Om idrettsmannen og frelsesoffiseren Bernt Anker Knudsen
Av Nils-Petter Enstad

Det skal ha skjedd under et av Frelsesarmeens friluftsmøter i Stavanger i 1930.

Bernt Anker Knudsen – bokseren som ble frelsesoffiser

To «siddiser» i folkemengden rundt frelsessoldatene som synger og vitner står og prater sammen. Så sier den ene til den andre: – Du! Han som står der borte – er ikke det han bokseren? Bernt Knudsen?
Den andre: – Nei, det er bare en som ligner. Det er ikke lenge siden jeg så han bokse i Folkets Hus. Det kan ikke være ham. Men jeg er enig med deg i at han ligner veldig.
Den første: – Jeg tror faktisk det er han. Men så mange harde boksekamper han har kjempet i det siste, er det ikke rart om det har gått litt rundt for ham.

Det er Frithjof Mollerin som forteller om en slik replikkveksling i sin trivelige minnebok «Et liv under flagget», som kom ut på Luther Forlag i 1985. Han skal selv ha overhørt samtalen, og han forteller også at han skal ha vært til stede ved flere boksekamper i Folkets Hus i Stavanger der den kraftige, hardtslående bokseren sto i ringen.
Det som hadde skjedd, var at Bernt Anker Knudsen, som på den tiden var 21 år, hadde bøyd kne ved botsbenken i Frelsesarmeen på Bryne, og der hadde han tatt imot Jesus som sin frelser. Kort tid etter ble han frelsessoldat i Stavanger, der han bodde og arbeidet som møbelsnekker. Tida som frelsessoldat ble ikke så lang. Høsten 1932 begynte han sin utdannelse til frelsesoffiser som kadett ved Frelsesarmeens krigsskole. Det ble innledningen til en 18 år lang tjeneste.

«Arbeideridretten»
Det er Mollerin som på mange måter etablerte bildet av Bernt Anker Knudsen som «bokseren som ble frelsesoffiser». I boka si omtaler han ham som «en av landets fremste boksere innen arbeideridretten» omkring 1930.
Dette begrepet har sin bakgrunn i det faktum at fra tidlig i forrige århundre og gjennom hele mellomkrigstida etablerte norsk arbeiderbevegelse sine egne, parallelle strukturer innen både organisasjonsliv og kulturliv. I 1924 ble Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) stiftet, og den første formannen for dette kom faktisk fra boksesporten. Formålet med idrettsforbundet var å utvikle idrett som tok vare på hele mennesket, og som unngikk en konkurransementalitet og elitedyrking som ble identifisert som borgerlig. Gjennom arbeideridretten skulle man også nå ut til arbeidsløse ungdommer, som ikke kom inn i bevegelsen gjennom fagforeningene. AIF-lagene drev ikke bare med idrett, men arrangerte også studiesirkler og hadde klubbkvelder med foredrag og underholdning.
Rent ideologisk tilhørte forbundet den mest radikale delen av arbeiderbevegelsen i Norge, men selv om mange av de som var aktive der sympatiserte med Kommunistpartiet, ble det aldri noe brudd med Arbeiderpartiet.
Det var nokså vanntette skott mellom arbeideridretten og de mer «borgerlige» idrettsbevegelsene, og ikke noe sted var disse så tette som i boksesporten.

Frelsesoffiser
På den tida vi snakker om her, var det nokså vanlig at de som hadde drevet aktivt med idrett droppet dette dersom de ble kristne. For mange var nok dette en stor forsakelse. Bernt Anker Knudsen fant seg imidlertid en annen arena for sitt engasjement, først i Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid i hjembyen, og deretter som frelsesoffiser.
I 1933 fikk han sin første ordre som assistent i Mandal korps, før han etter bare noen uker ble beordret til Farsund korps. I 1938 ble han leder for Frelsesarmeens menighet i Ørland i Trøndelag.
I 1941 giftet han seg med kaptein Inga Bonde, som fram til da hadde vært slumsøster og arbeidet med barn. Sin første oppgave sammen fikk de som ledere for Frelsesarmeen i Hammerfest.
I september 1950 trakk de seg fra tjenesten i Frelsesarmeen. I første omgang slo de seg ned Ingas hjemby Røros, og senere flyttet de til Bergen.
Her engasjerte de seg i Tidligere frelsesoffiserers forening.
Det var underveis til et møte i dette fellesskapet at Bernt Anker Knudsen ble rammet av et hjerteinfarkt og falt om på gaten. Han ble ført raskt til sykehus, men der kunne man bare konstatere at han var død. Han var født 19. april 1909 og døde 27. september 1978, og ble altså 69 år. I bladet til de tidligere frelsesoffiserene omtales han som en ydmyk og varm kristen som levde godt med Gud.

