Av Nils-Petter Enstad

Djeveløya, eller Île du Diable, på fransk, er en liten øy i Atlanterhavet, utenfor kysten av den gamle kolonien Fransk Guyana. Her hadde den franske staten en beryktet fangekoloni i nesten hundre år, fra 1852 til 1946.

En av de mest kjente fangene på denne øya var militærkaptein Alfred Dreyfus, som i 1894 ble dømt for spionasje i Frankrikes største rettsskandale gjennom tidene. Til tross for at det nesten umiddelbart ble klart at han var uskyldig, ble han holdt internert på Djeveløya helt til 1906. Den viktigste årsaken til at han ble dømt, var rett og slett at han var jøde. At straffekolonien ble avviklet, skyldtes ikke minst en fransk frelsesoffiser ved navn Charles Pean. I historien huskes han som «Djeveløyas befrier».

Fra landbruk til teologi

Charles Pean var en sentral Frelsesarmé-leder i Sveits og Frankrike, men huskes best som «Djeveløyas befrier».

Charles Pean var født i Paris i 1901. Som ung studerte han først landbruk, men gikk så over på teologi. I 1919 ble han med i Frelsesarmeen, og etter å ha fullført en bachlorgrad i teologi, ble han offiser i Frelsesarmeen. Han var opptatt i menighetsarbeid, og underviste ved Frelsesarmeens krigsskole.
En avisartikkel om forholdene på Djeveløya tente ham med den blandingen av opprør og medmenneskelighet som har ført til mange reformer i tidens løp. I 1928 fikk han mast seg til å få reise ut og se forholdene med sine egne øyne, men måtte først overvinne skepsis både hos Frelsesarmeen og hos myndighetene. Det var særlig situasjonen for de såkalt «frigitte» som opptok ham. Etter at selve straffen var sonet, måtte fangene nemlig bli i kolonien i like lang tid som det dommen hadde lydt på. Det var da den virkelige straffen begynte, mente de som opplevde dette.

Plan
Etter tre måneder reiste Pean tilbake til Frankrike og skrev en rapport om det han hadde sett og hørt. Han hadde pådratt seg en tropisk feber mens han var i fransk Guyana, og brukte 18 måneder på å komme seg. I feberfantasiene ble han igjen og igjen hjemsøkt av de menneskene han hadde møtt. Da han omsider kom seg på bena, hadde han også en plan klar. Det var en langsiktig plan om å få straffekolonien avviklet, og en sosial reformplan både for de frigitte og de som ennå sonet sine dommer.
Som Frelsesarmeens grunnlegger William Booth hadde lansert sin plan for «The Darkest England» 30 år tidligere, lanserte Pean nå en plan for det enda mørkere Guyana. Han holdt foredrag, skrev artikler og han skrev bøker. En av dem het «Kristus i de fordømtes land». Han beskrev straffekolonien som «porten til helvete».

Tre år
Det tok tre år før de franske myndighetene gav etter: Frelsesarmeen skulle få etablere et arbeid i straffekolonien.
Embetsmennene i Fransk Guyana var ikke begeistret da Pean kom tilbake, og hadde med seg flere medarbeidere. Men myndighetene i Frankrike hadde sagt de skulle få komme, og da våget man ikke å motarbeide dem direkte. Men likegyldigheten var påfallende, det samme var kynismen. Disse frelsesoffiserne gjorde vel antakelig ingen skade, direkte, tenkte de.
Det ble bygget et senter for arbeidet, og alle som ville, kunne komme til åpningsfesten og få gratis mat. Festen ga en pekepinn om hva man sto overfor av utfordringer: De som hadde sagt seg villige til å lage mat og servere, fant noe vin og havnet på rangel. Pean og hans tre medarbeidere måtte svinge seg rundt og lage mat til 200 mann, og servere dem.
Da festen var over, kom noen av gjestene tilbake og stjal alt som var av bestikk og dekketøy – tilmed snora til flaggstanga ble tatt.
– De har tatt på Dem noe som ikke en gang Gud vil kunne makte, sa guvernøren overbærende til Pean. Men Pean og hans menn ga ikke opp. De fikk bygget et hjem for frigitte i Cayenne; de fikk anlagt gårdsbruk og snekkerverksteder som skulle gi arbeid til de frigitte, og en mulighet til å tjene nok penger til billett hjem til Frankrike. Samtidig hadde de gratis kost og losji, og to franc om dagen i en slags lommepenger. Det var tallrike tilbakeslag, men frelsessoldatene reiste seg igjen hver gang. Og etter hvert så de deporterte at dette var en måte å bygge opp igjen selvrespekten på.

