Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Om morgenen 21. august 1912 gikk følgende melding ut fra Frelsesarmeens internasjonale hovedkvarter i London: «Generalen har lagt ned sitt sverd». Alle forsto hva det gjaldt: Frelsesarmeens grunnlegger William Booth var død, 83 år gammel. Meldingen gikk over hele verden. Aviser i mange land skrev respektfulle nekrologer og mange hyllet den avdøde i på lederplass som den visjonære, kristne leder han hadde vært. Det ble brukt ord som «profet» og «apostel» for å beskrive ham.
 

En av dem som leste meldingen om generalens død var den 33 år gamle poeten og oppleseren Vachel Lindsay fra Springfield, Illinois i USA. Han hadde vokst opp i et kristent hjem, og hadde tatt vare på de dyder han var oppdratt til: Gudsfrykt og nøysomhet. Han bodde både på Frelsesarmeens og KFUM sine herberger under sine vandringer. I sin barndom hadde han vært en ivrig tilhører når Frelsesarmeen hadde friluftsmøter eller konserter, og når det ble bedt i disse møtene, knelte Vachel på gresset og bad med. En av sangene han hadde lært under disse møtene, begynte slik: «Har du kjent Guds kraft i hjerte, sjel og sinn? Er du renset i Gudslammets blod?» Da han leste meldingen om generalens død, var det da også denne strofen som meldte seg i tanken hans: «Are you washed in the blood of the Lamb?»
I løpet av en søvnløs natt skrev han så diktet som fikk tittelen «General William Booth enters into Heaven».

«Vaudeville»
Det er et voldsomt dikt – det er det eneste ordet som kan beskrive det. Sjangermessig er det nesten som et revynummer – «vaudeville». Det er en form for teater som ikke lenger finnes, men det har overlevd i enkelte opplesningsnumre, som for eksempel i dette diktet, når det leses med følge av både hornorkester og sang – noe dikteren tok høyde for ved å skrive inn instruksjoner til framføringen i teksten.
Den sangen som hadde appellert så sterkt til Vachal Lindsay da han var gutt, meldte seg også mens han skapte sitt dikt. Derfor kommer denne strofen tilbake gang på gang: «Are you washed in the Blood of the Lamb?»
«Er du renset i Frelserens blod?» synger man i Norge – «Er du renset i Guds-lammets blod?» Sangen ble skrevet av den amerikanske, presbyterianske presten Elisha Albright Hoffmann (1839 – 1929). Han skrev også melodien. Sangen ble skrevet i 1878, og teksten er inspirert av to bibelvers: Det ene er døperen Johannes sine ord om Jesus: «Se, der er Guds Lam – som bærer verdens synd.»  Det andre er det apostelen Johannes skriver i sitt første brev, om at Jesu blod er det som renser fra all synd. «Er du renset i Guds-lammets blod?»
«Lammets blod» er et sentralt begrep i Frelsesarmeens tro. Da William Booth ble spurt om hva som er det sentrale i Frelsesarmeens teologi, svarte han: «Det blødende Guds lam.» Til Frelsesarmeens internasjonale kongress i 1978 skrev de to frelsesoffiserene John Gowans og John Larsson musikalen «The Blood of the Lamb» – den er basert på Vachal Lindsays dikt, og på det at William Booth kommer til himmelen. Der møter han mange av dem som ble frelst gjennom Frelsesarmeens virke – alle som er «renset i Gudslammets blod».

Publisert
I januar 1913 ble diktet om William Booth trykket i et tidsskrift som het «Poetry». Det kom ut i Chicago. Samme år ga han også ut en diktsamling: «General William Booth enters Heaven and other Poems». Det var redaktøren som tidsskriftet «Poetry» som var drivkraften bak utgivelsen. Hun het Harriet Monroe. Hun sørget også for at Lindsay fikk et stipend, og hun sørget for at han kom i kontakt med andre diktere. En av disse var den irske poeten og senere nobelprisvinneren W. B. Yeats, og de oppmuntringene Lindsay fikk av ham, kom til å bety mye for ham i årene framover.
Diktet er oversatt til flere språk. Både Trygve Bjerkreim og Sigmund Skard har laget norske versjoner av diktet – begge på nynorsk.

