Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I 1932 kom andre bind av romanen «Salka Valka», som ble islendingen Halldór Laxness sitt gjennombrudd som forfatter. Den er et av de forholdsvis få verk i verdenslitteraturen der handlingen er lagt til Frelsesarmeen. Andre verk dette kan sies om er Selma Lagerlöfs roman «Körkarlen» (1912) og George Bernhard Shaws skuespill «Major Barbara» (1905).

Halldór Laxness fikk sitt gjennombrudd som forfatter med romanen «Salka Valka».

Manuskriptet ble skrevet mens Laxness bodde i USA, og var i utgangspunktet et filmmanus. Men da filmen ble skrinlagt, gjorde forfatteren den om til en roman. Hovedpersonen er den unge jenta Salvør Valgerdsdóttir, et navn både moren og andre etter islandsk skikk drar sammen til Salka Valka. Henne følger vi fra hun som småjente kommer til fiskeværet Osøra ved Axlarfjord, sammen med moren Sigurlina, og til hun er en voksen, selvstendig kvinne. Mor og datter tar inn på Frelsesarmeens gjestehjem og blir invitert til møte i menigheten som er i samme hus. De går til gudstjenesten, og samme kveld bestemmer Sigurlina seg for å følge Jesus.  I resten av fortellingen er Sigurlina like oppriktig i sin trang etter å følge Jesus som hun er ustoppelig i sin jakt på kjærligheten. Men etter å ha blitt skuffet for siste gang, tar hun sitt liv ved å gå på sjøen.

To frelsesveier
De to delene i romanen representerer hvert sitt forsøk på å finne hva som kan være menneskehetens frelsesveier: Kristendommen eller sosialismen. Laxness lar Frelsesarmeen representere kristendommens frelsesvei i første del av romanen. Denne delen heter Du vinstokk, du rene…, som også er tittelen på en sang som brukes mye i det fri- og lavkirkelige Island. Denne sangen blir en motor i Sigurlinas tro. Hun synger på den stadig vekk, og trøster seg med ordene i teksten.
Når Salvør skal ordne begravelsen etter Sigurlinas selvmord, spør presten som skal holde talen om datteren kan fortelle noe om morens kristelige dyder? Men morens omvendelse til Jesus på Frelsesarmeen synes han ikke er noe å nevne, og når Salvør nevner salmestrofen om vinstokken, blir han sint. En så fjollete sang kan verken synges eller siteres i en begravelse. Utenfor prestekontoret begynner Salka Valka trassig å synge på morens yndlingssang, men så må hun gi presten rett: I grunnen er det en fjollete sang. Og slik slutter første del.

Frelsesarmeen
Sangen om vinstokken er en hyllest til Jesus Kristus som det sanne vintre. Den ble skrevet av skolelæreren og salmedikteren Sigurbjørn Sveinsson (1878-1950). Som ung var han offiser i Frelsesarmeen, og han har i sterk grad preget sangen innen Frelsesarmeen i Island. Av de 490 sangene i den forrige utgaven av Frelsesarmeens islandske sangbok, hadde Sigurbjørn skrevet 220 og oversatt 79. Han er også representert i den islandske kirkens salmebok. I forfatterregisteret står det bare at han var lærer på Vestamannaøyene. Han synges nok mer i vekkelsesmiljøene enn i kirkene, og den sangen som har gitt navnet til romanen Du vinstokk, du rene er en av disse, og trolig den best kjente. Sigurbjørn og Laxness var for øvrig gamle kjente og gode venner.
Men om miljøet handlingen er lagt til kalles Frelsesarmeen, er ikke Salka Valka en roman «om Frelsesarmeen».  Laxness har tatt sjansen på å beskrive et miljø han vet forholdsvis lite om, og resultatet er blitt deretter. Det kan lett oppfattes som latterliggjøring. I den norske utgaven av romanen er dette ytterligere forsterket både ved at oversetteren John Solheim ikke har vært fortrolig med vanlig, kristen språkbruk, og ved at han har gjort noen temmelig hjelpeløse oversettelser fra islandsk av sanger som også finnes på norsk. Tittelen er bare ett eksempel på dette: Selv om man snakker om «vinstokk» i andre sammenhenger, snakker man i kristne sammenhenger om vintreet, som når Jesus sier: Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen… (Joh 15,1).

Sosialismen
I andre del av romanen, Måke heter fuglen, er det sosialismen og kollektivtanken som får prøve seg som frelsesvei for menneskene. Salka Valka kan derfor leses som to versjoner av den samme liknelsen. I første del fortelles det om kristentroens kamp mot synden, i andre del om sosialismens kamp mot kapitalismen. I begge liknelsene representer sjømannen Steintor det onde. I første del som den som forfører Sigurlina, gjør henne gravid, rømmer fra henne og forårsaker hennes død, i andre del som kapitalisten som eier båter og bruk, og derfor har hele det vesle samfunnet i sin hule hånd.
I første del er frelsessoldatene det ondes motpol, med sangen om og troen på Jesus som den sanne vinstokk, i andre del er den unge kommunistagitatoren Arnaldur Bjørnsson frelseren. Han får fiskerne til å stifte fagforening og streike for å knekke Steintor, men så snart Arnaldur er reist, er alt ved det gamle igjen. Til sjuende og sist er det kanskje bare kjærligheten mellom mann og kvinne som kan berge verden? Dette antydes bare, og med mange spørsmålstegn etter seg. Men en nølende tro på kjærligheten var likevel lenge det nærmeste man kom et credo fra Islands mest kjente forfatter siden Snorre Sturlason.

Forfatteren
Halldór Laxness levde fra 1902 til 1998. Som ung konverterte han til den katolske kirke, men brøt senere med kristendommen. Han ble kommunist, men brøt med kommunismen også. Senere sa han: «Jeg har trodd på sju læresetninger. Virkeligheten drepte dem i samme orden som jeg trodde på dem. Jeg tror på verden med unntak for læresetningene.»
Han var aktiv som forfatter i mer enn 60 år. Den siste boka hans het Dagar hjá munkum og kom i 1987 (svensk oversettelse 1989). Her forteller han om sin ungdoms katolisisme. Etter den ble han taus som forfatter. Selv sa han det slik: «Når du har skrevet mellom 50 og 60 bøker, noen av dem ganske tykke også, kommer du til et punkt der du føler du ikke har å si.»
Mot slutten av sitt liv orienterte han seg mot kristendommen igjen, og begravelsen skjedde fra den katolske katedralen i Reykjavik. Han fikk nobelprisen i litteratur i 1955, og er foreløpig den eneste islending som har fått denne prisen.

 Nils-Petter Enstad (f. 1953). Forfatter. Arbeidet som frelsesoffiser i Island 1974-76.