Av Nils-Petter Enstad
«Den kvelden ble Frelsesarmeen født» skal William Booth ha sagt i ettertid om datoen 2. juli 1865. På en spasertur gjennom øst-Londons gater hadde han fått for seg hva som skulle være hans kall for resten av livet: Å arbeide blant de dypest falne menneskene, først og fremst i London, senere over hele verden. «Gå etter syndere, og gå etter de verste» var en annen formulering han huskes for.
Da han kom hjem denne sommerkvelden og erklærte til sin kone at han hadde funnet sin livsoppgave, hadde hun kort tid før fått vite at hun ventet ekteparets sjuende barn. Barnet ble født første juledag det samme året. Det ble en jente og hun fikk navnet Evangeline.

Den nyfødte jenta skulle bli en av de mest markante lederskikkelsene i Frelsesarmeens historie. I motsetning til tre av de fire søstrene sine giftet hun seg aldri og fikk heller ikke egne barn. I stedet tok hun i mange år ansvaret for søsteren Marian, eller Marie, som hun ble kalt. Hun var halvannet år eldre enn Evangeline, men sterkt funksjonshemmet etter en ulykke i barndommen.
Da hun ble født, hadde moren hennes, Catherine Booth, akkurat lest romanen «Onkel Toms hytte», «den lille boka som startet denne store krigen», som president Abraham Lincoln skal ha sagt til bokas forfatter. En nøkkelfigur i romanen er den vesle jenta Eva, som blir svært knyttet til slaven «Onkel Tom». Catherine ville derfor at den nyfødte jenta skulle hete Eva. William hadde ikke helt sans for dette navnet, så han skrev «Evelyne» inn i papirene da fødselen ble meldt til myndighetene. Men i praksis ble hun gjerne kalt «Eva», og da hun som voksen ble leder for Frelsesarmeen i USA, tok hun «Evangeline» som sitt fornavn.

Frelsesoffiser
Sammen med den to år yngre søsteren Lucy, var Eva den eneste av ekteparet Booth ni barn som ble født inn i Frelsesarmeen. Og som resten av søskenflokken, ble det forventet av henne også at hun skulle gå inn i frelseskrigen.
Allerede som 15-åring arbeidet hun på full tid som frelsesoffiser, og 21 år gammel ble hun leder for arbeidet i et område der motstanden mot Frelsesarmeen var spesielt sterk. Vi skriver 1886, og det var bare noen få år siden organisasjonen hadde endret navn fra «Den Kristne Misjon» til Frelsesarmeen. Med sin kompromissløse kamp mot rus og alt som fulgte i kjølvannet av det, fikk Frelsesarmeen mektige fiender som lett klarte å mobilisere bermen og pøbelen til å gjøre jobben for seg.
Det ble sagt at når det var bråk et sted, var William Booths forslag til løsning det samme hver gang: «Vi sender Eva!» Det samme sies for øvrig om Eva eldste søster, Catherine. Også da var Williams løsning å sende en av døtrene sine: «Vi sender Kate; hun er vårt beste kort!» Men Kate gjorde hovedsakelig tjeneste på det europeiske kontinentet; Eva tjenestegjorde i England fram til 1896. Da ble hun sendt til USA, og det var i Amerika hun ble det meste av sitt voksne liv.

