«Arken», fotografert ca. 1990

Av Nils-Petter Enstad
En høstdag i 1910 åpnet Frelsesarmeen sitt 109. korps i Norge. Det lå på Bjerke i Nannestad kommune og korpset fikk navn etter kommunen.

I historieboka «50 års korstog» heter det at de første offiserene var «ensein Ida Lindbo og prøveløytnant Elise Eriksen». Forut for deres ankomst til bygda lå imidlertid et grundig arbeid av den daværende divisjonssjefen i Opplandske divisjon, major Rasmus Kristoffersen.
Majoren var en av pionerene i Frelsesarmeen. I boka «Med en stjerne i hjertet» har jeg skrevet et kapittel om ham, som i en alder av 33 år ble divisjonssjef i Opplandske i 1906. Etter at han ble pensjonert i 1938 skrev han det som kunne kalles sine memoarer – to håndskrevne kladdebøker som fremdeles eksisterer. En av de mange som har vært stasjonert ved korpset er Rasmus Kristoffersens oldebarn, kommandør Knud David Welander, som har sendt meg dette utdraget av disse nedtegnelsene når det gjelder oppstarten av Nannestad korps:

«Helt ukjent»
«Nannestad åpnet vi den 1/10.09.
Bygden var ved denne tiden helt ukjent for oss som virkefelt for FA, men BO på Sion Eidsvoll hadde fått spørsmål om å komme dit å ha møte for første gang, og hun skrev og bad min hustru bli med hende.
Lokalet var et lite danselokale. Jeg tror det ble kalt Solglimt, forkortet Glimt. Der var overfylt hus og herlige møter.
De hadde ønsket oss velkommen igjen og folk fra Sion kom og da var jeg med. Vi hadde det herlig og sjeler ble frelst.
Der gikk rykter om at vi kunne få kjøpe danselokalet. Jeg hadde lært å kjenne trelasthandler Melvold og jeg fikk ham til å forhandle med eierne og få prisen så langt ned som mulig, og han var lokal og flink.
En dag fikk jeg telegram om at nå kunne vi få det til 1400,- kroner, og lengre trodde han ikke det gikk ned. Det trodde nå ikke jeg heller, og så slo vi til og kjøpte huset. Det var hus og tomt og allmenningsrett så det var billig. Ved senere forandringer og tilbygninger har jo korpset fått seg et meget brukbart lokale. Det ble i min tid en leie á kr. 2.50 pr. uke for lokale og offiserskvarter.
Korpset fikk en god start. Det ble mange frelst og der ble en god stamme av trofaste under befal og soldater i korpset. Melvold som kjøpte huset var en tid sersjantmajor. Men ved en klosset manøver mistet vi ham, og det var kjedelig.
Et av våre trofeer var Laurits Vallang. Han var odelsgutten til Vallang, men dessverre henfallen til drikk i sin ungdom. Det hadde vel gått galt både med ham og med Vallang. Men han ble frelst og en god soldat og ble senere gift med Louise Eriksen og alt gikk bra. Begge er nå hjemme hos Herren.
Det nuværende underbefal er kjent som trofaste og solide kamerater.
Vi hadde mange gode offiserer der og Nannestad ble et bra korps som har virket til rik velsignelse. Ikke få offiserer har kommet ut herfra.»
Så langt nedtegnelsene i første omgang.

