Askim korps ble åpnet våren 1902. Askim kommune var den gang i rivende, industriell utvikling, blant annet ved at man bygget flere kraftverk. Slik virksomhet trakk store grupper unge, sterke menn på jakt etter arbeid.
Da Frelsesarmeen begynte sin virksomhet var det et kjærkomment innslag til et ikke altfor spennende underholdningsliv i bygda. Mange unge menn oppsøkte derfor disse møtene, og mange av dem ble også frelst.
Det bidro nok til å øke interessen at korpsoffiserene gjerne var to, iblant tre forholdsvis unge kvinner.
I løpet av det første året ble det dannet et hornmusikkorps. På bildet ser fra, bak, fra venstre: Jens Buer, Karl Sollie, Johan C. Løken, Johan Olsen og K. Bjørkmann. Sittende, fra venstre: Ukjent, Oskar Skjolden, Hans Kristensen og Karl Halstvedt.
Både Halstvedt og Skjolden er navn med solid Askim-forankring, så det var nok ikke bare «rallare» som oppsøkte møtene. Det er bare to av musikantene som har uniform på bildet, men hvorvidt alle musikantene var frelsessoldater har ikke latt seg undersøke, da den opprinnelige soldatrulla ikke eksisterer lenger.
Johan C. Løken ble senere korpsets første sersjantmajor.
Bildet ble utlånt av Askim Historielag til boka «Kan ikke tie om Jesus. Frelsesarmeen i Askim 100 år», som jeg skrev i 2002. Boka kan fortsatt skaffes, enten fra meg eller fra Askim korps.

Tekst: Nils-Petter Enstad

Frelsesarmeen drev i mange år en forholdsvis aktiv forlagsvirksomhet, og ga bl.a. ut en serie bøker med korte biografier over personer fra Frelsesarmeens historie.
Jeg tror disse bøkene var «pensum» i korpskadettstudiet. Hver bok hadde i snitt tre artikler hver. Av de ni bøkene i denne serien som jeg har, er det én med to artikler og én med fire. Jeg vet ikke om det ble gitt ut enda flere.
Ideen med slike korte biografisamlinger er fortsatt godt, og det har jo vært laget noen slike i senere tid også, blant annet om fem kvinnelige misjonærer og om de misjonærene som døde i japansk fangenskap under krigen.
Men det er mange flere fortellinger som venter på å bli formidlet….

Tekst og foto: Nils-Petter Enstad

Frelsesarmeens forlag ga ut en rekke slike bøker på 1950- og 60-tallet.

Korset var et sentralt tema i brigadér Hjalmar Hansens sanger.

Kåseri under pasjonsmøte i Arendal korps langfredag, 18. april 2014

Av Nils-Petter Enstad

Han skrev flere hundre sanger og dikt; selv mente han det var snakk om mer enn 800 tekster. De handlet om mange forskjellige temaer, men det er ett tema som går igjen: Det er korset. Korset og påskebudskapet.

I Frelsesarmeens sangbok står sju av sangene hans, og i den forrige utgaven av sangboka sto det ytterligere to. Med tanke på den omfattende produksjonen hans, sier det seg selv at mye av det ikke er der, og at mye av det rett og slett er glemt. Mye var det vi kan kalle «leilighetspoesi» som ble skrevet til spesielle anledninger, og skulle kanskje bare synges den ene gangen. Og av de sju sangene som står i sangboka i dag, er ikke alle «sanger om korset».

I

 Hvem var han så, denne produktive poeten?
Hjalmar Hansen levde fra 1873 til 1952. Han hørte til pionergenerasjonen i Frelsesarmeen. Han ble frelsesoffiser som 18-åring, det vil si i 1891. Da var det bare tre år siden Armeen kom til Norge. Det var pionertid, det var vekkelsestid og det var nybrottstid.
Bildene av Hjalmar Hansen viser en forholdsvis alvorlig mann. Et litt tungt blikk. Slik sett kan han minne om en annen produktiv armépoet av den samme generasjonen, nemlig H.A. Tandberg.
Hjalmar Hansen giftet seg med kaptein Ellen Nielsen, som i Frelsesarmeens historie ble omtalt som «Lofotens apostel». Det var fordi hun åpnet flere korps i Lofoten og Vesterålen, og vant mange for Jesus.
Ekteparet hadde arbeidsoppgaver for Frelsesarmeen både i Danmark og Island, foruten Norge. Da de ble pensjonert i 1938 var Hjalmar Hansen sjef for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid.

Han skrev 800 sanger og dikt – vi kan selvsagt bare få med oss noen få her. Åpningssangen vår – «Møt ham hver en morgen» – er ifølge opplysningene i vår sangbok egentlig en engelsk sang som Hjalmar Hansen har oversatt. I ei bok Hansen selv skrev mot slutten av sitt liv, er det en sang han skrev med tanke på unge mennesker, og inspirasjonen hadde han fått fra noe han hadde lest i et engelsk blad.
Uansett: Den neste sangen er Hjalmar Hansens sang fullt og helt. Her har han skrevet både tekst og melodi. Inspirasjonen fikk han under Frelsesarmeens årskongress et år. Melodien kom, og teksten til koret. Dette gikk han så og nynnet på helt til han fikk satt seg ved et piano og der skrevet melodien ned. Etter på skrev han versene. Bare noen dager senere ble den sunget på et møte for frelsesoffiserer, og senere er den blitt en selvsagt del av Frelsesarmeens sangskatt.
Sangen heter «Her under korset», etter første linje i koret, som var det Hjalmar Hansen fikk teksten til først. «Har jeg en sorg som vil tynge mitt sinn…»
Vi synger den sangen nå. Det er nr. 204 i Frelsesarmeens sangbok.

II

 Vi er kommet til våren 1894, og vi er kommet til den mest kjente av Hjalmar Hansens sanger. Det er også denne sangen Hjalmar Hansen selv regnet som den første sangen han skrev.
Hver søndag ettermiddag i flere uker denne vinteren og våren hadde han reist fra hovedstaden til Snarøya sammen med noen andre frelsessoldater og hatt møter. Han var assisterende korpsleder i det som den gang het Kristiania 3. korps, og følte et helt spesielt ansvar for møtene ved denne utposten. Det kom mange mennesker til. møtene, men ingen overga seg til Gud.
Så tok Hansens leder den tunge beslutning at dersom ingen overga seg til Gud under møtet langfredag, ville det bli slutt med møtene på Snarøya.
Den 19 år gamle løytnanten syntes dette var en tung beskjed å få, og før han klarte å sovne natt til langfredag, knelte han ved sin seng og ba inderlig til Gud om at noen måtte bli frelst neste dag. Klokka var to om natten før han klarte å sovne.
Halvannen time senere våknet han av at han hørte en stemme tale til seg: «Vil du være villig til når som helst jeg kaller deg, dag som natt, å skrive ned det jeg vil gi deg?»
-Ja, Herre, svarte Hjalmar Hansen, gikk ut av sengen, fant fram papir og blyant, og begynte å skrive som etter diktat:

«Se, mengden til Golgata iler,
og Jesus i mellom dem går.
Foraktelig, grusomt de smiler;
hans panne har blodige sår.
Skjønt uskyldig, naglet han bliver;
han treder den torn fulle vei.
Dog kjærlig han alle tilgiver,
å, tenk, det var allting for meg.»

