitet eller rytmisk sans. Dette er spesielt viktig når man skal framføre sanger eller salmer på tegnspråket, skriver hun. Og man får bære over med at hun konsekvent bruker betegnelsen «døvstum» om de døve – et ord som ikke ble bannlyst fra offentlige dokumenter i Sverige før i 1953.
Mer substans er det i hennes argumentasjon mot den formodning at tegnspråk passer best for de som er dårlig utrustet mentalt. «Tvert om!» slår hun fast. «For å kunne lære og senere bruke på en fast og klar måte dette språket, kreves det utrustning og potensiale på det mentale området,» skriver Esther Toft i sin bok, og konkluderer med at «dette tause språk er en rikdom som det er vår plikt å passe på og forvalte, det er en verdifull skatt».

Ekteskap
To år etter besøket og foredraget som ble referert i Tidens Tegn, ble det et arbeid blant døve, i regi av Frelsesarmeen, etablert også i Norge. Da dette arbeidet fikk sin offisielle start i Norge i januar 1917, var Esther Carlsson en av dem som var til stede ved de første møtene.
Året etter giftet hun seg den engelskfødte frelsesoffiseren James Toft, som var blitt enkemann et par år tidligere. Han hadde tidligere vært sjefsekretær i Norge, og hadde også hatt den samme stillingen i Sverige, før han nå var blitt beordret til Finland som territorialleder. Hit kom han da sammen med sin nye kone, som øyeblikkelig satte seg i sving for å starte arbeid blant døve i regi av Frelsesarmeen i Finland. Etter bare ett års virksomhet, ble arbeidet utvidet til også å omfatte blinde, slik det hadde skjedd i Sverige i 1915.
Ekteparet Toft ble ikke så lenge i Finland. I 1921 reiste de til India i Frelsesarmeens tjeneste, og senere til Korea. I begge disse landene hadde mannen vært territorialleder for Frelsesarmeens arbeid. Sommeren 1928 døde James Toft i Korea, og ble begravet der. Hans enke vendte hjem igjen til Sverige, og der hun tok opp igjen det arbeidet som var hennes hjertebarn, nemlig Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde.

Utvidelse
Våren 1929 var døvearbeidet i Norge kommet i en nokså klemt situasjon. Major Anna Gustavsen, som hadde vært leder for arbeidet siden starten i 1917, var blitt syk og var blitt løst fra sitt ansvar. Det ble ikke utnevnt noen ny leder før i januar 1930. Det kunne saktens være bruk for forsterkninger, og i Krigsropet nr. 39, datert 21. september 1929, kunne man lese i spalten «Sjefsekretærens notiser»: «Døvearbeidet: Fru kommandørløitnant Tofts besøk hit fra Sverige vil sikkert bli til utmerket nytte og gavn også for denne arbeidsgren, og vi ønsker henne hjertelig velkommen. Fru Toft har i en årrekke med megen fremgang arbeidet blant de døve, og vil sikkert derfor være i stand til å gi oss mange gode råd og vink».
Besøket kom imidlertid til å strekke seg over flere måneder, og i virkeligheten fungerte fru Toft i disse månedene som en midlertidig, uoffisiell leder av døvearbeidet i disse månedene. Dette inntrykket bekreftes også av historieboka «Femti års korstog», der det heter at fru Toft kom til Norge i september 1929 «for å rekke våre offiserer i arbeidet blant døve en hjelpende hånd, og likeledes være behjelpelig med starten av et arbeid blant blinde».
Og her er vi kanskje ved sakens kjerne. Norge var det eneste av de nordiske landene der man kun arbeidet mot døve, og ikke både døve og blinde. Både i Sverige og Finland hadde Esther Toft sørget for at «døvearbeidet» også rettet seg mot blinde. Nå skulle det samme skje i Norge.

Døve og blinde?
Hvor naturlig det var å kombinere arbeid rettet mot døve og blinde og samle dette i én enhet, kan man selvfølgelig diskutere i ettertid, og eventuelt være uenig i den vurderingen som ble gjort. Man har muligens ment at erfaringene fra Sverige og Finland var så gode at man ville gjøre det samme også i Norge. Man kan også ha hatt et strategisk motiv for en slik kobling, og tenkt at det å arbeide mot to grupper funksjonshemmede, ville gi arbeidet flere ben å stå på, og gjøre at det fikk en litt bredere appell.
Motargumentet ville være at man sto i fare for å spre seg på flere felt, og det var felt som ikke nødvendigvis hadde noen logisk sammenheng med hverandre.
Uansett må man kunne slå fast at Esther Toft ikke var på et mer eller mindre privat Norges-besøk høsten 1929. Enten var hun blitt sendt bud på med tanke på å organisere at døvearbeidet ble utvidet til også å omfatte arbeid rettet mot blinde, eller hun hadde tatt et initiativ til dette selv.
Hun hadde en enorm autoritet på dette feltet. Som enke etter en av Frelsesarmeens internasjonale ledere, hadde hun samme rang som ham, en av de høyeste i Frelsesarmeens den gang svært lange stige med ranger og grader. Allerede i 1920 var hun blitt tildelt den prestisjetunge utmerkelsen «Grunnleggerens Orden», som i følge statuttene kun gis til frelsessoldater eller frelsesoffiserer som har utført en fremragende eller minneverdig tjeneste som Frelsesarmeens grunnlegger ville ha gitt sin anerkjennelse. I begrunnelsen for tildelingen til fru Toft het det at hun fikk ordenen «for det framgangsrike arbeidet hun har utført innen Frelsesarmeens virksomhet blant døvstumme og blinde i de skandinaviske land». Hun var en av de første som fikk denne utmerkelsen, etter at den var blitt innstiftet i 1917.
            Så var det da også Esther Toft som førte an i det møtet som ble holdt i Oslo 6. korps (Sagene korps) 22. oktober 1929, et møte som ble den offisielle markeringen av at Frelsesarmeen også hadde tatt opp arbeid blant blinde, og at dette skjedde gjennom en utvidelse av døvearbeidets arbeidsområde.
I ettertid kan man ikke unngå å undre seg over at en såpass viktig beslutning og dramatisk endring av arbeidsområdet skjedde i en periode mens kontoret var underbemannet og ansvarsforholdene i hvert fall litt uklare. Selv med Esther Tofts erfaring og autoritet på området, var hun i denne situasjonen ikke annet enn en vikar som passet butikken i tidsrommet mellom to ledere.
Formelt sett var hun faktisk ikke dét en gang. Det er ikke registrert noen beordring til Norge på Esther Toft i 1929, og ifølge historieboka «50 års korstog» skulle hun kun «rekke våre offiserer i arbeidet blant døve en hjelpende hånd, og likeledes være behjelpelig med starten av et arbeid blant blinde». I virkeligheten styrte hun hele prosessen.

