Kommandør Anna Hannevik

9. aug. 1925 – 27. jan. 2025
Med kommandør Anna Hanneviks «forfremmelse til herligheten» er et betydningsfullt kapittel i Frelsesarmeens historie, både nasjonalt og internasjonalt, fullført.

Hun ble født i Kina som det eldste av de fem barna til det britisk-norske misjonærparet May og Ingvald Hannevik. Oppvekstårene tilbrakte hun dels i Kina, dels i India og dels i Norge. I 1946 reiste hun til Frelsesarmeens internasjonale offisersskole i London fra Bergen 2. korps. Hun omtalte senere seg selv som «internasjonalist», men hele livet bevarte hun et snev av det bergenske i språket sitt. Og hun var stolt av sitt norske pass.
            Det meste av hennes tjenestetid som frelsesoffiser var innen administrativt arbeid, bl.a. som sekretær for Frelsesarmeens landsledere, og innen ungdomsarbeidet. I 1963 ble hun utnevnt til assisterende sosialsjef i Frelsesarmeen, fra 1969 som leder for dette. I 1965 tok hun eksamen ved sosialhøyskolen i Oslo.
            I 1975 gikk ferden til liknende oppgaver i London, og her bodde og arbeidet hun de neste ti årene. Etter en periode som sjef for Frelsesarmeens arbeid i Europa, ble hun i 1986 leder for arbeidet i Sverige. Etter pensjoneringen i 1990 tok hun en sjarmøretappe som leder for Frelsesarmeen i Italia.
            I 1978 ble hun forfremmet fra oberst til kommandør, som er den høyeste rangen i Frelsesarmeen med unntak av verdenslederen, som er general. Hun var den første, norske kvinne som fikk en slik rang.
            Som pensjonist slo hun seg ned i Norge. Her var hun aktiv som forkynner og foredragsholder og som engelsklærer ved sitt lokale eldresenter. I 2002 ga John Stanghelle ut biografien «Kommandør av Guds nåde – en fortelling om Frelsesarmeen».
            Fortellingen om Anna Hannevik er på mange måter en fortelling også om Frelsesarmeen, om en bevegelse som kan gi mange utfordringer, og om et menneske som tok disse utfordringene på det som for oss andre framsto som strak arm.

Nils-Petter Enstad

Kommandør Anna Hannevik under årsmøtet i Frelsesarmeens Historiske Selskap i 2016
Frelsesarmeens lokale i Sandnessjøen

Når korps legges ned: En tid for alt

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – styremedlem i Frelsesarmeens Historiske Selskap

Dagen kan fortelle på sine nettsider at fra nyttår er Frelsesarmeens menighet (korps) i Sandnessjøen historie etter 102 års drift.

 Man fylles alltid med et visst vemod ved slike meldinger, særlig når det er en lokalmenighet med forholdsvis lang historie som avvikles. Samtidig er dette en påminning om den bibelske sannhet at det faktisk er en tid for alt. Jeg slo opp i Forkynnerens bok i Det gamle testamente da jeg leste om korpset i Sandnessjøen på Dagens nettside 14. desember. I kapittel 3, vers seks og sju kan man lese at det er «en tid for å bevare, en tid for å kaste, en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen».

I
Det sitter alltid langt inn før Frelsesarmeens sentrale ledelse – som er det nivået slike beslutninger tas på – bestemmer seg for å avvikle virksomheten på et sted der man kanskje har vært i mange år. I artikkelen nevnes få medlemmer og svak økonomi som viktige forklaringer på slike avgjørelser, både i Sandnessjøen og andre steder. Det er gjerne antallet frelsessoldater i et korps som er en parameter på om virksomheten er liv laga, sammen med oppslutningen om gudstjenester og samlinger. Dersom det bare er én eller to soldater igjen, og det kanskje bare holdes én samling i uka, kan det virke lite hensiktsmessig å holde virksomheten gående. I tillegg kommer det faktum at det er Frelsesarmeens eiendomsselskap som stort sett eier de lokalene og bygningene virksomheten drives fra. Det er heller ikke gratis, for å si det slik. Uten at jeg kjenner spesielt til Sandnessjøen, er det ingen tvil om at bygningen som er avbildet i samband med artikkelen representerer en verdi som bør og kan realiseres med tanke på å investeres andre steder.
            En annen utfordring er rekrutteringen av nye frelsesoffiserer. Den har lenge vært forholdsvis svak, samtidig som rekkene «tømmes» i den andre enden, både ved at offiserer trekker seg og ved at de når pensjonsalder.

II
I januar 2025 er det 137 år siden Frelsesarmeen begynte sitt arbeid i Norge. I løpet av disse årene har man startet evangelisk virksomhet i tett oppunder 200 steder. Bare i løpet av det første året – 1888 – startet man ni menigheter, og enda flere året etter.
            Mange steder var korpset i drift bare en kort tid. Ett eksempel er korpset i Son i nåværende Vestby kommune. Det ble startet i 1891, og ble avviklet allerede i 1893. Men korpset i Son har fått en plass i norsk kunsthistorie gjennom maleriet «Stormangrep på en fiskeby», som Wilhelm Peters (1891-1935) presenterte i 1895. Han bodde i Son på den tiden, og var kanskje øyevitne til «angrepet».
  
Andre steder varte virksomheten noe lenger, fra et tiår eller to, til, som i det aktuelle tilfellet, i mer enn 100 år. Etter 137 år er det fortsatt virksomhet på anslagsvis halvparten av de stedene der man har startet opp. Bare på Sørlandet, der jeg bor, ble det startet opp, og lagt ned korps flere steder. I Lillesand var det korps et par år på 1890-tallet, i Tvedestrand fra 1891 til – med en pause på noen år – 1925 og i Evje i Setesdal en tiårsperiode rundt 1920.

