Per Arne Krumsvik fra Moss ble gjenvalgt som styreleder i Frelsesarmeens Historiske Selskap da selskapet hadde sitt årsmøte i Oslo lørdag 2. desember. Også resten av styret ble gjenvalgt.
Frelsesarmeens Historiske Selskap ble opprettet i 2012 og har for tiden 148 medlemmer. Tema for årsmøteforedraget var «For vår felles hukommelse – Frelsesarmeens arkivavleveringsprosjekt». Foredraget ble holdt av Per Arne Krumsvik, som også er den som har ansvaret for dette prosjektet. Årsmøtet fikk også en orientering om dannelsen av et historisk selskap for Frälsningsarmén i Sverige. Det er den tidligere frelsesoffiseren, nå prest i den svenske kirken Stig Axelsson, som arbeider med dette. Forskningsleder i Frelsesarmeen Marta Maria Espeseth orienterte fra forskningsfronten i Frelsesarmeen i Norge, blant annet om den nye phd-avhandlingen «Soup, Soap, Salvation» av Petra Kjellen Brooke, Frelsesarmeens rekrutteringsprosjekt og samarbeidet med Holocaustsenteret om «Frelsesarmeen, jødene og krigen». Av selskapets prosjekter framover, står utgivelse av boka «Frelsesfanen og Solkorset – Frelseskrigen 1940-1945» lengst oppe på agendaen. Årsmøtet ble avrundet med et spontan-foredrag fra major Liv G. Gundersen om «Mitt liv i heisen – perspektiver på elendige heiser i Frelsesarmeens historie».
Styret Etter årsmøtet består styret i Frelsesarmeens Historiske Selskap av disse medlemmene: Per Arne Krumsvik, Jeløy, leder, og styremedlemmene Maria Herikstad, Oslo, Emil Skartveit, Halden, Nils-Petter Enstad, Arendal, Stig Axelsson, Kristinehamn og Marta Maria Esepseth, Høybråten.
Under et søk i en bildebase dukket det opp: Bildet av en forholdsvis ung kvinne i Frelsesarmeens uniform. Bildet er tatt hos fotograf Selmer Norland på Torvet i Arendal. Kvinnen på bildet kan være pluss/minus 20 år.
Bildet viser seg å være nøkkelen til, ikke bare én, men flere fortellinger. Noen av dem skal fortelles i det følgende. Den unge kvinnen i uniform het Jenny Itland. Hun ble født 26. februar 1890 og vokste opp i det som ennå het Hitterø i Agder. Fra 1893 var dette en egen kommune, som i 1920 fikk navnet Hidra. I 1965 ble øya, sammen med flere andre, innlemmet i Flekkefjord kommune. Jenny var den nest-yngste i en søskenflokk på ni. Om flere i søskenflokken heter det at de utvandret til USA. Om gården der den store søskenflokken vokste opp, fortelles det at den lå Hidraheia, som var en del av fastlandssida av Hidra. Det var ingen vei som førte til gården, en situasjon familien delte med flere andre i det samme området.
Arendal og Frelsesarmeen Hva som førte Jenny til Arendal og til Frelsesarmeen, er ikke godt å si. I folketellingen for 1910 er hun oppført som bosatt i Barbu, med tilføyelsen «utmeldt av statskirken». Denne utmeldingen er journalført 7. oktober 1908 i kirkeboka i Flekkefjord. Jennys yngre søster Andrea meldte seg også ut samtidig. Når det gjelder spørsmål om eventuell overgang til annet kirkesamfunn, er begge markert i kirkeboka med et spørsmålstegn. Det går også fram av den samme folketellingen at Jenny arbeidet som kokkepike og barnepike hos overrettssakfører Johan Gustav Olsen og hans hustru Anne Sofie. Om fruen heter det at hun har «intet særlig erhverv», og at ekteparet hadde fem barn mellom ett og ni år. Det foreligger heller ingen sikre kilder på hvor det var Jenny kom i kontakt med Frelsesarmeen. Frelsesarmeens menighet i Flekkefjord ble åpnet i 1891, og man skal ikke se bort fra at det har vært besøk av frelsessoldater på Hitterø i Jennys oppvekst. Like sannsynlig er det imidlertid hun kom i kontakt med Armeen etter at hun hadde flyttet til Barbu. Hva som lå bak hennes utmelding av statskirken i 1908 foreligger det ingen informasjon om.
Bildet Bildet som Jenny fikk tatt av seg selv hos fotograf Selmer Norland på Torvet i Arendal har noen interessante detaljer. Det gjelder blant annet det merket hun har sydd på det venstre ermet til uniformen. Dette var et merke mange salvasjonister fikk sydd på uniformen når de var i sorg etter noen som var gått bort. Dette var gjerne nære pårørende, som ektefelle, barn, foreldre eller søsken. Dette merket bar man i ett år etter at den man hadde mistet var gått bort. Symbolikken var forholdsvis enkel: Korset først – kronen så. Fotografiet er ikke datert, men 1914/1915 kan være et sannsynlig årstall. Fra andre kilder vet vi at en av Jenny søstre, 37 år gamle Karoline, døde av diabetes i 1914. Det var på denne tiden Jenny søkte inn på Frelsesarmeens krigsskole med tanke på å bli frelsesoffiser.