I 20 minutter satt han og skrev, men visste ikke selv om han var våken eller drømte. Sangen har hele tiden vært sunget slik den skrevet ned denne natten, med tre vers og et omkved.
Hjalmar Hansen fortalte siden at da han hadde skrevet sangen ferdig, «gjorde jeg som vi ofte gjorde på den tiden», grep Bibelen og slo den opp på måfå mens han ba Gud gi ham noe som kunne passe til situasjonen hans der og da. Blikket hans falt på dette: «Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han gav meg sitt ord.»
Senere i livet leste Hjalmar Hansen Bibelen systematisk gang på gang for å finne igjen dette skriftstedet, men han fant det aldri. Det har heller ingen andre gjort, og den forklaringen Hansen slo seg til ro med, var den biskop Johan Lunde ga ham: «Det er ingenting i veien for at han som lot de hellige menn som skrev Bibelen se og høre det de skrev, har latt Dem se dette fordi De behøvde å se noe slikt, selv om det ikke sto der.»
Man kan være usikker på teologien i dette, men pedagogikken var god. Og biskopens ord styrket Hjalmar Hansens tro på at sangen var blitt til som følge av en spesiell guddommelig inspirasjon.
Langfredag morgen laget Hansen tre avskrifter av sangteksten, som han tok med seg ut til Snarøya til møtet langfredag ettermiddag. Tidligere på dagen hadde han rukket å synge gjennom sangen med noen andre frelsessoldater som var med om møtene, og mot slutten av møtet ble den framført offentlig for første gang.
Da sangen var slutt, reiste han som hadde stilt huset sitt til disposisjon for møtene seg. Han var regnet som en av de sentrale kristne personlighetene på Snarøya, men han fortalte at i den siste tiden hadde det bare vært skinnet igjen av troslivet. Nå ba han om forbønn. Deretter kom den ene etter den andre fram og ba om forbønn, og mange ble frelst.
Møtene på Snarøya fortsatte ennå i lang tid.

«Golgata-sangen» ble snart kjent langt utover Frelsesarmeens rekker, og den ble oversatt til en rekke språk. Hjalmar Hansen selv kjente til 13 slike oversettelser, fortalte han mot slutten av sitt liv.
Det finnes tallrike beretninger om hvordan denne sangen har vært til hjelp i møter og i livssituasjoner, og om hvordan mennesker fant fram til troen ved å høre «Se, mengden til Golgata iler» bli sunget.
Det enkle omkvedet er også blitt mye brukt i ettermøter, når innbydelsen til botsbenken ble gitt. En av beretningene som Hansen selv var glad i, hadde tilknytning til Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth. Man kan nesten si at det å få besøk av William Booth for den første generasjonen frelsessoldater nesten var som å få besøk fra himmelen. Grunnleggeren hadde en enorm posisjon blant «frelsesfolket», både hva respekt og popularitet angår. Med det store, hvite skjegget og de markante ansiktstrekkene kunne han minne ikke så lite om en profet fra Det gamle testamente. Når han besøkte en by, ble de største lokalene for små til å romme alle som ville høre ham. Han var en inspirert forkynner, og tusenvis ble omvendt i hans møter.
Men Hansen forteller at ved en anledning under et besøk til Kristiania, var det som om møtet låste seg. Ingen kom fram til forbønn under ettermøtet. Det ble sunget og det ble bedt, men ingen kom fram. Da begynte en mannlig frelsessoldat som satt på plattformen å synge «Å, tenk, det var allting for meg». Sangstemmen var sprø og rusten, men de andre frelsessoldatene forsto hvilken sang han forsøkte å ta opp, og snart falt flere hundre stemmer inn i omkvedet. Da løsnet også ettermøtet, og botsbenken ble fylt av menn og kvinner som ønsket forbønn.
Hansen forteller at mens ettermøtet fortsatte, gikk generalen bort til frelsessoldaten som hadde tatt opp sangen, og som av de fleste var regnet som forholdsvis enfoldig, slo armene rundt ham og ga ham et kyss på kinnet. Han forsto hvem som hadde vært Guds redskap i det møtet.
Hjalmar Hansen selv oppfattet ikke «Se, mengden til Golgata iler» først og fremst som en påskesang. I de tidligere utgavene av Frelsesarmeens sangbok har den derfor stått under kapitlet «Frelse», i tråd med forfatterens eget ønske. I utgaven fra 1977, står den imidlertid blant påskesangene og i den nyeste sangboka er alle sangene ordnet alfabetisk. Men det er en påskesang; en pasjonssalme og det er på langfredag vi synger den. Så også i år. Det er sangen nr. 501 i Frelsesarmeens sangbok.

III

Den neste sangen er en Getsemanesang. Den er skrevet omtrent samtidig med «Golgata-sangen». Sangen heter «Natten er stille», og jeg tar den med her fordi Getsemane-kampen er en naturlig del av en pasjonsgudstjeneste. Getsemane-kampen var en del av Jesu lidelser, akkurat som langfredagen var det. Tenk bare på Jesu fortvilte bønn til sin far: – Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi!
Men la meg nevne noen av de sangene og diktene som Hjalmar Hansen skrev som handlet om korset og Golgata. Alt mens han levde, ble Hjalmar Hansen regnet som «Golgata-sangeren» framfor noen i Frelsesarmeen. Her fant han sitt tema gang på gang.
Jeg skal bare nevne noen av titlene på disse sangene og diktene: «Jeg elsker de naglede hender», «Alltid korset, alltid Jesu død», «Til ditt kors igjen», «Mest jeg ser deg med tornekronen», «Det var korset som dro meg til ham» og «Enn en gang jeg synge vil om Golgata».
Den siste sto i Frelsesarmeens sangbok tidligere, og har sin forhistorie. Et år ble Hjalmar Hansen bedt om å skrive en sang til Krigsropets påskenummer, men bestillingen var en sang om oppstandelsen. Redaktøren mente de hadde så mange sanger om Getsemane og Golgata fra Hjalmar Hansen fra før.
Jo, Hjalmar Hansen forsøkte å skrive en sang om oppstandelsen, men det lyktes ikke. Så ringte redaktøren for Krigsropet og minnet ham at han skulle levere en sangtekst, og den måtte redaksjonen ha neste dag. Det ble en bønnekamp for den unge poeten, og da han reiste seg, forsto han at det ble nok ingen sang om oppstandelsen denne gang heller.

Teksten begynner slik:
«Enn en gang jeg synge vil om Golgata,
om det sted hvor min Frelser led.
Å, jeg glemmer aldri smerten som han bar
og det blod som fra korset fløt ned …..».

Og omkvedet:
«Enn en gang, enn en gang
vil jeg synge om Jesus min sang,
om Golgata om igjen
om det blod som vellet fram
da for meg han på korstreet hang.»

Om sangen «Alltid korset, alltid Jesu død» fortelles en liknende historie.
Oberst Carl Breien, som også skrev mange sanger, hadde i en samtale med Hjalmar Hansen sagt at han kunne ikke forstå hvorfor Hansen alltid bare skrev om Golgata. Hansen mente at han hadde da skrevet om andre ting også (og det hadde han jo rett i!), men Breien holdt på sitt. «Det er alltid korset, alltid Jesu død», sa han.
Denne linjen festet seg hos Hansen, og ble en sang:
«Alltid korset, alltid Jesu død.
Korsets gåte, korsets store under
står for meg i mine stille stunder.
Alltid korset, alltid Jesu død.»

Nå skal vi synge «Natten er stille». Det er sang nr. 438 i Frelsesarmeens sangbok.