Kilder:
«Ex-nytt» (organ for Tidligere frelsesoffiserers forening), div. nr. 1978
Frelsesarmeens hovedkvarter (karrierekort for Bernt Anker Knudsen)
Krigsropet nr. 20, 1941: Armébryllup i Bergstaden
Mollerin, Fr.: Et liv under flagget (Oslo, 1985)

Av Nils-Petter Enstad

En av mine Facebookvenner driver slektsgransking i forbindelse med et bokprosjekt. Et av navnene som dukker opp i arbeidet er ei jente som i 1910; da var hun 19 år gammel, sto oppført med en adresse i Kristiania. På den samme adressen sto også flere med yrkestittelen frelsesoffiser. I den forbindelse lurer han på om jeg kunne gi litt informasjon.

I dette huset holdt Redningshjemmet Catherine Booth til i 25 år (tegningen er scannet fra boka «Med omsorg for hele mennesket»

Det kunne jeg.
Adressen han hadde funnet vedkommende på var St. Hallvardsgate 1 i det vi i dag kjenner som Gamlebyen. Dette var adressen for Frelsesarmeens redningshjem, som var blitt åpnet i 1896, og som var i drift til 1920. Da ble eiendommen der hjemmet lå ekspropriert fordi jernbanen skulle utvide. Det offisielle navnet var «Redningshjemmet Catherine Booth»; oppkalt etter Frelsesarmeens «mor», som levde fra 1829 til 1890.
Redningshjemmet var først og fremst et tilbud til prostituerte som ønsket å komme ut av denne trafikken. Opprettelsen av det var ett av mange tiltak som i utgangspunktet var initiert av William Booth i hans bok «In Darkest England – and the Way out» (1890). William Booth hadde to nidkjære disipler i Norden, nemlig svenske Hanna Ouchterlony og norske Othilie Tonning. Redningshjemmet var nok Hanna Ouchterlonys idé i første omgang. I 1894 kom hun til Norge som leder. Herberget i Urtegata, som rettet seg mot uteliggere, var det første sosiale prosjektet hennes, deretter var det et redningshjem som sto for tur.
Mens herberget ikke kunne tilby så mye mer enn tak over hodet, hadde redningshjemmet et program for sin virksomhet. Der ble det gitt arbeidstrening, opplæring i renslighet og ikke minst «disiplin».
Ved åpningen i 1896 hadde hjemmet plass til 15 «brukere» (for å anvende et moderne begrep); senere ble det utvidet flere ganger. På det meste hadde hjemmet 20 rom og plass til 30 kvinner. I 1903 fikk redningshjemmet også en spedbarnsavdeling; mange av de som kom i kontakt med hjemmet var gravide og hadde ingen steder å dra, verken med seg selv eller sitt barn.
I folketellingen fra 1910 står det i alt 55 navn på adressen St. Hallvardsgate 1.
Av disse er det ni frelsesoffiserer, ni barn som oppgis å være født enten i 1909 eller 1910, fire «medhjelpere» på hjemmet, det vil si sivilt ansatte (en av dem, Josefine Røssberg, fikk senere et langt liv i tjeneste som slumsøster). Om de siste 33 står det at de er «Opt. Paa R.hjemmet». Disse kommer fra alle kanter av landet, mange fra relativt små steder, men også fra større byer. De fleste er rundt 20 år, en enkelt nærmer seg 30. Man aner et bilde av unge jenter som har reist til hovedstaden i håp om å finne en jobb der, men som har kommet i en situasjon de neppe hadde sett for seg da de dro hjemmefra. I tillegg til arbeidstrening og annen opplæring, var man fra redningshjemmet også behjelpelig med å skaffe arbeid til de som hadde vært innom.

