Av Nils-Petter Enstad

Djeveløya, eller Île du Diable, på fransk, er en liten øy i Atlanterhavet, utenfor kysten av den gamle kolonien Fransk Guyana. Her hadde den franske staten en beryktet fangekoloni i nesten hundre år, fra 1852 til 1946.

En av de mest kjente fangene på denne øya var militærkaptein Alfred Dreyfus, som i 1894 ble dømt for spionasje i Frankrikes største rettsskandale gjennom tidene. Til tross for at det nesten umiddelbart ble klart at han var uskyldig, ble han holdt internert på Djeveløya helt til 1906. Den viktigste årsaken til at han ble dømt, var rett og slett at han var jøde. At straffekolonien ble avviklet, skyldtes ikke minst en fransk frelsesoffiser ved navn Charles Pean. I historien huskes han som «Djeveløyas befrier».

Fra landbruk til teologi

Charles Pean var en sentral Frelsesarmé-leder i Sveits og Frankrike, men huskes best som «Djeveløyas befrier».

Charles Pean var født i Paris i 1901. Som ung studerte han først landbruk, men gikk så over på teologi. I 1919 ble han med i Frelsesarmeen, og etter å ha fullført en bachlorgrad i teologi, ble han offiser i Frelsesarmeen. Han var opptatt i menighetsarbeid, og underviste ved Frelsesarmeens krigsskole.
En avisartikkel om forholdene på Djeveløya tente ham med den blandingen av opprør og medmenneskelighet som har ført til mange reformer i tidens løp. I 1928 fikk han mast seg til å få reise ut og se forholdene med sine egne øyne, men måtte først overvinne skepsis både hos Frelsesarmeen og hos myndighetene. Det var særlig situasjonen for de såkalt «frigitte» som opptok ham. Etter at selve straffen var sonet, måtte fangene nemlig bli i kolonien i like lang tid som det dommen hadde lydt på. Det var da den virkelige straffen begynte, mente de som opplevde dette.

Plan
Etter tre måneder reiste Pean tilbake til Frankrike og skrev en rapport om det han hadde sett og hørt. Han hadde pådratt seg en tropisk feber mens han var i fransk Guyana, og brukte 18 måneder på å komme seg. I feberfantasiene ble han igjen og igjen hjemsøkt av de menneskene han hadde møtt. Da han omsider kom seg på bena, hadde han også en plan klar. Det var en langsiktig plan om å få straffekolonien avviklet, og en sosial reformplan både for de frigitte og de som ennå sonet sine dommer.
Som Frelsesarmeens grunnlegger William Booth hadde lansert sin plan for «The Darkest England» 30 år tidligere, lanserte Pean nå en plan for det enda mørkere Guyana. Han holdt foredrag, skrev artikler og han skrev bøker. En av dem het «Kristus i de fordømtes land». Han beskrev straffekolonien som «porten til helvete».

Tre år
Det tok tre år før de franske myndighetene gav etter: Frelsesarmeen skulle få etablere et arbeid i straffekolonien.
Embetsmennene i Fransk Guyana var ikke begeistret da Pean kom tilbake, og hadde med seg flere medarbeidere. Men myndighetene i Frankrike hadde sagt de skulle få komme, og da våget man ikke å motarbeide dem direkte. Men likegyldigheten var påfallende, det samme var kynismen. Disse frelsesoffiserne gjorde vel antakelig ingen skade, direkte, tenkte de.
Det ble bygget et senter for arbeidet, og alle som ville, kunne komme til åpningsfesten og få gratis mat. Festen ga en pekepinn om hva man sto overfor av utfordringer: De som hadde sagt seg villige til å lage mat og servere, fant noe vin og havnet på rangel. Pean og hans tre medarbeidere måtte svinge seg rundt og lage mat til 200 mann, og servere dem.
Da festen var over, kom noen av gjestene tilbake og stjal alt som var av bestikk og dekketøy – tilmed snora til flaggstanga ble tatt.
– De har tatt på Dem noe som ikke en gang Gud vil kunne makte, sa guvernøren overbærende til Pean. Men Pean og hans menn ga ikke opp. De fikk bygget et hjem for frigitte i Cayenne; de fikk anlagt gårdsbruk og snekkerverksteder som skulle gi arbeid til de frigitte, og en mulighet til å tjene nok penger til billett hjem til Frankrike. Samtidig hadde de gratis kost og losji, og to franc om dagen i en slags lommepenger. Det var tallrike tilbakeslag, men frelsessoldatene reiste seg igjen hver gang. Og etter hvert så de deporterte at dette var en måte å bygge opp igjen selvrespekten på.

Rehabilitering
Mindre enn to år etter starten reiste de første frigitte fangene tilbake til Frankrike. Der ble de møtt av folk fra Frelsesarmeen, som hadde både en hybel og en jobb klar. I 1939 hadde mer enn 800 fanger vendt tilbake til hjemlandet – bare tre av dem kom i kontakt med politiet etter hjemkomsten.
Samtidig fortsatte Pean det politiske prosjektet sitt. Han skrev enda en bok, den het rett og slett «Djeveløya», og den holdt debatten om denne straffemetoden levende. I 1938 bestemte presidenten at det ikke skulle deporteres flere fanger til Djeveløya, men de som var der, måtte sone dommene sine ferdig.
Så kom krigen, og Pean, som nå var Frelsesarmeens sosialsjef i Frankrike, ble avskåret fra å gjøre noe mer med denne saken. Men de Gaulles eksilregjering tok opp Peans ideer, og i 1946, da krigen var slutt, ble det avgjort at kolonien skulle avvikles.
Charles Pean fikk i oppdrag av regjeringen å lede avviklingsprosessen. Da han kom tilbake til Djeveløya, hilste de gjenværende ham som en helt. Første påskedag – dagen for Jesu oppstandelse fra graven – i 1952 ble avviklingen offiselt markert. På Peans bryst hang Ærelegionen, som republikkens president hadde gitt ham. Alle ventet spent på Peans tale, men den ble kort. Han fikk bare sagt «Det passer bra at vi er samlet her på første påskedag», før følelsene overmannet ham og han brast i gråt. Han fikk ikke sagt mer, men budskapet ble forstått.

Lederoppgaver
Senere hadde Charles Pean en rekke lederoppgaver i Frelsesarmeen. Den siste var som sjef for arbeidet i Sveits.
I februar 1972 besøkte han Norge for å tale i møteserien «To dager omkring Guds ord». Artikkelforfatteren var den gang kadett ved Frelsesarmeens krigsskole, og husker den da 70 år gamle kommandørens franske spiritualitet når han sto på talerstolen.
Forfatteren Ola Bauer oppsøkte ham også, og laget et intervju for ukebladet «Vi Menn» – han var en av de få norske journalistene som forsto hva slags historisk person det var som besøkte Oslo disse vinterdagene. Djeveløya var i fokus på den tida, Henri Charrières bok «Papillion» lå under annet hvert juletre. Kommandøren ble spurt om mannen og boka, og kunne fortelle atr Charrière hadde invitert ham på middag noen måneder før. – Alt han skriver er sant. Noe annet er om alt er selvopplevd, sa «Djeveløyas befrier» til den norske journalisten med et smil.
Charles Pean ble en gammel mann. Han døde i 1991, 90 år gammel.

Litteratur:
Collier, Richard: GENERALEN. William Booth og Frelsesarmeen. Dreyers Forlag, 1965
Hall, Clarence: GUDS EVENTYRERE. Ansgar Forlag, 1959
The Salvation Army Year Book, 1992