                                                              IV

Et pasjonsmøte handler om han som led og hvorfor han led.
Men det handler også om en far som ofret sin sønn. Som mistet sin sønn. I Hjalmar Hansens livshistorie er det også et slikt kapittel. Om han ikke «ofret» en sønn, så mistet han en sønn, og denne sønnen fikk et minnesmerke gjennom en sang: «Herligste navn som er uttalt på jord».
Vi er kommet til vinteren 1920. Ellen og Hjalmar Hansens eldste sønn, Wilmar, er alvorlig syk. Han var 16 år gammel og hadde fått det som trolig var en svulst på hjernen, eventuelt en hjernehinnebetennelse.
Foreldrene forsto at gutten kom til å dø, og det forsto han nok selv også. Så det faren var opptatt av, var at Wilmar skulle få «en god død», uten for mye kamp og med vissheten om frelse. Dette bad han om mens han knelte ved guttens seng, og holdt hånda hans i sin. Så merket han et trykk i hånda? Kunne det være at Wilmar hørte hva han bad om?
-Kjenner du meg, Vilmar? Trykk hånden min dersom du kjenner meg, sa faren. Et trykk i hånden bekreftet at det var kontakt. -Trykk hånden min dersom du hørte hva legen sa.
Nytt trykk.
-Trykk hånden min så hardt du kan dersom alt er i orden mellom Gud og deg, ba Hjalmar Hansen. Han fikk et langvarig trykk som svar.
I de neste åtte dagene var den syke gutten i stand til å føre samtaler med foreldrene, søsken og med pleiepersonalet. Han ba også om at noen måtte komme og synge litt for ham. Om kvelden den nestsiste dagen leste foreldrene høyt fra Bibelen for ham, og de leste sangvers de visste han var glad i.
Den siste dagen han levde foretok legen et lite inngrep for å gjøre de siste timene lettere for den syke. Etter operasjonen satt faren ved sengen og ba taust til Gud om at gutten hans måtte våkne en gang til. Da gutten slo øynene opp, så faren at blikket var blitt matt, og uten at han klarte å forhindre det, begynte han å gråte.
-Ikke gråt, pappa. Nå går jeg til Jesus, sa gutten. Så lukket han øynene for siste gang.
De siste timene lå han bare og døste. Faren satt ved sengekanten, holdt gutten i hånden og hvisket navnet Jesus inn i øret hans med jevne mellomrom. «Han besvarte det alltid med et forsøk på å smile og en lyd som uten tvil var et forsøk på å uttale navnet Jesus», skrev Hjalmar Hansen mange år senere. Slik satt han helt til døden kom, og Vilmar gikk bort «som når et lys brenner ned».
Da dødskampen var over, klarte ikke Hjalmar Hansen å få sove. I stedet fant ham fram penn og papir og begynte å skrive:

«Herligste navn som er uttalt på jord:
Jesus, Jesus.
I det er frelse for hver den som tror:
Jesus, Jesus.
Det har meg styrket i prøvelsens dal,
det har meg gledet i festsmykket sal.
Det inn i døden min trøst være skal:
Jesus, Jesus.

Når jeg har trett lagt mitt hode til ro:
Jesus, Jesus,
og vi er ene i natten, vi to:
Jesus, Jesus,
da blir det smått det som før syntes stort,
da blir det lite, alt det jeg har gjort,
da uten deg vil jeg komme til kort.
Jesus, Jesus.

Gjenlyd der ute fra øret vil nå:
Jesus, Jesus.
Minner fra fortiden for meg vil stå.
Jesus, Jesus!
Hjertet, det skjelver og pulsen er matt,
øynene lukkes, om kring meg er natt,
hvis da det navn som var alltid min skatt:
Jesus, Jesus.»

Og med inntrykket fra sønnens siste timer heter det i det siste verset:
«Hvisk til meg når jeg i søvn faller hen:
Jesus, Jesus!
hvisk det igjen og igjen og igjen:
Jesus, Jesus!
Det skal forjage alt ondt og alt stygt,
det skal bort jage all redsel og frykt.
I dette navn skal jeg sovne inn trygt:
Jesus, Jesus.»

V

Hjalmar Hansen – Korsets sanger.
Å synge om korset, er å synge om Jesus.
Så heter da også en av Hjalmar Hansens sanger nettopp dette «Min siste sang skal bli om Jesus».

«Min siste sang skal bli om Jesus,
han skal min siste tanke få.
Når alle andres trekk forsvinner,
Skal hans for meg i skjønnhet stå.»

Og i koret:
«Min siste dang fra sorgens dype daler
hvor han oppfylte hver en trang, hvert savn,
min første sang i himlens lyse saler
skal bli om Jesus, om hans dyre navn.»

Takk for oppmerksomheten!

FRA KNUT HAMSUN TIL LEVI HENRIKSEN

Fra Knut Hamsun til Levi Henriksen, fra Sigrid Undset til Gunnar Staalesen: Mange nordiske forfattere har avlagt Frelsesarmeen visitter i sine romaner og noveller. Noen ganger er visitten bare en snartur, andre ganger har man lagt hele handlingen til dette miljøet.

I boka «En liten slumsøster lå og skulle dø» presenterer Nils-Petter Enstad, selv forfatter og frelsessoldat, mange av disse forfatterne og verkene deres i det han har kalt «en studie con amore».
Blant forfatterne som er omtalt i boka finner man navn som Erik Bye, Alfred Hauge, Arthur Omre, Pär Lagerkvist og Oscar Braaten, bare for å nevne noen. Svenske Selma Lagerlöf og islandske Halldór Killian Laxness lot begge en av sine mest kjente romaner foregå i en Frelsesarmé-ramme, nemlig «Kjørekaren» og «Salka Valka». Tittelen om slumsøsteren er for øvrig identisk med åpningslinjen i «Kjørekaren».
Boka er gitt ut av Frelsesarmeen, og er også godkjent som studiebok. Den er også «bonusbok» for medlemmer av Frelsesarmeens Historiske Selskap.

Et 20-tall deltakere, både salvasjonister og metodister, samlet seg på Jeløy i dagene fra fredag 21. til søndag 23. mars.

Major Young Kim

Ekteparet Sun og Young Kim fra USA, men med koreansk bakgrunn, var gjester. Major Young Kim, som er «ambassadør for hellighet» i Frelsesarmeen, foreleste om sammenhengen mellom John Wesley og William Booths hellighetsteologi.

Dr. theol. Roar Fotland

Dr. theol. Roar Fotland fra Metodistkirken i Norge foreleste om det er mulig å forstå Frelsesarmeens hellighetsforkynnelse uten å kjenne arven fra Wesley. Lørdag kveld ga Tone Ødegaard en innføring i Charles Wesleys sanger.

Major Sun Kim i hellig dans

I hellighetsmøtet søndag formiddag var major Sun Kims «sacred dance» et sterkt og gripende innslag.

(Alle fotos: Nils-Petter Enstad)

Av Nils-Petter Enstad

H.A. Tandberg lånte litt fra både både en engelsk og en svensk tekst da han skrev «I den stille, klare morgen»

Den synges i de fleste kristne sammenhenger her i landet. Ved den siste revisjonen av Norsk Salmebok, kom den med også der. Sangen er «I den stille, klare morgen». Teksten, slik vi kjenner den, er formet av frelsesoffiseren og salmedikteren H.A. Tandberg (1871-1959).

I Norsk salmebok er imidlertid Tandberg kun oppført som «oversetter» av denne teksten. Det er en påstand som trenger litt nærmere gransking, og kildeopplysningene i den nye salmeboka kan gi noen nye poenger til en slik vurdering.

Navnopprop
Teksten synges på samme melodi som «When the trumpet of the Lord shall sound», som den amerikanske salmedikteren James Milton Black (1856 – 1938) skrev både tekst og melodi til i 1881. Bakgrunnen for sangen var at ved navneoppropet i den søndagsskoleklassen han var leder for, var det ei jente som manglet. Da han fikk høre at jenta var blitt syk og hadde dødd rett før, skrev han denne teksten, som i omkvedet faktisk handler om navneopprop («When the roll is called up yonder»).

Svensk
I 1897 skrev den svenske frelsesoffiseren Johan Ludvig Appelberg (1872 – 1937) en tekst på den samme teksten, og med et beslektet motiv. Appelberg selv var imidlertid tydelig på at han ikke hadde laget en oversettelse av Blacks sang, men hadde fått inspirasjonen til sin tekst fra den andre.
Hans tekst heter «När den evigt klara morgen gryr». I omkvedet, der Black bruker
navneoppropet som bilde, skriver Appelberg «När Guds röst til välkomst ljuder».
Appelberg skrev og oversatte en lang rekke sanger som fremdeles brukes i ulike kristne sammenhenger i Sverige.

Tandberg
Da Tandberg skrev sin tekst i 1928 kjente han sikkert både Blacks og Appelbergs tekst, og han lånte litt fra dem begge to. Men der både Black og Appelberg bruker samlingen foran Guds trone ved verdens ende som motiv, handler Tandbergs tekst mer om Jesu gjenkomst, og om å «lytte etter lyden av hans trinn».
Tandbergs tekst har også flere vers enn både Blacks og Appelbergs tekst. Deres tekster er på tre vers, mens Tandberg skrev fem. I de fleste sangbøker står bare de to første versene og det siste. I Frelsesarmeens sangbok står alle fem versene, men også i Frelsesarmeen synger man som regel bare «de to første og det siste» verset.

