Et 130-årsminne: Tøff start i Lillestrøm

Soldater i Lillestrøm korps, trolig tidlig i forrige århundre.

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Frelsesarmeen begynte sin virksomhet i Norge en kald januardag i 1888, og vakte oppmerksomhet fra første dag; både kritikk og begeistring. Det var på Grønland i Kristiania de første møtene ble holdt, men i løpet av kort tid startet man virksomhet en rekke steder.

Fredag 1. februar 1889, et snaut år etter oppstarten i hovedstaden, begynte man virksomhet i Lillestrøm. Dette var korps, eller menighet som man gjerne sier nå, nr. 13. Om det var nummeret som gjorde at starten ble tøffere her enn mange andre steder, skal være usagt. Frelsessoldatene har ingen tradisjon for å være overtroiske.

Unge kvinner i front
Som så mange andre steder var det to unge kvinner som sto i front. De het Hulda Sørensen og Dagmar Waldorf. Begge var løytnanter. Hulda Sørensen var muligens sjefen av de to. Med sine 25 år var hun en voksen dame, sammenliknet med mange av de andre unge og menn og kvinner som fikk ansvaret for å starte nye menigheter i denne tiden.

40 sjeler på to uker
Og det kunne gå fort i svingene. Dagmar Waldorf hadde bare én måned tidligere vært med og startet Frelsesarmeens menighet i Kongsvinger, før hun ble beordret til Lillestrøm.
I Frelsesarmeens historiebok står det bare dette om oppstarten i Lillestrøm for 130 år siden: «Ikke mindre enn 40 sjeler søkte forbønn de to første uker». Deretter står det at menigheten ble lagt ned i 1894. Først åtte år senere gjorde man et nytt forsøk, og denne gangen for å bli. At første runde ble såpass kortvarig skyldtes første og fremst byens prest.

Aggressiv prest
Det var relativt vanlig at prestene i Den norske kirke hadde kontroll på sin begeistring når Frelsesarmeen kom til et nytt sted. Helt fram til om lag 1850 hadde den lutherske kirke hatt monopol på kirkelig virksomhet i Norge, og prestene i praksis monopol på å forkynne. Med opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842 fikk lutherske kristne som ikke var presteviet tillatelse til å forkynne. Katolikker, baptister og andre var fremdeles uglesett.
Det var likevel ikke mange steder at den prestelige motstanden var så sterk som i Lillestrøm. Han som førte an i kampen mot Frelsesarmeen, var sokneprest Otto Ottesen (1830 – 1916). Han var en prest av den meget gamle skolen, og frivoliteter av typen Frelsesarmeen skulle han ha seg frabedt.
I et meget grovt innlegg i lokalavisa «Akershus» skrev han i juni 1889, få måneder etter at Frelsesarmeen hadde begynt sin virksomhet: «At Frelsesarmeen er Samlingssted for Stedets letsindige og udskeiende Ungdom, er nokså bekjendt, og – da Trafikken tiltager i betænkelig Grad – skulde jeg være tilbøielig til at henlede Politimyndighedens Opmerksomhed paa Sagen. Besynderligt, at de i Strøget boende Folk finder sig i at der Kvæld efter Kvæld og om Søndagerne især, udenfor deres Vinduer opvartes med Eder, Hyl og Skrig til langt udover Natten. En del af Lillestrøms «smukke Kjøn» bidrager til at Trafikken florerer, da disse velkjendte gadestreifende kokketerende «Damer» indfinder sig tidlig Søndag Morgen og til dels om Hverdagene, spadserende i Flok og Følge uafbrudt fra «de Frelstes» Forsamlingslokale, kastende smægtende Blikke til Stedets unge «Herrer», der selvfølgelig ogsaa er ude paa «Carl Johan», indtil den sidste skjønne forsvinder i Nattens Skygger. Det er en Selvfølge at enhver Pige med lit Æresfølelse trækker sig tilbage fra denne Gadetrafik.»
Han klarte også å mobilisere Lillestrøm Arbeidersamfunds hornmusikkorps til å stille seg opp utenfor møtelokalet og holde «konsert» mens Frelsesarmeen hadde møte. Trolig var det hans rolle som formann i så vel fattigstyre som skolestyre som bidro til dette; en slik mann kom man ikke på kant med i utrengsmål.

Exit og retur
I 1894 valgte Frelsesarmeen å trekke seg ut fra Lillestrøm igjen.
Da man kom tilbake i 1902, var mottakelsen en helt annen. Den samme avisa som hadde trykket sokneprestens rabiate innlegg 13 år tidligere, skrev nå på lederplass: «Lillestrøm bør være glad over at Frelsesarmeen har slaaet sig ned her, og forhaabentlig vil nu de Tider være forbi, da Lillestrømspøbelen gikk paa dens Møder for at have Moro og holde Spetakkel.»
Frelsesarmeen satte straks i gang tiltak mot arbeidsløsheten på sagbrukene. Det var vanlig at sagbruksarbeiderne ble oppsagt i opptil tre måneder om vinteren når sagbrukene manglet tømmer. Da ble det fort smalhans. Frelsesarmeen holdt basarer og ulike tilstelninger til inntekt for de arbeidsløse, og mange fikk av den grunn større sympati for Frelsesarmeen enn de hadde for statskirken.

Godt samarbeid
I dag er det i Lillestrøm, som de fleste andre steder i landet, et godt og nært samarbeid mellom de ulike kristne retningene i byen. Et eksempel på dette er det faktum at Frelsesarmeen har sine samlinger i Filadelfiakirken mens Armeens eget lokale blir bygd opp igjen og fornyet.

