Av Nils-Petter Enstad

Hanna Ouchterlony åpner ilden i Norge 22. januar 1888 – Jeanna Corneliussen var med under møtene, men henne er det ikke noe godt bilde tilgjengelig av.

Kvinnelige prester, menighetsledere og biskoper er for lengst blitt en selvsagt del av norsk kirkevirkelighet. Men «en var den første», som det heter i Ronald Fangens misjonssalme. På dette feltet var det en kvinne fra Tønsberg, som kom fra England for å være med og åpne Frelsesarmeens arbeid i Norge. Navnet hennes var Jeanna Corneliussen (1857 – 1940). Pikenavnet hennes var Lampe. Hun var med om de aller første møtene på Grønland i Kristiania i januar 1888.

Jeanna Corneliussen levde et omskiftende liv. Som ung var hun under sterkt påvirkning av Guds ånd, men i stedet for å bli en kristen, erklærte hun seg som fritenker. Hun flyttet til Göteborg, der hun ble gift med en sjømann, og fikk en sønn. Senere flyttet familien til England. En dag i 1880 hørte hun trommer og hornmusikk utenfor vinduet sitt, og da hun tittet ut, så hun at det var Frelsesarmeen som var ute og marsjerte. De sang «Til de renes og helliges hjemland vi drager», med omkvedet «Vil du med?» Da lederen for marsjen fikk øye på damen som tittet på dem fra vinduet sitt, pekte han på henne og ropte: «Vi DU med?»
– Ja, jeg vil, svarte hun, styrtet ut på gaten og sluttet seg til marsjen. Hun ble en kristen og sluttet seg til Frelsesarmeens menighet i Southampton. Samtidig ble det vekket en lengsel hos henne at Frelsesarmeen også skulle begynne arbeid i Norge, og da William Booth besøkte Southampton, tok hun dette opp med ham. – Well, Mrs. Norway, vi kommer nok til å begynne der med tiden. Er De villig til å reise dit?
Jeanna tenkte seg om et øyeblikk, og svarte så at det var hun. – Jeg skal skrive til Dem når det blir aktuelt, sa generalen.

Til Norge
Så gikk det noen år. Jeanne Corneliussen ventet utålmodig på at generalen skulle skrive. Høsten 1887 var hun på besøk i Norge, og holdt møter i Stavanger, Sandnes, Egersund og Haugesund. Uten at hun visste om det, var William Booth samtidig på sitt første besøk i Kristiania, og holdt blant annet foredrag i misjonsforbundet lokale Betlehem. Kommet tilbake til England, skrev hun brev til generalen og fortalte om møtene, og i desember ba Bramwell Booth, generalens sønn og nestkommanderende, henne komme til hovedkvarteret til en konferanse.
Under sitt besøk i Kristiania hadde William Booth kommet i kontakt med et miljø som gjerne så at Frelsesarmeen kom til Norge. Den toneangivende i dette miljøet var en garverieier P. Th. Halvorsen, og han hadde allerede bygget et lokale for Armeen på en eiendom han hadde, med adressen Grønland 9. Det er omtrent der hvor nedgangen til T-banen er i dag.
Søndag 22. januar 1888 ble så de første møtene holdt. Den vesle gruppen fra England, der Jeanna Corneliussen og hennes sønn var med, ble forsinket, men parallelt med den engelske «troppen», var det også kommet en gruppe fra Sverige, anført av lederen der, kommandør Hanna Ouchterlony. De hadde hatt møter både søndag formiddag og ettermiddag, og var i gang med dagens tredje møte da gruppen fra England omsider kom fram. Foruten Jeanna Corneliussen, var det to andre norske med: Kaptein Ludvig Dybing, opprinnelig fra Sandnes, men som hadde sluttet seg til Frelsesarmeen i England, og løytnant Amalie Olsen, som hadde møtt Frelsesarmeen i Sør-Afrika, og blitt offiser i England. Dessuten var det et engelsk ektepar med, stabskaptein Orsborn og frue. De hadde med sin tre år gamle sønn Albert, som nesten 60 år senere skulle bli Frelsesarmeens sjette general og verdensleder.
I februar måned besøkte hun og Ludvig Dybing en rekke byer for å sondere mulighetene for at Frelsesarmeen skulle starte virksomhet. Blant annet var de i Tønsberg og Drammen. Begge steder åpnet Metodistkirken sine lokaler for møtene – William Booth hadde jo en fortid som metodistprest. Møtene i Drammen falt samtidig med en konferanse for prester i Den norske kirke i samme by. Ti av delegatene til denne konferansen var til stede ved ett av møtene. En av disse var en tidligere bekjent av Jeanna Corneliussen. Etter møtet sa han til henne at Frelsesarmeens lære om den rensende kraft i Jesu blod ikke var i strid med kirkens lære. Men at man hadde kvinnelige predikanter, og at disse ble kalt kapteiner og løytnanter, var helt feil. Å vifte med lommetørklær, klappe i hendene og rope «amen»og «halleluja» var merkverdig, men ikke direkte galt, hvis det kunne lede oppmerksomheten mot frelsens budskap, mente han.
Det var som sagt en tidligere bekjent av fru Corneliussen som ga denne attesten, og man skal vel ikke se bort fra at han slo av litt for kjente…

Pøbelspark
Det var mye bråk rundt Frelsesarmeens møter i denne første tiden, selv om mange også møtte Gud. Det ble raskt etablert nye menigheter også utenfor hovedstaden. I Arendal hadde Ludvig Dybing de første møtene 11. mars, og 24. mars reiste Jeanna Corneliussen og den pur unge Bertha Hansen, den første norske frelsesoffiseren, om man ser bort fra de som hadde blitt med i armeen i andre land, til Kongsberg og startet en menighet der. Dagen før hadde fru Corneliussen deltatt i et møte i Kristiania Arbeidersamfunn, der det hadde gått skikkelig vilt for seg. Blant annet hadde hun fått en hardt spark i underlivet av en mann. Men til tross for store smerter, reiste hun neste dag.
Skadene som sparket hadde påført henne, kombinert med fortsatt arbeid der hun burde ha tatt det med ro, gjorde at hun resten av livet slet med ettervirkningene av pøbelsparket. En kort tid tjenestegjorde hun i København, men våren 1889 trakk hun seg fra offiserstjenesten, og slo seg ned i Eidanger. Her bodde hun til hun døde i 1940, tankevekkende nok på samme dato som regnes som Frelsesarmeens fødselsdag i Norge: 22. januar. Da nærmet hun seg 83 år.
Hun fulgte resten av livet nøye med på hva som skjedde i den bevegelsen hun hadde vært med og starte i Norge. Sjømannen hun hadde vært gift med, hører man ikke mer til, og det er ikke kjent om han var død da hun kom til Norge som frelsesoffiser i 1888, eller om ekteskapet hadde gått i oppløsning.