Visjon?
For Esther Toft var det å samle arbeid blant døve og arbeid blant blinde intet mindre enn en visjon. Hun skrev om dette i en artikkel til døvearbeidets 40 årsmarkering i Sverige: «Etter Guds plan og på hans bestemte tid kom hans kall til Frelsesarmeen å gå ut i tjeneste og virksomhet også blant blinde. Da kallet kom, var jeg med, for Gud la sin hånd på mitt eget hjerte, og jeg hørte hans egen røst si: «Nå!» Det var ved William Booths siste møte og besøk i Stockholm. Nettopp som han, som selv var blitt blind, ble ledet ned fra Templets plattform, kom det en åpenbaring til mitt hjerte, og jeg hørte og kjente igjen Guds røst. Gud hadde talt. Samme kveld – eller natt – samlet vi oss, den lille gruppen frelsesoffiserer ved sentralkontoret. Jeg fortalte mine kamerater hva Gud hadde sagt, og vi la oss på nytt på alteret til dobbel tjeneste i Guds og Frelserens hånd. Nå til velsignelse og hjelp også for de blinde».

Reaksjoner
Mens oppstarten av arbeidet blant døve ble tatt imot med takknemlighet av de døves egne organisasjoner i 1917, var reaksjonen 12 år senere, da man utvidet arbeidet til også å omfatte blinde, den stikk motsatte.
Norges Blindeforbund kunne ikke se at de blinde i Norge hadde behov for et arbeid rettet mot deres målgruppe og i regi av Frelsesarmeen. De kunne heller ikke se at Frelsesarmeen hadde noe annet motiv for dette enn at man var ute etter de pengene som måtte være å hente blant blinde og deres pårørende. Reaksjonene kan ikke akkurat regnes blant de stolte øyeblikk i Blindeforbundets historie.
Det ligger ikke liten historisk ironi i det faktum at organisasjonen KABB (Kristent Arbeid blant blinde) ble startet i 1933 nærmest med den erklærte målsetting å spille Frelsesarmeen over sidelinjen. Med tiden ble likevel KABB en god samarbeidspartner for Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde. Forholdet til Blindeforbundet er aldri blitt like hjertelig. I KABBs egen historiebok erkjennes det da også at mye av den argumentasjonen som ble brukt mot Frelsesarmeen må ha blitt oppfattet som unødig sårende.
Et lite poeng som sier noe om retorikken som ble brukt: Blindeforbundet var etter sigende bekymret for den «forvirring» som kunne oppstå blant de blinde ved at Frelsesarmeen hadde et eget arbeid rettet mot blinde. I dette inngikk også utgivelse av bladet «Solgull».
KABB ga derfor ut sitt eget blad, som het «Solgløtt» – det skulle visst gjøre forvirringen mindre.
            Med utvidelsen av virksomheten klarte imidlertid Frelsesarmeen å fange opp en liten, men viktig målgruppe som fram til da  må kunne sies å ha vært oversett: De døvblinde. Denne gruppen fikk ikke sin egen interesseorganisasjon før i 1957.

Norge nok en gang
Når det gjelder Ester Toft, kom hun tilbake til Norge mot slutten av 1931.
Som enke var hun formelt pensjonert som frelsesoffiser, men hun var ikke mer enn så vidt 50 år gammel, og hadde ennå mange års arbeidskraft foran seg. Gjennom hele 1932 fungerte hun som leder for Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde her i landet.
I Krigsropet nr. 1, 1932, sto følgende notis: «Alle som direkte eller indirekte er interesserte i (Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde), vil sikkert med glede høre at det er blitt bestemt at fru kommandørlt. Esther Toft er blitt utsett til fra 1. januar å overta ledelsen av denne Armeens virksomhet i Norge. (…) De forandringer innen arbeidet som nødvendiggjøres ved denne beordring, skal bli meddelt senere».
En av disse forandringene gjaldt den som allerede hadde ansvaret som leder. I Krigsropet nr. 4 kan man lese at kommandant Fernanda Edstrøm er beordret til industrihjemmet Elevator som «assistent, med ansvar som kasserer og bokholder». I tillegg er adjutant Margit Andresen er beordret til arbeidet blant døve og blinde som assistent.
Forflytningen var neppe et uttrykk for mistillit til Fernanda Edstrøm, men heller et uttrykk for at man ønsket å vitalisere arbeidet blant døve og blinde. En notis i Krigsropet nr. 10 kan tyde på det. Her gir sjefsekretæren, oberst Joachim Møklebost, en litt grundigere begrunnelse for disse endringene: «Arbeidet blant døve og blinde er for tiden under reorganisering under fru kommandørlt. Tofts ledelse. Som kjent har fruen i mange år hatt ledelsen av arbeidet for døve og blinde i Sverige, og sitter inne med rik erfaring og stor innsikt i dette i mange henseender vanskelige arbeid. Vi har derfor grunn til å tro at også vårt arbeid skal høste rik nytte av fruens erfaringer».
Etter å ha referert de nye beordringene, som også omfattet et par forflytninger innen arbeidsgrenen av mer ordinær karakter, fortsetter han: «Noen flere forandringer kommer til å finne sted for å skaffe arbeidet blant døve og blinde mer hjelp. Må så Herren få legge sin velsignelse til gjerningen, så den lykkelig må nå sitt mål: De døves og blindes frelse».
Hvorfor Edstrøm ikke fikk en annen oppgave innen det arbeidsfeltet hun allerede hadde gitt 12 års innsats, kan man bare spekulere i. Kanskje var det Esther Toft som syntes det var vanskelig å ha sin forgjenger sittende i det samme systemet som hun nå skulle omorganisere, kanskje var det Edstrøm selv som syntes dette var vanskelig. Eller det kan ha vært kommandøren selv som foretok disse vurderingene, og trakk den konklusjonen han mente var riktig.
Uansett: Fire år senere kom Fernanda Edstrøm tilbake til stillingen som nasjonal sekretær, og forholdt seg lojalt til de endringene som hadde skjedd i mellomtiden. For andre gang overtok hun ansvaret for Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde etter at det var gjennomført forholdsvis dramatiske endringer i regi av Esther Toft.

Flere medarbeidere – nye lokaliteter
Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde fikk flere medarbeidere i løpet av 1932. Ikke minst ble den sentrale administrasjonen kraftig styrket i forbindelse med den reorganiseringen som Esther Toft skulle gjennomføre. I tillegg til Margit Andresen, som fikk ordre som fru Tofts assistent, fikk også adjutantene Lilly Udd og Maggie Larsson ordre til arbeidet blant døve og blinde, sammen med kaptein Ruth Eggum. Det kan se ut som noen av disse offiserene skulle arbeide spesielt med tanke på å bygge opp et økonomisk støtteapparat rundt døve- og blindearbeidet.
I februar måned ble Esther Toft tatt imot i audiens av det daværende kronprinsparet, Olav og Märtha. «Kronprinsparet viste seg meget interessert i hva fru Toft kunne meddele om dette spesielle arbeid, som ligger henne så varmt på hjerte, så vel som om Armeens virke i alminnelighet», heter det i Krigsropet, som også kan fortelle at «audiensen varte i tre kvarter».