Rehabilitering
Mindre enn to år etter starten reiste de første frigitte fangene tilbake til Frankrike. Der ble de møtt av folk fra Frelsesarmeen, som hadde både en hybel og en jobb klar. I 1939 hadde mer enn 800 fanger vendt tilbake til hjemlandet – bare tre av dem kom i kontakt med politiet etter hjemkomsten.
Samtidig fortsatte Pean det politiske prosjektet sitt. Han skrev enda en bok, den het rett og slett «Djeveløya», og den holdt debatten om denne straffemetoden levende. I 1938 bestemte presidenten at det ikke skulle deporteres flere fanger til Djeveløya, men de som var der, måtte sone dommene sine ferdig.
Så kom krigen, og Pean, som nå var Frelsesarmeens sosialsjef i Frankrike, ble avskåret fra å gjøre noe mer med denne saken. Men de Gaulles eksilregjering tok opp Peans ideer, og i 1946, da krigen var slutt, ble det avgjort at kolonien skulle avvikles.
Charles Pean fikk i oppdrag av regjeringen å lede avviklingsprosessen. Da han kom tilbake til Djeveløya, hilste de gjenværende ham som en helt. Første påskedag – dagen for Jesu oppstandelse fra graven – i 1952 ble avviklingen offiselt markert. På Peans bryst hang Ærelegionen, som republikkens president hadde gitt ham. Alle ventet spent på Peans tale, men den ble kort. Han fikk bare sagt «Det passer bra at vi er samlet her på første påskedag», før følelsene overmannet ham og han brast i gråt. Han fikk ikke sagt mer, men budskapet ble forstått.

Lederoppgaver
Senere hadde Charles Pean en rekke lederoppgaver i Frelsesarmeen. Den siste var som sjef for arbeidet i Sveits.
I februar 1972 besøkte han Norge for å tale i møteserien «To dager omkring Guds ord». Artikkelforfatteren var den gang kadett ved Frelsesarmeens krigsskole, og husker den da 70 år gamle kommandørens franske spiritualitet når han sto på talerstolen.
Forfatteren Ola Bauer oppsøkte ham også, og laget et intervju for ukebladet «Vi Menn» – han var en av de få norske journalistene som forsto hva slags historisk person det var som besøkte Oslo disse vinterdagene. Djeveløya var i fokus på den tida, Henri Charrières bok «Papillion» lå under annet hvert juletre. Kommandøren ble spurt om mannen og boka, og kunne fortelle atr Charrière hadde invitert ham på middag noen måneder før. – Alt han skriver er sant. Noe annet er om alt er selvopplevd, sa «Djeveløyas befrier» til den norske journalisten med et smil.
Charles Pean ble en gammel mann. Han døde i 1991, 90 år gammel.

Litteratur:
Collier, Richard: GENERALEN. William Booth og Frelsesarmeen. Dreyers Forlag, 1965
Hall, Clarence: GUDS EVENTYRERE. Ansgar Forlag, 1959
The Salvation Army Year Book, 1992

Av Nils-Petter Enstad

Det var torsdag 9. mai 1912. Åstedet var Royal Albert Hall i London, dette store konsertlokalet – Londons største – som var blitt innvidd 29. mars 1871, til minne om prins Albert som hadde dødd ti år før det igjen, bare 42 år gammel.

Han hadde vært gift med dronning Victoria i 21 av dem, og de hadde fått en lang rekke barn, enda dronningen etter eget utsagn ikke likte barn, og dessuten hadde vært livredd for å dø ved hver eneste fødsel. Men ekteskapet hadde vært lykkelig, og dronningen dyrket minnet om sin Albert resten av sitt eget liv gjennom nesten 40 år som enke. Omgjengelig hadde hun aldri vært, nå isolerte hun seg fullstendig og gikk aldri kledd i annet enn svarte klær. Da hennes politiske favoritt Benjamin Disraeli, som hadde vært hennes statsminister to ganger, lå for døden, ønsket hun å besøke ham. Han ba henne la det være – han var for syk til å vise henne den ære og respekt hun fortjente, som han sa; galant som alltid. Men til sine nærmeste hadde han sagt: – Hun ville vel bare sende med meg en hilsen til Albert!
Dronningens sorg hadde vært samtaleemne over hele imperiet og vakt både hoderysting og skjeve smil. Først i januar 1901 ble hun – slik hun var overbevist om – forent med sin elskede, som hadde dødd fra henne en desemberdag i 1861.

                                                                    I
Tenkte han på denne kjærlighetshistorien, der han sto, den 83 år gamle mannen med den karakteristiske «ørnenesen» – trolig en arv fra hans jødiske bestefar – og det lange, hvite skjegget? Han visste hva sorg var. Han hadde selv mistet sin elskede 22 år tidligere. Som for dronningen, hadde det ikke vært rom for noen ny kjærlighet heller i hans liv. Som «Vicky» hadde levd lykkelig med sin Albert, hadde han levd lykkelig med sin «Cathy». Som for det kongelige paret, hadde også deres kjærlighet utkrystallisert seg i mange barn. Men i stedet for å isolere seg da sorgen rammen, hadde han valgt den motsatte strategien. I alle disse årene hadde han reist verden rundt på kryss og tvers, holdt tusenvis av taler og foredrag og møtt både konger og presidenter. Mens dronning Victoria hadde fått et imperium nærmest lagt i fanget der hun levde i sin isolerte sorg, hadde han bygget det mange ville kalle et imperium; et imperium som omfattet langt flere land og verdensdeler enn dronningens.