Litteratur:
Tandberg, H.A./Raubakken, Per:
HÆREN GUD GA VÅPEN
Frelsesarmeen i Norge 75 år
Salvata Kristelig Forlag

Gipsy Smith som ung kaptein i Frelsesarmeen.

Han kom til verden i et sigøynertelt i Wanstead i England 31. mars 1860 som det fjerde barnet av de i alt seks barna til Mary og Cornelius Smith. Som ung hadde faren var småkriminell, og under et fengselsopphold var han blitt kristen. Familien livnærte seg på sigøynervis, ved å reise rundt og gjøre små jobber og selge egne produkter, blant annet kurver. Moren døde tidlig, og et viktig drivkraft for Rodney til å bli kristen var nettopp ønsket om å møte moren igjen. I tillegg så han at de frelste søsknene hans hadde noe han manglet. Under en metodistgudstjeneste gikk han fram til forbønn, og erfarte den ”varmen i hjertet” som det er en viss tradisjon blant metodister for å regne som bekreftelsen på frelsesvisshet. På det tidspunktet kunne han ennå ikke lese, men han skaffet seg både bibel og bibelordbok, til manges store forlystelse. Og på kort tid lærte han seg faktisk lesekunsten. Målet hans var nemlig klart fra han ble frelst: Han ville bli predikant!

Frelsesarmeen
Året etter sin omvendelse kom Rodney Smith i kontakt med en gruppe som kalte seg ”The Christian Mission”. Den ble ledet av metodistpresten William Booth. Sommeren 1877 ble han ansatt som predikant i misjonen. Selv har han fortalt at han i forbindelse med denne ansettelsen fikk sin første frakk. Året etter tok misjonen navnet ”The Salvation Army”, eller Frelsesarmeen. Den nå 18 år gamle Rodney ble kaptein i denne armeen. Året etter giftet han seg med den to år eldre Annie Pennock. Hun var blitt omvendt i ett av hans møter. De fikk tre barn.
De nygifte ble beordret til Chatham i Kent som ledere for Frelsesarmeens menighet der. Der var man litt skeptisk til denne unge kapteinen; det var jo vidt han hadde begynt å få skjegg! ”Joda, jeg vet jeg er ung, men får jeg være her en stund, lover jeg å bli eldre. Og det kan være jeg ikke har skjegg, men jeg har da en kone,” svarte han. Så veldig mye eldre rakk han ikke bli i Chatham, men i løpet av de ni månedene han var der, vokste menigheten fra 13 til 250 medlemmer. Familien vokste også – eldstesønnen Albany ble født på nyttårsaften 1880. Fra Chatham fikk ferden til Hull. Her ble de i seks måneder. Det var her navnet ”Gipsy” ble en del av hans identitet, i stedet for det egentlige Rodney. Her måtte møtene flyttes fra armeens eget lokale og til en idrettshall. En forsamling på 1500 var helt vanlig. Et møte for nyfrelste samlet ett tusen mennesker. Månedene i Derby ble antiklimakset i Gipsy Smiths tjeneste i Frelsesarmeen, men i desember 1881 kom familien til Hanley. Her var det igjen vekkelse, og Gipsy Smith regnet denne byen som ”sitt andre hjem” resten av livet. Her ble også familiens andre barn født; han fikk navnet Alfred Hanley. Sommeren 1882 ville byen Hanley vise sin respekt for det arbeidet den unge frelseskapteinen gjorde, og overrakte ham en gullklokke med en inskripsjon. Annie Smith fikk en gave på 20 pund – et pent beløp på den tiden – som en anerkjennelse for den innsatsen hun gjorde som kone og mor.
Problemet var bare at Frelsesarmeens reglement forbød offiserene å ta imot private gaver. At giverne ikke tilhørte Frelsesarmeen, endret ikke på saken. Bramwell Booth, generalens sønn og stabssjef, slo hardt og nådeløst ned på slike regelbrudd, og da Smith nektet å såre folkene i Hanley ved å levere gavene tilbake, ble han avskjedighet fra sin tjeneste i Frelsesarmeen. Alt i alt skal 23.000 mennesker ha blitt omvendt ved hans forkynnelse i løpet av de årene han var offiser i Frelsesarmeen.

