Av Nils-Petter Enstad

Det var mange som ble litt overrasket da meldingene om forflytningen av offiserer i Frelsesarmeen kom sommeren 1981, og det ble meldt at ekteparet Dagmar og Jerman Hauge var blitt utnevnt som ledere av Frelsesarmeen i Namsos.

Begge var godt kjent i Frelsesarmeen og hadde vært frelsesoffiserer både sammen og hver for seg i mange år. Jerman hadde også arbeidet i indremisjonen, i Blå Kors og i Den norske kirke. Men i 1979 fylte han 70 år, og både han og Dagmar følte de ennå hadde krefter til å gjøre en innsats i Guds rike. Særlig Dagmar følte på at hun fortsatt hadde noe ugjort i Frelsesarmeen.

Sogning
Jerman Hauge var fra Hafslo i Sogn. Foreldrene hans var fromme bønder i haugiansk tradisjon, og barna som vokste opp på gården Haugo lærte tidlig både å be til Gud og å søke til kirke og bedehus. Sitt kristne gjennombrudd fikk han som elev ved Framnes Folkehøgskule i Hardanger. Etter at skolen var slutt, fikk han jobb i Sogndal, og her ble han med i Frelsesarmeen.
            I 1929 kom han til Frelsesarmeens krigsskole, etter å ha vært assistent i Mandal korps noen måneder. Her hadde han rang som kadett. Som prøveløytnant fikk han ordre til Melbu korps i Vesterålen. Her fikk han en annen sogning som sjef, nemlig Olav Loftesnes, og det la grunnlaget for et livslangt vennskap mellom dem. De var begge musikalske, og opptrådte som duoen «Sognebrørne» på møtene.
            Selv om Jerman Hauge ikke var en spesielt røslig mann, hadde han en dyp og klangfull stemme som gjorde at folk lyttet både når han talte og sang.

Kjærlighet og kall
I 1934 trakk han seg fra tjenesten som frelsesoffiser, og kom ikke tilbake til den før i januar 1945. I disse årene var han blant annet sangevangelist i det vi i dag kjenner som Indremisjonsforbundet. Han hadde også andre stillinger i indremisjonen: Bysekretær både i Kristiansund og Ålesund og bysekretær for Blå Kors i Bergen.
            Uten at det går klart fram av kildene, kan det se ut som det var kjærligheten til en kvinne som førte ham ut i tjenesten for Frelsesarmeen igjen. Kvinnen var i så fall den fire år yngre Dagmar Kristiansen fra Skien, som hadde vært frelsesoffiser siden 1934. Hun hadde vært stasjonert ved en rekke korps, først som assistent, senere som korpsleder. Hvor de møttes er ikke kjent, men et av korpsene hun hadde vært stasjonert ved, lå i Høyanger – og da er vi i Sogn…
            I 1947 giftet de to kapteinene seg og var blant annet stasjonert i Ytre Arna, Mandal og Tønsberg. I en periode var de også stasjonert i Danmark. De var begge «modne mennesker» da de giftet seg. Jerman Hauge var 38 år, mens Dagmar var 34. Ekteparet fikk en datter.
            I 1959 sluttet de som frelsesoffiserer, og Jerman Hauge ble ansatt i Sunnmøre Indremisjon, med bolig i Ålesund. Tidligere hadde de vært ledere for Frelsesarmeens korps i byen.

Aktiv pensjonist
I 1979 fylte Jerman Hauge 70 år og ble pensjonist. I denne tiden våknet et gammelt kall til live igjen hos både ham og Dagmar: Kallet til å gjøre tjeneste i Frelsesarmeen.
            Dette ønsket var nok sterkest hos Dagmar. Som «emmisærkone» gjennom 20 år følte hun at hun i liten grad hadde fått realisert det kallet hun hadde fått i sin ungdom.

Åpne armer
Da de tok kontakt med Frelsesarmeen om dette ønsket, ble de tatt imot med åpne armer. Jerman Hauge hadde fremdeles et godt navn blant mange i Frelsesarmeen som forkynner og sjelevinner. De ble utnevnt til feltsersjanter og beordret til Namsos korps. Der var de på plass i august 1981, men tjenestetiden ble kort. Dagmar Hauge døde brått 11. november, 68 år gammel. De som kjente henne, fortalte at hun var både lykkelig og glad over tjenesten i Namsos: «Tenk at jeg skal få fullbyrde mitt kall», skal hun sa sagt da ordren til Namsos kom.
            I april 1982 ble Jerman Hauge gjenopptatt som frelsesoffiser med kapteins rang. Da var han på plass i Askim i Østfold som leder for korpset der. Det ble for vanskelig å fortsette i Namsos etter Dagmars bortgang. I Askim var han kjent fra før. Nesten 30 år tidligere hadde han og Dagmar vært stasjonert der i ett år.
            Sommeren 1982 fikk han sin siste ordre som frelsesoffiser. Den lød til Molde, men også her var han bare i noen måneder. 

«Høyere tjeneste»
Sin aller siste ordre fikk han 26. november 1983. Det var ordren «til høyere tjeneste», som er et gammelt uttrykk i Frelsesarmeen. Han var 74 år gammel, og dødsbudet kom stille og uventet.
            Gunnar Kjøde, mangeårig venn og kollega med Hauge, skrev om ham i Dagen: «Jerman Hauge var ein trua sin stridsmann. Av natur var han ikkje stridbar, huglaget var mildt og mjukt. Han var ein Guds herold med bod om fred og forsoning. (…) Han kunne oppmuntre og gi nytt mot. Det var noko av hans varemerke».
            Kjøde skrev også at Jerman Hauge i sin forkynnelse ofte talte om åndelig utrustning. «Berre nokre dagar før han døydde var han talar på eldreleir på Brudalsheimen, og siste talen hans var om Herren si rustning til å fullføre tenesta. Det vart svanesongen hans».
            En som også grep til pennen da meldingen om Jerman Hauges bortgang kom, var hans ti år eldre venn og første kaptein, Olav Loftesnes. Han skrev noen dypt personlige minneord til Krigsropet. Her heter det: «Kjære Jerman, eg saknar deg sårt, og eg signar dei mange minne etter deg. (…) Eg vonar snart å flytte etter.»
            Ved begravelsen i Borgund kirke var det hilsener fra Frelsesarmeen, indremisjonen, Blå Kors, familie og venner.

Denne artikkelen er en redigert og utvidet versjon utgave av en tekst som sto i Skartveit, Emil (red.): Frelseskrig i Sogndal i 100 år (2015).