Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Onsdag 13. februar 2019 er det 90 år siden Frelsesarmeen fikk sin første valgte verdensleder. Det skjedde etter et fem uker langt drama med sterke følelser og juridiske dra-kamper. Konflikten sto mellom en dødssyk mann og deler av hans familie på den ene siden og stort sett resten av verdensbevegelsens internasjonale lederskap på den andre.

William Bramwell Booth (1856 – 1929) hadde vært Frelsesarmeens general og verdensleder siden 1912. Han var blitt utpekt til denne posten av sin far, Frelsesarmeens grunnlegger, som døde det året. I stiftelsesdokumentene til Frelsesarmeen var det bestemt at den sittende general skulle utpeke sin etterfølger. Etter sterkt press fra armeens advokater hadde denne bestemmelsen fått en tilføyelse i 1904: Dersom generalen døde uten å ha pekt ut noen etterfølger, eller generalen ikke lenger fungerte i stillingen, kunne stabssjefen innkalle lederne for Frelsesarmeens arbeid i alle land til et rådsmøte som så skulle peke ut en ny general.
William Booth selv hadde nok sett for seg at stillingen som general skulle være mer eller mindre forbeholdt medlemmer av hans egen familie, en oppfatning som Bramwell også delte.
Frelsesarmeen hadde ekspandert voldsomt i de 17 årene Bramwell Booth var verdensleder. Han var Catherine og William Booth eldste barn og var en kombinasjon av morens klare, lysende intellekt og farens handlekraft og initiativvilje. Men farens robusthet hadde han ikke arvet. Allerede i 1878, 22 år gammel, hadde han sitt første helsesammenbrudd, og reiste på en langvarig rekonvalesens til Värnamo i Sverige. Noen barndom i egentlig forstand kan han aldri ha hatt. Alt som 12-åring arbeidet han ved en anledning 72 timer i strekk for å finne ut av en feil i regnskapene til Misjonen som ingen andre fant ut av. Det har vært hevdet at han i vår tid ville fått diagnosen hyperaktiv, dette som forklaring på hans tilsynelatende utømmelige arbeidskapasitet.

Bramwell som general

Bramwell Booth på hans eldre dager

Som leder var Bramwell Booth en pedant som ønsket kontroll helt ned på detaljnivået. Hans oppfatning av hva det var å «ta det rolig», var å nøye seg med å diktere 30 viktige brev om dagen, få disse skrevet og signert. Da William Booth døde, var sønnen 56 år gammel, og sto på høyden av sin styrke, samtidig som Frelsesarmeen var på høyden av sitt renommé. Han gjorde organisasjonen mer moderne og effektiv, og han fikk lost den internasjonale bevegelsen trygt gjennom de mange utfordringer som Den første verdenskrig representerte. Bare uker før krigen brøt ut, sto han i spissen for en internasjonal kongress i London der tusenvis av salvasjonister fra hele verden var samlet.
Hans nesten ekstreme kontrollbehov gjorde ham også mistenksom, særlig etter hvert som han ble eldre. Flere offiserer opplevde å få sine karrierer parkert etter at de ved en eller annen anledning hadde uttrykt uenighet med generalen. Den eneste som kunne si ham imot og slippe unna med det, var søsteren Evangeline. Men hun befant seg i USA, og det kunne gå år mellom hver gang de møttes.

Helsesammenbrudd
Våren 1928 brøt den 72 år gamle generalens helse sammen.
Da hadde han i årevis kjørt et program som innebar opptil tusen møter og konferanser i løpet av året, og at han talte ved fra 150 til 200 offentlige møter. Brutt ned på dager i året, betyr det i snitt tre konferanser om dagen, og en offentlig tale omtrent hver annen dag. Hver morgen satt han ved skrivebordet klokka sju, og det var sjelden han gikk hjem før klokka 23 om kvelden.
Torsdag 12. april 1928 var siste gang han var på kontoret. Noen uker senere viste han seg offentlig for siste gang. Da som ledsager for sin kone, som var leder for Frelsesarmeens sosialarbeid. Her ga han en kort hilsen. Det var siste gang han talte offentlig.
Det begynte å bli klart at generalen aldri ville kunne komme tilbake i offentlig virksomhet, enn si kunne lede en så stor bevegelse. Som sin far, hadde også Bramwell pekt ut sin etterfølger og deponert et brev om dette hos Frelsesarmeens juridiske rådgiver. Samtidig holdt han åpen tanken om å reversere beslutningen fra 1904 som tilsa at i gitte situasjoner skulle Frelsesarmeens general kunne pekes ut av et råd. Evangeline Booth likte ikke at generalen tenkte i de baner.
I en korrespondanse med sin bror hadde hun argumentert mot det, og han hadde svart. De to hadde møtt hverandre siste gang i 1927, og Eva var bekymret for sin brors helsetilstand.
Da han så ble syk i april 1928, satte hun seg i bevegelse. I forkant av dette hadde hun allerede vært i kontakt med flere av Frelsesarmeens internasjonale ledere, og Bramwells datter Catherine skrev senere i en bok om sin far at generalens helsesammenbrudd kom da han ble informert om at korrespondansen om dette mellom ham og søsteren, og som hadde han oppfattet som fortrolig, var blitt gjort kjent for disse lederne.