Lillestrøm korps sitt lokale, slik mange kjenner det. Nå er dette revet og et nytt lokale skal bygges på samme tomta.

Annonser

Et 90-årsminne: Da Frelsesarmeen gikk fra arv til valg

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Onsdag 13. februar 2019 er det 90 år siden Frelsesarmeen fikk sin første valgte verdensleder. Det skjedde etter et fem uker langt drama med sterke følelser og juridiske dra-kamper. Konflikten sto mellom en dødssyk mann og deler av hans familie på den ene siden og stort sett resten av verdensbevegelsens internasjonale lederskap på den andre.

William Bramwell Booth (1856 – 1929) hadde vært Frelsesarmeens general og verdensleder siden 1912. Han var blitt utpekt til denne posten av sin far, Frelsesarmeens grunnlegger, som døde det året. I stiftelsesdokumentene til Frelsesarmeen var det bestemt at den sittende general skulle utpeke sin etterfølger. Etter sterkt press fra armeens advokater hadde denne bestemmelsen fått en tilføyelse i 1904: Dersom generalen døde uten å ha pekt ut noen etterfølger, eller generalen ikke lenger fungerte i stillingen, kunne stabssjefen innkalle lederne for Frelsesarmeens arbeid i alle land til et rådsmøte som så skulle peke ut en ny general.
William Booth selv hadde nok sett for seg at stillingen som general skulle være mer eller mindre forbeholdt medlemmer av hans egen familie, en oppfatning som Bramwell også delte.
Frelsesarmeen hadde ekspandert voldsomt i de 17 årene Bramwell Booth var verdensleder. Han var Catherine og William Booth eldste barn og var en kombinasjon av morens klare, lysende intellekt og farens handlekraft og initiativvilje. Men farens robusthet hadde han ikke arvet. Allerede i 1878, 22 år gammel, hadde han sitt første helsesammenbrudd, og reiste på en langvarig rekonvalesens til Värnamo i Sverige. Noen barndom i egentlig forstand kan han aldri ha hatt. Alt som 12-åring arbeidet han ved en anledning 72 timer i strekk for å finne ut av en feil i regnskapene til Misjonen som ingen andre fant ut av. Det har vært hevdet at han i vår tid ville fått diagnosen hyperaktiv, dette som forklaring på hans tilsynelatende utømmelige arbeidskapasitet.

Bramwell som general

Bramwell Booth på hans eldre dager

Som leder var Bramwell Booth en pedant som ønsket kontroll helt ned på detaljnivået. Hans oppfatning av hva det var å «ta det rolig», var å nøye seg med å diktere 30 viktige brev om dagen, få disse skrevet og signert. Da William Booth døde, var sønnen 56 år gammel, og sto på høyden av sin styrke, samtidig som Frelsesarmeen var på høyden av sitt renommé. Han gjorde organisasjonen mer moderne og effektiv, og han fikk lost den internasjonale bevegelsen trygt gjennom de mange utfordringer som Den første verdenskrig representerte. Bare uker før krigen brøt ut, sto han i spissen for en internasjonal kongress i London der tusenvis av salvasjonister fra hele verden var samlet.
Hans nesten ekstreme kontrollbehov gjorde ham også mistenksom, særlig etter hvert som han ble eldre. Flere offiserer opplevde å få sine karrierer parkert etter at de ved en eller annen anledning hadde uttrykt uenighet med generalen. Den eneste som kunne si ham imot og slippe unna med det, var søsteren Evangeline. Men hun befant seg i USA, og det kunne gå år mellom hver gang de møttes.

Helsesammenbrudd
Våren 1928 brøt den 72 år gamle generalens helse sammen.
Da hadde han i årevis kjørt et program som innebar opptil tusen møter og konferanser i løpet av året, og at han talte ved fra 150 til 200 offentlige møter. Brutt ned på dager i året, betyr det i snitt tre konferanser om dagen, og en offentlig tale omtrent hver annen dag. Hver morgen satt han ved skrivebordet klokka sju, og det var sjelden han gikk hjem før klokka 23 om kvelden.
Torsdag 12. april 1928 var siste gang han var på kontoret. Noen uker senere viste han seg offentlig for siste gang. Da som ledsager for sin kone, som var leder for Frelsesarmeens sosialarbeid. Her ga han en kort hilsen. Det var siste gang han talte offentlig.
Det begynte å bli klart at generalen aldri ville kunne komme tilbake i offentlig virksomhet, enn si kunne lede en så stor bevegelse. Som sin far, hadde også Bramwell pekt ut sin etterfølger og deponert et brev om dette hos Frelsesarmeens juridiske rådgiver. Samtidig holdt han åpen tanken om å reversere beslutningen fra 1904 som tilsa at i gitte situasjoner skulle Frelsesarmeens general kunne pekes ut av et råd. Evangeline Booth likte ikke at generalen tenkte i de baner.
I en korrespondanse med sin bror hadde hun argumentert mot det, og han hadde svart. De to hadde møtt hverandre siste gang i 1927, og Eva var bekymret for sin brors helsetilstand.
Da han så ble syk i april 1928, satte hun seg i bevegelse. I forkant av dette hadde hun allerede vært i kontakt med flere av Frelsesarmeens internasjonale ledere, og Bramwells datter Catherine skrev senere i en bok om sin far at generalens helsesammenbrudd kom da han ble informert om at korrespondansen om dette mellom ham og søsteren, og som hadde han oppfattet som fortrolig, var blitt gjort kjent for disse lederne.