«Arken»
Det er en kjent sak for alle som har vært stasjonert i Nannestad at korpset lokalt aldri gikk under et annet navn enn «Arken». Dette har vært så innarbeidet at folk som har spurt etter «Frelsesarmeens lokale» er blitt møtt med et spørrende blikk, men sa man «Arken» visste alle beskjed.
Det har vært litt ulike oppfatninger av hvordan dette navnet kom til. Noen har trodd at det hadde sammenheng med at det ene av Frelsesarmeens to korps i nabokommunen Eidsvoll ble kalt «Fyrtårnet», men dette korpset ble ikke startet før nesten ti år senere enn Nannestad (i 1918). Frelsesarmeens korps i Eidsvoll i 1910 var det som i Kristoffersens notater refereres til som «Sion». Dette lå på Eidsvolls Verk, mens det som senere ble kjent som «Fyrtårnet» lå i Sundet, som i dag nærmest er å regne som sentrum i kommunen.
Rasmus Kristoffersen skriver om hvordan «Glimt» ble «Arken»:
«Jeg må nedskrive noen ord om innvielsen av lokalet som jeg selv foretok. Jeg følte at jeg måtte ha et annet navn enn Glimten og før innvielsesmøtet var jeg meget i bønn om veiledning av saken. Herren minnet meg da om ordren til NOA om bygningen av arken som skulle bli til frelse for folket og jeg fikk forvissning om hva lokalet skulle både hete og bli.
Så sa jeg til offiserene at Herren hadde gitt meg klarhet for lokalets navn, så gikk jeg inn til innvielsen og talte fra 1. Mosebok 6. og 7. kapitel og sa til folket: «Dette lokale skal nå bli en frelsesark og her skal mange sjeler frelses og lokalet skal hete Arken».
Mitt budskap må ha grepet folket for fra den tid til i dag sier folket og kameratene i Nannestad bare Arken og intet annet om sitt lokale.
Det var litt tungvint å besøke Arken, da man alltid måtte gå, sykle eller få skyss fra Dal stasjon. Lokalet er senere blitt forbedret og offiseresboligen er nå meget tilfredsstillende. Korpset er å betrakte som et meget godt korps å arbeide med.»
Så langt han som må kunne kalles korpsets grunnlegger. Han ble pensjonert fra stillingen som feltsekretær i 1938 og døde i 1949, 76 år gammel.

Godt sted

Barneinnvielse, våren 1978

Jeg og min familie bodde på «Arken» i to år, fra 1976 til 1978. Vi var tre da vi kom og fire da vi dro. Vår yngste, Ragnar, ble innvidd til Gud og Frelsesarmeen under en gudstjeneste på «Arken» i mars 1978, noen måneder før vi flyttet. Det var en del unge offiserer stasjonert på «Arken», så det skjedde en del barneinnvielser der i årenes løp.
Det var også et greit sted å drive barnearbeid, selv om flokkene som kom ikke akkurat sprengte veggene. Det kunne være nokså kaldt i det gamle huset, og i hvert fall den ene vinteren hadde vi søndagsskolen oppe i offisersleiligheten. Ved en anledning kom det fram en mus (det var en del mus i huset!) som også ville ha med seg et Guds ord. Jeg må vel medgi at «fru BO» ikke så samme humoren i situasjonen som «herr BO» gjorde, så et spørs om ikke søndagsskolemusa var en av dem som gikk i de fellene vi hadde på strategiske steder i huset. Ungene på søndagsskolen tok musebesøket med ro; de hadde nok sett mus før.

Vi hadde en liten juniorsanggruppe (og et instamatic-kamera)

100 år
Sett i bakspeilet var nok de to årene på «Arken» blant de «beste» man hadde som korpsoffiser, selv om det også var noen litt krevende situasjoner. Men man var «regnet med» i lokalmiljøet og folk var stort sett «glad i» frelsesoffiserene – også slike som bare unntaksvis kom til møtene.
«Arken» var vel det eneste stedet vi var stasjonert der det ga mening å drive «utpostkrig».
Det finnes sikkert like mange fortellinger om det å være «Arkemann» og «Arkedame» som det har vært personer med disse uoffisielle titlene. Da det nærmet seg tida for korpsets 100-årsjubileum – det er ti år siden idet dette skrives – syslet jeg med den tanke å la et hefte eller ei bok om dette litt særegne korpset – kanskje det siste rene «bygdekorps» i Frelsesarmeen i Norge. Da jeg luftet ideen for daværende divisjonssjef fikk jeg imidlertid vite at korpset skulle avviklet og «Arken» – i hvert fall på sikt – selges.
Det var jo litt vemodig, men som Forkynneren i Det gamle testamente så betimelig minner oss om, er det «en tid for å plante, en tid for å rykke opp» (3, 2).

1910
Det ble startet fire korps i Norge i 1910: Nannestad, Kirkenes, Sandvika og Rjukan. Jeg har faktisk vært stasjonert ved tre av dem.
Samme året ble også det første gamlehjemmet i Frelsesarmeens regi startet – «Kveldssol» på Ensjø i Oslo og faktisk det første gamlehjemmet i Norge.