Rådet kalles sammen
I november 1928, etter at generalen ikke hadde vært på sitt kontor på flere måneder, gjorde disse lederne en formell henvendelse til generalens nestkommanderende, stabssjef Edward Higgins, og krevde at det ble innkalt til et møte i Frelsesarmeens høye råd for å drøfte situasjonen. Han hadde ikke noe annet valg enn å følge anmodningen, og 8. januar 1929 møttes 63 internasjonale Frelsesarmé-ledere på konferansesenteret Sunbury Court utenfor London.
Selv om Bramwell selv ikke var innstilt på å pensjonere seg, innså han at det toget var gått; nå gjaldt det hvem som skulle peke ut hans etterfølger. Han ville ikke godta at rådet hadde mandat til det. En delegasjon fra rådet ba om, og fikk et møte med generalen, men han holdt fast på sitt. Da skar rådet gjennom og gjorde et vedtak om at general Bramwell Booth var løst fra sitt ansvar, men med full heder og rang.
Nå koblet generalen og hans nærmeste familie inn advokater, men det hele endte med at rådets beslutning ble stående.
Med unntak av generalens aller nærmeste familie, hadde de fleste forstått at Bramwell Booth trengte avløsning. I rådet kjempet hans kone, to av hans døtre og den yngste søsteren Lucy mot at Bramwell Booth skulle pensjoneres.
På motsatt side fant man generalens søster Eva og den tidligere svogeren Frederick Booth-Tucker – enkemann etter generalens søster Emma, som døde i 1903. Ved den endelige voteringen stemte bare fem av rådets medlemmer mot det som ble vedtaket. Med ett unntak tilhørte alle generalens nærmeste familie. Fire medlemmer valgte å avstå, og to var fraværende på grunn av sykdom. Ett medlem av rådet hadde avgått ved døden mens de var samlet.

Valg
Så kunne man gå til valg. Reglene krevde to-tredjedels flertall for den som ble valgt, og to navn ble lansert. Det var stabssjef Edward Higgins og Evangeline Booth. Higgins fikk 42 av stemmene mens Eva Booth fikk 17. Frelsesarmeen hadde valgt sin tredje general.

Arvingen som ble parkert?

Bramwell Booth hadde trolig pekt ut sin datter Catherine som sin etterfølger.

Det er aldri blitt kjent hvilket navn som sto på arket som Bramwell Booth hadde deponert i en forseglet konvolutt hos Frelsesarmeens advokat i 1926. En utbredt oppfatning er likevel at han ønsket sin datter Catherine som sin etterfølger. Hun var på dette tidspunkt 46 år gammel.
Noe som tyder på at hun var farens tiltenkte etterfølger, er det faktum at nettopp på denne tiden ble Catherine Bramwell-Booth, som hun kalte seg, i løpet av svært kort tid forfremmet fra oberstløytnant til kommandør.
Imidlertid ble konvolutten med navnet brent, uten å ha blitt åpnet, i peisen på Sunbury Court før rådet gikk fra hverandre.
Catherine Bramwell-Booth ga aldri opp håpet om å bli Frelsesarmeens general. Ved neste korsvei, i 1934, stilte hun som kandidat mot sin tante Eva, men fikk bare fire stemmer. Eva fikk 32 og ble valgt. Også i 1939 og 1946 lot hun seg nominere. Siste gang nærmet hun seg 70 år. Hennes yngre bror Wycliffe lot seg også nominere til generalposten to ganger, i 1954 og i 1963.
Hadde Catherine blitt sin fars etterfølger, ville Frelsesarmeens historie sett helt annerledes ut.
Som sin far, regnet Bramwell at generalens funksjonstid ikke løp ut før generalen døde. Så kan man jo tenke seg konsekvensene, dersom han virkelig var blitt etterfulgt av sin datter, og hun hadde tenkt på samme måte. Hun levde til 1987, og var åndsfrisk til sin død – 104 år gammel.
Bramwell Booths sorti har også satt sitt preg på hans ettermæle. Det kunne nok ikke unngås, men er samtidig tragisk, for det er ingen tvil om at Bramwell Booth var en betydelig strateg og en betydelig kristen leder. Også mens foreldrene levde, var det han, mer enn dem, som bygde organisasjonen Frelsesarmeen opp fra bunnen av.
Han døde 16. juni 1929, få måneder etter at han var blitt pensjonert. Han ble 73 år gammel.

Litteratur:
Collier, Richard: Generalen– William Booth og Frelsesarmeen (Oslo, 1988)
Coutts, Frederick: The Better Fight. The History of The Salvation Army, vol VI (London, 1973)
Hattersley, Roy: Blood & Fire – Catherine and William Booth and Their Salvation Army (London, 1999)
Larsson, John: 1929. A crisis that shaped The Salvation Army’s Future (London, 2009)