Rådet kalles sammen
I november 1928, etter at generalen ikke hadde vært på sitt kontor på flere måneder, gjorde disse lederne en formell henvendelse til generalens nestkommanderende, stabssjef Edward Higgins, og krevde at det ble innkalt til et møte i Frelsesarmeens høye råd for å drøfte situasjonen. Han hadde ikke noe annet valg enn å følge anmodningen, og 8. januar 1929 møttes 63 internasjonale Frelsesarmé-ledere på konferansesenteret Sunbury Court utenfor London.
Selv om Bramwell selv ikke var innstilt på å pensjonere seg, innså han at det toget var gått; nå gjaldt det hvem som skulle peke ut hans etterfølger. Han ville ikke godta at rådet hadde mandat til det. En delegasjon fra rådet ba om, og fikk et møte med generalen, men han holdt fast på sitt. Da skar rådet gjennom og gjorde et vedtak om at general Bramwell Booth var løst fra sitt ansvar, men med full heder og rang.
Nå koblet generalen og hans nærmeste familie inn advokater, men det hele endte med at rådets beslutning ble stående.
Med unntak av generalens aller nærmeste familie, hadde de fleste forstått at Bramwell Booth trengte avløsning. I rådet kjempet hans kone, to av hans døtre og den yngste søsteren Lucy mot at Bramwell Booth skulle pensjoneres.
På motsatt side fant man generalens søster Eva og den tidligere svogeren Frederick Booth-Tucker – enkemann etter generalens søster Emma, som døde i 1903. Ved den endelige voteringen stemte bare fem av rådets medlemmer mot det som ble vedtaket. Med ett unntak tilhørte alle generalens nærmeste familie. Fire medlemmer valgte å avstå, og to var fraværende på grunn av sykdom. Ett medlem av rådet hadde avgått ved døden mens de var samlet.

Valg
Så kunne man gå til valg. Reglene krevde to-tredjedels flertall for den som ble valgt, og to navn ble lansert. Det var stabssjef Edward Higgins og Evangeline Booth. Higgins fikk 42 av stemmene mens Eva Booth fikk 17. Frelsesarmeen hadde valgt sin tredje general.

Arvingen som ble parkert?

Bramwell Booth hadde trolig pekt ut sin datter Catherine som sin etterfølger.

Det er aldri blitt kjent hvilket navn som sto på arket som Bramwell Booth hadde deponert i en forseglet konvolutt hos Frelsesarmeens advokat i 1926. En utbredt oppfatning er likevel at han ønsket sin datter Catherine som sin etterfølger. Hun var på dette tidspunkt 46 år gammel.
Noe som tyder på at hun var farens tiltenkte etterfølger, er det faktum at nettopp på denne tiden ble Catherine Bramwell-Booth, som hun kalte seg, i løpet av svært kort tid forfremmet fra oberstløytnant til kommandør.
Imidlertid ble konvolutten med navnet brent, uten å ha blitt åpnet, i peisen på Sunbury Court før rådet gikk fra hverandre.
Catherine Bramwell-Booth ga aldri opp håpet om å bli Frelsesarmeens general. Ved neste korsvei, i 1934, stilte hun som kandidat mot sin tante Eva, men fikk bare fire stemmer. Eva fikk 32 og ble valgt. Også i 1939 og 1946 lot hun seg nominere. Siste gang nærmet hun seg 70 år. Hennes yngre bror Wycliffe lot seg også nominere til generalposten to ganger, i 1954 og i 1963.
Hadde Catherine blitt sin fars etterfølger, ville Frelsesarmeens historie sett helt annerledes ut.
Som sin far, regnet Bramwell at generalens funksjonstid ikke løp ut før generalen døde. Så kan man jo tenke seg konsekvensene, dersom han virkelig var blitt etterfulgt av sin datter, og hun hadde tenkt på samme måte. Hun levde til 1987, og var åndsfrisk til sin død – 104 år gammel.
Bramwell Booths sorti har også satt sitt preg på hans ettermæle. Det kunne nok ikke unngås, men er samtidig tragisk, for det er ingen tvil om at Bramwell Booth var en betydelig strateg og en betydelig kristen leder. Også mens foreldrene levde, var det han, mer enn dem, som bygde organisasjonen Frelsesarmeen opp fra bunnen av.
Han døde 16. juni 1929, få måneder etter at han var blitt pensjonert. Han ble 73 år gammel.

Litteratur:
Collier, Richard: Generalen– William Booth og Frelsesarmeen (Oslo, 1988)
Coutts, Frederick: The Better Fight. The History of The Salvation Army, vol VI (London, 1973)
Hattersley, Roy: Blood & Fire – Catherine and William Booth and Their Salvation Army (London, 1999)
Larsson, John: 1929. A crisis that shaped The Salvation Army’s Future (London, 2009)

 

Annonser

Årsmelding for arbeidsåret 2017-2018

Årsmøte 2017:
Frelsesarmeens Historiske Selskap (heretter: Selskapet) hadde sitt sjette ordinære årsmøte på Jeløy 4. november 2017. 32 medlemmer hadde møtt fram.