Symbolspråk
Det kan være flere grunner til at de to «mellomste» er utelatt. Begge versene er preget av et symbolspråk som ikke gir like mye mening til alle. Men samtidig er det mye poetisk kraft i dem, ikke minst i det som er sangens tredje vers:
«Ned de gylne tempelhaller lyder Seierherrens skritt,
Herrens dag, den store, nå skal ringes inn.
Og som brus av mange vann, et mektig ekko toner hit.
Det er tonene av Seierherrens trinn.»

Det fjerde verset er nok ikke like vellykket, og her blir metaforene dynget litt mye på hverandre:
«Kongepurpurs gylne glans og prakt – akk, den er ikke hans.
Diademet har ei edelstenens skinn.
Nei, hvitvinget er hans herlighet i Tabors lys og glans,
og det stråler som en glorie om hans trinn.»

Fikentreet
I Tandbergs versjon, som man lojalt har beholdt i Frelsesarmeens sangbok, heter det i omkvedet: «Se, han kommer, Jesus kommer! Fikentreet står i blommer.»
I andre sangbøker er dette rettet til «Fikentreet varsler sommer». Begrunnelsen skal være at fikentrær ikke står «i blommer». Men Tandberg er sikkert ikke den eneste sangdikter som har vært større som poet enn som botaniker.
Det er også verd å merke seg at mens de fleste norske, kristne sangsamlinger har med Tandbergs tekst, er det de færreste som har «Når basunens toner lyder». Et kjapt søk i tilgjengelige sangbøker i forfatterens bokhyller forteller dessuten at de få sangbøkene som har med «Når basunens toner lyder», har også med «I det stille, klare morgen». Dette gjelder Frelsesarmeens sangbok og sangboka «Schibbolet» (De frie evangeliske forsamlinger). Det har heller ikke lyktes å finne ut hvem som har oversatt «Når basunens toner lyder» til norsk.

Originalt åndsverk
Som konklusjon må det derfor være rett å hevde at Tandbergs tekst er et originalt åndsverk som er noe langt mer enn en oversettelse eller bearbeidelse av en annen forfatters tekst. At sangforfattere får ideer og inspirasjon fra andres tekster, er noe alle som har syslet med den slags vet av egen erfaring.

Av Nils-Petter Enstad

Brigadér Hjalmar Hansen (1873 – 1952) skrev flere hundre sangtekster.

Ettermøtet hadde låst seg. Den unge frelsesløytnanten som ledet møtet visste med seg selv at dersom den proppen som tettet igjen for Herrens velsignelse denne kvelden kunne løsne, ville det skje store ting.

Lederen for korpset var plutselig blitt syk, og løytnanten hadde fått beskjed om at han måtte ta ansvaret for korpset i tiden framover. Det hadde vært vekkelse i korpset, og mange var blitt frelst. Det burde være lett å holde møter i en slik situasjon, og det burde være lett å lede ettermøter.
Så låste det seg. Noen få var kommet fram til forbønn i begynnelsen av ettermøtet, men så var det stopp. Den unge frelsesløytnanten kjente mismotet sige innover seg. Var det han som ikke var moden nok til ansvaret som fungerende korpsleder i en vekkelsestid? Hva var det som stengte for Guds Ånd?
Strengemusikken sang en innbydelsessang mens løytnanten lå på kne ved stolen sin. «Frels en sjel i kveld», ba han. «Herre, jeg deg beder: Frels en sjel i kveld.»

Melodi
Igjen og igjen ba han denne enkle bønnen, og plutselig merket han at bønnen hadde en melodi. Han kjente den godt fra før, den het «Aftensolen smiler». Da sangen var ferdig kunne den unge løytnanten si til forsamlingen: – Gud har gitt meg et nytt kor. Nå skal vi synge det sammen. Koret er slik: «Frels en sjel i kveld, frels en sjel i kveld. Herre, vi deg beder: Frels en sjel i kveld».
Melodien var kjent og teksten var enkel, og det nye koret lød sterkt i det store lokalet. Det ble sunget én gang, to ganger, tre ganger. Folk begynte å reise seg fra plassene sine. De begynte å gå framover mot botsbenken. De ba om forbønn. De ba om frelse.

Hjalmar Hansen
Det kunne vært en novelle, en oppbyggelig historie, men det var slik det skjedde. Det var slik det skjedde en sommerkveld i 1894, i det lokalet Kristiania 3. korps den gang hadde i Thor Olsens gate. Løytnanten som fikk melodi til sin bønn var den 21 år gamle Hjalmar Hansen. Senere skrev han også fire vers til denne sangen, men det er omkvedet som huskes, og brukes, fremdeles.
Mange år senere skrev Hjalmar Hansen: «Hvorfor stanset det opp under begynnelsen av innbydelsen? Og hvorfor kom det så herlig i gang igjen da vi begynte å be Gud om at han ville frelse en sjel i kveld? Holdt det på å bli et mekanisk arbeid for oss å få mennesker til botsbenken? Jeg er sikker på at ingen mente det slik, men kanskje vi likevel ubevisst var kommet inn i å arbeide for sjelers frelse uten å tenke på at det var Gud som skulle frelse dem. Og så ga han meg der på plattformen, midt under innbydelsen, dette kor for at vi skulle vende oss til ham, og be ham at han måtte frelse sjelene. Jeg er kommet til å tro det. Som den allgode og allvise Gud han er, grep han inn og ledet oss på rett vei.»

Bønnesang
Selv har jeg vært på mange bønnemøter i mitt liv, og deltatt i mange ettermøter. Noen ganger deltok jeg med glød og nidkjærhet, andre ganger med en følelse av matthet og resignasjon. Jeg har vært på bønnemøter der ropene og hviskingen mot himmelen ble formet med sikre og velvalgte norske ord, og på bønnemøter der det ble lett etter ordene. Ett og ett ord, en og en setning. En husker jeg med et lite smil, men med varme i hjertet: «Herre! Jeg finner ikke ord, men du vet hva jeg mener!» utbrøt den unge frelsesoffiseren.
Jeg har også vært på bønnemøter der bønnen gled over i sang, og hvor de norske ordene ble erstattet med et tungespråk som bare Guds Ånd forstår. Jeg har deltatt i slik bønnesang, og jeg visste at selv om jeg ikke forsto noe av det som ble sagt og sunget, hadde det mening for Herrens øre.
Og jeg tror at når Hjalmar Hansen fikk ordene og melodien til sin bønn den sommerkvelden for 120 år siden, var det en variant av den samme gaven som var i funksjon.

Litteratur:
Hansen, Hjalmar: De ble vunnet ved sang (Ansgar forlag, u.å.)

Et essay om Bjørnstjerne Bjørnson og Frelsesarmeen
Av Nils-Petter Enstad

Bjørnstjerne Bjørnson (1832 – 1910) var en toneangivende forfatter og samfunnsdebattant i det 19. århundre.

Hun kjente hjertet banket hardere enn det pleidde der hun sto og ventet på den kjente dikteren. Hun hadde allere vært flere ganger på Aulestad og budt fram Krigsropet, og var blitt behandlet vennlig hver gang. Møtte de ham langs veien, hilste han alltid vennlig. Men det var en ting hun bare måtte spørre ham. Nå fikk det briste eller bære; der gikk det i døra, og der sto han.

– Nå, frøken? Hva ønsker De?
Betty Andersen, 21 år gammel løytnant i Frelsesarmeen, svelget dypt, lukket øynene et øyeblikk, åpnet dem og lot det stå til: – Jo, herr Bjørnson, jeg vil gjerne spørre Dem om De tror på Gud? Om De er frelst?
Hun så at han rykket litt til, før han svarte, med en blanding av anerkjennelse og humor i stemmen: – Frelst? Nja – jeg tror på det gode. At det kommer både godt og ondt til en i livet.
– Det gode er fra Gud, men det onde er fra himmelen, svarte Betty og kjente frimodigheten stige mens hun snakket.
Dikteren så på henne, og klappet henne faderlig på skulderen. – Jaja, mitt barn, svarte han bare. Frelsesoffiseren skjønte at hun ikke kom lenger med denne samtalen, og rakte i stedet fram et eksemplar av Krigsropet. Om herr Bjørnson ville kjøpe et blad? Det ville han, og la til at hun gjerne måtte komme med bladet hver uke.

