Av Nils-Petter Enstad

For hundre år begynte Frelsesarmeen i Norge et eget arbeid, rettet mot døve. Ved siden av Den norske kirke, var Frelsesarmeen den eneste kristne organisasjonen med et slikt kall.

Våren 1895 kunne lesere av det norske Krigsropet få med seg følgende i en notis med overskriften: «Frelsesnyheter fra Sverige: Arbeidet blant de døvstumme synes meget lovende. En søndag ble det bedt med flere døvstum-syndere. Kaptein Wilkens arbeider nesten utelukkende blant dem. Alene her i Stockholm finnes omkring 500 døvstumme. De er i alminnelighet meget forsømte med hensyn til religionen og deres sjels frelse. Men hele tiden siden vi begynte vår virksomhet blant dem, er mange blitt omvendt til Gud, og mange er også blitt soldater. Deres hengivenhet til dem som arbeider blant dem, er ganske rørende.»
Trolig var det gjennom denne meldingen at de som leste Krigsropet første gang fikk kjennskap til et arbeid som hadde begynt så smått i Stockholm året før, og som fra 25. mars 1895 var en offisiell del av Frelsesarmeens arbeid i Sverige. Den kaptein Wilkens som det refereres til, het Oktavia til fornavn, og var på dette tidspunkt 41 år gammel. Før hun ble frelsesoffiser i 1892, hadde hun arbeidet som lærer blant det som i datidens språk ble kalt «tilbakestående» barn – blant dem regnet man også de døve. I den forbindelse hadde hun lært seg tegnspråk.

«En kvinnelig prest med en rar hatt»
Det var en ren tilfeldighet som satte det hele i gang. Vinteren 1894 hadde general William Booth, Frelsesarmeens grunnlegger, møter i Stockholm. I ett av disse kom en døv kvinne fram til forbønn. Hun var i sterk affekt, og da møtelederen forsto at hun var døv, vendte han seg mot offiserene på plattformen og spurte om noen kunne kommunisere med den døve kvinnen. Det kunne Oktavia Wilkens, og hun fikk ledet den døve kvinnen til tro ved hjelp av tegnspråket.
Snart spredte det seg et rykte blant Stockholms døve om at det fantes en kvinnelig prest med en rar hatt som kunne tegnspråket, og Oktavia Wilkens begynte å holde møter for disse.
Slik startet Frelsesarmeens arbeid blant døve i Sverige – ordet «døvstumme», som ble brukt i notisen fra 1895 er for lengst ute av så vel svensk som norsk språk.

Norge
Oktavia Wilkens ledet arbeidet blant døve fram til 1908. Da overtok hennes medarbeider Esther Carlsson ansvaret. Dette hadde hun i ti år, fram til hun i 1918 giftet seg med oberst James Toft, som nå skulle til Finland som leder for Frelsesarmeen der.
I 1915 besøkte Esther Carlsson Norge og hadde møter for døve i Kristiania. Senere besøkte hun Norge flere ganger, og det vokste fram et ønske hos mange om at også Frelsesarmeen i Norge skulle ta opp en slik virksomhet. Ved årsskiftet 1915/16 ble ensein Anna Gustavsen sendt til Sverige for å studere arbeidet der, og for å lære seg tegnspråk, og i desember 1916 begynte hun så smått å arbeide blant døve i hovedstaden. Søndag 14. januar 1917 ble det så arrangert et møte i Templet i Oslo som markerte den offisielle starten på Frelsesarmeens døvearbeid. Anna Gustavsen fikk med seg to assistenter: Kaptein Karen Ridderseth og kadett Eniz Svendsen.
Med disse tre frelsesoffiserene ble det sjelesørgeriske tilbudet til Norges døve faktisk flerdoblet. Fram til da var det bare én prest i Den norske kirke som hadde hatt arbeid blant døve som sin hovedoppgave. Av de tre frelsesoffiserene som ble vigslet til arbeidet blant døve i 1917, hadde både kapteinen og kadetten sluttet i tjenesten før sommeren kom. Men Anna Gustavsen fortsatte i dette arbeidet fram til 1929, og reiste landet på kryss og tvers i de 12 årene. Hun ble døvearbeidets «ansikt» i denne første, viktige fasen av arbeidets historie, og førte mange til tro.