Omslaget på bladet Faklen, som var organ for Frelsesarmeens sosialarbeid. Bladet er fra 1917. Bildet er scannet fra boka «Fylliker er også folk»

Jeg sitter med et inntrykk av at man også var opptatt av å styrke selvbildet til jentene som ble tatt inn på Redningshjemmet. I et intervju med avisa Morgenposten ble styrer for hjemmet gjennom mange år, Mina Bakke (styrer fra 1902 til 1920) spurt om hva slags arbeid jentene ble satt til – om klesvask for andre var en av oppgavene.
Det avviste Mina Bakke kontant. Andres skittentøy var ikke egnet til å løfte opp en jentes sinn, mente hun – «og så har hun sett nok smuss fra før, stakkar», la hun til.

Etter avviklingen i Gamlebyen ble mye av virksomheten flyttet til Hasle, som er en annen del av hovedstaden. Her hadde man hatt et mødrehjem tidligere, men dette fikk nå betegnelsen «industrihjem». Det kunne nok redningshjemmet også vært kalt. Det ble produsert ulike typer varer både ved redningshjemmet og industrihjemmet, og Frelsesarmeens sosialtjeneste hadde kolportører, gjerne slumsøstre, som reiste rundt og solgte disse varene. Det ha gode inntekter til driften.

Annonse i Krigsropet for varer fra redningshjemmet. Bildet er scannet fra boka «Fylliker er også folk».

I boka «Fylliker er også folk» kan man lese en statistikk over redningshjemmets virksomhet.
I perioden 1896 – 1920 hadde det bodd 920 kvinner der. Av disse var 417 sendt ut som hushjelper mens 39 hadde fått arbeid ved industrivirksomheter. Like mange, 39, hadde forlatt hjemmet for å gifte seg, 304 hadde reist hjem til slekt og venner, 32 var sendt til sykehus, 19 til andre hjem, to til fengsel, to var avgått ved døden og åtte hadde forlatt hjemmet uten noen avklart situasjon.
I årene mellom 1903 og 1920 var 855 barn blitt født. Av disse hadde 484 forlatt hjemmet sammen med sin mor, 104 av dem var blitt adoptert, 48 var sendt til morens pårørende, 44 hadde moren selv skaffet plass til, 46 var blitt tatt hånd om av «forsorgsvesenet», 29 var blitt bragt til andre hjem, 24 til sykehus og 32 av barna hadde dødd.

Hvordan gikk det så med henne som trigget denne vesle granskingen?
Jeg vet det ikke, men håper hun ble en av de mer vellykte fortellingene. Hun var bare 19 år og hun kom fra et i utgangspunktet godt hjem.

Litteratur:
Norum, Charles:
Med omsorg for hele mennesket.
Frelsesarmeens sosialtjeneste i Norge gjennom 100 år (Oslo, 1991)

Skartveit, Emil:
Fylliker er også folk
Frelsesarmeens rusomsorg i Oslo – siden 1891 (Oslo, 2011)

Av Nils-Petter Enstad
Fra Frelsesarmeen kom til Norge i 1888 og i de neste 35 årene ble det startet virksomhet i alt 13 steder på Sørlandet. Drøyt halvparten av disse, sju, er fremdeles i virksomhet. Et av disse korpsene – som er Frelsesarmeens betegnelse på sine menigheter – ble åpnet i Evje i Setesdal.

Krigsropets omtale av det nye Evje korps i august 1918 (Foto: Faksimile)

Åpningsdagen var tirsdag 13. august 1918. Som så mange steder hvor Frelsesarmeen åpnet virksomhet, var det to kvinner som sto i front. Det var Anna Brodal, som var sjef, med rangen ensein, og hennes assistent, løytnant N. Hjermundrud – hva «N» var initial for, er ukjent.
I de første årene etter verdenskrigens slutt åpnet Frelsesarmeen virksomhet en rekke steder. Bare i løpet av året 1918 ble det startet virksomhet i Ålvik i Hardanger, Sundet, Eidsvoll på Romerike, Sauda i Ryfylke, Skarnes i Sør-Odal og Berlevåg i Finnmark, i tillegg til Evje.
De første møtene i Evje ble ledet av major Oscar Utgård, som var sjef for Frelsesarmeen på Sør- og Vestlandet. Krigsropet meldte: ««Om åpningsmøtet ved vårt nyeste korps Evje, skriver major Utgaard: «Åpnet i går kveld vårt nye korps og hadde, tross det glimrende sommervær, en stor og fra første stund, interessert forsamling (…). Offiserene ble installert med den kjære frelsesfane vaiende over seg. Har god tro for vårt nye korps.»
Uka etter kunne man lese at bygdas bedehus var blitt stilt til rådighet for Frelsesarmeen for de første møtene. De hadde samlet «store forsamlinger, som med interesse lyttet til frelsesbudskapet», heter det i meldingen. Ytterligere en uke senere kunne Krigsropets lesere se et bilde av de to korpsoffiserene, sammen med divisjonssjefen og en av hans medarbeidere. Bildet ser ut til å være tatt på trappa til det som sannsynligvis er bedehuset der møtene ble holdt. I notisen som følger bildet fortelles det at Frelsesarmeen har fått tillatelse til å ha møter i bedehuset flere dager i uka, men i og med at man har hele Setesdal som «soknekall», vil det bli en del reisevirksomhet også. Evje var en bygd i vekst og utvikling, og optimismen var stor med tanke på framtidig virksomhet.