III
Frelsesarmeen er ikke det eneste kirkesamfunnet der lokalmenigheter avvikles. Med jevne mellomrom kan man se annonser der eiendommer som tidligere har vært bedehus eller kirke blir lagt ut for salg. Noen ganger fordi virksomheten har fått nye lokaler, andre ganger fordi den er blitt lagt ned. Noen ganger blir det gamle bedehuset eller frikirkelokalet kjøpt av andre, kristne grupper som er mer i en oppstartsfase.
            Det vil alltid være følelser knyttet til beslutninger om å stenge eller avvikle en kristen virksomhet. Disse kan være såre eller vemodige. Det forteller at både huset og virksomheten har vært omfattet med kjærlighet. Men som allerede apostelen Paulus understreket i sin tale på Areopagos: «Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender» (Apg 17, 24).


Gjenvalg i Frelsesarmeens Historiske Selskap

Per Arne Krumsvik, Moss, ble gjenvalgt som leder i Frelsesarmeens Historiske Selskap da selskapet hadde sitt ellevte ordinære årsmøte i Oslo lørdag 7. desember.

 Selskapet hadde pr. 1. oktober 137 medlemmer.
Selskapet har gitt ut to publikasjoner i løpet av siste arbeidsår.
Heftet «Frelsesfanen og solkorset – Frelsesarmeens under andre verdenskrig» er egentlig selskapets årbok for 2023, men ble lansert under et arrangement i juni. Årboka for 2024 har tittelen «Jeløy folkehøgskole 1974-2022 – en annerledes folkehøyskole», og ble lansert i september. Skolen ble avviklet i 2022 etter nesten 50 års drift.
Årsmøtet valgte inn Tonje Madeleine Ellingsen Ringvold fra Moss som nytt styremedlem.
Styret for øvrig består etter årsmøtet av styremedlemmene Maria Herikstad, Drammen, Emil Skartveit, Halden, Nils-Petter Enstad, Arendal, Stig Axelsson, Kristinehamn, Sverige og Marta Maria Espeseth, Høybråten. Alle disse ble gjenvalgt.

Bilde: Per Arne Krumsvik er gjenvalgt som leder for Frelsesarmeens Historiske Selskap (Foto: Privat).

Årsmelding for Frelsesarmeens historiske selskap 2024

Årsmøte 2023:
Frelsesarmeens Historiske Selskap (heretter: Selskapet) hadde sitt ellevte ordinære årsmøte i Rusomsorgens lokaler i Grønlandsleiret 30 i Oslo lørdag 2. desember. Det er Frelsesarmeens rusomsorg som har stilt rom til fri disposisjon for Selskapets museumsformål, med adgang til møterom og kjøkkenfunksjoner.

Foredrag:
Det er tradisjon at Selskapet innbyr til et foredrag i forbindelse med årsmøtet. Årsmøteforedraget var ved styreleder Per Arne Krumsvik og omhandlet Frelsesarmeens Arkivprosjekt. Krumsvik var i 2022-2024 ansatt som prosjektleder for å innhente, sortere og avlevere Frelsesarmeens historiske arkiv til Misjons- og diakoniarkivet i Stavanger. Arkiv fra hele Frelsesarmeens enheter i hele landet er hentet og avlevert. Mange historisk viktige dokumenter og artefakter er reddet fra glemsel og destruksjon. MDA byr på godkjente omgivelser for arkiv med rett temperatur (17 grader celsius) og rett luftfuktighet. Lokalene i Stavanger er brann- og bombesikre. MDA vil i det videre ivareta det daglige veilednings- og formidlingsansvar for samlingen. Frelsesarmeen har kjøpt 1000 hyllemeter og har foreløpig avlevert 700 meter med materiale. De øvrige meterne vil bli fylt i årene som kommer. Forskningsenheten ved hovedkvarteret er i jevnlig dialog med MDA om fremtidige formidlings- og profileringsprosjekter. Ønsket er at forskere, studenter og interessert publikum skal ha glede og nytte av et rikholdig materiale som favner viktig norsk historie.

Styret:
Årsmøtet valgte følgende styre:
Per Arne Krumsvik, Askim, leder (gjenvalg).
Styremedlemmer:
Maria Herikstad, Drammen (gjenvalg)
Emil Skartveit, Halden (gjenvalg)
Nils-Petter Enstad, Arendal (gjenvalg)
Stig Axelsson, Kristinehamn (gjenvalg)
Marta Maria Espeseth, Høybråten (gjenvalg)

Styrets arbeid:
Styret har i løpet av arbeidsåret gjennomført fire styremøter.
Medlemmer:
Pr. 1. oktober har Selskapet 137 medlemmer.

Aktiviteter:
Tidsskriftet for 2023 ble lansert på kulturcafé i Grünerløkka korps og nærmiljøsenter 6. juni.  Tidsskriftet hadde tittelen «Frelsesfanen og solkorset – Frelsesarmeens under andre verdenskrig». Per Arne og Nils-Petter holdt innlegg om tidsskriftet. Professor Hallgeir J. Elstad, Det teologiske fakultet holdt respons. Bente Hille fremla noen av sine funn fra sin masteroppgaven som tar for seg Frelsesarmeens holdninger til jøder og det jødiske og hvordan dette fremkom disse i Krigsropet og Frelsesoffiseren i perioden 1933-1947.

25. april var styreleder og styremedlem Espeseth med om å etablere Frälsningsarméns Historiska Sällskap i Stockholm. Sällskapet ledes av Stig Axelsson, som også er styremedlem i vårt styre. I forkant av etableringen hadde vi et innledende møte med landsleder for Frälsningsarmén i Sverige Bo Jeppsson. Samtalene dreide seg om fremtidige samarbeidsprosjekter til fremme for FA-historie.