Berømmelse
Fra å ha vært en nokså ukjent, omstreifende underholdningsartist som hadde opptrådt for en matbit og et losji, ble Vachal Lindsay en berømt oppleser som fylte de største teatre og konsertlokaler som fantes. En opplesning av Vachal Lindsay er blitt beskrevet slik: «I løpet av to minutter hadde han fått sitt blaserte, intellektuelle publikum til å lytte. Etter ti minutters forløp var alle dypt grepet; etter tyve var de ekstatiske og i ferd med å miste selvbeherskelsen; og etter en halv time var alle fullstendig under hans innflytelse, brølende som en præriebrann…»

I den grad Vachal Lindsay selv huskes i våre dager, er det først og fremst på grunn av diktet han skrev om William Booth. Ti år etter debutboka, ga han ut samlingen «Collected Poems». Samlingen viser først og fremst at Lindsay var en meget ujevn dikter, og mye av det han skrev er forholdsvis trivielle ting.
Brøt sammen
Han giftet seg i godt voksen alder, og ble også far. Men han slet med store, personlige problemer. Den rastløsheten som han kunne ta ut gjennom turneene sine som ung, slo nå ut i psykiske plager og etter hvert sinnssykdom. I tillegg fikk han både epilepsi og sukkersyke.

Han gjorde sin siste opplesning i menigheten han tilhørte 30. november 1931. Det gikk ikke bra. Han brøt sammen for åpen scene, og avsluttet med å sitere salmestrofen «His eye is on the Sparrow – and I know He watches me». Det var en bønn fra et ulykkelig, sykt menneske.
Tre dager senere tok han sitt eget liv – 52 år gammel. Før han døde, hadde han satt opp et bilde av kona og barna på spisebordet, og tent lys foran dem. Deretter svelget han en flaske med rensevæske.

Det er mer enn 100 år siden general William Booth dro inn i himmelen.
Ikke fullt 20 år senere fikk han med seg i følget en poet og artist som hele tiden nynnet på den samme strofen: «Er du renset i Gudslammets blod?»

Litteratur:
Gunilla og Staffan Bergsten: Lindsay – lekpredikant og jazzhelgen (i Verdens litteraturhistorie, bind 10, Oslo 1973)
Helmer Olsson: Generalen og poeten (artikkel i Krigsropet, 1969)

***

General William Booth dreg inn i himmelen
Original Vancel Lindsay: “General William Booth enters into heaven”
Omsett av Sigmund Skard

I
Booth gjekk i brodden og hans dustromme skrall –
(Er du tvetta i Lammets blod?)
Himmelfolket smilte: «Det er hit han skal.»
(Er du tvetta i Lammets blod?)
Først kom dei spedalske, rad på rad,
Så kom fark og fusse frå allan stad,
Bakgate-skjøkjer og narkotikavrak,
Andletsgrå av lyster som langsamt slepper tak,
Makketne heilagmenn med muggen pust
Uvaska hopane med kyrkjegardsgust –
(Er du tvetta i Lammets blod?)

Slummen kring all verda hadde sendt sin flokk,
Endå syntest Booth at det ikkje var nok.
Alle flagg på jorda stima fram i lag,
Gjennomlyste innanfrå med ukjent brag.
Kvinnfolk med toremål gitarane slo,
Høysta gjennom himlane og gret og lo:
Er du tvetta i Lammets blod?
Halleluja! Du vedunders tid:
Stutenakka farkar som Himlen sette fri!
Bøllar som basun-bles or kjeften full
Opp mot ein himmelkvelv så blank som gull!
(Er du tvetta i Lammets blod?)

II
Booth døydde blind, men i tru han såg
Lysande som før kvar Guds rike låg
Booth gjekk i brodden og det høvde slik:
Kroknasen krøkte seg ørne-lik,
Kvitskjegga lufsa og kommandoen song
Like så kvassmælt som på jord ein gong.

Jesus steig ut på sin tinghus-tram
Og lyfte sine hender der hopen valt fram.
Booth såg ikkje honom, han styrte si horg
I kross og krok kring det veldige torg.
Men i sjølvsame stund kvar den sjel der gjekk
Bar snøkvite kjortlar utan minste flekk.
Krøplingar rette seg så raka som ei spik,
Blindingana stirte inn i Himmerik.

Syndar-merka var som alle strokne ut!
Borte var ulveglis og rottesnut.
Hore og hallik skreid i visdoms skrud,
Skirvaskne møyar og hovdingar for Gud!

