Forfatterarkiv: fahistoriskselskap

Fred-Arne Ødegaard til minne

 

Fred-Arne Ødegaard døde brått og uventet 17. oktober, 72 år gammel. Vi er mange som sitter igjen med sorg og savn, men også stor takknemlighet.

Jeg ble først kjent med Fred-Arne høsten 1973. Som offiser i Frelsesarmeen fikk jeg da ny oppgave: «Sekretær ved det midlertidige kontoret for Jeløy folkehøgskole». Frelsesarmeen skulle starte opp folkehøgskole på Jeløy ved Moss høsten 1974. Fred-Arne ble ansatt som rektor, og vi to 28-åringene skulle gjøre alle nødvendige forberedelser til skolestart.

Dette inkluderte bl.a. anskaffelse av utstyr – fra datamaskiner til potetskrellere – ansettelse av personale, utarbeidelse av fagkrets og skoleplaner, regnskapssystem og kontorrutiner, og ikke minst: få fylt opp skolen med elever. Fred-Arne kastet seg over utfordringen med smittende entusiasme og pågangsmot, og jeg forsøkte å henge med så godt som mulig.

Å leve og arbeide i et folkehøgskolemiljø hvor man også bor på skoleområdet, er noe helt spesielt. Vi blir som en stor familie, og deler sorger og gleder. Familien Ødegaard vokste fra to til fem de første årene på Jeløy, og vi knyttet vennskapsbånd som har vedvart.

Oslo 3. korps hornorkester var en av Fred-Arnes faste baser som han aldri sviktet. I alle årene på Jeløy pendlet han til Oslo til øvelser og gudstjenester – i tillegg til arrangementer og møtevirksomhet på skolen og i Frelsesarmeen, Moss.

Etter 13 år som rektor ble Fred-Arne «tatt av byråkratiet». Først ble det folkehøgskolesaker ved (den gang) Kirke- og undervisningsdepartementet. Etter hvert ble han hentet tilbake til sitt egentlige fagområde, og arbeidet både i departement og ved EU-delegasjonen med digitaliseringspolitikk. I syv år bodde han i Brussel. De første fire år som nasjonal ekspert til EU. De tre siste årene som ambassaderåd på IKT-området til Norges ambassade.

Også i Brussel fantes Frelsesarmeen, og sammen med sin Sylvia deltok han ivrig i aktiviteter i menigheten der.

Noen mennesker er utstyrt med stor energikapital. Men ikke alle utnytter den i like stor grad til glede for omgivelsene. Fred-Arne var et eksempel på det motsatte. Han hadde mye energi, innsikt og kunnskap. Og han delte raust med familie, venner og samfunn.

Jeg er svært takknemlig for å ha kjent Fred-Arne Ødegaard som venn og kollega.

Gerd Østhus
Offiser i Frelsesarmeen

Opprinnelig publisert i avisa Vårt Land

Annonser

Årsmelding fra Frelsesarmeens Historiske Selskap arbeidsåret 2016-2017

Illustrasjonsbilde

Styret:
Frelsesarmeens Historiske Selskap (heretter: Selskapet) hadde sitt femte ordinære årsmøte lørdag i Majorstua korps lørdag 22. oktober. 20 medlemmer hadde møtt fram.
Årsmøteforedraget ble holdt av major Njál Djurhuus, som snakket om bakgrunnen for at Frelsesarmeen begynte sitt arbeid på Færøyene i 1924, og om årene framover. Han har skrevet to bøker om dette.
Djurhuus åpnet sitt foredrag med å si noen varme ord om sin kone Erna, som gikk hjem til Gud mindre enn en uke tidligere.

Årsmøtet valgte følgende styre:
Styreleder:
Per Arne Krumsvik, Askim korps
Styremedlemmer:
Thormod Langeland, Ressurssenteret/Moss korps, Emil Skartveit, Lillestrøm korps, Synneva Vestheim, Templet korps, Nils-Petter Enstad, Arendal korps og Rebecca Solevåg, Stavanger korps
Varamedlem:
Marta Maria Espeseth, Hallingdal korps.

Emil Skartveit har i den perioden meldingen dekker flyttet til Halden og er tilknyttet Halden korps

Styret har hatt 3 møter i løpet av årsmeldingsperioden og behandlet 11 saker.

Medlemmer:
Selskapet har 135 medlemmer pr. 1. oktober.

Aktiviteter:
Vandringer
Selskapet arrangerte en kirkegårdsvandring på Vestre Gravlund («Krigergravene») i forbindelse med årskongressen, torsdag 22. juni. Det deltok 13-14 personer. Været var godt, og stemningen var også god, ikke minst takket være oberstlt. Einar Høyland med sitt trekkspill.
Selskapet hadde også ansvaret for en historisk vandring under HK-dagen 24. august. Ca. 90 personer deltok. Deltakerne ble delt inn i grupper og tre guider fra Selskapet orienterte om de ulike postene. Det var også utarbeidet en quiz/spørrekonkurranse. Tiltaket fikk gode tilbakemeldinger fra deltakerne.

Publikasjoner
Selskapets tidsskrift er kommet med en utgave i løpet av perioden. Det foreløpig mest omfangsrike hittil.
I tillegg blir boka «Frelseskrig i Østfold» lansert i forbindelse med årsmøtet.

Diverse
Selskapet har bistått Bedhusmuseet på Haugaland med en rekke gjenstander til en egen utstillingsdel om Frelsesarmeen.

Frelsesarmeens museum
Det er fremdeles mye arbeid som gjenstår for alle bildene og de andre gjenstandene i Frelsesarmeens museum blir oppbevart på en forsvarlig måte.

Medlemsverving
Det er ikke gjort noen spesifikke tiltak for å verve nye medlemmer til Selskapet i perioden. Det bør minimum satses på en stand på årskongressen 2018. Medlemmene oppfordres til å være bevisst på å fremme fordelene med medlemskap i Selskapet for sine omgivelser.

Økonomi
Selskapet drives av frivillig innsats og mottar ikke tilskudd fra moderorganisasjonen. Medlemskap koster kr. 250 pr. år og inntektene fra dette går primært til produksjon av Selskapets publikasjoner og materialkostnader ved ulike arrangementer.
Selskapet mottok 15.000 i forbindelse med vandringen under HK-dagen.