Jacob Aalls gate 12
Noe av det viktigste som skjedde som et ledd i fru Tofts «reorganisering» av arbeidet blant døve og blinde, var at virksomheten fikk sitt eget hovedkvarter. I de 15 årene virksomheten hadde vært i gang, hadde man holdt til i forholdsvis provisoriske lokaliteter i Kirkeveien 62 og i Nordre gate 25.
Nå tok man i bruk en stor og rommelig leilighet i Jacob Aalls gate 12 på Majorstua i Oslo. Her var det plass til både møterom, kontor og bolig. Det var nok den siste biten som ble «salderingsposten», i og med at både tre og fire offiserer bodde her samtidig i perioder.
I mai 1932 ble lokalitetene høytidelig innviet og vigslet av kommandør Karl Larsson. «La det med en gang være sagt at her har dette betydningsfulle arbeid fått en sentral som er arbeidet verdig, og gir løfter for framtiden. I de gamle, mangelfulle lokaler som man tidligere rådet over, var mulighetene meget begrenset», skriver Krigsropet, og legger til: «Når man i disse vanskelige tider har kunnet ta dette løft, så skyldes det, ved siden av døve- og blindearbeidets offiserers energi og foretaksomhet, ikke minst den utmerkede hjelp og støtte denne arbeidsgren har i de blindes besøksbrigade i Oslo, samt en del andre helhjertede og offervillige venner».
Krigsropet beskriver også hvordan man har utnyttet plassen i leiligheten på Majorstua: «De to store stuer er innredet, den ene som de blindes rom og den andre som de døves. I de blindes rom, som i likhet med de andre er enkelt, men praktisk og smakfullt møblert, finnes et piano, en gave fra noen venner. På skrivebordet ligger de blindes skriveredskaper. En hylle som ennå er tom, vil forhåpentlig ved gode venners hjelp bli fylt med lektyre i blindeskrift. I de døves rom, som er like vakkert og praktisk innredet, er det et vakkert orgel. De to store stuer kan, når de doble dørene slås opp, romme en ganske stor forsamling. Hver for seg virker de ekte hjemlig og koselig».
Jacob Aalls gate 12 skulle bli adressen for så vel sentralkontoret som distriktskontoret for Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde i mer enn 40 år.

Oppsummering
Året 1932 ble altså et merkeår i Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde sin historie. Arbeidet ble tilført adskillige ressurser, både når det gjaldt medarbeidere og når det gjaldt oppmerksomhet. Det er ikke mange årganger av Krigsropet der arbeidet blant døve og blinde nevnes så ofte som i denne. Da hun reiste tilbake til Sverige, skrev Esther Tofts etterfølger som leder, major Margit Andresen, i Solgull: «Jeg vil benytte meg av en av våre blinde venners ord ved et av farvelmøtene: -Kommandøren er slik som vi blinde sier: Vi ser henne smile, hun er et lyst menneske, vi elsker hennes stemme, vi vet hvordan hun er når hun sier: «Nej, visst inte», eller «Ja, snälla, snälla», eller «Ven, jag ber for Er», og «Ni vet, det måste bli Er og Gud ensam».»
Esther Toft besøkte Norge flere ganger i løpet av 1930-årene. Både i Krigsropet og Solgull trykket man en rekke små skisser hun hadde skrevet, nærmest små noveller der hun fortalte om ulike menneskeskjebner. Mange av disse skissene samlet hun i boka «Inom tystnadens murar», som kom ut i 1945. Her forteller hun også mer generelt om sitt arbeid blant døve.
Esther Toft døde i 1954, 76 år gammel.

Litteratur:
Bjørndal, Magne (red.): SETT gjennom 75 år. Kristent arbeid blant blinde og svaksynte (Askim, 2008)
Enstad, Nils-Petter: Tegnet i hendene. Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde i Norge (Oslo, 2002)
Toft, Ester: Innom tysnadens murar (Stockholm, 1945)

Ferdamannen Olav Loftesnes

Sjøl kalla han seg gjerne «Ferdamannen», frelsesoffiseren og evangelisten Olav Loftesnes. Som evangelist var han ikkje berre omtykt, han var elska.

Han valde å pensjonere seg relativt tidleg, 63 år gamal, men dei godt og vel 20 pensjoniståra nytta han til å vitje korps over heile landet, utstyrt med gitar og bibel, kan man godt si, og hjalp offiserane med møter og andre arrangement. Vart han spurt, stilte han opp, så sant han kunne og ikke allerede hadde lovet andre å komme.
Den dåverande assistenten i Bergen 2. korps røynde det i romjula 1973. Majoren ved korpset vart sjuk, og den 21 år gamle løytnanten sto brått åleine med ansvaret for om lag 30 juletrefestane på øyane kring Bergen. Men Loftesnes stilte opp og alle festane vart gjennomført, sjølv om løytnanten i ettertid sa ho ville aldri høyre «Mellom bakkar og berg» meir – det var nemlig eit fast innslag i Ferdamannens repertoar.

Sogndal
Olav Loftesnes var frå Sogndal. Etter konfirmasjonen måtte han ut i arbeidslivet, og kom til bygda Aurland. Då han kom heim på juleferie i 1915, hadde Frelsesarmeen kome til heimbygda hans kort tid før. Dette tykte han var spanende, sjøl om han ikke vedkjente seg som nokon kristen på den tida. Han gjekk difor inn på det første og beste møtet han høyrde om. Det synte seg å være et barnemøte. Men han tenkte han at dette var hans folk og hans plass kor so.
Året etter dro han til Bergen for å gå i bakarlære. Då det vart kunngjort velkomstmøte for ny korpsleiar i Bergen 1. korps, Templet i Strømgaten 16, gjekk han dit. Den nye korpslederen het Michael Kristiansen, og skulle seinere verte ein av dei mest kjende forkynnarane i Noreg. I ettermøtet gjekk Olav Loftesnes fram til botsbenken og vart frelst.

Frelsessoldat
Nå var kursen for den videre livsbanen langt på vei lagt. I januar 1919 vart han innvidd som frelsessoldat. Det skjedde i den andre av dei to korpsa Frelsesarmeen hadde i Bergen den gang, Bergen 2. korps. Etter avlagt svenneprøve i bakarfaget og gjennomført militærteneste – 96 dagar på Tvildemoen – melde han seg til teneste som frelsesoffiser. I nokre månader var han assistent ved korpset i Egersund, med rang som kadett, og deretter byrja han på krigsskulen i februar 1921. Same sumar fekk han sin første ordre, nå som løytnant. 
Dei neste 40 åra var «Ferdamannen» stadig på flyttefot, først som assistent, seinare som korpsleiar. Dei i alt 50 ordrane hans førte ham over hele landet: Skien og Sarpsborg var to av byene han var stasjonert i. Den siste ordren var som leiar for Larvik korps.

