Major Kelly Smevik til minne

Kelly Smevik til minne
14.12.1932 – 16.9.2022
Ingen har som Kelly Smevik gitt Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde et ansikt og en representant.


Hun var fra Åkvik på Helgeland og reiste ut som frelsesoffiser fra Sandnessjøen i 1954. Året etter ble hun ordinert til tjeneste; en tjeneste som i nærmere 70 år handlet om den målgruppen som hadde vunnet hennes hjerte: De døve, de blinde og – ikke minst! – de døvblinde.

I 2002 fikk hun H.M Kongens fortjenestemedalje for dette, overrakt av daværende kulturminister Valgerd Svarstad Haugland. Da var hun allerede pensjonert som frelsesoffiser, men ikke fra tjenesten for «sitt folk».
          Det var i 1917 Frelsesarmeen tok opp et eget arbeid blant døve i Norge. Den gang besto det sjelesørgeriske tilbudet til Norges døve av én – 1 – «døveprest». Frelsesarmeens offiserer var på mange måter pionérer når det gjaldt å bruke tegnspråk i kommunikasjonen med døve. Den «offisielle» linja var munnavlesning. Lenge før det ble etablert en faglig utdannelse av tegnspråktolker, var frelsesoffiserene viktige kanaler for Norges døve når det gjaldt kommunikasjon. Kelly fungerte som tegnspråktolk både i private og offentlige sammenhenger nær sagt til siste dag. Så sent som våren 2021 tok den da 88 år gamle frelsesmajoren på seg å besøke en døvblind person i Nord-Norge.
          Som frelsesoffiser var Kelly opptatt av å formidle evangeliet. Om dette sa hun veldig vakkert: – De «store omvendelsene» har jeg ikke sett så mye av. Men jeg har sett mange langsomme soloppganger».

Nils-Petter Enstad

Annonser

«..og mens du stjernene teller» – om ranger og grader i Frelsesarmeen

Av Nils-Petter Enstad

Frelsesarmeen har vært organisert som en armé helt siden William Booth i 1878 foretok en korrekturendring i utkastet til årsmelding i bevegelsen «The Christian Mission»; en bevegelse han hadde dannet i 1865 og vært leder for siden da. Hans egen tittel var «generalsuperintendent», en betegnelse med røtter i metodistbevegelsen, som var William Booths utgangspunkt. Her var «superintendent» betegnelsen man brukte på kirkesamfunnets øverste ledere.

I utkastet til årsmelding het det at «The Christian Mission is a volunteer army…». Denne formuleringen provoserte Booths nærmeste medarbeider, den 22 år gamle sønnen Bramwell. Han fikk assosiasjoner til en bevegelse som kalte seg «The Volunteers», og som i bunn og grunn var en pøbelgjeng. – Jeg er ingen «frivillig» (volunteer); jeg vil være en regulær soldat, utbrøt han. Det var da William Booth skal ha tatt pennen og strøket ut ordet «volunteer» i korrekturen og skrev «salvation» i stedet.
Booths egen tittel ble kortet ned fra «generalsuperintendt» til bare «general». Den første tiden ble medarbeiderne hans kalt «kaptein», og andre militære titler hadde man ikke. Men forholdsvis snart ble det flere titler, og etter hvert nokså mange. Tittel-floraen har blitt supplert og redusert mange ganger i årenes løp. Det følgende er et forsøk på dels en kronologisk, dels en hierarkisk beskrivelse av denne.

Løytnanter og kapteiner
«Løytnant og kaptein» har vært grunnstammen i Frelsesarmeens rangsystem omtrent fra dag én. Løytnant var den graden man ble forfremmet til ved fullført utdanning ved krigsskolen, eventuelt den tittet man fikk etter et antall uker/måneder i offiserstjeneste. Det finnes mange fortellinger om frelsesoffiserer som aldri fikk en dag teoretisk utdannelse, men ble sendt ut på feltet, gjerne med rang som «kadett», og så ble man utnevnt til løytnant etter en viss tid. Da snakker vi gjerne om uker.
«Kaptein» var neste trinn på stigen. I pionertiden (1888-ish) kunne en slik forfremmelse også komme svært raskt. Det fortelles for eksempel om Carl Breien at han ble kadett i mars 1888, løytnant i juni samme år og kaptein i august.
I denne perioden dukker rangen «kadettløytnant» opp første gang. Den som har denne tittelen, er en «A. Kristoffersen». Han var stasjonert i Arendal. Han blir forfremmet til løytnant samtidig med Breien, men forsvinner så ut av kildene.
Et stykke ut på 1890-tallet dukker så tittelen «prøveløytnant» opp i kildene. Da er nok krigsskoleutdanningen kommet inn i litt fastere former, og man starter altså sin offisersbane med denne tittelen. Den var i brukt til langt ut på 1960-tallet, og forsvant da krigsskoleutdanningen ble to-årig på 1960-tallet. Da ble rangen «kadettløytnant» hentet fra igjen som en betegnelse på det som senere er blitt omtalt som «2-årskadetter».
Rangen «prøvekaptein» ble også brukt. Det hendte at kadetter ble forfremmet til «prøvekaptein» da de gikk ut av krigsskolen. Dette gjaldt bl.a. de få tilfellene med gifte kadetter som ble sendt rett ut som korpsledere eller ektepar som ble sendt ut på misjonsmarken. Det siste eksemplet på at man har utnevnt prøvekapteiner som jeg har funnet, er fra 1938: Da ble ekteparet Dora og Syver Baastø sendt som misjonærer til Indonesia direkte fra krigsskolen med denne rangen.
En «skikkelig» kaptein kunne også bli degradert til prøvekaptein dersom han/hun hadde fortatt seg noe som fikk disiplinære konsekvenser.
Etter andre verdenskrig ble det etablert en ny kapteinsrang som vil bli omtalt senere i denne artikkelen.