Familiekonflikter
Evas tjeneste i Frelsesarmeen ble i ikke liten grad styrt av konflikter og tragedier innen familien Booth. Hennes første beordring til USA var en av disse. Hennes bror Ballington, åtte år eldre enn henne selv, hadde siden 1886 vært leder for Frelsesarmeen i USA. Nå hadde han fått en annen ordre, men nektet å adlyde. I stedet startet han en ny bevegelse – «Volunteers of America» – og forsøkte mer eller mindre å «kuppe» hele den amerikanske Frelsesarmeen inn i sin nye bevegelse. Da Eva kom til New York og ville gå inn på sitt nye kontor, oppdaget hun at inngangen til hovedkvarteret var blitt blokkert av Ballingtons støttespillere. Ifølge myten skal hun da ha klatret opp brannstigen, og tatt seg inn via et vindu. Da de ansatte begynte å bue mot henne, skal hun ha tatt tak i et amerikansk flagg som sto der, drapert seg i det, og sagt: – Tør dere bue mot det også?
Da skal buingen ha stanset.
Et slikt teatralsk opptrinn var på mange måter typisk for Eva Booth: Hun var god på iscenesettelse.
Allerede året etter fikk Eva ordre som leder for Frelsesarmeen i Canada, og ble etterfulgt av sin søster Emma og hennes mann.
De første årene av det 20. århundre ble imidlertid turbulente for familien Booth. Ved selve århundreskiftet gikk alt tilsynelatende på skinner. William, som var blitt enkemann allerede som 60-åring, var i sin fulle kraft og reiste verden rundt på sine kampanjer. Eldstesønnen Bramwell hadde alle tråder i sin hånd i kraft av sin stilling som «Chief of the Staff» ved Det internasjonale hovedkvarteret. Catherine og hennes mann Arthur Booth-Clibborn gjorde en fremragende jobb som ledere i Frankrike, broren Herbert og hans kone det samme i Australia og søsteren Emma og hennes mann ledet arbeidet i USA. Den yngste søsteren Lucy og hennes svenske ektemann Emmauel Booth-Hellberg ledet arbeidet i Sveits, og Eva ledet arbeidet i Canada.
Men i 1902 raknet dette bildet. Det begynte med at ekteparet Booth-Clibborn trakk seg fra Frelsesarmeen og sluttet seg til den forholdsvis ekstreme helbredelsespredikanten John Alexander Dowie og hans sekt «Zion City» i Illinois, USA. De trakk seg ut igjen av sekten, men kom aldri tilbake til Frelsesarmeen. Resten av livet var «Marskalken», som Catherine Booth-Clibborn gjerne ble kalt, verdensevangelist på frilansbasis.
Samme året valgte Herbert Booth å trekke seg fra Frelsesarmeen. Han hadde i lang tid hatt en konflikt med sin bror Bramwell om ledelsesstrukturen i Frelsesarmeen. Også han ble uavhengig evangelist, og ble dessuten en pioner innen bruk av film i kristen forkynnelse og informasjonsvirksomhet.
I 1903 omkom Emma Booth-Tucker i en jernbaneulykke i USA, 43 år gammel. Hun og ektemannen hadde seks barn sammen, den yngste var bare året da moren døde. I 1904 reiste enkemannen og de seks barna tilbake til England, og Eva ble igjen leder for arbeidet i USA. Da hadde hun vært i Canada i åtte år.

Canada
Frelsesarmeen i Canada vokste i Eva Booths lederperiode i Canada. Idérik og framtidsrettet som hun var, skapte hun både oppmerksomhet og interesse. Ikke minst bidro hun til å gjøre sykkelen til et redskap i frelseskrigen. Fra å ha vært et leketøy for overklassen fra 1820-tallet, ble sykkelen mer og mer allemannseie mot slutten av århundret, og ble særlig populær blant kvinner. Takket være sykkelen kunne kvinnene kvitte seg med korsetter og trange kjoler. Kvinnesaksforkjemperen Susan Anthony uttaler i 1896: «Sykling har gjort mer for å frigjøre kvinnene enn noe annet i verden».
Noen reagerte selvsagt negativt på at kvinnelige frelsesoffiserer kjørte rundt på sykler. Da Eva Booth, selv en ivrig syklist i disse årene, ble konfrontert med at «Mesteren syklet ikke», svarte hun kontant: «Han snakket aldri i telefonen heller.»
Den mest kjente begivenheten fra Eva Booths periode i Canada er knyttet til gullrushet i Alaska. I 1897 ble det funnet gull i elven Klondyke i Yukon-territoriet, som den gang tilhørte Canada. Det ga støtet til den rene folkevandring til Alaska og det ble raskt etablert en rekke lokallagsamfunn preget av gullgravere, men også av lovløshet. En av de mest kjente skikkelsene i denne tiden var Jefferson Randolph Smith, mest kjent som «Soapy Smith» (Sleipe Smith). Han styrte byen Skagway fra sin bar, og ved hjelp av sin nokså hardkokte bande.
Eva mente at gullgraverne var en naturlig misjonsmark for Frelsesarmeen. Hun reiste til Skagway og ble der en periode. Hun hadde lange samtaler med «Soapy Smith», og skal både ha bedt for ham og med ham. Ikke lenge etter den siste samtalen deres, ble «Soapy Smith» skutt i et gjengoppgjør, 37 år gammel.