Tidsskrift for 2024 ble publisert i september og hadde tittelen «Jeløy folkehøgskole 1974-2022 – en annerledes folkehøyskole». Tonje Ellingsen Ringvold (tidligere elev og miljøarbeider), Morten Bjartveit (tidligere lærer og inspektør), Hans Nilsson (tidligere rektor) og Per Arne Krumsvik satt i redaksjonen. Boken ble lansert med en større boklansering under ledelse av Oberst Jostein Nilsen på Moss korps, Jeløy

I løpet av arbeidsåret har Selskapets medlemmer deltatt som guider i fire historiske vandringer på Grønland i Oslo, i tillegg har det vært seks guidede besøk på Frelsesarmeens museum. Flere av disse er gjort i samarbeid med HR-avdelingens kurs for nyansatte i Frelsesarmeen «Suppe, såpe, frelse». Guidet tur og museumsomvisning kan bestilles hos oss på selskapet@frelsesarmeen.no.

Emil Skartveit og Per Arne Krumsvik har nedlagt mye arbeid som redaktører og forfattere av boken om Frelsesarmeen i Nord-Norge 1891-1960. som blir årets utgivelse fra selskapet i 2025. Boken forlegges av Orkana forlag og vil delfinansieres av Frelsesarmeen.

Økonomi
Selskapet drives av frivillig innsats og gjennom kontingent. Medlemskap koster kr. 300.- pr. år og inntektene fra dette går primært til produksjon av Selskapets publikasjoner og materialkostnader ved ulike arrangementer. Selskapet har de fleste år gått i balanse. Med to bokproduksjoner og høy aktivitet siste år ligger Selskapet an til å gå mot et underskudd for budsjettåret 2024. Rapportering for dette vil bli reflektert i neste årsrapport.


Annet:
Blogg
Selskapet har opprettet en blogg der artikler og nyhetsmeldinger blir lagt inn. Bloggen heter www.fahistoriskselskap.bloggnorge.com. Administrator er styremedlem Nils-Petter Enstad. Bloggen redigeres kronologisk slik at den nyeste saken alltid ligger øverst. På bloggen er det flere biografiske artikler, noen litterære artikler og en del oversikter. Minneord over frelsesoffiserer som er blitt forfremmet til herligheten blir også lagt ut på bloggen.

Facebook
Selskapet har ingen egen Facebook-side, men det er tre Facebook-grupper som etter styrets mening berører Selskapets arbeidsområde. Det er gruppene «Frelsesarmeen i gamle dager», «Frelsesarmeens arkiv» og «Gamle sangtekster fra Frelsesarmeen».
Nye artikler/tekster på Selskapets blogg som oppfattes som relevante for en av disse gruppene, blir rutinemessig linket til en av disse gruppene av bloggens administrator.

Antikvariat Salvata
Selskapet råder over en boksamling av litteratur utgitt av eller som omhandler Frelsesarmeen. Titlene er tilgjengelig på Selskapets bokliste og noen titler er lagt ut på nettbutikken til Handelskompaniet. Handel med disse bøkene gav i 2023/2024 rundt kr. 40.000 i inntekter. De høye inntektene i år kommer av at inntektene av salget for boken om Jeløy blir utført gjennom Antikvariatet. Inntektene går til dekning av utgiftene til bokproduksjonen.

Historisk materiale
Selskapet er opptatt av at arkivgjenstander som brev, dagbøker, protokoller, faner og andre «artefakter» blir tatt vare på. Dessverre er altfor mye verdifullt, historisk materiale blitt kastet og destruert i årenes løp. Selskapet er også interessert i å overta gamle bøker publisert av Frelsesarmeen som måtte befinner seg på korps, institusjoner og i private hjem.

Framover
Etter tretten års arbeid, må Selskapet kunne sies å være i god drift og med en balansert økonomi (takket være stor frivillig innsats). Det er styrets inntrykk at Selskapet blir oppfattet som en viktig og verdifull aktør i bevaringen av Frelsesarmeens historie, dokumentasjonen av denne og ved å holde ved like mange av de fortellingene som finnes om Frelsesarmeen. Styret opplever at ansettelsen av styrets leder som rådgiver i forskningsenheten er en anerkjennelse av Selskapets arbeid med forvaltning og formidling Frelsesarmehistorien.

I 2025 må den historiske utstillingen, som Selskapet har hatt ansvar for, flyttes fra Grønnlandsleiret 30. Vår gode verter i Rusomsorgen har lånt ut lokaler til svært gunstige leievilkår skal flytte til nye lokaler på Ensjø. Selskapet søker å finne nye lokaliteter for et nytt museum.

Selskapet ønsker fortsatt å bidra til en gjennomtenkt og strategisk måte å ta vare på og formidle Frelsesarmeens historie i Norge, Island og Færøyene, Danmark og Sverige. Vi tror økt fokus på digitalisering og en overordnet strategi for Frelsesarmeens museum vil bringe oss nærmere et slikt mål.

Oslo, 22.11 2024
For Frelsesarmeens Historiske Selskap

Per Arne Krumsvik
styreleder

Maria Herikstad
styremedlem
Nils-Petter Enstad styremedlemStig Axelsson
styremedlem
Emil Skartveit
styremedlem
   Marta Maria Espeseth
styremedlem
 

Årsmøte i Frelsesarmeens Historiske Selskap

Per Arne Krumsvik fra Moss ble gjenvalgt som styreleder i Frelsesarmeens Historiske Selskap da selskapet hadde sitt årsmøte i Oslo lørdag 2. desember. Også resten av styret ble gjenvalgt.