Han kunne minne om en av profetene fra Det gamle testamente, der han sto. Preget av alderen, men likevel med noe høyreist over seg. Tanken var klar. Språket var artikulert. Han var kjent over hele verden for sine talegaver og for sin evne til å formulere gode og treffende poenger. Han var en god retoriker, men mye av substansen i talene hans, hadde han fått fra sin Cathy. «Elskede, send meg 30 punkter om helvete,» skal han ha telegrafert på en av sine reiser. Hun var teologen av dem. Han var også kjent og respektert som en organisasjonsbygger av rang. Det som hadde begynt som en bevegelse som kunne samles under én hatt, hans egen, arbeidet nå over hele verden, engasjerte ti tusenvis av mennesker og hadde bidratt til at hundre tusenvis, kanskje millioner, hadde fått et nytt og bedre liv. Men om han hadde vært arkitekten, var det sønnen Bramwell som var ingeniøren. Helt siden han var 12 år gammel, hadde han vært farens nærmeste medarbeider, et arbeidsjern som kunne sitte en hel natt over regnskapene for å finne en bagatell av en feil.

                                                              II
Mannens navn var William Booth. Født i Nottingham i 1829. Ble satt i pantelånerlære som 13-åring. Ble kristen som 15-åring og begynte som metodistpredikant som 18-åring. Giftet seg, ble far til mange barn, brøt med metodistkirken og fant så, en sommerkveld i 1865, det han forsto var sin livsoppgave. Skal man bruke et ord som «åpenbaring» om det som skjedde denne sommerkvelden, var det en åpenbaring av nød og elendighet, kombinert med en klippefast tro på Guds makt og på frelsen i Jesus Kristus. Senere skulle han skrive: «Vi tror at det eneste sikre botemiddel mot alle onder i verden, er å bringe menneskene til å underkaste seg den Herre Jesu Kristi herredømme». Dette er ord for annet den samme erklæring som alle frelsessoldater over hele verden slutter seg til i det 11-punkts dokument som utgjør Frelsesarmeens læresetninger.

Royal Albert Hall rommet sju tusen mennesker, og hvert sete var opptatt denne kvelden i mai. Å høre generalen tale, var en begivenhet. I sitt arkiv hadde han 300 forskjellige prekener, avpasset etter ulike situasjoner og formål. Hans artisteri på talerstolen var legendarisk. «Visste jeg at jeg kunne vinne én sjel for himmelen ved å stå på hendene og spille tamburin med tærne, så ville jeg lære meg det», skal han ha svart da forfatteren Rudyard Kipling kritiserte ham for å være litt for mye av en showmann.
Tilsynelatende var han fremdeles full av både mental og åndelig kraft, der han sto. Det mange ikke visste, var at han var i ferd med å bli blind. Allerede i 1909 hadde han måttet fjerne det ene øyet. Nå var det andre utsatt. De visste heller ikke at han noen måneder før hadde hatt et stygt fall hjemme hos seg selv. Han hadde falt på hodet ned en trapp etter å ha snublet i beltet til badekåpen sin. Da sønnen Bramwell og en av medarbeiderne hadde kommet styrtende til, hadde han hatt en spøk på leppene: – Jeg har jo alltid sagt at hodet er det mest solide på meg!
Få dager senere hadde han vært på farten igjen. Det var ikke mange dagene sine han var kommet hjem fra nok en utenlandsreise, der han sto på talerstolen i Royal Albert Hall. Det var mindre enn to måneder siden han hadde besøkt Norge, enda en gang. . Søndag kveld 24. april hadde han stått på talerstolen i Universitets Aula som «var fylt av en meget representativ forsamling av kjente menn og kvinner», som det heter i historieboka «Femti års korstog for Gud og Norge». Før generalen holdt sitt foredrag – «Frelsesarmeen og dens sosialarbeid» – ble han introdusert for forsamlingen av «hr. statsminister W. Konow», som det står i historieboka. . På det tidspunktet hadde imidlertid den 67 år gamle Wollert Konow gått av som statsminister en måned tidligere. Samarbeidsregjeringen mellom partiene Høyre og Frisinnede Venstre hadde sprukket etter at statsministeren i en tale til Bondeungdomslaget hadde snakket varmt om det nynorske språket sin betydning. Men det faktum at landets nylig avgåtte statsminister introduserte en foredragsholder på den måten, sier noe om hvordan William Booth ble vurdert av sin samtid.

