50 år siden «Frelsesarmeens avis» gikk inn

Av Nils-Petter Enstad
Det er gått 50 år siden den gikk inn, Oslo-avisen Morgenposten, eller «Sværta» som den ble kalt på folkemunne. Den var folkelig og populær, ikke minst i de østlige bydelene i Oslo. Gjennom mesteparten av sin historie var den også «upolitisk», men etter hvert ble oppfattet som en «borgerlig» avis – helt på slutten nesten litt reaksjonær. Men det var et viktig pressehistorisk kapittel som ble avsluttet da det siste nummeret kom ut 31. mars 1971, med ordene «Takk for oss» øverst på førstesida.

Morgenposten hadde samme adresse i hele sin 110 år lange historie (Foto: Wikipedia

 

Jeg vokste opp med Morgenposten.
Det var en avis mine foreldre hadde holdt så langt tilbake som jeg er i stand til å huske.  I lange perioder var det den eneste avisa de hadde. Slik det var for mange familier med tilknytning til Frelsesarmeen. Morgenposten var nemlig i 80 år et trofast, uoffisielt organ for Frelsesarmeen i Norge. Den ble da også kalt «Frelsesarmeens avis» av mange. Store og små arrangementer ble behørig omtalt og referert, kjente og ikke fullt så kjente frelseskrigere ble intervjuet, fotografert og på andre måter vist behørig oppmerksomhet.

Kristen-stoff
For dette var ett av særtrekkene ved avisa: Den hadde trolig landets beste og mest allsidige dekning av kristenlivsstoff. Dette gjorde at for folk fra Frelsesarmeen og frikirkene var Morgenposten en viktigere avis enn Vårt Land, som på det tidspunkt ble oppfattet som nokså doktrinær med sin lutherske formålsparagraf. I Frelsesarmeen i Oslo ble det regnet som pengesløseri å annonsere andre steder enn i Morgenposten. Da avisa gikk inn, fikk det dramatiske konsekvenser for annonsebudsjettene til Oslo-korpsene.
Et annet særpreg var den høye kvaliteten på kulturstoffet, som fikk utvikle seg fra 1950-tallet og utover. Men dette ble kanskje samtidig en av plankene i likkista. Den tradisjonelle leserkretsen til avisa var ikke like opptatt av kultur og kulturelt mangfold som medarbeiderne var.

Gratis-avis
Man kan godt si at Morgenposten både startet og endte som en gratisavis.
Starten skjedde i 1861 under navnet Christiania Avertissements-Blad. Etter at selve Morgenposten var lagt ned i 1971, fortsatte eierne et års tid til å gi ut gratisavisa «Denne Uken», som ble distribuert i Groruddalen. Men så var det slutt.
For drøyt 20 år siden kom det en bok som forteller den både dramatiske og spennende historien om Morgenpostens vekst og fall gjennom 110 år, og mange kjente pressefolk har tjent sine journalistiske sporer nettopp i denne avisa. Den ble en rekruttskole for unge journalister, og mange av disse var med og skrev boka «Sværta».

Morgenposten var faktisk Norges største avis i sin tid.  Kjælenavnet skrev seg ikke fra, som man kanskje skulle tro, at man fikk sverte på hendene av å lese den. Derimot var det slik at en av dem som virkeliggjorde avisprosjektet i 1861, gründeren Fritz Heinrich Frølich, blant annet drev en skosvertefabrikk. Og slik fikk avisen kallenavnet som hang ved den gjennom hele historien.

Morgenposten fikk også den noe tvilsomme æren å være den avisen som man etter krigen valgte å kjøre et rettslig oppgjør mot for å ha tjent okkupasjonsmakten. Den var godt egnet som målskive for en slik prosess. Før krigen hadde den vært «upolitisk», og gjennom de første okkupasjonsårene klarte redaktør Thoralf Pryser å unngå at nazistiske lederartikler kom på trykk nettopp ved å henvise til dette prisnippet. Men i 1943 ble han avsatt av okkupasjonsmakten, og nazisten Olav B. Feiring ble plassert i redaktørstolen. Og da var det slutt på den «upolitiske» linjen. Rettssaken endte med dom og inndragning, men dommen omfattet bare forhold fra 1943 og utover. Hadde man valgt å ta fatt på aviser som Aftenposten og Morgenbladet, ville rettsapparatet hatt en langt sterkere sak.

Eiere
Etter krigen gikk organisasjonen Libertas inn via stråmenn og kjøpte Morgenposten. Men nesten ingen, heller ikke i redaktørkollegiet, var klar over dette før lenge etter. Da var industrimannen Sverre Munck en langt synligere eier. Han hadde sin meget klare politiske dagsorden, og ønsket å bruke avisen til å fremme denne. Samarbeidet mellom ham og daværende sjefredaktør Per Voksø skar seg i løpet av noen uker, og eieren gikk selv inn som redaktør en periode.
Erfaringene med det er skoleeksempler på hvor ille det kan gå når en aviseier forlanger å ha hendene på rattet også i redaksjonen.

Legender
Mange pressehistoriske legender kan knyttes til Morgenposten. En spalte som «Dagboken», redigert i mange år av «P.Titten», alias Kai Nyquist, eller «Retten er satt», hadde mange lesere.
Det var også Morgenposten som innførte tradisjonen med Lucia-kåring i Oslo før jul, i tillegg til flere ulike priser både på kultur og idrett.
Det var Morgenposten som sparket i gang det store boligbygger-eventyret som er knyttet til Olav Selvaag sitt navn. Avisa utfordret ham til å bygge så billig som det han hadde hevdet man kunne gjøre, og han tok imot utfordringen.
Det berømte bildet som viser Einar Gerhardsen på vei ned fra Stortingets talerstol og John Lyng på vei opp idet det er klart at Kings Bay-saken ville føre til regjeringskrise i august 1963, ble tatt av Morgenpostens fotograf Arne Svendsen. Og slik kunne man fortsette.