Frelsesarmeens Historiske Selskap ble opprettet i 2012 og har for tiden 148 medlemmer. Tema for årsmøteforedraget var «For vår felles hukommelse – Frelsesarmeens arkivavleveringsprosjekt». Foredraget ble holdt av Per Arne Krumsvik, som også er den som har ansvaret for dette prosjektet.
            Årsmøtet fikk også en orientering om dannelsen av et historisk selskap for Frälsningsarmén i Sverige. Det er den tidligere frelsesoffiseren, nå prest i den svenske kirken Stig Axelsson, som arbeider med dette. Forskningsleder i Frelsesarmeen Marta Maria Espeseth orienterte fra forskningsfronten i Frelsesarmeen i Norge, blant annet om den nye phd-avhandlingen «Soup, Soap, Salvation» av Petra Kjellen Brooke, Frelsesarmeens rekrutteringsprosjekt og samarbeidet med Holocaustsenteret om «Frelsesarmeen, jødene og krigen».
            Av selskapets prosjekter framover, står utgivelse av boka «Frelsesfanen og Solkorset – Frelseskrigen 1940-1945» lengst oppe på agendaen.
            Årsmøtet ble avrundet med et spontan-foredrag fra major Liv G. Gundersen om «Mitt liv i heisen – perspektiver på elendige heiser i Frelsesarmeens historie».

Styret
Etter årsmøtet består styret i Frelsesarmeens Historiske Selskap av disse medlemmene:
Per Arne Krumsvik, Jeløy, leder, og styremedlemmene Maria Herikstad, Oslo, Emil Skartveit, Halden, Nils-Petter Enstad, Arendal, Stig Axelsson, Kristinehamn og Marta Maria Esepseth, Høybråten.

Historien om Jenny

Under et søk i en bildebase dukket det opp: Bildet av en forholdsvis ung kvinne i Frelsesarmeens uniform. Bildet er tatt hos fotograf Selmer Norland på Torvet i Arendal. Kvinnen på bildet kan være pluss/minus 20 år.

Bildet viser seg å være nøkkelen til, ikke bare én, men flere fortellinger. Noen av dem skal fortelles i det følgende.
            Den unge kvinnen i uniform het Jenny Itland.
            Hun ble født 26. februar 1890 og vokste opp i det som ennå het Hitterø i Agder. Fra 1893 var dette en egen kommune, som i 1920 fikk navnet Hidra. I 1965 ble øya, sammen med flere andre, innlemmet i Flekkefjord kommune. Jenny var den nest-yngste i en søskenflokk på ni. Om flere i søskenflokken heter det at de utvandret til USA.
            Om gården der den store søskenflokken vokste opp, fortelles det at den lå Hidraheia, som var en del av fastlandssida av Hidra. Det var ingen vei som førte til gården, en situasjon familien delte med flere andre i det samme området.

Arendal og Frelsesarmeen
Hva som førte Jenny til Arendal og til Frelsesarmeen, er ikke godt å si.
            I folketellingen for 1910 er hun oppført som bosatt i Barbu, med tilføyelsen «utmeldt av statskirken». Denne utmeldingen er journalført 7. oktober 1908 i kirkeboka i Flekkefjord. Jennys yngre søster Andrea meldte seg også ut samtidig. Når det gjelder spørsmål om eventuell overgang til annet kirkesamfunn, er begge markert i kirkeboka med et spørsmålstegn.
            Det går også fram av den samme folketellingen at Jenny arbeidet som kokkepike og barnepike hos overrettssakfører Johan Gustav Olsen og hans hustru Anne Sofie. Om fruen heter det at hun har «intet særlig erhverv», og at ekteparet hadde fem barn mellom ett og ni år.
            Det foreligger heller ingen sikre kilder på hvor det var Jenny kom i kontakt med Frelsesarmeen. Frelsesarmeens menighet i Flekkefjord ble åpnet i 1891, og man skal ikke se bort fra at det har vært besøk av frelsessoldater på Hitterø i Jennys oppvekst. Like sannsynlig er det imidlertid hun kom i kontakt med Armeen etter at hun hadde flyttet til Barbu. Hva som lå bak hennes utmelding av statskirken i 1908 foreligger det ingen informasjon om.

Bildet
Bildet som Jenny fikk tatt av seg selv hos fotograf Selmer Norland på Torvet i Arendal har noen interessante detaljer. Det gjelder blant annet det merket hun har sydd på det venstre ermet til uniformen.
            Dette var et merke mange salvasjonister fikk sydd på uniformen når de var i sorg etter noen som var gått bort. Dette var gjerne nære pårørende, som ektefelle, barn, foreldre eller søsken. Dette merket bar man i ett år etter at den man hadde mistet var gått bort. Symbolikken var forholdsvis enkel: Korset først – kronen så.
            Fotografiet er ikke datert, men 1914/1915 kan være et sannsynlig årstall. Fra andre kilder vet vi at en av Jenny søstre, 37 år gamle Karoline, døde av diabetes i 1914. Det var på denne tiden Jenny søkte inn på Frelsesarmeens krigsskole med tanke på å bli frelsesoffiser.

Frelsesoffiser
I Krigsropet som er datert 24. juli 1915 kan man lese at Jenny Itland, sammen med 36 andre unge kvinner og menn, var utnevnt til «prøveløytnant» og fått sin første ordre. Utdannelsen ved Frelsesarmeens krigsskole varte den gang i tre-fire måneder før man ble sendt ut på feltet. Jenny skulle til Ulefoss i Telemark.
            I løpet av de neste fire årene hadde hun i alt ni ordrer som frelsesoffiser, de fleste av dem svært kortvarige. De førte henne til Grimstad, Kviteseid, Langesund, Farsund, Lillehammer, Ulefoss, Vik i Sogn og til slutt Kristiansund. Dette ble hennes siste ordre i Frelsesarmeen.
            På karrierekortet hennes står det at hun hadde fått «den spanske» mens hun var på Lillehammer. Det er en referanse til den influensapandemien som herjet på den tiden, kjent som «spanskesyken». Ettervirkninger av denne kan ha vært årsaken til at hun trakk seg tilbake som frelsesoffiser. Det var ellers ikke så uvanlig at unge frelsesoffiserer trakk seg fra tjenesten etter noen få år. Ikke minst så man dette når det var snakk om unge, kvinnelige offiserer.
            Jenny Itland var frelsesoffiser fra hun var 25 til hun var 29 år. Hun var med andre ord i en alder der mange ønsker å etablere seg med familie og barn, eller de har allerede gjort det.

