Rebecca Solevåg fra Stavanger (bildet) ble valgt inn som nytt medlem av styret i Frelsesarmeens Historiske Selskap da selskapet hadde sitt årsmøte i Oslo lørdag 26. oktober. Det nye styremedlemmet er forsker ved Misjonshøyskolen, og frelsessoldat i Stavanger. Hun har blant annet vært redaktør for jubileumsboka som ble gitt ut i sommer i forbindelse med Frelsesarmeens 125-årsjubileum.
De øvrige styremedlemmene ble alle gjenvalgt. Disse er: Per Arne Krumsvik, Askim, Emil Skartveit, Oslo, Rune Isegran, Moss, Synneva Vestheim, Oslo, og Nils-Petter Enstad, Arendal. Varamedlemmer til styret er Turid Formo, Krokstadelva, og Marta Maria Esepseth, Nesbyen.
Per Arne Krumsvik er styrets leder.
Før årsmøtet ble det arrangert en byvandring «I diakoniens historie». Guide var Marta Maria Espeseth.

Årsmelding for arbeidsåret 2012 – 2013

Styret:
Frelsesarmeens Historiske Selskap (heretter: Selskapet) hadde sitt første ordinære årsmøte lørdag 23. juni 2012 på Oslo Kristne Senter i forbindelse med Frelsesarmeens årskongress. 9 medlemmer møtte.

Årsmøtet valgte følgende styre:
Styreleder:
Per Arne Krumsvik, Askim korps
Styremedlemmer:
Rune Isegran, Moss korps, Emil Skartveit, Lillestrøm korps, Synneva Vestheim, Templet korps, Nils-Petter Enstad, Askim korps.
Varamedlemmer:
Turid Formo, Nedre Eiker korps og Marta Maria Espeseth, Gol korps.

Styret har hatt 6 møter i løpet av arbeidsåret og behandlet 31 saker.

Jostein Nielsen og senere Jan Risan har møtt i styremøtene som observatør for Ressurssenteret Jeløy med tale – og forslagsrett i møtene.

Medlemmer:
Selskapet har 2013 121 medlemmer pr. 30. september.

Aktiviteter:
Historiske vandringer
Selskapet har gjennomført to «historiske vandringer» i løpet av arbeidsåret.
Den første var en vandring på Oslos østkant. Denne ble gjennomført 27. oktober 2012, og samlet et 20-tall deltakere i fint høstvær. Guide var Rune Isegran. Etter vandringen ble det invitert til miniseminar og boklansering i «Oasen», Lakkegata 15 (se mer under «Publikasjoner»).
Den andre vandringen ble arrangert onsdag 26. juni 2013 på Vestre Gravlund i Oslo. Temaet for vandringen var «Frelsesarmeens krigergraver». Til tross for øsende regn, samlet vandringen et 30-tall deltakere, og interessen og engasjementet var stort. Guide ved denne vandringen var Nils-Petter Enstad.

Seminar
I forlengelsen av den historiske vandringen på Oslo øst, ble det holdt et miniseminar i «Oasen». Det var innlegg ved Hallgeir Elstad, Anne Christiansen, Gudrun Lydholm, Jostein Nielsen og Nils-Petter Enstad. Seminarvert var Per Arne Krumsvik (se mer under «Publikasjoner»).

I helgen 8.-10. mars 2013 ble det arrangert historisk seminar på Jeløy. Her var det 12 påmeldte deltakere. I tillegg fulgte kadettene ved Offisersskolen seminaret. Seminaret hadde stemmerettsjubileet som en «rød tråd», og forelesningene tok bl.a. for seg Othilie Tonnings foredrag om kvinners stemmerett, kvinnelige sangforfattere i Frelsesarmeen i Norge og Hanna Ouchterlonys dagbok fra årene i Norge. Blant foredragsholderne var kommandør Sven Nilsson fra Sverige, Marta Maria Espseth, Rebecca Solevåg, Synneva Vestheim, Jan Risan og Nils-Petter Enstad.

Under årskongressen 2013 ble det arrangert et historisk seminar lørdag 29. juni på Oslo Kristne Senter. Emil Skartveit ledet seminaret som var lagt opp som et tradisjonelt møte på armeen. Andreas Welander, Marit Urke Krumsvik, Einar Høyland og Tor Arne Hansen «vitnet», med utgangspunkt i ulike historiske beretninger. Dr. art. Hans Arne Akerø foreleste om Frelsesarmeens fromhetsliv. Seminaret samlet anslagsvis 153 deltakere.

Publikasjoner
Selskapet har gitt ut to utgaver av sitt historiske tidsskrift i den perioden meldingen dekker. Per Arne Krumsvik har vært redaktør for begge utgavene.

I forbindelse med den historiske vandringen og miniseminaret i oktober, ble boka «Så lenge… William Booth for 100 år siden og i dag» lansert. Boka er gitt ut av Selskapet og tar for seg ulike sitater fra William Booth. Blant de åtte bidragsyterne til boka, er tre ikke knyttet til Frelsesarmeen. Det gjelder professor i kirkehistorie, dr. theol. Hallgeir Elstad, leder for JesusKvinner Anne Christiansen og pastor og forfatter Sten Sørensen.
Utgivelsen ble referert i flere medier og anmeldt i avisa «Dagen». Bakgrunnen for utgivelsen var en markering av 100-årsdagen for William Booths død.

Utstilling
Selskapet bidro til en historisk utstilling på Oslo Kristne Senter under årskongressen 2013, som også markerte Frelsesarmeens 125-årsjubileum i Norge. Selskapet bemannet en stand der interesserte kunne melde seg inn eller ta med informasjon.