Ensein og adjutant
Plasseringen av offisersgradene i Frelsesarmeens rangsystem kan virke litt tilfeldig.  En kaptein i Frelsesarmeen ble etter en tid forfremmet til «ensein». Det er et engelsk ord som betyr «fenrik». I det militære systemet i Norge er «fenrik» plassert under både løytnant og kaptein.
Etter fullført tid som ensein var «adjutant» det neste trinn på stigen. Da hadde man tjenestegjort i drøyt ti år. Heller ikke «adjutant» er en militær grad, selv om det er en militær funksjon. Eksempelvis kan kongens adjutanter ha grad som oberst.
Graden «ensein» gikk ikke bare ut av aktiv bruk på den måten at ingen ble forfremmet til denne rangen lenger; det skjedde rundt 1940, men rangen ble rett og slett fjernet fra hele systemet. Alle som hadde denne rangen, aktive som pensjonerte, ble forfremmet/utnevnt til adjutanter.

Stabskaptein og major
Løpet videre fra adjutant kunne følge to spor. Ble man forfremmet til stabskaptein, kunne det være en indikator på at man i hvert fall ble vurdert med tanke på større ansvar senere. Som graden antyder, var dette en forfremmelse som først og fremst ble gitt til personer som enten befant seg i administrativt arbeid, eller var påtenkt slikt ansvar. Eksempelvis var T.I. Øgrim stabskaptein da han ble beordret som divisjonssjef i det som senere ble Opplandske divisjon i 1928.
Albert Orsborn d.e. var stabskaptein da han kom til Norge i 1888 og var med og «åpnet ilden» og ledet arbeidet et halvt års tid.
Rundt 1890 ser det ut til at tittelen «stabsofficer» også var i bruk. Både svenske Gustaf Segersteen og norske Jeanna Corneliussen omtales med denne tittelen. Segersteen hadde vært i Kristiania høsten 1887 for å rekognosere med tanke på en åpning i Norge, og Jeanna Corneliussen, som hadde blitt med i Frelsesarmeen i England, var med på de første møtene på Grønland og gjorde tjeneste i Norge et års tid. Før hun ble invalidisert av pøbel som angrep henne fysisk. Hun døde i 1940. Segersteen vet jeg ikke mer om.
Det går ikke fram av de kildene jeg har hatt tilgang til når rangen «stabskaptein» gikk ut av bruk. Det ser ut til at de som hadde denne rangen da de ble pensjonert, beholdt den til sin død.
Det kan også se ut som rangene stabskaptein og major i hvert fall delvis var sidestilt i hierarkiet. I 1922 innførte general Bramwell Booth rangen «feltmajor» i Frelsesarmeens gradssystem. Den første offiseren i Norden som fikk denne rangen het Oscar Utgaard; han hadde tidligere vært stabskaptein. Han ble pensjonert som major i 1927. Det kan se ut som «feltmajor» ble en slags «dead end» karrieremessig, mens «bare» major åpnet også for videre avansement.

Kommandant
Når tittelen «kommandant» dukket opp som en grad i Frelsesarmeens rangsystem har jeg ikke lyktes å finne ut av. I vanlig språkbruk er ikke «kommandant» en militær grad, men en beskrivelse av et ansvarsområde. Denne rangen ser ut til å ha vært en grad som var plassert mellom adjutant og major. Da rangen ble fjernet fra Frelsesarmeens rangsystem rundt 1940, ble alle som hadde graden kommandant, pensjonerte som aktive, utnevnt til majorer.
Dette fikk et par kuriøse utslag: I 1920 var adjutant Margit Næss blitt pensjonert i en alder av 47 år på grunn av en skade hun var blitt påført i tjenesten. Hun hadde da vært i aktiv tjeneste i 25 år. Som en slags kompensasjon for den tidligere pensjoneringen, ble hun utnevnt til kommandant; muligens betydde det noen kroner mer i pensjon.
Noe liknende skjedde med Britta Wæthe, som ble pensjonertsom kommandant i 1928, også hun i en alder av 47 år. Hun hadde da vært korpsoffiser i 25 år. Da kommandant-rangen ble fjernet, ble både Margit Næss og Britta Wæthe majorer. Begge levde lenge etter sin pensjonering: Britta Wæthe ble 99 år, mens Margit Næss ble 101 år. Margit Næss er så vidt vites den eneste norske frelsesoffiseren som er blitt forfremmet to ganger etter at hun ble pensjonert.