Adventist
Fra Kristiansund flyttet Jenny hun til Bergen. Her ble hun engasjert i et annet, kristent miljø, nemlig det som den gang ble kalt Syvendedags Adventistene. I folketellingen for 1920 er hun oppført med en adresse i Hollendergaten 15 i Bergen, at hun er ugift og som beskjeftigelse er oppført «bibelkvinne».
            Syvendedags Adventistene er en kristen retning som oppsto i USA på begynnelsen av 1840-tallet. Grunnleggeren var den tidligere baptistpresten William Miller (1782 – 1849) som ved å lese Daniels bok i det gamle testamente opp mot Johannes’ åpenbaring i det nye hadde regnet nokså nøyaktig ut at Jesu gjenkomst ville skje i 1843 eller 1844.
            I vår tid er det ikke disse apokalyptiske tankene som preger kirkesamfunnet sterkest. I stedet er det markeringen av lørdag – sabbaten – som helligdag og et vegetariansk kosthold det de fleste forbinder med adventistene.
            De første adventistmenighetene i Norge ble dannet i 1878. Til Arendal kom bevegelsen i 1892, slik at i teorien kunne Jenny ha møtt både adventistene og Frelsesarmeen i de årene hun bodde og arbeidet i Arendal. Frelsesarmeen hadde vært i Arendal siden 1888.
            Det kan i den forbindelse nevnes at den danskfødte frelsesoffiseren Hans Hansen, som var leder i Arendal noen måneder i 1889 og som ble fengslet for å ha holdt er friluftsmøte, noen år senere også gikk over til adventistene. Også da Jehovas Vitner begynte sin virksomhet i Norge rundt 1905 skjedde det noen overganger mellom Frelsesarmeen og vitnene. Et fellestrekk mellom vitnene og adventistene var et sterkt fokus på Jesu gjenkomst, noe som kan ha bidratt til også frelsessoldater og frelsesoffiserer lot seg fange inn av disse bevegelsene.
            I Adventistsamfunnets internasjonale årbok for 1921 er Jenny Itland oppført som en av bevegelsens «Missionary Licentials» i Norge.

Ekteskap
I Agderposten for 10. oktober 1922 kan man lese at det lyses til ekteskap for arbeider Torkild Olaus Torkildsen fra Øyestad og bibelarbeider Jenny Itland fra Lyngdal.
            Torkild, som stort sett omtales som Olaus i kildene, var fra grenda Årthun i nåværende Sauda i Rogaland. Han ble født i 1883. I 1921 døde hans kone i barsel, 32 år gammel. Han satt dermed igjen med tre barn, den eldste var sju år. De hadde møttes i Arendal, og bodde trolig i dette området i de årene de var gift.
            Det som hadde ført Jenny fra Bergen til Lyngdal var trolig søsteren Andrea, som bodde her sammen med sin mann og flere barn. En årsak til flyttingen kan ha vært at Andrea var sykelig. I 1924 døde hun, 31 år gammel. Som dødsårsak er oppgitt tuberkulose.
            Når det gjelder Jenny og hennes mann, ser det ut til Torkild Olaus skal ha overtatt/bygget opp en gård i Lyngdal. Han og Jenny fikk ingen barn sammen, og allerede i januar 1926 døde Jenny på St. Josephs sykehus i Kristiansand. Hun ble 36 år gammel. Begravelsen skjedde fra Lyngdal kirke. Som dødsårsak er oppgitt «galdebetennelse». En slik tilstand ville blitt behandlet med antibiotika i vår tid, men denne vitenskapen var knapt nok i sin spede barndom på 1920-tallet. I kirkeboka er Andrea oppført som adventist i forbindelse med dødsfallet, mens det for Jenny står «intet kjent samfunn». Om dette betyr at hun hadde meldt seg ut av Adventistsamfunnet, eller det bare skyldes slurv fra den eller de som førte bøkene, er ikke godt å si. Det var ikke alle kirkelige tjenestemenn som syntes det var så nøye med disse dissenterne.
            Begge de to enkemennene gifter seg igjen senere, og fikk også barn i sine nye ekteskap.

Søsteren Bertha
Som alt nevnt, tilhørte Jenny og Andrea en stor søskenflokk. I denne flokken fant man også en Bertha Hjortland, 11 år eldre enn Jenny, som i godt voksen alder, 62 år gammel, ga ut sin første bok. Mellom 1941 og 1949 ga hun ut åtte romaner, de fleste på De Unges Forlag, det ene av de to forlagene som Det norske Baptistsamfunn sto bak. Alle
            I 1948 ga hun ut «Religiøst liv og vekkelse», sammen med sin bror Anton. Alle bøkene var preget forfatterens kristne livssyn. Bertha Hjortland døde i 1958, 78 år gammel.

Kilder:
Krigsropet
Digitalarkivet
Frelsesarmeens arkiv
Div. søk på www.nb.no og wikipedia

En detektiv blir kristen – om Clifford Harland og Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid


Av Nils-Petter Enstad

I
Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid startet i 1885. Virksomheten ble raskt satt i system, blant annet ved at man fikk et eget sekretariat for dette. Florence Booth hadde ansvaret i den første tiden, men lenge etter at andre hadde overtatt, gikk kontoret under betegnelsen «Mrs. Booth’s Inquiry Department» (Fru Booths ettersøkelseskontor).
Metodene man brukte i denne første tiden var enkle, om enn ofte forbausende effektive. Ved siden av notiser i pressen, brukte man en klassisk «dør-til-dør»-strategi, selv om den kanskje i disse tilfellene like gjerne kunne kalles en «pub-til-pub»-strategi, eller en «fra-strøk-til-strøk»-strategi. Men i 1888 fikk arbeidet en leder som bokstavelig talt var fagmann. Han het Clifford Harland, og det er ham det skal fortelles om i det følgende.