«Publikums røst»
En siste ting skal nevnes her: Debattspalten «Publikums Røst». Den var et skikkelig lavterskeltilbud for meningstrengte. Her fant man alt, fra det mest reflekterte til det mest bisarre.
Det var i denne spalte jeg for min del fikk ting på trykk for første gang, under eget navn. Det må ha vært i 1969, og jeg var 16 år gammel. Det ble mange innlegg etter hvert, og i løpet av det siste halvannet av to år som Morgenposten kom ut, rakk jeg både å gå inn for å avskaffe statskirkeordningen og riksmålet, samt ta til orde for en demokratisk sosialisme på kristen grunn.
Det var en avis med mange kvaliteter i seg, men også med mye dramatikk bak kulissene. Med alle sine svakheter, var den en avis som mange var oppriktig glad i. Likevel må det innrømmes at tida trolig for lengst har løpt fra et aviskonsept som det Morgenposten representerte. Det er med et visst vemod man må konstatere det.

Litteratur:
Yngvar Holm (red.): SVÆRTA. Morgenposten – en gang Norges største avis (Oslo, 1999)

 

Annonser

Kommandør Edward Hannevik

Kommandør Edward Hannevik ble nær 89 år (Foto: Privat/Facebook)

Edward Hannevik
6. desember 1932 – 14. september 2021

«Han er skolemoden nok, men har sterk fantasi. Han vil ikke gi seg på at faren hans er født i India!»
Edward Hannevik lo gjerne godt når han fortalte om reaksjonen etter at hans yngste sønn hadde vært til en evaluering for å finne ut om han var skolemoden. For som yngste sønn i en internasjonal misjonærfamilie  var han født i Calcutta. Hans sju år eldre søster Anna var ellers født i Peking.
Med kommandør Edward Hanneviks forfremmelse til herligheten tirsdag 14. september, nær 89 år gammel, fikk en av etterkrigstidens mest markante, norske frelsesoffiserer avslutte sin tjeneste. Det var en tjeneste som strakk seg over 67 år og som hadde ført ham og hans kjære Margaret til en rekke oppgaver i flere land.
Ekteparet Hannevik fikk tidlig store ansvar i Frelsesarmeen. I 1972, ennå ikke 40 år, ble de divisjonssjefer med sete i Hamar. I det lå både personalansvar og administrativt ansvar for mellom 15 og 20 menigheter i Hedmark, Oppland og Akershus. Senere vokste ansvarene, både for arbeidet i land som Danmark, Norge og i hele Europa.
For min egen del opplevde jeg ekteparet Hannevik som gode og varme ledere med hjerte for sine medarbeidere og – ikke minst – for våre familier. Samtalene kunne veksle mellom det jobbrelaterte, det personlige og det bare trivelige. Frelsesarmeen som bevegelse hadde nok en enda større plass i hans bevissthet enn i min, men det var alltid nok å snakke om når vi møttes. Siste gang var for et års tid siden. Da satt han på en benk i Smalgangen på Grønland – rett ved minneplaten som markerer stedet der Frelsesarmeen hadde sine første møter i 1888. Vi pratet litt; jeg er usikker på om han kjente meg igjen eller husket hvem jeg var, men høflig som alltid. Da vi skiltes takket han for at jeg hadde stanset og hilst på ham.
Nå er det min tur til å takke.

Nils-Petter Enstad

Annonser

Frelsesarmeens fengselsarbeid 100 år

I disse dager, i en postkasse nær deg, vil du som er medlem av Frelsesarmeens historiske selskap få årets publikasjon, Når så vi deg syk eller i fengsel – Frelsesarmeens fengselsarbeid 100 år.

I år er det 100 år siden den formelle starten av Frelsesarmeens fengselsarbeid i Norge. Da fikk major Bernhard Hansen ordre som fengselssekretær. Men armeen hadde før den tid sett behovet hos de innsatte, og kommandør Hanna Ochterlony kom i 1901 med et innspill til justisdepartementet om å tillate Frelsesarmeens offiserer å besøke fengslene og de innsatte.

Oppdrag
 Selskapet fikk i fjor det ærefulle oppdraget å lage en oversikt og dokumentasjon på dette arbeidet. Som med all historieskrivning, er det gjort valg for å belyse dette fenomenet på en best mulig måte.
Vi valgte raskt å gjøre boken til en antologi med bidrag fra en rekke forfattere, det var viktig å la mange ulike stemmer komme til orde. Tidligere innsatte har bidratt med sine opplevelser av møtet med armeens fengselssekretærer. FA-historikere har bidratt til å trekke de lange linjene i et arbeid som startet med en enkelt mann, som har engasjert store mengder frivillige i arbeidet frem til dagens store gruppe av fengselskapellaner.
Vi har også fått to bidrag fra Sverige. En personlig betraktning om tjenesten og en oversikt over fengselsarbeidet i Sverige. De gir en innsikt i hvordan det er tenkt og praktisert på andre siden av Kjølen.

Redaksjonen håper boksidene kan gi leserne god innsikt i fengselsarbeidets ulike sider og ikke minst en oversikt over hvilken betydning arbeidet har hatt i norsk og svensk kriminalomsorg.

Gave
Boken er rikt illustrert og velegnet som gave. Som medlem kan du få bestilt ytterligere eksemplarer til spesialpris kr 200 (mot 280 som er veiledende pris). Send mail til selskapet@frelsesarmeen.no for bestillinger, så ekspederer vi dette raskt.  

Med vennlig hilsen
Per Arne Krumsvik
styreleder og redaktør
Frelsesarmeens historiske selskap 

Annonser

Selskapet lever i beste velgående

Kjære medlemmer av Frelsesarmeens historiske Selskap!
Vi håper at alle medlemmer befinner seg vel i disse tider!
Styret konkluderte i sitt møte i september, at vi avventer årsmøtegjennomføring til våren 2021 i påvente av koronasituasjonen.

Årets bok om Frelsesarmeens fengselsarbeid er i sluttfasen og vil være medlemmene i hende i løpet av november.
Boken blir en praktutgave og kan egne seg som julegave.
Medlemmer kan få boken til rabattert pris på kr 200,- (normalpris kr 280,-) ved kjøp av fem eksemplarer eller mer.

