Julegryta, slik den ble presentert på forsiden av Krigsropet rundt 1950.

Av Nils-Petter Enstad
Frelsesarmeens julegryter er et innarbeidet og selvsagt trekk i førjulsbildet i mange norske byer. I mer enn 110 år har de stått der som en appell til medmenneskelighet og varme. Første gang de ble satt ut var 10. desember 1901 i forbindelse med at det var kommunevalg den dagen.

Tradisjonen med Frelsesarmeens julegryter er like internasjonal som bevegelsen selv er det. Ideen kom opprinnelig fra USA, der denne innsamlingsformen ble tatt i bruk første gang i San Francisco i 1894. Foranledningen var at lederen for Frelsesarmeens arbeid i byen, kaptein Joe McFee, hadde bestemt seg for å innby byens mange uteliggere til en stor julemiddag. Amerika var i en økonomisk depresjon på den tida, og det var mange som var både fattige og hjemløse.
Men det var en liten hake ved kapteinens plan: Han hadde ikke penger. Dermed gikk han til anskaffelse av en stor suppekjele, fikk den plassert på et sentralt sted, og utstyrte den med en plakat: «Keep the kettle boiling» – Hold gryta kokende! Julaften hadde gryta kokt såpass at 1400 mennesker fikk sin julemiddag av Frelsesarmeen – og en ny tradisjon var skapt.

Norge
Sju år senere tok lederen for Frelsesarmeens sosialarbeid, Othilie Tonning, opp den samme ideen i Norge. I forbindelse med valgdagen hadde hun fått tillatelse fra politimesteren i Kristiania til å sette opp det som avisen «Norske Intelligenssedler» beskrev slik: «…gryder, hængende i et Stativ, på hvilket man vil fæste en Plakat med Indskriften: Til Julemad og Kul for Fattige».
Grytene ble plassert på det Krigsropet kalte «de mest befærdede steder i Kr.ania». Tonning hadde regnet ut at for å skaffe mat og brensel til 400 fattige familier i hovedstaden, trengte hun 2000 kroner. Bare på valgdagen kom det inn 700 kroner, og dagen etter ytterligere 300 kroner. I alt var julegrytene ute i seks dager dette første året, og målsettingen om å samle inn 2000 kroner ble nådd med god margin. Blant gavene i gryta var også en herrering av gull, som giveren slapp ned i fordi han ikke hadde kontanter på seg.

Klesinnsamling
Det første året samlet man kun inn penger ved julegryta, men snart meldte det seg behov for å ta imot også andre typer gaver: Folk kom med klær som de gjerne ville gi bort. Og samtidig visste slumsøstrene hvor dårlig det ofte sto til med påkledningen i mange av de hjemmene de besøkte. Tonning så straks muligheten til å forene to behov, og sørget for at det ble plassert store kurver under hver julegryte. Her kunne folk komme med klær de ville gi bort og legge pakkene i kurvene. De store haugene med pakker kunne lett minne om pakkehaugen under et juletre.

Julegryta på plass, trolig en gang før 1920.

Kanskje var det denne assosiasjonen som lå bak da Tonning i 1919 skapte nok en tradisjon, nemlig julegranen på Universitetsplassen. Othilie Tonning var ikke den som overlot noe til tilfeldighetene, og hun skal selv ha blitt med ut i skogen og pekt ut treet, som var en gave fra skogeieren. De første årene var det ingen seremoni eller markering knyttet til tenningen, men etter hvert ble dette en av de faste og populære adventtradisjonene i hovedstaden, med musikkorps, gang rundt juletreet og taler av så vel representanter for Frelsesarmeen som for offentlige myndigheter.
Mange steder har det også utviklet seg en tradisjon for at ordføreren, kommunepolitikere og andre kjente personer i lokalmiljøet tar en tørn som «grytevakt». Andre steder kommer lokale artister og holder gratiskonserter ved julegrytene, for på den måten å trekke både folk og givere.
Forfattere som Erik Bye og Alfred Hauge har begge skrevet om sine møter med julegryta – Bye som ung journalist i en lokalavis ute på prærien; Hauge som liten gutt på sin første bytur til Stavanger.

Othilie Tonning
Othilie Tonning levde fra 1865 til 1931. Som ung var hun en politisk radikal kvinnesakskvinne og fritenker. Hun viste sin motstand mot de tradisjonelle kjønnsrolleforventningene ved å røyke sigar, gå med spaserstokk og bruke skalk på hodet. Håret klippet hun helt kort. Da hun opplevde en kristen omvendelse i Frelsesarmeen i Stavanger, ble det skrevet om det i byens aviser. Sigaren, skalken og spaserstokken forsvant, men det korte håret beholdt hun livet ut. Hun ble frelsesoffiser i 1891 og sjef for Armeens sosialarbeid i 1898. Dette ansvaret hadde hun til sin død, med et avbrekk på slutten av 1920-tallet.
Med sin ustoppelige kreativitet bidro hun til å skrive om Norges sosialpolitiske historie. I 1909 sto hun bak åpningen av det første aldershjemmet i Norge og i 1914 fikk hun startet «redningshjem» for prostituerte. Hun satt tre perioder i hovedstadens bystyre, to av dem også i formannskapet, valgt inn på Avholdspartiets liste. I 1910 ble hun som en av de aller første tildelt den utmerkelsen kong Haakon VIII hadde innstiftet, nemlig Hans Majestet Kongens fortjenestemedalje i gull.
Både i Oslo og Stavanger har hun fått gater oppkalt etter seg, men julegrytene som har vært satt ut hvert år siden 1901 er på mange måter det beste minnesmerket over en kreativ sosialpioner som fant utløp for sin ungdoms radikalisme på en helt spesiell måte.

Othilie Tonning, slik hun ble framstilt på et frimerke i 1988.