Ungkar
Olav Loftesnes stifta aldri sin eigen familie. Det var hans eige val.
Kva som dette valet skuldtes, var det vel ikkje nokon som eigentleg visste. Når det gjaldt seg sjølv, var Loftesnes ein blyg mann, men han skal ved et par høve ha ymta noko om at det hadde vore ei kvinne som han var glad i då han var ung, men som hadde døydd frå han.  Han gjekk ikkje gjerne i brudlaup heller, om han vart beden. Han var elles både en sjarmerande og «pen» mann så lenge han levde.

Dei som huskar Loftesnes i dag, minnes han som pensjonist. Han hadde adresse i heimbygda Sogndal, men var ofte på farten i evangeliet si teneste. I tillegg dreiv han ei utstrekt sjelesorgteneste i heimbygda gjennom vitjingar i familiar der det var sjukdom, sorg eller andre problem.

I fleire år var han fast gjest på Frelsesarmeen sin kvileheim på Jeløy ved Moss gjennom store deler av sumaren. Her var han ein slags kombinert vaktmeister og kapellan, stelte i hagen om dagen og song og – i mange av et betre ord! – «underhaldt» om kvelden. I dei siste åra av sitt liv budde han på Frelsesarmeens pensjonistheim i Oslo, Bramwell Booths Minne. Dette er i dag ein del av Ensjøtunet.

Brevskriving og song
Ei anna side ved hans vesperteneste, var brevskriving. I sin tale då Olav Loftesnes vart stedt til kvile i Stedje kyrkje, skildra sambygdingen Olav Kvam han som «ein stor brevskrivar». Han sa det slik: «Han skreiv ikkje forretningsbrev eller kravbrev, men kjærleiksbrev i beste meining. Eg fekk mange av dei, og det kunne vera både skjemt og alvor i dei. Som regel slutta dei med «Å, kor stort at Jesus fant meg». Gjennom brevskrivinga si hadde han kontakt med mange menneske og vart til signing».

Strofa «Å, kor stort at Jesus fant meg» kan være ein inngang til nok en side ved «Ferdamannen» si teneste: Songen. Han hadde en god songstemme, og han var musikalsk. Han leia allsongen i møta med stø hand og røst, og var en habil solosongar. Songdiktarar som Mattias Orheim og Elias Blix hadde stor plass i hans repertoar. Ei av salmane han hadde vald til si eiga gravferd var «Med Jesus vil eg fara».
Etter kvart som han vart eldre, vart nok denne strofa litt endra i hugen hans. Det vart meir i retning av «Til Jesus vil eg fara». Han vart rett og slett mett av dagar. Ein korpsoffiser som i denne tida kontakta han og lurte på om han nok ein gong ville kome ein tur og halde møter i korpset og distriktet, fekk eit kort svar tilbake, med hans karakteristiske handskrift: «Kjære kaptein. Svaret er nei. Eg vil døy! Olav L.»
Då ein offiserskollega som var fleire år yngre enn han sjølv døydde brått og uventa ein desemberdag i 1984, vart han reint fortvila: «No var det min tur! Kan ikkje nokon snakke med han der oppe?»
Kanskje var det nokon som gjorde det. Nokre dagar seinare slokna han brått, men stille.
Ferdamannen si reise hadde nådd målet sitt. Han vart 85 år gamal.

Publisert første gang (på bokmål) i boka «Frelseskrig i 100 år. Frelsesarmeen i Sogndal 1915 – 2015» (redigert av Emil Skartveit).
Seinare publisert på nynorsk i bladet «Stille stunder» i august 2019.

«Barfotpresten» som ble frelsesoffiser

Wilhelm Mårdberg, presten som ble frelsesoffiser (Foto: bootheum.se)


Av Nils-Petter Enstad

Major Wilhelm Mårdberg tilhørte den første generasjonens frelsesoffiserer i Sverige. Han var født i 1835 og ble prest i den svenske statskirken i 1873. Som prest var han ikke så lite av en vekkelsespredikant.

Fra 1879 til 1889 var han prest i byen Morkarla.
Her huskes han som den første i byen som skaffet seg en sykkel. Han gikk også under betegnelsen «barfotpresten». Når han var ute og gikk, tok han av seg skoene og bar dem i en snor over skulderen.
Når han skulle preke i Alunda kirke, 15 kilometer fra der han bodde, gikk han barbent hele vegen. Dette sluttet han muligens med da han skaffet seg en sykkel. Den ble laget etter hans egne tegninger på et verksted i byen.
Han var også svært opptatt av å holde seg i god, fysisk form, og brukte 50 minutter hver morgen til styrketrening. Det skjedde under mottoet «Herren er min styrke».

Frelsesarmeen
I 1889 ble han prest i Gävle. Her hadde Frelsesarmeen åpnet et korps året før, og Mårdberg forrettet ved det første «hallelujabryllupet» i byen.
Fire år senere ble han og kona tatt opp som frelsessoldater, og samme år reiste de ut i en tjeneste sammen som frelsesoffiserer. Da var Mårdberg blitt 58 år gammel.
De ble straks utnevnt til kapteiner. Hans kone Clara døde allerede i 1898. Wilhelm Mårdberg ble etter hvert major i Frelsesarmeen.
Ut fra det som fortelles om ham, virker han å ha vært en original på grensen til ekstremist. Fysisk skal han ha vært sprek og spenstig til sin siste dag, og brant etter å vinne mennesker for Gud. Han besøkte både Norge og England som predikant. Han var aktiv som forkynner til han døde i 1912, 77 år gammel.
Hans svigersønn, oberst Evald Malmström, ga i 1929 ut en bok om ham. Malmström skrev også den offisielle historieboka om Frelsesarmeen i Sverige, «Femtio års fälttog» fra 1932.

Litteratur:
Malmström, Evald:
Kolportör, Präst, Frälsningsofficer. Vilhelm Mårdbergs levnadsminnen (1929)

Andre kilder:
www.bootheum.se
www.upplandia.se

 

Et 130-årsminne: Tøff start i Lillestrøm

Soldater i Lillestrøm korps, trolig tidlig i forrige århundre.

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Frelsesarmeen begynte sin virksomhet i Norge en kald januardag i 1888, og vakte oppmerksomhet fra første dag; både kritikk og begeistring. Det var på Grønland i Kristiania de første møtene ble holdt, men i løpet av kort tid startet man virksomhet en rekke steder.

Fredag 1. februar 1889, et snaut år etter oppstarten i hovedstaden, begynte man virksomhet i Lillestrøm. Dette var korps, eller menighet som man gjerne sier nå, nr. 13. Om det var nummeret som gjorde at starten ble tøffere her enn mange andre steder, skal være usagt. Frelsessoldatene har ingen tradisjon for å være overtroiske.