Kontingent 2020: Det har vært noen utfordringer rundt betaling av kontingent i 2020.
Om du ikke har klart å betale din faktura, fordi du får melding om «feil KID», kan du sende pengene sammen med en tekstmelding. Skriv oppgitt KID-nummer med ordet «KID» foran, så følger meldingen innbetalingen, og regnskapsseksjonen får registrert pengene korrekt.
Dersom du ikke har mottatt faktura for 2020, ta kontakt!

Selskapet er ellers i gang med planer for 2021, med henblikk på å formidle og spre kunnskap om Frelsesarmeens historie.

Med vennlig hilsen
Per Arne Krumsvik
styreleder, Frelsesarmeens historiske Selskap

 

«En annen dans» – fra «Glimt’n» til frelsesark i 100 år

«Arken», fotografert ca. 1990

Av Nils-Petter Enstad
En høstdag i 1910 åpnet Frelsesarmeen sitt 109. korps i Norge. Det lå på Bjerke i Nannestad kommune og korpset fikk navn etter kommunen.

I historieboka «50 års korstog» heter det at de første offiserene var «ensein Ida Lindbo og prøveløytnant Elise Eriksen». Forut for deres ankomst til bygda lå imidlertid et grundig arbeid av den daværende divisjonssjefen i Opplandske divisjon, major Rasmus Kristoffersen.
Majoren var en av pionerene i Frelsesarmeen. I boka «Med en stjerne i hjertet» har jeg skrevet et kapittel om ham, som i en alder av 33 år ble divisjonssjef i Opplandske i 1906. Etter at han ble pensjonert i 1938 skrev han det som kunne kalles sine memoarer – to håndskrevne kladdebøker som fremdeles eksisterer. En av de mange som har vært stasjonert ved korpset er Rasmus Kristoffersens oldebarn, kommandør Knud David Welander, som har sendt meg dette utdraget av disse nedtegnelsene når det gjelder oppstarten av Nannestad korps:

«Helt ukjent»
«Nannestad åpnet vi den 1/10.09.
Bygden var ved denne tiden helt ukjent for oss som virkefelt for FA, men BO på Sion Eidsvoll hadde fått spørsmål om å komme dit å ha møte for første gang, og hun skrev og bad min hustru bli med hende.
Lokalet var et lite danselokale. Jeg tror det ble kalt Solglimt, forkortet Glimt. Der var overfylt hus og herlige møter.
De hadde ønsket oss velkommen igjen og folk fra Sion kom og da var jeg med. Vi hadde det herlig og sjeler ble frelst.
Der gikk rykter om at vi kunne få kjøpe danselokalet. Jeg hadde lært å kjenne trelasthandler Melvold og jeg fikk ham til å forhandle med eierne og få prisen så langt ned som mulig, og han var lokal og flink.
En dag fikk jeg telegram om at nå kunne vi få det til 1400,- kroner, og lengre trodde han ikke det gikk ned. Det trodde nå ikke jeg heller, og så slo vi til og kjøpte huset. Det var hus og tomt og allmenningsrett så det var billig. Ved senere forandringer og tilbygninger har jo korpset fått seg et meget brukbart lokale. Det ble i min tid en leie á kr. 2.50 pr. uke for lokale og offiserskvarter.
Korpset fikk en god start. Det ble mange frelst og der ble en god stamme av trofaste under befal og soldater i korpset. Melvold som kjøpte huset var en tid sersjantmajor. Men ved en klosset manøver mistet vi ham, og det var kjedelig.
Et av våre trofeer var Laurits Vallang. Han var odelsgutten til Vallang, men dessverre henfallen til drikk i sin ungdom. Det hadde vel gått galt både med ham og med Vallang. Men han ble frelst og en god soldat og ble senere gift med Louise Eriksen og alt gikk bra. Begge er nå hjemme hos Herren.
Det nuværende underbefal er kjent som trofaste og solide kamerater.
Vi hadde mange gode offiserer der og Nannestad ble et bra korps som har virket til rik velsignelse. Ikke få offiserer har kommet ut herfra.»
Så langt nedtegnelsene i første omgang.

«Arken»
Det er en kjent sak for alle som har vært stasjonert i Nannestad at korpset lokalt aldri gikk under et annet navn enn «Arken». Dette har vært så innarbeidet at folk som har spurt etter «Frelsesarmeens lokale» er blitt møtt med et spørrende blikk, men sa man «Arken» visste alle beskjed.
Det har vært litt ulike oppfatninger av hvordan dette navnet kom til. Noen har trodd at det hadde sammenheng med at det ene av Frelsesarmeens to korps i nabokommunen Eidsvoll ble kalt «Fyrtårnet», men dette korpset ble ikke startet før nesten ti år senere enn Nannestad (i 1918). Frelsesarmeens korps i Eidsvoll i 1910 var det som i Kristoffersens notater refereres til som «Sion». Dette lå på Eidsvolls Verk, mens det som senere ble kjent som «Fyrtårnet» lå i Sundet, som i dag nærmest er å regne som sentrum i kommunen.
Rasmus Kristoffersen skriver om hvordan «Glimt» ble «Arken»:
«Jeg må nedskrive noen ord om innvielsen av lokalet som jeg selv foretok. Jeg følte at jeg måtte ha et annet navn enn Glimten og før innvielsesmøtet var jeg meget i bønn om veiledning av saken. Herren minnet meg da om ordren til NOA om bygningen av arken som skulle bli til frelse for folket og jeg fikk forvissning om hva lokalet skulle både hete og bli.
Så sa jeg til offiserene at Herren hadde gitt meg klarhet for lokalets navn, så gikk jeg inn til innvielsen og talte fra 1. Mosebok 6. og 7. kapitel og sa til folket: «Dette lokale skal nå bli en frelsesark og her skal mange sjeler frelses og lokalet skal hete Arken».
Mitt budskap må ha grepet folket for fra den tid til i dag sier folket og kameratene i Nannestad bare Arken og intet annet om sitt lokale.
Det var litt tungvint å besøke Arken, da man alltid måtte gå, sykle eller få skyss fra Dal stasjon. Lokalet er senere blitt forbedret og offiseresboligen er nå meget tilfredsstillende. Korpset er å betrakte som et meget godt korps å arbeide med.»
Så langt han som må kunne kalles korpsets grunnlegger. Han ble pensjonert fra stillingen som feltsekretær i 1938 og døde i 1949, 76 år gammel.