Annet:
Blogg
Selskapet har opprettet en blogg der artikler og nyhetsmeldinger blir lagt inn. Bloggen heter www.fahistoriskselskap.bloggnorge.com. Administrator er styremedlem Nils-Petter Enstad.
Bloggen redigeres kronologisk, slik at den nyeste saken alltid ligger øverst. På bloggen er det flere biografiske artikler, noen litterære artikler og en del oversikter. Minneord over frelsesoffiserer som er blitt forfremmet til herligheten blir også lagt ut på bloggen.
Kommende aktiviteter annonseres på bloggen, og som regel også referat fra disse aktivitetene.
I løpet av den perioden meldingen dekker, er det lagt ut tre nye artikler/tekster på bloggen. Den første ble lagt ut 8. desember 2012.

Facebook
Selskapet har ingen egen Facebook-side, men det er to Facebook-grupper som etter styrets mening berører Selskapets arbeidsområde. Det er gruppene «Frelsesarmeen i gamle dager» og «Gamle sangtekster fra Frelsesarmeen».
Nye artikler/tekster på Selskapets blogg som oppfattes som relevante for en av disse gruppene, blir rutinemessig linket til en av disse gruppene av bloggens administrator.

Framover
Etter fem års arbeid, må Selskapet sies kunne sies å være i god drift og med en balansert økonomi (takket være stor frivillig innsats). Det er styrets inntrykk at Selskapet blir oppfattet som en viktig og verdifull aktør i bevaringen av Frelsesarmeens historie, dokumentasjonen av denne og ved å holde ved like mange av de fortellingene som finnes om Frelsesarmeen.
Styret er glad for at det er blitt etablert et godt samarbeid mellom Selskapet og Ressurssenteret, blant annet når det gjelder kontingentinnkreving og arrangementer.
Selskapet ønsker fortsatt å bidra til en gjennomtenkt og strategisk måte å ta vare på og formidle Frelsesarmeens historie i Norge, Island og Færøyene. Vi tror økt fokus på digitalisering og en overordnet strategi for Frelsesarmeens museum vil bringe oss nærmere et slikt mål.

Oslo/Jeløy, 4. november 2017
For Frelsesarmeens Historiske Selskap

Per Arne Krumsvik
styreleder

Synneva Vesteheim – styremedlem
Emil Skartveit – styremedlem
Thormod Langeland – styremedlem
Nils-Petter Enstad – styremedlem
Rebecca Solevåg – styremedlem
Marta Marie Espeseth – varamedlem

Annonser

Årsmøte i Frelsesarmeens Historiske Selskap

Maria Herikstad fra Oslo ble valgt inn som nytt styremedlem og Per Arne Krumsvik fra Askim ble gjenvalgt som leder da Frelsesarmeens Historiske Selskap hadde sitt årsmøte på Jeløy lørdag 4. november.

I forkant av årsmøtet kunne Frelsesarmeens Historiske Selskap åpne en historisk utstilling i lokalene til det tidligere hvilehjemmet «Framnes». Viktige elementer i utstillingen er gjenstander som viser noe av bredden i Frelsesarmeens diakonale arbeid, som startet opp i 1891 og som fremdeles drives.
Utstillingen ble åpnet av Frelsesarmeens nestkommanderende i Norge, oberst Jan Peder Fosen.

Oberst Jan Peder Fosen åpner den historiske utstillingen på Jeløy.

I forbindelse med årsmøtet presenterte Selskapet også sin nyeste bokutgivelse, «Frelseskrig i Østfold», som gir glimt fra de åtte menighetene Frelsesarmeen har startet i et fylke som er kjent for sitt varierte kristenliv. I tillegg har Frelsesarmeen drevet både slumstasjoner og barnehjem i Østfold. Boka er skrevet av forfatteren og frelsessoldaten Nils-Petter Enstad.

«Frelseskrig i Østfold» er Selskapets 2017-bok.

Styret i Frelsesarmeens Historiske Selskap består etter årsmøtet av: Per Arne Krumsvik, Askim (gjenvalg), Emil Skartveit, Halden (gjenvalg), Maria Herikstad, Oslo (ny), Tormod Langeland, Moss (ny), Rebecca Solevåg, Stavanger (gjenvalg) og Nils-Petter Enstad, Arendal (gjenvalg). Marta Maria Esepeseth, Nesbyen, er varamedlem til styret.
Frelsesarmeens Historiske Selskap har for tiden 137 medlemmer.

Glimt fra utstillingen

Emil Skartveit informerer om utstillingen. Ved siden av ham: Oberstlt. Jens Klingsaid sin harpe.

Kommandør Sven Nilsson fra Sverige (98 år) kåserte om bl.a. Hanna Ouchterlony

Tormod Langeland spiller på Klaus Østbys piano

Hanna Ouchterlonys sofa.

Annonser

Frelseskaptein, fagforeningsaktivist og stortingsrepresentant

Den tidligere frelseskapteinen Anna Berentine Anthoni (1884 – 1951) ble den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Bergen og Hordaland (Foto: Stortinget.no).

Av Nils-Petter Enstad

Hun ble født i Bergen i 1884 og begynte som fabrikkarbeider i tekstilindustrien som 17-åring. Når Frelsesarmeen kom inn i bildet, er kildene tause om, men som en annen bergenser, tidligere statsråd Grete Knudsen, har fortalt: Det var to steder Bergens-ungdom fra arbeiderklassen kunne komme inn gratis: Det var på Folkets Hus og Frelsesarmeen.

Anna Olsen Anthoni valgte i første omgang Frelsesarmeens menighet i Strømgaten 16. I oktober 1905 begynte hun på Frelsesarmeens krigsskole. Da var hun 21 år gammel. I løpet av de neste 11 årene var hun stasjonert i alt 14 forskjellige steder. Det er rapportert lite fra disse årene og de stedene hun var, men det kan nevnes at i 1912 fikk hun ansvaret for å åpne virksomhet på Koppang i nåværende Stor-Elvdal kommune. Denne menigheten var i virksomhet i om lag 15 år.
Den siste menigheten Anna hadde ansvaret for var industribyen Sarpsborg i Østfold. Her trakk hun seg fra tjenesten som frelsesoffiser i desember 1916. Hun flyttet da tilbake til Horten, der hun hadde vært stasjonert før Sarpsborg, og drev sin egen forretning i denne byen fram til 1919. Da ble hun ansatt som styrer ved Horten Aldershjem.