Evangelist
Etter bruddet med Frelsesarmeen, slo familien Smith seg ned i Cambridge. Dette ble Rodneys hjem resten av livet – i den grad man kan snakke om ”et hjem” for en mann som reiste verden rundt og forkynte evangeliet. Hans venner i Hanley la stort press på ham for å få ham til å komme tilbake og være pastor for dem, og etter en tid tok han opp en tjeneste her som varte i fire år. Men han reiste også mye, og i 1883 besøkte han blant annet Sverige. I 1884 ble familiens tredje barn født, en datter som fikk navnet Rhoda Zillah. Alle tre barna engasjerte seg i forkynnerarbeid. Den eldste sønnen ble metodistpredikant i USA, der han var kjent som Gipsy Smith jr.
Det er ingen tvil om at det var de fem årene i Frelsesarmeen som la grunnlaget for Gipsy Smiths ry som evangelist. Man kan godt gjøre seg sine tanker om klokskapen i den firkantede måten Bramwell Booth håndterte saken fra Hanley på, men man kan også spørre seg om ikke nettopp et brudd med Frelsesarmeens stramme struktur og beordringssystem måtte til for at evangelistgaven skulle komme til full utfoldelse. I sin selvbiografi skriver Smith at bruddet med Frelsesarmeen vakte stor oppmerksomhet, og han spør om ikke nettopp denne oppmerksomheten bidro til å legge grunnlaget for den tjeneste han siden fikk.
I 1889 besøkte han USA for første gang og i 1894 Australia. Da hadde han allerede vært i USA to ganger til. Under besøket til Australia ble han oppsøkt av en mann som lurte på om han kunne på kjenne på hodet hans. Hvorfor det, ville evangelisten vite. – Jo, jeg vil lete etter de kulene i hodet ditt som forklarer hvorfor du har så stor framgang. – Da må du kjenne her, svarte Gipsy Smith og la mannens hånd over hjertet sitt.
Under ett av besøkene til USA ble han bedt om å tale til en forsamling av kvinner. Det var 175 til stede, alle gift med noen av landets mektigste og rikeste menn. En av dem var kona til oljekongen John D. Rockefeller. Evangelistens tema var ”Anger”.
– Jeg tenkte bare på dem som en gruppe mennesker som trengte å bli frelst, sa han etterpå.
Han glemte aldri sigøynerrøttene sine, og oppsøkte gjerne sigøynerleirer verden over for å vitne og forkynne. Han dannet også en evangeliseringsorganisasjon for sigøynere.

Ekteskap
Som frelsesoffiserer hadde Annie og Rodney stått sammen i tjenesten. Som evangelist reiste han alene, mens hun var hjemme med de tre barna. Hun var heller ikke like robust til helse som han, og holdt seg i bakgrunnen. – Jeg har ikke stor del i hans arbeid, sa hun selv. Besøket til Sør-Afrika i 1904 var en av de få reisene der hun var med.
Annie døde i 1937, 79 år gammel. Da var ektemannen i USA og hadde møter. Året etter giftet Rodney seg med Mary Alice Shaw, på hennes 27-årsdag. Selv var han 78, og meldingen om ekteskapet vakte sterke reaksjoner. Mary Alice fulgte med ham på reisene, sang i møtene og gjorde sekretærarbeid for ham. Da helsa hans begynte å svikte, stelte hun for ham.
Gipsy Smith døde av hjerteinfarkt 4. august 1947, om bord på passasjerskipet ”Queen Mary”, underveis til nye møteserier i USA.

Gipsy Smith på hans eldre dager

Minnesteinen på Andrea Fredeskovs grav skal stå til 2017, ble det bestemt da den ble reist (Foto: Nils-Petter Enstad)

Av Nils-Petter Enstad
Mange kjenner ikke den danske byen Nykøbing Mors som noe annet enn forfatteren Aksel Sandemose sin fødeby. Det var en by han forlot tidlig, og den har urettmessig blitt stående i kulturhistorien som den by som inspirerte forfatteren til utformingen av Janteloven. 

En moderne turist inn i byen, merker fort at dette er en gammel by som har tatt vare på en byggestil som ikke er beregnet på moderne biltrafikk. I de eldste delene er gatene fremdeles belagt med brostein. Det er var i denne delen av byen det drama utspant seg som det skal fortelles om her.
Strøket kalles «Fiskerbyen», og en av de største bygningene har adressen Østergade 26. Her har Frelsens Hær, Frelsesarmeens lokale menighet, holdt til siden 1916. Selve menigheten ble grunnlagt i desember 1890. To unge menn, kaptein Julius Nielsen og løytnant Christian Eriksen holdt 6. desember det første «frelsesmøte» i byen. I 25 år ble møtene holdt forskjellige steder i byen, men i 1916 sto huset der man fremdeles holder til klar. «Det er en pretensiøs bygning som tiltrekker seg oppmerksomhet ved sin tilbaketrukne fasade og sin størrelse», heter det i en kommunal bevaringsplan fra 1980-tallet. I årenes løp har en rekke norske frelsesoffiserer vært stasjonert i denne byen og hatt ansvaret for denne menigheten.
Året etter at bygningen var tatt i bruk, vi skriver høsten 1917, skulle dette lokalet bli arena for et stort menneskelig og sosialt drama som fikk enorme konsekvenser både for byen og for menigheten. Sentralt sto en kvinnelig frelsesoffiser på 36 år: Andrea Fredeskov.

EPIDEMI
Frelsens Hær begynte sitt arbeid i Danmark mindre enn ett år før man begynte i Norge. Reaksjonene var de samme i begge land: Motstand, latterliggjøring, arrestasjoner, pøbelangrep – men også stor interesse og mange som ble omvendt. Skepsisen holdt seg nok likevel mye lenger i Danmark enn i Norge. Ikke minst den som kom fra kirkelig/luthersk hold. Det som snudde stemningen til fordel for Armeen, både i byen og i områdene rundt, skjedde høsten 1917.
Det brøt ut en tyfusepidemi i Nykøbing, og mange ble syke. I løpet av tre uker døde 17 personer. Smitteavdelingen på det lokale sykehuset var overfylt, og byens myndigheter måtte improvisere. Gymnastikksalen på byen tekniske skole ble tatt i bruk, men det gikk ikke mange dagene før også den var full.
Men i Østergade lå det jo et nytt hus med ett av byens største forsamlingslokaler! Dermed tok man kontakt med Frelsesarmeen. Ledere for menigheten var på dette tidspunkt ekteparet Andrea og Hans Fredeskov. De hadde kommet til menigheten bare kort tid før. De var «adjutanter», en rang som var plassert mellom kaptein og major, men som ikke lenger er i bruk i Frelsesarmeen. De sa straks ja, og i løpet av onsdag 19. september 1917 ble møtesalen ryddet for stoler og bord, og senger var satt inn. Det eneste som minnet både pasienter og pleiepersonale om hva slags lokale de befant seg i, var tekstene på veggen og plattformfronten. «Nykøbing for Kristus» sto det på veggen, mens det på plattformfronten sto «Søger Herrens medens Han Findes». Flere av de som var pasienter i det provisoriske sykehuset fortalte etterpå at disse tekstene ble en vekker for dem.
Andrea Fredeskov ble bedt om å være økonom for «frelseslasarettet», og sa seg villig til det. På grunn av smittefaren, flyttet Hans Fredeskov ut av tjenesteleiligheten i andre etasje, og leide seg et rom i byen. Andrea tok raskt på seg flere oppgaver enn de rent administrative knyttet til det å være økonom. Hun tok aktivt del i pleiearbeidet, og hun fungerte som sjelesørger for mange av de syke og døende. Det første dødsfallet i det provisoriske sykehuset skjedde mindre enn en uke etter at pasientene hadde flyttet inn. Det var en mann på 21 år som egentlig hadde følt seg ganske bra, men som så fikk et heftig tilbakefall av sykdommen. «Det var tydelig at døden var nær. Jeg snakket med ham om å gjøre sin sjel klar til å møte Gud, for han skulle snart forlate oss,» skrev Andrea Fredskov i en artikkel i Krigsropet 13. oktober. Hun forteller at den unge mannen begynte å kjempe og be, og flere av pleiepersonalet ba sammen med ham. – Tror De Jesus vil ta imot meg? spurte han en av sykepleierne, og hun svarte at det var hun helt sikker på han ville. «Da virket det som han fikk en velsignet fred i blikket, selv om han fremdeles hadde sterke smerter,» skriver hun, og legger til at den unge mannen også fikk besøk av sine foreldre, og fikk tatt avskjed med dem. – Mor, nå går jeg hjem til Jesus, sa han få minutter før han døde.