«Kan De tegne Gud?»
Da «døvearbeidet» markerte sitt 25-årsjubileum i 1942, fortalte Anna Gustavsen, da pensjonert major, følgende opplevelse fra den første tiden: «Jeg hadde fått høre at det skulle være en døv kvinne som var pasient ved et sykehus utenfor Oslo. Jeg reiste dit for å besøke henne. Hun hadde ligget der lenge, og sykdommen var uhelbredelig. Hun lå og ventet på døden. Da jeg kom inn i rommet og hilste henne på tegnspråket, reiste hun seg på albuen og utbrøt nesten forskrekket: ‘Kan De tegne døvespråket?’ Da jeg svarte bekreftende, fortsatte hun: ‘Kan De tegne Gud?’ Jeg svarte at det var derfor jeg var kommet. Hun la seg ned, og fortsatte, med tegnspråkets ofte korte setninger: ‘Jeg er 50 år. Jeg skal dø. Jeg vet ikke noe om Gud. Jeg er redd for Gud og redd for å dø.’
Resten av samtalen skal være mellom de to, men Anna Gustavsen fikk forklart, via tegnspråket, om at Jesus kom for å frelse alle mennesker, og de to bad sammen.

Tegnspråk
Frelsesarmeens «døveoffiserer» la vekt på å bruke tegnspråket fra dag én i dette arbeidets historie. Det var ikke selvsagt i begynnelsen av forrige århundre. Da var den offisielle strategien av de døve skulle lære seg å lese på munnen.
Da major Kelly Smevik, en veteran innen Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde, fikk Kongens fortjenstmedalje i 2002, nevnte daværende kulturminister Valgerd Svarstad Haugland spesielt «døveoffiserenes» innsats på dette området i sin tale.
Med sin språklige strategi var Frelsesarmeens døveoffiserer nesten som pionerer å regne. I dag er tegnspråket et anerkjent minoritetsspråk. Mens man tidligere måtte lære tegnspråk dels ved hjelp av «naturmetoden», dels ved ulike kurstilbud, er utdanning i tegnspråk nå et ettårig studium ved flere norske universitet og høyskoler, og det finnes en egen utdanning for tegnspråktolker. Det var først på slutten av 1970-tallet at tegnspråktolk ble en egen yrkesgruppe. Da hadde Frelsesarmeens døveoffiserer utøvd dette yrket i 60 år.

Blant blinde
I 1929 ble virkeområdet til «døvearbeidet» utvidet til også å omfatte blinde. Pådriveren her var den før omtale Esther Toft. Hun var blitt enke året før, og kommet hjem fra Korea, der hun og hennes mann hadde vært territorialledere for Frelsesarmeen. Hun var fremdeles bare 51 år gammel, og selv om hun formelt sett var pensjonist, hadde hun en enorm autoritet innen døvearbeidet, både i kraft av sin rang som «fru kommandørløytnant» og som pioner i dette arbeidet i hele Norden. Det er da også bare i de nordiske land Frelsesarmeen har hatt et eget arbeid rettet mot døve og blinde av den typen det her var snakk om.
Esther Toft hadde nærmest en visjon om at arbeid blant døve og blinde hørte naturlig, organisatorisk sammen. Den koblingen har ikke vært like tydelig for alle. Å være døv og å være blind er to helt ulike funksjonshemminger. Å være døv representerer helt andre utfordringer i et «lydbasert» storsamfunn enn å være blind.
Da Frelsesarmeen begynte sitt arbeid blant døve, ble dette tatt imot med begeistring av de døve selv og deres organisasjoner. De blindes organisasjoner var mer skeptiske, for ikke å si negative. De mente Frelsesarmeen bare var ute etter penger fra de blinde. Den senere så gode samarbeidspartneren KABB, Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte, ble startet rett og slett for å «møte» Frelsesarmeen på dens egen banehalvdel. Blindeforbundet mente dessuten at et slikt arbeid i regi av Frelsesarmeen bare ville skape forvirring blant de blinde. Så da Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde begynte å gi ut bladet «Solgull», lanserte Blindeforbundet et kristent blad som et «Solgløtt». Det skulle muligens gjøre forvirringen mindre.
Etter hvert gikk forholdet seg til, men forholdet mellom Frelsesarmeen og Døveforbundet var nok alltid noen hakk varmere enn mellom Frelsesarmeen og Blindeforbundet.

