Av Nils-Petter Enstad

I
Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid startet i 1885. Virksomheten ble raskt satt i system, blant annet ved at man fikk et eget sekretariat for dette. Florence Booth hadde ansvaret i den første tiden, men lenge etter at andre hadde overtatt, gikk kontoret under betegnelsen «Mrs. Booth’s Inquiry Department» (Fru Booths ettersøkelseskontor).
Metodene man brukte i denne første tiden var enkle, om enn ofte forbausende effektive. Ved siden av notiser i pressen, brukte man en klassisk «dør-til-dør»-strategi, selv om den kanskje i disse tilfellene like gjerne kunne kalles en «pub-til-pub»-strategi, eller en «fra-strøk-til-strøk»-strategi. Men i 1888 fikk arbeidet en leder som bokstavelig talt var fagmann. Han het Clifford Harland, og det er ham det skal fortelles om i det følgende.

II
Da jeg fikk ordre til Frelsesarmeens litteraturavdeling i forbindelse med kongressen 1973, var boka «Missing», skrevet av den pensjonerte frelsesoffiseren Richard Williams, noe av det første min sjef, oberstlt. Per Raubakken, la på mitt bord. Den skulle oversettes og gå som føljetong i Krigsropet fra kommende årsskifte, fikk jeg beskjed om. Boka kom ut på engelsk i 1969.
            Det var både en spennende og utfordrende oppgave, og den skulle kombineres med andre oversetter-oppgaver ved redaksjonen: Nyhetsbrev fra Det internasjonale hovedkvarteret, artikler og fortellinger. Richard Williams hadde i mange år vært knyttet til dette arbeidet i England, akkurat som Per Raubakken hadde vært det i Norge.
            Det var under arbeidet med denne oversettelsen at jeg kom over navnet Clifford Harland første gang. Williams skrev i sin bok at Harald hadde arbeidet som privatdetektiv i 25 år før han ble med i Frelsesarmeen, og skrev også at han døde i 1907. Begge deler viser seg å være feil, noe jeg fant ut da jeg skrev min bok om dette stoffet, «Vårherres sporhunder, Fortellinger fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid», som kom ut i 2012.
            Da jeg i høst (2023) forberedte meg til et foredrag for Slekt & Data Vest-Agder om «Vårherres sporhunder» fant jeg også et bilde av Clifford Harland, og tok det med i powerpoint-presentasjonen.

III
Clifford Harland var født i 1854, og var ansatt i det vi må kunne kalle et detektivbyrå. Her arbeidet han som etterforsker.
Historien om hvordan han havnet i Frelsesarmeen, fortjener å bli fortalt:
Byrået han var ansatt i var regnet som et av Londons ledende detektivbyråer. Harland hadde hatt mange saker, både i Storbritannia og på kontinentet. Han var regnet for dyktig, intelligent, med stor integritet og hadde det man den kalte «en edel karakter». Sjefen for detektivbyrået der Harland var ansatt, tilhørte Frelsesarmeen, og han satte stor pris på sin dyktige medarbeider.
Så opprant sommerdagen i 1888 som skulle få så stor betydning, både for Clifford Harland personlig, og for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid.
Etter å ha innhentet viktige opplysninger i en sak han arbeidet med, skyndte han seg nedover Oxford Street i Londons West End, der den i Frelsesarmé-sammenheng kjente menigheten Regent Hall ligger. Han håpet å nå tak i sjefen sin før kveldsmøtet begynte, slik at han kunne få de instruksjonene han trengte for å gå videre med saken. Men da Harland kom fram til lokalet, var møtet alt i gang, og sjefen hans satt på plattformen.
 Harland fant ut at han like godt kunne sette seg blant publikum og vente til gudstjenesten var over. Dette var en gudstjenesteform som var helt annerledes enn den Harland måtte ha hatt kjennskap til fra før, og Richard Williams forteller i sin bok at Harland til å begynne med satt bare og moret seg. Her var det rytme, fart og glede.
Så sto menighetens leder fram på talerstolen. Han het Isaac Unsworth, og var på det tidspunktet kaptein. Han ble senere kommandør og hadde flere sentrale, internasjonale lederstillinger i Frelsesarmeen. Ikke minst var han kjent som en fremragende forkynner. Harland, som så langt i gudstjenesten hadde oppfattet den som underholdning, måtte mot sin vilje lytte til Unswoths forkynnelse. Her ble kristendom presentert som en personlig forpliktelse på en måte han aldri hadde hørt før. Med detektivens veltrente, logiske hjerne ble han rett og slett overbevist.
 – Dersom dette er kristendom, er det noe for meg. Dette er noe jeg kan begripe, konkluderte han, og da gudstjenesten gikk mot slutten var han en av dem som gikk fram og bekjentgjorde at han ønsket å bli kristen. Kort tid senere ble han også frelsessoldat.