Fagforeningsarbeid
I 1925 flyttet hun tilbake til Bergen og fikk jobb som «tekstilarbeider» igjen.
I 1913 var det blitt startet en fagforening for tekstilarbeidere i Bergen. Denne hadde avgått ved en stille død, men Anna Berentine Anthoni, som hun nå kalte seg – Olsen-navnet var blitt borte underveis – fikk liv i den igjen. Hun regnes derfor som en av dem som startet tekstilarbeiderforeningen i Bergen.
Det var ikke bare spøk å være fagorganisert i mellomkrigstidens Norge.
I ei bok om Bekledningsarbeiderforbundets historie fortelles det at da en av de større konfeksjonsfabrikkene i Bergen søkte etter nye kåpesyersker, var tre av de beste søkerne organisert. Men verksmesteren krevde at de måtte melde seg ut av foreningen før de kunne få jobb. To av dem gjorde dette, men den tredje nektet.
Fagbevegelsen gikk til rettssak, men tapte denne, til tross for at det noen år før var vedtatt en anti-boikottlov for slike tilfeller.
Slik var situasjonen Anna Anthoni måtte forholde seg til da hun i 1927 ble ansatt som «agitator» for Tekstilarbeiderforbundet. Bakgrunnen for at hun fikk denne oppgaven, ser ut til å ha vært at hun fikk sparken fra jobben hun hadde som tekstilarbeider. Bedriftsledelsen oppfattet henne rett og slett som en «bråkmaker».

«Vekkelsesagitatoren»
Hun må hun ha gjort en god jobb som agitator. Da Tekstilarbeiderforbundet gikk inn i LO i 1924, hadde de 2250 medlemmer. Ti år senere var tallet 5022 – en vekst på 123 prosent.
Etter hvert ble hun medlem av landsstyret i Tekstilarbeiderforbundet.
Som signaturen «G.O» skrev i en artikkel om henne i bladet «Fri Fagbevegelse» i 1955: «Noe hadde hun nok lært i Frelsesarmeen om hvorledes en kunne skape vekkelse.»
Det er blitt sagt om Anna Anthoni at hun «kombinerte temperament og glød med sunt omdømme og praktisk sans». Dette ble skrevet etter hennes død av en som hadde arbeidet sammen med henne. «Temperamentsfull var hun, heftig i diskusjon og foredrag. Det var noe pågående og inntrengende i hennes arbeid med saker og spørsmål, men fordi temperamentet hadde sitt grunnlag i å hjelpe og gagne dem saken gjaldt, var det noe forsonende, ja, noe oppløftende ved hennes temperament. Hun følte seg som tjener for en sak og en bevegelse.»
Internt i fagbevegelsen ble hun iblant omtalt som «tante Ulrikke» etter hovedpersonen i Gunnar Heibergs skuespill, men det var først og fremst ment som en attest. «Liten var hun av vekst, og ved første øyekast kunne hun virke uanselig i sin enkle framtreden. Men hvor hun vokste når hun grep ordet», skrev «O.G» i 1955.

Startet fagforening på kjøkkenet
Erfaringene fra vekkelsesfaget fikk hun igjen bruk for da hun skiftet yrke i 1937 og begynte i rengjøringsbransjen. Heller ikke for denne yrkesgruppen eksisterte det noen fagorganisasjon, men Anna tok grep og stiftet Bergen Vakt- og Renholdsbetjenters Forening hjemme på sitt eget kjøkken.
Alt året etter klarte hun å forhandle fram en lønnsøkning på ei krone timen for sine medlemmer. Det betydde mye for en yrkesgruppe som bare hadde seks kroner timen, som måtte arbeid 12 timer om dagen, og hvor overtidsbetaling var helt ukjent. Denne foreningen ledet hun de neste ti årene.

Politikk
Parallelt med fagforeningsarbeidet, engasjerte hun seg også i lokalpolitikken for Arbeiderpartiet. Fra 1934 og fram til sin død var hun medlem av Bergen bystyre og formannskap, og var leder for flere kommunale utvalg.
Ved stortingvalget i 1937 ble hun tredje vararepresentant fra Bergen, og ved valget i 1949 ble hun første vara. I og med at Nils Langhelle var samferdselsminister, var det den tidligere frelseskapteinen som møtte som representant nummer én fra Bergen da Stortinget kom sammen i januar 1950. Hun ble samtidig den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Bergen noen gang.
Hun fikk plass i sosialkomiteen, men hennes stortingskarriere ble kort. Allerede i mars 1951 døde hun etter et kort sykeleie. Dødsårsaken skal ha vært en hjertesykdom. Hun gikk da i sitt 67. år.
Stortingspresident Gustav Natvig Pedersen sa det slik i sin minnetale om henne: «Anthoni var ikke av dem som ofte la beslag på Stortingets talerstol. Men de gangene hun opptrådte, viste hun at hun var et menneske som hadde evnen til å gjøre seg opp en personlig mening og til å gi uttrykk for sitt syn. Vi vil minnes henne for hennes sosiale arbeid og den friske måten hun ga uttrykk for sine synsmåter på.»

«Noe hadde hun nok lært i Frelsesarmeen om hvorledes en kunne skape vekkelse», ble det skrevet om fagforeningsaktivisten og politikeren Anna Berentine Anthoni i «Fri Fagbevegelse» i 1955. Bildet er scannet fra denne artikkelen.

Heder
I mange år har det vært fast tradisjon at det blir lagt krans på graven til Anna Anthoni på Møllendal kirkegård hver 1. mai.
En relativt ukjent pioner, men langt fra glemt. Spesielt ikke av kvinnene i arbeiderbevegelsen.

Kilder:
Frelsesarmeens hovedkvarter: Anna Berentine Anthoni, arkiv.
Hov, Ragnhild: Takk til ukjend pioner (Bergens Tidende 2. mai 1998)
«O.G»: Anna Anthoni (Artikkel i Fri Fagbevegelse, 1955)
Olstad, Finn: Med knyttet neve. LOs historie 1899-1935 (Oslo, 2009)
www.stortinget.no
Zachariassen, Aksel: Med nål og tråd. Norsk Bekledningsarbeiderforbund gjennom 75 år (Oslo, 1967)

Denne artikkelen ble publisert første gang i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 3/2017

 

Utstilling – boklansering – årsmøte

Jeløy er et viktig, historisk sted i Frelsesarmeen. Foto: Nils-Petter Enstad

Lørdag 4. november avholder Frelsesarmeens Historiske Selskap sitt årsmøte på Jeløy Ressurssenter.
I den forbindelse innbys det til en historisk utstilling og en boklansering.
Boka som lanseres, og som er «årets bok» for Selskapets medlemmer, heter «Frelseskrig i Østfold», og er en bred gjennomgang av Frelsesarmeens historie i det som er hjemfylket til kristne personligheter som Hans Nielsen Hauge og Ole Hallesby. Her har Frelsesarmeen en rekke menigheter, et stort skoleanlegg og man har hatt både barnehjem og slumstasjoner.

Boka er gratis for alle medlemmer som har betalt sin kontingent.
I utsalg vil den koste 150 kroner.

