Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Frelsesarmeen begynte sin virksomhet i Norge en kald januardag i 1888, og vakte oppmerksomhet fra første dag; både kritikk og begeistring. Det var på Grønland i Kristiania de første møtene ble holdt, men i løpet av kort tid startet man virksomhet en rekke steder.
Fredag 1. februar 1889, et snaut år etter oppstarten i hovedstaden, begynte man virksomhet i Lillestrøm. Dette var korps, eller menighet som man gjerne sier nå, nr. 13. Om det var nummeret som gjorde at starten ble tøffere her enn mange andre steder, skal være usagt. Frelsessoldatene har ingen tradisjon for å være overtroiske.
Unge kvinner i front
Som så mange andre steder var det to unge kvinner som sto i front. De het Hulda Sørensen og Dagmar Waldorf. Begge var løytnanter. Hulda Sørensen var muligens sjefen av de to. Med sine 25 år var hun en voksen dame, sammenliknet med mange av de andre unge og menn og kvinner som fikk ansvaret for å starte nye menigheter i denne tiden.
40 sjeler på to uker
Og det kunne gå fort i svingene. Dagmar Waldorf hadde bare én måned tidligere vært med og startet Frelsesarmeens menighet i Kongsvinger, før hun ble beordret til Lillestrøm.
I Frelsesarmeens historiebok står det bare dette om oppstarten i Lillestrøm for 130 år siden: «Ikke mindre enn 40 sjeler søkte forbønn de to første uker». Deretter står det at menigheten ble lagt ned i 1894. Først åtte år senere gjorde man et nytt forsøk, og denne gangen for å bli. At første runde ble såpass kortvarig skyldtes første og fremst byens prest.
Aggressiv prest
Det var relativt vanlig at prestene i Den norske kirke hadde kontroll på sin begeistring når Frelsesarmeen kom til et nytt sted. Helt fram til om lag 1850 hadde den lutherske kirke hatt monopol på kirkelig virksomhet i Norge, og prestene i praksis monopol på å forkynne. Med opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842 fikk lutherske kristne som ikke var presteviet tillatelse til å forkynne. Katolikker, baptister og andre var fremdeles uglesett.
Det var likevel ikke mange steder at den prestelige motstanden var så sterk som i Lillestrøm. Han som førte an i kampen mot Frelsesarmeen, var sokneprest Otto Ottesen (1830 – 1916). Han var en prest av den meget gamle skolen, og frivoliteter av typen Frelsesarmeen skulle han ha seg frabedt.
I et meget grovt innlegg i lokalavisa «Akershus» skrev han i juni 1889, få måneder etter at Frelsesarmeen hadde begynt sin virksomhet: «At Frelsesarmeen er Samlingssted for Stedets letsindige og udskeiende Ungdom, er nokså bekjendt, og – da Trafikken tiltager i betænkelig Grad – skulde jeg være tilbøielig til at henlede Politimyndighedens Opmerksomhed paa Sagen. Besynderligt, at de i Strøget boende Folk finder sig i at der Kvæld efter Kvæld og om Søndagerne især, udenfor deres Vinduer opvartes med Eder, Hyl og Skrig til langt udover Natten. En del af Lillestrøms «smukke Kjøn» bidrager til at Trafikken florerer, da disse velkjendte gadestreifende kokketerende «Damer» indfinder sig tidlig Søndag Morgen og til dels om Hverdagene, spadserende i Flok og Følge uafbrudt fra «de Frelstes» Forsamlingslokale, kastende smægtende Blikke til Stedets unge «Herrer», der selvfølgelig ogsaa er ude paa «Carl Johan», indtil den sidste skjønne forsvinder i Nattens Skygger. Det er en Selvfølge at enhver Pige med lit Æresfølelse trækker sig tilbage fra denne Gadetrafik.»
Han klarte også å mobilisere Lillestrøm Arbeidersamfunds hornmusikkorps til å stille seg opp utenfor møtelokalet og holde «konsert» mens Frelsesarmeen hadde møte. Trolig var det hans rolle som formann i så vel fattigstyre som skolestyre som bidro til dette; en slik mann kom man ikke på kant med i utrengsmål.
Exit og retur
I 1894 valgte Frelsesarmeen å trekke seg ut fra Lillestrøm igjen.
Da man kom tilbake i 1902, var mottakelsen en helt annen. Den samme avisa som hadde trykket sokneprestens rabiate innlegg 13 år tidligere, skrev nå på lederplass: «Lillestrøm bør være glad over at Frelsesarmeen har slaaet sig ned her, og forhaabentlig vil nu de Tider være forbi, da Lillestrømspøbelen gikk paa dens Møder for at have Moro og holde Spetakkel.»
Frelsesarmeen satte straks i gang tiltak mot arbeidsløsheten på sagbrukene. Det var vanlig at sagbruksarbeiderne ble oppsagt i opptil tre måneder om vinteren når sagbrukene manglet tømmer. Da ble det fort smalhans. Frelsesarmeen holdt basarer og ulike tilstelninger til inntekt for de arbeidsløse, og mange fikk av den grunn større sympati for Frelsesarmeen enn de hadde for statskirken.
Godt samarbeid
I dag er det i Lillestrøm, som de fleste andre steder i landet, et godt og nært samarbeid mellom de ulike kristne retningene i byen. Et eksempel på dette er det faktum at Frelsesarmeen har sine samlinger i Filadelfiakirken mens Armeens eget lokale blir bygd opp igjen og fornyet.