                                                                    III
I ettertid ble det sagt at talen han holdt denne kvelden i Royal Albert Hall, var den beste han noen gang holdt. Den var visjonær. Den rustne stemmen, som hørtes i hver krok av det store lokalet, uten noe høytaleranlegg, dirret av begeistring for det som var talens tema: Kallet, tjenesten, oppgaven.

Derfor kom det kanskje som en overraskelse da han begynte på det avsnittet i talen sin som på mange måter skulle bli den gamle krigerens tappenstrek: – Men nå, mine kamerater og venner, må jeg si farvel. Nå skal jeg i tørrdokk for å overhales, sa han.
Det var øyeoperasjonen han refererte til. Han så fram til å kunne se godt igjen, kunne lese aviser, bøker og – ikke minst – Bibelen. Men selv om han ble tatt litt til side, skulle ikke frelseskrigen lide noe under hans fravær, forsikret han, og fortsatte:
– For så lenger kvinner må gråte som nå, vil jeg kjempe. Så lenge barn må sulte som nå, vil jeg kjempe. Så lenge det finnes en dranker, så lenge det finnes en forført kvinne på våre gater, så lenge det finnes en sjel som lever i mørke uten å se Guds lys, vil jeg kjempe. Jeg vil kjempe til min siste stund.

Han visste det ikke selv og forsamlingen visste det heller ikke, men denne maikvelden sto William Booth på en talerstol for siste gang. Han hadde sagt sitt farvel. Noen dager senere gjennomgikk han øyeoperasjonen. Den mislyktes og da han våknet fra narkosen, var han blitt blind. – Da får vi se hva jeg kan gjøre for Gud uten øynene mine, var hans egen, offensive holdning. Men operasjonen hadde tatt mer på enn han var klar over, og tilstanden hans ble stadig dårligere. Tirsdag 20. august 1912, tre måneder etter møtet i Royal Albert Hall, døde han. «Generalen har lagt ned sitt sverd», het det i meldingen som ble sendt over hele verden. Det ble også referatet av den siste talen han hadde holdt, og de avsluttende ordene som ble stående både som en oppsummering av hans egen tjeneste og en utfordring til de mange som hadde sluttet seg til rekkene og sto i den samme kampen.

Det var en sluttappell som favnet den kristne tjenesten som på mange måter var blitt Frelsesarmeens adelsmerke.
Som det så ofte skjer med klassiske sitater, finnes også dette i flere utgaver. Oversettelser til andre språk enn det generalen selv brukte, som var engelsk, er nok årsak til noen av disse nyansene. I en av de oversettelsene som finnes på norske nettsteder, heter det for eksempel: «….så lenge noen sliter med avhengighet, så lenge det finnes en misbrukt kvinne» – ordene generalen brukte var «drunkard» og «a poor lost girl». På norsk ville han sagt «drukkenbolt» og «en stakkars, fortapt jente». En «forført pike» er uttrykket Tandberg brukte da han refererte utsagnet i boka «50 års korstog». Generalen henviste høyst sannsynlig til to av de sakene som hadde vært Frelsesarmeens kampsaker framfor noen, kampen mot alkohol og alkoholmisbruk hadde vært den ene og kampen mot prostitusjon og hvit slavehandel den andre.

                                                               IV
William Booth lærte tidlig betydningen av å bruke media for å nå fram med sitt budskap. Få kristne ledere har vært så gjennomreferert nær sagt til minste bevegelsen som ham. Ikke minst brukte han Frelsesarmeens egne medier til dette. Krigsropet ble spredd i et opplag på flere hundre tusen hver eneste uke, og her ble det skrevet om generalens reiser, taler og andre avtaler. Han var «godt stoff», og ble også fulgt tett av profane medier. Bare det faktum at han var nesten selvskreven til audiens hos konger og presidenter i samtlige land han besøkte, sier noe om det mediepotensial som han representerte.