I forkant av årsmøtet kunne Frelsesarmeens Historiske Selskap åpne en historisk utstilling i lokalene til det tidligere hvilehjemmet «Framnes». Viktige elementer i utstillingen er gjenstander som viser noe av bredden i Frelsesarmeens diakonale arbeid som startet opp i 1891 og som fremdeles drives.
Utstillingen ble åpnet av Frelsesarmeens nestkommanderende i Norge, oberst Jan Peder Fosen.
I forbindelse med årsmøtet presenterte Selskapet også sin nyeste bokutgivelse, «Frelseskrig i Østfold», av styremedlem Nils-Petter Enstad. Boka glimt fra de åtte korpene Frelsesarmeen har startet i et fylke som er kjent for sitt varierte kristenliv. I tillegg har Frelsesarmeen drevet både slumstasjoner og barnehjem i Østfold.
En historieinteressert delegasjon fra Sverige, ledet av kommandør Sven Nilsson, var gjester ved årsmøtet. Nilsson bidro med historien om hvordan Hanna Ouchterlonys sofa kom i Frelsesarmeens eie. Dessuten bidro andre deltagere med innsikter i Ouchterlonys liv og særlig hennes interesse for måling av fjell. Ochterlonys grandnevø viste også frem eksempler av sin produksjon som kunstmaler.
Årsmøtet gikk enstemmig inn for kontingent på kroner 300.- for 2018.

Styret:
Årsmøtet valgte følgende styre:
Styreleder:
Per Arne Krumsvik, Askim korps
Styremedlemmer:
Thormod Langeland, Ressurssenteret/Moss korps, Emil Skartveit, Halden korps, Maria Herikstad, Oslo 3. korps, Nils-Petter Enstad, Arendal korps og Rebecca Solevåg, Stavanger korps.
Varamedlem:
Marta Maria Espeseth, Hallingdal korps.

Emil Skartveit trakk seg fra styret høsten 2018, og varamedlem Marta Maria Espeseth rykket opp som fast medlem.
Styret har hatt 3 møter i løpet av årsmeldingsperioden og behandlet 15 saker.

Medlemmer:
Selskapet har 153 medlemmer pr. 1. oktober.

Aktiviteter:
Seminar og historisk vandring i kongressen
Selskapet ble bedt om å delta med seminarer under årets kongresslørdag. Marta Maria Espeseth holdt seminaret «Maktkritikk i Othilie Tonnings liv og forfatterskap» for rundt 39 deltagere. Professor Hallgeir Elstad, Universitetet i Oslo, Det teologiske fakultet og Per Arne Krumsvik presenterte sin artikkel «Krigen, krise og konflikt: Frelsesarmeen i Norge under okkupasjonen» i to runder for henholdsvis 48 og 52 deltagere.

Under kongressens gatefest søndag deltok Selskapet med en gatevandring i «Frelsesarmeens vugge» på Grønland. Einar Høyland, Gudrun Lilledrange, Morten Brundtland og Maria Herikstad var guider for rundt 40 historieinteresserte. De benyttet seg av Emil Skartveits turopplegg med poster på Eika, Heimen og Fyrlyskorpset, Borgen og minneplata.

Publikasjoner
Årets tidsskrift fra Selskapet ble gjort i samarbeid med Egede-instituttet. Egede ønsket å ha et temanummer i «Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap» med stoff om og av Frelsesarmeen. Førsteamanuensis og styremedlem i Selskapet Rebecca Solevaag og Per Arne Krumsvik var gjesteredaktører for tidsskriftet og drev frem bidragene. Dette tidsskriftet har særlig krav til faglighet/vitenskapelighet blant annet at artiklene må «fagfellevurderes» av relevante fagpersoner og vil gi publiseringspoeng i det nasjonale CRISTIN-systemet (Current Research Information system in Norway). Tidsskriftet er lagt ut på Egede instituttets hjemmesider og kan lastes ned her: http://www.egede.no/tidsskrift

Samarbeidet med Egede-instituttet om tidsskriftet har vært godt og frister til gjentagelse. En av Selskapets målsetninger er å bidra til publisering av materiell om Frelsesarmeens historie og å være en positiv bidragsyter til forskning om Frelsesarmeen. Selskapet bør ha som ambisjon å bidra til et nytt tidsskrift eller antologi på dette nivået i 2019 eller 2020.

Besøk til korps
Våren 2018 arrangerte korpset på Røros «Historisk helg med Emil Skartveit og Per Arne Krumsvik». Det ble holdt foredrag om historien til korpset på Røros og om den historiske sammenhengen mellom Frelsesarmeens historie i Norge generelt og hvordan Røros kommer frem i det nasjonale bildet.

«Loftsrydding»
Det er en utfordring at historisk materiale går tapt når det ryddes på loft og i kjellere på korps og institusjoner, enten fordi disse pusses opp eller legges ned. Selskapet/museet tar imot det meste av FA-relaterte saker. Det registreres og arkiveres etter beste evne.

Frelsesarmeens museum
Det er fremdeles mye arbeid som gjenstår for alle bildene og de andre gjenstandene i Frelsesarmeens museum blir oppbevart på en forsvarlig måte.  I perioden er det gjort lite annet enn å rydde og få oversikt over «objektene». Selskapet har fått et lite tilskudd fra HK ved Sjefssekretæren, kr 10.000.-, for innkjøp av hyller og oppbevaringsgjenstander. Det bør etableres et mer gjennomtenkt prosjekt som går igjennom det hele og lagrer dette på en slik måte at det er enkelt å finne frem til gjenstander for utlån, musikaler, jubiler og utstillinger. Det har vært noe utlån i rapporteringsåret. Her er det et stort potensial for utvidelse av tjenesten, ved f.eks mer aktiv markedsføring inn mot enheter og personer i FA. Større utlån vil med stor sannsynlighet skape større interesse for Frelsesarmeens historie. Utfordringen ligger på oppfølgings- og personellsiden. Med de få utlånene som Selskapet har stått for, ser vi at det er en tendens til at dette må registreres nøye, ellers taper vi objekter. Det ville også være en fordel om denne oppgaven ble fulgt opp av dedikert personell.