Kilder (foruten artikkelforfatterens hukommelse):
Kristoffersen, Rasmus: Notatbøker med minner fra hans liv (ca. 1940)
Norum, Charles (red.): Med en stjerne i hjertet (Oslo, 1990)
Tandberg, H.A.: 50 års korstog (Oslo, 1937)
Disposisjon over Frelsesarmeens stridskrefter, 1962

Om idrettsmannen og frelsesoffiseren Bernt Anker Knudsen
Av Nils-Petter Enstad

Det skal ha skjedd under et av Frelsesarmeens friluftsmøter i Stavanger i 1930.

Bernt Anker Knudsen – bokseren som ble frelsesoffiser

To «siddiser» i folkemengden rundt frelsessoldatene som synger og vitner står og prater sammen. Så sier den ene til den andre: – Du! Han som står der borte – er ikke det han bokseren? Bernt Knudsen?
Den andre: – Nei, det er bare en som ligner. Det er ikke lenge siden jeg så han bokse i Folkets Hus. Det kan ikke være ham. Men jeg er enig med deg i at han ligner veldig.
Den første: – Jeg tror faktisk det er han. Men så mange harde boksekamper han har kjempet i det siste, er det ikke rart om det har gått litt rundt for ham.

Det er Frithjof Mollerin som forteller om en slik replikkveksling i sin trivelige minnebok «Et liv under flagget», som kom ut på Luther Forlag i 1985. Han skal selv ha overhørt samtalen, og han forteller også at han skal ha vært til stede ved flere boksekamper i Folkets Hus i Stavanger der den kraftige, hardtslående bokseren sto i ringen.
Det som hadde skjedd, var at Bernt Anker Knudsen, som på den tiden var 21 år, hadde bøyd kne ved botsbenken i Frelsesarmeen på Bryne, og der hadde han tatt imot Jesus som sin frelser. Kort tid etter ble han frelsessoldat i Stavanger, der han bodde og arbeidet som møbelsnekker. Tida som frelsessoldat ble ikke så lang. Høsten 1932 begynte han sin utdannelse til frelsesoffiser som kadett ved Frelsesarmeens krigsskole. Det ble innledningen til en 18 år lang tjeneste.

«Arbeideridretten»
Det er Mollerin som på mange måter etablerte bildet av Bernt Anker Knudsen som «bokseren som ble frelsesoffiser». I boka si omtaler han ham som «en av landets fremste boksere innen arbeideridretten» omkring 1930.
Dette begrepet har sin bakgrunn i det faktum at fra tidlig i forrige århundre og gjennom hele mellomkrigstida etablerte norsk arbeiderbevegelse sine egne, parallelle strukturer innen både organisasjonsliv og kulturliv. I 1924 ble Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) stiftet, og den første formannen for dette kom faktisk fra boksesporten. Formålet med idrettsforbundet var å utvikle idrett som tok vare på hele mennesket, og som unngikk en konkurransementalitet og elitedyrking som ble identifisert som borgerlig. Gjennom arbeideridretten skulle man også nå ut til arbeidsløse ungdommer, som ikke kom inn i bevegelsen gjennom fagforeningene. AIF-lagene drev ikke bare med idrett, men arrangerte også studiesirkler og hadde klubbkvelder med foredrag og underholdning.
Rent ideologisk tilhørte forbundet den mest radikale delen av arbeiderbevegelsen i Norge, men selv om mange av de som var aktive der sympatiserte med Kommunistpartiet, ble det aldri noe brudd med Arbeiderpartiet.
Det var nokså vanntette skott mellom arbeideridretten og de mer «borgerlige» idrettsbevegelsene, og ikke noe sted var disse så tette som i boksesporten.