Godt sted

Barneinnvielse, våren 1978

Jeg og min familie bodde på «Arken» i to år, fra 1976 til 1978. Vi var tre da vi kom og fire da vi dro. Vår yngste, Ragnar, ble innvidd til Gud og Frelsesarmeen under en gudstjeneste på «Arken» i mars 1978, noen måneder før vi flyttet. Det var en del unge offiserer stasjonert på «Arken», så det skjedde en del barneinnvielser der i årenes løp.
Det var også et greit sted å drive barnearbeid, selv om flokkene som kom ikke akkurat sprengte veggene. Det kunne være nokså kaldt i det gamle huset, og i hvert fall den ene vinteren hadde vi søndagsskolen oppe i offisersleiligheten. Ved en anledning kom det fram en mus (det var en del mus i huset!) som også ville ha med seg et Guds ord. Jeg må vel medgi at «fru BO» ikke så samme humoren i situasjonen som «herr BO» gjorde, så et spørs om ikke søndagsskolemusa var en av dem som gikk i de fellene vi hadde på strategiske steder i huset. Ungene på søndagsskolen tok musebesøket med ro; de hadde nok sett mus før.

Vi hadde en liten juniorsanggruppe (og et instamatic-kamera)

100 år
Sett i bakspeilet var nok de to årene på «Arken» blant de «beste» man hadde som korpsoffiser, selv om det også var noen litt krevende situasjoner. Men man var «regnet med» i lokalmiljøet og folk var stort sett «glad i» frelsesoffiserene – også slike som bare unntaksvis kom til møtene.
«Arken» var vel det eneste stedet vi var stasjonert der det ga mening å drive «utpostkrig».
Det finnes sikkert like mange fortellinger om det å være «Arkemann» og «Arkedame» som det har vært personer med disse uoffisielle titlene. Da det nærmet seg tida for korpsets 100-årsjubileum – det er ti år siden idet dette skrives – syslet jeg med den tanke å la et hefte eller ei bok om dette litt særegne korpset – kanskje det siste rene «bygdekorps» i Frelsesarmeen i Norge. Da jeg luftet ideen for daværende divisjonssjef fikk jeg imidlertid vite at korpset skulle avviklet og «Arken» – i hvert fall på sikt – selges.
Det var jo litt vemodig, men som Forkynneren i Det gamle testamente så betimelig minner oss om, er det «en tid for å plante, en tid for å rykke opp» (3, 2).

1910
Det ble startet fire korps i Norge i 1910: Nannestad, Kirkenes, Sandvika og Rjukan. Jeg har faktisk vært stasjonert ved tre av dem.
Samme året ble også det første gamlehjemmet i Frelsesarmeens regi startet – «Kveldssol» på Ensjø i Oslo og faktisk det første gamlehjemmet i Norge.

Kilder (foruten artikkelforfatterens hukommelse):
Kristoffersen, Rasmus: Notatbøker med minner fra hans liv (ca. 1940)
Norum, Charles (red.): Med en stjerne i hjertet (Oslo, 1990)
Tandberg, H.A.: 50 års korstog (Oslo, 1937)
Disposisjon over Frelsesarmeens stridskrefter, 1962

 

 

 

 

Fra bokseringen til botsbenken

Om idrettsmannen og frelsesoffiseren Bernt Anker Knudsen
Av Nils-Petter Enstad

Det skal ha skjedd under et av Frelsesarmeens friluftsmøter i Stavanger i 1930.

Bernt Anker Knudsen – bokseren som ble frelsesoffiser

To «siddiser» i folkemengden rundt frelsessoldatene som synger og vitner står og prater sammen. Så sier den ene til den andre: – Du! Han som står der borte – er ikke det han bokseren? Bernt Knudsen?
Den andre: – Nei, det er bare en som ligner. Det er ikke lenge siden jeg så han bokse i Folkets Hus. Det kan ikke være ham. Men jeg er enig med deg i at han ligner veldig.
Den første: – Jeg tror faktisk det er han. Men så mange harde boksekamper han har kjempet i det siste, er det ikke rart om det har gått litt rundt for ham.

Det er Frithjof Mollerin som forteller om en slik replikkveksling i sin trivelige minnebok «Et liv under flagget», som kom ut på Luther Forlag i 1985. Han skal selv ha overhørt samtalen, og han forteller også at han skal ha vært til stede ved flere boksekamper i Folkets Hus i Stavanger der den kraftige, hardtslående bokseren sto i ringen.
Det som hadde skjedd, var at Bernt Anker Knudsen, som på den tiden var 21 år, hadde bøyd kne ved botsbenken i Frelsesarmeen på Bryne, og der hadde han tatt imot Jesus som sin frelser. Kort tid etter ble han frelsessoldat i Stavanger, der han bodde og arbeidet som møbelsnekker. Tida som frelsessoldat ble ikke så lang. Høsten 1932 begynte han sin utdannelse til frelsesoffiser som kadett ved Frelsesarmeens krigsskole. Det ble innledningen til en 18 år lang tjeneste.

«Arbeideridretten»
Det er Mollerin som på mange måter etablerte bildet av Bernt Anker Knudsen som «bokseren som ble frelsesoffiser». I boka si omtaler han ham som «en av landets fremste boksere innen arbeideridretten» omkring 1930.
Dette begrepet har sin bakgrunn i det faktum at fra tidlig i forrige århundre og gjennom hele mellomkrigstida etablerte norsk arbeiderbevegelse sine egne, parallelle strukturer innen både organisasjonsliv og kulturliv. I 1924 ble Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) stiftet, og den første formannen for dette kom faktisk fra boksesporten. Formålet med idrettsforbundet var å utvikle idrett som tok vare på hele mennesket, og som unngikk en konkurransementalitet og elitedyrking som ble identifisert som borgerlig. Gjennom arbeideridretten skulle man også nå ut til arbeidsløse ungdommer, som ikke kom inn i bevegelsen gjennom fagforeningene. AIF-lagene drev ikke bare med idrett, men arrangerte også studiesirkler og hadde klubbkvelder med foredrag og underholdning.
Rent ideologisk tilhørte forbundet den mest radikale delen av arbeiderbevegelsen i Norge, men selv om mange av de som var aktive der sympatiserte med Kommunistpartiet, ble det aldri noe brudd med Arbeiderpartiet.
Det var nokså vanntette skott mellom arbeideridretten og de mer «borgerlige» idrettsbevegelsene, og ikke noe sted var disse så tette som i boksesporten.