Medlemsverving
Selskapet har ikke drevet noen offensiv medlemsverving, men medlemmer av styret har prøvd å bruke ulike anledninger til å gjøre Selskapet kjent, og oppfordre til medlemskap. For eksempel kåserte styremedlem Nils-Petter Enstad om Selskapets arbeid i et møte med Frelsesarmeens pensjonistgruppe 2. april 2013, og to pensjonerte offiserer meldte seg inn.

Økonomi
Selskapet drives av frivillig innsats og mottar ikke tilskudd fra moderorganisasjonen. Medlemskap koster kr. 250 pr. år og inntektene fra dette går primært til produksjon av Selskapets publikasjoner og materialkostnader ved ulike arrangementer.
Boken «…Så lenge», omsatte bra utover medlemsmassen i Selskapet og var med på å gi et pent overskudd på ca. 8000 kr i 2012 (endelige regnskapstall vil foreligge nærmere årsskiftet).

Annet:
Blogg
Selskapet har opprettet en blogg der artikler og nyhetsmeldinger blir lagt inn. Bloggen heter www.fahistoriskselskap.bloggnorge.com. Administrator er styremedlem Nils-Petter Enstad.
Bloggen redigeres kronologisk, slik at den nyeste saken alltid ligger øverst. På bloggen er det flere biografiske artikler, noen litterære artikler og en del oversikter, eksempelvis over hvem som har vært landsledere i Norge og over norske frelsesoffiserer som har hatt ledende stillinger i andre land.
Kommende aktiviteter annonseres på bloggen, og som regel også referat fra disse aktivitetene.
Pr. 21. september 2013 er det 27 artikler/tekster som er lagt ut på bloggen.

Facebook
Selskapet har ingen egen Facebook-side, men det er to Facebook-grupper som berører Selskapets arbeidsområde. Det er gruppen «Frelsesarmeen i gamle dager» og «Gamle sangtekster fra Frelsesarmeen».
Nye artikler/tekster på Selskapets blogg blir rutinemessig linket til en av disse gruppene av bloggens administrator.

Framover
Vi har etablert ett tidsskrift og har arrangert flere seminarer med historisk vinkling. Selskapet har konkrete planer om å holde frem med denne type aktiviteter i arbeidsåret som ligger foran. 21.-23. mars arrangerer vi et historisk seminar med foreløpig arbeidstittel «Våre røtter: Fra metodisme til salvasjonisme», hvor vi ønsker å belyse Frelsesarmeens teologi og tidlige historie sett i lys av weslyansk metodisme. Kaptein Young Song Kim og fru Soo Kim har takket ja til å delta på seminaret. Kim har i løpet av sine teologiske studier spesialisert seg på hellighetslære og weslyansk teologi.
Selskapet ønsker å bidra til en gjennomtenkt og strategisk måtte å ta vare på og formidle Frelsesarmeens historie i Norge, Island og Færøyene. Vi tror økt fokus på digitalisering og en overordnet strategi for Frelsesarmeens museum vil bringe oss nærmere et slikt mål.

Oslo, 26. oktober 2013
For Frelsesarmeens Historiske Selskap

Per Arne Krumsvik
styreleder

Synneva Vesteheim – Emil Skartveit – Rune Isegran -Nils-Petter Enstad
styremedlemmer

Turid Formo – Marta Marie Espseth
varamedlemmer

Lørdag 26. oktober arrangerte Frelsesarmeens Historiske Selskap en vandring i diakoniens historie på Grønland i Oslo. Guide var Marta Maria Esepseth, og vandringen startet i det som nå er kjent som spisestedet «Asylet», med adressen Grønland 28.
Navnet har huset fra den gang det var «børneasyl» her, en forløper til de moderne barnehagene. Her kunne opp til et par hundre barn oppholde seg om dagen mens mødrene dere var på jobb.
Senere ble det sykehus med Norges første sykepleierutdanning her, og enda senere aldershjem.
Det er mye diakonal historie med forankring på Grønland i Oslo. Lutherske diakonisser, katolske ordenssøstre, metodistiske betaniasøstre og ikke minst slumsøstrene arbeidet i dette området, og det var oppgaver nok til alle.
Vandringen endte på Enerhaugen, og samlet mellom 15 og 20 deltakere.

Tekst og foto: Nils-Petter Enstad

Av Nils-Petter Enstad

Blar man gjennom gamle årganger av Krigsropet, fra forholdsvis tidlig i Frelsesarmeens historie og til langt ut i mellomkrigstida, vil man gang på gang støte på minneord over frelsesoffiserer og tidligere frelsesoffiserer som er gått bort i svært ung og forholdsvis ung alder. I minneordene kan man ofte lese om at dødsårsaken var et helsesammenbrud vedkommende pådro seg i tjenesten, og som oftest var det snakk om unge kvinner.

En av disse unge kvinnelige frelsesoffiserene het ensein Kirsti Storbæk. Hun døde sommeren 1906, bare 27 år gammel. Når jeg velger å fortelle akkurat hennes historie, er det fordi jeg kom over den da jeg skrev boka om Askim korps, i forbindelse med menighetens 100-årsjubileum i 2002. Fortellingen om henne er typisk for mange andre, tilsvarende historier.