                                                         I
Omtrent slik foregikk den første samtalen mellom to mennesker som var formidable på hver sin måte. Betty Andersen, som etter hvert ble kjent under navnet Betty Rosarios, var frelsesoffiser til sin dødsdag, og ga senere mange års tjeneste i Argentina, landet der hun hadde vokst opp. Bjørnstjerne Bjørnson ruver både i litteraturhistorien og den politiske historien i Norge. Bøker som «En glad gutt» og «Synnøve Solbakken» hører med til alle skolebarns norskpensum. En novelle som «Faderen» står seg fremdeles som en av verdenslitteraturens fremste eksempler innen sin sjanger, og hver 17. mai er det hans ord som tolker den norske nasjonalfølelsen når det som en fanfare blir slått fast: «Ja, vi elsker dette landet/som det stiger frem».
Bjørnson var en «stor» dikter, mer ut fra omfanget av alt han skrev, enn fordi alt er så genialt. Noe står fremdeles fjellstøtt, men mye av det er forholdsvis likegyldig og uinteressant i dag. Det er derfor et paradoks at han fikk Nobelprisen i litteratur (det skjedde i 1903), mens Henrik Ibsen aldri fikk den. Så vel i samtiden som ettertiden ble Henrik Ibsens skuespill spilt over hele verden, mens Bjørnsons romaner og skuespill hovedsakelig var kjent i Norge. Ute i Europa var Bjørnson mer kjent som debattant og politisk skribent, enn som dikter. Hans sterke engasjement i politikken, den alminnelige samfunnsdebatten, i moraldebatten og i de religiøse brytningene tok mye tid, det samme gjorde den omfattende korrespondansen han førte med ledende personligheter over hele Europa. I diktet «Godt mod» erkjenner han dette:
Jeg levde mer end jeg sang;
jog tanker, harm og jubel slang
omkring mig, hvor jeg gæsted;
at være, hvor det netop galdt,
det var mig næsten mer end alt,
som ved min pen blev fæstet.

                                                           II
Bjørnstjerne Bjørnson ble født 8. desember 1832 i Kvikne. Hans far var prest, og da sønnen var fem år gammel, flyttet familien til Nesset prestegård i Romsdalen. Her ble faren i 15 år, og da han i 1853 ble sokneprest i Søgne, hadde eldstesønnen flyttet hjemmefra. Han holdt likevel god kontakt med foreldrehjemmet. I 1858 giftet han seg med Karoline, og de slo seg ned i Bergen.
Det er skrevet mange og tykke bøker om denne ruvende dikteren, politikeren og debattanten. Forfatteren Edvard Hoem, som vokste opp i den samme del av landet som Bjørnson, har foreløpig skrevet fire tykke bind om ham.  Da Bjørnson fylte 70 år i 1902 hyllet Knut Hamsun ham med et dikt som slutter slik: «Når han tier, blir det tyst». Denne tausheten inntraff åtte år senere, i 1910.
Anekdotene blomstret rundt Bjørnson og hans familie. Barna arvet hans enorme ego, om ikke alltid hans evner. Klassisk er bemerkningen datteren Dagny skal ha kommet med: – Det er to familier som teller i dette landet. Kongefamilien er den andre.
Det vil føre altfor langt å fortelle om Bjørnstjerne Bjørnsons liv i detalj – trolig også å gi en noenlunde rettferdig, summarisk oversikt. Det skrives som nevnt stadig flere og tykkere bøker om mannens liv og innsats. Her skal bare nevnes at mens familien bodde i utlandet på 1870-tallet, kjøpte dikteren usett gården Aulestad i Gudbrandsdalen, og her flyttet de inn sommeren 1875. Dette ble Bjørnsons hjem de siste 35 år av hans liv.

                                                          III
Bjørnson var prestesønn, og bar med seg en kristen arv fra barndomshjemmet. Denne preget ham hele livet, også etter at han i voksen alder foretok et brudd med kristendommen. I dikt som «Elsk din neste, du kristen sjel» og «Der går et stille tog» er dette helt tydelig. Et annet dikt som er sterkt preget av kristen tenking, er det sterke, men for mange ukjente «Herre, tag i din stærke hånd», som han skrev inn i fortellingen «Arne» fra 1858:
Herre, tag i din stærke hånd
barnet, som leger ved stranden.
Send du din værdige Hellig-ånd,
at det kan lege selv anden.
Vandet er dybt, og bunden glat,
Herre, får han først i armen fat,
drukner det ikke, men lever
til du det nåderig hæver.

Moderen sidder i tunge savn,
ved ikke hvor det farer,
ganger for døren, roper dets navn,
hører slet ikke, det svarer.
Tænker som så, hvor end det er,
han og du er det altid nær:
Jesus, dets lille broder,
følger det hjem til moder.

Også fedrelandssangen «Ja, vi elsker», som han skrev i 1859, preges av å være skrevet av en dikter som tror på Gud, som når det heter i det nest siste verset:
Norske mand i hus og hytte,
tak din store Gud!
landet vilde han beskytte,
skønt det mørkt så ud.
Alt, hvad fædrene har kæmpet,
mødrene har grædt,
har den Herre stille læmpet,
så vi vant vor ret.

I 1868 sto Bjørnson fram som «grundtvigianer», det vil si at han sluttet seg til det kristendomssyn og kultursyn som den danske presten og forfatter Nikolai Frederik Severin Grundtvig (1783 – 1872) sto for. Dette kan, litt forenklet, defineres med Grundtvigs egen formulering: «Menneske først – kristen så».
Det var en omfattende, personlig prosess som førte fram til Bjørnsons brudd med kristendommen. Fordi han etterlot seg slike enorme mengder skriftlig dokumentasjon, ikke minst brev, kan denne prosessen følges nesten i detalj. I en artikkel i Dagbladet 9. februar 1878 bruker han formuleringen «vi kristne» for siste gang.
Årsakene til trosbruddet var sammensatte. Dels hang det sammen de utfordringene for tradisjonell kristen tankegang som Darwins utviklingslære innebar for mange, men også med rent personlige prosesser, knyttet til teologiske spørsmål som troen på under og troen på en evig fortapelse.
Som dikter fortsatte han å arbeide med de religiøse problemstillingene, både i dikt (som den evolusjoniske «salmen» Ærer det evige foraar i livet), i drama (som Over Ævne I) og i romanen «På guds veje», der konklusjonen er at «der bra folk ferdes, er guds veier».