Programmet for dagen er:
Kl. 11: Utstilling – boklansering
Kl. 13: Forfriskninger – årsmøte

Vi ønsker en tilbakemelding på om du deltar på dagen, slik kan vi dimensjonere forfriskningene

Tegnet i hendene – arbeid blant døve i 100 år

 Av Nils-Petter Enstad

For hundre år begynte Frelsesarmeen i Norge et eget arbeid, rettet mot døve. Ved siden av Den norske kirke, var Frelsesarmeen den eneste kristne organisasjonen med et slikt kall.

Major Kelly Smevik brukte hele sin offiserstid i Arbeidet blant døve og blinde (Foto: Krigsropet).



Våren 1895 kunne lesere av det norske Krigsropet få med seg følgende i en notis med overskriften: «Frelsesnyheter fra Sverige: Arbeidet blant de døvstumme synes meget lovende. En søndag ble det bedt med flere døvstum-syndere. Kaptein Wilkens arbeider nesten utelukkende blant dem. Alene her i Stockholm finnes omkring 500 døvstumme. De er i alminnelighet meget forsømte med hensyn til religionen og deres sjels frelse. Men hele tiden siden vi begynte vår virksomhet blant dem, er mange blitt omvendt til Gud, og mange er også blitt soldater. Deres hengivenhet til dem som arbeider blant dem, er ganske rørende.»
Trolig var det gjennom denne meldingen at de som leste Krigsropet første gang fikk kjennskap til et arbeid som hadde begynt så smått i Stockholm året før, og som fra 25. mars 1895 var en offisiell del av Frelsesarmeens arbeid i Sverige. Den kaptein Wilkens som det refereres til, het Oktavia til fornavn, og var på dette tidspunkt 41 år gammel. Før hun ble frelsesoffiser i 1892, hadde hun arbeidet som lærer blant det som i datidens språk ble kalt «tilbakestående» barn – blant dem regnet man også de døve. I den forbindelse hadde hun lært seg tegnspråk.

«En kvinnelig prest med en rar hatt»
Det var en ren tilfeldighet som satte det hele i gang. Vinteren 1894 hadde general William Booth, Frelsesarmeens grunnlegger, møter i Stockholm. I ett av disse kom en døv kvinne fram til forbønn. Hun var i sterk affekt, og da møtelederen forsto at hun var døv, vendte han seg mot offiserene på plattformen og spurte om noen kunne kommunisere med den døve kvinnen. Det kunne Oktavia Wilkens, og hun fikk ledet den døve kvinnen til tro ved hjelp av tegnspråket.
Snart spredte det seg et rykte blant Stockholms døve om at det fantes en kvinnelig prest med en rar hatt som kunne tegnspråket, og Oktavia Wilkens begynte å holde møter for disse.
Slik startet Frelsesarmeens arbeid blant døve i Sverige – ordet «døvstumme», som ble brukt i notisen fra 1895 er for lengst ute av så vel svensk som norsk språk.

Oktavia Wilkens taler til døve frelsessoldater i Sverige, ca 1900. Omslag fra boka «Tegnet i hendene» (2001)

Norge
Oktavia Wilkens ledet arbeidet blant døve fram til 1908. Da overtok hennes medarbeider Esther Carlsson ansvaret. Dette hadde hun i ti år, fram til hun i 1918 giftet seg med oberst James Toft, som nå skulle til Finland som leder for Frelsesarmeen der.
I 1915 besøkte Esther Carlsson Norge og hadde møter for døve i Kristiania. Senere besøkte hun Norge flere ganger, og det vokste fram et ønske hos mange om at også Frelsesarmeen i Norge skulle ta opp en slik virksomhet. Ved årsskiftet 1915/16 ble ensein Anna Gustavsen sendt til Sverige for å studere arbeidet der, og for å lære seg tegnspråk, og i desember 1916 begynte hun så smått å arbeide blant døve i hovedstaden. Søndag 14. januar 1917 ble det så arrangert et møte i Templet i Oslo som markerte den offisielle starten på Frelsesarmeens døvearbeid. Anna Gustavsen fikk med seg to assistenter: Kaptein Karen Ridderseth og kadett Eniz Svendsen.
Med disse tre frelsesoffiserene ble det sjelesørgeriske tilbudet til Norges døve faktisk flerdoblet. Fram til da var det bare én prest i Den norske kirke som hadde hatt arbeid blant døve som sin hovedoppgave. Av de tre frelsesoffiserene som ble vigslet til arbeidet blant døve i 1917, hadde både kapteinen og kadetten sluttet i tjenesten før sommeren kom. Men Anna Gustavsen fortsatte i dette arbeidet fram til 1929, og reiste landet på kryss og tvers i de 12 årene. Hun ble døvearbeidets «ansikt» i denne første, viktige fasen av arbeidets historie, og førte mange til tro.

«Kan De tegne Gud?»
Da «døvearbeidet» markerte sitt 25-årsjubileum i 1942, fortalte Anna Gustavsen, da pensjonert major, følgende opplevelse fra den første tiden: «Jeg hadde fått høre at det skulle være en døv kvinne som var pasient ved et sykehus utenfor Oslo. Jeg reiste dit for å besøke henne. Hun hadde ligget der lenge, og sykdommen var uhelbredelig. Hun lå og ventet på døden. Da jeg kom inn i rommet og hilste henne på tegnspråket, reiste hun seg på albuen og utbrøt nesten forskrekket: ‘Kan De tegne døvespråket?’ Da jeg svarte bekreftende, fortsatte hun: ‘Kan De tegne Gud?’ Jeg svarte at det var derfor jeg var kommet. Hun la seg ned, og fortsatte, med tegnspråkets ofte korte setninger: ‘Jeg er 50 år. Jeg skal dø. Jeg vet ikke noe om Gud. Jeg er redd for Gud og redd for å dø.’
Resten av samtalen skal være mellom de to, men Anna Gustavsen fikk forklart, via tegnspråket, om at Jesus kom for å frelse alle mennesker, og de to bad sammen.

Tegnspråk
Frelsesarmeens «døveoffiserer» la vekt på å bruke tegnspråket fra dag én i dette arbeidets historie. Det var ikke selvsagt i begynnelsen av forrige århundre. Da var den offisielle strategien av de døve skulle lære seg å lese på munnen.
Da major Kelly Smevik, en veteran innen Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde, fikk Kongens fortjenstmedalje i 2002, nevnte daværende kulturminister Valgerd Svarstad Haugland spesielt «døveoffiserenes» innsats på dette området i sin tale.
Med sin språklige strategi var Frelsesarmeens døveoffiserer nesten som pionerer å regne. I dag er tegnspråket et anerkjent minoritetsspråk. Mens man tidligere måtte lære tegnspråk dels ved hjelp av «naturmetoden», dels ved ulike kurstilbud, er utdanning i tegnspråk nå et ettårig studium ved flere norske universitet og høyskoler, og det finnes en egen utdanning for tegnspråktolker. Det var først på slutten av 1970-tallet at tegnspråktolk ble en egen yrkesgruppe. Da hadde Frelsesarmeens døveoffiserer utøvd dette yrket i 60 år.