II
Da jeg fikk ordre til Frelsesarmeens litteraturavdeling i forbindelse med kongressen 1973, var boka «Missing», skrevet av den pensjonerte frelsesoffiseren Richard Williams, noe av det første min sjef, oberstlt. Per Raubakken, la på mitt bord. Den skulle oversettes og gå som føljetong i Krigsropet fra kommende årsskifte, fikk jeg beskjed om. Boka kom ut på engelsk i 1969.
            Det var både en spennende og utfordrende oppgave, og den skulle kombineres med andre oversetter-oppgaver ved redaksjonen: Nyhetsbrev fra Det internasjonale hovedkvarteret, artikler og fortellinger. Richard Williams hadde i mange år vært knyttet til dette arbeidet i England, akkurat som Per Raubakken hadde vært det i Norge.
            Det var under arbeidet med denne oversettelsen at jeg kom over navnet Clifford Harland første gang. Williams skrev i sin bok at Harald hadde arbeidet som privatdetektiv i 25 år før han ble med i Frelsesarmeen, og skrev også at han døde i 1907. Begge deler viser seg å være feil, noe jeg fant ut da jeg skrev min bok om dette stoffet, «Vårherres sporhunder, Fortellinger fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid», som kom ut i 2012.
            Da jeg i høst (2023) forberedte meg til et foredrag for Slekt & Data Vest-Agder om «Vårherres sporhunder» fant jeg også et bilde av Clifford Harland, og tok det med i powerpoint-presentasjonen.

III
Clifford Harland var født i 1854, og var ansatt i det vi må kunne kalle et detektivbyrå. Her arbeidet han som etterforsker.
Historien om hvordan han havnet i Frelsesarmeen, fortjener å bli fortalt:
Byrået han var ansatt i var regnet som et av Londons ledende detektivbyråer. Harland hadde hatt mange saker, både i Storbritannia og på kontinentet. Han var regnet for dyktig, intelligent, med stor integritet og hadde det man den kalte «en edel karakter». Sjefen for detektivbyrået der Harland var ansatt, tilhørte Frelsesarmeen, og han satte stor pris på sin dyktige medarbeider.
Så opprant sommerdagen i 1888 som skulle få så stor betydning, både for Clifford Harland personlig, og for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid.
Etter å ha innhentet viktige opplysninger i en sak han arbeidet med, skyndte han seg nedover Oxford Street i Londons West End, der den i Frelsesarmé-sammenheng kjente menigheten Regent Hall ligger. Han håpet å nå tak i sjefen sin før kveldsmøtet begynte, slik at han kunne få de instruksjonene han trengte for å gå videre med saken. Men da Harland kom fram til lokalet, var møtet alt i gang, og sjefen hans satt på plattformen.
 Harland fant ut at han like godt kunne sette seg blant publikum og vente til gudstjenesten var over. Dette var en gudstjenesteform som var helt annerledes enn den Harland måtte ha hatt kjennskap til fra før, og Richard Williams forteller i sin bok at Harland til å begynne med satt bare og moret seg. Her var det rytme, fart og glede.
Så sto menighetens leder fram på talerstolen. Han het Isaac Unsworth, og var på det tidspunktet kaptein. Han ble senere kommandør og hadde flere sentrale, internasjonale lederstillinger i Frelsesarmeen. Ikke minst var han kjent som en fremragende forkynner. Harland, som så langt i gudstjenesten hadde oppfattet den som underholdning, måtte mot sin vilje lytte til Unswoths forkynnelse. Her ble kristendom presentert som en personlig forpliktelse på en måte han aldri hadde hørt før. Med detektivens veltrente, logiske hjerne ble han rett og slett overbevist.
 – Dersom dette er kristendom, er det noe for meg. Dette er noe jeg kan begripe, konkluderte han, og da gudstjenesten gikk mot slutten var han en av dem som gikk fram og bekjentgjorde at han ønsket å bli kristen. Kort tid senere ble han også frelsessoldat.

IV
Sjefen hans ble selvfølgelig glad for det valget hans betrodde medarbeider gjorde, men gleden ble kanskje litt blandet da han kort tid senere mottok en oppsigelse fra Harland. Han hadde nemlig fått «an offer he could not refuse», og det fra Frelsesarmeen selv.
Bramwell Booth fulgte nøye med i alt som skjedde i den bevegelsen han hadde gitt all sin arbeidskraft siden han var 12 år gammel, som sin fars nærmeste medarbeider. Detaljfokusert som han var – noen vil sikkert også si «kontrollerende» – var det ikke mye som gikk ham forbi. Og selvsagt fikk han også høre om den dyktige privatetterforskeren som hadde bøyd kne ved botsbenken i Regent Hall. Han hadde også hørt om en meget vanskelig og litt delikat sak som Harland hadde klart å løse på en fremragende måte.
For Bramwell Booth var dette som sendt fra himmelen på mer enn én måte.
Det var Bramwells kone Florence som ennå hadde ansvaret for ettersøkelsesarbeidet. Men hun var også leder for Frelsesarmeens sosiale arbeid blant kvinner, og det var en jobb som krevde sin kvinne. Fordi de aller fleste ettersøkelsessakene i disse første årene hadde både det man må kunne kalle et kvinneperspektiv og et sosialhjelpsperspektiv, hørte ettersøkelsesarbeidet naturlig med i hennes portefølje.
Men det kom inn stadig nye saker, og nye typer saker, og behovet for etterforskningsfaglig kompetanse ble mer og mer merkbart. Bramwell var derfor på utkikk etter en ny leder for kontoret. Så da han fikk høre han at en av de dyktigste medarbeiderne i et velkjent detektivbyrå i London ikke bare er blitt kristen, men også salvasjonist, så han straks hva dette kunne bety av økt kompetanse ved ettersøkelseskontoret: Han tok kontakt med den nyfrelste detektiven.
Clifford Harland slo til.
I en alder av 34 år ble han utnevnt til frelsesoffiser og begynte å arbeide ved ettersøkelseskontoret. Med seg inn i arbeidet tok han sin erfaring og sine kunnskaper, men også sin høye integritet og sine kristne idealer. Frelsesarmeens ettersøkelseskontor skulle ikke bli som et hvilket som helst «detektivbyrå» som opererte med et fromhetens skjær over seg. Det skulle være en del av Frelsesarmeens totale oppgave, den som senere er blitt beskrevet som «omsorg for hele mennesket».