Møteforbud
Våren 1919 stod det ny rapport fra Evje i Krigsropet. Da har korpset hatt møteforbud i ti uker på grunn av spanskesyken, men nå var virksomheten i gang igjen. I disse ukene har offiserene besøkt mange syke og har bedt med flere av dem «på syke- og dødsleiet», som det står i rapporten. «Mange unge menn og kvinner besøker møtene våre, og vi ber og tror at de må vinnes for Herren», konkluderer rapporten.
Hvor mange det ble vunnet, foreligger det ingen informasjoner om. Erik Kjebekk, bygde- og misjonshistoriker fra Evje, med bakgrunn i Misjonssambandet, kan fortelle at det var et godt forhold mellom Frelsesarmeen og bedehuset i Evje i de årene armeen arbeidet i bygda. Fra 1925 til 1930 bodde frelsesoffiserene i det såkalte Skibbelihuset i Evje. Det lå der Evjeheimen ligger i dag. Møtene ble holdt i bedehuset, og Frelsesarmeen hadde aldri et eget lokale i Evje.

Tryggheim bedehus i Evje sentrum var også lokale for Frelsesarmeens møter (Foto: Lokalhistoriewiki.no).

Kristenlivet i Evje var (og er) i det alt vesentlige luthersk: Kirke og bedehus. I 1918 var nok den tiden forbi da Frelsesarmeen ble oppfattet som en «u-luthersk» trosretning. Man ble oppfattet som representanter for en litt gladere kristendomsform, og mange steder sto da også bedehusdørene åpne for «Guds glade krigere». I Evje ble det i årene mellom 1904 og 1932 bygget hele fem bedehus. Frelsesarmeen ser ut til å ha hatt sine møter i det eldste av dem, «Tryggheim», som lå i Evje sentrum.

Fra optimisme til vanskelig tid
Da Frelsesarmeen kom til Evje var optimismen stor. I Krigsropet kunne man lese: «Evje, der allerede er et stort og vakkert bebygget sted, menes at være en fremtidsplads av stor betydning, beliggende som den er midt i det store distrikt. Her findes et stort nikkelverk, og staten har nylig tat i bruk en ny anlagt ekserserplads, og her er for tiden mange militære, hvorav nogen deltok med vidnesbyrd i vore åbningsmøter».
Denne optimismen fikk imidlertid raskt noen skudd for baugen.
Først fikk man perioden med møteforbud i 1919, og kort tid senere ble det mye arbeidsledighet. Det ble slutt på nikkelutvinningen som hadde gitt gode inntekter og sikret høy sysselsetting i krigsårene fra 1914 til 1918. Nikkelindustrien ga materiale til våpenproduksjon. Men da krigen var slutt, falt dette markedet sammen. Virksomheten ble stengt i 1920 og ikke startet igjen før i 1927. Dermed ble 1920-tallet ble for Evje det 1930-tallet var for resten av landet.
Frelsesarmeen, som en ny type kristelig virksomhet, merket nok dette. Politisk sett var folk i Evje i stor grad orientert mot arbeiderbevegelsen. Det gjaldt også de kristne. At det var stor «turnover» med de offiserene som var stasjonert der, og hyppige skifter, bidro vel heller ikke til å stabilisere en svak og sårbar drift. Evje korps var i virksomhet fram til januar 1930. I løpet av de knapt 12 årene hadde korpset hatt 14 korpsledere og 25 assistenter – ofte flere samtidig.

