Av Nils-Petter Enstad

Frelsesarmeen har vært organisert som en armé helt siden William Booth i 1878 foretok en korrekturendring i utkastet til årsmelding i bevegelsen «The Christian Mission»; en bevegelse han hadde dannet i 1865 og vært leder for siden da. Hans egen tittel var «generalsuperintendent», en betegnelse med røtter i metodistbevegelsen, som var William Booths utgangspunkt. Her var «superintendent» betegnelsen man brukte på kirkesamfunnets øverste ledere.

I utkastet til årsmelding het det at «The Christian Mission is a volunteer army…». Denne formuleringen provoserte Booths nærmeste medarbeider, den 22 år gamle sønnen Bramwell. Han fikk assosiasjoner til en bevegelse som kalte seg «The Volunteers», og som i bunn og grunn var en pøbelgjeng. – Jeg er ingen «frivillig» (volunteer); jeg vil være en regulær soldat, utbrøt han. Det var da William Booth skal ha tatt pennen og strøket ut ordet «volunteer» i korrekturen og skrev «salvation» i stedet.
Booths egen tittel ble kortet ned fra «generalsuperintendt» til bare «general». Den første tiden ble medarbeiderne hans kalt «kaptein», og andre militære titler hadde man ikke. Men forholdsvis snart ble det flere titler, og etter hvert nokså mange. Tittel-floraen har blitt supplert og redusert mange ganger i årenes løp. Det følgende er et forsøk på dels en kronologisk, dels en hierarkisk beskrivelse av denne.

Løytnanter og kapteiner
«Løytnant og kaptein» har vært grunnstammen i Frelsesarmeens rangsystem omtrent fra dag én. Løytnant var den graden man ble forfremmet til ved fullført utdanning ved krigsskolen, eventuelt den tittet man fikk etter et antall uker/måneder i offiserstjeneste. Det finnes mange fortellinger om frelsesoffiserer som aldri fikk en dag teoretisk utdannelse, men ble sendt ut på feltet, gjerne med rang som «kadett», og så ble man utnevnt til løytnant etter en viss tid. Da snakker vi gjerne om uker.
«Kaptein» var neste trinn på stigen. I pionertiden (1888-ish) kunne en slik forfremmelse også komme svært raskt. Det fortelles for eksempel om Carl Breien at han ble kadett i mars 1888, løytnant i juni samme år og kaptein i august.
I denne perioden dukker rangen «kadettløytnant» opp første gang. Den som har denne tittelen, er en «A. Kristoffersen». Han var stasjonert i Arendal. Han blir forfremmet til løytnant samtidig med Breien, men forsvinner så ut av kildene.
Et stykke ut på 1890-tallet dukker så tittelen «prøveløytnant» opp i kildene. Da er nok krigsskoleutdanningen kommet inn i litt fastere former, og man starter altså sin offisersbane med denne tittelen. Den var i brukt til langt ut på 1960-tallet, og forsvant da krigsskoleutdanningen ble to-årig på 1960-tallet. Da ble rangen «kadettløytnant» hentet fra igjen som en betegnelse på det som senere er blitt omtalt som «2-årskadetter».
Rangen «prøvekaptein» ble også brukt. Det hendte at kadetter ble forfremmet til «prøvekaptein» da de gikk ut av krigsskolen. Dette gjaldt bl.a. de få tilfellene med gifte kadetter som ble sendt rett ut som korpsledere eller ektepar som ble sendt ut på misjonsmarken. Det siste eksemplet på at man har utnevnt prøvekapteiner som jeg har funnet, er fra 1938: Da ble ekteparet Dora og Syver Baastø sendt som misjonærer til Indonesia direkte fra krigsskolen med denne rangen.
En «skikkelig» kaptein kunne også bli degradert til prøvekaptein dersom han/hun hadde fortatt seg noe som fikk disiplinære konsekvenser.
Etter andre verdenskrig ble det etablert en ny kapteinsrang som vil bli omtalt senere i denne artikkelen.