Frelsesoffiser I Krigsropet som er datert 24. juli 1915 kan man lese at Jenny Itland, sammen med 36 andre unge kvinner og menn, var utnevnt til «prøveløytnant» og fått sin første ordre. Utdannelsen ved Frelsesarmeens krigsskole varte den gang i tre-fire måneder før man ble sendt ut på feltet. Jenny skulle til Ulefoss i Telemark. I løpet av de neste fire årene hadde hun i alt ni ordrer som frelsesoffiser, de fleste av dem svært kortvarige. De førte henne til Grimstad, Kviteseid, Langesund, Farsund, Lillehammer, Ulefoss, Vik i Sogn og til slutt Kristiansund. Dette ble hennes siste ordre i Frelsesarmeen. På karrierekortet hennes står det at hun hadde fått «den spanske» mens hun var på Lillehammer. Det er en referanse til den influensapandemien som herjet på den tiden, kjent som «spanskesyken». Ettervirkninger av denne kan ha vært årsaken til at hun trakk seg tilbake som frelsesoffiser. Det var ellers ikke så uvanlig at unge frelsesoffiserer trakk seg fra tjenesten etter noen få år. Ikke minst så man dette når det var snakk om unge, kvinnelige offiserer. Jenny Itland var frelsesoffiser fra hun var 25 til hun var 29 år. Hun var med andre ord i en alder der mange ønsker å etablere seg med familie og barn, eller de har allerede gjort det. Adventist Fra Kristiansund flyttet Jenny hun til Bergen. Her ble hun engasjert i et annet, kristent miljø, nemlig det som den gang ble kalt Syvendedags Adventistene. I folketellingen for 1920 er hun oppført med en adresse i Hollendergaten 15 i Bergen, at hun er ugift og som beskjeftigelse er oppført «bibelkvinne». Syvendedags Adventistene er en kristen retning som oppsto i USA på begynnelsen av 1840-tallet. Grunnleggeren var den tidligere baptistpresten William Miller (1782 – 1849) som ved å lese Daniels bok i det gamle testamente opp mot Johannes’ åpenbaring i det nye hadde regnet nokså nøyaktig ut at Jesu gjenkomst ville skje i 1843 eller 1844. I vår tid er det ikke disse apokalyptiske tankene som preger kirkesamfunnet sterkest. I stedet er det markeringen av lørdag – sabbaten – som helligdag og et vegetariansk kosthold det de fleste forbinder med adventistene. De første adventistmenighetene i Norge ble dannet i 1878. Til Arendal kom bevegelsen i 1892, slik at i teorien kunne Jenny ha møtt både adventistene og Frelsesarmeen i de årene hun bodde og arbeidet i Arendal. Frelsesarmeen hadde vært i Arendal siden 1888. Det kan i den forbindelse nevnes at den danskfødte frelsesoffiseren Hans Hansen, som var leder i Arendal noen måneder i 1889 og som ble fengslet for å ha holdt er friluftsmøte, noen år senere også gikk over til adventistene. Også da Jehovas Vitner begynte sin virksomhet i Norge rundt 1905 skjedde det noen overganger mellom Frelsesarmeen og vitnene. Et fellestrekk mellom vitnene og adventistene var et sterkt fokus på Jesu gjenkomst, noe som kan ha bidratt til også frelsessoldater og frelsesoffiserer lot seg fange inn av disse bevegelsene. I Adventistsamfunnets internasjonale årbok for 1921 er Jenny Itland oppført som en av bevegelsens «Missionary Licentials» i Norge.
Ekteskap I Agderposten for 10. oktober 1922 kan man lese at det lyses til ekteskap for arbeider Torkild Olaus Torkildsen fra Øyestad og bibelarbeider Jenny Itland fra Lyngdal. Torkild, som stort sett omtales som Olaus i kildene, var fra grenda Årthun i nåværende Sauda i Rogaland. Han ble født i 1883. I 1921 døde hans kone i barsel, 32 år gammel. Han satt dermed igjen med tre barn, den eldste var sju år. De hadde møttes i Arendal, og bodde trolig i dette området i de årene de var gift. Det som hadde ført Jenny fra Bergen til Lyngdal var trolig søsteren Andrea, som bodde her sammen med sin mann og flere barn. En årsak til flyttingen kan ha vært at Andrea var sykelig. I 1924 døde hun, 31 år gammel. Som dødsårsak er oppgitt tuberkulose. Når det gjelder Jenny og hennes mann, ser det ut til Torkild Olaus skal ha overtatt/bygget opp en gård i Lyngdal. Han og Jenny fikk ingen barn sammen, og allerede i januar 1926 døde Jenny på St. Josephs sykehus i Kristiansand. Hun ble 36 år gammel. Begravelsen skjedde fra Lyngdal kirke. Som dødsårsak er oppgitt «galdebetennelse». En slik tilstand ville blitt behandlet med antibiotika i vår tid, men denne vitenskapen var knapt nok i sin spede barndom på 1920-tallet. I kirkeboka er Andrea oppført som adventist i forbindelse med dødsfallet, mens det for Jenny står «intet kjent samfunn». Om dette betyr at hun hadde meldt seg ut av Adventistsamfunnet, eller det bare skyldes slurv fra den eller de som førte bøkene, er ikke godt å si. Det var ikke alle kirkelige tjenestemenn som syntes det var så nøye med disse dissenterne. Begge de to enkemennene gifter seg igjen senere, og fikk også barn i sine nye ekteskap.
Søsteren Bertha Som alt nevnt, tilhørte Jenny og Andrea en stor søskenflokk. I denne flokken fant man også en Bertha Hjortland, 11 år eldre enn Jenny, som i godt voksen alder, 62 år gammel, ga ut sin første bok. Mellom 1941 og 1949 ga hun ut åtte romaner, de fleste på De Unges Forlag, det ene av de to forlagene som Det norske Baptistsamfunn sto bak. Alle I 1948 ga hun ut «Religiøst liv og vekkelse», sammen med sin bror Anton. Alle bøkene var preget forfatterens kristne livssyn. Bertha Hjortland døde i 1958, 78 år gammel.
Kilder: Krigsropet Digitalarkivet Frelsesarmeens arkiv Div. søk på www.nb.no og wikipedia
I Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid startet i 1885. Virksomheten ble raskt satt i system, blant annet ved at man fikk et eget sekretariat for dette. Florence Booth hadde ansvaret i den første tiden, men lenge etter at andre hadde overtatt, gikk kontoret under betegnelsen «Mrs. Booth’s Inquiry Department» (Fru Booths ettersøkelseskontor). Metodene man brukte i denne første tiden var enkle, om enn ofte forbausende effektive. Ved siden av notiser i pressen, brukte man en klassisk «dør-til-dør»-strategi, selv om den kanskje i disse tilfellene like gjerne kunne kalles en «pub-til-pub»-strategi, eller en «fra-strøk-til-strøk»-strategi. Men i 1888 fikk arbeidet en leder som bokstavelig talt var fagmann. Han het Clifford Harland, og det er ham det skal fortelles om i det følgende.
II Da jeg fikk ordre til Frelsesarmeens litteraturavdeling i forbindelse med kongressen 1973, var boka «Missing», skrevet av den pensjonerte frelsesoffiseren Richard Williams, noe av det første min sjef, oberstlt. Per Raubakken, la på mitt bord. Den skulle oversettes og gå som føljetong i Krigsropet fra kommende årsskifte, fikk jeg beskjed om. Boka kom ut på engelsk i 1969. Det var både en spennende og utfordrende oppgave, og den skulle kombineres med andre oversetter-oppgaver ved redaksjonen: Nyhetsbrev fra Det internasjonale hovedkvarteret, artikler og fortellinger. Richard Williams hadde i mange år vært knyttet til dette arbeidet i England, akkurat som Per Raubakken hadde vært det i Norge. Det var under arbeidet med denne oversettelsen at jeg kom over navnet Clifford Harland første gang. Williams skrev i sin bok at Harald hadde arbeidet som privatdetektiv i 25 år før han ble med i Frelsesarmeen, og skrev også at han døde i 1907. Begge deler viser seg å være feil, noe jeg fant ut da jeg skrev min bok om dette stoffet, «Vårherres sporhunder, Fortellinger fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid», som kom ut i 2012. Da jeg i høst (2023) forberedte meg til et foredrag for Slekt & Data Vest-Agder om «Vårherres sporhunder» fant jeg også et bilde av Clifford Harland, og tok det med i powerpoint-presentasjonen.