 SMITTET
Andrea Fredeskovs artikkel sto på trykk i Krigsropet 13. oktober 1917. Få dager senere ble det klart at hun selv var blitt smittet av sykdommen. Hun var hardt angrepet, og lå nå som pasient der hun hadde forkynt evangeliet både i ord og handling. En stund så det ut som hun skulle greie seg, men sent onsdag kveld 31. oktober 1917 døde hun.
Hans Fredeskov hadde bedt om å være til stede ved det han forsto var sin kones dødsleie, og han holdt hendene hennes mellom sine idet hun gled stille og rolig over i evigheten. «Jeg holdt hennes hender mellom mine, og jeg følte hvordan de hendene som hadde vernet om meg og virket for meg på en slik kjærlig måte, ble kalde og livløse. De trofaste øynene som hadde våket over meg, kjente meg ikke lenger. Pusten ble hul og uregelmessig. Ja, det hjerte som hadde elsket meg så trofast, slo ikke mer. Min trofaste venn var død, men Gud var nær. Jeg så min hustru inn i ansiktet. Smerten var forsvunnet og det var fred. Jeg holdt ansiktet hennes mellom hendene mine, og jeg takket Gud for det hun hadde vært for meg. Jeg så ikke engler som hentet henne, men jeg så en trofast hustru som aldri hadde løyet for meg og aldri sviktet meg når det knep», skrev Hans Fredeskov i Krigsropet etter sin kones død. Ekteskapet hadde vært barnløst, og Hans Fredeskov sa senere at «hun var den eneste jeg hadde».

VEKKELSE
Dødsfallet gjorde et enormt inntrykk på befolkningen i byen og omlandet. En konsekvens ble at det rett og slett brøt ut vekkelse. Mange ble omvendt. og mange sluttet seg også til Frelsesarmeen. I månedene som fulgte ble flere titalls personer tatt opp som frelsessoldater. I tillegg var det mange som fant sin menighet i Armeen uten at de trakk i uniform. En periode var det 150 aktive frelsessoldater i Nykøbing Mors, et enormt tall med tanke på hva slags lite lokalsamfunn det var snakk om.
Også på andre måter fikk Andrea Fredeskovs død ringvirkninger. Blant de som hadde vært pasienter ved det provisoriske sykehuset var en mor med to gutter. De hadde lenge hatt lyst til å begynne på Frelsesarmeens søndagsskole, men hadde ikke fått lov. Da moren kom tilbake fra sykehuset, sa hun til dem nå hadde hun ikke lenger noe imot at de begynte på søndagsskolen. Det ble innledningen til et langt liv i Armeens tjeneste for de to brødrene Louis og William Alstrup. Begge ble frelsesoffiserer, og var offiserer til sin død. Det var mange slike historier om mennesker som fikk en annen oppfatning av frelsessoldatene og det de sto for og drev med etter tyfusepidemien høsten 1917.
I desember 1943 måtte man nok en gang rydde lokalet og gjøre det om til lasaret. Da var det en skarlagensfeberepidemi i byen. Dette vekket til live minner om det som hadde skjedd 26 år tidligere, og i de første etterkrigsårene skjedde det igjen en kraftig oppblomstring av Frelsesarmeens menighet i Nykøbing Mors.

STØTTE
Bare noen hundre meter fra lokalet der det store dramaet utspant seg i 1917, ligger byens kirkegård. Tett inntil en hekk står en støtte med Frelsesarmeens krone øverst, og med en enkel tekst som forteller at hver hviler Andrea Fredeskov. Begravelsen ble en av de største som hadde vært i byen til da, og byens myndigheter bestemte at støtten skulle stå i 100 år, fram til 2017.
Støtten står, bygningen står og menigheten eksisterer fremdeles, selv om gruppen som samles til bønn og gudstjeneste er liten, og de samles sjelden. På veggen i lillesalen henger en liten marmorplate som forteller om en kvinne som uten å nøle stilte opp for dem som trengte henne, og betalte for dette med sitt liv. I Frelsesarmeens historie i Danmark er Andrea Fredskov en av dem som huskes fordi hun ga sitt liv for sine venner.

Kilder:
* Morsø Kommune: FISKERBYEN I NYKØBING MORS (Registrering af Østergade/Fjordgade-kvarteret) Nykøbing Mors 1983/1985
* Erling Juncher Holst: HÆREN, DER SVINGER ÅNDENS SVÆRD (Jubileumsartikkel i Morsø Folkeblad 25. november 1965)
* Flere forfattere: BY OG Ø – NYKØBING PÅ MORS 1299 – 1999 (Morsø Lokalhistoriske Forlag, 1999).