Frelsesoffiser
På den tida vi snakker om her, var det nokså vanlig at de som hadde drevet aktivt med idrett droppet dette dersom de ble kristne. For mange var nok dette en stor forsakelse. Bernt Anker Knudsen fant seg imidlertid en annen arena for sitt engasjement, først i Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid i hjembyen, og deretter som frelsesoffiser.
I 1933 fikk han sin første ordre som assistent i Mandal korps, før han etter bare noen uker ble beordret til Farsund korps. I 1938 ble han leder for Frelsesarmeens menighet i Ørland i Trøndelag.
I 1941 giftet han seg med kaptein Inga Bonde, som fram til da hadde vært slumsøster og arbeidet med barn. Sin første oppgave sammen fikk de som ledere for Frelsesarmeen i Hammerfest.
I september 1950 trakk de seg fra tjenesten i Frelsesarmeen. I første omgang slo de seg ned Ingas hjemby Røros, og senere flyttet de til Bergen.
Her engasjerte de seg i Tidligere frelsesoffiserers forening.
Det var underveis til et møte i dette fellesskapet at Bernt Anker Knudsen ble rammet av et hjerteinfarkt og falt om på gaten. Han ble ført raskt til sykehus, men der kunne man bare konstatere at han var død. Han var født 19. april 1909 og døde 27. september 1978, og ble altså 69 år. I bladet til de tidligere frelsesoffiserene omtales han som en ydmyk og varm kristen som levde godt med Gud.

Kilder:
«Ex-nytt» (organ for Tidligere frelsesoffiserers forening), div. nr. 1978
Frelsesarmeens hovedkvarter (karrierekort for Bernt Anker Knudsen)
Krigsropet nr. 20, 1941: Armébryllup i Bergstaden
Mollerin, Fr.: Et liv under flagget (Oslo, 1985)

Redningshjemmet «Catherine Booth»

Av Nils-Petter Enstad

En av mine Facebookvenner driver slektsgransking i forbindelse med et bokprosjekt. Et av navnene som dukker opp i arbeidet er ei jente som i 1910; da var hun 19 år gammel, sto oppført med en adresse i Kristiania. På den samme adressen sto også flere med yrkestittelen frelsesoffiser. I den forbindelse lurer han på om jeg kunne gi litt informasjon.

I dette huset holdt Redningshjemmet Catherine Booth til i 25 år (tegningen er scannet fra boka «Med omsorg for hele mennesket»

Det kunne jeg.
Adressen han hadde funnet vedkommende på var St. Hallvardsgate 1 i det vi i dag kjenner som Gamlebyen. Dette var adressen for Frelsesarmeens redningshjem, som var blitt åpnet i 1896, og som var i drift til 1920. Da ble eiendommen der hjemmet lå ekspropriert fordi jernbanen skulle utvide. Det offisielle navnet var «Redningshjemmet Catherine Booth»; oppkalt etter Frelsesarmeens «mor», som levde fra 1829 til 1890.
Redningshjemmet var først og fremst et tilbud til prostituerte som ønsket å komme ut av denne trafikken. Opprettelsen av det var ett av mange tiltak som i utgangspunktet var initiert av William Booth i hans bok «In Darkest England – and the Way out» (1890). William Booth hadde to nidkjære disipler i Norden, nemlig svenske Hanna Ouchterlony og norske Othilie Tonning. Redningshjemmet var nok Hanna Ouchterlonys idé i første omgang. I 1894 kom hun til Norge som leder. Herberget i Urtegata, som rettet seg mot uteliggere, var det første sosiale prosjektet hennes, deretter var det et redningshjem som sto for tur.
Mens herberget ikke kunne tilby så mye mer enn tak over hodet, hadde redningshjemmet et program for sin virksomhet. Der ble det gitt arbeidstrening, opplæring i renslighet og ikke minst «disiplin».
Ved åpningen i 1896 hadde hjemmet plass til 15 «brukere» (for å anvende et moderne begrep); senere ble det utvidet flere ganger. På det meste hadde hjemmet 20 rom og plass til 30 kvinner. I 1903 fikk redningshjemmet også en spedbarnsavdeling; mange av de som kom i kontakt med hjemmet var gravide og hadde ingen steder å dra, verken med seg selv eller sitt barn.
I folketellingen fra 1910 står det i alt 55 navn på adressen St. Hallvardsgate 1.
Av disse er det ni frelsesoffiserer, ni barn som oppgis å være født enten i 1909 eller 1910, fire «medhjelpere» på hjemmet, det vil si sivilt ansatte (en av dem, Josefine Røssberg, fikk senere et langt liv i tjeneste som slumsøster). Om de siste 33 står det at de er «Opt. Paa R.hjemmet». Disse kommer fra alle kanter av landet, mange fra relativt små steder, men også fra større byer. De fleste er rundt 20 år, en enkelt nærmer seg 30. Man aner et bilde av unge jenter som har reist til hovedstaden i håp om å finne en jobb der, men som har kommet i en situasjon de neppe hadde sett for seg da de dro hjemmefra. I tillegg til arbeidstrening og annen opplæring, var man fra redningshjemmet også behjelpelig med å skaffe arbeid til de som hadde vært innom.