Blant blinde
I 1929 ble virkeområdet til «døvearbeidet» utvidet til også å omfatte blinde. Pådriveren her var den før omtale Esther Toft. Hun var blitt enke året før, og kommet hjem fra Korea, der hun og hennes mann hadde vært territorialledere for Frelsesarmeen. Hun var fremdeles bare 51 år gammel, og selv om hun formelt sett var pensjonist, hadde hun en enorm autoritet innen døvearbeidet, både i kraft av sin rang som «fru kommandørløytnant» og som pioner i dette arbeidet i hele Norden. Det er da også bare i de nordiske land Frelsesarmeen har hatt et eget arbeid rettet mot døve og blinde av den typen det her var snakk om.
Esther Toft hadde nærmest en visjon om at arbeid blant døve og blinde hørte naturlig, organisatorisk sammen. Den koblingen har ikke vært like tydelig for alle. Å være døv og å være blind er to helt ulike funksjonshemminger. Å være døv representerer helt andre utfordringer i et «lydbasert» storsamfunn enn å være blind.
Da Frelsesarmeen begynte sitt arbeid blant døve, ble dette tatt imot med begeistring av de døve selv og deres organisasjoner. De blindes organisasjoner var mer skeptiske, for ikke å si negative. De mente Frelsesarmeen bare var ute etter penger fra de blinde. Den senere så gode samarbeidspartneren KABB, Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte, ble startet rett og slett for å «møte» Frelsesarmeen på dens egen banehalvdel. Blindeforbundet mente dessuten at et slikt arbeid i regi av Frelsesarmeen bare ville skape forvirring blant de blinde. Så da Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde begynte å gi ut bladet «Solgull», lanserte Blindeforbundet et kristent blad som et «Solgløtt». Det skulle muligens gjøre forvirringen mindre.
Etter hvert gikk forholdet seg til, men forholdet mellom Frelsesarmeen og Døveforbundet var nok alltid noen hakk varmere enn mellom Frelsesarmeen og Blindeforbundet.

Et tiltak som retter seg spesielt mot blinde og svaksynte, er Krigsropets lydavis. Ideen til en slik utgave av Frelsesarmeens hovedorgan ble lansert alt i 1935, samtidig som man ba om støtte til å produsere kristne bøker i punktskrift. På den tiden var Bibelen og salmeboka de eneste bøkene i punktskrift som fantes i handelen. Imidlertid var det først i 1976 at den første utgaven av Krigsropets lydavis kunne sendes ut, og nest etter ukebladet Familien, var Krigsropet det første, kristne bladet som også ble produsert på lyd.

Offiserer
I de første årene var antallet offiserer i døvearbeidet svært lavt. Med utvidelsen i 1929 skjedde også en forsterkning når det gjaldt medarbeidere. Utover på 1930-tallet var det forholdsvis mange offiserer som var engasjert i arbeidet; på det meste om lag 15. Senere lå det gjerne på åtte–ti medarbeidere.
Man hadde såkalte «døvestasjoner» rundt i landet – en kort tid var det fem slike, men for det meste fire: Oslo, Larvik, Stavanger og Trondheim. Helt fram til 1984 var arbeidet organisert som en egen enhet med en sentral leder, men fra 1985 var det først en avdeling under Sosialtjenesten, og fra 1999 under Feltavdelingen. I dag har arbeidet bare én medarbeider på deltid. Major Anne-Beth Fagermo har dette som en del av sine arbeidsoppgaver.
Døvearbeidet ble startet i en tid da den norske velferdsstaten knapt nok var i sin spede barndom. «Døveoffiserene» fungerte derfor både som sosialkuratorer, ledsagere, tolker i møte med offentlige myndigheter og sjelesørgere. Både gudstjenester og rene trivselstiltak sto på programmet. En viktig del av «døveoffiserenes» oppgave var også å bryte ned den sosiale stigmatiseringen mange følte ved å være døv, eller ved å ha et barn som var døv. Det finnes fortellinger om døve og døvblinde barn som levde hele livet i isolasjon fordi familien skammet seg over dem.
I dag er dette bildet helt annerledes. Døvekirken er blitt en relativt stor og slagkraftig organisasjon, og lovverket sikrer døve de samme rettighetene som alle andre, det være seg funksjonsfriske eller funksjonshemmede. Virksomheten i dag består av regelmessige samlinger og et årlig stevne for hver av de to gruppene.

«Effata»
Det arameiske ordet «effata» var lenge en del av språket i Frelsesarmeens døvearbeid. Det er hentet fra fortellingen i evangeliet etter Markus, kapittel 7, om møtet mellom Jesus og «en mann som var døv og hadde vondt for å tale» (vers 32).
Fortellingen fortsetter: «Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent» (vers 33–35). I 1938 innførte Frelsesarmeen en årlig søndag i arbeidsåret der det skulle fokuseres spesielt på arbeidet blant døve og blinde, og hvor kollekten i søndagens møte skulle gå til dette arbeidet. Søndagen fikk betegnelsen «Effata-søndagen». Etter hvert ble «effata-søndagen» lagt til fjerde søndag i september, som også er den internasjonale Døves Dag. I vår tid markerer man stort sett ikke noen av disse dagene.
Selv om «effata-teksten» er en av mirakelfortellingene i evangeliene, har Frelsesarmeens medarbeidere i dette arbeidet aldri fokusert på guddommelig helbredelse som et tema. Deres kall var å møte menneskene der de var – som i alle sammenhenger der Frelsesarmeen møter mennesker som trenger dem.

Litteratur:
Bjørndal, Magne (red.): Sett gjennom 75 år. Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte (Askim, 2008)
Enstad, Nils-Petter: Tegnet i hendene. Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde i Norge (Oslo, 2001)
Tandberg, H.A.: 50 års korstog for Gud og Norge (Oslo, 1937)

Faktaboks:
Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde
* Startet i 1917 som et arbeid rettet mot døve.
* I 1929 tok man også opp arbeid rettet mot blinde.
* Ga fra 1932 til 1970 ut kvartalsbladet «Solgull».
* Hadde på det meste 15 offiserer engasjert i virksomheten.
* I alt har ca. 100 offiserer vært engasjert i kortere eller lengre tid i Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde.