Dei stega i sandalar, med vengepar av eld –
(Er du tvetta i Lammets blod?)
Og jubla så englekoret reint kom på stell.
(Er du tvetta i Lammets blod?)
Å Frelsar! Halleluja! Du sæle tid,
Sjå kongar og fyrstar som Lammet sette fri!
Gitarane buldra og singlelåten rann
Frå kvelle tamburinar i dronninghand.

Og så Booth i bøn framfor tingtrammen stod,
Då såg han sin Herren der fanane slo.
Livsens krone Krist rette ned
Åt sin trugne soldat, medan mugen fell på kne
Og gråtande seig han for sin Herres fot.
Er du tvetta i Lammets blod?

Av Nils-Petter Enstad

Knut Hamsun er et stort navn i verdenslitteraturen. Tildelingen av Nobelprisen i litteratur i 1921 bekrefter dette. Marie Hamsun er mest kjent som Knut Hamsuns kone, men også hun skrev bøker. Begge har avlagt visitter til Frelsesarmeen i sine bøker.

I Knut Hamsuns novelle «Smaabyliv» kan man lese: «Der er (…) to halte skreddere i byen, en betler, frelsesarmé, dampskibskai, toldbod og sparebank. (…) Også Frelsesarmeen er til stede med røde farver og plakater, man får en seddel i hånden og læser: Stort bede- og jubelmøte kl. 7 1/2. T. Olsen kadet. A. S. Torgersen major. NB! bered dig på å møte Gud».
Hamsun publiserte denne novellen to ganger. Første gang var i 1890, men i 1903 ga han den ut på nytt, og det er 1903-utgaven sitatet er hentet fra. Denne versjonen regnes også som den «offisielle». «Byen» det henvises til var trolig Risør, der Hamsun bodde fra 1890 til 1892. «T. Olsen kadet» kan ha vært kadett Reinert Gundersen, som kom til Risør som assistent for korpslederen, kaptein Olaf Dehli sommeren 1891.
Visitter
Også i andre verk avla han Frelsesarmeen små visitter, som i «Markens Grøde» og romanen «August» fra den berømte «Landstryker-triologien» hans. Det har vært gjettet på at Knut Hamsun under sine vagabondår i USA kom i kontakt med Frelsesarmeen, og kanskje tilmed fikk hjelp av Armeen: Losji eller mat. Teoretisk er det innenfor sannsynlighetens rekkevidde. Hamsun var i USA i to omganger, fra 1882 til 1884 og igjen fra 1886 til 1888. Frelsesarmeen kom til USA i 1882. Gitt av det stemmer med formodningen om en kontakt mellom vagabonden Hamsun og Frelsesarmeen i USA, kan det ha vært et lite gjensynsblaff som dukket opp da han så Frelsesarmeen i Risør. Og «T. Olsen kadet» kan ha vært en feilerindring for «R. Gundersen, kadett», eller et dikterisk valg.
Referansen til Frelsesarmeen i «August» er som så mye annet i Hamsuns romaner, nærmest et innfall i forbifarten: Hovedpersonen i så vel romanen som triologien, August, blir oppsøkt av en kvinne som leter etter sin bror Edevart, om ikke August kan hjelpe henne å finne igjen ham. Det lover han med de store ordene som karakteriserer ham: «Jeg kan gå til all verdens konsulater og Frelsesarmeen og finne ham,» svarer han.

Replikken står helt alene i trebindsverket, og er vel først og fremst et uttrykk for at dikteren på Nørholm var kjent med Frelsesarmeens ettersøkelsesvirksomhet, som har vært drevet i Norge siden 1897. Boka kom i 1930.
Barbro med rødt på ermet
Også i Hamsuns kanskje mest kjente roman, «Markens grøde» (1917) avlegger han Frelsesarmeen en liten visitt: Hovedpersonen i denne romanen er nybyggeren Isak Sellanraa. Men persongalleriet er stort og mangfoldig, og en av personene i romanen er den unge kvinnen Barbro. Hun er den eldste datteren til Isaks nabo Brede, en mann som ingenting riktig lykkes for. Om henne heter det: «Se, Barbro på Breidablik hadde ikke Isaks tillit, hun var ustadig og overfladisk som farn – kanske også som morn -, var flygtig og uten utholdenhet. Hun var ikke blit længe hos lensmandens; bare et år, da hun var blit konfirmeret kom hun til handelsmandens og var også der et år. Her blev hun vakt og religiøs, og da det kom frelsesarmé til bygden gik hun ind i den og fik rødt på ærmet og gitar i hænderne. I denne mundering reiste hun til Bergen med handelsmandens jagt, det var ifjor. Nu hadde hun netop sendt sit fotografi hjem til Breidablik, Isak hadde set det: en fremmed damepike med opkrøllet hår og lang urkjæde nedover brystet. Forældrene var saa stolte av lille Barbro og viste billedet frem til hvem som kom forbi Breidablik, det var storveies som hun hadde folket sig og blit til noget, og hun hadde ikke rødt på ærmet og gitar i hænderne mere».

