Frelsesarmeens verdensleder fra 1986 til 1993, general Eva Burrows, er død i en alder av 85 år.

Eva Burrows vokste opp i Australia, der foreldrene hennes arbeidet som offiserer i Frelsesarmeen. Under studietiden bestemte hun seg for å følge i deres fotspor, og ble ordinert til tjeneste i 1951.
Fra 1952 til 1970 tjenestegjorde hun ved flere av Frelsesarmeens skoler i det daværende Sør-Rhodesia, blant annet som rektor. I 1970 fikk hun ordre til London som først assisterende rektor og senere rektor for Frelsesarmeens International College for Officers. Etter noen år som sjef for Frelsesarmeens sosialarbeid i Storbritannia, ble hun leder for Frelsesarmeens arbeid i land som Sri Lanka, Skottland og hjemlandet Australia. I 1986 ble hun valgt som Frelsesarmeens 13. general og verdensleder. Hun var den andre kvinnen i denne stillingen.
Eva Burrows besøkte Norge en rekke ganger. Siste gang var i 2008, da hun som pensjonert general var hovedtaler ved Frelsesarmeens årskongress.
Av Nils-Petter Enstad

Asta Abrahamsen – bildet er scannet fra boka om hennes liv

Med major Asta Abrahamsens «forfremmelse til herligheten» er en av fargeklattene i så vel Guds rike i sin alminnelighet som Frelsesarmeen i særdeleshet gått bort. Hun ble hele 93 år gammel, og var åndsfrisk til det siste.

I boka «Gull i rennesteinen» fra 1987 forteller Asta om sitt liv, om oppveksten med en enslig mor på Kråkerøy, om sin omvendelse i vekkelsestiden på Frelsesarmeen i Fredrikstad der Karla Stokke var redskap til manges omvendelse og om sin lange tjenestetid i Frelsesarmeen, både i Norge og Danmark.
Asta Abrahamsen var blant dem som ble en legende i levende live. Anekdotene blomstret rundt henne, og hun bidro vel ikke akkurat til å dempe dem, med sitt smittende humor, sin kjappe replikk og sin enorme hjertevarme. På sitt vis ble hun en bekreftelse på Skriftens ord om at «den enslige kvinnes barn er flere enn hennes som har mann» (Jes 54, 1 – 1930-overs.).
Hun hadde et nettverk og en bekjentskapskrets som få andre, det være seg i eller utenfor Frelsesarmeen. Hun kunne stå i Rosekjelleren og synge både «Barnetro» og «Han er min sang og min glede» til eget gitarakkompagnement. Da fikk hun større applaus enn stripteasedanserinnen som hadde vært på scenen før henne, noe hun kommenterte på en bred Fredrikstad-dialekt hun ellers ikke brukte: – Å går’a dere’a? Harnte tatt av meg et skjerf en gang, jeg…
Den slagferdige Asta kunne lett komme til å skygge for den omsorgsfulle Asta. I boka si forteller hun om møtet med barndomskameraten Per på en trikk i Oslo. Han var skikkelig svingstang og underholdt hele kupeen. – Kjenner du meg igjen, Per? spurte Asta. Det var begynnelsen til et prosjekt – på sitt vis også en kjærlighetshistorie – som varte de årene Per ennå hadde igjen. Asta skaffet ham en liten leilighet og fulgte ham opp på sitt omsorgsfulle vis til den dagen Per døde. Hennes siste kjærlighetshandling mot barndomsvennen ble å forrette i begravelsen hans.
Asta var en formidler av Guds nåde. Hun elsket å opptre, men alltid med et blikk og en finger som pekte oppover, mot den Frelser hun hadde trodd på og tjent i alle år. Bare noen dager før hun døde fikk hun vite at kulturutvalget i Fredrikstad ville kalle opp en ferge etter henne: «Go’vakker-Asta». Om det var greit for henne? Selvsagt var det greit. «Jeg dåner», var hennes karakteristiske svar, og hun hadde planene klare: Hun ville gjerne døpe ferga selv, og bli med på jomfruturen.
I stedet ble det en annen seilas. Mandag 16. mars sovnet hun stille inn.
Jeg var kollega med Asta på Krigsropets redaksjon fra 1979 og noen år framover. Da jeg noen år senere hadde redaktøransvaret for boka hennes på Ansgar Forlag, kjente jeg igjen mange av de fortellingene hun hadde formidlet gjennom Krigsropets spalte og i samtaler.
For noen år siden ba hun meg love å skrive noen ord om henne «den dagen Jesus henter meg». Det løftet har jeg nå holdt.
Takk for følget, Asta, og takk for festen. Smil over ditt minne.

Nils-Petter Enstad

Boka «Gull i rennesteinen»kom i 1987, og ble trykket i flere opplag.