«Senior»-grader
Man skulle tro at når grader ble fjernet fra et rang-system, var hensikten å forenkle dette. Det kan ikke uten videre sies å stemme.
Etter krigens slutt i 1945, ble det et par år senere innført flere nye ranger i den nedre delen av systemet.
Mens man tidligere hadde hatt to løytnantnivåer, prøveløytnant og løytnant, fikk man nå tre: Prøveløytnant, løytnant 1. grad og løytnant 2. grad. Den siste tittelen ble, i hvert fall uoffisielt, omtalt som «seniorløytnant». I Krigsropet nr. 6, 1949 er denne tittelen brukt i forbindelse med en beordring.
I tillegg ble to nye titler etablert: Rangen «seniorkaptein» ble plassert mellom kaptein og major, og rangen «seniormajor» mellom major og brigadér. I noen territorier ble de som hadde vært adjutanter utnevnt til seniorkapteiner, men i Norge ble adjutant-tittelen beholdt til de som hadde den døde. Den siste adjutanten døde i 1979.

Brigadér
«Brigadér» er en rang med lange tradisjoner i Frelsesarmeen. I utgangspunktet var dette en stabsrang, reservert for det man må kunne betegne som den nedre delen av toppsjiktet i Frelsesarmeen. Både Carl Breien og Reinert Gundersen var sjefsekretærer i Norge med brigadérs rang. Etter 1945 kan det se ut som det var to spor som førte til at en major ble brigadér. Det ene var ren ansiennitet (30 år), det andre en forfremmelse som signaliserte anerkjennelse i forbindelse med en beordring.
Også når det gjaldt brigadér-rangen virker plasseringen av den litt tilfeldig. På engelsk er «brigadier» en rang på generalnivå («brigadegeneral»), men i Frelsesarmeen var den en «mellomhøy» tittel.
Det finnes flere eksempler på at offiserer som ikke fylte ansiennitetskravet på 30 år ble forfremmet til brigadér i forbindelse med en beordring som avdelingsleder («departementssjef»). Men det var heller ikke en uvanlig situasjon at avdelingslederen/divisjonssjefen var major, mens en av korpslederne eller institusjonslederne i vedkommendes enhet var brigadér.
Tidlig på 1970-tallet ble rangordningen revidert nok en gang, og denne gang skulle den forenkles. Den mest konkrete endringen var at brigadér-rangen skulle fjernes. Dette vakte reaksjoner, og ble av mange oppfattet som at de aller fleste som var brigadér skulle «degraderes» til major. Slik var det kanskje ikke ment, og beslutningen ble da også endret nokså kjapt.

Oberst og kommandør
Dette er det trinnet i Frelsesarmeens rangsystem der det har skjedd færrest endringer. Lenge hadde man to nivåer på begge disse rangene: Oberstløytnant og oberst på det ene og kommandørløytnant og kommandør («full kommandør», ble det ofte benevnt) på det andre.
Rangen «kommandørløytnant» ble fjernet ved revisjonen på 1970-tallet. På det tidspunktet var bare noen få med denne rangen i aktiv tjeneste, og de beholdt denne til de enten ble pensjonert eller ble forfremmet til «full» kommandør. Da Frelsesarmeens høye råd samlet seg i 1974 for å velge general Erik Wickbergs etterfølger, var det én kommandørløytnant i forsamlingen, inderen Fazal Masih, som ble pensjonert samme år.
Det er bare to norske frelsesoffiserer som er blitt pensjonert som kommandørløytnanter, nemlig ekteparet Hilda og Reinert Gundersen.

Distinksjoner
Det kunne sikkert sies og skrives mye om distinksjonene som har betegnet de ulike rangene i Frelsesarmeen. Det får være til en annen gang. Når det gjelder overskriften på denne teksten, er den en liten referanse til rangen «seniorkaptein», som var i bruk på 1950-tallet. Mens en «vanlig» kaptein hadde to stjerner på hver skulderklaff, hadde en seniorkaptein tre.
Det har vært hevdet, men neppe vært alvorlig ment, at det var på denne tida at et vers av sangen «Løftene kan ikke svikte» ikke ble med i Frelsesarmeens sangbok i Norge. Det var verset med strofen «..og mens du stjernene teller/vokser din tro og ditt håp».
Vi går ikke nærmere inn på det her og nå!

Annonser

Frelseskrig i 135 år

Frelsesarmeens første historiebok i Norge kom alt i 1900. Hanna Ouchterlony har tydeligvis vært modell for denne krigeren.

I 2023 er det 135 år siden Frelsesarmeen «åpnet ilden» i Norge.
I løpet av det første året ble det åpnet ni, muligens ti korps/menigheter rundt om i landet. Med ett unntak lå alle i det sentrale østlandsområdet. Sju av disse er fortsatt i drift, og kan, om de ønsker det, markere 135 års frelseskrig i 2023

 Korps som ble åpnet i 1888:

  • Templet korps (Kristiania 1. korps) – 22. Januar
  • Arendal korps – 11. mars
  • Kongsberg – 24. mars – nedlagt i 1972
  • Grønland korps (Kristiania 2. korps) – 4. april
  • Grünerløkka korps/Oslo 3. korps (Kristiania 3. korps) – 15. juli
  • Horten korps – 15. september – nedlagt i 2001
  • Drøbak korps – 6. oktober
  • Hønefoss korps – 27. oktober
  • Drammen korps – 1. september

Ifølge historieboka «50 års korstog» ble Kongsvinger korps åpnet «den siste søndag i 1888», men ifølge «Disp.’en» for 1959 ble dette korpset åpnet 4. januar 1889. På 1970-tallet ble korpset stengt, og var nedlagt i noen år, men ble ifølge «Disp.’en» for 2021/2022 gjenåpnet i juni 2003.