Frelsesoffiser
På den tida vi snakker om her, var det nokså vanlig at de som hadde drevet aktivt med idrett droppet dette dersom de ble kristne. For mange var nok dette en stor forsakelse. Bernt Anker Knudsen fant seg imidlertid en annen arena for sitt engasjement, først i Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid i hjembyen, og deretter som frelsesoffiser.
I 1933 fikk han sin første ordre som assistent i Mandal korps, før han etter bare noen uker ble beordret til Farsund korps. I 1938 ble han leder for Frelsesarmeens menighet i Ørland i Trøndelag.
I 1941 giftet han seg med kaptein Inga Bonde, som fram til da hadde vært slumsøster og arbeidet med barn. Sin første oppgave sammen fikk de som ledere for Frelsesarmeen i Hammerfest.
I september 1950 trakk de seg fra tjenesten i Frelsesarmeen. I første omgang slo de seg ned Ingas hjemby Røros, og senere flyttet de til Bergen.
Her engasjerte de seg i Tidligere frelsesoffiserers forening.
Det var underveis til et møte i dette fellesskapet at Bernt Anker Knudsen ble rammet av et hjerteinfarkt og falt om på gaten. Han ble ført raskt til sykehus, men der kunne man bare konstatere at han var død. Han var født 19. april 1909 og døde 27. september 1978, og ble altså 69 år. I bladet til de tidligere frelsesoffiserene omtales han som en ydmyk og varm kristen som levde godt med Gud.

Kilder:
«Ex-nytt» (organ for Tidligere frelsesoffiserers forening), div. nr. 1978
Frelsesarmeens hovedkvarter (karrierekort for Bernt Anker Knudsen)
Krigsropet nr. 20, 1941: Armébryllup i Bergstaden
Mollerin, Fr.: Et liv under flagget (Oslo, 1985)

Av Nils-Petter Enstad

En av mine Facebookvenner driver slektsgransking i forbindelse med et bokprosjekt. Et av navnene som dukker opp i arbeidet er ei jente som i 1910; da var hun 19 år gammel, sto oppført med en adresse i Kristiania. På den samme adressen sto også flere med yrkestittelen frelsesoffiser. I den forbindelse lurer han på om jeg kunne gi litt informasjon.

I dette huset holdt Redningshjemmet Catherine Booth til i 25 år (tegningen er scannet fra boka «Med omsorg for hele mennesket»

Det kunne jeg.
Adressen han hadde funnet vedkommende på var St. Hallvardsgate 1 i det vi i dag kjenner som Gamlebyen. Dette var adressen for Frelsesarmeens redningshjem, som var blitt åpnet i 1896, og som var i drift til 1920. Da ble eiendommen der hjemmet lå ekspropriert fordi jernbanen skulle utvide. Det offisielle navnet var «Redningshjemmet Catherine Booth»; oppkalt etter Frelsesarmeens «mor», som levde fra 1829 til 1890.
Redningshjemmet var først og fremst et tilbud til prostituerte som ønsket å komme ut av denne trafikken. Opprettelsen av det var ett av mange tiltak som i utgangspunktet var initiert av William Booth i hans bok «In Darkest England – and the Way out» (1890). William Booth hadde to nidkjære disipler i Norden, nemlig svenske Hanna Ouchterlony og norske Othilie Tonning. Redningshjemmet var nok Hanna Ouchterlonys idé i første omgang. I 1894 kom hun til Norge som leder. Herberget i Urtegata, som rettet seg mot uteliggere, var det første sosiale prosjektet hennes, deretter var det et redningshjem som sto for tur.
Mens herberget ikke kunne tilby så mye mer enn tak over hodet, hadde redningshjemmet et program for sin virksomhet. Der ble det gitt arbeidstrening, opplæring i renslighet og ikke minst «disiplin».
Ved åpningen i 1896 hadde hjemmet plass til 15 «brukere» (for å anvende et moderne begrep); senere ble det utvidet flere ganger. På det meste hadde hjemmet 20 rom og plass til 30 kvinner. I 1903 fikk redningshjemmet også en spedbarnsavdeling; mange av de som kom i kontakt med hjemmet var gravide og hadde ingen steder å dra, verken med seg selv eller sitt barn.
I folketellingen fra 1910 står det i alt 55 navn på adressen St. Hallvardsgate 1.
Av disse er det ni frelsesoffiserer, ni barn som oppgis å være født enten i 1909 eller 1910, fire «medhjelpere» på hjemmet, det vil si sivilt ansatte (en av dem, Josefine Røssberg, fikk senere et langt liv i tjeneste som slumsøster). Om de siste 33 står det at de er «Opt. Paa R.hjemmet». Disse kommer fra alle kanter av landet, mange fra relativt små steder, men også fra større byer. De fleste er rundt 20 år, en enkelt nærmer seg 30. Man aner et bilde av unge jenter som har reist til hovedstaden i håp om å finne en jobb der, men som har kommet i en situasjon de neppe hadde sett for seg da de dro hjemmefra. I tillegg til arbeidstrening og annen opplæring, var man fra redningshjemmet også behjelpelig med å skaffe arbeid til de som hadde vært innom.