III Clifford Harland var født i 1854, og var ansatt i det vi må kunne kalle et detektivbyrå. Her arbeidet han som etterforsker. Historien om hvordan han havnet i Frelsesarmeen, fortjener å bli fortalt: Byrået han var ansatt i var regnet som et av Londons ledende detektivbyråer. Harland hadde hatt mange saker, både i Storbritannia og på kontinentet. Han var regnet for dyktig, intelligent, med stor integritet og hadde det man den kalte «en edel karakter». Sjefen for detektivbyrået der Harland var ansatt, tilhørte Frelsesarmeen, og han satte stor pris på sin dyktige medarbeider. Så opprant sommerdagen i 1888 som skulle få så stor betydning, både for Clifford Harland personlig, og for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Etter å ha innhentet viktige opplysninger i en sak han arbeidet med, skyndte han seg nedover Oxford Street i Londons West End, der den i Frelsesarmé-sammenheng kjente menigheten Regent Hall ligger. Han håpet å nå tak i sjefen sin før kveldsmøtet begynte, slik at han kunne få de instruksjonene han trengte for å gå videre med saken. Men da Harland kom fram til lokalet, var møtet alt i gang, og sjefen hans satt på plattformen. Harland fant ut at han like godt kunne sette seg blant publikum og vente til gudstjenesten var over. Dette var en gudstjenesteform som var helt annerledes enn den Harland måtte ha hatt kjennskap til fra før, og Richard Williams forteller i sin bok at Harland til å begynne med satt bare og moret seg. Her var det rytme, fart og glede. Så sto menighetens leder fram på talerstolen. Han het Isaac Unsworth, og var på det tidspunktet kaptein. Han ble senere kommandør og hadde flere sentrale, internasjonale lederstillinger i Frelsesarmeen. Ikke minst var han kjent som en fremragende forkynner. Harland, som så langt i gudstjenesten hadde oppfattet den som underholdning, måtte mot sin vilje lytte til Unswoths forkynnelse. Her ble kristendom presentert som en personlig forpliktelse på en måte han aldri hadde hørt før. Med detektivens veltrente, logiske hjerne ble han rett og slett overbevist. – Dersom dette er kristendom, er det noe for meg. Dette er noe jeg kan begripe, konkluderte han, og da gudstjenesten gikk mot slutten var han en av dem som gikk fram og bekjentgjorde at han ønsket å bli kristen. Kort tid senere ble han også frelsessoldat.
IV Sjefen hans ble selvfølgelig glad for det valget hans betrodde medarbeider gjorde, men gleden ble kanskje litt blandet da han kort tid senere mottok en oppsigelse fra Harland. Han hadde nemlig fått «an offer he could not refuse», og det fra Frelsesarmeen selv. Bramwell Booth fulgte nøye med i alt som skjedde i den bevegelsen han hadde gitt all sin arbeidskraft siden han var 12 år gammel, som sin fars nærmeste medarbeider. Detaljfokusert som han var – noen vil sikkert også si «kontrollerende» – var det ikke mye som gikk ham forbi. Og selvsagt fikk han også høre om den dyktige privatetterforskeren som hadde bøyd kne ved botsbenken i Regent Hall. Han hadde også hørt om en meget vanskelig og litt delikat sak som Harland hadde klart å løse på en fremragende måte. For Bramwell Booth var dette som sendt fra himmelen på mer enn én måte. Det var Bramwells kone Florence som ennå hadde ansvaret for ettersøkelsesarbeidet. Men hun var også leder for Frelsesarmeens sosiale arbeid blant kvinner, og det var en jobb som krevde sin kvinne. Fordi de aller fleste ettersøkelsessakene i disse første årene hadde både det man må kunne kalle et kvinneperspektiv og et sosialhjelpsperspektiv, hørte ettersøkelsesarbeidet naturlig med i hennes portefølje. Men det kom inn stadig nye saker, og nye typer saker, og behovet for etterforskningsfaglig kompetanse ble mer og mer merkbart. Bramwell var derfor på utkikk etter en ny leder for kontoret. Så da han fikk høre han at en av de dyktigste medarbeiderne i et velkjent detektivbyrå i London ikke bare er blitt kristen, men også salvasjonist, så han straks hva dette kunne bety av økt kompetanse ved ettersøkelseskontoret: Han tok kontakt med den nyfrelste detektiven. Clifford Harland slo til. I en alder av 34 år ble han utnevnt til frelsesoffiser og begynte å arbeide ved ettersøkelseskontoret. Med seg inn i arbeidet tok han sin erfaring og sine kunnskaper, men også sin høye integritet og sine kristne idealer. Frelsesarmeens ettersøkelseskontor skulle ikke bli som et hvilket som helst «detektivbyrå» som opererte med et fromhetens skjær over seg. Det skulle være en del av Frelsesarmeens totale oppgave, den som senere er blitt beskrevet som «omsorg for hele mennesket».
V Trolig begynte Harland i sin nye jobb i 1888/1889, og i september 1890 kan man lese i bladet «The Deliverer», Frelsesarmeens organ for det sosiale arbeidet, at «løytnant Clifford Harland ved Frelsesarmeens ettersøkelseskontor er forfremmet til kaptein». Det var mange nivåer i Frelsesarmeens rang-system den gangen, og forfremmelsene kunne komme tett. Tre år senere leser man i det samme bladet at ensein Clifford Harland er forfremmet til adjutant. Ingen av disse to rangene er i bruk i dag – de var plassert mellom kaptein og major. I september 1897 kan man så lese i «The Officer», et internt organ for frelsesoffiser, at «stabskaptein Clifford Harland er forfremmet til herligheten i en alder av 43 år, etter ni års tjeneste, leder for ettersøkelsesavdelingen. Frelst i Regent Hall i 1888. En meget dyktig ettersøkelsesoffiser. Høyt respektert og elsket». Hva han døde av sto det ikke noe om.