IV
Sjefen hans ble selvfølgelig glad for det valget hans betrodde medarbeider gjorde, men gleden ble kanskje litt blandet da han kort tid senere mottok en oppsigelse fra Harland. Han hadde nemlig fått «an offer he could not refuse», og det fra Frelsesarmeen selv.
Bramwell Booth fulgte nøye med i alt som skjedde i den bevegelsen han hadde gitt all sin arbeidskraft siden han var 12 år gammel, som sin fars nærmeste medarbeider. Detaljfokusert som han var – noen vil sikkert også si «kontrollerende» – var det ikke mye som gikk ham forbi. Og selvsagt fikk han også høre om den dyktige privatetterforskeren som hadde bøyd kne ved botsbenken i Regent Hall. Han hadde også hørt om en meget vanskelig og litt delikat sak som Harland hadde klart å løse på en fremragende måte.
For Bramwell Booth var dette som sendt fra himmelen på mer enn én måte.
Det var Bramwells kone Florence som ennå hadde ansvaret for ettersøkelsesarbeidet. Men hun var også leder for Frelsesarmeens sosiale arbeid blant kvinner, og det var en jobb som krevde sin kvinne. Fordi de aller fleste ettersøkelsessakene i disse første årene hadde både det man må kunne kalle et kvinneperspektiv og et sosialhjelpsperspektiv, hørte ettersøkelsesarbeidet naturlig med i hennes portefølje.
Men det kom inn stadig nye saker, og nye typer saker, og behovet for etterforskningsfaglig kompetanse ble mer og mer merkbart. Bramwell var derfor på utkikk etter en ny leder for kontoret. Så da han fikk høre han at en av de dyktigste medarbeiderne i et velkjent detektivbyrå i London ikke bare er blitt kristen, men også salvasjonist, så han straks hva dette kunne bety av økt kompetanse ved ettersøkelseskontoret: Han tok kontakt med den nyfrelste detektiven.
Clifford Harland slo til.
I en alder av 34 år ble han utnevnt til frelsesoffiser og begynte å arbeide ved ettersøkelseskontoret. Med seg inn i arbeidet tok han sin erfaring og sine kunnskaper, men også sin høye integritet og sine kristne idealer. Frelsesarmeens ettersøkelseskontor skulle ikke bli som et hvilket som helst «detektivbyrå» som opererte med et fromhetens skjær over seg. Det skulle være en del av Frelsesarmeens totale oppgave, den som senere er blitt beskrevet som «omsorg for hele mennesket».

V
Trolig begynte Harland i sin nye jobb i 1888/1889, og i september 1890 kan man lese i bladet «The Deliverer», Frelsesarmeens organ for det sosiale arbeidet, at «løytnant Clifford Harland ved Frelsesarmeens ettersøkelseskontor er forfremmet til kaptein». Det var mange nivåer i Frelsesarmeens rang-system den gangen, og forfremmelsene kunne komme tett. Tre år senere leser man i det samme bladet at ensein Clifford Harland er forfremmet til adjutant. Ingen av disse to rangene er i bruk i dag – de var plassert mellom kaptein og major.
I september 1897 kan man så lese i «The Officer», et internt organ for frelsesoffiser, at «stabskaptein Clifford Harland er forfremmet til herligheten i en alder av 43 år, etter ni års tjeneste, leder for ettersøkelsesavdelingen. Frelst i Regent Hall i 1888. En meget dyktig ettersøkelsesoffiser. Høyt respektert og elsket».
Hva han døde av sto det ikke noe om.