28.04.2022
Nils-Petter Enstad

Annonser

«Hej, gamle man…» – Sven Nilsson til minne

Sven Nilsson, 101 år gammel, forteller om Klaus Østby i Halden, 2020

I januar 1971 hadde Frelsesarmeen i Sverige en stor ungdomssamling i Göteborg. Hit hadde den daværende lederen for armeens barne- og ungdomsarbeid i landet innbudt fire unge musikere som rett før hadde sunget inn sin første plate sammen. Foreløpig kalte de seg bare «Björn, Benny, Agneta och Frida»; senere skulle de bli kjent under navnet ABBA. En av sangene på debutplaten het «Hej, gamle man» og handler om en eldre frelsessoldat som i årevis sto på torget i den smålandske byen Västervik der han solgte «Stridsropet» og samlet inn penger til Frelsesarmeen.
            Denne historien hadde Sven Nilsson hørt, og sangen ble senere en av gruppas klassikere – en av de få på svensk.

Tirsdag 4. januar gikk innbyderen fra den gang, Frelsesarmé-kommandøren Sven Nilsson, bort, 102 år gammel.  Han var aktiv og kreativ til det siste. Så sent som i fjor ga han ut minneboka «Älvarnas sång», der han deler med seg minner fra sine hjemtrakter i Dalarna i Sverige. For to år siden, til sin 100-årsdag, ga han ut livsskildringen «Under Fanan – hundra år av Tacksamhet».

Vekkelse- og arbeiderbevegelse
Sven Nilssons oppvekst i Dalarna var preget av to bevegelser: Vekkelsesbevegelsene og arbeiderbevegelsen. Disse kom til å prege ham sterkt, og han identifiserte seg med begge til sin dødsdag.
Som 20-åring ble han kadett ved Frelsesarmeens krigsskole i Stockholm, sammen med 106 andre ungdommer. Gruppen fikk navnet «De standhaftige» – et navn som i hvert fall Sven Nilsson gjorde ære på gjennom mer enn 80 år.

«Kommandøren vi aldri fikk»
For mange norske frelsessoldater ble Sven Nilsson «kommandøren vi aldri fikk».
I 1975 var han – overraskende for mange – blitt utnevnt til nestkommanderende for Armeen i Norge, Island og Færøyene. Gjennom tre år gjorde han seg både kjent og avholdt i disse tre landene, før han fikk ordre til Danmark som landsleder.
I 1981 fikk han ordre til Norge som leder, men hit kom han og hans Lisbeth aldri i den funksjonen. Grunnet endringer i Frelsesarmeens internasjonale ledelse ble ledervervet i Sverige plutselig vakant, og den nyutnevnte kommandør Sven Nilsson ble i stedet beordret dit.
Høsten 1986 trådte han og hans kone tilbake fra aktiv tjeneste; han etter 46 år som offiser; hun etter 49 år.

Historien
De 35 årene som pensjonist ble fylt med møtevirksomhet, bokskriving og andre aktiviteter. Ikke minst brukte han mye tid på å grave i og informere om Frelsesarmeens historie. Da Frelsesarmeens Historiske Selskap ble dannet i Norge for et tiår siden, var dette etter hans hjerte, og han bidro til å løfte flere samlinger i selskapets regi, både med foredrag og sitt blotte, humørfylte nærvær.
Nå er både pennen og sverdet lagt ned.
«Hej, gamle man – det var roligt att träffas!»

Nils-Petter Enstad
styremedlem i Frelsesarmeens Historiske Selskap

Årsmelding for Frelsesarmeens Historiske Selskap – Perioden 2019 – 2021

Årsmøte 2019:
Frelsesarmeens Historiske Selskap (heretter: Selskapet) hadde sitt åttende ordinære årsmøte i Selskapets nye lokaler i Grønlandsleiret i Oslo. Det er Frelsesarmeens rusomsorg som har stilt rom til disposisjon for Selskapets museumsformål, med adgang til møterom og kjøkkenfunksjoner. I forbindelse med årsmøtet ble Selskapets nye museumsutstilling presentert. Frammøtet må betegnes som meget godt.

Foredrag:

Stig Axelsson

Det er tradisjon at Selskapet innbyr til et seminar i forbindelse med årsmøtet. Årets seminar var ved den svenske presten, tidligere frelsesoffiser, Stig Axelsson, som har forsket på Erik Wickbergs prekener, artikler og bøker. Erik Wickberg var Frelsesarmeens verdensleder fra 1969 til 1974, og var den første ikke-brite i denne stillingen.

