Av Nils-Petter Enstad
Jeanna Corneliussen i 1889 – bildet er scannet fra Inge Heggheims bok om Stavanger korps
Hun er blant de glemte pionerne når det gjelder kvinners mulighet til å forkynne evangeliet, men Jeanna Corneliussen var den første kvinne i moderne tid som var pastor for en kristen menighet i Norge. Hun var var med da Frelsesarmeen begynte sitt arbeid i Norge, og deltok i de aller første møtene på Grønland i Kristiania i januar 1888.
Hun var opprinnelig fra Tønsberg, der hun ble født som Jeanna Caroline Lampe 8. april 1855. Hun har fortalt at hun som ung var under sterk påvirkning av Guds ånd, men i stedet for å bli en kristen, erklærte hun seg som fritenker. Hun flyttet til Göteborg, der hun i 1875 giftet seg med den svenske sjømannen Olaus Petter Korneliusson. Han var fire år eldre enn henne. To år senere fikk de en sønn og ga ham navnet Olof Martin Johnny.
Samme høst flyttet familien til England. Da ser sønnen ut til å ha vært forholdsvis nyfødt. Trolig er det som følge av denne utvandringen av familienavnet senere blir skrevet med C; i hvert fall for Jeannas vedkommende.
Frelsesarmeen: Vil du med?
Tre år etter utvandringen, en dag i 1880, har Jeanna fortalt at hun hørte trommer og hornmusikk utenfor vinduet sitt, og da hun tittet ut, så hun at det var Frelsesarmeen som var ute og marsjerte. De sang «Til de renes og helliges hjemland vi drager», med omkvedet «Vil du med?» Da lederen for marsjen fikk øye på damen som tittet på dem fra vinduet sitt, pekte han på henne og ropte: «Vi DU med?»
– Ja, jeg vil, svarte hun, styrtet ut på gaten og sluttet seg til marsjen.
Den tidligere fritenkeren ble nå en kristen og sluttet seg til Frelsesarmeens menighet i Southampton. Samtidig ble det vekket en lengsel hos henne at Frelsesarmeen også skulle begynne arbeid i Norge, og da William Booth besøkte Southampton, tok hun dette opp med ham. – Well, Mrs. Norway, vi kommer nok til å begynne der med tiden. Er De villig til å reise dit?
Jeanna tenkte seg om et øyeblikk, og svarte så at det var hun. – Jeg skal skrive til Dem når det blir aktuelt, sa generalen.
Forpostfektning i Norge
Så gikk det noen år. Jeanne ventet utålmodig på at generalen skulle skrive. Høsten 1887 var hun på besøk i Norge, og holdt møter i Stavanger, Sandnes, Egersund og Haugesund. I boka «Under frelsesfanen», som ble gitt ut da Stavanger korps kunne feire sitt 100-årsjubileum, er det skrevet en god del om disse møtene, med Jeanna Corneliussens egen dagbok som kilde. Møtene trakk mange mennesker, og mange ble også frelst. I en annonse i avisa Vestlandsposten for 28. oktober innbys det til: «Opbyggelse i Totalafholdslokalet af Mrs. Corneliussen fra Syd-England i morgen Søndag Form. kl. 10, Efterm. 3 og 7 aften».
I dagboka forteller hun at hun samme dag hadde besøkt «en Affeldig» (frafallen) og hadde bedt med ham og hans kone. På møtet om «quællen» ble en ung jente frelst.
Dagboksnotatene er skrevet i en blanding av engelsk og norsk stavemåte, og slår etter hvert over i engelsk. Dette var det språket hun hadde hørt og talt daglig i flere år, ikke minst sammen med sin ti år gamle sønn. Det hun ikke visste, var at samme dag som hun hadde sitt første møte i Stavanger, var William Booth på sitt første besøk i Kristiania, og holdt blant annet foredrag i misjonsforbundet lokale Betlehem.
Kommet tilbake til England, skrev Jeanna et brev til generalen og fortalte om møtene hun hadde hatt i Stavanger, og i desember ba Bramwell Booth, generalens sønn og nestkommanderende, henne komme til hovedkvarteret til en konferanse.
Under sitt besøk i Kristiania hadde William Booth kommet i kontakt med et miljø som gjerne så at Frelsesarmeen kom til Norge. Den toneangivende i dette miljøet var en garverieier P. Th. Halvorsen. Han hadde allerede bygget et lokale for Armeen på en eiendom han hadde, med adressen Grønland 9.
De første møtene
Søndag 22. januar 1888 ble så de første «offisielle» Frelsesarmé-møtene i Norge holdt. Den vesle gruppen fra England, der Jeanna Corneliussen og hennes sønn var med, ble forsinket, men parallelt med den engelske «troppen», var det også kommet en gruppe fra Sverige, anført av lederen der, kommandør Hanna Ouchterlony. De hadde hatt møter både søndag formiddag og ettermiddag, og var i gang med dagens tredje møte da gruppen fra England omsider kom fram. Foruten Jeanna Corneliussen, var det to andre norske med: Kaptein Ludvig Dybing og løytnant Amalie Olsen.