Minneplaten inne i lokalet (Foto: Nils-Petter Enstad)

General Andre Cox er valgt til Frelsesarmeens 20. verdensleder

Stabssjefen er Frelsesarmeens internasjonale nestkommanderende oggeneralens stedfortreder. Ved fem anledninger har stabssjefen «rykket opp» og blitt general. Dessuten har en tidligere stabssjef blitt valgt til general senere.

* Bramwell Booth – utnevnt til general av sin far William Booth.
* Edward Higgins – valgt under det første Høye Råd i 1929, etter at Bramwell Booth var erklært uegnet til å være general
* Erik Wickberg – valgt i 1969. Den første ikke-brite som ble general i Frelsesarmeen. Ble utnevnt til stabssjef av general Wilfred Kitching og fortsatte i stillingen under Frederick Coutts.
* John Larsson – valgt i 2002; etterfulgte John Gowans, som han tidligere hadde skrevet en rekke musikaler sammen med, og som hadde utnevnt ham til sin nestkommanderende.
* André Cox – valgt 3. august 2013 etter et snaut halvår som stabssjef.

Dessuten:
Arnold Brown – valgt i 1977 etter Clarence Wiseman. Han var stabssjef mens Erik Wickberg var general, og ble territorialleder i Canada da Wiseman ble valgt som general i 1974.

Konrad Odinsen fra Bergen skrev teksten til «Send bud på ham»

Av Nils-Petter Enstad
Konrad Odinsen er blant de mange i den kristne sangens og musikkens historie som huskes for én enkelt tekst eller melodi. Den teksten han huskes for, «Send bud på ham», skrev han mens han ennå var en forholdsvis ung mann.

Inspirasjonen til denne sangen ble født under et møte i Frelsesarmeens lokale i Strømgaten 16 i Bergen, en søndag omkring 1920. Kveldens taler, frelsesoffiseren Lars B. Jarnes, tok utgangspunkt i teksten om Jesus som vekket opp Lasarus fra de døde. Hovedtanken i talen var at det ble sendt bud på Jesus, og Jarnes understreket dette poenget meget sterkt: «Send bud på ham – send bud på Jesus.»
I forsamlingen satt også Konrad Odinsen. Han var omkring 25 år gammel på dette tidspunktet, og hadde allerede bak seg en kort periode som frelsesoffiser. Etter møtet gikk han sammen med noen andre og snakket om møtet og prekenen. Særlig hadde merket seg ordene «Send bud på ham». En av de andre snudde seg mot Odinsen og sa: – Kan ikke du skrive en sang om å sende bud på ham?
Allerede noen dager senere hadde han sangteksten klar. Kort tid etter tok Konrad Odinsen opp igjen tjenesten som frelsesoffiser, og var i denne i et års tid, før han nok en gang trakk seg tilbake til en mer sivil tilværelse; denne gang for godt.

Flere vers
I den opprinnelige utgaven av teksten, var det i hvert fall fire vers som med sikkerhet kan tilskrives Konrad Odinsen. I de fleste sangbøker er det dessuten to vers til. De fire versene som med sikkerhet kan tilskrives Konrad Odinsen, begynner alle med ordene «Send bud på ham».
Hvert av versene beskriver forskjellige situasjoner der dette er nødvendig: «..når hjelp du trenger til», «..når tvilende du er», «..når sorgen trykker deg» og «..i gledens skjønne tid». Men ikke i et eneste av de fire versene blir det sagt noe om hvem denne «han» er som man skal sende bud til. En annen frelsesoffiser, Olav Jakobsen, skrev derfor etter noen år det verset som nå som er det første verset i sangen: «Send bud på ham hvis navn er Jesus Krist».
Olav Jakobsens datter, Ruth Bjartveit, forteller: -Far fortalte meg engang at han mente det manglet noe i sangen. Det gikk ikke klart fram hvem man skulle sende bud på. Han skrev derfor det første verset med linjen «… hvis navn er Jesus Krist».
Det er også et sjette vers til sangen. Ruth Bjartveit er nokså sikker på at dette ikke er skrevet av hennes far, og det er muligens skrevet av Konrad Odinsen selv, enten da han skrev de fire eldste versene, eller senere. Dette er det ikke noe dokumentasjon på.            Det er heller ikke alle sangbøkene som har hatt med dette siste verset, og det er ikke alle som regner dette som en «egentlig» del av sangen. Eksempelvis var det først med utgaven av Frelsesarmeens sangbok fra 2011 at dette verset ble med i denne samlingen.

Melodi
Melodien er laget av Arthur Skrede (1908-75). Han var også fra Bergen, og musikant i Frelsesarmeen. I 1934 ble han kadett ved Frelsesarmeens krigsskole, og tjenestegjorde som frelsesoffiser fram til 1940. Også etter at han sluttet som offiser, var han aktivt med i Bergen 1. korps.
Det er uklart når han skrev melodien til «Send bud på ham». Det har vært hevdet at han skrev den omtrent samtidig med at Odinsen skrev teksten. Men i og med at Arthur Skrede på den tida var omkring 12 år gammel, er dette lite sannsynlig.
Det er også uklart når sangen ble publisert første gang. I arkivet ved Frelsesarmeens hovedkvarter finnes et udatert noteark på fire sider der sangen står med tekst og melodi. Det kan være denne utgivelsen det refereres til Haakon Dahlstrøm i en av sine bøker skriver at sangen var med i sangsamlingen «Frelsestoner», som ble gitt ut av Frelsesarmeen. I 1939 var sangen med i kadettenes sanghefte og i 1940 ble den med i den midlertidige sangboka som Frelsesarmeen ga ut det året, og som var i bruk i noen år. Denne kalles gjerne «Interimsangboka». I de to neste utgavene av Frelsesarmeen sangbok, fra henholdsvis 1948 og 1977, var sangen med, men uten det siste «himmelverset».
Da sangen var blitt publisert, fenget den raskt, og kom med i flere kristne sang- og salmesamlinger. Den ble også sunget inn på plate, blant annet av Olav Werner. 