Medlemsverving
Selskapet hadde stand under årets kongress og rekrutterte 10 nye medlemmer. Tidligere styremedlem Major Synneva Vestheim rekrutterte 5 nye medlemmer som museumsvakt under årets seniorcamp på Jeløy sommeren 2018. 4 nye medlemmer har meldt seg gjennom Selskapet nettside under Ressursenteret Jeløy på frelsesarmeen.no.

Oppdragsformidling
I rapporteringsperioden har Selskapet fått to oppdrag. I november 2017 arrangerte Selskapet en byvandring på Grønland, «Frelsesarmeens vugge» med ledergruppen hos K.E. Arnesen bil. Selskapet fikk kr. 3000.- for dette oppdraget.

Våren 2018 gav Selskapet en omvisning i museumsrommene på Framnes for et av vårens offiserskurs. Ressursenteret Jeløy gav oss oppdraget og honorerte Selskapet med kr. 2000.-.

Økonomi
Selskapet drives av frivillig innsats og mottar ikke tilskudd fra moderorganisasjonen. Medlemskap koster kr. 300.- pr. år og inntektene fra dette går primært til produksjon av Selskapets publikasjoner og materialkostnader ved ulike arrangementer.

Annet:
Blogg
Selskapet har opprettet en blogg der artikler og nyhetsmeldinger blir lagt inn. Bloggen heter www.fahistoriskselskap.bloggnorge.com. Administrator er styremedlem Nils-Petter Enstad.
Bloggen redigeres kronologisk slik at den nyeste saken alltid ligger øverst. På bloggen er det flere biografiske artikler, noen litterære artikler og en del oversikter. Minneord over frelsesoffiserer som er blitt forfremmet til herligheten blir også lagt ut på bloggen.

Facebook
Selskapet har ingen egen Facebook-side, men det er to Facebook-grupper som etter styrets mening berører Selskapets arbeidsområde. Det er gruppene «Frelsesarmeen i gamle dager» og «Gamle sangtekster fra Frelsesarmeen».
Nye artikler/tekster på Selskapets blogg som oppfattes som relevante for en av disse gruppene, blir rutinemessig linket til en av disse gruppene av bloggens administrator.

Antikvariat Salvata
Selskapet råder over en boksamling av litteratur utgitt av eller som om handler Frelsesarmeen. Titlene er tilgjengelig på Selskapets bokliste og noen titler er lagt ut på nettbutikken til Handelskompaniet. Handel med disse bøkene gav i 2017 rundt kr. 4000 i inntekter.

Framover
Etter seks års arbeid, må Selskapet kunne sies å være i god drift og med en balansert økonomi (takket være stor frivillig innsats). Det er styrets inntrykk at Selskapet blir oppfattet som en viktig og verdifull aktør i bevaringen av Frelsesarmeens historie, dokumentasjonen av denne og ved å holde ved like mange av de fortellingene som finnes om Frelsesarmeen.

Styret er glad for at det er blitt etablert et godt samarbeid mellom Selskapet og Ressurssenteret, blant annet når det gjelder kontingentinnkreving og arrangementer.

Selskapet ønsker fortsatt å bidra til en gjennomtenkt og strategisk måte å ta vare på og formidle Frelsesarmeens historie i Norge, Island og Færøyene. Vi tror økt fokus på digitalisering og en overordnet strategi for Frelsesarmeens museum vil bringe oss nærmere et slikt mål.

Oslo, 3. november 2018
For Frelsesarmeens Historiske Selskap

Per Arne Krumsvik
styreleder

Maria Herikstad
styremedlem
Anna Rebecca Solevåg
styremedlem
Thormod Langeland
styremedlem
Nils-Petter Enstad
styremedlem

 

Marta Marie Espeseth
styremedlem

Enstemmig godkjent som Selskapets årsmelding av Selskapets årsmøte som ble holdt i Majorstua korps lørdag 3. november 2018

Annonser

Årsmøte i Frelsesarmeens Historiske Selskap

Per Arne Krumsvik fra Askim ble gjenvalgt som leder i Frelsesarmeens Historiske Selskap da Selskapet hadde sitt årsmøte på Majorstua i Oslo lørdag 3. november.

Marit Skartveit er leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid

Årsmøteforedraget ble holdt av doktorgradsstipendiat og frelsesoffiser Marit Skartveit. Hennes tema var: «Retreat – et sakrament som virker?». Marit Skartveit er leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid, og har Halden som sitt tjenestested. I foredraget sitt fortalte hun om de gode resultatene man har sett på innsatte med meget alvorlige dommer på seg gjennom bruk av retreat som arbeidsmetode.
I 2020 vil det være 100 år siden Frelsesarmeen begynte sitt arbeid i norske fengsler.

Styret
Styret i Selskapet har etter årsmøtet følgende medlemmer:
Leder: Per Arne Krumsvik (bildet), Askim (gjenvalg)

Styremedlemmer:
Turid Formo, Drammen (ny), Maria Herikstad, Oslo (gjenvalg), Anna Rebecca Solevåg, Stavanger (gjenvalg), Thormod Langeland, Moss (gjenvalg) og Nils-Petter Enstad, Arendal (gjenvalg).
Varamedlem:
Marta Maria Esepseth, Nesbyen

Fakta:
Frelsesarmeens Historiske Selskap ble stiftet i 2011 og arbeider med å kartlegge og dokumentere Frelsesarmeens historiske arv. Selskapet har siden startet gitt ut en rekke bøker om Frelsesarmeens historie, i tillegg til et tidsskrift som kommer med ett nummer i året. Selskapet arrangerer også konferanser og seminarer med tema fra Frelsesarmeens historie.