Ensein og adjutant
Plasseringen av offisersgradene i Frelsesarmeens rangsystem kan virke litt tilfeldig.  En kaptein i Frelsesarmeen ble etter en tid forfremmet til «ensein». Det er et engelsk ord som betyr «fenrik». I det militære systemet i Norge er «fenrik» plassert under både løytnant og kaptein.
Etter fullført tid som ensein var «adjutant» det neste trinn på stigen. Da hadde man tjenestegjort i drøyt ti år. Heller ikke «adjutant» er en militær grad, selv om det er en militær funksjon. Eksempelvis kan kongens adjutanter ha grad som oberst.
Graden «ensein» gikk ikke bare ut av aktiv bruk på den måten at ingen ble forfremmet til denne rangen lenger; det skjedde rundt 1940, men rangen ble rett og slett fjernet fra hele systemet. Alle som hadde denne rangen, aktive som pensjonerte, ble forfremmet/utnevnt til adjutanter.

Stabskaptein og major
Løpet videre fra adjutant kunne følge to spor. Ble man forfremmet til stabskaptein, kunne det være en indikator på at man i hvert fall ble vurdert med tanke på større ansvar senere. Som graden antyder, var dette en forfremmelse som først og fremst ble gitt til personer som enten befant seg i administrativt arbeid, eller var påtenkt slikt ansvar. Eksempelvis var T.I. Øgrim stabskaptein da han ble beordret som divisjonssjef i det som senere ble Opplandske divisjon i 1928.
Albert Orsborn d.e. var stabskaptein da han kom til Norge i 1888 og var med og «åpnet ilden» og ledet arbeidet et halvt års tid.
Rundt 1890 ser det ut til at tittelen «stabsofficer» også var i bruk. Både svenske Gustaf Segersteen og norske Jeanna Corneliussen omtales med denne tittelen. Segersteen hadde vært i Kristiania høsten 1887 for å rekognosere med tanke på en åpning i Norge, og Jeanna Corneliussen, som hadde blitt med i Frelsesarmeen i England, var med på de første møtene på Grønland og gjorde tjeneste i Norge et års tid. Før hun ble invalidisert av pøbel som angrep henne fysisk. Hun døde i 1940. Segersteen vet jeg ikke mer om.
Det går ikke fram av de kildene jeg har hatt tilgang til når rangen «stabskaptein» gikk ut av bruk. Det ser ut til at de som hadde denne rangen da de ble pensjonert, beholdt den til sin død.
Det kan også se ut som rangene stabskaptein og major i hvert fall delvis var sidestilt i hierarkiet. I 1922 innførte general Bramwell Booth rangen «feltmajor» i Frelsesarmeens gradssystem. Den første offiseren i Norden som fikk denne rangen het Oscar Utgaard; han hadde tidligere vært stabskaptein. Han ble pensjonert som major i 1927. Det kan se ut som «feltmajor» ble en slags «dead end» karrieremessig, mens «bare» major åpnet også for videre avansement.

Kommandant
Når tittelen «kommandant» dukket opp som en grad i Frelsesarmeens rangsystem har jeg ikke lyktes å finne ut av. I vanlig språkbruk er ikke «kommandant» en militær grad, men en beskrivelse av et ansvarsområde. Denne rangen ser ut til å ha vært en grad som var plassert mellom adjutant og major. Da rangen ble fjernet fra Frelsesarmeens rangsystem rundt 1940, ble alle som hadde graden kommandant, pensjonerte som aktive, utnevnt til majorer.
Dette fikk et par kuriøse utslag: I 1920 var adjutant Margit Næss blitt pensjonert i en alder av 47 år på grunn av en skade hun var blitt påført i tjenesten. Hun hadde da vært i aktiv tjeneste i 25 år. Som en slags kompensasjon for den tidligere pensjoneringen, ble hun utnevnt til kommandant; muligens betydde det noen kroner mer i pensjon.
Noe liknende skjedde med Britta Wæthe, som ble pensjonertsom kommandant i 1928, også hun i en alder av 47 år. Hun hadde da vært korpsoffiser i 25 år. Da kommandant-rangen ble fjernet, ble både Margit Næss og Britta Wæthe majorer. Begge levde lenge etter sin pensjonering: Britta Wæthe ble 99 år, mens Margit Næss ble 101 år. Margit Næss er så vidt vites den eneste norske frelsesoffiseren som er blitt forfremmet to ganger etter at hun ble pensjonert.