Første gang han brukte dette bevisst, var i den såkalte «Maiden Tribute»-affæren i 1885; saken som satte hvit slavehandel på sakskartet og førte til at engelsk lov ble endret. Hans allierte i denne saken var W.T. Stead, redaktør i The Pall Mall Gazette i London. Prestesønnen William Thomas Stead er fremdeles en legende i britisk pressehistorie, ikke minst på grunn av sin hensynløshet dersom han først tok tak i en sak. Han hadde ødelagt politiske karrierer med sin journalistikk. Men i en gitt situasjon hadde generalen og redaktøren funnet hverandre, og ført en felles kamp. Senere skiltes deres veier, men W.T. Stead er blitt stående som en av heltene i fortellingene om Frelsesarmeen, og Stead selv bevarte sin beundring for generalen, og enda mer hans sønn, og for Frelsesarmeen. Den rastløse Stead fant nye saker å sloss for. Han ble spiritist og fredsaktivist, og under en reise til Amerika, der han skulle delta på en fredskongress, omkom han da skipet forliste. Skipet het «Titanic». Datoen var 15. april 1912, eller tre uker før møtet i Royal Albert Hall, og det ble referert i armépublikasjoner over hele verden at Stead var en av dem som omkom, 63 år gammel.
Stead var en tabloid pressemann 80 år før dette begrepet eksisterte. Booths og Frelsesarmeens mediepotensial den gang var sensasjonspotensialet, kanskje tilmed klovnepotensialet. Dette så Stead, selv om han også hadde en oppriktig, moralsk forargelse over den kynismen og dobbeltmoralen som han oppdaget at England var så fullt av. I 1912, året da begge de to kampfellene fra 27 år tidligere, ved en tilfeldighet som kunne se ut som en tanke, døde med få måneders mellomrom, var William Booth og Frelsesarmeen sitt mediepotensial et helt annet: Beundring og respekt. – Deres Majestet; de kopierer meg, svarte William Booth nokså selvbevisst da dronning Victorias sønn, kong Edward VII, under en audiens i 1904 spurte generalen hvordan de andre kirkesamfunnene nå så på hans virksomhet.

                                                                   V
Denne maidagen i 1912 hadde England en annen konge. Edward VII var død allerede i 1910 etter bare ni år på tronen. De hadde kommet og gått, disse mange menneskene som generalen hadde møtt i løpet av sin tjeneste. Tiden var inne for en oppsummering. – Og nå, mine kamerater og venner, er det tid for å si farvel. Jeg skal i tørrdokk for å overhales, begynte han.

Litteratur:
Barnes, Cyril: WORDS BY WILLIAM BOOTH (Salvationist Publishing and Supplies Ltd., 1975)
Collier, Richard: GENERALEN. William Booth og Frelsesarmeen (Dreyer, 1987)
Enstad, Nils-Petter: VÅRHERRES SPORHUNDER. Fortellinger om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (CappelenDamm, 2012)
Kjølås, Harald: NORSKE STATSMINISTRAR (Samlaget, 1999).
Tandberg, H.A.: FEMTI ÅRS KORSTOG (Frelsesarmeen, 1937).
Wiggins, Arch R.: THE HISTORY OF THE SALVATION ARMY, Vol. V (Nelson, 1968).

Denne teksten ble første gang publisert i boka «Så lenge…- William Booth for 100 år siden og i dag», som Frelsesarmeens Historiske Selskap ga ut i 2012.

Av Nils-Petter Enstad
Major Wilhelm Mårdberg tilhøre den første generasjonen frelsesoffiserer i Sverige. Han var født i 1835 og ble prest i den svenske statskirken i 1873. Som prest var han ikke så lite av en vekkelsespredikant.

Fra 1879 til 1889 var han prest i byen Morkarla. Her huskes han som den første i byen som skaffet seg en sykkel. Han gikk også under betegnelsen «barfotpresten». Når han var ute og gikk, tok han av seg skoene og bar dem i en snor over skulderen. Når han skulle preke i Alunda kirke, 15 kilometer fra der han bodde, gikk han barbent hele vegen. Dette sluttet han muligens med da han skaffet seg en sykkel. Den ble laget etter hans egne tegninger på et verksted i byen.
Han var også svært opptatt av å holde seg i god, fysisk form, og brukte 50 minutter hver morgen til styrketrening. Det skjedde under mottoet «Herren er min styrke».

«Hallelujabryllup»
I 1889 ble han prest i Gävle. Her hadde Frelsesarmeen åpnet et korps året før, og Mårdberg forrettet ved det første «hallelujabryllupet» i byen. Fire år senere ble han og kona tatt opp som frelsessoldater, og samme år reiste de ut i en tjeneste sammen som frelsesoffiserer. Da var Mårdberg blitt 58 år gammel. De ble straks utnevnt til kapteiner. Hans kone Clara døde allerede i 1898. Wilhelm Mårdberg ble etter hvert major i Frelsesarmeen.
Ut fra det som fortelles om ham, virker han å ha vært en original på grensen til ekstremist. Fysisk skal han ha vært sprek og spenstig til sin siste dag, og brant etter å vinne mennesker for Gud. Han besøkte både Norge og England som predikant. Han var aktiv som forkynner til han døde i 1912, 77 år gammel.
Hans svigersønn, oberst Evald Malmström, ga i 1929 ut en bok om ham. Malmström skrev også den offisielle historieboka om Frelsesarmeen i Sverige, «Femtio års fälttog» fra 1932.

Litteratur:
Malmström, Evald:
Kolportör, Präst, Frälsningsofficer. Vilhelm Mårdbergs levnadsminnen (1929)
www.bootheum.se
www.upplandia.se

Major Ruth Holberg er forfremmet til herligheten i en alder av 96 år.