Omslaget på bladet Faklen, som var organ for Frelsesarmeens sosialarbeid. Bladet er fra 1917. Bildet er scannet fra boka «Fylliker er også folk»

Jeg sitter med et inntrykk av at man også var opptatt av å styrke selvbildet til jentene som ble tatt inn på Redningshjemmet. I et intervju med avisa Morgenposten ble styrer for hjemmet gjennom mange år, Mina Bakke (styrer fra 1902 til 1920) spurt om hva slags arbeid jentene ble satt til – om klesvask for andre var en av oppgavene.
Det avviste Mina Bakke kontant. Andres skittentøy var ikke egnet til å løfte opp en jentes sinn, mente hun – «og så har hun sett nok smuss fra før, stakkar», la hun til.

Etter avviklingen i Gamlebyen ble mye av virksomheten flyttet til Hasle, som er en annen del av hovedstaden. Her hadde man hatt et mødrehjem tidligere, men dette fikk nå betegnelsen «industrihjem». Det kunne nok redningshjemmet også vært kalt. Det ble produsert ulike typer varer både ved redningshjemmet og industrihjemmet, og Frelsesarmeens sosialtjeneste hadde kolportører, gjerne slumsøstre, som reiste rundt og solgte disse varene. Det ha gode inntekter til driften.

Annonse i Krigsropet for varer fra redningshjemmet. Bildet er scannet fra boka «Fylliker er også folk».

I boka «Fylliker er også folk» kan man lese en statistikk over redningshjemmets virksomhet.
I perioden 1896 – 1920 hadde det bodd 920 kvinner der. Av disse var 417 sendt ut som hushjelper mens 39 hadde fått arbeid ved industrivirksomheter. Like mange, 39, hadde forlatt hjemmet for å gifte seg, 304 hadde reist hjem til slekt og venner, 32 var sendt til sykehus, 19 til andre hjem, to til fengsel, to var avgått ved døden og åtte hadde forlatt hjemmet uten noen avklart situasjon.
I årene mellom 1903 og 1920 var 855 barn blitt født. Av disse hadde 484 forlatt hjemmet sammen med sin mor, 104 av dem var blitt adoptert, 48 var sendt til morens pårørende, 44 hadde moren selv skaffet plass til, 46 var blitt tatt hånd om av «forsorgsvesenet», 29 var blitt bragt til andre hjem, 24 til sykehus og 32 av barna hadde dødd.

Hvordan gikk det så med henne som trigget denne vesle granskingen?
Jeg vet det ikke, men håper hun ble en av de mer vellykte fortellingene. Hun var bare 19 år og hun kom fra et i utgangspunktet godt hjem.

Litteratur:
Norum, Charles:
Med omsorg for hele mennesket.
Frelsesarmeens sosialtjeneste i Norge gjennom 100 år (Oslo, 1991)

Skartveit, Emil:
Fylliker er også folk
Frelsesarmeens rusomsorg i Oslo – siden 1891 (Oslo, 2011)

Av Nils-Petter Enstad
Fra Frelsesarmeen kom til Norge i 1888 og i de neste 35 årene ble det startet virksomhet i alt 13 steder på Sørlandet. Drøyt halvparten av disse, sju, er fremdeles i virksomhet. Et av disse korpsene – som er Frelsesarmeens betegnelse på sine menigheter – ble åpnet i Evje i Setesdal.