                                                          IV

Den Bjørnson som den unge frelsesoffiseren Betty Andersen møtte i 1892 hadde altså om lag 15 år tidligere stått for det mest offentlige brudd med kristendommen i norsk historie både i datid og ettertid. Man kan si at han hadde gitt vantroen et navn, et ansikt og en stemme. At den unge frelsesoffiseren kjente seg så sterkt minnet om å spørre ham om han var frelst tyder på at hun også var kjent med dette bruddet, som fant sted mens hun ennå var ei lita jente, og dertil befant seg i Argentina, der hun hadde tilbrakt barneårene, og som hun vendte tilbake til i voksen alder. I Frelsesarmeens historie er Betty Rosarios (1871 – 1956) kjent som «Piken fra Argentinas pampas», som er tittelen på boka Liv Olsson skrev om henne, og som kom ut i 1948.
Bjørnsons lett patroniserende sluttreplikk kan tyde på en uvilje mot å gå dypere inn i den samtalen han ble utfordret til. I Frelsesarmeens historie er Bjørnson imidlertid regnet som en av armeens første støttespillere i Norge. I programboka for Frelsesarmeens internasjonale kongress i 1914, fire år etter dikterens død, er det bilde av så vel ham som det norske kongeparet i et galleri over Frelsesarmeens venner. Betty Rosarios forteller at nesten hver gang dikteren møtte en av de unge, kvinnelige frelsesoffiserene i Gausdal, stakk han til dem en pengeseddel med bemerkningen: – Dette er til kjøtt, ikke kaffe!
Det var mye bråk og uro på Frelsesarmeens møter i disse første årene, og Gausdal var ikke noe unntak. Så bekjentgjorde Bjørnson at han ville holde foredrag om Frelsesarmeen. De som jublet fordi de tenkte at nå var det over og ut for denne nye sekta, jublet for tidlig. For Bjørnsons foredrag var et glødende forsvar for Frelsesarmeen. Han tok utgangspunkt i en påstand som verserte i bygda, nemlig at det var blitt så mye ramp i bygda etter at Frelsesarmeen kom. Denne påstanden speilvendte han: – Vi har alltid hatt ramp i bygda vår, tordnet han. – Er det så at Frelsesarmeen får den fram i dagen, skal vi takke dem for det, og ikke kritisere.
Han ironiserte også hva slags «karslighet» det var når unge menn laget bråk på møtene i stedet for å stille opp for de unge kvinnene som drev Frelsesarmeens arbeid i bygda.
Foredraget trakk stappfullt hus, men noen av dem som var blitt stemplet som ramp bestemte seg for å svare. Neste søndag var bråket på Frelsesarmeens møte verre enn verst. Blant annet hadde noen av husmennene under Aulestad vært med. Disse ble kalt inn på teppet hos Bjørnson neste dag, med beskjed om at de kunne velge mellom å slutte å forstyrre Frelsesarmeens møter, eller forlate husmannsplassen på dagen. Dikteren hadde også hatt «spioner» på møtet som hadde skrevet ned navnene på de verste bråkmakerne. Disse fikk besøk av lensmannen, og fikk bot.
Slik snudde den hatske stemningen mot Frelsesarmeen i Gausdal, selv om menigheten de unge kvinnene hadde etablert, ikke var i drift så lang tid. Han skrev også et innlegg i Dagbladet der han refset lensmenn og politi andre steder i landet fordi de ikke tok dem fatt som laget bråk på Frelsesarmeens møter. I stedet hendte det, ikke så sjelden, at frelsesoffiserene fikk bøter eller kom i fengsel. «En skam!» var overskriften på innlegget.
For det var ikke så mange andre steder man hørte at bråkmakere på Frelsesarmeens møter ble bøtelagt. Når det kunne skje i Gausdal, var det på grunn av den enorme autoritet Bjørnson hadde i lokalmiljøet. Nettopp derfor fikk Bjørnsons holdning og handling så stor symbolsk betydning for den unge Frelsesarmeen. Da han døde, fylte omtalen av ham en hel side i Krigsropet.
Kort før han døde, hadde han begynt på et dikt. Han kom aldri lenger enn til første linje: «De gode gjerninger redder verden». Man kan lett tenke at det var en verdig sluttakkord fra en som sa at han trodde på «det gode».

Litteratur:
Amdam, Per: BJØRNSTJERNE BJØRNSON, 1832 – 1880 (Oslo, 1993)
Olsson, Liv: PIKEN FRA ARGENTINAS PAMPAS (Oslo, 1948)
Tandberg, H.A.: 50 ÅRS KORSTOG (Oslo, 1937)
Krigsraabet, nr. 19, 1910: BJØRNSTJERNE BJØRNSON
Krigsropet, nr. 30, 1956: PIKEN FRA ARGENTINAS PAMPAS TIL HERLIGHETEN HOS GUD

Av Nils-Petter Enstad
Den belevne verdensmannen tolket den unge kvinnens taushet som samtykke. Han hadde nettopp gitt henne et såkalt tilbud, og nå tok han fram papir og penn for å notere. – Og hvor synes De vi skal møtes? spurte han. Men nå gnistret det til hos den unge kvinnen: – Foran Guds trone, svarte hun skarpt.

Den unge Catherine Booth – «Guds kvinnelige feltmarskalk»

Det vrimler av anekdoter om den unge Catherine Booth og hennes pionérvirksomhet for Frelsesarmeen i Frankrike og Sveits på 1880-tallet. Hun var eldste datter av Frelsesarmeens grunnleggere og som de fleste i søskenflokken, spilte hun en betydningsfull rolle i bevegelsen foreldrene grunnla. På mange måter er hun den mest fascinerende skikkelsen i hele det utrolige persongalleriet som Catherine og William Booth og deres sju barn utgjorde.
Ekteparet Booth innprentet tidlig sine barn at de hadde et kall. «Du er ikke her i verden for din egen skyld. Du er sendt for andres skyld. Verden venter på deg», sa moren til eldstedatteren, som var kalt opp etter henne selv, alt da Kate var ei lita jente. Som 12-åring holdt hun bibelundervisning for andre jenter, 13 år gammel talte hun offentlig på et møte for første gang, og 17 år gammel ledet hun møteserier i flere store, britiske byer.

Pionér
Rundt 1880 startet en hektisk ekspansjonsperiode for Frelsesarmeen. I løpet av de neste ti årene utvidet den virkeområdet til en lang rekke nye land. Ett av de første var Frankrike. Den 23 år gamle Kate utnevnt som leder for invasjonsstyrken. – Hun er vårt beste kort, var William Booths begrunnelse. I tillegg besto gruppen av tre andre, enda yngre kvinner: Florence Soper, som skulle bli Kates svigerinne, Adalaide Cox, som senere ble sjef for Frelsesarmeens sosialarbeid i England, og Kate Patrick. Søndag 13. mars 1881 holdt de sine første møter i Paris.
De første møtene forløp i rolige former, men så mobiliserte pøbelen. Samtidig ble Frelsesarmeen rammet av den sterke antiklerikale bølgen som feide over Frankrike på denne tiden. Blant annet ble det hevdet at de fire unge kvinnene i virkeligheten hadde som oppgave å gjenopprette jesuittordenen i Frankrike.
I 1882 begynte hun også arbeid i Sveits, sammen med Kate Patrick og 16 år gamle Maude Charlesworth, datter av en anglikansk prest. Også Maude skulle bli en av Kates svigerinner. Oppstarten i Sveits ble enda tøffere enn den i Frankrike. Kate ble arrestert, anklaget for «ukvinnelig» opptreden. – Hadde vi kommet i flagrende, lette klær for å opptre på teater og varité, ville dere jublet og ønsket oss velkommen, sa Kate til dommeren.

«Marsjallen selger «En Avant» (den franske utgaven av Krigsropet) på en kro i Paris» – maleri av den svenske kunstneren Gustaf Cederström.

Ekteskap
I 1887 giftet Kate seg med sin nærmeste medarbeider, den nordirske kvekeren Arthur Clibborn. Hun var 28 og han var 32 år gammel. Det hevdes at generalen ikke ville at Booth-navnet skulle bli borte når døtrene hans giftet seg, så etter hans ønske tok både Kate og Arthur navnet Booth-Clibborn. Senere skulle søstrene hennes følge den samme praksisen, og kalle seg henholdsvis Booth-Tucker og Booth-Hellberg. Men Kate selv var hele livet best kjent som «La Marèchale» (marskalken). Paret fikk ti barn i løpet av 15 år, men til tross for de hyppige fødslene, holdt Kate et like høyt arbeidstempo som før, og reiste lange strekninger for å holde møter og forkynne evangeliet.
Prisen barna måtte betale i form av savn, kan man bare forestille seg. Men med barns ufattelige lojalitet aksepterte de at det måtte være slik. En gang hun skulle reise, spurte datteren Evangeline, som da var seks år: – Mamma, er det slik at dersom du ikke reiser nå, vil det være noen i den byen du skal besøke som ikke blir frelst?
– Ja, svarte moren. – Det kan komme til å skje.
– Da vil jeg at du skal reise, svarte barnet med en snusfornuft og tapperhet som barn på seks år burde bli spart for å vise.
Den mest kjente av sangene hun skrev, «Den som for Jesu skyld har forsaket», ble til i en slik situasjon. Til tross for at en av sønnene var svært syk, hadde hun reist til en annen by for å holde møter. Hun fikk telegram om at det kunne stå om livet, og gikk inn i en voldsom bønnekamp. Skulle hun avbryte møteserien? Skulle hun reise tilbake? Hun valgte å bli, men ut av bønnekampen kom en på mange måter rystende sangtekst:
«Den som for Jesu skyld har forsaket
Fader og moder, hjem eller venn
Skal få tilbake alt han har mistet
Hundrefold mere får han igjen.
Hundrer av barn og mødre og fedre
skal han få vinne for Herren god.
Dypt sunkne brødre, sørgende søstre
Skal han få bringe til korsets fot.»
Sønnen berget livet. Historien forteller at under første verdenskrig reiste den samme sønnen ut i krigen som soldat. Redslene der gjorde at han rett og slett mistet forstanden. Legene mente han aldri kom til å bli frisk igjen. – Det kan De si fordi De ikke kjenner bønnens makt, svarte moren. Og gjennom bønn og en utrettelig omsorg klarte den unge mannen å få helse og forstand tilbake. Men en annen av sønnene hennes reiste ut som misjonær, ble syk og døde etter bare to måneder på misjonsmarken.