USA igjen
I 1904 vendte Eva Booth tilbake til USA. Med unntak av de fem årene hun var Frelsesarmeens verdensleder, skulle dette bli hennes hjemland resten av livet. Hun ble også amerikansk statsborger.
Det hadde etter hvert festet seg en praksis som gikk ut på at en landsleder ikke skulle være på samme post i mer enn fem år. Eva ledet Frelsesarmeen i USA i 30 år. Rundt 1920 begynte hennes bror, som nå var Frelsesarmeens general, å snakke om at hun burde være forberedt på å flytte snart. Det var hun ikke forberedt på, og hun ønsket det heller ikke. Det ønsket delte hun med en samlet Frelsesarmé i USA. De ønsket å beholde sin «commander», som var tittelen de omtalte henne med.
I første omgang ga generalen henne et løfte om at hun skulle få bli i USA i to år til. Da de nærmet seg slutten, gikk det ut en melding i amerikanske medier om at «the commander» skulle forflyttes. Imidlertid hadde ikke Eva selv fått noen slik beskjed, og generalen gikk selv ut og dementerte nyheten. Ingen frelsesoffiser skal få vite sin nye oppgave gjennom media, var hans kommentar. Han hadde nok også i tankene hva som hadde skjedd forrige gang et medlem av familien Booth skulle flyttes fra USA mot sin vilje. Ballingtons «Volunteers of America» ble aldri noen reell «konkurrent» til Frelsesarmeen, men Eva hadde en helt annen posisjon i folks bevissthet enn Ballington hadde hatt. Selv avviste Eva kontant at hun ville stille seg i spissen for en alternativ, amerikansk frelsesarmé, og sa at hun ville forholde seg lojalt, om enn motvillig, til en ny ordre. Men at det var en viss usikkerhet med tanke på hennes framtid, plaget henne og var trolig en medvirkende årsak til at hun hadde flere sykmeldinger.
Samtidig utviklet det seg en annen konflikt mellom henne og broren. Den gjaldt Frelsesarmeens struktur, og behovet for et noe mer demokratisk system, for eksempel når det gjaldt utnevnelse av general og verdensleder.
Dermed var det duket for det siste, store drama i familien Booth.

Den store krisen
Eva spilte en nøkkelrolle i det drama som utviklet seg i årene 1928/1929 da hennes bror Bramwell, mot sin vilje, ble pensjonert og fjernet fra stillingen som Frelsesarmeens verdensleder. Langt på vei kan man si det var hun som dro hele prosessen i gang.
Bramwell Booth hadde vært Frelsesarmeens general siden 1912. Han var blitt utpekt til denne posten av sin far, som døde det året. I stiftelsesdokumentene til Frelsesarmeen var det bestemt at den sittende general skulle utpeke sin etterfølger. I 1904 hadde imidlertid denne bestemmelsen fått en tilføyelse: Dersom generalen døde uten å ha pekt ut noen etterfølger, eller generalen ikke lenger fungerte i stillingen, kunne stabssjefen innkalle lederne for Frelsesarmeens arbeid i alle land til et rådsmøte som så skulle peke ut en ny general.
William Booth selv hadde nok sett for seg at stillingen som general skulle være mer eller mindre forbeholdt medlemmer av hans egen familie. Han mente at den som naturlig burde overta etter Bramwell, burde være den ett år yngre broren Ballington. Dette ble uansett ikke aktuelt i og med at Ballington forlot Frelsesarmeen allerede i 1896; han levde ellers ti år lenger enn sin bror.
Bramwell selv hadde etter all sannsynlighet satt opp sin datter Catherine Bramwell-Booth som sin etterfølger.
Eva hadde flere ganger tatt opp med sin bror at ordningen med at den sittende generalen pekte ut sin etterfølger, burde opphøre med ham. Det var Bramwell dypt uenig i. Eva fikk tvert imot inntrykk av at han kunne tenke seg å få fjernet bestemmelsen fra 1904. Eva var ikke den eneste offiseren i ledende stilling som var opptatt av dette, og enkelte hadde nok opplevd at deres karriere ble parkert eller ført inn på et sidespor etter at de hadde tatt opp dette temaet med generalen.
Bramwell Booth hadde alltid hatt et sterkt behov for å ha kontroll, og dette behovet økte med alderen. Han ble også mindre og mindre mottakelig for andre oppfatninger enn sine egne. Også når det gjaldt den fysiske helsen, ble han merkbart svekket, og på våren i 1928 var det liten tvil om at den da 72 år gamle Bramwell Booth ikke lenger var i stand til å fylle rollen som Frelsesarmeens verdensleder.
Torsdag 12. april var siste gang han var på sitt kontor i Queen Victoria Street nr. 101. Datteren hans hevdet senere i en bok om faren at det som hadde forårsaket helsesammenbruddet umiddelbart etter denne dagen, var at generalen hadde fått vite at en korrespondanse mellom ham og Eva om general-spørsmålet var blitt kopiert og sendt til samtlige landsledere i verden. Ikke nok med at Eva hadde distribuert en korrespondanse Bramwell regnet som fortrolig, men i tillegg viste det seg at flere kommandører som Bramwell hadde regnet som sine lojale støttespillere, delte Evas oppfatning i saken.
I november 1928 mottok generalens nestkommanderende, stabssjef Edward Higgins, et formelt krav fra åtte kommandører om å innkalle «Det høye råd» for å drøfte om general Bramwell Booth skulle løses fra sin stilling eller ei.