Styret:
Årsmøtet valgte følgende styre:
Per Arne Krumsvik, Askim, leder (gjenvalg).
Styremedlemmer:
Maria Herikstad, Oslo (gjenvalg),
Emil Skartveit, Halden (ny),
Nils-Petter Enstad, Arendal (gjenvalg)
og Stig Axelsson, Kristinehamn (ny).
Marta Maria Esepseth, Nesbyen, ble valgt som varamedlem til styret.

Frelsesarmeens Historiske Selskap ble stiftet i 2011.

Styrets arbeid:
Grunnet korona-situasjonen har styret bare kunnet ha to møter i løpet av perioden (hhv desember 2019 og august 2020), og har behandlet 23 saker.

I august-møtet ble det gjort vedtak om å utsette årsmøtet for 2020 til over nyttår.

Medlemmer:
Pr. 1. september 2021 har Selskapet 141 medlemmer.

Aktiviteter:
Historielaget for Grønland og Enerhaugen har besøkt museet og skrevet om dette i sitt nyhetsbrev for august.
I august hadde museet besøk av en gruppe kadetter fra Frelsesarmeens offisersskole i Moss. I juni 2021 avholdt Selskapet møte i Vardø, Vadsø og Kirkenes i forbindelse med feltstudier i Nord-Norge.

Selskapet har deltatt i Frelsesarmeens nasjonale prosjektgruppe for arkivtjenester. Gruppen har levert en utredning med forslag til håndtering av arkivfeltet til Frelsesarmeens ledelse august 2021. Prosjektet anbefaler en koordinert samling av arkivene i FA, og at det avsettes fornuftige ressurser til oppfølging og forvaltning av den historiske arven.

Seniortreff på Jeløy

Styremedlem Nils-Petter Enstad var innbudt til Seniortreffet på Jeløy i juli 2021 for å snakke om «Den historiske arven i Frelsesarmeen – hva gjør vi med den?»

Selskapet har deltatt med undervisning om Frelsesarmeens historie for kadetter og Dynamoteamet 27. august 2021.

Korona-situasjonen har lagt en demper på aktiviteter i Selskapets regi.

Publikasjoner:
Selskapet har vært tungt inne i produksjonen av en bok om Frelsesarmeens fengselsarbeid. Dette arbeidet var 100 år i 2020.  Frelsesarmeens fengselsarbeid har dekket utgiftene til bokproduksjonen (trykking, grafisk arbeid og rettighetsklarering). Annet arbeid (redaksjonelt, tekstarbeid og prosjektledelse) har vært gjort frivillig av Selskapet.
Boka ble ferdigstilt høsten 2020.

Selskapet er også involvert i andre planlagte bokprosjekter.

Økonomi
Selskapet drives av frivillig innsats og mottar ikke tilskudd fra moderorganisasjonen. Medlemskap koster kr. 300.- pr. år og inntektene fra dette går primært til produksjon av Selskapets publikasjoner og materialkostnader ved ulike arrangementer.

Annet:
Blogg
Selskapet har opprettet en blogg der artikler og nyhetsmeldinger blir lagt inn. Bloggen heter www.fahistoriskselskap.bloggnorge.com. Administrator er styremedlem Nils-Petter Enstad.

Bloggen redigeres kronologisk slik at den nyeste saken alltid ligger øverst. På bloggen er det flere biografiske artikler, noen litterære artikler og en del oversikter. Minneord over frelsesoffiserer som er blitt forfremmet til herligheten blir også lagt ut på bloggen.

Facebook
Selskapet har ingen egen Facebook-side, men det er tre Facebook-grupper som etter styrets mening berører Selskapets arbeidsområde. Det er gruppene «Frelsesarmeen i gamle dager», «Frelsesarmeens arkiv» og «Gamle sangtekster fra Frelsesarmeen».

Nye artikler/tekster på Selskapets blogg som oppfattes som relevante for en av disse gruppene, blir rutinemessig linket til en av disse gruppene av bloggens administrator.

Antikvariat Salvata
Selskapet råder over en boksamling av litteratur utgitt av eller som omhandler Frelsesarmeen. Titlene er tilgjengelig på Selskapets bokliste og noen titler er lagt ut på nettbutikken til Handelskompaniet. Handel med disse bøkene gav i 2020 rundt kr. 2 000 i inntekter.

Ruller og protokoller
Selskapet er opptatt av at arkivgjenstander som bilder, ruller, protokoller, faner og annet blir tatt vare på. Dessverre er altfor mye verdifullt, historisk materiale blitt kastet og destruert i årenes løp.

Selskapet er også interessert i å overta gamle FA-bøker som måtte befinner seg på korps, institusjoner og i private hjem.

Framover
Etter ni års arbeid, må Selskapet kunne sies å være i god drift og med en balansert økonomi (takket være stor frivillig innsats). Det er styrets inntrykk at Selskapet blir oppfattet som en viktig og verdifull aktør i bevaringen av Frelsesarmeens historie, dokumentasjonen av denne og ved å holde ved like mange av de fortellingene som finnes om Frelsesarmeen.