Krigsropets omtale av det nye Evje korps i august 1918 (Foto: Faksimile)

Åpningsdagen var tirsdag 13. august 1918. Som så mange steder hvor Frelsesarmeen åpnet virksomhet, var det to kvinner som sto i front. Det var Anna Brodal, som var sjef, med rangen ensein, og hennes assistent, løytnant N. Hjermundrud – hva «N» var initial for, er ukjent.
I de første årene etter verdenskrigens slutt åpnet Frelsesarmeen virksomhet en rekke steder. Bare i løpet av året 1918 ble det startet virksomhet i Ålvik i Hardanger, Sundet, Eidsvoll på Romerike, Sauda i Ryfylke, Skarnes i Sør-Odal og Berlevåg i Finnmark, i tillegg til Evje.
De første møtene i Evje ble ledet av major Oscar Utgård, som var sjef for Frelsesarmeen på Sør- og Vestlandet. Krigsropet meldte: ««Om åpningsmøtet ved vårt nyeste korps Evje, skriver major Utgaard: «Åpnet i går kveld vårt nye korps og hadde, tross det glimrende sommervær, en stor og fra første stund, interessert forsamling (…). Offiserene ble installert med den kjære frelsesfane vaiende over seg. Har god tro for vårt nye korps.»
Uka etter kunne man lese at bygdas bedehus var blitt stilt til rådighet for Frelsesarmeen for de første møtene. De hadde samlet «store forsamlinger, som med interesse lyttet til frelsesbudskapet», heter det i meldingen. Ytterligere en uke senere kunne Krigsropets lesere se et bilde av de to korpsoffiserene, sammen med divisjonssjefen og en av hans medarbeidere. Bildet ser ut til å være tatt på trappa til det som sannsynligvis er bedehuset der møtene ble holdt. I notisen som følger bildet fortelles det at Frelsesarmeen har fått tillatelse til å ha møter i bedehuset flere dager i uka, men i og med at man har hele Setesdal som «soknekall», vil det bli en del reisevirksomhet også. Evje var en bygd i vekst og utvikling, og optimismen var stor med tanke på framtidig virksomhet.

Møteforbud
Våren 1919 stod det ny rapport fra Evje i Krigsropet. Da har korpset hatt møteforbud i ti uker på grunn av spanskesyken, men nå var virksomheten i gang igjen. I disse ukene har offiserene besøkt mange syke og har bedt med flere av dem «på syke- og dødsleiet», som det står i rapporten. «Mange unge menn og kvinner besøker møtene våre, og vi ber og tror at de må vinnes for Herren», konkluderer rapporten.
Hvor mange det ble vunnet, foreligger det ingen informasjoner om. Erik Kjebekk, bygde- og misjonshistoriker fra Evje, med bakgrunn i Misjonssambandet, kan fortelle at det var et godt forhold mellom Frelsesarmeen og bedehuset i Evje i de årene armeen arbeidet i bygda. Fra 1925 til 1930 bodde frelsesoffiserene i det såkalte Skibbelihuset i Evje. Det lå der Evjeheimen ligger i dag. Møtene ble holdt i bedehuset, og Frelsesarmeen hadde aldri et eget lokale i Evje.

Tryggheim bedehus i Evje sentrum var også lokale for Frelsesarmeens møter (Foto: Lokalhistoriewiki.no).

Kristenlivet i Evje var (og er) i det alt vesentlige luthersk: Kirke og bedehus. I 1918 var nok den tiden forbi da Frelsesarmeen ble oppfattet som en «u-luthersk» trosretning. Man ble oppfattet som representanter for en litt gladere kristendomsform, og mange steder sto da også bedehusdørene åpne for «Guds glade krigere». I Evje ble det i årene mellom 1904 og 1932 bygget hele fem bedehus. Frelsesarmeen ser ut til å ha hatt sine møter i det eldste av dem, «Tryggheim», som lå i Evje sentrum.