VI Clifford Harland overtok ansvaret for ettersøkelsesarbeidet i en tid da man tok på seg alle slags saker, med unntak av ren kriminaletterforskning. Eksempelvis var det å lete opp fedre som ikke ville ta ansvaret for sine barn, en stor del av saksporteføljen. Det fortelles at Harald kunne være nådeløs inntil det brutale mot slike menn. Han unte dem ingen ro, og samme hvor ofte de forsøkte å stikke av eller gå under jorden, klarte han å spore dem opp igjen. Men for den angrende synder, og den som var i vanskeligheter, var han en forstandig rådgiver og venn. Han hadde ansvaret for dette arbeidet helt fram til sin død. I disse årene vokste arbeidet raskt, og de prinsippene og metodene som han la til grunn, beholdt sin gyldighet i mange årtier etter hans død. Blant de strategiske valgene Clifford Harland gjorde, var å utvide nedslagsfeltet for annonsering. Mens man tidligere kun hadde annonsert i Krigsropet, begynte man nå også å annonse i det nevnte «The Deliverer». Opplaget på dette tidsskriftet var langt mindre enn på Krigsropet, men nådde ut til litt andre grupper lesere. Fordelen med å annonsere i Frelsesarmeens egne publikasjoner, var at man her kunne annonsere gratis. Å bruke annonser i mer eksterne fora, satt mye lenger inne, ikke minst på grunn av kostnadene. De første annonsene i «The Deliverer» juli-nummeret for 1889. Vi skal se på et par av disse. Den første er interessant av flere grunner: DET ANGÅR ALLE Les dette, og hjelp oss deretter med å finne frøken Violet Jane Donaldson, som var kontorist ved Xylonite Works i Brantham, like ved Manningtree, helt til hun 7. november 1888 tok 21.28-toget fra Manningtree til Liverpool Street, London. Frøken Donaldson er 24 år gammel, ca. 158 cm høy, mørk blond, kortklippet, krøllete hår, grå øyne, lys ansiktsfarge og har fregner. Vi vil at alle soldater og venner skal se etter henne overalt, særlig i London, da sakens fakta er temmelig innfløkte, og kan bare bli kjent om damen dukker opp igjen. Nyheter skal sendes til: Enquiry, 259 Mare Street, Hackney.” Denne teksten er interessant, både ved at den oppgir et svært nøyaktig klokkeslett for når den savnede ble sett sist, samtidig som det ikke står noe om hva slags klær hun hadde på seg. Ikke minst den presise plasseringen av tidspunkt viser at det var kommet en «detektivfaglig» kompetanse inn på kontoret. Litt påfallende er det jo at det har gått åtte måneder fra hun forsvant og til hun blir etterlyst, i hvert fall gjennom annonsering. Det er også noe intenst ved språkføringen i annonsen som tyder på at man her kan ha med en svært dramatisk fortelling å gjøre. En annen annonse i det samme nummeret tyder på at man har med en mer klassisk ettersøkelsessak å gjøre: «Om dette møter øynene til John Thomas Milner, har vi den store glede å kunne fortelle ham at foreldrene hans vil tilgi ham alt, bare han vil vende hjem. Han ble sist sett i Smethwick og Birmingham-området, der han drev og solgte opptenningsved. Skriv til c/o kapteinen, 12 Florence Road, Cafe Hill, Smethwick». En tredje notis i det samme nummeret gir oss kanskje et gløtt inn i en hjerteskjærende tragedie: «Forsvunnet eller myrdet. På siste langfredag forsvant en liten pike på ti år fra 39 Colley Street, West Bromwich. Hun heter Philcocks. Foreldrene er fra seg av engstelse over dette plutselige forsvinningsnummeret, og frykter det verste. Signalement: Mørkeblå øyne, brunt hår, forholdsvis smalt ansikt. Et merke på det ene låret. Vekt: 23 kilo. Opplysninger sendes til Enquiry, 259 Mare Street, Hackney». En slik sak, der det med stor sannsynlighet har skjedd en forbrytelse, ville «Vårherres sporhunder» neppe tatt opp i vår tid, men overlatt til politiet. Det er vel god grunn til å frykte at vesle Philcocks var blitt offer for en voldsmann, sedelighetsforbryter og morder, og at liket deretter var blitt gjemt så godt at hun kanskje aldri ville bli funnet. Disse annonsene viser at det har skjedd en endring i og en utvidelse av fokus for ettersøkelseskontorets arbeidsområde. De sakene som er nevnt i disse annonsene, dreide seg i mindre grad om hvit slavehandel og mer om savnede familiemedlemmer.
VII Med Clifford Harland ved roret, vokste Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid både i antall saker og antall medarbeidere. I 1891 var staben økt til seks. Bare det ene året ble det tatt opp 2354 nye saker, og 600 saker ble løst.
Denne varianten av Frelsesarmeens skjold fant jeg under rydding i skuffer og skap; mapper og bokser. Det viser Frelsesarmeens motto for året 1984.
Det har vært mange slike slagord eller motto for ulike år i Frelsesarmeen. En del av dem har vært lansert internasjonalt, andre har vært nasjonale. For de internasjonale kampanjene ble det gjerne utarbeidet forseggjorte logoer, men også de nasjonale slagordene kunne få fine logoer. Mottoet « – men Gud kan», som man brukte to år på rad på 1970-tallet, er et eksempel på dette.
Logoene ble markedsført på litt ulike måter. De sto gjerne i Krigsropet – for eksempel som en del av kolofonspalten. De kunne også selges/deles ut som brevmerker og klistremerker. Originalen som er scannet her var nok tenkt å ha i et bilvindu, på en bag eller koffert eller kanskje på en bibel? Noen ble også lansert som nåler man kunne ha på ei jakke, eller på uniformen. Til « – men Gud kan»-kampanjen ble det laget slike jakkemerker.
Kanskje kunne det være en idé å samle et antall/så mange som mulig av disse logoene og publisere dem i en liten trykksak, eller i årboka fra Frelsesarmeens Historiske Selskap? Ideen er hermed lansert.
På lista nedenfor har jeg funnet fram til en del slike slagord eller motto. De som er merket med stjerne var slike som ble lansert internasjonalt, de andre tror jeg var mer av nasjonal art. Man hadde ikke slike slagord for hvert år, og kanskje er det noen som jeg ikke har fått med meg.