Fra Trysil
Kirsti Olsdatter Storbæk var født i Trysil i Østerdalen 24. mars 1879. Som 17 -åring ble hun omvendt til Gud under et møte i hjembygda, og noen måneder senere ble hun innvidd til frelsessoldat i Kristiania 3. korps. Hva som hadde ført henne fra Østerdalen til hovedstaden, tier kildene om. Trysil korps ble ikke åpnet før mange år senere, i desember 1911. H.A. Tandberg skriver i «50 års korstog»: «Det var visstnok nu avdøde ensein Storbæk fra Støa i Trysil som ga støtet til at Armeen åpnet korps der oppe». I så fall må det ha vært minnet om henne som holdt tanken om en egen menighet for Frelsesarmeen i Trysil levende, og førte til korpsdannelsen fem år etter hennes død.
Etter bare ett år som frelsessoldat, begynte Kirsti Stobæk på Frelsesarmeens krigsskole, og i løpet av de to neste årene var hun stasjonert som assistent ved åtte forskjellige korps. Fra desember 1900 og til hun døde seks år senere, var hun leder for sju forskjellige korps. Tre av disse lå i hovedstaden.

Askim
Ett av korpsene hun ledet, var Askim korps. Hit kom hun i januar 1903, og hun tok farvel i desember samme år. Hun var den andre i rekken av korpsledere i Askim, og fikk et begivenhetsrikt år i Indre Østfold. Det ble et år som ikke minst var preget av vekkelse. Blar man gjennom Krigsropets årgang for 1903, finner man en rekke meldinger fra Askim, signert henne. De er alle fulle av begeistring og entusiasme.
Den første sto få uker etter ankomsten: «Fra Kr.ania 5 til Askim. I kun 4 maaneder fik jeg være i 5te korps; men det var en herlig tid, særskilt i det sidste. Ca. 50 sjæle bad vi med, hvoraf 16 blev soldater og 12 rekruter og de fleste av de andre var ogsaa frelste. Farveldagen var helt igjennem velsignet af Gud, 3 mænd og 3 kvinder bad vi med den dag. Nu er løitn. Kristensen og undertegnede ankommen til Askim, hvor vi har faaet en god modtagelse af løitn. Ellefsen og soldaterne. Har nu begyndt kampen mod synd og djævel og synger fuld af tro: «Se vor skare skal fienden slaa». Storbæk.»
I Krigsropet 25. april står en ny rapport: «Krigen gaar til seier for Guds folk, som den altid gjør, naar den kjæmpes i Herrens navn. Det er skarpe træfninger og haarde kampe, men fanger tages hver uge; sidste søndag havde vi et hærligt møde, 300 mennesker tilstede, 7 mænd og 2 kvinder indviedes til soldater, 5 sergeanter fik sine fuldmagter, og en sjæl søgte og fandt frelse. Soldaterne er soldater og elsker frelseskrig. Løitnanterne Ellefsen og Kristensen lever vel og trives godt, ligeledes eders under frelsesfanen lykkelige – Storbæk».

Vekkelse
Ved siden av den daglige drift av menigheten, med opp til 500 personer til stede ved møtene, fikk korpset sitt eget lokale i denne perioden. Det ble vigslet til sitt bruk i oktober, og få uker senere fikk korpslederen farvel. Igjen skriver hun til Krigsropet: «Askim – Kr.ania 7. I vel 10 maaneder var Askim min kampplads. Haarde kampe, men ogsaa virkelige seire, og naar jeg ser tilbage paa tiden i Askim maa jeg sige: Gud har været trofast og kameraterne hjælpsomme. Hvad fornægtelesugens indsamling angaar, saa har jeg aldrig seet soldater, der med iver og kjærlighed har grebet fat slig som Askim-soldaterne.
Den første uge i 7de korps er gaaet. Hid er vi jo kommet for at «bryde nyt land», og vi har i sandhed faaet føle det de første dage av ugen. Nu har vi faaet leiet os hus og faaet nogen møbler, saa nu er vi ikke hjemløse længere. Herlige møder har været afholdt, som har været besøgt af ca. 350 personer, hvoraf 14 har bedet til Gud om frelse. Med Gud som anfører og vore 5 soldater skal seiren blive vor ogsaa i Vaterland.»

«Haarde kampe»
Når hun skriver om «haarde kampe» i Askim, var det mer enn en talemåte. Det kunne gå røft for seg når Frelsesarmeen kom til nye steder, og i boka «Askim kommune gjennom 100 år» kan man lese at i 1903 klaget en av bygdas politimenn, politiassistent M. Løken, over den uro som fulgte med Frelsesarmeens møter. «Særlig graverende hadde det vært under en basar, da politiet, skjønt de hadde foretatt flere arrestasjoner, ikke hadde vært i stand til å opprettholde orden», heter det i boka. Dette var nok en spesielt dramatisk episode, men også senere ble det rapportert om uro rundt Armeens møter. I 1907 vedtok kommunestyret derfor å sende en henvendelse til Frelsesarmeens hovedkvarter om man ikke kunne sende mannlige korpsledere til Askim, da man antok at disse ville ha lettere for å holde orden…
Den henvendelsen berørte nok – i hvert fall indirekte – noe av det som var sakens kjerne: De fleste som oppsøkte Frelsesarmeens møter i Askim på denne tiden var menn som enten var enslige, eller borte fra konene sine i lange perioder. Frelsesoffiserene var to og tre enslige, forholdsvis unge kvinner. Det er naivt å tro noe annet enn at det kunne oppstå sterke erotiske spenninger på benkene, og at dette var noe av årsaken til bråk og slåsskamper etterpå.