V
Trolig begynte Harland i sin nye jobb i 1888/1889, og i september 1890 kan man lese i bladet «The Deliverer», Frelsesarmeens organ for det sosiale arbeidet, at «løytnant Clifford Harland ved Frelsesarmeens ettersøkelseskontor er forfremmet til kaptein». Det var mange nivåer i Frelsesarmeens rang-system den gangen, og forfremmelsene kunne komme tett. Tre år senere leser man i det samme bladet at ensein Clifford Harland er forfremmet til adjutant. Ingen av disse to rangene er i bruk i dag – de var plassert mellom kaptein og major.
I september 1897 kan man så lese i «The Officer», et internt organ for frelsesoffiser, at «stabskaptein Clifford Harland er forfremmet til herligheten i en alder av 43 år, etter ni års tjeneste, leder for ettersøkelsesavdelingen. Frelst i Regent Hall i 1888. En meget dyktig ettersøkelsesoffiser. Høyt respektert og elsket».
Hva han døde av sto det ikke noe om.

VI
Clifford Harland overtok ansvaret for ettersøkelsesarbeidet i en tid da man tok på seg alle slags saker, med unntak av ren kriminaletterforskning. Eksempelvis var det å lete opp fedre som ikke ville ta ansvaret for sine barn, en stor del av saksporteføljen.
Det fortelles at Harald kunne være nådeløs inntil det brutale mot slike menn. Han unte dem ingen ro, og samme hvor ofte de forsøkte å stikke av eller gå under jorden, klarte han å spore dem opp igjen. Men for den angrende synder, og den som var i vanskeligheter, var han en forstandig rådgiver og venn.
Han hadde ansvaret for dette arbeidet helt fram til sin død. I disse årene vokste arbeidet raskt, og de prinsippene og metodene som han la til grunn, beholdt sin gyldighet i mange årtier etter hans død.
Blant de strategiske valgene Clifford Harland gjorde, var å utvide nedslagsfeltet for annonsering. Mens man tidligere kun hadde annonsert i Krigsropet, begynte man nå også å annonse i det nevnte «The Deliverer». Opplaget på dette tidsskriftet var langt mindre enn på Krigsropet, men nådde ut til litt andre grupper lesere. Fordelen med å annonsere i Frelsesarmeens egne publikasjoner, var at man her kunne annonsere gratis. Å bruke annonser i mer eksterne fora, satt mye lenger inne, ikke minst på grunn av kostnadene.             De første annonsene i «The Deliverer» juli-nummeret for 1889. Vi skal se på et par av disse. Den første er interessant av flere grunner:
DET ANGÅR ALLE
Les dette, og hjelp oss deretter med å finne frøken Violet Jane Donaldson, som var kontorist ved Xylonite Works i Brantham, like ved Manningtree, helt til hun 7. november 1888 tok 21.28-toget fra Manningtree til Liverpool Street, London. Frøken Donaldson er 24 år gammel, ca. 158 cm høy, mørk blond, kortklippet, krøllete hår, grå øyne, lys ansiktsfarge og har fregner.
            Vi vil at alle soldater og venner skal se etter henne overalt, særlig i London, da sakens fakta er temmelig innfløkte, og kan bare bli kjent om damen dukker opp igjen. Nyheter skal sendes til: Enquiry, 259 Mare Street, Hackney.”

Denne teksten er interessant, både ved at den oppgir et svært nøyaktig klokkeslett for når den savnede ble sett sist, samtidig som det ikke står noe om hva slags klær hun hadde på seg. Ikke minst den presise plasseringen av tidspunkt viser at det var kommet en «detektivfaglig» kompetanse inn på kontoret.  Litt påfallende er det jo at det har gått åtte måneder fra hun forsvant og til hun blir etterlyst, i hvert fall gjennom annonsering. Det er også noe intenst ved språkføringen i annonsen som tyder på at man her kan ha med en svært dramatisk fortelling å gjøre.
            En annen annonse i det samme nummeret tyder på at man har med en mer klassisk ettersøkelsessak å gjøre:
«Om dette møter øynene til John Thomas Milner, har vi den store glede å kunne fortelle ham at foreldrene hans vil tilgi ham alt, bare han vil vende hjem. Han ble sist sett i Smethwick og Birmingham-området, der han drev og solgte opptenningsved. Skriv til c/o kapteinen, 12 Florence Road, Cafe Hill, Smethwick».
            En tredje notis i det samme nummeret gir oss kanskje et gløtt inn i en hjerteskjærende tragedie:
«Forsvunnet eller myrdet. På siste langfredag forsvant en liten pike på ti år fra 39 Colley Street, West Bromwich. Hun heter Philcocks. Foreldrene er fra seg av engstelse over dette plutselige forsvinningsnummeret, og frykter det verste. Signalement: Mørkeblå øyne, brunt hår, forholdsvis smalt ansikt. Et merke på det ene låret. Vekt: 23 kilo. Opplysninger sendes til Enquiry, 259 Mare Street, Hackney».
          En slik sak, der det med stor sannsynlighet har skjedd en forbrytelse, ville «Vårherres sporhunder» neppe tatt opp i vår tid, men overlatt til politiet. Det er vel god grunn til å frykte at vesle Philcocks var blitt offer for en voldsmann, sedelighetsforbryter og morder, og at liket deretter var blitt gjemt så godt at hun kanskje aldri ville bli funnet.
            Disse annonsene viser at det har skjedd en endring i og en utvidelse av fokus for ettersøkelseskontorets arbeidsområde. De sakene som er nevnt i disse annonsene, dreide seg i mindre grad om hvit slavehandel og mer om savnede familiemedlemmer.