September 2023 Nils-Petter Enstad
1967 – Kristus er vegen 1968 – Kristus kaller Norges ungdom 1969 – Kan Kristus regne med deg? 1970 1971 1972 1973 – Familien i fokus/Familiens år * 1974 – Men Gud kan 1975 – Men Gud kan 1976 – Del din tro med andre * 1977 – Vi bygger videre 1978 1979 – Barnets år * 1980 – Med Ordet til folket 1981 – Ungdom – Jesus gir liv * 1982 1983 – Overblikk og åndelig fornyelse * 1984 – Kristus – verdens håp * 1985 – Vi bygger en ny verden * 1986 – Kristus – vår fred * 1987 1988 – 100 år i Norge
Hele styret ble gjenvalgt da Frelsesarmeens Historiske Selskap gjennomførte sitt årsmøte lørdag 12. november. Årsmøtet ble holdt i de lokalene på Grønland i Oslo som Selskapet disponerer, og hvor man blant annet har en permanent museumsutstilling. Årsmøteforedraget var ved Emil Skartveit og omhandlet Frelsesarmeens virksomhet i Lofoten og Vesterålen fra tidlig 1890-tall og framover. Når det gjelder betydningen av dette arbeidet, henviste han til biskop em. Per Oskar Kjølås som i en av sine bøker skriver at mens læstadianismen preget fromheten i det indre av Troms og Finnmark, har Frelsesarmeen betydd mye for spiritualiteten langs kysten.
Bildet: Styret i Frelsesarmeens Historiske Selskap består av, fra venstre Maria Herikstad, Oslo, Marta Maria Esepeseth, Oslo, Emil Skartveit, Halden, Nils-Petter Enstad, Arendal og Stig Axelson, Kristnehamn og styreleder Per Arne Krumsvik, Moss.
Kelly Smevik til minne 14.12.1932 – 16.9.2022 Ingen har som Kelly Smevik gitt Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde et ansikt og en representant.
Hun var fra Åkvik på Helgeland og reiste ut som frelsesoffiser fra Sandnessjøen i 1954. Året etter ble hun ordinert til tjeneste; en tjeneste som i nærmere 70 år handlet om den målgruppen som hadde vunnet hennes hjerte: De døve, de blinde og – ikke minst! – de døvblinde.
I 2002 fikk hun H.M Kongens fortjenestemedalje for dette, overrakt av daværende kulturminister Valgerd Svarstad Haugland. Da var hun allerede pensjonert som frelsesoffiser, men ikke fra tjenesten for «sitt folk». Det var i 1917 Frelsesarmeen tok opp et eget arbeid blant døve i Norge. Den gang besto det sjelesørgeriske tilbudet til Norges døve av én – 1 – «døveprest». Frelsesarmeens offiserer var på mange måter pionérer når det gjaldt å bruke tegnspråk i kommunikasjonen med døve. Den «offisielle» linja var munnavlesning. Lenge før det ble etablert en faglig utdannelse av tegnspråktolker, var frelsesoffiserene viktige kanaler for Norges døve når det gjaldt kommunikasjon. Kelly fungerte som tegnspråktolk både i private og offentlige sammenhenger nær sagt til siste dag. Så sent som våren 2021 tok den da 88 år gamle frelsesmajoren på seg å besøke en døvblind person i Nord-Norge. Som frelsesoffiser var Kelly opptatt av å formidle evangeliet. Om dette sa hun veldig vakkert: – De «store omvendelsene» har jeg ikke sett så mye av. Men jeg har sett mange langsomme soloppganger».
Frelsesarmeen har vært organisert som en armé helt siden William Booth i 1878 foretok en korrekturendring i utkastet til årsmelding i bevegelsen «The Christian Mission»; en bevegelse han hadde dannet i 1865 og vært leder for siden da. Hans egen tittel var «generalsuperintendent», en betegnelse med røtter i metodistbevegelsen, som var William Booths utgangspunkt. Her var «superintendent» betegnelsen man brukte på kirkesamfunnets øverste ledere.
I utkastet til årsmelding het det at «The Christian Mission is a volunteer army…». Denne formuleringen provoserte Booths nærmeste medarbeider, den 22 år gamle sønnen Bramwell. Han fikk assosiasjoner til en bevegelse som kalte seg «The Volunteers», og som i bunn og grunn var en pøbelgjeng. – Jeg er ingen «frivillig» (volunteer); jeg vil være en regulær soldat, utbrøt han. Det var da William Booth skal ha tatt pennen og strøket ut ordet «volunteer» i korrekturen og skrev «salvation» i stedet.
Booths egen tittel ble kortet ned fra «generalsuperintendt» til bare «general». Den første tiden ble medarbeiderne hans kalt «kaptein», og andre militære titler hadde man ikke. Men forholdsvis snart ble det flere titler, og etter hvert nokså mange. Tittel-floraen har blitt supplert og redusert mange ganger i årenes løp. Det følgende er et forsøk på dels en kronologisk, dels en hierarkisk beskrivelse av denne.
Løytnanter og kapteiner «Løytnant og kaptein» har vært grunnstammen i Frelsesarmeens rangsystem omtrent fra dag én. Løytnant var den graden man ble forfremmet til ved fullført utdanning ved krigsskolen, eventuelt den tittet man fikk etter et antall uker/måneder i offiserstjeneste. Det finnes mange fortellinger om frelsesoffiserer som aldri fikk en dag teoretisk utdannelse, men ble sendt ut på feltet, gjerne med rang som «kadett», og så ble man utnevnt til løytnant etter en viss tid. Da snakker vi gjerne om uker.
«Kaptein» var neste trinn på stigen. I pionertiden (1888-ish) kunne en slik forfremmelse også komme svært raskt. Det fortelles for eksempel om Carl Breien at han ble kadett i mars 1888, løytnant i juni samme år og kaptein i august.
I denne perioden dukker rangen «kadettløytnant» opp første gang. Den som har denne tittelen, er en «A. Kristoffersen». Han var stasjonert i Arendal. Han blir forfremmet til løytnant samtidig med Breien, men forsvinner så ut av kildene.
Et stykke ut på 1890-tallet dukker så tittelen «prøveløytnant» opp i kildene. Da er nok krigsskoleutdanningen kommet inn i litt fastere former, og man starter altså sin offisersbane med denne tittelen. Den var i brukt til langt ut på 1960-tallet, og forsvant da krigsskoleutdanningen ble to-årig på 1960-tallet. Da ble rangen «kadettløytnant» hentet fra igjen som en betegnelse på det som senere er blitt omtalt som «2-årskadetter».
Rangen «prøvekaptein» ble også brukt. Det hendte at kadetter ble forfremmet til «prøvekaptein» da de gikk ut av krigsskolen. Dette gjaldt bl.a. de få tilfellene med gifte kadetter som ble sendt rett ut som korpsledere eller ektepar som ble sendt ut på misjonsmarken. Det siste eksemplet på at man har utnevnt prøvekapteiner som jeg har funnet, er fra 1938: Da ble ekteparet Dora og Syver Baastø sendt som misjonærer til Indonesia direkte fra krigsskolen med denne rangen.
En «skikkelig» kaptein kunne også bli degradert til prøvekaptein dersom han/hun hadde fortatt seg noe som fikk disiplinære konsekvenser.
Etter andre verdenskrig ble det etablert en ny kapteinsrang som vil bli omtalt senere i denne artikkelen.