Selskapet ønsker fortsatt å bidra til en gjennomtenkt og strategisk måte å ta vare på og formidle Frelsesarmeens historie i Norge, Island og Færøyene. Vi tror økt fokus på digitalisering og en overordnet strategi for Frelsesarmeens museum vil bringe oss nærmere et slikt mål.

Oslo, 20.11. 2021
For Frelsesarmeens Historiske Selskap

Per Arne Krumsvik
styreleder

Maria Herikstad
styremedlem
Nils-Petter Enstad styremedlem Stig Axelsson
styremedlem
Emil Skartveit
styremedlem

 

Marta Marie Espeseth
varamedlem

Åpenhjertige memoarer fra frelses-veteran

Rasmus Kristoffersen fra Bergen var en av pionerne i Frelsesarmeens historie i Norge. Han levde fra 1873 til 1949, og alt før han var 30 år hadde han ledende stillinger i Frelsesarmeen. På sine eldre dager skrev han om mange av sine opplevelser som frelsesoffiser; et manuskript som hans familie senere har tatt vare på.

Årets hefte av Selskapets tidsskrift formidler oberst Rasmus Kristoffersens livsminner

For et par år siden ble familien og Frelsesarmeens Historiske Selskap enige om et samarbeid med tanke på å publisere disse nedtegnelsene, og i forbindelse med årsmøtet i selskapet lørdag 20. november 2021 ble de presentert. Memoarene gis ut som årets utgave av selskapets tidsskrift.
– Det er en styrke ved dette manuskriptet at det i utgangspunktet ikke er skrevet med tanke på publisering, men trolig mer som med tanke på Kristoffersens egne barn og deres etterkommere, sier Per Arne Krumsvik, som er leder for Frelsesarmeens Historiske Selskap.

Åpenhjertig
– Mye kristen memoarlitteratur preges nok av en vilje til dels fortie, dels skjønnmale konflikter. Her har «Rasmus», som vi bare har kalt ham internt i prosessen, vært mer åpenhjertig, med til dels klare og kritiske vurdering, sier Krumsvik.  -Men de som måtte vente noen «juicy» avsløringer blir nok skuffet, legger han til.

Leder og sanger
Rasmus Kristoffersen hadde en rekke sentrale stillinger i Frelsesarmeen, blant annet som feltsjef og krigsskolesjef. Han var også en meget habil sanger, med det som beskrives som en vakker tenorstemme.
Som pensjonist holdt han en rekke kirkekonserter, akkompagnert av sin sønn, den kjente kordirigenten og arrangøren Dag Kristoffersen.
Hans svigersønn David Welander har skrevet seg inn i norsk salmehistorie med tekster som «Jeg har vandret med Jesus» og «Navnet Jesus blekner aldri».

50 år siden «Frelsesarmeens avis» gikk inn

Av Nils-Petter Enstad
Det er gått 50 år siden den gikk inn, Oslo-avisen Morgenposten, eller «Sværta» som den ble kalt på folkemunne. Den var folkelig og populær, ikke minst i de østlige bydelene i Oslo. Gjennom mesteparten av sin historie var den også «upolitisk», men etter hvert ble oppfattet som en «borgerlig» avis – helt på slutten nesten litt reaksjonær. Men det var et viktig pressehistorisk kapittel som ble avsluttet da det siste nummeret kom ut 31. mars 1971, med ordene «Takk for oss» øverst på førstesida.

Morgenposten hadde samme adresse i hele sin 110 år lange historie (Foto: Wikipedia

 

Jeg vokste opp med Morgenposten.
Det var en avis mine foreldre hadde holdt så langt tilbake som jeg er i stand til å huske.  I lange perioder var det den eneste avisa de hadde. Slik det var for mange familier med tilknytning til Frelsesarmeen. Morgenposten var nemlig i 80 år et trofast, uoffisielt organ for Frelsesarmeen i Norge. Den ble da også kalt «Frelsesarmeens avis» av mange. Store og små arrangementer ble behørig omtalt og referert, kjente og ikke fullt så kjente frelseskrigere ble intervjuet, fotografert og på andre måter vist behørig oppmerksomhet.

Kristen-stoff
For dette var ett av særtrekkene ved avisa: Den hadde trolig landets beste og mest allsidige dekning av kristenlivsstoff. Dette gjorde at for folk fra Frelsesarmeen og frikirkene var Morgenposten en viktigere avis enn Vårt Land, som på det tidspunkt ble oppfattet som nokså doktrinær med sin lutherske formålsparagraf. I Frelsesarmeen i Oslo ble det regnet som pengesløseri å annonsere andre steder enn i Morgenposten. Da avisa gikk inn, fikk det dramatiske konsekvenser for annonsebudsjettene til Oslo-korpsene.
Et annet særpreg var den høye kvaliteten på kulturstoffet, som fikk utvikle seg fra 1950-tallet og utover. Men dette ble kanskje samtidig en av plankene i likkista. Den tradisjonelle leserkretsen til avisa var ikke like opptatt av kultur og kulturelt mangfold som medarbeiderne var.