Omskiftende liv
Konrad Odinsen levde et omskiftende liv. Foreldrene hans døde tidlig, og han vokste opp hos en tante. Han ble kristen som helt ung, og 17. mai 1914 ble han innvidd som frelsessoldat i Bergen 1. korps. Året etter reiste han til Frelsesarmeens krigsskole. Han ble løytnant i januar 1917, men sluttet som offiser allerede i oktober samme år.
Høsten 1921 ble han frelsesoffiser igjen, men sluttet igjen ett år senere. Da hadde han hatt permisjon («hvile», står det på kartotekkortet hans) i nesten et halvt år.
I det sivile liv begynte han som forretningsmann, og drev blant annet et renseri i Bergen, og senere også en fruktforretning.. Etter krigen startet han også et privat aldershjem. Han døde 25. juni 1961, 66 år gammel. Han var ugift og barnløs.
Han omtales som en gjestfri og sjenerøs person. Han var med «Forhenværende frelsesoffiserers forening» i Bergen og skrev iblant artikler i foreningens blad. Han var musikalsk, og behersket flere instrumenter. Han skrev flere sanger, men er «Send bud på ham» som huskes, og som vil leve lenge.

 Send bud på ham
 Send bud på ham hvis navn er Jesu Krist,
som frelse kan og lege sjelens brist!
Han som av Gud ble sendt til jorden ned,
send bud på ham, o sjel, og du får fred!

Send bud på ham når hjelp du trenger til,
i mørke stund han lyse for deg vil!
Når ingen utvei du kan øyne mer,
send bud på ham, som også da er nær! 

Send bud på ham når tvilende er.
En stund med ham, og du ei tviler mer!
Når ned i tåredalen du må gå,
send bud på ham, og hjelpen vil du få! 

Send bud på ham når sorgen trykker deg,
alt håpløst er, du ser ei noen vei!
Når tro på alle ting du mistet har,
send bud på ham, og vent til du får svar!

Send bud på ham i gledens skjønne tid!
Når alt går med og lykken smiler blid!
Når dagen heller, og det lir mot kveld,
send bud på ham som alle ting gjør vel!

Til sist på meg han selv vil sende bud
og sjelen min han henter hjem til Gud.
Å sende bud på ham jeg slipper der,
for jeg i evighet er Jesus nær

Erik Bye møtte Frelsesarmeen både i havnebyer og på prærien.

Av Nils-Petter Enstad

Forfatteren, lyrikeren, sangeren og journalisten Erik Bye (1926 – 2004) var en ruvende skikkelse i norsk kulturliv gjennom mer enn 50 år. Ikke bare ruvet han fysisk, men også gjennom det han skapte og det han formidlet. Han var et av de første, norske mediefenomenene, og han var et nasjonalt ikon.

I de senere årene var det sangeren og visedikteren man fokuserte på. Visa om «Hildringstimen» er kanskje noe av det mest geniale som formet innen sin sjanger på norsk, tett fulgt av visa om «Vårherres klinkekule». Men Erik Bye var ikke bare poet. Han skrev også en rekke prosabø­ker, bøker som stort sett har det til felles at det han fortel­ler om er hentet fra eget liv og eget sitt.
Sitt gjennombrudd som forfatter fikk han med «Munnspill under åpen himmel» fra 1966. Den hand­ler for det aller meste om ungdomsårene hans i USA. Mange unge sjøgutter gikk i land i en av de store havne­byene, og forsøkte som best de kunne med å livberge seg «over there» – ja, kanskje til­med finne lykken der?

«ROTTA»
I kapitlet «Helens hotell» fra gjennombruddsboka fortel­ler han om en del av det ikke lyktes så godt for, og som fant et slags hvileskjær i miljøet rundt dette hotellet. En av dem var han som gikk under navnet «Rotta». Han er akterutseilt for godt, men klarer stort sett å bevare en slags verdighet ved hjelp en god replikk og en uendelig­het av gode forsetter. Erik Bye forteller: «Det hendte at Frelsesarmeen kom og dempet alle eder en stakket stund. Tunge nevner grep til lommene: «Klart vi støtter Armeen. Hjælper du dem, så hjælper de deg en dag.» Juke­boxen ble slått av. Utenfor spilte korpset. Tre mann og to kvinner. «Onward, Chris­tian Soldiers».
Rotta skjønte at folk var lei ham og sjanglet ut og stilte seg ovenfor mannen med kornetten og ropte: «Admi­ral. Kan jeg få 10 cent til et glass øl?» Det var ærlig tale og mannen senket kornetten mans han famlet i lommene, fant ikke en ti-cent, men derimot femogtyve. Så på mynten litt rådvill, men ga den så til Rotta.
«Thanks, Admiral.»
«God bless you.»
Og Rotta gikk inn Igjen med triumf i blikket, smalt 25-centstykket i disken og ba om et glass øl som han skyl­let ned i ett drag. Så tok han vekslepengene, gikk ut og la de 15 cent med stort alvor opp i innsamlingshatten på fortauet. «For the Army, Admiral. Er det noe jeg støtter, så er det Armeen.»
«God bless you.»