Ensein og adjutant Plasseringen av offisersgradene i Frelsesarmeens rangsystem kan virke litt tilfeldig. En kaptein i Frelsesarmeen ble etter en tid forfremmet til «ensein». Det er et engelsk ord som betyr «fenrik». I det militære systemet i Norge er «fenrik» plassert under både løytnant og kaptein.
Etter fullført tid som ensein var «adjutant» det neste trinn på stigen. Da hadde man tjenestegjort i drøyt ti år. Heller ikke «adjutant» er en militær grad, selv om det er en militær funksjon. Eksempelvis kan kongens adjutanter ha grad som oberst.
Graden «ensein» gikk ikke bare ut av aktiv bruk på den måten at ingen ble forfremmet til denne rangen lenger; det skjedde rundt 1940, men rangen ble rett og slett fjernet fra hele systemet. Alle som hadde denne rangen, aktive som pensjonerte, ble forfremmet/utnevnt til adjutanter.
Stabskaptein og major Løpet videre fra adjutant kunne følge to spor. Ble man forfremmet til stabskaptein, kunne det være en indikator på at man i hvert fall ble vurdert med tanke på større ansvar senere. Som graden antyder, var dette en forfremmelse som først og fremst ble gitt til personer som enten befant seg i administrativt arbeid, eller var påtenkt slikt ansvar. Eksempelvis var T.I. Øgrim stabskaptein da han ble beordret som divisjonssjef i det som senere ble Opplandske divisjon i 1928.
Albert Orsborn d.e. var stabskaptein da han kom til Norge i 1888 og var med og «åpnet ilden» og ledet arbeidet et halvt års tid.
Rundt 1890 ser det ut til at tittelen «stabsofficer» også var i bruk. Både svenske Gustaf Segersteen og norske Jeanna Corneliussen omtales med denne tittelen. Segersteen hadde vært i Kristiania høsten 1887 for å rekognosere med tanke på en åpning i Norge, og Jeanna Corneliussen, som hadde blitt med i Frelsesarmeen i England, var med på de første møtene på Grønland og gjorde tjeneste i Norge et års tid. Før hun ble invalidisert av pøbel som angrep henne fysisk. Hun døde i 1940. Segersteen vet jeg ikke mer om.
Det går ikke fram av de kildene jeg har hatt tilgang til når rangen «stabskaptein» gikk ut av bruk. Det ser ut til at de som hadde denne rangen da de ble pensjonert, beholdt den til sin død.
Det kan også se ut som rangene stabskaptein og major i hvert fall delvis var sidestilt i hierarkiet. I 1922 innførte general Bramwell Booth rangen «feltmajor» i Frelsesarmeens gradssystem. Den første offiseren i Norden som fikk denne rangen het Oscar Utgaard; han hadde tidligere vært stabskaptein. Han ble pensjonert som major i 1927. Det kan se ut som «feltmajor» ble en slags «dead end» karrieremessig, mens «bare» major åpnet også for videre avansement.
Kommandant Når tittelen «kommandant» dukket opp som en grad i Frelsesarmeens rangsystem har jeg ikke lyktes å finne ut av. I vanlig språkbruk er ikke «kommandant» en militær grad, men en beskrivelse av et ansvarsområde. Denne rangen ser ut til å ha vært en grad som var plassert mellom adjutant og major. Da rangen ble fjernet fra Frelsesarmeens rangsystem rundt 1940, ble alle som hadde graden kommandant, pensjonerte som aktive, utnevnt til majorer.
Dette fikk et par kuriøse utslag: I 1920 var adjutant Margit Næss blitt pensjonert i en alder av 47 år på grunn av en skade hun var blitt påført i tjenesten. Hun hadde da vært i aktiv tjeneste i 25 år. Som en slags kompensasjon for den tidligere pensjoneringen, ble hun utnevnt til kommandant; muligens betydde det noen kroner mer i pensjon.
Noe liknende skjedde med Britta Wæthe, som ble pensjonertsom kommandant i 1928, også hun i en alder av 47 år. Hun hadde da vært korpsoffiser i 25 år. Da kommandant-rangen ble fjernet, ble både Margit Næss og Britta Wæthe majorer. Begge levde lenge etter sin pensjonering: Britta Wæthe ble 99 år, mens Margit Næss ble 101 år. Margit Næss er så vidt vites den eneste norske frelsesoffiseren som er blitt forfremmet to ganger etter at hun ble pensjonert.
«Senior»-grader Man skulle tro at når grader ble fjernet fra et rang-system, var hensikten å forenkle dette. Det kan ikke uten videre sies å stemme.
Etter krigens slutt i 1945, ble det et par år senere innført flere nye ranger i den nedre delen av systemet.
Mens man tidligere hadde hatt to løytnantnivåer, prøveløytnant og løytnant, fikk man nå tre: Prøveløytnant, løytnant 1. grad og løytnant 2. grad. Den siste tittelen ble, i hvert fall uoffisielt, omtalt som «seniorløytnant». I Krigsropet nr. 6, 1949 er denne tittelen brukt i forbindelse med en beordring.
I tillegg ble to nye titler etablert: Rangen «seniorkaptein» ble plassert mellom kaptein og major, og rangen «seniormajor» mellom major og brigadér. I noen territorier ble de som hadde vært adjutanter utnevnt til seniorkapteiner, men i Norge ble adjutant-tittelen beholdt til de som hadde den døde. Den siste adjutanten døde i 1979.
Brigadér «Brigadér» er en rang med lange tradisjoner i Frelsesarmeen. I utgangspunktet var dette en stabsrang, reservert for det man må kunne betegne som den nedre delen av toppsjiktet i Frelsesarmeen. Både Carl Breien og Reinert Gundersen var sjefsekretærer i Norge med brigadérs rang. Etter 1945 kan det se ut som det var to spor som førte til at en major ble brigadér. Det ene var ren ansiennitet (30 år), det andre en forfremmelse som signaliserte anerkjennelse i forbindelse med en beordring.
Også når det gjaldt brigadér-rangen virker plasseringen av den litt tilfeldig. På engelsk er «brigadier» en rang på generalnivå («brigadegeneral»), men i Frelsesarmeen var den en «mellomhøy» tittel.
Det finnes flere eksempler på at offiserer som ikke fylte ansiennitetskravet på 30 år ble forfremmet til brigadér i forbindelse med en beordring som avdelingsleder («departementssjef»). Men det var heller ikke en uvanlig situasjon at avdelingslederen/divisjonssjefen var major, mens en av korpslederne eller institusjonslederne i vedkommendes enhet var brigadér.