Tekst og fotos: Nils-Petter Enstad

Innbydelse til årsmøte

Frelsesarmeens historie i Norge begynte på Grønland 9 for 130 år siden.

Frelsesarmeens Historiske Selskap innbyr til årsmøte lørdag 3. november kl. 12.
Møtested: Majorstua korps i Oslo.
Årsmøteforedraget vil bli holdt av leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid, major Marit Skartveit. Hennes tema er «Retreat – et sakrament som virker?».
Til behandling foreligger:
* Årsmelding
* Regnskap
* Valg
* Planer framover

Møtet er åpent for alle medlemmer.
Enkel servering.

 

Frelsessoldat og teologiprofessor

 

Anna Rebecca Solevåg er professor i NT i Stavanger (Arkivfototo)

Anna Rebecca Solevåg (45), frelsessoldat i Stavanger og styremedlem i Frelsesarmeens Historiske Selskap, har fått opprykk til professor i Det nye testamente ved VID Vitenskaplige Høyskole i Stavanger.

Den ferske professoren er spesielt opptatt av representasjoner av funksjonshemming i Det nye testamente og annen tidligkristen litteratur, og har akkurat kommet med en ny bok om dette.
– De siste seks-sju årene har «funksjonshemming i Bibelen» vært en viktig overskrift for mye av mitt forskningsarbeid. Jeg har nettopp utgitt en bok om representasjoner av funksjonshemming i Det nye testamente og annen tidligkristen litteratur. Jeg har også bidratt i flere antologier med artikler knyttet til dette temaet, sier hun til høyskolens nettsted.
– Et annet fokus i min forskning har vært barn og forståelser av barndom i tidligkristen tid. Mitt forskningsblikk på begge disse temaene er å stille spørsmål om forholdet mellom sosiale kategorier og makt: Hvem kommer til orde i tidligkristne tekster? Hvordan beskrives ulike sosiale grupper? Hvordan konstrueres identitet? Hvordan utvikles diskurser og hvordan endrer de seg over tid?

Den nye professoren sier hun ser frem til å fortsette å forske på problemstillinger knyttet til funksjonshemming og teologi.

I FA-historisk sammenheng kan nevnes at hun var redaktør for jubileumsboka «Suppe, såpe, frelse» som ble gitt ut til Frelsesarmeens 125-årsjubileum i 2013.

«Så godt å være Hans…»

Major Hans Johnny Nielsen
9. september 1932 – 20. september 2018


Frelsesoffiseren Hans Johnny Nielsen er gått bort i en alder av 86 år.
For fire år siden lot han seg intervjue av Krigsropet om hvordan demenslidelsen gjorde at han følte han mistet seg selv, mer og mer, dag for dag. Samtidig var han trygg på at Jesus var med ham hver eneste dag, og ville være det til siste slutt.
Hans Johnny var en mann med stor intellektuell kapasitet, og var både belest og godt orientert. Trosvitnesbyrdet hans var likevel av det enkle, frimodige slaget. Da biografien om ham ble skrevet til hans 80-årsdag, ble tittelen en salmestrofe som han selv ofte siterte med et glimt i øyet; den om at det er «så godt å være Hans».
Anne Karin og Hans Johnny hadde allerede etablert seg med familie og flere barn da de reiste ut som frelsesoffiser i 1961. Første arbeidssted var Rena. Senere var de stasjonert en rekke steder i Norge som menighetsledere, og senere i Frelsesarmeens sosialtjeneste. De var også stasjonert ved Frelsesarmeens krigsskole, og avsluttet sin aktive tjeneste som ledere for Frelsesarmeens sosialarbeid i Danmark.
Både Anne Karin og Hans Johnny kom fra Stavanger-området, men som pensjonister slo de seg ned først i Grue, der de i flere år drev et retreatsenter. Da de avviklet dette, hadde de i ett år ansvaret for Frelsesarmeens menighet i Ålborg i Danmark, før de for seks år siden slo seg ned i Gjøvik.
Meldingen om at Hans Johnny Nielsen er gått bort blir tatt imot med vemod av hans mange venner både i Norge og Danmark. Han var en særpreget frelsesoffiser med stor integritet. Vi som kjente ham den gang han ennå var i sin fulle kraft, vil huske ham med glede.

Nils-Petter Enstad

Frelsesarmeens general – «kristenhetens eneste protestantiske pave»?

General Andre Cox er Frelsesarmeens 20. verdensleder – i disse dager velges hans etterfølger

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I disse dager samles 111 frelsesarméledere fra hele verden i London for å velge bevegelsens neste general. Han eller hun vil være den 21. i rekken av det som enkelte har betegnet som «kristenhetens eneste protestantiske pave». 

Med alle mulige forbehold: Det nærmeste man kommer en pave i protestantisk kristenhet er nettopp i Frelsesarmeen. Prosedyrene rundt valget av en ny general – faktisk den eneste stillingen i Frelsesarmeen man kan bli valgt til – er ikke helt ulikt prosedyrene rundt valget av ny pave: Når en general trer tilbake ved oppnådd aldersgrense, dør eller velger å tre tilbake, kommer ledere fra hele verden sammen i London for å velge etterfølgeren. 