Unge kvinner i front
Som så mange andre steder var det to unge kvinner som sto i front. De het Hulda Sørensen og Dagmar Waldorf. Begge var løytnanter. Hulda Sørensen var muligens sjefen av de to. Med sine 25 år var hun en voksen dame, sammenliknet med mange av de andre unge og menn og kvinner som fikk ansvaret for å starte nye menigheter i denne tiden.

40 sjeler på to uker
Og det kunne gå fort i svingene. Dagmar Waldorf hadde bare én måned tidligere vært med og startet Frelsesarmeens menighet i Kongsvinger, før hun ble beordret til Lillestrøm.
I Frelsesarmeens historiebok står det bare dette om oppstarten i Lillestrøm for 130 år siden: «Ikke mindre enn 40 sjeler søkte forbønn de to første uker». Deretter står det at menigheten ble lagt ned i 1894. Først åtte år senere gjorde man et nytt forsøk, og denne gangen for å bli. At første runde ble såpass kortvarig skyldtes første og fremst byens prest.

Aggressiv prest
Det var relativt vanlig at prestene i Den norske kirke hadde kontroll på sin begeistring når Frelsesarmeen kom til et nytt sted. Helt fram til om lag 1850 hadde den lutherske kirke hatt monopol på kirkelig virksomhet i Norge, og prestene i praksis monopol på å forkynne. Med opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842 fikk lutherske kristne som ikke var presteviet tillatelse til å forkynne. Katolikker, baptister og andre var fremdeles uglesett.
Det var likevel ikke mange steder at den prestelige motstanden var så sterk som i Lillestrøm. Han som førte an i kampen mot Frelsesarmeen, var sokneprest Otto Ottesen (1830 – 1916). Han var en prest av den meget gamle skolen, og frivoliteter av typen Frelsesarmeen skulle han ha seg frabedt.
I et meget grovt innlegg i lokalavisa «Akershus» skrev han i juni 1889, få måneder etter at Frelsesarmeen hadde begynt sin virksomhet: «At Frelsesarmeen er Samlingssted for Stedets letsindige og udskeiende Ungdom, er nokså bekjendt, og – da Trafikken tiltager i betænkelig Grad – skulde jeg være tilbøielig til at henlede Politimyndighedens Opmerksomhed paa Sagen. Besynderligt, at de i Strøget boende Folk finder sig i at der Kvæld efter Kvæld og om Søndagerne især, udenfor deres Vinduer opvartes med Eder, Hyl og Skrig til langt udover Natten. En del af Lillestrøms «smukke Kjøn» bidrager til at Trafikken florerer, da disse velkjendte gadestreifende kokketerende «Damer» indfinder sig tidlig Søndag Morgen og til dels om Hverdagene, spadserende i Flok og Følge uafbrudt fra «de Frelstes» Forsamlingslokale, kastende smægtende Blikke til Stedets unge «Herrer», der selvfølgelig ogsaa er ude paa «Carl Johan», indtil den sidste skjønne forsvinder i Nattens Skygger. Det er en Selvfølge at enhver Pige med lit Æresfølelse trækker sig tilbage fra denne Gadetrafik.»
Han klarte også å mobilisere Lillestrøm Arbeidersamfunds hornmusikkorps til å stille seg opp utenfor møtelokalet og holde «konsert» mens Frelsesarmeen hadde møte. Trolig var det hans rolle som formann i så vel fattigstyre som skolestyre som bidro til dette; en slik mann kom man ikke på kant med i utrengsmål.

Exit og retur
I 1894 valgte Frelsesarmeen å trekke seg ut fra Lillestrøm igjen.
Da man kom tilbake i 1902, var mottakelsen en helt annen. Den samme avisa som hadde trykket sokneprestens rabiate innlegg 13 år tidligere, skrev nå på lederplass: «Lillestrøm bør være glad over at Frelsesarmeen har slaaet sig ned her, og forhaabentlig vil nu de Tider være forbi, da Lillestrømspøbelen gikk paa dens Møder for at have Moro og holde Spetakkel.»
Frelsesarmeen satte straks i gang tiltak mot arbeidsløsheten på sagbrukene. Det var vanlig at sagbruksarbeiderne ble oppsagt i opptil tre måneder om vinteren når sagbrukene manglet tømmer. Da ble det fort smalhans. Frelsesarmeen holdt basarer og ulike tilstelninger til inntekt for de arbeidsløse, og mange fikk av den grunn større sympati for Frelsesarmeen enn de hadde for statskirken.

Godt samarbeid
I dag er det i Lillestrøm, som de fleste andre steder i landet, et godt og nært samarbeid mellom de ulike kristne retningene i byen. Et eksempel på dette er det faktum at Frelsesarmeen har sine samlinger i Filadelfiakirken mens Armeens eget lokale blir bygd opp igjen og fornyet.

Lillestrøm korps sitt lokale, slik mange kjenner det. Nå er dette revet og et nytt lokale skal bygges på samme tomta.

Et 90-årsminne: Da Frelsesarmeen gikk fra arv til valg

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Onsdag 13. februar 2019 er det 90 år siden Frelsesarmeen fikk sin første valgte verdensleder. Det skjedde etter et fem uker langt drama med sterke følelser og juridiske dra-kamper. Konflikten sto mellom en dødssyk mann og deler av hans familie på den ene siden og stort sett resten av verdensbevegelsens internasjonale lederskap på den andre.

William Bramwell Booth (1856 – 1929) hadde vært Frelsesarmeens general og verdensleder siden 1912. Han var blitt utpekt til denne posten av sin far, Frelsesarmeens grunnlegger, som døde det året. I stiftelsesdokumentene til Frelsesarmeen var det bestemt at den sittende general skulle utpeke sin etterfølger. Etter sterkt press fra armeens advokater hadde denne bestemmelsen fått en tilføyelse i 1904: Dersom generalen døde uten å ha pekt ut noen etterfølger, eller generalen ikke lenger fungerte i stillingen, kunne stabssjefen innkalle lederne for Frelsesarmeens arbeid i alle land til et rådsmøte som så skulle peke ut en ny general.
William Booth selv hadde nok sett for seg at stillingen som general skulle være mer eller mindre forbeholdt medlemmer av hans egen familie, en oppfatning som Bramwell også delte.
Frelsesarmeen hadde ekspandert voldsomt i de 17 årene Bramwell Booth var verdensleder. Han var Catherine og William Booth eldste barn og var en kombinasjon av morens klare, lysende intellekt og farens handlekraft og initiativvilje. Men farens robusthet hadde han ikke arvet. Allerede i 1878, 22 år gammel, hadde han sitt første helsesammenbrudd, og reiste på en langvarig rekonvalesens til Värnamo i Sverige. Noen barndom i egentlig forstand kan han aldri ha hatt. Alt som 12-åring arbeidet han ved en anledning 72 timer i strekk for å finne ut av en feil i regnskapene til Misjonen som ingen andre fant ut av. Det har vært hevdet at han i vår tid ville fått diagnosen hyperaktiv, dette som forklaring på hans tilsynelatende utømmelige arbeidskapasitet.