Bøker om Frelsesarmeen

Som del av virksomhet i Frelsesarmeens Historiske Selskap, selger vi brukte bøker utgitt av eller som handler om Frelsesarmeen.
Alle titler koster kroner 40. frakt kommer i tillegg. Bestillinger sendes til selskapet@frelsesarmeen.no. Jeg postlegger fortløpende.

Vi tar også i mot gamle bøker for redistribusjon.

Ta kontakt med oss på selskapet@frelsesarmeen.no.

Alle inntekter går direkte til Selskapets arbeid.

 mvh
Per Arne Krumsvik
Styreleder

Liste over bøker på lager kan sendes

Julegryta i litteraturen

Tegning av Lars Wangsten Berge i Alfred Hauge: Stor kar. Her scannet fra en utgave fra 1990.

Tegning av Lars Wangsten Berge i Alfred Hauge: Stor kar. Her scannet fra en utgave fra 1990.

Av Nils-Petter Enstad

Frelsesarmeens julegryter har vært et fast innslag i norske bybilder helt siden 1901. Det begynte i hovedstaden, og har senere spredd seg til en rekke andre byer og steder. I 2015 ble det satt ut mer enn 180 julegryter over hele landet, og det kom inn mer enn 32 millioner kroner i dem. Grytene er blitt en del av førjulsbildet for svært mange mennesker, enten de legger noe i den eller ikke.

Også i litteraturen finner vi spor etter Frelsesarmeens julegryter.
I barneboka Stor kar har forfatteren Alfred Hauge gitt en fin skildring fra sin egen barndom om møtet med Frelsesarmeens julegryta i Stavanger på 1920-tallet. Han er med sin far på bytur for å få nye sko til jul. Hos familien Torkelsen, som Alfred og faren bor hos mens de er i byen, har gutten fått en tokroning som han kan bruke til hva han vil. Så mye penger har Alfred hatt før.
På torget står et stort juletre, og ved siden av treet gikk «ei fin dame med en rar hatt». Faren forklarer at denne damen er fra Frelsesarmeen, og hun samler inn penger og gaver som skal gis til fattige i jula. Og da ser Alfred at det henger ei gryte i et stativ der, og den legger folk penger på.
Gutten og faren samtaler så om fattigdommen i byen, om gutter på Alfreds alder som ikke har verken mat eller klær – og slett ikke sko, som er hans prosjekt med denne turen. Da tar Alfred en heroisk beslutning: Han går bort til gryta og legger to-kroningen i bøssa. Alfred Hauge skriver: «Jeg kjente det som tapte jeg alt i verden med det samme den falt, men samtidig fyltes. brystet av ei god, sæl kjensle, og nå så jeg at den vakte dama med bandet på hatten smilte til meg». Da faren forstår hva gutten gjør, må han kremte litt: «Det var fint gjort, det, Alfred farr», sier han.

Krim
I Jo Nesbøs roman «Frelseren» er ikke julegryta rammen rundt medmenneskelighet, men et mord: En frelsesoffiser blir skutt og drept mens han står grytevakt på Egertorget i Oslo. Den drepte heter Robert Karlsen, og har en bror som heter Jon, og som også er offiser i Frelsesarmeen. De to brødrene er sønner av en som tidligere har hatt sentrale stillinger i Armeen, men som trakk seg tilbake på grunn av mistanker om økonomisk uredelighet. Jon ser ut til å kunne bli den som løfter arven etter faren, i hvert fall rent karrieremessig, mens Robert er mer av en traust sliter i det samme systemet.
Det er et stort persongalleri i boka, og mange intriger og problemstillinger som går på kryss og tvers. Et av spørsmålene i boka er om det var den drepte som var morderens mål, eller om det var broren Jon. Ble «feil mann» drept? Mer skal ikke røpes i denne sammenheng; det er julegryta som er tema for denne artikkelen.

Prærien
Det var i USA skikken med julegryter ble etablert, og det var i USA forfatteren og trubaduren Erik Bye møtte den – i en liten prærieby i Midtvesten. I boka «Munnspill under åpen himmel» forteller han blant annet om sin karriere som journalist i lokalavisa «The Pathfinder Press». Her er major Katherine Wilkins fra Frelsesarmeens Præriekorps en av heltinnene i fortellingen.
Det nærmer seg jul, og den vevre majoren marsjerer fram og tilbake «på sine tynne ben» foran julegryta. Hun forteller om fattigdom og nød i den vesle byen, noe som vekker både forskrekkelse og sinne. Blant annet fra byens myndigheter. –Myndigheter? blåser den vesle majoren. –Myndigheter skal bare eksistere under tvil! Siter meg på det.
Skal man først ha myndigheter, må de i hvert fall handle. Og hun krever handling. «You can qoute me», sier hun til journalisten der hun marsjerer fram og tilbake foran julegryta. Slik framstår hun som den eneste opprøreren i den søvnige præriebyen.

Opprør 
Dette opprøret mot fattigdom og nød har mange salvasjonister kjent på ned gjennom historien. William Booths bok «In Darkest England – and the way out» var resultatet av et slikt opprør. Når det tidligere uteliggeren Julius Amundsen vinteren 1893 åpnet Frelsesarmeens lokale på Grønland 9 for husløse, slik at de ikke skulle måtte overnatte ute i den strenge vinterkulden, var det resultatet av et slikt opprør. Når Othilie Tonning startet både barnehjem og gamlehjem i begynnelsen av forrige århundre, var det som resultat av et slikt opprør.
I 1901 var ambisjonen å skaffe mat og brensel til 400 fattige familier i hovedstaden. For å få til det hadde Othilie Tonning regnet ut at man trengte 2000 kroner. Det målet nådde man med god margin. Senere har både beløpene og ambisjonene økt, og midlene fra julegryta brukes til å finansiere tiltak som sprer seg ut over hele året. Julegryta er blitt en gedigen, årlig solidaritetsdugnad som både Frelsesarmeen, den enkelte grytevakt og den enkelte giver kan være stolt av å være en del av.
Litteratur:
Bye, Erik: Munnspill under åpen himmel (Cappelen, 1966)
Hauge, Alfred: Stor kar (Ansgar, 1946)
Nesbø, Jo: Frelseren (Aschehoug, 2005)
Tandberg, H.A.: 50 års korstog (Salvata Kristelig Forlag, 1937)

Publisert i avisa «Dagen» 25. november 2016

 

Årsmøte i Frelsesarmeens historiske selskap

njal

 

Tormod Langeland er nytt styremedlem i Frelsesarmeens historiske selskap etter at selskapet hadde sitt årsmøte i Majorstua korps lørdag 22. oktober. 20 medlemmer hadde møtt fram.
Årsmøteforedraget ble holdt av major Njál Djurhuus, som snakket om bakgrunnen for at Frelsesarmeen begynte sitt arbeid på Færøyene i 1924, og om årene framover. Han har skrevet to bøker om dette.
Djurhuus åpnet sitt foredrag med å si noen varme ord om sin kone Erna, som gikk hjem til Gud mindre enn en uke tidligere.

