Kåseri under pasjonsmøte i Arendal korps langfredag, 18. april 2014

Av Nils-Petter Enstad

Han skrev flere hundre sanger og dikt; selv mente han det var snakk om mer enn 800 tekster. De handlet om mange forskjellige temaer, men det er ett tema som går igjen: Det er korset. Korset og påskebudskapet.

I Frelsesarmeens sangbok står sju av sangene hans, og i den forrige utgaven av sangboka sto det ytterligere to. Med tanke på den omfattende produksjonen hans, sier det seg selv at mye av det ikke er der, og at mye av det rett og slett er glemt. Mye var det vi kan kalle «leilighetspoesi» som ble skrevet til spesielle anledninger, og skulle kanskje bare synges den ene gangen. Og av de sju sangene som står i sangboka i dag, er ikke alle «sanger om korset».

I

 Hvem var han så, denne produktive poeten?
Hjalmar Hansen levde fra 1873 til 1952. Han hørte til pionergenerasjonen i Frelsesarmeen. Han ble frelsesoffiser som 18-åring, det vil si i 1891. Da var det bare tre år siden Armeen kom til Norge. Det var pionertid, det var vekkelsestid og det var nybrottstid.
Bildene av Hjalmar Hansen viser en forholdsvis alvorlig mann. Et litt tungt blikk. Slik sett kan han minne om en annen produktiv armépoet av den samme generasjonen, nemlig H.A. Tandberg.
Hjalmar Hansen giftet seg med kaptein Ellen Nielsen, som i Frelsesarmeens historie ble omtalt som «Lofotens apostel». Det var fordi hun åpnet flere korps i Lofoten og Vesterålen, og vant mange for Jesus.
Ekteparet hadde arbeidsoppgaver for Frelsesarmeen både i Danmark og Island, foruten Norge. Da de ble pensjonert i 1938 var Hjalmar Hansen sjef for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid.

Han skrev 800 sanger og dikt – vi kan selvsagt bare få med oss noen få her. Åpningssangen vår – «Møt ham hver en morgen» – er ifølge opplysningene i vår sangbok egentlig en engelsk sang som Hjalmar Hansen har oversatt. I ei bok Hansen selv skrev mot slutten av sitt liv, er det en sang han skrev med tanke på unge mennesker, og inspirasjonen hadde han fått fra noe han hadde lest i et engelsk blad.
Uansett: Den neste sangen er Hjalmar Hansens sang fullt og helt. Her har han skrevet både tekst og melodi. Inspirasjonen fikk han under Frelsesarmeens årskongress et år. Melodien kom, og teksten til koret. Dette gikk han så og nynnet på helt til han fikk satt seg ved et piano og der skrevet melodien ned. Etter på skrev han versene. Bare noen dager senere ble den sunget på et møte for frelsesoffiserer, og senere er den blitt en selvsagt del av Frelsesarmeens sangskatt.
Sangen heter «Her under korset», etter første linje i koret, som var det Hjalmar Hansen fikk teksten til først. «Har jeg en sorg som vil tynge mitt sinn…»
Vi synger den sangen nå. Det er nr. 204 i Frelsesarmeens sangbok.

II

 Vi er kommet til våren 1894, og vi er kommet til den mest kjente av Hjalmar Hansens sanger. Det er også denne sangen Hjalmar Hansen selv regnet som den første sangen han skrev.
Hver søndag ettermiddag i flere uker denne vinteren og våren hadde han reist fra hovedstaden til Snarøya sammen med noen andre frelsessoldater og hatt møter. Han var assisterende korpsleder i det som den gang het Kristiania 3. korps, og følte et helt spesielt ansvar for møtene ved denne utposten. Det kom mange mennesker til. møtene, men ingen overga seg til Gud.
Så tok Hansens leder den tunge beslutning at dersom ingen overga seg til Gud under møtet langfredag, ville det bli slutt med møtene på Snarøya.
Den 19 år gamle løytnanten syntes dette var en tung beskjed å få, og før han klarte å sovne natt til langfredag, knelte han ved sin seng og ba inderlig til Gud om at noen måtte bli frelst neste dag. Klokka var to om natten før han klarte å sovne.
Halvannen time senere våknet han av at han hørte en stemme tale til seg: «Vil du være villig til når som helst jeg kaller deg, dag som natt, å skrive ned det jeg vil gi deg?»
-Ja, Herre, svarte Hjalmar Hansen, gikk ut av sengen, fant fram papir og blyant, og begynte å skrive som etter diktat:

«Se, mengden til Golgata iler,
og Jesus i mellom dem går.
Foraktelig, grusomt de smiler;
hans panne har blodige sår.
Skjønt uskyldig, naglet han bliver;
han treder den torn fulle vei.
Dog kjærlig han alle tilgiver,
å, tenk, det var allting for meg.»