Tidlig på 1970-tallet ble rangordningen revidert nok en gang, og denne gang skulle den forenkles. Den mest konkrete endringen var at brigadér-rangen skulle fjernes. Dette vakte reaksjoner, og ble av mange oppfattet som at de aller fleste som var brigadér skulle «degraderes» til major. Slik var det kanskje ikke ment, og beslutningen ble da også endret nokså kjapt.
Oberst og kommandør Dette er det trinnet i Frelsesarmeens rangsystem der det har skjedd færrest endringer. Lenge hadde man to nivåer på begge disse rangene: Oberstløytnant og oberst på det ene og kommandørløytnant og kommandør («full kommandør», ble det ofte benevnt) på det andre.
Rangen «kommandørløytnant» ble fjernet ved revisjonen på 1970-tallet. På det tidspunktet var bare noen få med denne rangen i aktiv tjeneste, og de beholdt denne til de enten ble pensjonert eller ble forfremmet til «full» kommandør. Da Frelsesarmeens høye råd samlet seg i 1974 for å velge general Erik Wickbergs etterfølger, var det én kommandørløytnant i forsamlingen, inderen Fazal Masih, som ble pensjonert samme år.
Det er bare to norske frelsesoffiserer som er blitt pensjonert som kommandørløytnanter, nemlig ekteparet Hilda og Reinert Gundersen.
Distinksjoner Det kunne sikkert sies og skrives mye om distinksjonene som har betegnet de ulike rangene i Frelsesarmeen. Det får være til en annen gang. Når det gjelder overskriften på denne teksten, er den en liten referanse til rangen «seniorkaptein», som var i bruk på 1950-tallet. Mens en «vanlig» kaptein hadde to stjerner på hver skulderklaff, hadde en seniorkaptein tre.
Det har vært hevdet, men neppe vært alvorlig ment, at det var på denne tida at et vers av sangen «Løftene kan ikke svikte» ikke ble med i Frelsesarmeens sangbok i Norge. Det var verset med strofen «..og mens du stjernene teller/vokser din tro og ditt håp».
Vi går ikke nærmere inn på det her og nå!
Frelsesarmeens første historiebok i Norge kom alt i 1900. Hanna Ouchterlony har tydeligvis vært modell for denne krigeren.
I 2023 er det 135 år siden Frelsesarmeen «åpnet ilden» i Norge.
I løpet av det første året ble det åpnet ni, muligens ti korps/menigheter rundt om i landet. Med ett unntak lå alle i det sentrale østlandsområdet. Sju av disse er fortsatt i drift, og kan, om de ønsker det, markere 135 års frelseskrig i 2023
Korps som ble åpnet i 1888:
Templet korps (Kristiania 1. korps) – 22. Januar
Arendal korps – 11. mars
Kongsberg – 24. mars – nedlagt i 1972
Grønland korps (Kristiania 2. korps) – 4. april
Grünerløkka korps/Oslo 3. korps (Kristiania 3. korps) – 15. juli
Horten korps – 15. september – nedlagt i 2001
Drøbak korps – 6. oktober
Hønefoss korps – 27. oktober
Drammen korps – 1. september
Ifølge historieboka «50 års korstog» ble Kongsvinger korps åpnet «den siste søndag i 1888», men ifølge «Disp.’en» for 1959 ble dette korpset åpnet 4. januar 1889. På 1970-tallet ble korpset stengt, og var nedlagt i noen år, men ble ifølge «Disp.’en» for 2021/2022 gjenåpnet i juni 2003.
Sven Nilsson, 101 år gammel, forteller om Klaus Østby i Halden, 2020
I januar 1971 hadde Frelsesarmeen i Sverige en stor ungdomssamling i Göteborg. Hit hadde den daværende lederen for armeens barne- og ungdomsarbeid i landet innbudt fire unge musikere som rett før hadde sunget inn sin første plate sammen. Foreløpig kalte de seg bare «Björn, Benny, Agneta och Frida»; senere skulle de bli kjent under navnet ABBA. En av sangene på debutplaten het «Hej, gamle man» og handler om en eldre frelsessoldat som i årevis sto på torget i den smålandske byen Västervik der han solgte «Stridsropet» og samlet inn penger til Frelsesarmeen. Denne historien hadde Sven Nilsson hørt, og sangen ble senere en av gruppas klassikere – en av de få på svensk.
Tirsdag 4. januar gikk innbyderen fra den gang, Frelsesarmé-kommandøren Sven Nilsson, bort, 102 år gammel. Han var aktiv og kreativ til det siste. Så sent som i fjor ga han ut minneboka «Älvarnas sång», der han deler med seg minner fra sine hjemtrakter i Dalarna i Sverige. For to år siden, til sin 100-årsdag, ga han ut livsskildringen «Under Fanan – hundra år av Tacksamhet».
Vekkelse- og arbeiderbevegelse
Sven Nilssons oppvekst i Dalarna var preget av to bevegelser: Vekkelsesbevegelsene og arbeiderbevegelsen. Disse kom til å prege ham sterkt, og han identifiserte seg med begge til sin dødsdag. Som 20-åring ble han kadett ved Frelsesarmeens krigsskole i Stockholm, sammen med 106 andre ungdommer. Gruppen fikk navnet «De standhaftige» – et navn som i hvert fall Sven Nilsson gjorde ære på gjennom mer enn 80 år.
«Kommandøren vi aldri fikk»
For mange norske frelsessoldater ble Sven Nilsson «kommandøren vi aldri fikk».
I 1975 var han – overraskende for mange – blitt utnevnt til nestkommanderende for Armeen i Norge, Island og Færøyene. Gjennom tre år gjorde han seg både kjent og avholdt i disse tre landene, før han fikk ordre til Danmark som landsleder.
I 1981 fikk han ordre til Norge som leder, men hit kom han og hans Lisbeth aldri i den funksjonen. Grunnet endringer i Frelsesarmeens internasjonale ledelse ble ledervervet i Sverige plutselig vakant, og den nyutnevnte kommandør Sven Nilsson ble i stedet beordret dit.
Høsten 1986 trådte han og hans kone tilbake fra aktiv tjeneste; han etter 46 år som offiser; hun etter 49 år.
Historien
De 35 årene som pensjonist ble fylt med møtevirksomhet, bokskriving og andre aktiviteter. Ikke minst brukte han mye tid på å grave i og informere om Frelsesarmeens historie. Da Frelsesarmeens Historiske Selskap ble dannet i Norge for et tiår siden, var dette etter hans hjerte, og han bidro til å løfte flere samlinger i selskapets regi, både med foredrag og sitt blotte, humørfylte nærvær.
Nå er både pennen og sverdet lagt ned.
«Hej, gamle man – det var roligt att träffas!»