Konflikter
I 1896 var ekteparet Booth-Clibborn blitt beordret til å overta ansvaret for Frelsesarmeen i Holland og Belgia. Her ble de i fem år. Men mot slutten av 1890-tallet kom det til stadig sterkere konflikter mellom ekteparet Booth-Clibborn og Frelsesarmeens ledelse; det vil si Catherines far William og hennes bror Bramwell. Catherine var ikke den eneste i søskenflokken som slet med farens og brorens enorme krav til lojalitet. En annen bror, Ballington, brøt i 1896 med faren og hans bevegelse, og grunnla sin egen, amerikanske variant av Frelsesarmeen: «Volunteers of America».
Ironisk nok valgte han å bruke den samme betegnelsen på sin bevegelse som broren Bramwell var blitt så opprørt over 18 år tidligere. Da hadde det stått i utkastet til årsmelding for «The Christian Mission» (som William hadde grunnlagt i 1865) at misjonen var «a volunteer army» (en frivillig armé). – Jeg er så visst ikke noen frivillig; jeg er en regulær soldat eller ingenting, utbrøt Bramwell. Dermed tok faren pennen og strøk over ordet «volunteer» og erstattet det med «salvation» (frelse). Slik ble navnet The Salvation Army (Frelsesarmeen) til.
Også broren Herbert, som var leder for arbeidet i Australia, slet med sin lojalitet til faren og Frelsesarmeen. Kravene til lydighet og disiplin ble for rigide.
Men det var situasjonen rundt Kate og hennes store familie som voldte generalen mest smerte. Det var nok Arthur som var opprøren av de to. Kveker som han var i bunn og grunn, ble armeens stramme, militære struktur for mye for ham. Og Kate var en lojal hustru som støttet sin mann i ett og alt. De deltok flere ganger på konferanser i regi av andre organisasjoner, til tross for at permisjonssøknaden de trengte for å delta, var blitt avslått. En annen gang valgte Arthur å besøke barer og restauranter i havnestrøkene i stedet for å være til stede ved et stort musikkarrangement, slik han var blitt bedt om. Han mente at arrangementet passer bedre for hedninger enn for salvasjonister. På restaurantene sang han kristne sanger mens han akkompagnerte seg selv på et instrument som kunne minne om en langeleik, der den lå over fanget hans mens han satt på en stol. Catherine brukte tida til å besøke streikende gruvearbeidere.

Catherine og Arthur Booth-Clibborn med den store barneflokken, omtrent på den tiden de brøt med Frelsesarmeen.

Både Catherine og Arthur var inne i en teologisk og religiøs prosess som gjorde at deres forkynnelse hvilte på tre stolper: Pasifisme, endetidsforventning og helbredelse ved bønn.
Da boerkrigen brøt ut i Sør-Afrika, toppet konflikten seg. William Booth led under denne konflikten. «Uansett hvem som vinner, taper jeg, for jeg har barn på begge sider av denne krigen», sa han. Roy Hattersley skriver i sin store bok om William og Catherine Booth at generalen største bekymring var at en frelsessoldat skulle komme til å skyte en annen frelsessoldat – det spørs om ikke det er å forenkle generalens dilemma vel mye. Hattersley skriver også at Bramwell sto udelt på boernes side når det gjaldt den politiske side av konflikten. Generalen følte derfor et stort press allerede, og det ble ikke mindre av at svigersønnen åpent agiterte for stans i krigshandlingene, og delte ut pasifistiske flyveblader.

Bruddet
I denne situasjonen var det Arthur Booth-Clibborn kom i kontakt med den skotske helbredelsespredikanten John Alexander Dowie. Dowie var født i 1847 og vokste opp i den presbyterianske kirken i Skottland. Han hadde flere sterke, åndelige opplevelser, og regnes som en av pinsevekkelsens forløpere, særlig fordi han vektla guddommelig helbredelse så sterkt. Med årene var han blitt svært ekstrem, og sa om seg selv at han var en reinkarnasjon av profeten Elia. Han hadde også grunnlagt en sekt som kalte seg «zionittene».
Etter å ha hatt to hemmelige møter med Dowie, erklærte Arthur seg enig med tilhengerne hans. Skulle han ta konsekvensen av dette nye synet, lå det i sakens natur at han måtte slutte som frelsesoffiser. Bramwell la all sin energi og overtalelsesevne inn i et forsøk på å få svogeren til å endre oppfatning. Sett i ettertid virker det litt påfallende at en som hadde problemer med disiplinen i Frelsesarmeen, så ukritisk underkastet seg en ny leder som ikke var mindre krevende, og langt mer ekstrem enn den han forlot. Men kanskje er noe av forklaringen at Arthur Booth-Clibborn ikke var uten sans for det ekstreme selv? Det er i hvert fall et faktum at han ble sterkt fascinert av den skotske predikanten.
For William og Bramwell var det ekstra smertefullt å tenke på at dersom Arthur forlot Armeen, ville Kate slå følge med ham, og med dem den store barneflokken. Men 10. januar 1902 trakk Arthur Booth-Clibborn seg som offiser i Frelsesarmeen. Det ble gjort et forsøk på å få til en ordning som gikk ut på at Kate kunne fortsette som offiser, men hun oppfattet dette som et forsøk på å splitte opp ekteskapet hennes. «Hvordan kan dere tro at jeg vil snu ryggen til min mann? Han som jeg elsker av hele mitt hjerte? Hva er det i Frelsesarmeens regler som står over båndet mellom mann og kone, og krever at man skal gå tilbake på de løfter og den troskap som hører hjemme i et ekteskap?» skrev hun til sin bror og far. Hun var på dette tidspunktet gravid med sitt og ektemannens tiende barn.
Kanskje var det ikke tilfeldig at hun og mannen markerte sin 15 års bryllupsdag ved å offentliggjøre at de hadde dannet «Friends of Zion Christian Mission», en nesten provoserende tilslutning til Dowie og hans bevegelse, samtidig som navnet spilte på det som hadde vært opprinnelsen til Frelsesarmeen i sin tid.

Smerte
Catherine var sterkt knyttet til sin bror og far, og de til henne. Så bruddet må ha vært smertefullt for alle parter. Smerten – kanskje også bitterheten? – satt lenge i. Da en av Kates søstre, kommandør Emma Booth-Tucker, omkom i en jernbaneulykke i USA i 1903, ett års tid etter Kates brudd med Frelsesarmeen, skrev hun et varmt brev til sin far. Men i dagboka hans står det bare kort at han hadde fått et brev fra «Mrs. Clibborn» i anledning Emmas død. Han hadde betegnet henne som «vårt beste kort» – nå refererte han til henne som «Mrs. Clibborn».
Roy Hatterley skriver at William Booth forsto nok at Kate ikke delte sin manns oppfatning av Dowie og det han sto for. Men det han kanskje ikke forsto, var at Kate elsket sin mann høyere enn hun elsket Frelsesarmeen. For, som William hadde innprentet både henne og de andre barna: – Jeg er først og fremst din general, dernest din far.
Om det var Catherines brudd som gjorde det, er ikke godt å si, men noen måneder senere, i mai 1902, trakk også Herbert Booth, den begavede sangdikteren og musikeren, seg fra Frelsesarmeen, sammen med sin kone. Det tok fire måneder før generalen tok seg tid til å svare på brevet fra sin sønn. Offisielt het det at Herbert Booth trakk seg «av helsemessige årsaker».