Bramwell som general

Bramwell Booth på hans eldre dager

Som leder var Bramwell Booth en pedant som ønsket kontroll helt ned på detaljnivået. Hans oppfatning av hva det var å «ta det rolig», var å nøye seg med å diktere 30 viktige brev om dagen, få disse skrevet og signert. Da William Booth døde, var sønnen 56 år gammel, og sto på høyden av sin styrke, samtidig som Frelsesarmeen var på høyden av sitt renommé. Han gjorde organisasjonen mer moderne og effektiv, og han fikk lost den internasjonale bevegelsen trygt gjennom de mange utfordringer som Den første verdenskrig representerte. Bare uker før krigen brøt ut, sto han i spissen for en internasjonal kongress i London der tusenvis av salvasjonister fra hele verden var samlet.
Hans nesten ekstreme kontrollbehov gjorde ham også mistenksom, særlig etter hvert som han ble eldre. Flere offiserer opplevde å få sine karrierer parkert etter at de ved en eller annen anledning hadde uttrykt uenighet med generalen. Den eneste som kunne si ham imot og slippe unna med det, var søsteren Evangeline. Men hun befant seg i USA, og det kunne gå år mellom hver gang de møttes.

Helsesammenbrudd
Våren 1928 brøt den 72 år gamle generalens helse sammen.
Da hadde han i årevis kjørt et program som innebar opptil tusen møter og konferanser i løpet av året, og at han talte ved fra 150 til 200 offentlige møter. Brutt ned på dager i året, betyr det i snitt tre konferanser om dagen, og en offentlig tale omtrent hver annen dag. Hver morgen satt han ved skrivebordet klokka sju, og det var sjelden han gikk hjem før klokka 23 om kvelden.
Torsdag 12. april 1928 var siste gang han var på kontoret. Noen uker senere viste han seg offentlig for siste gang. Da som ledsager for sin kone, som var leder for Frelsesarmeens sosialarbeid. Her ga han en kort hilsen. Det var siste gang han talte offentlig.
Det begynte å bli klart at generalen aldri ville kunne komme tilbake i offentlig virksomhet, enn si kunne lede en så stor bevegelse. Som sin far, hadde også Bramwell pekt ut sin etterfølger og deponert et brev om dette hos Frelsesarmeens juridiske rådgiver. Samtidig holdt han åpen tanken om å reversere beslutningen fra 1904 som tilsa at i gitte situasjoner skulle Frelsesarmeens general kunne pekes ut av et råd. Evangeline Booth likte ikke at generalen tenkte i de baner.
I en korrespondanse med sin bror hadde hun argumentert mot det, og han hadde svart. De to hadde møtt hverandre siste gang i 1927, og Eva var bekymret for sin brors helsetilstand.
Da han så ble syk i april 1928, satte hun seg i bevegelse. I forkant av dette hadde hun allerede vært i kontakt med flere av Frelsesarmeens internasjonale ledere, og Bramwells datter Catherine skrev senere i en bok om sin far at generalens helsesammenbrudd kom da han ble informert om at korrespondansen om dette mellom ham og søsteren, og som hadde han oppfattet som fortrolig, var blitt gjort kjent for disse lederne.

Rådet kalles sammen
I november 1928, etter at generalen ikke hadde vært på sitt kontor på flere måneder, gjorde disse lederne en formell henvendelse til generalens nestkommanderende, stabssjef Edward Higgins, og krevde at det ble innkalt til et møte i Frelsesarmeens høye råd for å drøfte situasjonen. Han hadde ikke noe annet valg enn å følge anmodningen, og 8. januar 1929 møttes 63 internasjonale Frelsesarmé-ledere på konferansesenteret Sunbury Court utenfor London.
Selv om Bramwell selv ikke var innstilt på å pensjonere seg, innså han at det toget var gått; nå gjaldt det hvem som skulle peke ut hans etterfølger. Han ville ikke godta at rådet hadde mandat til det. En delegasjon fra rådet ba om, og fikk et møte med generalen, men han holdt fast på sitt. Da skar rådet gjennom og gjorde et vedtak om at general Bramwell Booth var løst fra sitt ansvar, men med full heder og rang.
Nå koblet generalen og hans nærmeste familie inn advokater, men det hele endte med at rådets beslutning ble stående.
Med unntak av generalens aller nærmeste familie, hadde de fleste forstått at Bramwell Booth trengte avløsning. I rådet kjempet hans kone, to av hans døtre og den yngste søsteren Lucy mot at Bramwell Booth skulle pensjoneres.
På motsatt side fant man generalens søster Eva og den tidligere svogeren Frederick Booth-Tucker – enkemann etter generalens søster Emma, som døde i 1903. Ved den endelige voteringen stemte bare fem av rådets medlemmer mot det som ble vedtaket. Med ett unntak tilhørte alle generalens nærmeste familie. Fire medlemmer valgte å avstå, og to var fraværende på grunn av sykdom. Ett medlem av rådet hadde avgått ved døden mens de var samlet.

Valg
Så kunne man gå til valg. Reglene krevde to-tredjedels flertall for den som ble valgt, og to navn ble lansert. Det var stabssjef Edward Higgins og Evangeline Booth. Higgins fikk 42 av stemmene mens Eva Booth fikk 17. Frelsesarmeen hadde valgt sin tredje general.

Arvingen som ble parkert?

Bramwell Booth hadde trolig pekt ut sin datter Catherine som sin etterfølger.

Det er aldri blitt kjent hvilket navn som sto på arket som Bramwell Booth hadde deponert i en forseglet konvolutt hos Frelsesarmeens advokat i 1926. En utbredt oppfatning er likevel at han ønsket sin datter Catherine som sin etterfølger. Hun var på dette tidspunkt 46 år gammel.
Noe som tyder på at hun var farens tiltenkte etterfølger, er det faktum at nettopp på denne tiden ble Catherine Bramwell-Booth, som hun kalte seg, i løpet av svært kort tid forfremmet fra oberstløytnant til kommandør.
Imidlertid ble konvolutten med navnet brent, uten å ha blitt åpnet, i peisen på Sunbury Court før rådet gikk fra hverandre.
Catherine Bramwell-Booth ga aldri opp håpet om å bli Frelsesarmeens general. Ved neste korsvei, i 1934, stilte hun som kandidat mot sin tante Eva, men fikk bare fire stemmer. Eva fikk 32 og ble valgt. Også i 1939 og 1946 lot hun seg nominere. Siste gang nærmet hun seg 70 år. Hennes yngre bror Wycliffe lot seg også nominere til generalposten to ganger, i 1954 og i 1963.
Hadde Catherine blitt sin fars etterfølger, ville Frelsesarmeens historie sett helt annerledes ut.
Som sin far, regnet Bramwell at generalens funksjonstid ikke løp ut før generalen døde. Så kan man jo tenke seg konsekvensene, dersom han virkelig var blitt etterfulgt av sin datter, og hun hadde tenkt på samme måte. Hun levde til 1987, og var åndsfrisk til sin død – 104 år gammel.
Bramwell Booths sorti har også satt sitt preg på hans ettermæle. Det kunne nok ikke unngås, men er samtidig tragisk, for det er ingen tvil om at Bramwell Booth var en betydelig strateg og en betydelig kristen leder. Også mens foreldrene levde, var det han, mer enn dem, som bygde organisasjonen Frelsesarmeen opp fra bunnen av.
Han døde 16. juni 1929, få måneder etter at han var blitt pensjonert. Han ble 73 år gammel.