I 20 minutter satt han og skrev, men visste ikke selv om han var våken eller drømte. Sangen har hele tiden vært sunget slik den skrevet ned denne natten, med tre vers og et omkved.
Hjalmar Hansen fortalte siden at da han hadde skrevet sangen ferdig, «gjorde jeg som vi ofte gjorde på den tiden», grep Bibelen og slo den opp på måfå mens han ba Gud gi ham noe som kunne passe til situasjonen hans der og da. Blikket hans falt på dette: «Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han gav meg sitt ord.»
Senere i livet leste Hjalmar Hansen Bibelen systematisk gang på gang for å finne igjen dette skriftstedet, men han fant det aldri. Det har heller ingen andre gjort, og den forklaringen Hansen slo seg til ro med, var den biskop Johan Lunde ga ham: «Det er ingenting i veien for at han som lot de hellige menn som skrev Bibelen se og høre det de skrev, har latt Dem se dette fordi De behøvde å se noe slikt, selv om det ikke sto der.»
Man kan være usikker på teologien i dette, men pedagogikken var god. Og biskopens ord styrket Hjalmar Hansens tro på at sangen var blitt til som følge av en spesiell guddommelig inspirasjon.
Langfredag morgen laget Hansen tre avskrifter av sangteksten, som han tok med seg ut til Snarøya til møtet langfredag ettermiddag. Tidligere på dagen hadde han rukket å synge gjennom sangen med noen andre frelsessoldater som var med om møtene, og mot slutten av møtet ble den framført offentlig for første gang.
Da sangen var slutt, reiste han som hadde stilt huset sitt til disposisjon for møtene seg. Han var regnet som en av de sentrale kristne personlighetene på Snarøya, men han fortalte at i den siste tiden hadde det bare vært skinnet igjen av troslivet. Nå ba han om forbønn. Deretter kom den ene etter den andre fram og ba om forbønn, og mange ble frelst.
Møtene på Snarøya fortsatte ennå i lang tid.

«Golgata-sangen» ble snart kjent langt utover Frelsesarmeens rekker, og den ble oversatt til en rekke språk. Hjalmar Hansen selv kjente til 13 slike oversettelser, fortalte han mot slutten av sitt liv.
Det finnes tallrike beretninger om hvordan denne sangen har vært til hjelp i møter og i livssituasjoner, og om hvordan mennesker fant fram til troen ved å høre «Se, mengden til Golgata iler» bli sunget.
Det enkle omkvedet er også blitt mye brukt i ettermøter, når innbydelsen til botsbenken ble gitt. En av beretningene som Hansen selv var glad i, hadde tilknytning til Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth. Man kan nesten si at det å få besøk av William Booth for den første generasjonen frelsessoldater nesten var som å få besøk fra himmelen. Grunnleggeren hadde en enorm posisjon blant «frelsesfolket», både hva respekt og popularitet angår. Med det store, hvite skjegget og de markante ansiktstrekkene kunne han minne ikke så lite om en profet fra Det gamle testamente. Når han besøkte en by, ble de største lokalene for små til å romme alle som ville høre ham. Han var en inspirert forkynner, og tusenvis ble omvendt i hans møter.
Men Hansen forteller at ved en anledning under et besøk til Kristiania, var det som om møtet låste seg. Ingen kom fram til forbønn under ettermøtet. Det ble sunget og det ble bedt, men ingen kom fram. Da begynte en mannlig frelsessoldat som satt på plattformen å synge «Å, tenk, det var allting for meg». Sangstemmen var sprø og rusten, men de andre frelsessoldatene forsto hvilken sang han forsøkte å ta opp, og snart falt flere hundre stemmer inn i omkvedet. Da løsnet også ettermøtet, og botsbenken ble fylt av menn og kvinner som ønsket forbønn.
Hansen forteller at mens ettermøtet fortsatte, gikk generalen bort til frelsessoldaten som hadde tatt opp sangen, og som av de fleste var regnet som forholdsvis enfoldig, slo armene rundt ham og ga ham et kyss på kinnet. Han forsto hvem som hadde vært Guds redskap i det møtet.
Hjalmar Hansen selv oppfattet ikke «Se, mengden til Golgata iler» først og fremst som en påskesang. I de tidligere utgavene av Frelsesarmeens sangbok har den derfor stått under kapitlet «Frelse», i tråd med forfatterens eget ønske. I utgaven fra 1977, står den imidlertid blant påskesangene og i den nyeste sangboka er alle sangene ordnet alfabetisk. Men det er en påskesang; en pasjonssalme og det er på langfredag vi synger den. Så også i år. Det er sangen nr. 501 i Frelsesarmeens sangbok.