Fra optimisme til vanskelig tid
Da Frelsesarmeen kom til Evje var optimismen stor. I Krigsropet kunne man lese: «Evje, der allerede er et stort og vakkert bebygget sted, menes at være en fremtidsplads av stor betydning, beliggende som den er midt i det store distrikt. Her findes et stort nikkelverk, og staten har nylig tat i bruk en ny anlagt ekserserplads, og her er for tiden mange militære, hvorav nogen deltok med vidnesbyrd i vore åbningsmøter».
Denne optimismen fikk imidlertid raskt noen skudd for baugen.
Først fikk man perioden med møteforbud i 1919, og kort tid senere ble det mye arbeidsledighet. Det ble slutt på nikkelutvinningen som hadde gitt gode inntekter og sikret høy sysselsetting i krigsårene fra 1914 til 1918. Nikkelindustrien ga materiale til våpenproduksjon. Men da krigen var slutt, falt dette markedet sammen. Virksomheten ble stengt i 1920 og ikke startet igjen før i 1927. Dermed ble 1920-tallet ble for Evje det 1930-tallet var for resten av landet.
Frelsesarmeen, som en ny type kristelig virksomhet, merket nok dette. Politisk sett var folk i Evje i stor grad orientert mot arbeiderbevegelsen. Det gjaldt også de kristne. At det var stor «turnover» med de offiserene som var stasjonert der, og hyppige skifter, bidro vel heller ikke til å stabilisere en svak og sårbar drift. Evje korps var i virksomhet fram til januar 1930. I løpet av de knapt 12 årene hadde korpset hatt 14 korpsledere og 25 assistenter – ofte flere samtidig.

Sørlandsframstøt
Flere av de framstøtene Frelsesarmeen gjorde på Sørlandet ble av forholdsvis kortvarig art. I Lillesand ga man opp etter et par år, og har ikke forsøkt seg siden. Det samme kan sies om Lista, mens man i Tvedestrand hadde virksomhet i nærmere 25 år og i Lyngdal i ni. Det tyder på at man har hatt en viss tro på at arbeidet var liv laga. Det samme må man også kunne si med tanke på at man drev arbeidet i Evje i 12 år.
Etter 1930 har derfor lokalsamfunnene i Setesdal vært å regne som utposter til Kristiansand korps, og det som har vært av Frelsesarmé-møter i dalen har vært av nokså sporadisk art.

Kilder:
Kjebekk, Erik: «Bedehus i Evje og Hornenes» (artikkel på lokalhistoriewiki.no)
Krigsropet, 1918 og 1919
Tandberg, H.A.: 50 års korstog (Oslo, 1937)
Telefonsamtale med Erik Kjebekk, 25. januar 2018

Følgende pressemelding ble sendt ut 4. november:

Per Arne Krumsvik fra Askim ble gjenvalgt som leder i Frelsesarmeens Historiske Selskap da de hadde sitt årsmøte i Oslo lørdag 2. november.

I forbindelse med årsmøtet kunne selskapet også ønske velkommen til sin nye museumsutstilling i lokalene i Grønlandsleiret. Det er Frelsesarmeens rusomsorg som har stilt et rom til disposisjon for dette formålet. Utstillingen presenterer ulike sider ved Frelsesarmeens historie, blant annet misjon, menighetsarbeid og diakoni.

Glimt fra den nye museumsutstillingen – bilder, plater og bøker.

Det er tradisjon at Selskapet innbyr til et seminar i forbindelse med årsmøtet. Årets seminar var ved den svenske presten, tidligere frelsesoffiser, Stig Axelsson, som har forsket på Erik Wickbergs prekener, artikler og bøker. Erik Wickberg var Frelsesarmeens verdensleder fra 1969 til 1974, og var den første ikke-brite i denne stillingen.

Styreleder Per Arne Krumsvik (t.v.) og Stig Axelsson

Etter årsmøtet har styret i Frelsesarmeens Historiske Selskap denne sammensetningen: Per Arne Krumsvik, Askim, leder (gjenvalg). Styremedlemmer: Maria Herikstad, Oslo (gjenvalg), Emil Skartveit, Halden (ny), Nils-Petter Enstad, Arendal, gjenvalg, og Stig Axelsson, Kristinehamn (ny). Marta Maria Esepseth, Nesbyen, ble valgt som varamedlem til styret.
Frelsesarmeens Historiske Selskap ble stiftet i 2011 og har 150 medlemmer. Selskapets formål er å kartlegge, sikre og dokumentere Frelsesarmeens historiske arv, blant annet gjennom seminarer, foredrag og utgivelser av et tidsskrift/årbok hvert år.

Gjenstander fra den nye utstillingen til Frelsesarmeens museum

Tekst og fotos: Nils-Petter Enstad