Siste runde
Fra Askim gikk ferden tilbake til hovedstaden, og derfra til Tønsberg og senere til Haugesund. Her ble den unge frelsesoffiseren rammet av det Krigsropet litt kryptisk kaller «den hjertelidelse, der blev hennes bane». I juni 1906 var det meningen at hun skulle reise til Frelsesarmeens hvilehjem for rekreasjon, men i stedet ble hun lagt inn på Rikshospitalet. Etter et par uker der døde hun stille og fredelig, bare 27 år gammel. Hva dødsårsaken egentlig var, blir bare gjetting. «Hjertelidelse» er ikke akkurat noen diagnose. Et hektisk liv med mange flyttinger og et intenst arbeidspress bidro nok heller ikke til å fremme sunnhet og helse.
Dødsfallet gjorde et enormt inntrykk på hele Frelsesarmeen. Kirsti Storbæk var godt kjent over store deler av landet etter sine åtte års innsats som frelsesoffiser en rekke steder. Hennes tjeneste og livsførsel var slik at man både fikk respekt for henne og ble glad i henne. Bildet man får av henne. blant annet gjennom de mange meldingene til Krigsropet, viser en ung kvinne som var full av entusiasme, begeistring og sterk tro på den oppgaven hun hadde gjort til sin. Men samtidig ser vi bildet av en som gikk inn for dette med en slik glød at hun brant sitt lys i begge ender, og derfor brant det vel også ned så raskt som det gjorde.

Av Nils-Petter Enstad

Frelsessoldaten Laura var hushjelp hos familien Undset. I romanen «Elleve år» kalles hun Marie.

Hva gjorde at den unge Sigrid Unset oppsøkte Templet i Pilestredet en gang på 1890-tallet? Et bilde som ble funnet på Bjerkebæk mange år senere gir kanskje et svar.

Barndomsskildringen Elleve år (Aschehoug 1934) står i særklasse i Sigrid Undset (1882 – 1949) sitt forfatterskap. I formen er det en roman, men den har sterke, selvbiografiske trekk. Sånn sett kan det være et definisjonsspørsmål om man vil kalle den en roman med selvbiografiske trekk, eller en selvbiografi i skjønnlitterær form. Hovedpersonen i boka heter Ingvild. Hennes far er historiker og arkeolog, slik også Sigrid Undsets far var. Ingvild er 11 år når faren dør, slik også Sigrid var det. At hun kaller sitt alter ego Ingvild blir derfor oppfattet som en henvisning til hennes far, som het Ingvald.

«Inn fra utmarken»
Da boka kom ut, var det gått ti år siden Sigrid Undset ble tatt opp i den katolske kirke. Prosessen som førte henne fra en intellektuell, urban agnostisisme til en dyp og inderlig kristen tro, har hun beskrevet som at «Vår Herre hentet meg inn fra utmarken». I dobbeltromanen om Paul Selmer, Gymnadenia (Aschehoug 1929) og Den brennende busk (Aschehoug 1930) skildrer hun denne prosessen.
Den urbane, intellektuelle agnostisismen var en arv fra barndomshjemmet. Ingen av foreldrene hadde noe personlig forhold til tro og kristendom mens Sigrid og hennes to yngre søstre vokste opp. Etter at døtrene var blitt voksne, hendte det moren sukket og sa hun skulle ønske hun hadde lært dem mer respekt for det hellige. Sigrid pleide den gang å svare at det var få tid hun var så takknemlig for, som den «gudløse» arven fra barndomshjemmet. Men etter at Sigrid hadde konvertert, beveget også moren seg i retning av den katolske kirke, og ble tatt opp i den på sine eldre dager.
I Elleve år forteller Sigrid Undset om de første forsøkene sine på å nå fram til en kristen bevissthet. Det begynner med at hushjelpen Marie, forsøker å få den bråmodne elleveåringen til å tenke på alvorligere ting enn pynt og fjas.
– Jeg synes du skulle ta og gå i kirken, jeg, Ingvild, sa Marie en gang Ingvild stod og uffet seg i entreen. – Bare tenk på alle de negerbarna, du, som går mange mil gjennom urskogen og vasser over elever med krokodiller og allting for å få høre Guds ord. Og så du som bare behøver å gå tvers over gaten, så er du der. Men aldri noen i dette huset som tenker på å søke Guds hus en søndag. Jeg skjønner ikke at du ikke skjems, jeg (side 222).