Nils-Petter Enstad
styremedlem i Frelsesarmeens Historiske Selskap
Årsmøte 2019: Frelsesarmeens Historiske Selskap (heretter: Selskapet) hadde sitt åttende ordinære årsmøte i Selskapets nye lokaler i Grønlandsleiret i Oslo. Det er Frelsesarmeens rusomsorg som har stilt rom til disposisjon for Selskapets museumsformål, med adgang til møterom og kjøkkenfunksjoner. I forbindelse med årsmøtet ble Selskapets nye museumsutstilling presentert. Frammøtet må betegnes som meget godt.
Foredrag:
Stig Axelsson
Det er tradisjon at Selskapet innbyr til et seminar i forbindelse med årsmøtet. Årets seminar var ved den svenske presten, tidligere frelsesoffiser, Stig Axelsson, som har forsket på Erik Wickbergs prekener, artikler og bøker. Erik Wickberg var Frelsesarmeens verdensleder fra 1969 til 1974, og var den første ikke-brite i denne stillingen.
Styret: Årsmøtet valgte følgende styre: Per Arne Krumsvik, Askim, leder (gjenvalg).
Styremedlemmer:
Maria Herikstad, Oslo (gjenvalg),
Emil Skartveit, Halden (ny),
Nils-Petter Enstad, Arendal (gjenvalg)
og Stig Axelsson, Kristinehamn (ny).
Marta Maria Esepseth, Nesbyen, ble valgt som varamedlem til styret.
Frelsesarmeens Historiske Selskap ble stiftet i 2011.
Styrets arbeid: Grunnet korona-situasjonen har styret bare kunnet ha to møter i løpet av perioden (hhv desember 2019 og august 2020), og har behandlet 23 saker.
I august-møtet ble det gjort vedtak om å utsette årsmøtet for 2020 til over nyttår.
Medlemmer: Pr. 1. september 2021 har Selskapet 141 medlemmer.
Aktiviteter: Historielaget for Grønland og Enerhaugen har besøkt museet og skrevet om dette i sitt nyhetsbrev for august.
I august hadde museet besøk av en gruppe kadetter fra Frelsesarmeens offisersskole i Moss. I juni 2021 avholdt Selskapet møte i Vardø, Vadsø og Kirkenes i forbindelse med feltstudier i Nord-Norge.
Selskapet har deltatt i Frelsesarmeens nasjonale prosjektgruppe for arkivtjenester. Gruppen har levert en utredning med forslag til håndtering av arkivfeltet til Frelsesarmeens ledelse august 2021. Prosjektet anbefaler en koordinert samling av arkivene i FA, og at det avsettes fornuftige ressurser til oppfølging og forvaltning av den historiske arven.
Seniortreff på Jeløy
Styremedlem Nils-Petter Enstad var innbudt til Seniortreffet på Jeløy i juli 2021 for å snakke om «Den historiske arven i Frelsesarmeen – hva gjør vi med den?»
Selskapet har deltatt med undervisning om Frelsesarmeens historie for kadetter og Dynamoteamet 27. august 2021.
Korona-situasjonen har lagt en demper på aktiviteter i Selskapets regi.
Publikasjoner: Selskapet har vært tungt inne i produksjonen av en bok om Frelsesarmeens fengselsarbeid. Dette arbeidet var 100 år i 2020. Frelsesarmeens fengselsarbeid har dekket utgiftene til bokproduksjonen (trykking, grafisk arbeid og rettighetsklarering). Annet arbeid (redaksjonelt, tekstarbeid og prosjektledelse) har vært gjort frivillig av Selskapet.
Boka ble ferdigstilt høsten 2020.
Selskapet er også involvert i andre planlagte bokprosjekter.
Økonomi Selskapet drives av frivillig innsats og mottar ikke tilskudd fra moderorganisasjonen. Medlemskap koster kr. 300.- pr. år og inntektene fra dette går primært til produksjon av Selskapets publikasjoner og materialkostnader ved ulike arrangementer.
Annet: Blogg Selskapet har opprettet en blogg der artikler og nyhetsmeldinger blir lagt inn. Bloggen heter www.fahistoriskselskap.bloggnorge.com. Administrator er styremedlem Nils-Petter Enstad.
Bloggen redigeres kronologisk slik at den nyeste saken alltid ligger øverst. På bloggen er det flere biografiske artikler, noen litterære artikler og en del oversikter. Minneord over frelsesoffiserer som er blitt forfremmet til herligheten blir også lagt ut på bloggen.
Facebook Selskapet har ingen egen Facebook-side, men det er tre Facebook-grupper som etter styrets mening berører Selskapets arbeidsområde. Det er gruppene «Frelsesarmeen i gamle dager», «Frelsesarmeens arkiv» og «Gamle sangtekster fra Frelsesarmeen».
Nye artikler/tekster på Selskapets blogg som oppfattes som relevante for en av disse gruppene, blir rutinemessig linket til en av disse gruppene av bloggens administrator.
Antikvariat Salvata Selskapet råder over en boksamling av litteratur utgitt av eller som omhandler Frelsesarmeen. Titlene er tilgjengelig på Selskapets bokliste og noen titler er lagt ut på nettbutikken til Handelskompaniet. Handel med disse bøkene gav i 2020 rundt kr. 2 000 i inntekter.
Ruller og protokoller Selskapet er opptatt av at arkivgjenstander som bilder, ruller, protokoller, faner og annet blir tatt vare på. Dessverre er altfor mye verdifullt, historisk materiale blitt kastet og destruert i årenes løp.
Selskapet er også interessert i å overta gamle FA-bøker som måtte befinner seg på korps, institusjoner og i private hjem.
Framover Etter ni års arbeid, må Selskapet kunne sies å være i god drift og med en balansert økonomi (takket være stor frivillig innsats). Det er styrets inntrykk at Selskapet blir oppfattet som en viktig og verdifull aktør i bevaringen av Frelsesarmeens historie, dokumentasjonen av denne og ved å holde ved like mange av de fortellingene som finnes om Frelsesarmeen.
Selskapet ønsker fortsatt å bidra til en gjennomtenkt og strategisk måte å ta vare på og formidle Frelsesarmeens historie i Norge, Island og Færøyene. Vi tror økt fokus på digitalisering og en overordnet strategi for Frelsesarmeens museum vil bringe oss nærmere et slikt mål.
Oslo, 20.11. 2021
For Frelsesarmeens Historiske Selskap
Per Arne Krumsvik
styreleder
Maria Herikstad
styremedlem
Nils-Petter Enstad styremedlem
Stig Axelsson styremedlem
Emil Skartveit
styremedlem
Marta Marie Espeseth
varamedlem
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.