Litteratur:
Collier, Richard: Generalen– William Booth og Frelsesarmeen (Oslo, 1988)
Coutts, Frederick: The Better Fight. The History of The Salvation Army, vol VI (London, 1973)
Hattersley, Roy: Blood & Fire – Catherine and William Booth and Their Salvation Army (London, 1999)
Larsson, John: 1929. A crisis that shaped The Salvation Army’s Future (London, 2009)

 

Årsmelding for arbeidsåret 2017-2018

Årsmøte 2017:
Frelsesarmeens Historiske Selskap (heretter: Selskapet) hadde sitt sjette ordinære årsmøte på Jeløy 4. november 2017. 32 medlemmer hadde møtt fram.

I forkant av årsmøtet kunne Frelsesarmeens Historiske Selskap åpne en historisk utstilling i lokalene til det tidligere hvilehjemmet «Framnes». Viktige elementer i utstillingen er gjenstander som viser noe av bredden i Frelsesarmeens diakonale arbeid som startet opp i 1891 og som fremdeles drives.
Utstillingen ble åpnet av Frelsesarmeens nestkommanderende i Norge, oberst Jan Peder Fosen.
I forbindelse med årsmøtet presenterte Selskapet også sin nyeste bokutgivelse, «Frelseskrig i Østfold», av styremedlem Nils-Petter Enstad. Boka glimt fra de åtte korpene Frelsesarmeen har startet i et fylke som er kjent for sitt varierte kristenliv. I tillegg har Frelsesarmeen drevet både slumstasjoner og barnehjem i Østfold.
En historieinteressert delegasjon fra Sverige, ledet av kommandør Sven Nilsson, var gjester ved årsmøtet. Nilsson bidro med historien om hvordan Hanna Ouchterlonys sofa kom i Frelsesarmeens eie. Dessuten bidro andre deltagere med innsikter i Ouchterlonys liv og særlig hennes interesse for måling av fjell. Ochterlonys grandnevø viste også frem eksempler av sin produksjon som kunstmaler.
Årsmøtet gikk enstemmig inn for kontingent på kroner 300.- for 2018.

Styret:
Årsmøtet valgte følgende styre:
Styreleder:
Per Arne Krumsvik, Askim korps
Styremedlemmer:
Thormod Langeland, Ressurssenteret/Moss korps, Emil Skartveit, Halden korps, Maria Herikstad, Oslo 3. korps, Nils-Petter Enstad, Arendal korps og Rebecca Solevåg, Stavanger korps.
Varamedlem:
Marta Maria Espeseth, Hallingdal korps.

Emil Skartveit trakk seg fra styret høsten 2018, og varamedlem Marta Maria Espeseth rykket opp som fast medlem.
Styret har hatt 3 møter i løpet av årsmeldingsperioden og behandlet 15 saker.

Medlemmer:
Selskapet har 153 medlemmer pr. 1. oktober.

Aktiviteter:
Seminar og historisk vandring i kongressen
Selskapet ble bedt om å delta med seminarer under årets kongresslørdag. Marta Maria Espeseth holdt seminaret «Maktkritikk i Othilie Tonnings liv og forfatterskap» for rundt 39 deltagere. Professor Hallgeir Elstad, Universitetet i Oslo, Det teologiske fakultet og Per Arne Krumsvik presenterte sin artikkel «Krigen, krise og konflikt: Frelsesarmeen i Norge under okkupasjonen» i to runder for henholdsvis 48 og 52 deltagere.

Under kongressens gatefest søndag deltok Selskapet med en gatevandring i «Frelsesarmeens vugge» på Grønland. Einar Høyland, Gudrun Lilledrange, Morten Brundtland og Maria Herikstad var guider for rundt 40 historieinteresserte. De benyttet seg av Emil Skartveits turopplegg med poster på Eika, Heimen og Fyrlyskorpset, Borgen og minneplata.

Publikasjoner
Årets tidsskrift fra Selskapet ble gjort i samarbeid med Egede-instituttet. Egede ønsket å ha et temanummer i «Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap» med stoff om og av Frelsesarmeen. Førsteamanuensis og styremedlem i Selskapet Rebecca Solevaag og Per Arne Krumsvik var gjesteredaktører for tidsskriftet og drev frem bidragene. Dette tidsskriftet har særlig krav til faglighet/vitenskapelighet blant annet at artiklene må «fagfellevurderes» av relevante fagpersoner og vil gi publiseringspoeng i det nasjonale CRISTIN-systemet (Current Research Information system in Norway). Tidsskriftet er lagt ut på Egede instituttets hjemmesider og kan lastes ned her: http://www.egede.no/tidsskrift

Samarbeidet med Egede-instituttet om tidsskriftet har vært godt og frister til gjentagelse. En av Selskapets målsetninger er å bidra til publisering av materiell om Frelsesarmeens historie og å være en positiv bidragsyter til forskning om Frelsesarmeen. Selskapet bør ha som ambisjon å bidra til et nytt tidsskrift eller antologi på dette nivået i 2019 eller 2020.

Besøk til korps
Våren 2018 arrangerte korpset på Røros «Historisk helg med Emil Skartveit og Per Arne Krumsvik». Det ble holdt foredrag om historien til korpset på Røros og om den historiske sammenhengen mellom Frelsesarmeens historie i Norge generelt og hvordan Røros kommer frem i det nasjonale bildet.

«Loftsrydding»
Det er en utfordring at historisk materiale går tapt når det ryddes på loft og i kjellere på korps og institusjoner, enten fordi disse pusses opp eller legges ned. Selskapet/museet tar imot det meste av FA-relaterte saker. Det registreres og arkiveres etter beste evne.