«Heidundrede Gud»
Familien Undset bodde på dette tidspunkt i Keysersgate i Kristiania. Når Marie sa at Ingvild «bare behøver å gå tvers over gaten», er det i hvert fall to gudshus det er naturlig å tenke på. Det er Trefoldighetskirken og det er Frelsesarmeens lokale Templet, som den gang lå i Pilestredet 22. Ingvild var innom begge steder.
Besøket hun må ha avlagt frelsestemplet i Pilestredet, har nedfelt seg i én eneste setning i Elleve år. Der skriver Sigrid Undset at «frelsesarmistenes Gud var en heidundrende Gud med blod og ild og forkjærlighet for fryktelige fargesammensetninger, marineblått og skittenrødt og mørkegult».
Dette er også, så vidt vites, den eneste gangen hun nevner Frelsesarmeen i sitt svært rikholdige forfatterskap.
At Frelsesarmeens møteform med hornmusikk, fanesving og håndklapp kunne gi et «heidundrende» inntrykk på en ung jente med Sigrid Undsets bakgrunn, skal ikke forundre noen. Mer forunderlig er det at hun i det hele tatt forvillet seg inn på et frelsesarmémøte.
Forklaringen på dette kan man kanskje finne i bildematerialet til boka Tolv år (Aschehoug, 1998). Boka er et ufullført manuskript som ble funnet da man begynte å rydde på Bjerkebæk etter at forfatterens svigerdatter Christiane Undset Svarstad var død, og den fortsetter beretningen der Elleve år slutter.
I denne boka finner man et fotografi av Laura, som var tjenestepike hos familien Undset. Det var et bilde man fant under oppryddingen på Bjerkebæk. På dette bildet er Laura kledd i Frelsesarmeens uniform. Sannsynligheten er stor for at Laura er identisk med den hushjelpen som i Elleve år kalles Marie. Da Frelsesarmeen kom til Norge i 1888, var det ikke minst mange tjenestejenter og hushjelper som sluttet seg til bevegelsen. Gitt at Marie er identisk med Laura, må man også kunne formode at det var hun som tok med seg Ingvild til det som muligens ble Sigrid Undsets eneste møte med Frelsesarmeens gudstjenesteform – i hvert fall i oppveksten.
Besøket i Trefoldighetskirken førte heller ikke til noen religiøs oppvåkning for den bråmodne, reflekterte jenta. I stedet ble hun brydd på prestens vegne når han talte; hun syntes han rett og slett gjorde seg til.

Omtalt
Den religiøse utvikling som Sigrid Undset senere gjennomgikk, og som førte til en av norsk kulturhistories mest omtalte og analyserte kristne omvendelser, er grundig omtalt av andre og i andre fora. I 1928 fikk hun Nobelprisen i litteratur for sine middelalderromaner – først og fremst de tre bindene om Kristin Lavransdatter og de fire om Olav Audunsøn i Hestviken.
Som praktiserende katolikk tok hun sin tro og dens riter på alvor, selv om det kunne skje på en slagferdig måte. Vanen med å banne når hun ble sint, la hun aldri helt fra seg, og da en medkristen minnet henne om at hennes skytsengel noterte seg hvert ord hun sa, skal hun ha brummet: – Da håper jeg han kan stenografere.
Men i Frelsesarmeens korps på Lillehammer visste man at den verdensberømte forfatteren på Bjerkebæk hadde respekt for og var glad i den «heidundrende» organisasjonen hun så vidt hadde besøkt i sin ungdom.
Denne kjærligheten og respekten måtte ha mer med hushjelpen Laura å gjøre, enn med det korte møtet i Pilestredet få år før århundreskiftet. I årenes løp gikk det mange gaver fra Bjerkebæk til Frelsesarmeens lokale, som den gang lå i Anders Sandvigs vei på Lillehammer. Så om ikke Sigrid Undset ble av dem som stilte sin sympati for Frelsesarmeen mest synlig til skue, er det grunn til å tro at det gjennom hele livet dirret en streng av ømhet mellom de to – frelsessoldaten og nobelprisvinneren.

Litteratur:
Hallvard Rieber-Mohn: Sten på sten. Fem blikk på Sigrid Undset (Aschehoug, 1982)
Sigrid Undset: Elleve år (Aschehoug, 1934)
Sigrid Undset: Tolv år (Aschehoug, 1998).

Av Nils-Petter Enstad

Forfatteren Anne Karin Elstad (1938 – 2012) var en landets mest leste og folkekjære fortellere. I den selvbiografiske romanen «Hjem» (2206) forteller hun da hun fikk en tidligere misjonær for Frelsesarmeen som stemor.

Anne Karins far var blitt enkemann og satt igjen med fem barn. Som eldste datter i huset, falt mye ansvar på 15 år gamle Anne Karin. Men etter en tid dukket det opp en dame på gården som i utgangspunktet var tenkt å være der som husholderske. Da hun ikke kunne tenke seg det likevel, fridde Anne Karins far til henne, og hun sa ja.

Fra det første besøket hentes følgende fra boka: «Når vi to gikk sammen i arbeidet, fortalte hun om seg selv. Hun var utdannet diakonisse. Etter endt utdannelse ble hun gift med en diakon, og de to reiste til Java for å virke der i regi av Frelsesarmeen. Ekteskapet ble oppløst etter kort tid, hvorfor unnlot hun å nevne. Hun ble på Java i en årrekke, jobbet på et sykehus, men under krigen ble hun og hele personalet tatt til fange av japanerne, og sammen med nederlandske venner havnet hun i en japansk fangeleir. I løpet av de to årene i fangenskap døde mange av vennene hennes. Det var tilfeldigheter at hun overlevde, sa hun. Da hun omsider kom til Norge, langt ut på sommeren i 1945, var hun så avmagret at hun behøvde et års rekreasjon for å komme på bena igjen.
Etter at hun var restituert, tok hun etterutdanning som helsesøster. Det var jobben hennes nå, og hun trivdes med arbeidet. Hun var barnløs, men hun kom i kontakt med barn gjennom jobben som helsesøster, og hun hadde mange tantebarn som fylte opp dette tomme rommet i livet hennes, sa hun» (side 362).