VERDIGHET
Som frelsesoffiser og frelses­soldat har jeg saktens møtt folk som Rotta mer enn en gang. Det er menn (det er først og fremst menn det er snakk om) med en egen ver­dighet og stolthet. Kanskje er det derfor det først og fremst er i Frelsesarmeens egne mil­jøer ovenstående lille skisse fungerer så godt og blir mot­tatt med både begeistring og gjenkjennelse?
Verdighet er det også over den andre frelsessol­daten som dukker opp blant munnspilltonene under åpen himmel. Under sine vandringer gjør fortelleren et stopp i den vesle prærie­byen Pawnee Counsil Hill. Her er det en liten avis med de stolte navn «The Pathfinder Press». Joe, som er redaktør for disse åtte sider med annonser i uka, en lederartikkel om plenen utenfor rådhuset og noen til­feldige notiser spredt rundt omkring, trenger en journa­list, og vandreren trenger en jobb, Da vinteren kom, skrev avisa om de fattige i byen. Og en av kildene deres var en liten, vever dame: Major Katherine Wilkins fra Frel­sesarmeens præriekorps: «Liten, vever og på tynne ben marsjerte hun frem og tilbake med armene i korps til beskyttelse mot isvinden. Et ullsjal hadde hun knyt­tet om hodet under kysen. I time etter time patruljerte hun foran sitt stubbebryter­lignende gavestativ, og stirret taus og bydende på forbipas­serende gjennom rimfrosne brilleglass.
«Hva gjøres for de fattige? Ingenting! I hvert fall ikke fra bymyndighetenes side. Ikke i forfjor, ikke i fjor, og ikke i år. Skriv det i bladet. You can quote me!»
Høyre om, avdeling frem­ad marsj I vinterkulden.
Hun ble sitert og byens myn­digheter ringte og raste, og to mann fra ordførerens kontor kom på besøk og det ble truet med rettssak. Joe ble blekere enn noen­sinne.           «Rettssak! Hørte dere! Myndighetene vil gå til retts­sak!»
Men major Wilkins smilte. «Myndigheter», sa hun, «skal bare eksis­tere under tvil. You can quote me!»
Majoren stilte også gjerne som vitne.
Det ble ingen rettssak», avslutter Erik Bye denne fortellingen.

TRÅD
Er det ikke så man kan se en tråd fra den akterutseilte Rotta i havnebyen til den myndige frelsesmajoren i præriebyen?
Det er en tråd av verdighet. Og det er en tråd av respekt fra ham som ga liv til disse hverdagsheltene.

Josefine og Julius Amundsen var blant pionerene i Frelsesarmeen.

Frelsesarmeen har lange tradisjoner for å finne løsninger når utfordringer melder seg, og mange av armeens sosiale tiltak ble til som følge av en slik løsningsorientering. Frelsesarmeens alkoholistomsorg er ett av disse. Han som tok initiativet hadde selv vært både alkoholiker og uteligger.

Høsten 1893 fikk ekteparet Josefine og Julius Amundsen ansvaret for Frelsesarmeens menighet på Grønland i Oslo. Vinteren var særlig kald det året, og det ble avdekket flere tragedier der uteliggere frøs i hjel der de sov under bordstabler eller forsøkte å finne husly under veltede båter langs Akerselva. Noen trakk også inn i teglverkene i Nydalen og la seg til å sove ved ovnene. En morgen ble en mann funnet død ved en slik ovn. Han hadde lagt seg for nær ovnen, og hadde rett og slett brent i hjel.

Overnatting og mat i møtelokalet
Julius Amundsen, som hadde vært alkoholiker før han ble omvendt, bestemte seg for å gjøre noe med dette: Hver kveld etter møtets slutt, ble det store møtelokalet ryddet og gjort om til losji for hjemløse. Hver natt resten av denne kalde vinteren sov mellom 200 og 300 menn på gulvet og på benker. Når de forlot lokalet om morgenen, fikk de med seg en matpakke og en flaske varm melk.
Innlosjeringen var ren oppbevaring, uten andre fasiliteter enn tak over hodet og varme. Men som en journalist i en av hovedstadsavisene skrev: «… her i det varme, lune Lokale er det jo som et Paradis mod at ligge som et vildt Dyr, frysende i det fri…». Hovedstadsavisene var jevnt over meget positive i sin omtale av Amundsens initiativ.

Fra fyll til frelse
Julius Amundsen ble født i Herland i det nåværende Eidsberg kommune i Østfold i 1858. Foreldrene hans hadde det i utgangspunktet godt økonomisk, men da Julius var smågutt, begynte faren å drikke, og etter noen år måtte de flytte fra hjemstedet. De slo seg ned i Heggedal i Asker, men faren fortsatte å drikke like mye.
Etter konfirmasjonen reiste Julius hjemmefra for å jobbe, og snart tok han etter farens drikkevaner. Han ble en beryktet slåsskjempe og drikkebror. Det tok flere år før han selv skjønte at dette bar galt av sted. På et kristent vekkelsesmøte ble han omvendt. Stor var hans forundring da han oppdaget at på det samme møtet hadde Josefine Kraft, en jente fra Halden som han tidligere hadde vært forlovet med, også blitt omvendt. Hun hadde brutt med ham noen måneder før fordi hun ikke orket mer av drikkingen hans.
Nå fikk kjærligheten en ny sjanse. De giftet seg og flyttet inn til hovedstaden. Her fikk Julius arbeid hos en kristen bedriftseier, og på fritiden var han forkynner i ulike kristne sammenhenger.
Julius var blant dem som reagerte med begeistring da Frelsesarmeen kom til Kristiania i januar 1888, og samme høst ble både han og Josefine frelsessoldater. I januar 1889 ble de utnevnt til kapteiner i Frelsesarmeen, og beordret til Kongsberg. Med sine 30 år hørte de til «den eldre garde» blant pionerene i Frelsesarmeen, og de fikk derfor tidlig ledende stillinger.

Herberge for uteliggere
En av dem som hadde sans for det initiativet Amundsen tok i vinterkulda, var kommandør Hanna Ouchterlony, som våren 1894 ble leder for Frelsesarmeens arbeid i Norge. Hun begynte straks å jobbe for å realisere et prosjekt hun mente Amundsen hadde vist nødvendigheten av: Et herberge for uteliggere. En av dem hun oppsøkte, var direktøren for Brennevinssamlaget – forløperen til det senere Vinmonopolet.
– Brennevinet har en stor del av skylden for denne elendigheten. Brennevinssamlaget plikter å bidra, var hennes knusende, logiske argument. Om det var logikken eller andre ting som gjorde det: Direktøren bladde opp et betydelig beløp etter datidens standard.
Dermed kunne Frelsesarmeen gå til anskaffelse av et hus i Urtegata 16 på Grønland, og kort tid før jul i 1894, ble det første herberget for uteliggere her i landet åpnet. I årene som fulgte, vokste dette arbeidet, og det ble åpnet herberger i en rekke norske byer. Det ble også etablert andre tilbud til menn som livet hadde fart hardt frem mot. Mest kjent er kanskje arbeidsmarkedsbedriften Elevator, som ble etablert i 1905.