Frelsesarmeens museum
Det er fremdeles mye arbeid som gjenstår for alle bildene og de andre gjenstandene i Frelsesarmeens museum blir oppbevart på en forsvarlig måte.  I perioden er det gjort lite annet enn å rydde og få oversikt over «objektene». Selskapet har fått et lite tilskudd fra HK ved Sjefssekretæren, kr 10.000.-, for innkjøp av hyller og oppbevaringsgjenstander. Det bør etableres et mer gjennomtenkt prosjekt som går igjennom det hele og lagrer dette på en slik måte at det er enkelt å finne frem til gjenstander for utlån, musikaler, jubiler og utstillinger. Det har vært noe utlån i rapporteringsåret. Her er det et stort potensial for utvidelse av tjenesten, ved f.eks mer aktiv markedsføring inn mot enheter og personer i FA. Større utlån vil med stor sannsynlighet skape større interesse for Frelsesarmeens historie. Utfordringen ligger på oppfølgings- og personellsiden. Med de få utlånene som Selskapet har stått for, ser vi at det er en tendens til at dette må registreres nøye, ellers taper vi objekter. Det ville også være en fordel om denne oppgaven ble fulgt opp av dedikert personell.

Medlemsverving
Selskapet hadde stand under årets kongress og rekrutterte 10 nye medlemmer. Tidligere styremedlem Major Synneva Vestheim rekrutterte 5 nye medlemmer som museumsvakt under årets seniorcamp på Jeløy sommeren 2018. 4 nye medlemmer har meldt seg gjennom Selskapet nettside under Ressursenteret Jeløy på frelsesarmeen.no.

Oppdragsformidling
I rapporteringsperioden har Selskapet fått to oppdrag. I november 2017 arrangerte Selskapet en byvandring på Grønland, «Frelsesarmeens vugge» med ledergruppen hos K.E. Arnesen bil. Selskapet fikk kr. 3000.- for dette oppdraget.

Våren 2018 gav Selskapet en omvisning i museumsrommene på Framnes for et av vårens offiserskurs. Ressursenteret Jeløy gav oss oppdraget og honorerte Selskapet med kr. 2000.-.

Økonomi
Selskapet drives av frivillig innsats og mottar ikke tilskudd fra moderorganisasjonen. Medlemskap koster kr. 300.- pr. år og inntektene fra dette går primært til produksjon av Selskapets publikasjoner og materialkostnader ved ulike arrangementer.

Annet:
Blogg
Selskapet har opprettet en blogg der artikler og nyhetsmeldinger blir lagt inn. Bloggen heter www.fahistoriskselskap.bloggnorge.com. Administrator er styremedlem Nils-Petter Enstad.
Bloggen redigeres kronologisk slik at den nyeste saken alltid ligger øverst. På bloggen er det flere biografiske artikler, noen litterære artikler og en del oversikter. Minneord over frelsesoffiserer som er blitt forfremmet til herligheten blir også lagt ut på bloggen.

Facebook
Selskapet har ingen egen Facebook-side, men det er to Facebook-grupper som etter styrets mening berører Selskapets arbeidsområde. Det er gruppene «Frelsesarmeen i gamle dager» og «Gamle sangtekster fra Frelsesarmeen».
Nye artikler/tekster på Selskapets blogg som oppfattes som relevante for en av disse gruppene, blir rutinemessig linket til en av disse gruppene av bloggens administrator.

Antikvariat Salvata
Selskapet råder over en boksamling av litteratur utgitt av eller som om handler Frelsesarmeen. Titlene er tilgjengelig på Selskapets bokliste og noen titler er lagt ut på nettbutikken til Handelskompaniet. Handel med disse bøkene gav i 2017 rundt kr. 4000 i inntekter.

Framover
Etter seks års arbeid, må Selskapet kunne sies å være i god drift og med en balansert økonomi (takket være stor frivillig innsats). Det er styrets inntrykk at Selskapet blir oppfattet som en viktig og verdifull aktør i bevaringen av Frelsesarmeens historie, dokumentasjonen av denne og ved å holde ved like mange av de fortellingene som finnes om Frelsesarmeen.

Styret er glad for at det er blitt etablert et godt samarbeid mellom Selskapet og Ressurssenteret, blant annet når det gjelder kontingentinnkreving og arrangementer.

Selskapet ønsker fortsatt å bidra til en gjennomtenkt og strategisk måte å ta vare på og formidle Frelsesarmeens historie i Norge, Island og Færøyene. Vi tror økt fokus på digitalisering og en overordnet strategi for Frelsesarmeens museum vil bringe oss nærmere et slikt mål.

Oslo, 3. november 2018
For Frelsesarmeens Historiske Selskap

Per Arne Krumsvik
styreleder

Maria Herikstad
styremedlem
Anna Rebecca Solevåg
styremedlem
Thormod Langeland
styremedlem
Nils-Petter Enstad
styremedlem

 

Marta Marie Espeseth
styremedlem

Enstemmig godkjent som Selskapets årsmelding av Selskapets årsmøte som ble holdt i Majorstua korps lørdag 3. november 2018

Årsmøte i Frelsesarmeens Historiske Selskap

Per Arne Krumsvik fra Askim ble gjenvalgt som leder i Frelsesarmeens Historiske Selskap da Selskapet hadde sitt årsmøte på Majorstua i Oslo lørdag 3. november.

Marit Skartveit er leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid

Årsmøteforedraget ble holdt av doktorgradsstipendiat og frelsesoffiser Marit Skartveit. Hennes tema var: «Retreat – et sakrament som virker?». Marit Skartveit er leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid, og har Halden som sitt tjenestested. I foredraget sitt fortalte hun om de gode resultatene man har sett på innsatte med meget alvorlige dommer på seg gjennom bruk av retreat som arbeidsmetode.
I 2020 vil det være 100 år siden Frelsesarmeen begynte sitt arbeid i norske fengsler.

Styret
Styret i Selskapet har etter årsmøtet følgende medlemmer:
Leder: Per Arne Krumsvik (bildet), Askim (gjenvalg)

Styremedlemmer:
Turid Formo, Drammen (ny), Maria Herikstad, Oslo (gjenvalg), Anna Rebecca Solevåg, Stavanger (gjenvalg), Thormod Langeland, Moss (gjenvalg) og Nils-Petter Enstad, Arendal (gjenvalg).
Varamedlem:
Marta Maria Esepseth, Nesbyen

Fakta:
Frelsesarmeens Historiske Selskap ble stiftet i 2011 og arbeider med å kartlegge og dokumentere Frelsesarmeens historiske arv. Selskapet har siden startet gitt ut en rekke bøker om Frelsesarmeens historie, i tillegg til et tidsskrift som kommer med ett nummer i året. Selskapet arrangerer også konferanser og seminarer med tema fra Frelsesarmeens historie.

Tekst og fotos: Nils-Petter Enstad

Innbydelse til årsmøte

Frelsesarmeens historie i Norge begynte på Grønland 9 for 130 år siden.

Frelsesarmeens Historiske Selskap innbyr til årsmøte lørdag 3. november kl. 12.
Møtested: Majorstua korps i Oslo.
Årsmøteforedraget vil bli holdt av leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid, major Marit Skartveit. Hennes tema er «Retreat – et sakrament som virker?».
Til behandling foreligger:
* Årsmelding
* Regnskap
* Valg
* Planer framover

Møtet er åpent for alle medlemmer.
Enkel servering.