Gratis-avis
Man kan godt si at Morgenposten både startet og endte som en gratisavis.
Starten skjedde i 1861 under navnet Christiania Avertissements-Blad. Etter at selve Morgenposten var lagt ned i 1971, fortsatte eierne et års tid til å gi ut gratisavisa «Denne Uken», som ble distribuert i Groruddalen. Men så var det slutt.
For drøyt 20 år siden kom det en bok som forteller den både dramatiske og spennende historien om Morgenpostens vekst og fall gjennom 110 år, og mange kjente pressefolk har tjent sine journalistiske sporer nettopp i denne avisa. Den ble en rekruttskole for unge journalister, og mange av disse var med og skrev boka «Sværta».

Morgenposten var faktisk Norges største avis i sin tid.  Kjælenavnet skrev seg ikke fra, som man kanskje skulle tro, at man fikk sverte på hendene av å lese den. Derimot var det slik at en av dem som virkeliggjorde avisprosjektet i 1861, gründeren Fritz Heinrich Frølich, blant annet drev en skosvertefabrikk. Og slik fikk avisen kallenavnet som hang ved den gjennom hele historien.

Morgenposten fikk også den noe tvilsomme æren å være den avisen som man etter krigen valgte å kjøre et rettslig oppgjør mot for å ha tjent okkupasjonsmakten. Den var godt egnet som målskive for en slik prosess. Før krigen hadde den vært «upolitisk», og gjennom de første okkupasjonsårene klarte redaktør Thoralf Pryser å unngå at nazistiske lederartikler kom på trykk nettopp ved å henvise til dette prisnippet. Men i 1943 ble han avsatt av okkupasjonsmakten, og nazisten Olav B. Feiring ble plassert i redaktørstolen. Og da var det slutt på den «upolitiske» linjen. Rettssaken endte med dom og inndragning, men dommen omfattet bare forhold fra 1943 og utover. Hadde man valgt å ta fatt på aviser som Aftenposten og Morgenbladet, ville rettsapparatet hatt en langt sterkere sak.

Eiere
Etter krigen gikk organisasjonen Libertas inn via stråmenn og kjøpte Morgenposten. Men nesten ingen, heller ikke i redaktørkollegiet, var klar over dette før lenge etter. Da var industrimannen Sverre Munck en langt synligere eier. Han hadde sin meget klare politiske dagsorden, og ønsket å bruke avisen til å fremme denne. Samarbeidet mellom ham og daværende sjefredaktør Per Voksø skar seg i løpet av noen uker, og eieren gikk selv inn som redaktør en periode.
Erfaringene med det er skoleeksempler på hvor ille det kan gå når en aviseier forlanger å ha hendene på rattet også i redaksjonen.

Legender
Mange pressehistoriske legender kan knyttes til Morgenposten. En spalte som «Dagboken», redigert i mange år av «P.Titten», alias Kai Nyquist, eller «Retten er satt», hadde mange lesere.
Det var også Morgenposten som innførte tradisjonen med Lucia-kåring i Oslo før jul, i tillegg til flere ulike priser både på kultur og idrett.
Det var Morgenposten som sparket i gang det store boligbygger-eventyret som er knyttet til Olav Selvaag sitt navn. Avisa utfordret ham til å bygge så billig som det han hadde hevdet man kunne gjøre, og han tok imot utfordringen.
Det berømte bildet som viser Einar Gerhardsen på vei ned fra Stortingets talerstol og John Lyng på vei opp idet det er klart at Kings Bay-saken ville føre til regjeringskrise i august 1963, ble tatt av Morgenpostens fotograf Arne Svendsen. Og slik kunne man fortsette.

«Publikums røst»
En siste ting skal nevnes her: Debattspalten «Publikums Røst». Den var et skikkelig lavterskeltilbud for meningstrengte. Her fant man alt, fra det mest reflekterte til det mest bisarre.
Det var i denne spalte jeg for min del fikk ting på trykk for første gang, under eget navn. Det må ha vært i 1969, og jeg var 16 år gammel. Det ble mange innlegg etter hvert, og i løpet av det siste halvannet av to år som Morgenposten kom ut, rakk jeg både å gå inn for å avskaffe statskirkeordningen og riksmålet, samt ta til orde for en demokratisk sosialisme på kristen grunn.
Det var en avis med mange kvaliteter i seg, men også med mye dramatikk bak kulissene. Med alle sine svakheter, var den en avis som mange var oppriktig glad i. Likevel må det innrømmes at tida trolig for lengst har løpt fra et aviskonsept som det Morgenposten representerte. Det er med et visst vemod man må konstatere det.

Litteratur:
Yngvar Holm (red.): SVÆRTA. Morgenposten – en gang Norges største avis (Oslo, 1999)

 

Kommandør Edward Hannevik

Kommandør Edward Hannevik ble nær 89 år (Foto: Privat/Facebook)