III

Den neste sangen er en Getsemanesang. Den er skrevet omtrent samtidig med «Golgata-sangen». Sangen heter «Natten er stille», og jeg tar den med her fordi Getsemane-kampen er en naturlig del av en pasjonsgudstjeneste. Getsemane-kampen var en del av Jesu lidelser, akkurat som langfredagen var det. Tenk bare på Jesu fortvilte bønn til sin far: – Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi!
Men la meg nevne noen av de sangene og diktene som Hjalmar Hansen skrev som handlet om korset og Golgata. Alt mens han levde, ble Hjalmar Hansen regnet som «Golgata-sangeren» framfor noen i Frelsesarmeen. Her fant han sitt tema gang på gang.
Jeg skal bare nevne noen av titlene på disse sangene og diktene: «Jeg elsker de naglede hender», «Alltid korset, alltid Jesu død», «Til ditt kors igjen», «Mest jeg ser deg med tornekronen», «Det var korset som dro meg til ham» og «Enn en gang jeg synge vil om Golgata».
Den siste sto i Frelsesarmeens sangbok tidligere, og har sin forhistorie. Et år ble Hjalmar Hansen bedt om å skrive en sang til Krigsropets påskenummer, men bestillingen var en sang om oppstandelsen. Redaktøren mente de hadde så mange sanger om Getsemane og Golgata fra Hjalmar Hansen fra før.
Jo, Hjalmar Hansen forsøkte å skrive en sang om oppstandelsen, men det lyktes ikke. Så ringte redaktøren for Krigsropet og minnet ham at han skulle levere en sangtekst, og den måtte redaksjonen ha neste dag. Det ble en bønnekamp for den unge poeten, og da han reiste seg, forsto han at det ble nok ingen sang om oppstandelsen denne gang heller.

Teksten begynner slik:
«Enn en gang jeg synge vil om Golgata,
om det sted hvor min Frelser led.
Å, jeg glemmer aldri smerten som han bar
og det blod som fra korset fløt ned …..».

Og omkvedet:
«Enn en gang, enn en gang
vil jeg synge om Jesus min sang,
om Golgata om igjen
om det blod som vellet fram
da for meg han på korstreet hang.»

Om sangen «Alltid korset, alltid Jesu død» fortelles en liknende historie.
Oberst Carl Breien, som også skrev mange sanger, hadde i en samtale med Hjalmar Hansen sagt at han kunne ikke forstå hvorfor Hansen alltid bare skrev om Golgata. Hansen mente at han hadde da skrevet om andre ting også (og det hadde han jo rett i!), men Breien holdt på sitt. «Det er alltid korset, alltid Jesu død», sa han.
Denne linjen festet seg hos Hansen, og ble en sang:
«Alltid korset, alltid Jesu død.
Korsets gåte, korsets store under
står for meg i mine stille stunder.
Alltid korset, alltid Jesu død.»

Nå skal vi synge «Natten er stille». Det er sang nr. 438 i Frelsesarmeens sangbok.