Omslaget på bladet Faklen, som var organ for Frelsesarmeens sosialarbeid. Bladet er fra 1917. Bildet er scannet fra boka «Fylliker er også folk»

Jeg sitter med et inntrykk av at man også var opptatt av å styrke selvbildet til jentene som ble tatt inn på Redningshjemmet. I et intervju med avisa Morgenposten ble styrer for hjemmet gjennom mange år, Mina Bakke (styrer fra 1902 til 1920) spurt om hva slags arbeid jentene ble satt til – om klesvask for andre var en av oppgavene.
Det avviste Mina Bakke kontant. Andres skittentøy var ikke egnet til å løfte opp en jentes sinn, mente hun – «og så har hun sett nok smuss fra før, stakkar», la hun til.

Etter avviklingen i Gamlebyen ble mye av virksomheten flyttet til Hasle, som er en annen del av hovedstaden. Her hadde man hatt et mødrehjem tidligere, men dette fikk nå betegnelsen «industrihjem». Det kunne nok redningshjemmet også vært kalt. Det ble produsert ulike typer varer både ved redningshjemmet og industrihjemmet, og Frelsesarmeens sosialtjeneste hadde kolportører, gjerne slumsøstre, som reiste rundt og solgte disse varene. Det ha gode inntekter til driften.

Annonse i Krigsropet for varer fra redningshjemmet. Bildet er scannet fra boka «Fylliker er også folk».

I boka «Fylliker er også folk» kan man lese en statistikk over redningshjemmets virksomhet.
I perioden 1896 – 1920 hadde det bodd 920 kvinner der. Av disse var 417 sendt ut som hushjelper mens 39 hadde fått arbeid ved industrivirksomheter. Like mange, 39, hadde forlatt hjemmet for å gifte seg, 304 hadde reist hjem til slekt og venner, 32 var sendt til sykehus, 19 til andre hjem, to til fengsel, to var avgått ved døden og åtte hadde forlatt hjemmet uten noen avklart situasjon.
I årene mellom 1903 og 1920 var 855 barn blitt født. Av disse hadde 484 forlatt hjemmet sammen med sin mor, 104 av dem var blitt adoptert, 48 var sendt til morens pårørende, 44 hadde moren selv skaffet plass til, 46 var blitt tatt hånd om av «forsorgsvesenet», 29 var blitt bragt til andre hjem, 24 til sykehus og 32 av barna hadde dødd.

Hvordan gikk det så med henne som trigget denne vesle granskingen?
Jeg vet det ikke, men håper hun ble en av de mer vellykte fortellingene. Hun var bare 19 år og hun kom fra et i utgangspunktet godt hjem.

Litteratur:
Norum, Charles:

Med omsorg for hele mennesket.
Frelsesarmeens sosialtjeneste i Norge gjennom 100 år (Oslo, 1991)

Skartveit, Emil:
Fylliker er også folk
Frelsesarmeens rusomsorg i Oslo – siden 1891 (Oslo, 2011)

Frelseskrig i Setesdal

Av Nils-Petter Enstad
Fra Frelsesarmeen kom til Norge i 1888 og i de neste 35 årene ble det startet virksomhet i alt 13 steder på Sørlandet. Drøyt halvparten av disse, sju, er fremdeles i virksomhet. Et av disse korpsene – som er Frelsesarmeens betegnelse på sine menigheter – ble åpnet i Evje i Setesdal.

Krigsropets omtale av det nye Evje korps i august 1918 (Foto: Faksimile)

Åpningsdagen var tirsdag 13. august 1918. Som så mange steder hvor Frelsesarmeen åpnet virksomhet, var det to kvinner som sto i front. Det var Anna Brodal, som var sjef, med rangen ensein, og hennes assistent, løytnant N. Hjermundrud – hva «N» var initial for, er ukjent.
I de første årene etter verdenskrigens slutt åpnet Frelsesarmeen virksomhet en rekke steder. Bare i løpet av året 1918 ble det startet virksomhet i Ålvik i Hardanger, Sundet, Eidsvoll på Romerike, Sauda i Ryfylke, Skarnes i Sør-Odal og Berlevåg i Finnmark, i tillegg til Evje.
De første møtene i Evje ble ledet av major Oscar Utgård, som var sjef for Frelsesarmeen på Sør- og Vestlandet. Krigsropet meldte: ««Om åpningsmøtet ved vårt nyeste korps Evje, skriver major Utgaard: «Åpnet i går kveld vårt nye korps og hadde, tross det glimrende sommervær, en stor og fra første stund, interessert forsamling (…). Offiserene ble installert med den kjære frelsesfane vaiende over seg. Har god tro for vårt nye korps.»
Uka etter kunne man lese at bygdas bedehus var blitt stilt til rådighet for Frelsesarmeen for de første møtene. De hadde samlet «store forsamlinger, som med interesse lyttet til frelsesbudskapet», heter det i meldingen. Ytterligere en uke senere kunne Krigsropets lesere se et bilde av de to korpsoffiserene, sammen med divisjonssjefen og en av hans medarbeidere. Bildet ser ut til å være tatt på trappa til det som sannsynligvis er bedehuset der møtene ble holdt. I notisen som følger bildet fortelles det at Frelsesarmeen har fått tillatelse til å ha møter i bedehuset flere dager i uka, men i og med at man har hele Setesdal som «soknekall», vil det bli en del reisevirksomhet også. Evje var en bygd i vekst og utvikling, og optimismen var stor med tanke på framtidig virksomhet.

Møteforbud
Våren 1919 stod det ny rapport fra Evje i Krigsropet. Da har korpset hatt møteforbud i ti uker på grunn av spanskesyken, men nå var virksomheten i gang igjen. I disse ukene har offiserene besøkt mange syke og har bedt med flere av dem «på syke- og dødsleiet», som det står i rapporten. «Mange unge menn og kvinner besøker møtene våre, og vi ber og tror at de må vinnes for Herren», konkluderer rapporten.
Hvor mange det ble vunnet, foreligger det ingen informasjoner om. Erik Kjebekk, bygde- og misjonshistoriker fra Evje, med bakgrunn i Misjonssambandet, kan fortelle at det var et godt forhold mellom Frelsesarmeen og bedehuset i Evje i de årene armeen arbeidet i bygda. Fra 1925 til 1930 bodde frelsesoffiserene i det såkalte Skibbelihuset i Evje. Det lå der Evjeheimen ligger i dag. Møtene ble holdt i bedehuset, og Frelsesarmeen hadde aldri et eget lokale i Evje.