Sørlandsframstøt
Flere av de framstøtene Frelsesarmeen gjorde på Sørlandet ble av forholdsvis kortvarig art. I Lillesand ga man opp etter et par år, og har ikke forsøkt seg siden. Det samme kan sies om Lista, mens man i Tvedestrand hadde virksomhet i nærmere 25 år og i Lyngdal i ni. Det tyder på at man har hatt en viss tro på at arbeidet var liv laga. Det samme må man også kunne si med tanke på at man drev arbeidet i Evje i 12 år.
Etter 1930 har derfor lokalsamfunnene i Setesdal vært å regne som utposter til Kristiansand korps, og det som har vært av Frelsesarmé-møter i dalen har vært av nokså sporadisk art.

Kilder:
Kjebekk, Erik: «Bedehus i Evje og Hornenes» (artikkel på lokalhistoriewiki.no)
Krigsropet, 1918 og 1919
Tandberg, H.A.: 50 års korstog (Oslo, 1937)
Telefonsamtale med Erik Kjebekk, 25. januar 2018

Følgende pressemelding ble sendt ut 4. november:

Per Arne Krumsvik fra Askim ble gjenvalgt som leder i Frelsesarmeens Historiske Selskap da de hadde sitt årsmøte i Oslo lørdag 2. november.

I forbindelse med årsmøtet kunne selskapet også ønske velkommen til sin nye museumsutstilling i lokalene i Grønlandsleiret. Det er Frelsesarmeens rusomsorg som har stilt et rom til disposisjon for dette formålet. Utstillingen presenterer ulike sider ved Frelsesarmeens historie, blant annet misjon, menighetsarbeid og diakoni.

Glimt fra den nye museumsutstillingen – bilder, plater og bøker.

Det er tradisjon at Selskapet innbyr til et seminar i forbindelse med årsmøtet. Årets seminar var ved den svenske presten, tidligere frelsesoffiser, Stig Axelsson, som har forsket på Erik Wickbergs prekener, artikler og bøker. Erik Wickberg var Frelsesarmeens verdensleder fra 1969 til 1974, og var den første ikke-brite i denne stillingen.

Styreleder Per Arne Krumsvik (t.v.) og Stig Axelsson

Etter årsmøtet har styret i Frelsesarmeens Historiske Selskap denne sammensetningen: Per Arne Krumsvik, Askim, leder (gjenvalg). Styremedlemmer: Maria Herikstad, Oslo (gjenvalg), Emil Skartveit, Halden (ny), Nils-Petter Enstad, Arendal, gjenvalg, og Stig Axelsson, Kristinehamn (ny). Marta Maria Esepseth, Nesbyen, ble valgt som varamedlem til styret.
Frelsesarmeens Historiske Selskap ble stiftet i 2011 og har 150 medlemmer. Selskapets formål er å kartlegge, sikre og dokumentere Frelsesarmeens historiske arv, blant annet gjennom seminarer, foredrag og utgivelser av et tidsskrift/årbok hvert år.

Gjenstander fra den nye utstillingen til Frelsesarmeens museum

Tekst og fotos: Nils-Petter Enstad

Et eget arbeid blant døve i regi av Frelsesarmeen, er et særpreget, nordisk fenomen i den internasjonale frelsesarmé-historien. Den som på mange måter var den nordiske personifiseringen av dette arbeidet, var en svensk frelsesoffiser: Dyktig, ærgjerrig på tjenestens vegne og viljesterk. I så vel Sverige som Norge og Finland satte hun sitt sterke og personlige preg på dette arbeidet. Ingen har preget dette arbeidet så sterkt som henne, det være seg på godt og kanskje ikke fullt så godt. Hennes navn var Esther Toft.

Esther Carlsson, som var hennes opprinnelige navn, ble født i 1878. I 1905 ble hun frelsesoffiser, og allerede i 1908 ble hun leder for døvearbeidet i Sverige. Dette ansvaret overtok hun etter stabskaptein Oktavia Wilkens, som hadde startet dette arbeidet i 1895. Wilkens hadde arbeidet som lærer for døve barn før hun ble frelsesoffiser, og hadde i 13 år reist Sverige på kryss og tvers som en evangelist for døve, og for å tale døvearbeidets sak.
I 1908 var Oktavia Wilkens blitt 54 år gammel, og følte seg muligens for gammel til å reise på den måten. I hvert fall tok hun imot et tilbud om å bli styrer for et privat aldershjem for døve, og trakk seg fra tjenesten som frelsesoffiser. Dermed overtok hennes nærmeste medarbeider ansvaret for døvearbeidet.