Styret:
Styret i Frelsesarmeens historiske selskap består etter årsmøtet av:
Per Arne Krumsvik (leder), Askim korps. Styremedlemmer, i alfabetisk rekkefølge: Nils-Petter Enstad, Arendal korps, Tromod Langeland, Moss korps, Emil Skartveit, Lillestrøm korps, Anna Rebecca Solevåg, Stabanger korps og Synneva Vestheim, Templet korps.
Varamedlem til styret: Marta Maria Esepseth, Hallingdal korps.

Årsmelding

FRELSESARMEENS HISTORISKE SELSKAP
Årsmelding for arbeidsåret 2015 – 2016

Styret:
Frelsesarmeens Historiske Selskap (heretter: Selskapet) hadde sitt fjerde ordinære årsmøte lørdag 7. november 2015 i Majorstua korps.  16 medlemmer møtte.
I årsmøtet holdt kommandør Anna Hannevik et spennende kåseri/foredrag om sine erfaringer som privatsekretær for tre territorialledere på 1940- og 50-tallet: Gordon Simpson, Wycliffe Booth og Em. Sundin.
Dette foredraget ble tatt opp på video, og kan skaffes fra Selskapet.

Årsmøtet valgte følgende styre:
Styreleder:
Per Arne Krumsvik, Askim korps
Styremedlemmer:
Rune Isegran, Moss korps, Emil Skartveit, Lillestrøm korps, Synneva Vestheim, Templet korps, Nils-Petter Enstad, Arendal korps og Rebecca Solevåg, Stavanger korps.
Varamedlem:
Marta Maria Espeseth, Hallingdal korps.

Styret har hatt 3 møter i løpet av årsmeldingsperioden og behandlet 16 saker.

Medlemmer:
Selskapet har 158 medlemmer pr. 1. oktober.

Aktiviteter:
Vandring
Torsdag 23. juni arrangerte Selskapet en historisk vandring på Vålerenga der vi startet ved den gamle Krigsskolen, fortsatte til tidligere Vålerenga slumstasjon og endte opp på Østre gravlund og Johan Halmrast sin grav. Underveis var det servering av suppe i «Suppebussen», som sto parkert på Etterstad.
Det var stor interesse for vandringen med et 20-tall deltakere.

Stand i kongressen
Selskapet hadde stand under kongressen på OKS. Denne var plassert i samme området som Handelsavdelingen hadde sitt utsalg, så det var mye trafikk i området og mange henvendelser. Selskapet fikk 12 nye medlemmer i løpet av kongressen.

Publikasjoner
Boka «Reinert Gundersen – gjetergutten fra Tvedestrand som ble internasjonal Frelsesarmé-leder» kom ut i forkant av kongressen, og de av selskapets medlemmer som var innom standen, fikk med seg sitt eksemplar. I alt 80 bøker ble delt ut til medlemmene under kongressen.
Boka har fått god medieoppmerksomhet, bl.a. intervjuer med forfatteren i NRK Sørlandssendingen, i ES-TV og via Kristelig Pressekontor.

Styremedlem Nils-Petter Enstad skrev i forbindelse med 125-årsjubileet i Grimstad korps i april et lite hefte om korpsets historie: «Frelseskrig i en sørlandsby». Denne utgivelsen ble finansiert av korpset selv.

Frelsesarmeens museum
Det er fremdeles mye arbeid som gjenstår for alle bildene og de andre gjenstandene i Frelsesarmeens museum blir oppbevart på en forsvarlig måte. Styret brukte sitt septembermøte (som ble holdt på Jeløy) til å gå gjennom om lag 100 bilder fra dette lageret/arkivet, og fikk identifisert en rekke personer og bygninger på den måten.

Styreleder har jobbet opp mot det Frelsesarmeens museum/arkiv i Sverige. Museet var på flyttefot i begynnelsen av 2016 og hadde beskjed om å pakke ned gjenstander på forsvarlig og effektiv måte. I den anledning ble det norske Selskapet tilbudt Klaus Østbys piano og en sofa som har tilhørt Hanna Ouchterlony. Disse ble gitt med den betingelse at pianoet ble restaurert. Styreleder har sendt søknad til Frelsesarmeeens ledelse og mottok positivt svar i august 2016.

Sofaen og pianoet vil bli del av en utstilling på Ressurssenteret Jeløy i 2017.

Medlemsverving
Kongressen ble brukt til medlemsverving og ga 12 nye medlemmer som resultat

Økonomi
Selskapet drives av frivillig innsats og mottar ikke tilskudd fra moderorganisasjonen. Medlemskap koster kr. 250 pr. år og inntektene fra dette går primært til produksjon av Selskapets publikasjoner og materialkostnader ved ulike arrangementer.

Annet:
Blogg
Selskapet har opprettet en blogg der artikler og nyhetsmeldinger blir lagt inn. Bloggen heter www.fahistoriskselskap.bloggnorge.com. Administrator er styremedlem Nils-Petter Enstad.
Bloggen redigeres kronologisk, slik at den nyeste saken alltid ligger øverst. På bloggen er det flere biografiske artikler, noen litterære artikler og en del oversikter. Minneord over frelsesoffiserer som er blitt forfremmet til herligheten blir også lagt ut på bloggen.
Kommende aktiviteter annonseres på bloggen, og som regel også referat fra disse aktivitetene.
I løpet av den perioden meldingen dekker, er det lagt ut ti nye artikler/tekster på bloggen. Den første ble lagt ut 8. desember 2012.

Facebook
Selskapet har ingen egen Facebook-side, men det er to Facebook-grupper som etter styrets mening berører Selskapets arbeidsområde. Det er gruppene «Frelsesarmeen i gamle dager» og «Gamle sangtekster fra Frelsesarmeen».
Nye artikler/tekster på Selskapets blogg som oppfattes som relevante for en av disse gruppene, blir rutinemessig linket til en av disse gruppene av bloggens administrator.

Framover
Etter fire års arbeid, må Selskapet sies kunne sies å være i god drift og med en balansert økonomi (takket være stor frivillig innsats).