Det Høye Råd
Allerede 8. januar 1929 samlet 63 ledere fra hele verden seg på Frelsesarmeens konferansested Sunbury Court utenfor London. Det ble en samling med mange følelser. Med unntak av generalens aller nærmeste familie, innså de fleste at Bramwell Booth trengte avløsning. I rådet kjempet både generalens kone, to av hans døtre og den yngste søsteren Lucy mot at Bramwell Booth skulle pensjoneres. På motsatt side fant man både generalens søster Eva og den tidligere svogeren Frederick Booth-Tucker.
Eva var klar over at hun kunne være aktuell som brorens etterfølger, og hadde et ambivalent forhold til dette. Men hun lot seg nominere, og valget sto mellom henne og kommandør Edward Higgins, som hadde vært brorens stabssjef de siste årene. Ved voteringen fikk Higgins 42 stemmer, mens Eva Booth fikk 17. Hun kunne reise tilbake til USA og fortsette som «commander» over de amerikanske frelsessoldatene.
Bramwell Booth døde i juni 1929. Eva hadde bedt om å få møte ham da hun var i London i forbindelse med Det høye råd, men dette ble avvist av hennes svigerinne, og hun fikk aldri møte sin bror igjen.

Krevende tid
Kommet tilbake til USA ble hun og Frelsesarmeen stilt overfor en stor og krevende oppgave: Den store depresjonen, med børskrakk, arbeidsløshet og nød. For mange ble Frelsesarmeens matstasjoner og herberger det eneste alternativet til ren sult og uteliggertilværelse. Det var en travel tid, og Frelsesarmeen tok opp store lån for å kunne bygge institusjoner som kunne møte folks behov. Men samtidig var hun opptatt av å presisere hva som var viktigste: «Forkynn Kristus! Forkynn hans fødsel! Forkynn hans liv og tjeneste! Forkynn hans kjærlighet! Forkynn hans lidelse! Forkynn hans kraft! Forkynn ham!»
I 1934 var det duket for et nytt generalvalg i Frelsesarmeen. Edward Higgins hadde tidlig bestemt at han ville gå av når han fylte 70 år. Med det forsøkte han trolig også i gi et signal om hva han mente var en passende pensjonsalder for en general. Bramwell Booth hadde vært 72 år da man forsto at han burde få avløsning, og Higgins ønsket nok ikke å komme i en tilsvarende stilling.
Mens det i 1929 bare hadde vært to kandidater på valg, ble det foreslått hele sju ved samlingen i 1934. Blant disse var både Eva Booth og hennes niese Catherine Bramwell-Booth. To av de foreslåtte kandidatene ønsket ikke å stille, og ved voteringen fikk Eva 32 av de 47 stemmene. Niesen Catherine, som skulle la seg nominere til generalstillingen ytterligere to ganger uten å bli valgt, fikk fire stemmer.
Den nye generalen var 69 år gammel, ett år yngre enn sin forgjenger.