VII
Med Clifford Harland ved roret, vokste Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid både i antall saker og antall medarbeidere.
I 1891 var staben økt til seks.
Bare det ene året ble det tatt opp 2354 nye saker, og 600 saker ble løst. 

Slagord og motto for frelseskrigen

Denne varianten av Frelsesarmeens skjold fant jeg under rydding i skuffer og skap; mapper og bokser. Det viser Frelsesarmeens motto for året 1984.

Det har vært mange slike slagord eller motto for ulike år i Frelsesarmeen. En del av dem har vært lansert internasjonalt, andre har vært nasjonale. For de internasjonale kampanjene ble det gjerne utarbeidet forseggjorte logoer, men også de nasjonale slagordene kunne få fine logoer. Mottoet « – men Gud kan», som man brukte to år på rad på 1970-tallet, er et eksempel på dette.

Logoene ble markedsført på litt ulike måter. De sto gjerne i Krigsropet – for eksempel som en del av kolofonspalten. De kunne også selges/deles ut som brevmerker og klistremerker. Originalen som er scannet her var nok tenkt å ha i et bilvindu, på en bag eller koffert eller kanskje på en bibel? Noen ble også lansert som nåler man kunne ha på ei jakke, eller på uniformen. Til « – men Gud kan»-kampanjen ble det laget slike jakkemerker.

Kanskje kunne det være en idé å samle et antall/så mange som mulig av disse logoene og publisere dem i en liten trykksak, eller i årboka fra Frelsesarmeens Historiske Selskap?
Ideen er hermed lansert.

På lista nedenfor har jeg funnet fram til en del slike slagord eller motto. De som er merket med stjerne var slike som ble lansert internasjonalt, de andre tror jeg var mer av nasjonal art. Man hadde ikke slike slagord for hvert år, og kanskje er det noen som jeg ikke har fått med meg.

September 2023
Nils-Petter Enstad


1967 – Kristus er vegen
1968 – Kristus kaller Norges ungdom
1969 – Kan Kristus regne med deg?
1970
1971
1972
1973 – Familien i fokus/Familiens år *
1974 – Men Gud kan
1975 – Men Gud kan
1976 – Del din tro med andre *
1977 – Vi bygger videre
1978
1979 – Barnets år *
1980 – Med Ordet til folket
1981 – Ungdom – Jesus gir liv *
1982
1983 – Overblikk og åndelig fornyelse *
1984 – Kristus – verdens håp *
1985 – Vi bygger en ny verden *
1986 – Kristus – vår fred *
1987
1988 – 100 år i Norge

Årsmøte i Frelsesarmeens Historiske Selskap

Hele styret ble gjenvalgt da Frelsesarmeens Historiske Selskap gjennomførte sitt årsmøte lørdag 12. november.
Årsmøtet ble holdt i de lokalene på Grønland i Oslo som Selskapet disponerer, og hvor man blant annet har en permanent museumsutstilling.
Årsmøteforedraget var ved Emil Skartveit og omhandlet Frelsesarmeens virksomhet i Lofoten og Vesterålen fra tidlig 1890-tall og framover. Når det gjelder betydningen av dette arbeidet, henviste han til biskop em. Per Oskar Kjølås som i en av sine bøker skriver at mens læstadianismen preget fromheten i det indre av Troms og Finnmark, har Frelsesarmeen betydd mye for spiritualiteten langs kysten.

Bildet: Styret i Frelsesarmeens Historiske Selskap består av, fra venstre Maria Herikstad, Oslo, Marta Maria Esepeseth, Oslo, Emil Skartveit, Halden, Nils-Petter Enstad, Arendal og Stig Axelson, Kristnehamn og styreleder Per Arne Krumsvik, Moss.

Major Kelly Smevik til minne

Kelly Smevik til minne
14.12.1932 – 16.9.2022
Ingen har som Kelly Smevik gitt Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde et ansikt og en representant.


Hun var fra Åkvik på Helgeland og reiste ut som frelsesoffiser fra Sandnessjøen i 1954. Året etter ble hun ordinert til tjeneste; en tjeneste som i nærmere 70 år handlet om den målgruppen som hadde vunnet hennes hjerte: De døve, de blinde og – ikke minst! – de døvblinde.

I 2002 fikk hun H.M Kongens fortjenestemedalje for dette, overrakt av daværende kulturminister Valgerd Svarstad Haugland. Da var hun allerede pensjonert som frelsesoffiser, men ikke fra tjenesten for «sitt folk».
          Det var i 1917 Frelsesarmeen tok opp et eget arbeid blant døve i Norge. Den gang besto det sjelesørgeriske tilbudet til Norges døve av én – 1 – «døveprest». Frelsesarmeens offiserer var på mange måter pionérer når det gjaldt å bruke tegnspråk i kommunikasjonen med døve. Den «offisielle» linja var munnavlesning. Lenge før det ble etablert en faglig utdannelse av tegnspråktolker, var frelsesoffiserene viktige kanaler for Norges døve når det gjaldt kommunikasjon. Kelly fungerte som tegnspråktolk både i private og offentlige sammenhenger nær sagt til siste dag. Så sent som våren 2021 tok den da 88 år gamle frelsesmajoren på seg å besøke en døvblind person i Nord-Norge.
          Som frelsesoffiser var Kelly opptatt av å formidle evangeliet. Om dette sa hun veldig vakkert: – De «store omvendelsene» har jeg ikke sett så mye av. Men jeg har sett mange langsomme soloppganger».

Nils-Petter Enstad