Ideologisk kraft
«Takket være hennes dyktighet i tegnspråket, hennes idérikdom og hennes store kjærlighet til de døvstumme, var hun vel egnet til å føre arbeidet framover,» heter det om Esther Carlsson i en av bøkene om Frelsesarmeens historie i Sverige.
Hun ble på mange måter den ideologiske kraften i Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde i hele Norden. I et intervju med Krigsropet i oktober 1929 forteller hun hvordan hun ble engasjert i arbeidet for og med døve:
«I grunnen begynte jeg allerede som en ung pike på ni, ti år å søke å være til hjelp for de døve. Jeg hadde nemlig en faster som var døvstum, og av henne lærte jeg de døves språk. 17 år gammel ble jeg salvasjonist. Som underoffiser i korpset kom jeg sammen med mange døvstumme, og jeg begynte å oversette det som ble talt og sunget i møtene. Imidlertid ble mine lunger angrepet, og legene mente jeg ikke hadde mer enn tre måneder igjen å leve.
Mine døvstumme venner ble meget bedrøvet ved denne underretning. Jeg måtte straks avslutte mitt arbeid. En avskjedsfest ble arrangert for meg ved korpset. De døve samlet seg da til bønnemøte, og de sa til Herren: «Du må ikke ta Esther fra oss!» Inderlig ba de til Gud at han skulle gjøre meg frisk, slik at jeg kunne fortsette mitt arbeid blant dem. «Gud kan gjøre deg frisk!» sa de i sitt hjertes enfold.
Ved 11-12-tiden etter festen gikk jeg ut på kirkegården. Jeg ville være alene med Herren. Jeg ba Gud gi meg 15 år til å leve, så ville jeg ofre dem for de døvstummes vel. Og det vidunderlige hendte: Jeg følte meg plutselig frisk, det tunge for brystet var borte. Jeg var sterk og begynte å rope høyt av glede, jeg sprang hjem mens jeg priste Gud. Jeg vekket mine kjære foreldre og fortalte dem den nesten utrolige nyhet at Gud hadde gjort meg frisk og gitt meg tilbake til livet. Og så fortalte jeg dem om mitt løfte. Legen var i høyeste grad forundret, han kunne bare konstatere at jeg var frisk. Så ble jeg frelsesoffiser og fikk min gjerning blant de døve.»

Besøk til Norge
På forsommeren 1915 besøkte hun Norge. Hun hadde flere møter i Kristiania, og hadde også et foredrag i «De døves forening». Avisen «Tidens Tegn» var til stede ved dette foredraget, og referatet er en underlig blanding av dyp respekt og litt billige morsomheter – muligens et forsøk fra referentens side på å dekke over hvor grepet han egentlig er:
«Et eiendommelig foredrag. Og et eiendommelig publikum. En tettpakket sal, damer og herrer, gamle og unge, noen barn – alle med samme søkende, intense blikk, mange vakre, livfulle ansikter, mange vemodige, lengtende… Det er gripende stilt. Det vil si: Det er liv nok, men ikke et ord høres, bare fingrene er i travel bevegelse. De løper opp og ned langs ansiktet, de klatrer lynsnart opp armene, de gjør de ivrigste tegn og fakter i luften – alt skjer med en fabelaktig virtuositet. (…) Det er «De døves forening» som av Frelsesarmeen er innbudt til å høre – nei, se – den svenske adjutanten Esther Carlsson fra Stockholm (…) gi et mimisk foredrag uten hjelp verken av ord eller fingeralfabetet. (…) Nå stanser fingerskravlingen blant publikum: adjutant Carlsson har begynt sin «tale». Hun forteller – altså bare mimisk – hvordan hun begynte arbeidet, skildrer med gripende, tragisk mimespill og bevegelser de døvstummes elendige tilstand før i tiden, de ble ansett som tomsinger, og selv de nærmeste kunne være umenneskelige i behandlingen av dem. Noe av dette blir tolket for oss av adjutant Carlssons svenske kamerat, for vi ikke-døvstumme er langt mer tungnemme i oppfatningen enn de døve, som er livlig med hele tiden, og nikker og vinker til henne at de forstår. (…) Da foredraget er slutt, klapper alle. Og igjen begynner fingrene å løpe på dem. Dette er en opplevelse, sier de til hverandre. Og de trenger seg fram til adjutant Carlsson, vil trykke hennes hånd, de omfavner henne, klapper henne. «Kom snart igjen!» roper fingrene».