Funksjonstid
De fleste generalene i Frelsesarmeen har hatt en funksjonstid på mellom tre og seks-sju år, og de aller færreste har vært under 60 år da de ble valgt.
Regner man at funksjonstiden til grunnleggeren William Booth startet i 1865, var han Frelsesarmeens general i til sammen 47 år. Imidlertid var det først i 1878 han tok tittelen «general», og det var først fra 1880 at bevegelsen begynte å arbeide utenfor Englands grenser.
Da William Booth døde i 1912 hadde han pekt ut sønnen Bramwell som sin etterfølger.
Han var da 56 år og hadde i praksis vært Frelsesarmeens daglige leder i mange år mens faren reiste verden rundt og hadde store møteserier.
I 1929 var han blitt såpass svekket av sykdom og alder at det måtte tas grep, og man fikk ordningen med valg av general.

Avganger
De aller fleste av de 18 som har vært verdensledere i Frelsesarmeen fra 1929 til nå, har gått av etter oppnådd aldersgrense.
Den første som avvek fra dette var Albert Orsborn, som ba om avløsning da han var 68 år. Da hadde han vært general i åtte år og kunne sittet i ytterligere to år.
Senere har to generaler valgt å gå av selv.
Den første var Bramwell Tillsley, som trakk seg tilbake i 1994 etter bare ett år. Det ble begrunnet med helseproblemer. Han er dermed den general i Frelsesarmeen som har hatt den korteste funksjonstiden.
I 2013 valgte Linda Bond å gjøre det samme etter to år som verdensleder. Hennes begrunnelse var at hun tok dette valget «etter en periode med personlig bønn og refleksjon».

Mye engelsk
På samme måte som pavedømmet lenge så ut til å være forbeholdt italienere, virket det lenge som om generalposten i Frelsesarmeen var forbeholdt engelskmenn.
Etter hvert har det vært både amerikanere og kanadiere, og tre skandinaver; to svenske og en finne.
To nordmenn har vært nominert, en i 1946 og en i 2006.
Foreløpig har alle vært «hvite», selv om det etter hvert finnes en god del frelsesarméledere av både afrikansk og asiatisk, etnisk opprinnelse.
Disse er sterkt representert i gruppen på 111 som nå samles i London, der man også finner tre norske delegater: Ekteparet Magna og Jostein Nielsen, som leder Frelsesarmeen i Øst-Europa, og Marianne Jakobsen Adams, som sammen med sin mann er leder for Frelsesarmeen i Sverige.

Publisert i avisa Dagen onsdag 16. mai 2018 – dagen før man samles i London

Frelseskrig i 130 år: I fengsel for å ha forkynt Guds ord

Det kunne gå hardt for seg da Frelsesarmeen kom til Arendal. Den første lederen for arbeidet ble truet med kniv og den neste ble satt i fengsel for å ha holdt et friluftsmøte. Søndag 18. mars markerer menigheten at den har vært i virksomhet i 130 år.

Frelsesarmeen i Norge begynte sin virksomhet på Grønland i Kristiania 22. januar 1888. «Den nye, rare sekta», som den ble kalt, fikk stor oppmerksomhet, hovedsakelig av det kritiske slaget fra både presse og kirke. Mange av reaksjonene må kunne betegnes som pøbelstreker, og det fortelles om frelseskrigere som ble invalidisert for livstid etter slike konfrontasjoner.

Første utenfor hovedstaden
Den første byen utenom hovedstaden som ble «angrepet» av disse Vårherres krigere, var Arendal. De første møtene ble ledet av den engelske frelsesoffiseren Albert Orsborn sr., som var leder for Frelsesarmeen i Norge på den tiden.

Han hadde med seg en nordmann, Ludvig Dybing, som ble den første korpslederen i Arendal. Dybing var opprinnelig fra Sandnes i Rogaland, men var blitt med i Frelsesarmeen i Australia, dit han og foreldrene hadde utvandret tidlig på 1880-tallet. Også en tredje person var med i «invasjonsstyrken». Han het Andreas Kristoffersen, men han blir borte i historiens mørke etter innsatsen i Arendal.
De tre frelsesoffiserene ble innlosjert hos forstanderen i Den evangelisk-lutherske frikirkens menighet, Paul Wettergren. Den tidligere misjonspresten fungerte som tolk for Orsborn i møtene, og blant dem som tok imot Jesus i disse møtene, var også frikirkeforstanderens datter. Hun ble senere soldat i korpset.

Vekkelse
I løpet av de seks første ukene Frelsesarmeen var i Arendal ble 300 mennesker frelst.
Men det var ikke bare jubel og lovsang. Den første korpslederen, Ludvig Dybing, forteller at en kveld hadde ti-tolv svære karer stilt seg opp utenfor lokalet etter møtets slutt. De skulle ha fått et løfte om så mye øl som de klarte å drikke, bare de ville kverke kapteinen på Frelsesarmeen.

Ludvig Dybing var Arendals første frelseskaptein.

Dybing lot som ingenting, men stilte seg opp på trappa og sa så rolig han kunne: – Så dumt at dere kom for sent til møtet, da gutter, men kom igjen i morgen, for da skal vi ha et nytt, herlig møte her, og når dere blir frelst, kommer dere til å bli noen flotte frelsessoldater.
«Ikke en hånd ble løftet mot meg, men jeg så det blinke i to kniver», skrev han senere. Han legger til at man måtte skaffe lemmer å sette foran vinduene, for det var ikke uvanlig at store steiner og tomflasker kom susende inn gjennom rutene.
Dybing i Norge i tre år, før han vendte tilbake til England, der han tjenestegjorde resten av livet. Han ble pensjonert i 1931 og døde i 1945, 92 år gammel. Som pensjonist bodde han i Kent, og det fortelles at på gjerdet foran det vesle huset hans, hang det i alle år et skilt med teksten: «Are you saved?» – Er du frelst?