Zion City
Etter bruddet med Frelsesarmeen, sto den store familien uten tak over hodet. William ga klar beskjed om at det ikke var aktuelt å skaffe dem noe husvære. I denne situasjonen bestemte Arthur seg for å flytte til USA. Dowie hadde opprettet en koloni utenfor Chicago som fikk navnet «Zion City». Kate var fremdeles sterkt kritisk til så vel Dowies person som det han sto for, men følte samtidig at hun at hun ikke hadde noe annet valg enn å følge med, sammen med de ti barna. Den yngste var ennå ikke ett år gammel.
Tiden i Zion City ble tøff for Kate. Hun sørget over bruddet med Frelsesarmeen og konflikten med faren og broren. Samtidig var hun opprørt over Dowies forkynnelse, som i stor grad gikk ut på å kritisere andre forkynnere. Heller ikke William Booth gikk fri. I et møte beskyldte han Booth for å ta lett på de rikes synder, slik at han ikke skulle gå glipp av deres pengegaver. Kate spratt opp fra sin plass: – Det er løgn! Ingen har refset de rikes synder som min far, og De er feig som sier slike ting når han ikke selv er til stede, tordnet hun til Dowie.
Dowie forsto at han burde prøve å vinne Kate over på sin side. Men hun ga ikke ved dørene. Den eneste gangen hun ble bedt om å tale i Zion City, gikk hun til frontalangrep på en tale Dowie hadde holdt der han beskrev kong David som «en uren hund». Kate leste Salme 51 der David ber «La meg atter fryde meg over din frelse…». I over en time holdt hun en forsamling på 5000 fjetret mens hun snakket om kong David og hvordan hans erfaringer ga menneskene håp. – Den første jeg håper å møte i himmelen, er David, sa hun. – Med alle sine feil var han mannen etter Guds hjerte. Når han kunne få en ny anledning, kan alle det, sa hun.
Det gjaldt ikke for henne. Hun ble ikke bedt om å tale flere ganger i Zion City. Senere skulle hun kalle tiden i Zion City «mine år i helvete».

Ny tjeneste
Etter en tid fikk hun overtalt Arthur til å forlate Zion City og vende tilbake til Europa. Nå var det han som var ulykkelig. Han trodde fremdeles på Dowie som «den nye Elia». Kate på sin side hadde trodd at når de forlot Zion City, ville familien bli tatt imot med åpne armer igjen av sine gamle kjente. Slik gikk det ikke. Tilliten var brutt. Dette tok så sterkt på Kate at etter to tunge år i Brüssel vendte hun og familien tilbake til Zion City.
Dowie utnevnte nå Booth-Clibborn til sin mann i St. Cloud i Frankrike. Men så ble Arthur syk. En infeksjon i kneet utviklet seg til en livstruende sykdom. Å få medisinsk behandling var det alvorligste brudd på alle lover i Zion City, og ikke før var Booth-Clibborn blitt lagt inn i sykehus og operert, før han og hele familien ble ekskludert fra Zion City av Dowie. Operasjonen gjorde Booth-Clibborn til krøpling, men berget livet hans. Meldingen om eksklusjonen ble overrakt omtrent idet han våknet av narkosen fra de to som hadde vært hans nærmeste medarbeidere.
Denne erfaringen åpnet øynene også til Booth-Clibborn. Senere skrev han: «Dowie bidro til å ødelegge min sanne tro. Han falt i samme synd som djevelen, nemlig hovmod.» Etter bruddet med Zion City er det taust om Arthur Booth-Clibborn.
I 1908 vendte familien tilbake til England. Catherine oppdaget til sin forskrekkelse at hun, etter å ha snakket fransk daglig i mange år, nå snakket engelsk med aksent. Og barna hennes kunne ikke noe særlig engelsk, de heller. Dette bidro til å øke følelsen av fremmedgjøring. Den store familien hadde små inntektsmuligheter, og levde rett og slett i fattigdom.
Da faren lå på dødsleiet i 1912, spurte hun broren om tillatelse til å se ham. Det fikk hun, men han la til at hun ikke måtte gi seg til kjenne, for det kunne bli en for stor påkjenning for ham. Hun adlød dette, og da faren, som var blitt blind, sa: – Er det noen der? listet hun seg bare stille ut og vinket en taus avskjed til sin far.

De siste årene
Arthur Booth-Clibborn døde 20. februar 1939, 84 år gammel. I det norske Krigsropet ble dødsfallet omtalt kort og nøkternt slik:

Mr. Booth-Clibborn –
generalens svoger, gikk hjem til Gud søndag den l2te februar. Mr. Booth-Clibborn sluttet sig til Frelsesarmeen i sin ungdom og gjorde en betydelig innsats som pionér for Frelsesarmeen i Frankrike og Sveits. I 1887 inngikk han ekteskap med general og fru William Booths datter («The Marechale», som gjestet Oslo for noen måneder siden). Han hadde rang av kommandør og var en meget fremtredende Arméleder. I snart en menneskealder har sykdom i stor utstrekning hindret hans aktivitet på den kristne front.
Kommandørlt. Gore og oberst Joshua Smith representerte generalen ved begravelsen som fant sted ved Highgate forrige torsdag (Krigsropet nr. 19 /1939).
Generalen som det vises til her, var Catherines søster Eva, eller Evangeline, som var Armeens verdensleder fra 1934 til 1939.
Kate tok etter hvert opp igjen sin predikantvirksomhet etter det defintive bruddet med Dowie og Zion City. Hun ble en frittgående, uavhengig verdensevangelist som nok fikk mange innbydelser også på grunn av sitt kjente navn. Høsten 1938 besøkte hun Norge, og ble hyllet i media som «Marskalken». Det var tilnavnet en fransk prest hadde gitt henne da hun var en ung frelsesoffiser i Paris. I forbindelse med besøket ga et norsk forlag ut boken om henne som en av hennes svigersønner hadde skrevet. I 2006 kom boka i ny utgave på norsk, etter initiativ fra bevegelsen JesusKvinner.
Da hun fylte 90 år, i 1948, skrev en av hennes sønner til Frelsesarmeens hovedkvarter og spurte om Frelsesarmeen kunne arrangere et møte i forbindelse med merkedagen. Han fikk svar fra stabssjefen om at man ikke så det som naturlig at «Mrs. Clibborn» fikk holde møter i Frelsesarmeens regi. Men et møte ble holdt likevel, og tusenvis av salvasjonister møtte fram for å hylle henne.
Kate var født 18. september 1858 og døde 9. mai 1955, nær 97 år gammel. Som Arthur, ønsket også hun en stille begravelse. Blant dem som møtte fram, var Frelsesarmeens daværende verdensleder, general Wilfred Kitching.
Med Marskalken gikk kanskje den mest fascinerende kvinneskikkelsen i moderne kirkehistorie bort.

Kilder:
Fanny Ekenstierna: WILLIAM BOOTH. Salvata Kristelig Forlag, Oslo, u.å.
Harald Hjelm-Larsen: Artikler i Ex-Nytt nr. 4/1936 og nr. 1/1947
Roy Hattersley: BLOOD AND FIRE. William and Catherine Booth and their Salvation Army – London, 1999
Robert Liardon: GUDS GENERALER. Hermon Forlag, Skjetten, u.å
Robert Sandall: THE HISTORY OF THE SALVATION ARMY, VOL. II – London 1950
James Strahan: MARSJALEN. Historien om datteren til William og Catherine Booth. Hermon Forlag, Skjetten, 2006
Arch Wiggins: THE HISTORY OF THE SALVATION ARMY, VOL. IV – London 1964
www.salvationarmy.org/heritage
www.members.tripod.com/thesalvationnavy/Army/Marechale.html