Ruth Holberg
4. mai 1919 – 24. mai 2015

Med Ruth Holbergs bortgang er ett av de siste båndene til Frelsesarmeens pionertid blitt brutt. Hennes far Edvard Krogh var i aktiv tjeneste som frelsesoffiser allerede i 1890. Sammen med sin kone tjenestegjorde han både i Norge og Danmark, og det var i København Ruth ble født 4. mai 1919. Mye av oppveksten skjedde i Trondheim, men det var alltid «a taste of Denmark» som ble værende igjen i Ruths røst. Flere av ekteparet Kroghs barn fulgte i foreldrenes fotspor og ble frelsesoffiserer, Ruth ble ordinert til tjeneste i 1939.
I de neste årene hadde hun en rekke ulike oppgaver på det norske frelsesarmé-feltet, både som korpsleder, lærer ved krigsskolen og som evangelist. Da hun var stasjonert på Rjukan, ble hun kjent med frelsessoldaten Einar Holberg. I 1954 giftet de seg og var stasjonert sammen en rekke steder, både innen det evangeliske og administrative arbeidet i Frelsesarmeen. Da de ble pensjonert som frelsesoffiserer i februar 1992, kunne hun se tilbake på 53 års aktiv tjeneste i Frelsesarmeen – en rekord ingen har vært i nærheten av å matche.
Ruth Holberg var en person man var nødt til å bli glad i. Hun var varm, nær og oppmerksomhet mot kolleger, soldatkamerater, kadetter ved krigsskolen og andre hun møtte.
Hun var allsidig begavet. Hun skrev sangtekster og melodier, og ikke minst var hun en meget habil pianist. Å se Ruth Holberg akkompagnere sanger med trøkk, glød og entusiasme, var en opplevelse i seg selv.
Nå er den siste akkorden slått an. Alle vi som på forskjellige måter har møtt henne eller vært under hennes vinger i løpet av det meget lange livet hun ble forunt, sitter igjen med minnet om et sjeldent hjertevarmt menneske, en raus frelseskriger, gode smil og varme ord.

Nils-Petter Enstad

Fredag 5. juni forsvarer kommandør Gudrun Lydholm sin doktoravhandling «Save souls, grow saints and serve suffering humanity» for graden PhD ved Universitetet i Oslo. Selve disputasen er klokka 12 ved Teologisk Fakultet på Blindern. Hennes prøveforelesning holdes klokka 10 samme dag.
Avhandlingen er skrevet på engelsk.
Både disputasen og prøveforelesningen er offentlig og åpen for alle.

Frelsesarmeens verdensleder fra 1986 til 1993, general Eva Burrows, er død i en alder av 85 år.

Eva Burrows vokste opp i Australia, der foreldrene hennes arbeidet som offiserer i Frelsesarmeen. Under studietiden bestemte hun seg for å følge i deres fotspor, og ble ordinert til tjeneste i 1951.
Fra 1952 til 1970 tjenestegjorde hun ved flere av Frelsesarmeens skoler i det daværende Sør-Rhodesia, blant annet som rektor. I 1970 fikk hun ordre til London som først assisterende rektor og senere rektor for Frelsesarmeens International College for Officers. Etter noen år som sjef for Frelsesarmeens sosialarbeid i Storbritannia, ble hun leder for Frelsesarmeens arbeid i land som Sri Lanka, Skottland og hjemlandet Australia. I 1986 ble hun valgt som Frelsesarmeens 13. general og verdensleder. Hun var den andre kvinnen i denne stillingen.
Eva Burrows besøkte Norge en rekke ganger. Siste gang var i 2008, da hun som pensjonert general var hovedtaler ved Frelsesarmeens årskongress.
Av Nils-Petter Enstad

Asta Abrahamsen – bildet er scannet fra boka om hennes liv

Med major Asta Abrahamsens «forfremmelse til herligheten» er en av fargeklattene i så vel Guds rike i sin alminnelighet som Frelsesarmeen i særdeleshet gått bort. Hun ble hele 93 år gammel, og var åndsfrisk til det siste.