Theodora Baastø
Den nye stemoren het Theodora, men foretrakk å bli kalt Dora.
I Frelsesarmeens historie er hun kjent som «fru adjutant Baastø». Hun levde fra 1902 til 1998. Sammen med sin mann Syver Baastø ble hun ordinert som frelsesoffiser i 1933, og de reiste nokså umiddelbart ut til Java som misjonærer. De var begge helsefaglig utdannet, han som diakon og hun som diakonisse. På Java ble de knyttet til en av mange helsetilbudene Frelsesarmeen drev i det vidstrakte landet som nå heter Indonesia.
I 1940 skulle de ha kommet til Norge på hjemlandsferie, men krigen hadde kommet både til Norge og Asia, og det ble umulig med hjemreise. Når det i Elstads bok heter at ekteskapet ble oppløst etter kort tid, er dette feil, enten det nå var Dora som framstilte det slik, eller det er Anne Karin Elstad som husket det slik. Hvordan forholdet mellom de to ektefellene har vært, vet bare de selv, men det var først da de kom hjem fra Java etter krigen at ekteskapet deres ble formelt oppløst. Under mesteparten av krigen var de imidlertid adskilt, som fanger i hver sin leir.
I Elstads fortelling er det forholdet mellom henne og stemoren som er i fokus. Å komme inn som en reservemor for en stor barneflokk i en alder av 50 år er selvsagt utfordrende for noen hver. Utfordringen ble ikke mindre av de kulturforskjellene som dels lå i Dora var fra Østlandet – hun var vokst opp i Aurskog – dels at hun med sin kristne bakgrunn hadde litt andre koder enn Anne Karin for hva en jente på 16 år kunne være med på og ikke.

Konflikt, men ingen krise
Noen krise kom det aldri til. Konfliktene mellom den unge jenta og den godt voksne stemora var trolig omtrent slik konflikten mellom en biologisk mor og hennes tenåringsdatter også kunne vært. Da Anne Karin fikk seg huspost i den samme bygda, roet det hele seg.
Fortellingen om den senere forfatteren og den tidligere misjonæren er interessant som et gløtt inn i livet til en som valgte å bryte både med den tjenesten hun hadde gått inn og med den tro som hadde inspirert henne til det. Når det gjelder det siste, fortalte Theodora i et intervju med ukebladet «Hjemmet» på 1990-tallet at hun, etter å ha vært vitne til så mye forferdelig i de japanske fangeleirene, ikke lenger var i stand til å tro på noen kjærlig Gud. Inntrykkene av grusomhet og lidelser hadde vært for sterke.
Hennes første mann, Syver Baastø, flyttet hjem til Hallingdal der han kom fra, og var en elsket og avholdt sykehjemsbestyrer i hjembygden og en trofast frelsessoldat i armeens menighet på Gol. Han døde i 1973, 71 år gammel.

Litteratur:
Elstad, Anne Kari: Hjem (Ascheoug, 2006)
Enstad, Nils-Petter og Esepeseth, Marta Maria: Hallingdal for Kristus. Gol korps 50 år (Gol, 1990)

Av Nils-Petter Enstad

Da ekteparet Gudrun og Ludvig Ringsby reiste til Kina med sine to små barn i 1920, var det første gang Frelsesarmeen i Norge sendte misjonærer til dette veldige riket.

Kina var allerede et godt kjent felt for det norske misjonsfolket. De to første norske utsendingene dit hadde reist allerede midt på1880-tallet. Det var to unge kvinner, Sofie Reuter og Anna Sofia Jakobsen fra henholdsvis Sarpsborg og Kristiansand. De reiste ut for det britiske misjonsselskapet China Inland Mission, som var grunnlagt av ingen ringere enn Hudson Taylor, selve pioneren blant vestlige Kina-misjonærer. Begge ga resten av sitt liv til misjonsarbeidet i Kina.
Senere hadde Kinamisjonsforbundet, det som i dag er kjent som Norsk Luthersk Misjonssamband, sendt misjonærer dit, og andre organisasjoner var kommet til. Frelsesarmeen kom til Kina først i 1916. Armeen er en internasjonal bevegelse, og det var mange frelseskrigere i forskjellige land som kjente på et stort ansvar for dette enorme landet med så mange myter knyttet til seg. Også Frelsesarmeen i Norge sendte misjonærer til «Midtens rike», og den første av dem var en ung møbelsnekker fra Askim, og hans kone.

Misjonskall
Ludvig Ringsby ble født i Askim 13. september 1891 som sønn av Maren og Johan Ringsby. Han utdannet seg som møbelsnekker, og ble frelsesoffiser i 1911, 20 år gammel. I 1917 giftet han seg med Gudrun Andersen. Hun var fra Horten, var tre år eldre enn ham, og hadde som ham vært korpsleder på flere steder.
Det unge ekteparet kjente et sterkt kall til misjonstjeneste på det nye feltet i Kina, men så lenge den store verdenskrigen raste, var det ikke mulig med noen utreise. Dette bekymret særlig Ludvig sterkt. Han var redd han aldri skulle komme ut til det landet hjertet hans brant for. Men i 1920 kunne den lille familien gå om bord i skipet som skulle føre dem til landet de kjente seg kalt til. Da hadde ekteparet fått to barn
Etter språkopplæring fikk Ringsby ordre som leder av et av Armeens suppekjøkken i Peking. Senere var han korpsleder i byen T’ungchow og kort før han ble syk, fikk han ordre til Tsianfu. Her ble han rammet av en febersykdom som ikke er nærmere beskrevet eller definert i de kildene forfatteren har hatt adgang til. Han døde etter bare noen dager, 12. november 1922. Han hadde akkurat fylt 31 år.