Tryggheim bedehus i Evje sentrum var også lokale for Frelsesarmeens møter (Foto: Lokalhistoriewiki.no).

Kristenlivet i Evje var (og er) i det alt vesentlige luthersk: Kirke og bedehus. I 1918 var nok den tiden forbi da Frelsesarmeen ble oppfattet som en «u-luthersk» trosretning. Man ble oppfattet som representanter for en litt gladere kristendomsform, og mange steder sto da også bedehusdørene åpne for «Guds glade krigere». I Evje ble det i årene mellom 1904 og 1932 bygget hele fem bedehus. Frelsesarmeen ser ut til å ha hatt sine møter i det eldste av dem, «Tryggheim», som lå i Evje sentrum.

Fra optimisme til vanskelig tid

Da Frelsesarmeen kom til Evje var optimismen stor. I Krigsropet kunne man lese: «Evje, der allerede er et stort og vakkert bebygget sted, menes at være en fremtidsplads av stor betydning, beliggende som den er midt i det store distrikt. Her findes et stort nikkelverk, og staten har nylig tat i bruk en ny anlagt ekserserplads, og her er for tiden mange militære, hvorav nogen deltok med vidnesbyrd i vore åbningsmøter».
Denne optimismen fikk imidlertid raskt noen skudd for baugen.
Først fikk man perioden med møteforbud i 1919, og kort tid senere ble det mye arbeidsledighet. Det ble slutt på nikkelutvinningen som hadde gitt gode inntekter og sikret høy sysselsetting i krigsårene fra 1914 til 1918. Nikkelindustrien ga materiale til våpenproduksjon. Men da krigen var slutt, falt dette markedet sammen. Virksomheten ble stengt i 1920 og ikke startet igjen før i 1927. Dermed ble 1920-tallet ble for Evje det 1930-tallet var for resten av landet.
Frelsesarmeen, som en ny type kristelig virksomhet, merket nok dette. Politisk sett var folk i Evje i stor grad orientert mot arbeiderbevegelsen. Det gjaldt også de kristne. At det var stor «turnover» med de offiserene som var stasjonert der, og hyppige skifter, bidro vel heller ikke til å stabilisere en svak og sårbar drift. Evje korps var i virksomhet fram til januar 1930. I løpet av de knapt 12 årene hadde korpset hatt 14 korpsledere og 25 assistenter – ofte flere samtidig.

Sørlandsframstøt
Flere av de framstøtene Frelsesarmeen gjorde på Sørlandet ble av forholdsvis kortvarig art. I Lillesand ga man opp etter et par år, og har ikke forsøkt seg siden. Det samme kan sies om Lista, mens man i Tvedestrand hadde virksomhet i nærmere 25 år og i Lyngdal i ni. Det tyder på at man har hatt en viss tro på at arbeidet var liv laga. Det samme må man også kunne si med tanke på at man drev arbeidet i Evje i 12 år.
Etter 1930 har derfor lokalsamfunnene i Setesdal vært å regne som utposter til Kristiansand korps, og det som har vært av Frelsesarmé-møter i dalen har vært av nokså sporadisk art.

Kilder:
Kjebekk, Erik: «Bedehus i Evje og Hornenes» (artikkel på lokalhistoriewiki.no)
Krigsropet, 1918 og 1919
Tandberg, H.A.: 50 års korstog (Oslo, 1937)
Telefonsamtale med Erik Kjebekk, 25. januar 2018

 

Glimt fra den nye museums-utstillingen

Årsmøte i Frelsesarmeens Historiske Selskap

Følgende pressemelding ble sendt ut 4. november:

Per Arne Krumsvik fra Askim ble gjenvalgt som leder i Frelsesarmeens Historiske Selskap da de hadde sitt årsmøte i Oslo lørdag 2. november.

I forbindelse med årsmøtet kunne selskapet også ønske velkommen til sin nye museumsutstilling i lokalene i Grønlandsleiret. Det er Frelsesarmeens rusomsorg som har stilt et rom til disposisjon for dette formålet. Utstillingen presenterer ulike sider ved Frelsesarmeens historie, blant annet misjon, menighetsarbeid og diakoni.

Glimt fra den nye museums-utstillingen

Glimt fra den nye museumsutstillingen – bilder, plater og bøker.

Det er tradisjon at Selskapet innbyr til et seminar i forbindelse med årsmøtet. Årets seminar var ved den svenske presten, tidligere frelsesoffiser, Stig Axelsson, som har forsket på Erik Wickbergs prekener, artikler og bøker. Erik Wickberg var Frelsesarmeens verdensleder fra 1969 til 1974, og var den første ikke-brite i denne stillingen.

Styreleder Per Arne Krumsvik (t.v.) og Stig Axelsson

Etter årsmøtet har styret i Frelsesarmeens Historiske Selskap denne sammensetningen: Per Arne Krumsvik, Askim, leder (gjenvalg). Styremedlemmer: Maria Herikstad, Oslo (gjenvalg), Emil Skartveit, Halden (ny), Nils-Petter Enstad, Arendal, gjenvalg, og Stig Axelsson, Kristinehamn (ny). Marta Maria Esepseth, Nesbyen, ble valgt som varamedlem til styret.
Frelsesarmeens Historiske Selskap ble stiftet i 2011 og har 150 medlemmer. Selskapets formål er å kartlegge, sikre og dokumentere Frelsesarmeens historiske arv, blant annet gjennom seminarer, foredrag og utgivelser av et tidsskrift/årbok hvert år.