                                                              IV

Et pasjonsmøte handler om han som led og hvorfor han led.
Men det handler også om en far som ofret sin sønn. Som mistet sin sønn. I Hjalmar Hansens livshistorie er det også et slikt kapittel. Om han ikke «ofret» en sønn, så mistet han en sønn, og denne sønnen fikk et minnesmerke gjennom en sang: «Herligste navn som er uttalt på jord».
Vi er kommet til vinteren 1920. Ellen og Hjalmar Hansens eldste sønn, Wilmar, er alvorlig syk. Han var 16 år gammel og hadde fått det som trolig var en svulst på hjernen, eventuelt en hjernehinnebetennelse.
Foreldrene forsto at gutten kom til å dø, og det forsto han nok selv også. Så det faren var opptatt av, var at Wilmar skulle få «en god død», uten for mye kamp og med vissheten om frelse. Dette bad han om mens han knelte ved guttens seng, og holdt hånda hans i sin. Så merket han et trykk i hånda? Kunne det være at Wilmar hørte hva han bad om?
-Kjenner du meg, Vilmar? Trykk hånden min dersom du kjenner meg, sa faren. Et trykk i hånden bekreftet at det var kontakt. -Trykk hånden min dersom du hørte hva legen sa.
Nytt trykk.
-Trykk hånden min så hardt du kan dersom alt er i orden mellom Gud og deg, ba Hjalmar Hansen. Han fikk et langvarig trykk som svar.
I de neste åtte dagene var den syke gutten i stand til å føre samtaler med foreldrene, søsken og med pleiepersonalet. Han ba også om at noen måtte komme og synge litt for ham. Om kvelden den nestsiste dagen leste foreldrene høyt fra Bibelen for ham, og de leste sangvers de visste han var glad i.
Den siste dagen han levde foretok legen et lite inngrep for å gjøre de siste timene lettere for den syke. Etter operasjonen satt faren ved sengen og ba taust til Gud om at gutten hans måtte våkne en gang til. Da gutten slo øynene opp, så faren at blikket var blitt matt, og uten at han klarte å forhindre det, begynte han å gråte.
-Ikke gråt, pappa. Nå går jeg til Jesus, sa gutten. Så lukket han øynene for siste gang.
De siste timene lå han bare og døste. Faren satt ved sengekanten, holdt gutten i hånden og hvisket navnet Jesus inn i øret hans med jevne mellomrom. «Han besvarte det alltid med et forsøk på å smile og en lyd som uten tvil var et forsøk på å uttale navnet Jesus», skrev Hjalmar Hansen mange år senere. Slik satt han helt til døden kom, og Vilmar gikk bort «som når et lys brenner ned».
Da dødskampen var over, klarte ikke Hjalmar Hansen å få sove. I stedet fant ham fram penn og papir og begynte å skrive:

«Herligste navn som er uttalt på jord:
Jesus, Jesus.
I det er frelse for hver den som tror:
Jesus, Jesus.
Det har meg styrket i prøvelsens dal,
det har meg gledet i festsmykket sal.
Det inn i døden min trøst være skal:
Jesus, Jesus.

Når jeg har trett lagt mitt hode til ro:
Jesus, Jesus,
og vi er ene i natten, vi to:
Jesus, Jesus,
da blir det smått det som før syntes stort,
da blir det lite, alt det jeg har gjort,
da uten deg vil jeg komme til kort.
Jesus, Jesus.

Gjenlyd der ute fra øret vil nå:
Jesus, Jesus.
Minner fra fortiden for meg vil stå.
Jesus, Jesus!
Hjertet, det skjelver og pulsen er matt,
øynene lukkes, om kring meg er natt,
hvis da det navn som var alltid min skatt:
Jesus, Jesus.»

Og med inntrykket fra sønnens siste timer heter det i det siste verset:
«Hvisk til meg når jeg i søvn faller hen:
Jesus, Jesus!
hvisk det igjen og igjen og igjen:
Jesus, Jesus!
Det skal forjage alt ondt og alt stygt,
det skal bort jage all redsel og frykt.
I dette navn skal jeg sovne inn trygt:
Jesus, Jesus.»

V

Hjalmar Hansen – Korsets sanger.
Å synge om korset, er å synge om Jesus.
Så heter da også en av Hjalmar Hansens sanger nettopp dette «Min siste sang skal bli om Jesus».

«Min siste sang skal bli om Jesus,
han skal min siste tanke få.
Når alle andres trekk forsvinner,
Skal hans for meg i skjønnhet stå.»

Og i koret:
«Min siste dang fra sorgens dype daler
hvor han oppfylte hver en trang, hvert savn,
min første sang i himlens lyse saler
skal bli om Jesus, om hans dyre navn.»

Takk for oppmerksomheten!