Tungt tap
I et brev til Frelsesarmeen i Norge skrev lederen for Armeens arbeid i Kina: «Ensein Ringsbys bortgang er et hardt slag for arbeidet her. Han var en iherdig misjonsoffiser som øyensynlig hadde ofret seg helt for Kina med hjerte og tanke. Å miste en offiser med en slik ånd og utrustet med særlige kvalifikasjoner for arbeidet, kan ikke annet enn føles som et tungt tap.»
Da meldingen om dødsfallet nådde Tønsberg, som var det siste korpset ekteparet Ringsby var stasjonert ved før de reiste ut, sa en av byens kjente forretningsmenn: «Så sant jeg noen gang har møtt en som var kristen i dette ordets dypeste mening, så var det ham.»

Kinesisk jord
Ludvig Ringsby ble lagt til hvile i kinesisk jord. Deretter vendte hans enke og deres to små barn tilbake til Norge. Gudrun var da gravid med hennes og Ludvigs tredje barn da han døde. Gutten, som ble født våren 1923, ble kalt opp etter sin far.
Frelsesarmeen i Norge hadde ingen passende arbeidsoppgaver til en enslig småbarnsmor, og Gudrun Ringsby ble derfor løst fra sin tjeneste som frelsesoffiser i 1923 i en alder av 35 år. Hun døde i 1964, 76 år gammel.

Frelsesarmeens Historiske Selskap ønsker velkommen til FA-historisk dag lørdag 26. oktober, med et variert og spennende program

Kl. 11.00 Historisk vandring. Mellom diakonisser og slumsøstre på 1800-tallets Grønland. Frelsesarmeens sosiale arbeide i Norge startet opp på Grønland/Vaterland i 1890-årene. Men sosiale og diakonale tilbud har lange. historiske røtter i dette området.
Vandringen vil sette fremveksten av Frelsesarmeen inn i en større og lengre historisk sammenheng.
Vår guide i det diakonale landskap: Marta Maria Espeseth.

Oppmøte ved Asylet, Grønland 28.
Deltakeravgift: Kr. 150 for ikke-medlemmer; kr. 100 for medlemmer.
Medlemskap kan tegnes på dagen. Pris inkluderer kaffe og kake.
Påmelding innen 18. oktober til epost: selskapet@frelsesarmeen.no eller 9281 5879

Øvrig program for dagen:
Samlingssted: Oasen, Lakkegata 15 (Grønland korps)

Ca. kl. 12.45: Bok- og prosjektpresentasjoner med bla. Synneva Vestheim
Ca. kl. 13.15 Årsmøte i Frelsesarmeens historiske selskap

Saksliste:
– Årsmelding
– Årsplan 2014
– Valg av styre
– Eventuelt

Mysen korps har feiret sitt 100-årsjubileum. Blant de som har reist ut som offiserer fra dette korpset, var også Karl Johansen, som var en av de fire norske pioner-offiserene i Brasil. Hans tjenestetid ble imidlertid kort. Dette er fortellingen om ham:

Av Nils-Petter Enstad

«Gjensyn her på jorden? Det betyr så lite. Å kunne møtes i himmelen, det er alt.» Slik ordla han seg, den 32 år gamle frelsesoffiseren Karl Johansen siste gangen han sto overfor en norsk forsamling, en novemberdag i 1934. Få år før hadde han reist ut som frelsesoffiser fra armeens menighet på Mysen i Østfold, en menighet som i disse dager kan se tilbake på 100 års virksomhet.

Karl Fredrik Johansen ble født i 6. juni 1902 i Kristiania, som sønn av tomtearbeider Karl Johan Halvorsen og Anna Kristine Kristensen. Senere flyttet familien til Våler, og 7. oktober 1917 ble den 15 år gamle Karl konfirmert i Våler. Ifølge kirkeboka for Våler hadde han da Stangerengen i Våler som adresse.
I 1928 ble han tatt opp som frelsessoldat i Mysen korps (menighet). I soldatrullen for Mysen korps står bare «Mysen» oppført som adresse. Om dette betyr at han bodde på en av Mysen-gårdene i Eidsberg, eller om han bodde i Mysen sentrum, går ikke fram av den knappe henvisningen. Av yrke var hans sveiser, så det skulle kanskje indikere at han bodde på en gård.
Kildene sier ikke noe om hva det var som førte den 26 år gamle sveiseren til Frelsesarmeen. Kanskje var det for ham som for så mange andre unge mennesker på den tiden: Frelsesarmeens møter var «billig moro», det var frisk sang og musikk der, og man kjente seg velkommen. Men samtidig ble det forkynt et budskap som de fleste hadde et forhold til fra før, om ikke annet, så gjennom konfirmasjonstiden.

Kall og misjon
Karl Johansen var ikke lenge knyttet til Frelsesarmeens menighet i Mysen. Allerede høsten 1930 reiste han til hovedstaden og ble kadett ved Frelsesarmeen krigsskole, og sommeren etter ble han beordret til Trysil som frelsesoffiser. Senere var han stasjonert i Hamar, Hønefoss og Skien. Overalt utførte han «et godt og hengivent arbeid i kampen for sjelers frelse», som det sto i Krigsropet i forbindelse med hans utreise til Brasil, noe som var litt av et pionerprosjekt i 1934.
Det var bare 12 år siden Frelsesarmeen hadde begynt sin virksomhet i dette enorme landet på det søramerikanske kontinentet. Det skjedde i mai 1922 da et sveitsisk ektepar og deres to sønner ankom Rio de Janerio. Arbeidet i landet vokste raskt, og behovet for nye medarbeidere var enormt. Høsten 1934 var en gruppe med fire forholdsvis unge, norske frelsesoffiserer klare til å gi sine bidrag til den ennå unge Frelsesarmeen i Brasil. Det var Helene Løndahl (31) fra Bergen, Julie Odinsen (26) fra Ulefoss, Peter Staveland (25) fra Stord og Karl Johansen (32) fra Mysen.
Farvelmøtet i Templet i Pilestredet 22 samlet fullt hus, og de fire misjonærene holdt hver sin korte tale. Møtets leder var Frelsesarmeens leder i Norge, kommandør Karl Larsson. Han kunne fortelle at det var 40 millioner mennesker i Brasil – «det blir ti millioner på hver av dere», som han sa.
At man sendte ut en gruppe med to kvinner og to menn, kan få en til å tenke at her var det duket for romantikk ganger to. Om så var, la ikke Frelsesarmeen til rette for den slags. De to unge mennene reiste med båt via London, mens de to kvinnene reiste via Göteborg. Det hadde ellers skjedd flere ganger før at unge misjonærer til Brasil fant hverandre og delte resten av livet sammen. Det ble også tilfellet for Julie og Peter, som giftet seg i Brasil i 1937, og holdt sammen til Peter døde i 1990. Julie levde helt til 2009, og rakk å feire sin 100 årsdag høsten før.