General

Evangeline Booth var Frelsesarmeens verdensleder i fem år, fram til 1939. I utgangspunktet hadde hun tenkt å trekke seg tilbake da hun ble 73, samme alder som hennes bror hadde da han gikk av. Men hun utsatte dette i ett år, noen hun ifølge en av hennes etterfølgere, Albert Orsborn, senere angret på.
Eva Booths fem år som general ble en periode med sterk ekspansjon for Frelsesarmeen. Arbeid ble tatt opp i en rekke nye land, blant annet i Singapore, Mexico og Filipinene.
Med sin sans for drama, for gode replikker og sin kreative allsidighet, ble hun litt av en medieyndling. Hun skrev både tekster og musikk til flere sanger. Da hun etter generalvalget i 1934 flyttet tilbake til England, ble hun spurt om hun hadde med seg noe som skulle fortolles. – Det mest verdifulle jeg eier, er Bibelen min, svarte hun.
Det finnes mange anekdoter om hennes gode replikker: En journalist spurte henne om hun virkelig trodde verden kunne bli et bedre sted, fikk til svar: – Jeg forsøker å gjøre den til det. Hva kan du bidra med?
En annen journalist nevnte hennes sivilstand som ugift, og lurte på hvordan hun hadde «sluppet unna». Leende svarte hun at hun hadde da ikke gitt opp håpet ennå…
Det er liten tvil om at den ugifte generalen hadde sans for mannlig sjarm. Hennes privatsekretærer var stort sett pene, sjarmerende yngre menn. Hun kom da også fra en familie der samtlige av de av hennes søsken som giftet seg, fikk store barneflokker. Hun hadde også sans for komplimenter, og var opptatt av å ta seg godt ut. Til hun var over 70 år svømte hun regelmessig for å holde seg i form. En av hennes medarbeidere sa det slik: – Hun likte smiger, fordi hun var et menneskelig vesen. Samtidig kunne hun ikke fordra smiger, for hun var en god menneskekjenner.
Selv fikk hun ingen egne barn, men adopterte ei jente som het Pearl. Hun ble senere frelsesoffiser selv, og slik fikk Eva, litt ad omveier, sin egen familie, i tillegg til de store familiene som enten bar Booth-navnet, eller tilhørte Frelsesarmeen.

Preget av Amerika?
Da Eva Booth ble Frelsesarmeens general, hadde hun bodd på det amerikanske kontinent i 38 år. Hennes forgjengere hadde bodd og tjenestegjort i Storbritannia hele sitt liv. Mange var derfor spent på hvor «amerikansk» den nye generalen ville være, sammenliknet med eksempelvis Edward Higgins.
Det var også en kjent sak at den nye generalen var en forholdsvis utålmodig leder, slik også hennes far og bror kunne være til tider.
Noe av det første den nye generalen gjorde, var å annonsere 1935 som et år for en verdensvid vekkelseskampanje. Kampanjen fikk betegnelsen «Verden for Gud», oppkalt etter en sang hun selv hadde skrevet i ukene fra hun ble valgt i august 1934 og at hun tiltrådte i november samme år.
Hennes fem år som general var preget av en omfattende reisevirksomhet, først og fremst for å forkynne evangeliet. Det hadde vært hennes viktigste lidenskap helt siden hun hun var barn og hadde møter for dukkene sine.
I juni 1939 samlet Frelsesarmeens Høye Råd seg for tredje gang for å velge bevegelsens femte general. Ikke mindre enn ti kandidater ble foreslått, men fem av dem ønsket ikke å stille. Først etter fire voteringsrunder var resultatet klart. Da fikk lederen for Frelsesarmeen i Canada, kommandør George Carpenter det to-tredjedels flertall som var påkrevd for å bli valgt. Carpenter hadde fått flest stemmer ved hver eneste votering. De tre det sto mellom til slutt, var ham selv, Eva Booths niese Catherine Bramwell-Booth og den daværende lederen for Frelsesarmeen i Skottland og Irland, kommandørløytnant Albert Orsborn. Sju år senere skulle han bli ny general etter George Carpenter. Catherine Bramwell-Booth, som aldri ga opp håpet om å bli Frelsesarmeens verdensleder, var da kandidat for siste gang.
George Carpenter var 67 år gammel da han ble valgt til general. På grunn av verdenskrigen, gikk han ikke av før i 1946, 74 år gammel, og han døde allerede året etter.

«Guds kjærlighet»
I november 1939 tok Eva Booth farvel med de britiske øyer for siste gang, og reiste tilbake til USA, der hun hadde bodd mesteparten av sitt liv. Hun slo seg ned i New York, og brukte de siste årene av sitt liv til blant annet å skrive bøker. Da Frelsesarmeen fikk ny krigsskole i Atlanta, Georgia, ble den kalt opp etter henne. Det vanlige hadde vært å kalle opp krigsskolen etter hennes far.
I juli 1950 ble hun rammet av blodpropp og døde, 84 år gammel. Kort tid før hadde hun sagt at hun hadde et ønske om å stå på en talerstol enda en gang. «Jeg holdt min første preken som barn over emnet «Guds kjærlighet». Det emnet skulle jeg gjerne tale over én siste gang», sa hun til en av sine medarbeidere. Slik ble det ikke. I stedet kan man kanskje si at hele hennes liv var en preken over emnet «Guds kjærlighet».

Litteratur:
Coutts, Frederick: The Better Fight. The History of The Salvation Army, vol VI (London, 1973)
Larsson, John: 1929. A crisis that shaped The Salvation Army’s Future (London, 2009)
Troutt, Margaret: The General was a Lady. The story of Evangeline Booth (Nashville, 1980)