Av Nils-Petter Enstad
En høstdag i 1910 åpnet Frelsesarmeen sitt 109. korps i Norge. Det lå på Bjerke i Nannestad kommune og korpset fikk navn etter kommunen.

I historieboka «50 års korstog» heter det at de første offiserene var «ensein Ida Lindbo og prøveløytnant Elise Eriksen». Forut for deres ankomst til bygda lå imidlertid et grundig arbeid av den daværende divisjonssjefen i Opplandske divisjon, major Rasmus Kristoffersen.
Majoren var en av pionerene i Frelsesarmeen. I boka «Med en stjerne i hjertet» har jeg skrevet et kapittel om ham, som i en alder av 33 år ble divisjonssjef i Opplandske i 1906. Etter at han ble pensjonert i 1938 skrev han det som kunne kalles sine memoarer – to håndskrevne kladdebøker som fremdeles eksisterer. En av de mange som har vært stasjonert ved korpset er Rasmus Kristoffersens oldebarn, kommandør Knud David Welander, som har sendt meg dette utdraget av disse nedtegnelsene når det gjelder oppstarten av Nannestad korps:

«Helt ukjent»
«Nannestad åpnet vi den 1/10.09.
Bygden var ved denne tiden helt ukjent for oss som virkefelt for FA, men BO på Sion Eidsvoll hadde fått spørsmål om å komme dit å ha møte for første gang, og hun skrev og bad min hustru bli med hende.
Lokalet var et lite danselokale. Jeg tror det ble kalt Solglimt, forkortet Glimt. Der var overfylt hus og herlige møter.
De hadde ønsket oss velkommen igjen og folk fra Sion kom og da var jeg med. Vi hadde det herlig og sjeler ble frelst.
Der gikk rykter om at vi kunne få kjøpe danselokalet. Jeg hadde lært å kjenne trelasthandler Melvold og jeg fikk ham til å forhandle med eierne og få prisen så langt ned som mulig, og han var lokal og flink.
En dag fikk jeg telegram om at nå kunne vi få det til 1400,- kroner, og lengre trodde han ikke det gikk ned. Det trodde nå ikke jeg heller, og så slo vi til og kjøpte huset. Det var hus og tomt og allmenningsrett så det var billig. Ved senere forandringer og tilbygninger har jo korpset fått seg et meget brukbart lokale. Det ble i min tid en leie á kr. 2.50 pr. uke for lokale og offiserskvarter.
Korpset fikk en god start. Det ble mange frelst og der ble en god stamme av trofaste under befal og soldater i korpset. Melvold som kjøpte huset var en tid sersjantmajor. Men ved en klosset manøver mistet vi ham, og det var kjedelig.
Et av våre trofeer var Laurits Vallang. Han var odelsgutten til Vallang, men dessverre henfallen til drikk i sin ungdom. Det hadde vel gått galt både med ham og med Vallang. Men han ble frelst og en god soldat og ble senere gift med Louise Eriksen og alt gikk bra. Begge er nå hjemme hos Herren.
Det nuværende underbefal er kjent som trofaste og solide kamerater.
Vi hadde mange gode offiserer der og Nannestad ble et bra korps som har virket til rik velsignelse. Ikke få offiserer har kommet ut herfra.»
Så langt nedtegnelsene i første omgang.

«Arken»
Det er en kjent sak for alle som har vært stasjonert i Nannestad at korpset lokalt aldri gikk under et annet navn enn «Arken». Dette har vært så innarbeidet at folk som har spurt etter «Frelsesarmeens lokale» er blitt møtt med et spørrende blikk, men sa man «Arken» visste alle beskjed.
Det har vært litt ulike oppfatninger av hvordan dette navnet kom til. Noen har trodd at det hadde sammenheng med at det ene av Frelsesarmeens to korps i nabokommunen Eidsvoll ble kalt «Fyrtårnet», men dette korpset ble ikke startet før nesten ti år senere enn Nannestad (i 1918). Frelsesarmeens korps i Eidsvoll i 1910 var det som i Kristoffersens notater refereres til som «Sion». Dette lå på Eidsvolls Verk, mens det som senere ble kjent som «Fyrtårnet» lå i Sundet, som i dag nærmest er å regne som sentrum i kommunen.
Rasmus Kristoffersen skriver om hvordan «Glimt» ble «Arken»:
«Jeg må nedskrive noen ord om innvielsen av lokalet som jeg selv foretok. Jeg følte at jeg måtte ha et annet navn enn Glimten og før innvielsesmøtet var jeg meget i bønn om veiledning av saken. Herren minnet meg da om ordren til NOA om bygningen av arken som skulle bli til frelse for folket og jeg fikk forvissning om hva lokalet skulle både hete og bli.
Så sa jeg til offiserene at Herren hadde gitt meg klarhet for lokalets navn, så gikk jeg inn til innvielsen og talte fra 1. Mosebok 6. og 7. kapitel og sa til folket: «Dette lokale skal nå bli en frelsesark og her skal mange sjeler frelses og lokalet skal hete Arken».
Mitt budskap må ha grepet folket for fra den tid til i dag sier folket og kameratene i Nannestad bare Arken og intet annet om sitt lokale.
Det var litt tungvint å besøke Arken, da man alltid måtte gå, sykle eller få skyss fra Dal stasjon. Lokalet er senere blitt forbedret og offiseresboligen er nå meget tilfredsstillende. Korpset er å betrakte som et meget godt korps å arbeide med.»
Så langt han som må kunne kalles korpsets grunnlegger. Han ble pensjonert fra stillingen som feltsekretær i 1938 og døde i 1949, 76 år gammel.

Godt sted

Jeg og min familie bodde på «Arken» i to år, fra 1976 til 1978. Vi var tre da vi kom og fire da vi dro. Vår yngste, Ragnar, ble innvidd til Gud og Frelsesarmeen under en gudstjeneste på «Arken» i mars 1978, noen måneder før vi flyttet. Det var en del unge offiserer stasjonert på «Arken», så det skjedde en del barneinnvielser der i årenes løp.
Det var også et greit sted å drive barnearbeid, selv om flokkene som kom ikke akkurat sprengte veggene. Det kunne være nokså kaldt i det gamle huset, og i hvert fall den ene vinteren hadde vi søndagsskolen oppe i offisersleiligheten. Ved en anledning kom det fram en mus (det var en del mus i huset!) som også ville ha med seg et Guds ord. Jeg må vel medgi at «fru BO» ikke så samme humoren i situasjonen som «herr BO» gjorde, så et spørs om ikke søndagsskolemusa var en av dem som gikk i de fellene vi hadde på strategiske steder i huset. Ungene på søndagsskolen tok musebesøket med ro; de hadde nok sett mus før.

100 år
Sett i bakspeilet var nok de to årene på «Arken» blant de «beste» man hadde som korpsoffiser, selv om det også var noen litt krevende situasjoner. Men man var «regnet med» i lokalmiljøet og folk var stort sett «glad i» frelsesoffiserene – også slike som bare unntaksvis kom til møtene.
«Arken» var vel det eneste stedet vi var stasjonert der det ga mening å drive «utpostkrig».
Det finnes sikkert like mange fortellinger om det å være «Arkemann» og «Arkedame» som det har vært personer med disse uoffisielle titlene. Da det nærmet seg tida for korpsets 100-årsjubileum – det er ti år siden idet dette skrives – syslet jeg med den tanke å la et hefte eller ei bok om dette litt særegne korpset – kanskje det siste rene «bygdekorps» i Frelsesarmeen i Norge. Da jeg luftet ideen for daværende divisjonssjef fikk jeg imidlertid vite at korpset skulle avviklet og «Arken» – i hvert fall på sikt – selges.
Det var jo litt vemodig, men som Forkynneren i Det gamle testamente så betimelig minner oss om, er det «en tid for å plante, en tid for å rykke opp» (3, 2).

1910
Det ble startet fire korps i Norge i 1910: Nannestad, Kirkenes, Sandvika og Rjukan. Jeg har faktisk vært stasjonert ved tre av dem.
Samme året ble også det første gamlehjemmet i Frelsesarmeens regi startet – «Kveldssol» på Ensjø i Oslo og faktisk det første gamlehjemmet i Norge.

Kilder (foruten artikkelforfatterens hukommelse):
Kristoffersen, Rasmus: Notatbøker med minner fra hans liv (ca. 1940)
Norum, Charles (red.): Med en stjerne i hjertet (Oslo, 1990)
Tandberg, H.A.: 50 års korstog (Oslo, 1937)
Disposisjon over Frelsesarmeens stridskrefter, 1962