I boka «Gull i rennesteinen» fra 1987 forteller Asta om sitt liv, om oppveksten med en enslig mor på Kråkerøy, om sin omvendelse i vekkelsestiden på Frelsesarmeen i Fredrikstad der Karla Stokke var redskap til manges omvendelse og om sin lange tjenestetid i Frelsesarmeen, både i Norge og Danmark.
Asta Abrahamsen var blant dem som ble en legende i levende live. Anekdotene blomstret rundt henne, og hun bidro vel ikke akkurat til å dempe dem, med sitt smittende humor, sin kjappe replikk og sin enorme hjertevarme. På sitt vis ble hun en bekreftelse på Skriftens ord om at «den enslige kvinnes barn er flere enn hennes som har mann» (Jes 54, 1 – 1930-overs.).
Hun hadde et nettverk og en bekjentskapskrets som få andre, det være seg i eller utenfor Frelsesarmeen. Hun kunne stå i Rosekjelleren og synge både «Barnetro» og «Han er min sang og min glede» til eget gitarakkompagnement. Da fikk hun større applaus enn stripteasedanserinnen som hadde vært på scenen før henne, noe hun kommenterte på en bred Fredrikstad-dialekt hun ellers ikke brukte: – Å går’a dere’a? Harnte tatt av meg et skjerf en gang, jeg…
Den slagferdige Asta kunne lett komme til å skygge for den omsorgsfulle Asta. I boka si forteller hun om møtet med barndomskameraten Per på en trikk i Oslo. Han var skikkelig svingstang og underholdt hele kupeen. – Kjenner du meg igjen, Per? spurte Asta. Det var begynnelsen til et prosjekt – på sitt vis også en kjærlighetshistorie – som varte de årene Per ennå hadde igjen. Asta skaffet ham en liten leilighet og fulgte ham opp på sitt omsorgsfulle vis til den dagen Per døde. Hennes siste kjærlighetshandling mot barndomsvennen ble å forrette i begravelsen hans.
Asta var en formidler av Guds nåde. Hun elsket å opptre, men alltid med et blikk og en finger som pekte oppover, mot den Frelser hun hadde trodd på og tjent i alle år. Bare noen dager før hun døde fikk hun vite at kulturutvalget i Fredrikstad ville kalle opp en ferge etter henne: «Go’vakker-Asta». Om det var greit for henne? Selvsagt var det greit. «Jeg dåner», var hennes karakteristiske svar, og hun hadde planene klare: Hun ville gjerne døpe ferga selv, og bli med på jomfruturen.
I stedet ble det en annen seilas. Mandag 16. mars sovnet hun stille inn.
Jeg var kollega med Asta på Krigsropets redaksjon fra 1979 og noen år framover. Da jeg noen år senere hadde redaktøransvaret for boka hennes på Ansgar Forlag, kjente jeg igjen mange av de fortellingene hun hadde formidlet gjennom Krigsropets spalte og i samtaler.
For noen år siden ba hun meg love å skrive noen ord om henne «den dagen Jesus henter meg». Det løftet har jeg nå holdt.
Takk for følget, Asta, og takk for festen. Smil over ditt minne.

Nils-Petter Enstad

Boka «Gull i rennesteinen»kom i 1987, og ble trykket i flere opplag.

Monolog ved feiringen av Frelsesarmeens 125-årsjubileum i Kristiansand

Tekst: Nils-Petter Enstad – Framført av Ole Geir Feste på Frelsesarmeens julekonsert i Kilden Kulturhus lørdag 22. november 2014

Ole Geir Feste, som framførte monologen om Musikant Abrahamsen ved Frelsesarmeens julekonsert i Kilden Konserthus.

Framføres på «ekte kristiansandsk» («bokmålsord» i teksten kan godt byttes ut med sørlandske dialektord).

«Musikant Abrahamsen» kommer inn på scenen, iført «gammeldags» Frelsesarmé-uniform. Har et horn i armene. Kommer inn og ser ut over forsamlingen.

Begynner å snakke:

Ja, her var det mye folk!
Gildt å se dere!
Ja, dere kjenner vel ikke meg. Jeg heter Abrahamsen. Musikant Abrahamsen. Det er meg, det. Gildt å se dere.
Ja, tida går, dere.
125 år – det er mange dager det! Det er 365…og så 125…og så skuddår innimellom… Ja, det er mange dager, dere.
Og så mange dager er det gått siden….

Ja, vi hadde jo hørt om denne rare sekta der inne i Kristiania.
Det var flere som sa det. «Dette er de siste tider», sa de. Uniformer. Flagg. Trommer. Horn…

(Ser på sitt eget instrument)
Horn, ja…
Nei, jeg skal ikke spille for dere, tror jeg. Enda jeg er musikant. Musikant Abrahamsen. Det er meg, det.