Et par år senere kommer Barbro hjem igjen, og er blitt verdensdame, ikke minst fordi hun er den eneste i bygda som har vært litt ute i den store verden. Barbros liv blir likevel mer en tragedie enn en festreise. I den store byen har hun nærmest levd som prostituert. Hun har fått et barn, men det tok hun livet av, og kastet det i sjøen mens hun var på ruteskipet på vei hjem fra byen. Når det senere står i avisen at et barnelik er funnet i sjøen, trekker hun bare på skuldrene.

Man får som leser en følelse av at Barbros liv kunne utviklet seg helt annerledes om hun var blitt i hjembyga, og hadde beholdt «rødt på ærmet». Og det er vel også derfor Hamsun har med denne i og for seg uvesentligheten i fortellingen om henne.
Da Knut Hamsun fikk nobelprisen i litteratur i 1920, var det nettopp med henvisning til Markens Grøde. Knut Hamsun ble født i 1859 og døde i 1952.

Kunne vært oberst?
Marie Hamsun (1881 – 1969) ble gift med Knut Hamsun i 1909. Da var hun 28 år gammel, mens han var 50. I memoarboka Regnbuen fra 1953 forteller hun om sin kontakt med Frelsesarmeen som ung på 1890-tallet. Maries far hadde vært forretningsmann på Elverum, men var gått konkurs. Dette sosiale fallet preget hele familien, og foreldrene flyttet fra hjemstedet til hovedstaden, både for å komme unna «skammen», og for at faren kanskje skulle klare å etablere seg på nytt.
Marie var på religiøs søking, og oppsøkte blant annet Templet i Pilestredet 22: «Det var kanskje det dramatiske som grep meg. Tribunen med alle brødrene og søstrene i uniform, vitnesbyrdene fra de frelste som ikke hadde vært et hår bedre enn jeg, de fleste av dem. Heller verre, hørtes det ut for. Så botsbenken med de knelende synderne, og først og fremst sangen og musikken. Når de lot den store fanen med de dype, sterke fargene vaie fra tribunen over hodene på dem som knelte, og sang tungt og monotont: Blodet, blodet, Jesu dyre blod… da kjente jeg meg løftet på en bølge Og da var det visst bare min dype sjenerthet som avholdt meg fra å knele ned. Hadde noen av de aktive lagt merke til sekstenåringen som satt og suget stemningen i seg med alle sanser i halvmørket nede i salen, og gitt meg et lite puff i retning av botsbenken, så hadde jeg kanskje vært oberst i dag…».
Det er et visst vemod i denne skildringen, men det vemodet er nok ikke uten sammenheng med at det er den aldrende Marie som skriver. Hun er blitt enke etter et langvarig, men turbulent ekteskap med den verdensberømte dikteren, nobelprisvinneren med det enorme ego. Etter krigen var hun blitt dømt for landssvik og hadde sittet i fengsel, mens hele familien ble økonomisk ruinert av det enorme erstatningsansvaret som dikteren ble pålagt.
Marie Hamsun var en bitter kvinne disse årene, og resten av sitt liv, og minneboka «Regnbuen» ble et slags dypdykk i en fortid da alt hadde virket så mye enklere og lysere. I den stemningen kan det være godt å drømme om at man i stedet for å være overlatt til forakt, nød og bitterhet, kunne vært en respektert oberst i Frelsesarmeen…

 

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter:
«En liten slumsøster lå og skulle dø». Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (Oslo, 2014)
«Frelseskrig i en sørlandsby». Grimstad korps 125 år 1891-2016 (Grimstad, 2016)