Kortvarig
Karl Johansens misjonstjeneste i Brasil ble svært kortvarig, knapt nok en måned, etter at han gikk i land i Rio 10. desember. Tredje juledag ble han syk. «Doktoren som ble hentet, kunne ikke med bestemthet si hva han feilte, men det ble ansett for best å bringe ham til sykehuset for at alt som sto i menneskelig makt skulle bli gjort for å redde hans liv», skrev Peter Staveland i Krigsropet etter at Karl Johansen var død.
Hva den unge nordmannen døde av, er aldri blitt gjort kjent. Mest sannsynlig skyldtes sykdommen og den fatale utgangen en kollisjon mellom en norsk fordøyelse og en tropisk bakteriekultur. Det finnes flere slike fortellinger fra misjonshistorien.
Sykdommen gikk sin gang, og 9. januar 1935 var det slutt. Den 32 år gamle norske frelsesoffiseren døde sovnet inn, og ble neste dag den første frelsesoffiseren som ble lagt til hvile i brasiliansk jord. Dødsfallet gjorde et voldsomt inntrykk på alle som kjente ham. Peter Staveland uttrykte det slik: «Du hviler i det lands jord som du hadde ofret deg for. Takk for hva du var for meg! Det at du har gått bort, har gjort et stort inntrykk på, og jeg innvier meg på nytt for det store mål som vi sammen reiste ut for: Brasil for Kristus!»

Livslang tjeneste
De tre andre i «Brasil-kvartetten» gjorde alle en livslang tjeneste i Frelsesarmeen, og gjorde en betydelig innsats i Brasil. Helene Løndahl arbeidet i mange år blant prostituerte i Brasils storbyer, og klarte etter 15 års målbevisst kamp å få brasilianske myndigheter til å vedta et lovforbud mot prostitusjon. Som pensjonist bodde hun i Sverige, men døde i Brasil noen dager før hun kunne feire sin 70-årsdag i 1973. Hun var reist til sitt tidligere arbeidsfelt nettopp for å feire denne dagen der. Her fant hun også sin grav.
Julie og Peter Staveland arbeidet i flere søramerikanske land og i ledende stillinger. Peter døde i 1990, mens Julie rakk å feire sin 100-årsdag før hun døde i 2009. Man kan derfor se for seg at Karl Johansens ord fra farveltalen i Templet er gått i oppfyllelse: De har møttes i himmelen.

Kilder:
Coutts, Fredrick: The Better Fight. The History of The Salvation Army – vol. VI (London, 1973)
Krigsropet nr. 49, 1934; nr. 5, 1935 og nr. 8, 1935
The Salvation Army Year Book, 2009
Korrespondanse med Frelsesarmeens hovedkvarter, Mysen korps av Frelsesarmeen og Våler menighetskontor

Fem norske frelsesoffiserer døde i japansk fangenskap i det som nå heter Indonesia under den andre verdenskrig. Nå har disse fem norske misjonsmartyrene fått sin egen bok.

Det er den pensjonerte frelsesoffiseren Synneva Skeide Vestheim som har skrevet boka, som har fått tittelen «Alle dager». Tittelen refererer seg til Jesu ord i misjonsbefalingen der han sier at han er med sine etterfølgere «alle dager».
De fem frelsesoffiserene hadde alle vært tjenestegjort i det som den gang ble kalt «Hollandsk Ost Indien» i forholdsvis mange år da japanske styrker okkuperte landet, og alle utlendinger ble internert. De var da også alle i 50-årsalderen da de døde. De fleste av døde av mangelsykdommer de pådro seg i fangenskapet, men en av dem, major Gustav Nyheim fra Stamsund, døde som følge av mishandling.
De fire andre misjonærene var: Anna Hatlehol Hiorth fra Ålesund, Ole Peter Røed fra Løiten, Sigurd Johansen fra Bergen og Vincent Midtbø fra Os utenfor Bergen. I tillegg døde Anna Hiorths 16 år gamle datter Ella kort tid etter at fangeleirene var blitt befridd. Boka forteller også litt om det videre livet til ektefellene til de fem misjonærene.
I 1955 ble det reist en minnestøtte over de fem i hagen til Frelsesarmeens krigsskole på Galgeberg. I dag står denne støtten på Frelsesarmeens gravfelt på Vestre gravlund i Oslo.
Synneva Vestheim var som ung frelsesoffiser misjonær i Indonesia en kort periode, men tjenestegjorde senere i mange år i Sør-Amerika sammen med sin nå avdøde mann.