Gjenstander fra den nye utstillingen til Frelsesarmeens museum

Tekst og fotos: Nils-Petter Enstad

Årsmelding for arbeidsåret 2018 – 2019

Årsmøte 2018:
Frelsesarmeens Historiske Selskap (heretter: Selskapet) hadde sitt sjuende ordinære årsmøte i Majorstua korps 3. november 2018. 10 medlemmer hadde møtt fram.
Årsmøteforedraget var ved major Marit Skartveit. Emnet var «Retreat – et sakrament som virker?» Hun ga interessante, tankevekkende og oppbyggelig innblikk i hvordan Frelsesarmeen, i samarbeid med Den norske kirkes fengselsprestkorps, arrangerer retreater for fanger med lange dommer for alvorlig kriminalitet, og viste til eksempler på hvordan deltakerne har fått et nytt syn både på seg selv og det de har gjort.
Det var mulighet til spørsmål etter foredraget.
Etter en kaffepause ble årsmøtet satt.

Styret:
Årsmøtet valgte følgende styre:
Styreleder:
Per Arne Krumsvik, Askim korps
Styremedlemmer:
Thormod Langeland, Ressurssenteret/Moss korps, Maria Herikstad, Oslo 3. korps, Nils-Petter Enstad, Arendal korps, Rebecca Solevåg, Stavanger korps og Turid Formo, Drammen korps.
Varamedlem:
Marta Maria Espeseth, Hallingdal korps.

Styret har hatt 3 møter i løpet av årsmeldingsperioden og behandlet 15 saker.

Medlemmer:
Selskapet har 149 medlemmer pr. 1. oktober.

Aktiviteter:
Historisk vandring
Selskapet arrangerte historisk vandring for ledere i Frelsesarmeens rusomsorg 19. mars. Rundt 30 deltagere var med på vandringen og hørte Maria, Jens Petter, Einar og Per Arne orientere langs ruta (Eika, Smalgangen, Borgen og Heimen/Fyrlyset). Oppdraget gav et rundhåndet bidrag til Selskapet.

Kongressen 2019
Selskapet arrangerte en historisk vandring i «Frelsesarmeens vugge» på Grønland. Rundt førti deltok på vandringen. Maria; Marta Maria; Jens Petter og Einar var guider på vandringen. Selskapet hadde også en stand i kongressteltet hvor medlemmer kunne hente tidsskrifter og nye interesserte kunne tegne medlemskap og slå av en prat om historiske tema.

Klaus Østby-kveld
Fredag 27. september var Selskapet, sammen med Halden korps, medarrangør ved en Klaus Østby-kveld i Halden (Østbys hjemby). En stor forsamling hadde møtt fram, et forent musikkorps spilte Østby-musikk. Kommandør Sven Nilsson, som feiret sin 100-årsdag i sommer, imponerte med et sprudlende og innholdsrikt foredrag om «Frelsesarmé-musikkens far i Norden».

Publikasjoner
Selskapets tidsskrift kom med et fyldig nummer i forkant av kongressen. Artiklene handlet om kvinners innsats i Frelsesarmeen, med bidrag fra så vel egne krefter som eksterne.

Frelsesarmeens museum
Ressurssenteret på Jeløy har kommet til at de trenger de lokalene som Selskapet har fått disponere til museum/utstilling, og Selskapet har blitt bedt om å tømme disse. Imidlertid har det dukket opp en annen løsning idet Selskapet kan få bruke en del av lokalitetene på Rusomsorgen leier i Grønlandsleiret i Oslo. Ny utstilling/museum vil åpne her i forbindelse med Selskapets årsmøte 2019.

Økonomi
Selskapet drives av frivillig innsats og mottar ikke tilskudd fra moderorganisasjonen. Medlemskap koster kr. 300.- pr. år og inntektene fra dette går primært til produksjon av Selskapets publikasjoner og materialkostnader ved ulike arrangementer.

Annet:
Blogg
Selskapet har opprettet en blogg der artikler og nyhetsmeldinger blir lagt inn. Bloggen heter www.fahistoriskselskap.bloggnorge.com. Administrator er styremedlem Nils-Petter Enstad.
Bloggen redigeres kronologisk slik at den nyeste saken alltid ligger øverst. På bloggen er det flere biografiske artikler, noen litterære artikler og en del oversikter. Minneord over frelsesoffiserer som er blitt forfremmet til herligheten blir også lagt ut på bloggen.

Facebook
Selskapet har ingen egen Facebook-side, men det er to Facebook-grupper som etter styrets mening berører Selskapets arbeidsområde. Det er gruppene «Frelsesarmeen i gamle dager» og «Gamle sangtekster fra Frelsesarmeen».
Nye artikler/tekster på Selskapets blogg som oppfattes som relevante for en av disse gruppene, blir rutinemessig linket til en av disse gruppene av bloggens administrator.
På årsmøtet i 2018 ble det foreslått at Selskapet bør opprette sin egen facebook-gruppe, men dette er fremdeles av de saker styret har til «må ses på».

Antikvariat Salvata
Selskapet råder over en boksamling av litteratur utgitt av eller som om handler Frelsesarmeen. Titlene er tilgjengelig på Selskapets bokliste og noen titler er lagt ut på nettbutikken til Handelskompaniet. Handel med disse bøkene gav i 2018 rundt kr. 2500 i inntekter.

Framover
Etter sju års arbeid, må Selskapet kunne sies å være i god drift og med en balansert økonomi (takket være stor frivillig innsats). Det er styrets inntrykk at Selskapet blir oppfattet som en viktig og verdifull aktør i bevaringen av Frelsesarmeens historie, dokumentasjonen av denne og ved å holde ved like mange av de fortellingene som finnes om Frelsesarmeen.

Selskapet ønsker fortsatt å bidra til en gjennomtenkt og strategisk måte å ta vare på og formidle Frelsesarmeens historie i Norge, Island og Færøyene. Vi tror økt fokus på digitalisering og en overordnet strategi for Frelsesarmeens museum vil bringe oss nærmere et slikt mål.

Oslo, 2. november 2019
For Frelsesarmeens Historiske Selskap

Per Arne Krumsvik
styreleder

Maria Herikstad
styremedlem
Anna Rebecca Solevåg
styremedlem
Thormod Langeland
styremedlem
Nils-Petter Enstad
styremedlem

 

  Turid Formo
styremedlem
Marta Marie Espeseth
varamedlem