Dybing var opprinnelig fra Sandnes, men hadde sluttet seg til Frelsesarmeen i England, mens Amalie Olsen, som var fra Moss, hadde møtt Frelsesarmeen i Sør-Afrika, og blitt offiser i England. Dybing døde som kommandant – en rang som ikke eksisterer lenger – i 1945, 92 år gammel. Amalie Olsen forsvinner i historiens skygger. Dybing hadde ordrer i Norge fram til 1891.
Dessuten var det et engelsk ektepar med, stabskaptein Orsborn og frue. De hadde med sin tre år gamle sønn Albert, som nesten 60 år senere skulle bli Frelsesarmeens sjette general og verdensleder. Jeannas sønn Olof var omkring ti år.
Hva slags rang Jeanna Corneliussen hadde som frelsesoffiser, er litt uklart. Hun omtales i «50 års korstog» bare som «stabsoffiser», og dette var muligens regnet som en egen offisersgrad. Også andre er titulert på denne måten i Tandbergs bok.
Sonderinger på nye steder
I februar måned besøkte Jeanna Corneliussen og Ludvig Dybing en rekke byer på Østlandet for å sondere mulighetene for at Frelsesarmeen skulle starte virksomhet. Blant annet var de i Tønsberg og Drammen. Begge steder åpnet Metodistkirken sine lokaler for møtene – William Booth hadde jo en fortid som metodistprest.
Møtene i Drammen falt samtidig med en konferanse for prester i Den norske kirke i samme by. Ti av delegatene til denne konferansen var til stede ved ett av møtene. En av disse var en tidligere bekjent av Jeanna Corneliussen. Etter møtet sa han til henne at Frelsesarmeens lære om den rensende kraft i Jesu blod ikke var i strid med kirkens lære. Men at man hadde kvinnelige predikanter, og at disse ble kalt kapteiner og løytnanter, var helt feil. Å vifte med lommetørklær, klappe i hendene og rope «amen» og «halleluja» var merkverdig, men ikke direkte galt, hvis det kunne lede oppmerksomheten mot frelsens budskap, mente han.
Det var som sagt en tidligere bekjent av fru Corneliussen som ga denne attesten, og man skal vel ikke se bort fra at han slo av litt for kjente når det gjaldt det han måtte være kritisk til …
Pøbelspark
Det var mye bråk rundt Frelsesarmeens møter i denne første tiden, selv om mange også møtte Gud. Det ble raskt etablert nye menigheter også utenfor hovedstaden. I Arendal hadde Ludvig Dybing de første møtene 11. mars 1888, og 24. mars reiste Jeanna Corneliussen og den pur unge Bertha Hansen, den første norske som ble frelsesoffiser etter oppstarten i januar, til Kongsberg og startet en menighet der. Dagen før hadde fru Corneliussen deltatt i et møte i Kristiania Arbeidersamfunn, der det hadde gått skikkelig vilt for seg. Blant annet hadde hun fått et hardt spark i underlivet av en mann. Men til tross for store smerter, reiste hun neste dag.
Skadene som sparket hadde påført henne, kombinert med fortsatt arbeid der hun burde ha tatt det med ro, gjorde at hun resten av livet slet med ettervirkningene av mishandlingen. En kort tid tjenestegjorde hun i København, men våren 1889 trakk hun seg fra offiserstjenesten. Resten av livet ser hun ut til å ha ført en forholdsvis tilbaketrukket tilværelse. Hun var ikke mer enn 34 år da hun trakk seg tilbake fra offiserstjenesten.
«Predikant»
Den svenske sjømannen gikk etter hvert i land, og i Eidanger ble ektefellene gjenforent. Hvordan de ordnet seg praktisk og følelsesmessig i den relativt korte perioden Jeanna var aktiv frelsesoffiser er ikke fortalt noen steder. I folketellingen fra 1910, står Jeanna Corneliussen oppført som gift og bosatt i Eidanger i Telemark. Som yrke er oppført «Predikant (Evangelist)». Dette kan bety at hun hadde det å være en mer eller mindre uavhengig evangelist som levevei. Sønnen er ikke nevnt i denne folketellingen, men året før, i juni 1909, er Jeanna oppført som ankommet New York. Det har trolig vært i forbindelse med et familiebesøk.
Om ektemannen fortelles det at han drev som fiskehandler i Porsgrunnsområdet resten av livet. Da han døde i 1943, et par år etter sin kone, blir han i en nekrolog i Porsgrunns Dagblad omtalt som en from, kristen mann.
Når det gjelder Jeanna Corneliussen selv, fortelles det at hun resten av livet nøye med på hva som skjedde i den bevegelsen hun hadde vært med og startet i Norge. Kort tid før hun døde hadde oberstene Olaf Hovde, Frelsesarmeens sjefsekretær, og H.A. Tandberg, pensjonert sjefredaktør, besøkt henne hjemme i Eidanger, og «begeistret og full av liv fortalte den gamle frelseskrigeren om stridene i de første dagene», som det heter i historieboka «Hæren Gud ga våpen».
Jeanna Corneliussen døde 23. januar 1940, 83 år gammel.
Kilder:
Folketellingen 1910, Eidanger
Heggheim, Inge: Under frelsesfanen. Glimt fra 100 års frelseskrig i Stavanger (Stavanger, 1990)
Kilvik, Janne (i slekt med Jeanna Corneliussens mann): E-post 30. august 2017
Raubakken, Per/Tandberg, H.A.: Hæren Gud ga våpen (Oslo, 1962)