VI
Clifford Harland overtok ansvaret for ettersøkelsesarbeidet i en tid da man tok på seg alle slags saker, med unntak av ren kriminaletterforskning. Eksempelvis var det å lete opp fedre som ikke ville ta ansvaret for sine barn, en stor del av saksporteføljen.
Det fortelles at Harald kunne være nådeløs inntil det brutale mot slike menn. Han unte dem ingen ro, og samme hvor ofte de forsøkte å stikke av eller gå under jorden, klarte han å spore dem opp igjen. Men for den angrende synder, og den som var i vanskeligheter, var han en forstandig rådgiver og venn.
Han hadde ansvaret for dette arbeidet helt fram til sin død. I disse årene vokste arbeidet raskt, og de prinsippene og metodene som han la til grunn, beholdt sin gyldighet i mange årtier etter hans død.
Blant de strategiske valgene Clifford Harland gjorde, var å utvide nedslagsfeltet for annonsering. Mens man tidligere kun hadde annonsert i Krigsropet, begynte man nå også å annonse i det nevnte «The Deliverer». Opplaget på dette tidsskriftet var langt mindre enn på Krigsropet, men nådde ut til litt andre grupper lesere. Fordelen med å annonsere i Frelsesarmeens egne publikasjoner, var at man her kunne annonsere gratis. Å bruke annonser i mer eksterne fora, satt mye lenger inne, ikke minst på grunn av kostnadene.             De første annonsene i «The Deliverer» juli-nummeret for 1889. Vi skal se på et par av disse. Den første er interessant av flere grunner:
DET ANGÅR ALLE
Les dette, og hjelp oss deretter med å finne frøken Violet Jane Donaldson, som var kontorist ved Xylonite Works i Brantham, like ved Manningtree, helt til hun 7. november 1888 tok 21.28-toget fra Manningtree til Liverpool Street, London. Frøken Donaldson er 24 år gammel, ca. 158 cm høy, mørk blond, kortklippet, krøllete hår, grå øyne, lys ansiktsfarge og har fregner.
            Vi vil at alle soldater og venner skal se etter henne overalt, særlig i London, da sakens fakta er temmelig innfløkte, og kan bare bli kjent om damen dukker opp igjen. Nyheter skal sendes til: Enquiry, 259 Mare Street, Hackney.”
Denne teksten er interessant, både ved at den oppgir et svært nøyaktig klokkeslett for når den savnede ble sett sist, samtidig som det ikke står noe om hva slags klær hun hadde på seg. Ikke minst den presise plasseringen av tidspunkt viser at det var kommet en «detektivfaglig» kompetanse inn på kontoret.  Litt påfallende er det jo at det har gått åtte måneder fra hun forsvant og til hun blir etterlyst, i hvert fall gjennom annonsering. Det er også noe intenst ved språkføringen i annonsen som tyder på at man her kan ha med en svært dramatisk fortelling å gjøre.
            En annen annonse i det samme nummeret tyder på at man har med en mer klassisk ettersøkelsessak å gjøre:
«Om dette møter øynene til John Thomas Milner, har vi den store glede å kunne fortelle ham at foreldrene hans vil tilgi ham alt, bare han vil vende hjem. Han ble sist sett i Smethwick og Birmingham-området, der han drev og solgte opptenningsved. Skriv til c/o kapteinen, 12 Florence Road, Cafe Hill, Smethwick».
            En tredje notis i det samme nummeret gir oss kanskje et gløtt inn i en hjerteskjærende tragedie:
«Forsvunnet eller myrdet. På siste langfredag forsvant en liten pike på ti år fra 39 Colley Street, West Bromwich. Hun heter Philcocks. Foreldrene er fra seg av engstelse over dette plutselige forsvinningsnummeret, og frykter det verste. Signalement: Mørkeblå øyne, brunt hår, forholdsvis smalt ansikt. Et merke på det ene låret. Vekt: 23 kilo. Opplysninger sendes til Enquiry, 259 Mare Street, Hackney».
          En slik sak, der det med stor sannsynlighet har skjedd en forbrytelse, ville «Vårherres sporhunder» neppe tatt opp i vår tid, men overlatt til politiet. Det er vel god grunn til å frykte at vesle Philcocks var blitt offer for en voldsmann, sedelighetsforbryter og morder, og at liket deretter var blitt gjemt så godt at hun kanskje aldri ville bli funnet.
            Disse annonsene viser at det har skjedd en endring i og en utvidelse av fokus for ettersøkelseskontorets arbeidsområde. De sakene som er nevnt i disse annonsene, dreide seg i mindre grad om hvit slavehandel og mer om savnede familiemedlemmer.

VII
Med Clifford Harland ved roret, vokste Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid både i antall saker og antall medarbeidere.
I 1891 var staben økt til seks.
Bare det ene året ble det tatt opp 2354 nye saker, og 600 saker ble løst.