Selskapet ønsker fortsatt å bidra til en gjennomtenkt og strategisk måte å ta vare på og formidle Frelsesarmeens historie i Norge, Island og Færøyene. Vi tror økt fokus på digitalisering og en overordnet strategi for Frelsesarmeens museum vil bringe oss nærmere et slikt mål.

Oslo, 22. oktober 2016
For Frelsesarmeens Historiske Selskap

Per Arne Krumsvik
styreleder

Synneva Vesteheim
styremedlem
Emil Skartveit
styremedlem
Rune Isegran
styremedlem
Nils-Petter Enstad
styremedlem

 

Rebecca Solevåg
styremedlem
Marta Marie Espeseth
varamedlem

Løytnantens tårer – et gløtt fra Anna Liens liv og tjeneste

Boka om Anna Lien kom ut i 1996.

Boka om Anna Lien kom ut i 1996.

Av Nils-Petter Enstad

Under arbeidet med boka om kommandørlt. Reinert Gundersen og Tvedestrand korps sin historie, var denne fortellingen en av dem jeg kom over. Jeg hadde tenkt å ha den med i boka, til tross for at det ikke kan belegges på noen som helst måte at den har noen tilknytning til Tvedestrand korps. Det eneste belegget er en formodning fra denne forfatter.
            Når det kom til stykket, ble fortellingen tatt ut av boka. Nedenfor finner man dette kapitlet, slik det står i en tidlig versjon av manus. Grunnen til at det er blitt tatt fram igjen, er at han som skrev boka om brigadér Anna Lien, døde i oktober 2016. Det er ei sjarmerende bok han skrev om den fargerike frelsesoffiseren, og den anbefales varmt.

***
En av dem som var stasjonert i Tvedestrand i årene mellom 1922 og 1928, da man gjorde et nytt forsøk på virksomhet i byen, var den fargerike frelsesoffiseren Anna Lien (1895 – 1977).
Anna Lien, som var fra Voss, ble en legende i levende live. Anekdotene blomstret rundt henne, og hun bidro vel ikke akkurat til å dempe dem selv heller. I boka «Jeg skal kikke etter deg», der forfatteren Tarje Noraberg samlet mange av disse fortellingene, er det også en som trolig kan ha skjedd mens Anna Lien var i Tvedestrand, det vil si i arbeidsåret 1925/26. Riktignok er ikke byen identifisert som annet enn «en av kystbyene på Sørlandet», og det er kjent at Anna Lien også var stasjonert i Grimstad en periode. Men når det andre steder i boka fortelles om tiden i Grimstad, er byen identifisert. Det er også andre ting som tilsier at det som fortelles i det følgende skjedde i Tvedestrand, blant annet at menigheten drev et omfattende arbeid blant barn og unge på den tiden.

«Slyngelalderen»

Det dreide seg om en gutt i «slyngelalderen» som gjerne kom inn på Frelsesarmeens juniormøter og drev med alle slags ablegøyer for å forstyrre møtet og for å få de andre til å begynne å le. Han ble regelmessig kastet ut fra møtene, men kom like regelmessig tilbake og drev på samme måten. Det var også en kjent sak at han var langfingret, og at det var mye bråk med ham på skolen. Det toppet seg da han regelrett slo ned av lærerne. Da grep skolestyret inn, og det ble bestemt at gutten skulle sendes på «guttehjem» på Bastøy, utenfor Horten.
Men dagen etter at denne beslutningen var tatt, dukket gutten opp på Frelsesarmeen igjen. Anna Lien tenkte at hvis hun fikk plassert ham på første benk i lokalet, i stedet for på siste, der han pleide å sitte, ville hun ha bedre kontroll på ham. Men der ble det verre enn verst, og kapteinen bestemte seg for å gjøre kort prosess. Men så kom assistenten henne i forkjøpet. I boka beskriver Anna Lien løytnanten som «en varm og fin sjel»; hun var flink til å synge og hadde et godt lag med barn og unge. Hun gikk bort til gutten og begynte å snakke med ham.
Kapteinen hadde ikke noen tro på at det ville nytte, men til sin overraskelse så hun at gutten roet seg. Anna Lien undret seg over dette, og flyttet seg litt, slik at hun kunne se hva som skjedde. Det som skjedde, var at tårene rant fra løytnantens øyne mens hun snakket med gutten, og noen av dem traff guttens hånd. «De forvandlet løven til et lam», var Anna Liens beskrivelse, og resten av møtet hørtes det ikke et kny fra gutten. Da ettermøtet begynte, gikk gutten fram til botsbenken. De to frelsesoffiserene knelte på hver side av ham, og gutten la sitt liv i Jesu hender.

Oppgjør  

Etter at bønnestunden var over, sa gutten at nå ville han gjøre opp med alle han hadde stjålet fra, men han hadde ingen penger, og han var redd. Om kapteinen ville bli med ham rundt?
Det ville hun, og neste dag begynte en underlig runde fra forretning til forretning. Gutten visste forbausende godt hvor mye han hadde stjålet hos hver enkelt, og sa det samme til alle sammen: – Jeg har ingen penger nå, men skal betale tilbake så snart jeg kan.
Og overalt var reaksjonen den samme: Tilgivelse og ettergivelse.
Til slutt sto det verste igjen: Å be læreren han hadde slått ned om tilgivelse. Da sviktet motet og han fikk ikke fram et ord. Det ble kapteinen som måtte si det som skulle sies: – Denne gutten ga seg over til Gud i går kveld, og nå vil han be deg om tilgivelse for at han slo deg ned.
Det ble en sterk scene der læreren slo armen rundt gutten, klemte ham og forsikret ham om at han var tilgitt.

Gjensyn

Anna Lien hadde kontakt med gutten også etter at hun forlot Tvedestrand. Bastøy-oppholdet ble tydeligvis droppet, og etter noen år reiste gutten til Amerika og kontakten ble brutt.
Mange år senere var Anna Lien på besøk i byen igjen, og hadde en serie møter. I et av møtene dukket det opp en mann som bar preg av å være hjemvendt norsk-amerikaner. Etter møtet tok han kontakt: – Kjenner du meg igjen?
– Jeg synes nok det er noe kjent, men jeg kan ikke ta hvem du er…
Det viste seg å være villstyringen som ble frelst, og som Anna Lien hadde fulgt med rundt da han skulle gjøre opp for seg etter å ha tatt imot Jesus. I USA var han blitt prest, men nå var han på besøk i gamlelandet. Han hadde ett ønske: En gang til å kunne knele sammen med kapteinen og be til Gud og takke for løytnantens tårer.

Tarje Noraberg:
Jeg skal kikke etter deg.
Anna Lien fra Voss ble brigadér i Frelsesarmeen
Lunde forlag
1996