(ser utover forsamlingen)
Ja, også kvinner, da! Kvinner som prekte Guds ord. Hvem hadde vel hørt om det noen gang? Ikke siden apostlenes dager – ja, ikke da en gang. For apostlene var jo mannfolk, de. Fiskere. Mesteren sjøl; han var jo snekker. Eller tømmermann, da.
Nei, kvinnfolk som preker Guds ord! Det måtte jo være de siste tider.
Men de var jo bare i Kristiania, da. Der var det jo så mye rart. På våre kanter holdt vi oss til Luther og Pontoppidan. Jajamennsann!
Men tror dere ikke de begynte å spre seg, da? De kom til Arendal, for eksempel. Og til Stavanger. Vi følte oss nesten litt omringet, her.
Og en dag fikk vi vite at de skulle komme hit også. Tror dere ikke han der svensken, «adjutant Peter Anderson», het han; stor, kraftig kar, hadde vært på besøk her i byen og hadde hatt et møte med malermester Thomassen. Og så Thomassen, som vi kjente som en god og from mann. Og så hadde han bygd lokale for denne sekta. «Herre, hjelp meg å bygge et hus for Frelsesarmeen!», hadde han bedt. Og det var ikke et hvilket som helst lokale han bygde der i Elvegata. Først reiv han det som sto der. Det var et danselokale. «Kummeren» het det; et skummelt sted der Styggen sjøl skal ha vist seg under dansen. Med horn og klør, sa de. Halen hadde han visst lagt fra seg, eller så ville han vel snublet i den, så vill som dansen kunne være der. Inga ærbar jente våget å gå alene fordi Kummeren ei sein kveldsstund.
Men nå ble det visst en annen dans!
Ned med dansen og inn med evangeliet.
Og søndag 3. november brakte det løs. Da skulle «kaptein Magnhild Duhlin» komme og «føre befalet» over Frelsesarmeen i Kristiansand.
Ja, det måtte jo bli ei dame!
Kaptein, du – de eneste kapteinene jeg kjente var slike som hadde seilt på havet i mange år; det var ikke mye «dame» over dem.

Men denne kapteinen var lita og sped. Og så bleik hun var! Jeg fikk nesten litt vondt av henne. «Du er nok engstelig», tenkte jeg, men etterpå fikk jeg vite at hun hadde vært sjøsyk hele veien fra Kristiania til Kristiansand, og kasta opp alt hun hadde og mer til. Man kan bli bleik, noen hver av en slik sjau!
Men som hun prekte. «Kaptein frøken Duhlin var riktig skåren for tungebåndet», sto det i Fedrelandsvennen dagen etter. Det betyr at han kunne snakke for seg, det. «Ordene trillede hasteligen over hendes læber, ingen stands. Punktum syntes hun ikke at kjende og udraabstegn stansede hun ikke ved, og hun var forpustet som etter et løb naar hun sluttede».

(Trekker pusten)

Ja, det var tider!
Vi var mange som ble med i den tida.
Vi tok imot Jesus, gjorde vi. Det var Olga og det var Alma, det var Ola og Alberta, det var Gunvald og kona hans, og mange fler. Også meg, da. Musikant Abrahamsen.

Det var veldig gildt, der i Elvegata, og mange ble frelst. Ja, vi måtte utvide virksomheten, og ei tid var det to korps der i Elvegata. Det var ikke nok med ett.
Men så kom den store bybrannen, og da strøk det fine lokalet vårt med. Jeg hadde en alvorsprat med han der oppe, da. Jeg sa det til han: Da de danset og laget spetakkel på Kummeren, da brant det ikke, men når vi synger og vitner om det nye Jerusalem, da brenner det ned.
Men han svarte ikke. Bare så mildt på meg, vet du. «Du Abrahamsen, du Abrahamsen», sa han bare.
Ja, han vet jo hvem jeg er.
Musikant Abrahamsen.

Vi fikk leie ei sjøbod ei stund. Noe Salomos tempel var det jo ikke akkurat. Men folk ble frelst der også. Det var ingen vinduer der, bare en åpning i en av veggene, og den brukte vi som inngangsdør. En gang mens vi sang og jublet «Stormen trosser vi», kom det et vindkast som blåste ned den ene veggen…

Vi ble ikke så lenge der i sjøboden. I stedet fikk vi leid et annet lokale. Det gikk under navnet «Fleskekassa», men nå ble det «Frelseskassa». Og «filialen» – det andre korpset – det ble slått sammen med hovedbruket, om jeg kan si det slik. Og siden har det vært ett korps her i byen. Én armé!

I 1896 flyttet vi til Kongens gate. Der ble vi lenge. Og det passa jo fint med ei slik adresse. Vi snakka ofte om det. «Kongens gate», sa vi – «Kongens folk i Kongens gate» – det var oss det.
Ja, «Kongen» var selvfølgelig Jesus. Ikke Oscar og Haakon og Olav og hva de nå har hett.

(Ser seg rundt i lokalet)
Men dette er nok det største lokalet vi har hatt!
Når flyttet vi hit, egentlig?
Ja, dette er jo noe annet enn Elvegata. Og sjøboden. For ikke å snakke om Fleskekassa. De kaller det Kilden, har jeg hørt. «Kom nå til Kilden», sang vi før. Så det er et fint navn…

Ja, sang, ja.
Jeg ser jo det er mange frelseskrigere her. Kan ikke dere komme opp her og synge en sang? «Lar frelsesfanen vaie» – det er en skikkelig krigersang?

Kom og syng den, da – så går jeg og setter meg.

(Tar hornet under armen og går mens dagens soldater kommer opp)