«Senior»-grader
Man skulle tro at når grader ble fjernet fra et rang-system, var hensikten å forenkle dette. Det kan ikke uten videre sies å stemme.
Etter krigens slutt i 1945, ble det et par år senere innført flere nye ranger i den nedre delen av systemet.
Mens man tidligere hadde hatt to løytnantnivåer, prøveløytnant og løytnant, fikk man nå tre: Prøveløytnant, løytnant 1. grad og løytnant 2. grad. Den siste tittelen ble, i hvert fall uoffisielt, omtalt som «seniorløytnant». I Krigsropet nr. 6, 1949 er denne tittelen brukt i forbindelse med en beordring.
I tillegg ble to nye titler etablert: Rangen «seniorkaptein» ble plassert mellom kaptein og major, og rangen «seniormajor» mellom major og brigadér. I noen territorier ble de som hadde vært adjutanter utnevnt til seniorkapteiner, men i Norge ble adjutant-tittelen beholdt til de som hadde den døde. Den siste adjutanten døde i 1979.

Brigadér
«Brigadér» er en rang med lange tradisjoner i Frelsesarmeen. I utgangspunktet var dette en stabsrang, reservert for det man må kunne betegne som den nedre delen av toppsjiktet i Frelsesarmeen. Både Carl Breien og Reinert Gundersen var sjefsekretærer i Norge med brigadérs rang. Etter 1945 kan det se ut som det var to spor som førte til at en major ble brigadér. Det ene var ren ansiennitet (30 år), det andre en forfremmelse som signaliserte anerkjennelse i forbindelse med en beordring.
Også når det gjaldt brigadér-rangen virker plasseringen av den litt tilfeldig. På engelsk er «brigadier» en rang på generalnivå («brigadegeneral»), men i Frelsesarmeen var den en «mellomhøy» tittel.
Det finnes flere eksempler på at offiserer som ikke fylte ansiennitetskravet på 30 år ble forfremmet til brigadér i forbindelse med en beordring som avdelingsleder («departementssjef»). Men det var heller ikke en uvanlig situasjon at avdelingslederen/divisjonssjefen var major, mens en av korpslederne eller institusjonslederne i vedkommendes enhet var brigadér.
Tidlig på 1970-tallet ble rangordningen revidert nok en gang, og denne gang skulle den forenkles. Den mest konkrete endringen var at brigadér-rangen skulle fjernes. Dette vakte reaksjoner, og ble av mange oppfattet som at de aller fleste som var brigadér skulle «degraderes» til major. Slik var det kanskje ikke ment, og beslutningen ble da også endret nokså kjapt.

Oberst og kommandør
Dette er det trinnet i Frelsesarmeens rangsystem der det har skjedd færrest endringer. Lenge hadde man to nivåer på begge disse rangene: Oberstløytnant og oberst på det ene og kommandørløytnant og kommandør («full kommandør», ble det ofte benevnt) på det andre.
Rangen «kommandørløytnant» ble fjernet ved revisjonen på 1970-tallet. På det tidspunktet var bare noen få med denne rangen i aktiv tjeneste, og de beholdt denne til de enten ble pensjonert eller ble forfremmet til «full» kommandør. Da Frelsesarmeens høye råd samlet seg i 1974 for å velge general Erik Wickbergs etterfølger, var det én kommandørløytnant i forsamlingen, inderen Fazal Masih, som ble pensjonert samme år.
Det er bare to norske frelsesoffiserer som er blitt pensjonert som kommandørløytnanter, nemlig ekteparet Hilda og Reinert Gundersen.

Distinksjoner
Det kunne sikkert sies og skrives mye om distinksjonene som har betegnet de ulike rangene i Frelsesarmeen. Det får være til en annen gang. Når det gjelder overskriften på denne teksten, er den en liten referanse til rangen «seniorkaptein», som var i bruk på 1950-tallet. Mens en «vanlig» kaptein hadde to stjerner på hver skulderklaff, hadde en seniorkaptein tre.
Det har vært hevdet, men neppe vært alvorlig ment, at det var på denne tida at et vers av sangen «Løftene kan ikke svikte» ikke ble med i Frelsesarmeens sangbok i Norge. Det var verset med strofen «..og mens du stjernene teller/vokser din tro og ditt håp».
Vi går ikke nærmere inn på det her og nå!