I fengsel
Den neste kapteinen for Frelsesarmeen i Arendal het Hans Hansen. Han var opprinnelig dansk, men tjenestegjorde i noen år i Norge, sammen med sin kone.
Sommeren 1889 gjorde han seg skyldig i en forbrytelse som medførte et tre dagers fengselsopphold. Inne i selve Arendal by hadde kristne organisasjoner lov til å holde friluftsmøter, men utenfor byen ble dette regnet som en forbrytelse. Og det var utenfor byen Hans Hansen hadde holdt et møte. Paragrafen han hadde forbrutt seg mot, var en forordning fra 1701 der det het: «Hvo Natt eller Dag med draget Sværd gaar grasat Gange eller nogen Fortræd på Gadene forøver, skal han enten de er beskjænkede eller ei, lade arrestere og siden med mulkt eller andre måter likesom forseelsen er til, efter Politirættens sigelse lade avstraffe …».
Denne forordningen ble brukt med nidkjærhet av mange politimestre og lensmenn i de neste ti årene, men det var altså i Arendal man først blåste støvet av en nesten 200 år gammel bestemmelse. Hans Hansen brukte de tre dagene til blant annet å skrive et dikt som sto i Krigsropet to uker senere. Det er på seks vers, og ett av dem er slik:
Paulus, Peter og Johannes
Silas og saa mange fler
maatte jo og gaa i Fængsel
for den Gud de hadde kjær.
Skulde jeg da staa tilbage,
nu, da Turen kom til mig?
Nei, det vil jeg aldrig gjøre,
glad jeg raaber: «Her er jeg».

Etter 130 år
Etter bare et par år fikk Frelsesarmeen sitt eget hornorkester i Arendal. Dette orkesteret er fremdeles i virksomhet og består av et 20-tall musikanter. I løpet av 130 års virksomhet har en rekke ulike grupper vært startet opp, ikke minst innen barne- og ungdomsarbeidet: Speidergrupper, sang- og musikkgrupper, ungdomskor, hobbyklubber, babysang og selvsagt søndagsskole.
Frelsesarmeen har lang tradisjon for å la menighetsliv og diakoni gå hånd i hånd. I mer enn 75 år drev Frelsesarmeen en såkalt «slumstasjon» i Arendal. Den ble åpnet i 1909 og avviklet på 1980-tallet. Den diakonale dimensjonen er fremdeles sterkt til stede i Frelsesarmeen i Arendal; nå gjennom vår omsorgstjeneste, som er åpen to dager i uka. Det diakonale arbeidet som Frelsesarmeen i Arendal driver, finansieres så å si utelukkende ved hjelp av de midlene som kommer inn på julegrytene i desember. De siste årene har dette gitt i overkant av 700 tusen kroner hvert år.

Arendal korps i dag. Ved siden av Trefoldighetskirken, er dette det eneste gudshuset i Arendal sentrum.

Gro Skjærstad Eilertsen til minne

2.12.1921 – 20.12.2017

Med major Gro Skjærstad Eilertsens forfremmelse til herligheten, er en lang livsvandring og arbeidsdag i Guds rike fullført.
Gro ble født i Bergen som den nest-yngste i en søskenflokk på fem. Hun mistet sin mor før hun var tre år, og selv om hennes far, den kjente frelsesoffiseren Ludvig Skjærstad, giftet seg igjen året etter, og barna fikk en god stemor, var savnet etter moren stort. I 1942 begynte hun på Frelsesarmeens krigsskole. Her ble hun kjent med Halden-gutten Aage Eilertsen, selv om de ikke ble et par før flere år senere. Gro hadde et sterkt kall til misjonstjeneste, og i 1946 kunne hun omsider realisere dette. Med utreisen til Sør-Afrika ble hun den første, norske frelsesoffiseren som reiste ut som misjonær etter krigen. Noen år senere kom kadettkameraten Aage også ut, og i 1949 ble de mann og kone.
Etter et kort hjemlandsopphold, reiste de ut som misjonærer sammen i 1955, men denne gang var målet i Sør-Amerika. I 1959 kom de tilbake til Norge, men alt i 1961 bar det utenlands igjen. Denne gang til Danmark, der ekteparet fikk ansvaret for Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid. Her var de til 1967.
I Norge fikk de ulike administrative oppgaver. Begge var flinke i språk og ble blant annet brukt som tolker for internasjonale gjester til Norge. I 1978 avsluttet de sin tjeneste i Frelsesarmeen og engasjerte seg i stedet i Den norske kirke. De flyttet etter hvert til Modum i Buskerud, der begge sønnene deres bodde. Etter at Aage døde i 1994, engasjerte Gro seg mer i Frelsesarmeen igjen, og ble mye brukt som bibellærer og sjelesørger ved ulike stevner og samlinger for kvinner.

Gro Eilertsen på sine eldre dager (Foto: Bjørn R. Eilertsen)

Det siste året følte hun nok at vandringen hadde vært lang og begynte å bli tung. Og en desembernatt, et par uker etter hennes 96-årsdag, kom budet om at hun kunne flytte hjem.
Alle som møtte Gro Eilertsen, merket at de møtte en person med stort hjertelag, med mye omsorg og oppriktig interesse for sine medmennesker. Det er med takknemlighet man kan lyse fred over et vakkert minne.

Nils-Petter Enstad