Edward Hannevik
6. desember 1932 – 14. september 2021

«Han er skolemoden nok, men har sterk fantasi. Han vil ikke gi seg på at faren hans er født i India!»
Edward Hannevik lo gjerne godt når han fortalte om reaksjonen etter at hans yngste sønn hadde vært til en evaluering for å finne ut om han var skolemoden. For som yngste sønn i en internasjonal misjonærfamilie  var han født i Calcutta. Hans sju år eldre søster Anna var ellers født i Peking.
Med kommandør Edward Hanneviks forfremmelse til herligheten tirsdag 14. september, nær 89 år gammel, fikk en av etterkrigstidens mest markante, norske frelsesoffiserer avslutte sin tjeneste. Det var en tjeneste som strakk seg over 67 år og som hadde ført ham og hans kjære Margaret til en rekke oppgaver i flere land.
Ekteparet Hannevik fikk tidlig store ansvar i Frelsesarmeen. I 1972, ennå ikke 40 år, ble de divisjonssjefer med sete i Hamar. I det lå både personalansvar og administrativt ansvar for mellom 15 og 20 menigheter i Hedmark, Oppland og Akershus. Senere vokste ansvarene, både for arbeidet i land som Danmark, Norge og i hele Europa.
For min egen del opplevde jeg ekteparet Hannevik som gode og varme ledere med hjerte for sine medarbeidere og – ikke minst – for våre familier. Samtalene kunne veksle mellom det jobbrelaterte, det personlige og det bare trivelige. Frelsesarmeen som bevegelse hadde nok en enda større plass i hans bevissthet enn i min, men det var alltid nok å snakke om når vi møttes. Siste gang var for et års tid siden. Da satt han på en benk i Smalgangen på Grønland – rett ved minneplaten som markerer stedet der Frelsesarmeen hadde sine første møter i 1888. Vi pratet litt; jeg er usikker på om han kjente meg igjen eller husket hvem jeg var, men høflig som alltid. Da vi skiltes takket han for at jeg hadde stanset og hilst på ham.
Nå er det min tur til å takke.

Nils-Petter Enstad

Frelsesarmeens fengselsarbeid 100 år

I disse dager, i en postkasse nær deg, vil du som er medlem av Frelsesarmeens historiske selskap få årets publikasjon, Når så vi deg syk eller i fengsel – Frelsesarmeens fengselsarbeid 100 år.

I år er det 100 år siden den formelle starten av Frelsesarmeens fengselsarbeid i Norge. Da fikk major Bernhard Hansen ordre som fengselssekretær. Men armeen hadde før den tid sett behovet hos de innsatte, og kommandør Hanna Ochterlony kom i 1901 med et innspill til justisdepartementet om å tillate Frelsesarmeens offiserer å besøke fengslene og de innsatte.

Oppdrag
 Selskapet fikk i fjor det ærefulle oppdraget å lage en oversikt og dokumentasjon på dette arbeidet. Som med all historieskrivning, er det gjort valg for å belyse dette fenomenet på en best mulig måte.
Vi valgte raskt å gjøre boken til en antologi med bidrag fra en rekke forfattere, det var viktig å la mange ulike stemmer komme til orde. Tidligere innsatte har bidratt med sine opplevelser av møtet med armeens fengselssekretærer. FA-historikere har bidratt til å trekke de lange linjene i et arbeid som startet med en enkelt mann, som har engasjert store mengder frivillige i arbeidet frem til dagens store gruppe av fengselskapellaner.
Vi har også fått to bidrag fra Sverige. En personlig betraktning om tjenesten og en oversikt over fengselsarbeidet i Sverige. De gir en innsikt i hvordan det er tenkt og praktisert på andre siden av Kjølen.

Redaksjonen håper boksidene kan gi leserne god innsikt i fengselsarbeidets ulike sider og ikke minst en oversikt over hvilken betydning arbeidet har hatt i norsk og svensk kriminalomsorg.

Gave
Boken er rikt illustrert og velegnet som gave. Som medlem kan du få bestilt ytterligere eksemplarer til spesialpris kr 200 (mot 280 som er veiledende pris). Send mail til selskapet@frelsesarmeen.no for bestillinger, så ekspederer vi dette raskt.  

Med vennlig hilsen
Per Arne Krumsvik
styreleder og redaktør
Frelsesarmeens historiske selskap 

Selskapet lever i beste velgående

Kjære medlemmer av Frelsesarmeens historiske Selskap!
Vi håper at alle medlemmer befinner seg vel i disse tider!
Styret konkluderte i sitt møte i september, at vi avventer årsmøtegjennomføring til våren 2021 i påvente av koronasituasjonen.

Årets bok om Frelsesarmeens fengselsarbeid er i sluttfasen og vil være medlemmene i hende i løpet av november.
Boken blir en praktutgave og kan egne seg som julegave.
Medlemmer kan få boken til rabattert pris på kr 200,- (normalpris kr 280,-) ved kjøp av fem eksemplarer eller mer.

Kontingent 2020: Det har vært noen utfordringer rundt betaling av kontingent i 2020.
Om du ikke har klart å betale din faktura, fordi du får melding om «feil KID», kan du sende pengene sammen med en tekstmelding. Skriv oppgitt KID-nummer med ordet «KID» foran, så følger meldingen innbetalingen, og regnskapsseksjonen får registrert pengene korrekt.
Dersom du ikke har mottatt faktura for 2020, ta kontakt!

Selskapet er ellers i gang med planer for 2021, med henblikk på å formidle og spre kunnskap om Frelsesarmeens historie.

Med vennlig hilsen
Per Arne Krumsvik
styreleder, Frelsesarmeens historiske Selskap