Et tiltak som retter seg spesielt mot blinde og svaksynte, er Krigsropets lydavis. Ideen til en slik utgave av Frelsesarmeens hovedorgan ble lansert alt i 1935, samtidig som man ba om støtte til å produsere kristne bøker i punktskrift. På den tiden var Bibelen og salmeboka de eneste bøkene i punktskrift som fantes i handelen. Imidlertid var det først i 1976 at den første utgaven av Krigsropets lydavis kunne sendes ut, og nest etter ukebladet Familien, var Krigsropet det første, kristne bladet som også ble produsert på lyd.

Offiserer
I de første årene var antallet offiserer i døvearbeidet svært lavt. Med utvidelsen i 1929 skjedde også en forsterkning når det gjaldt medarbeidere. Utover på 1930-tallet var det forholdsvis mange offiserer som var engasjert i arbeidet; på det meste om lag 15. Senere lå det gjerne på åtte–ti medarbeidere.
Man hadde såkalte «døvestasjoner» rundt i landet – en kort tid var det fem slike, men for det meste fire: Oslo, Larvik, Stavanger og Trondheim. Helt fram til 1984 var arbeidet organisert som en egen enhet med en sentral leder, men fra 1985 var det først en avdeling under Sosialtjenesten, og fra 1999 under Feltavdelingen. I dag har arbeidet bare én medarbeider på deltid. Major Anne-Beth Fagermo har dette som en del av sine arbeidsoppgaver.
Døvearbeidet ble startet i en tid da den norske velferdsstaten knapt nok var i sin spede barndom. «Døveoffiserene» fungerte derfor både som sosialkuratorer, ledsagere, tolker i møte med offentlige myndigheter og sjelesørgere. Både gudstjenester og rene trivselstiltak sto på programmet. En viktig del av «døveoffiserenes» oppgave var også å bryte ned den sosiale stigmatiseringen mange følte ved å være døv, eller ved å ha et barn som var døv. Det finnes fortellinger om døve og døvblinde barn som levde hele livet i isolasjon fordi familien skammet seg over dem.
I dag er dette bildet helt annerledes. Døvekirken er blitt en relativt stor og slagkraftig organisasjon, og lovverket sikrer døve de samme rettighetene som alle andre, det være seg funksjonsfriske eller funksjonshemmede. Virksomheten i dag består av regelmessige samlinger og et årlig stevne for hver av de to gruppene.

«Effata»
Det arameiske ordet «effata» var lenge en del av språket i Frelsesarmeens døvearbeid. Det er hentet fra fortellingen i evangeliet etter Markus, kapittel 7, om møtet mellom Jesus og «en mann som var døv og hadde vondt for å tale» (vers 32).
Fortellingen fortsetter: «Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent» (vers 33–35). I 1938 innførte Frelsesarmeen en årlig søndag i arbeidsåret der det skulle fokuseres spesielt på arbeidet blant døve og blinde, og hvor kollekten i søndagens møte skulle gå til dette arbeidet. Søndagen fikk betegnelsen «Effata-søndagen». Etter hvert ble «effata-søndagen» lagt til fjerde søndag i september, som også er den internasjonale Døves Dag. I vår tid markerer man stort sett ikke noen av disse dagene.
Selv om «effata-teksten» er en av mirakelfortellingene i evangeliene, har Frelsesarmeens medarbeidere i dette arbeidet aldri fokusert på guddommelig helbredelse som et tema. Deres kall var å møte menneskene der de var – som i alle sammenhenger der Frelsesarmeen møter mennesker som trenger dem.

Litteratur:
Bjørndal, Magne (red.): Sett gjennom 75 år. Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte (Askim, 2008)
Enstad, Nils-Petter: Tegnet i hendene. Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde i Norge (Oslo, 2001)
Tandberg, H.A.: 50 års korstog for Gud og Norge (Oslo, 1937)

Faktaboks:
Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde
* Startet i 1917 som et arbeid rettet mot døve.
* I 1929 tok man også opp arbeid rettet mot blinde.
* Ga fra 1932 til 1970 ut kvartalsbladet «Solgull».
* Hadde på det meste 15 offiserer engasjert i virksomheten.
* I alt har ca. 100 offiserer vært engasjert i kortere eller lengre tid i Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde.