Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – styremedlem i Frelsesarmeens Historiske Selskap

Dagen kan fortelle på sine nettsider at fra nyttår er Frelsesarmeens menighet (korps) i Sandnessjøen historie etter 102 års drift.

 Man fylles alltid med et visst vemod ved slike meldinger, særlig når det er en lokalmenighet med forholdsvis lang historie som avvikles. Samtidig er dette en påminning om den bibelske sannhet at det faktisk er en tid for alt. Jeg slo opp i Forkynnerens bok i Det gamle testamente da jeg leste om korpset i Sandnessjøen på Dagens nettside 14. desember. I kapittel 3, vers seks og sju kan man lese at det er «en tid for å bevare, en tid for å kaste, en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen».

I
Det sitter alltid langt inn før Frelsesarmeens sentrale ledelse – som er det nivået slike beslutninger tas på – bestemmer seg for å avvikle virksomheten på et sted der man kanskje har vært i mange år. I artikkelen nevnes få medlemmer og svak økonomi som viktige forklaringer på slike avgjørelser, både i Sandnessjøen og andre steder. Det er gjerne antallet frelsessoldater i et korps som er en parameter på om virksomheten er liv laga, sammen med oppslutningen om gudstjenester og samlinger. Dersom det bare er én eller to soldater igjen, og det kanskje bare holdes én samling i uka, kan det virke lite hensiktsmessig å holde virksomheten gående. I tillegg kommer det faktum at det er Frelsesarmeens eiendomsselskap som stort sett eier de lokalene og bygningene virksomheten drives fra. Det er heller ikke gratis, for å si det slik. Uten at jeg kjenner spesielt til Sandnessjøen, er det ingen tvil om at bygningen som er avbildet i samband med artikkelen representerer en verdi som bør og kan realiseres med tanke på å investeres andre steder.
            En annen utfordring er rekrutteringen av nye frelsesoffiserer. Den har lenge vært forholdsvis svak, samtidig som rekkene «tømmes» i den andre enden, både ved at offiserer trekker seg og ved at de når pensjonsalder.

II
I januar 2025 er det 137 år siden Frelsesarmeen begynte sitt arbeid i Norge. I løpet av disse årene har man startet evangelisk virksomhet i tett oppunder 200 steder. Bare i løpet av det første året – 1888 – startet man ni menigheter, og enda flere året etter.
            Mange steder var korpset i drift bare en kort tid. Ett eksempel er korpset i Son i nåværende Vestby kommune. Det ble startet i 1891, og ble avviklet allerede i 1893. Men korpset i Son har fått en plass i norsk kunsthistorie gjennom maleriet «Stormangrep på en fiskeby», som Wilhelm Peters (1891-1935) presenterte i 1895. Han bodde i Son på den tiden, og var kanskje øyevitne til «angrepet».
  
Andre steder varte virksomheten noe lenger, fra et tiår eller to, til, som i det aktuelle tilfellet, i mer enn 100 år. Etter 137 år er det fortsatt virksomhet på anslagsvis halvparten av de stedene der man har startet opp. Bare på Sørlandet, der jeg bor, ble det startet opp, og lagt ned korps flere steder. I Lillesand var det korps et par år på 1890-tallet, i Tvedestrand fra 1891 til – med en pause på noen år – 1925 og i Evje i Setesdal en tiårsperiode rundt 1920.

III
Frelsesarmeen er ikke det eneste kirkesamfunnet der lokalmenigheter avvikles. Med jevne mellomrom kan man se annonser der eiendommer som tidligere har vært bedehus eller kirke blir lagt ut for salg. Noen ganger fordi virksomheten har fått nye lokaler, andre ganger fordi den er blitt lagt ned. Noen ganger blir det gamle bedehuset eller frikirkelokalet kjøpt av andre, kristne grupper som er mer i en oppstartsfase.
            Det vil alltid være følelser knyttet til beslutninger om å stenge eller avvikle en kristen virksomhet. Disse kan være såre eller vemodige. Det forteller at både huset og virksomheten har vært omfattet med kjærlighet. Men som allerede apostelen Paulus understreket i sin tale på Areopagos: «Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender» (Apg 17, 24).