Døde ung
Julius Amundsen ble ingen gammel mann. Han døde i november 1904, tre uker etter sin 46-årsdag. Året før var han blitt far for første gang, etter at ekteskapet mellom ham og Josefine hadde vært barnløst i mange år.

Det historiske seminaret som Frelsesarmeens Historiske Selskap arrangerte på Oslo Kristne Senter lørdag ettermiddag ble meget vellykket. Fullsatt foredragssal og interessante innlegg.
Presten, forskeren og tidligere frelsesmusikant Hans Arne Akerø hadde mange spennende og interessante refleksjoner rundt Frelsesarmeens fromhetsideal.

Med boka «Suppe, såpe, frelse siden 1888» oppsummeres 125 års historie av Frelsesarmeens virksomhet i Norge. Boka ble lansert torsdag 27. juni som en del av Frelsesarmeens jubileumskongress.

Boka er redigert av Rebecca Solevåg (39), frelsessoldat og forsker ved Misjonshøyskolen i Stavanger. Hovedvekten er lagt på de 25 siste årene, en periode der det i ifølge redaktøren av boka har skjedd enorme forandringer både i samfunnet og i Frelsesarmeen. Man har engasjert seg på en rekke nye felter både innen det sosiale arbeidet og i menighetsarbeidet. Disse to virksomhetene er også mye tettere flettet sammen nå enn for 25 år siden.
Boka innledes med et essay der forfatteren Nils-Petter Enstad gir en kort oppsummering av de første 100 årene. Andre bidragsytere er forfatteren Emil Skartveit, som skriver om utviklingen innen rusomsorgen, og kommandør Gudrun Lydholm. Alle forfatterne i boka har tilknytning til Frelsesarmeen.
Boka, som er gitt ut i samarbeid med Verbum Forlag, var først tenkt som et enkelt festskrift, men er blitt en flott gavebok, samtidig som den dokumenterer at 125-åringen har både evne og vilje til å fornye seg.
Boka koster 299 kroner.

General Frederick Coutts var Frelsesarmeens verdensleder 1963-69

Med general Linda Bonds overraskende avgang som verdensleder for Frelsesarmeen, har bevegelsen hatt 19 verdensledere i løpet av sin historie. Hun er den første som har «gått på dagen». Det skjedde torsdag 13. juni og skjedde etter en periode med «personlig refleksjon og bønn», som det heter i meldingen fra Det internasjonale hovedkvarteret. Med en funksjonstid på to år og to måneder ble Linda Bond den av Frelsesarmeens generaler som har hatt den nest-korteste perioden i stillingen. Den eneste som har fungert kortere, var Bramwell Tillsley, som bare satt i stillingen et års tid (1993-94).

Den av Frelsesarmeens generaler som har hatt den lengste funksjonstiden, var grunnleggeren selv, William Booth. Han tok tittelen «general» i 1878 og fungerte fram til sin død i 1912. Det gir en funksjonstid på 34 år. Hans sønn og etterfølger, Bramwell Booth, fungerte i stillingen i 17 år. Hans ambisjon var også å sitte i stillingen til sin død, og å peke ut sin etterfølger selv, men i 1928 var hans såpass svekket av alder og sykdom at stabssjefen innkalte det første Høye Råd, og på vinteren 1929 ble Bramwell Booth pensjonert «med full rang og verdighet». Mindre enn et halvt år senere døde han.

Valg av generaler
Med Edward Higgings kom det til en ny praksis når Frelsesarmeens verdensleder skulle utnevnes. Han fungerte i stillingen i fem år, og pensjonerte seg da han var 73 år; samme alder som Bramwell Booth var i da han ble pensjonert. Også hans etterfølger Evangeline Booth fungerte i fem år, selv om hun ble stående ett år over den mer eller mindre offisielle pensjonsalderen for generaler på 73 år. George Carpenter satt i stillingen i sju år, men dette hang ikke minst sammen med verdenskrigen som varte fram til 1945.
Hans etterfølger ble 59 år gamle Albert Orsborn. Han ble lenge omtalt som «den unge generalen». Han valgte selv å trekke seg tilbake i 1954, da han var 68 år gammel. Hadde han fungert fram til han var 70 år, som nå ble regnet som generalens pensjonsalder, ville han hatt den tredje lengste funksjonstiden, med ti år. Nå ble det i stedet hans etterfølger Wilfred Kitching som «tok bronse» med en funksjonstid på ni år.
Fra 1963 ble en funksjonstid mellom fire og seks år «normal» funksjonstid for Frelsesarmeens generaler, med Clarence Wiseman og John Gowans som unntakene «under» streken, med tre år hver, og Eve Burrows som unntaket den andre veien, med sju år.

Ekteskap
Lenge hadde generalens ektefelle, dersom en slik fantes, tittelen «fru general». I dag har ektefellen rang som kommandør. Slik vil det være også dersom en kvinnelig, gift kommandør velges til general.
Albert Orsborn var enkemann da han ble valgt til general. Det lå mer eller mindre en forventning om at han giftet seg igjen dersom han ble valgt. Det gjorde han da også. Hans utvalgte var kommandør Phyllis Taylor, som var leder for Kvinners Sosiale Arbeid, selv enke, og datter av general Edward Higgins. General Frederick Coutts ble enkemann kort før han skulle pensjoneres, og giftet seg igjen et års tid senere, også han med en kvinnelig kommandør.

Avgang
William Booth er den eneste av Frelsesarmeens generaler som har stått i stillingen til sin død, og Bramwell Booth den eneste som ble avsatt. De andre generalene har alle gått av etter normale prosesser knyttet til aldersgrense og pensjonering. Bramwell Tillsley er det eneste unntaket. Han trakk seg på grunn av sykdom.
Med Linda Bonds uventede avgang er generalstillingen for første gang blitt stående vakant, og stabssjefen har måttet overta ansvaret for en periode som ikke skyldes at generalen enten er på reise eller syk. Begrunnelsen hun har gitt er såpass personlig at man er nødt til å respektere den, og samtidig såpass diffus at den innbyr til spekulasjoner.