Tegnspråk
Gjennom hele sin historie har Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde både i Norge og Sverige vært ivrige forkjempere for tegnspråket. I dag er dette en selvfølgelighet i kommunikasjonen med døve, men det var ikke slik for 100 år siden, enn si for 50 år siden.
I en bok hun skrev mot slutten av sitt liv, skriver Esther Carlsson, eller Toft, som hun da het, nesten lyrisk om tegnspråket: «Selv om det er lydløst, er det et levende, uttrykksfullt og talende språk,» skriver hun, og omtaler det som «et vakkert språk og at det har sin egen retorikk».
Men det er også noen observasjoner i boka som man bare rister på hodet av i dag. Det gjelder blant hennes formodning om at for å nå inn til det hun kaller «hjertet» av tegnspråket, må den døve ha en viss musikalitet eller rytmisk sans. Dette er spesielt viktig når man skal framføre sanger eller salmer på tegnspråket, skriver hun. Og man får bære over med at hun konsekvent bruker betegnelsen «døvstum» om de døve – et ord som ikke ble bannlyst fra offentlige dokumenter i Sverige før i 1953.
Mer substans er det i hennes argumentasjon mot den formodning at tegnspråk passer best for de som er dårlig utrustet mentalt. «Tvert om!» slår hun fast. «For å kunne lære og senere bruke på en fast og klar måte dette språket, kreves det utrustning og potensiale på det mentale området,» skriver Esther Toft i sin bok, og konkluderer med at «dette tause språk er en rikdom som det er vår plikt å passe på og forvalte, det er en verdifull skatt».

Ekteskap
To år etter besøket og foredraget som ble referert i Tidens Tegn, ble det et arbeid blant døve, i regi av Frelsesarmeen, etablert også i Norge. Da dette arbeidet fikk sin offisielle start i Norge i januar 1917, var Esther Carlsson en av dem som var til stede ved de første møtene.
Året etter giftet hun seg den engelskfødte frelsesoffiseren James Toft, som var blitt enkemann et par år tidligere. Han hadde tidligere vært sjefsekretær i Norge, og hadde også hatt den samme stillingen i Sverige, før han nå var blitt beordret til Finland som territorialleder. Hit kom han da sammen med sin nye kone, som øyeblikkelig satte seg i sving for å starte arbeid blant døve i regi av Frelsesarmeen i Finland. Etter bare ett års virksomhet, ble arbeidet utvidet til også å omfatte blinde, slik det hadde skjedd i Sverige i 1915.
Ekteparet Toft ble ikke så lenge i Finland. I 1921 reiste de til India i Frelsesarmeens tjeneste, og senere til Korea. I begge disse landene hadde mannen vært territorialleder for Frelsesarmeens arbeid. Sommeren 1928 døde James Toft i Korea, og ble begravet der. Hans enke vendte hjem igjen til Sverige, og der hun tok opp igjen det arbeidet som var hennes hjertebarn, nemlig Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde.

Utvidelse
Våren 1929 var døvearbeidet i Norge kommet i en nokså klemt situasjon. Major Anna Gustavsen, som hadde vært leder for arbeidet siden starten i 1917, var blitt syk og var blitt løst fra sitt ansvar. Det ble ikke utnevnt noen ny leder før i januar 1930. Det kunne saktens være bruk for forsterkninger, og i Krigsropet nr. 39, datert 21. september 1929, kunne man lese i spalten «Sjefsekretærens notiser»: «Døvearbeidet: Fru kommandørløitnant Tofts besøk hit fra Sverige vil sikkert bli til utmerket nytte og gavn også for denne arbeidsgren, og vi ønsker henne hjertelig velkommen. Fru Toft har i en årrekke med megen fremgang arbeidet blant de døve, og vil sikkert derfor være i stand til å gi oss mange gode råd og vink».
Besøket kom imidlertid til å strekke seg over flere måneder, og i virkeligheten fungerte fru Toft i disse månedene som en midlertidig, uoffisiell leder av døvearbeidet i disse månedene. Dette inntrykket bekreftes også av historieboka «Femti års korstog», der det heter at fru Toft kom til Norge i september 1929 «for å rekke våre offiserer i arbeidet blant døve en hjelpende hånd, og likeledes være behjelpelig med starten av et arbeid blant blinde».
Og her er vi kanskje ved sakens kjerne. Norge var det eneste av de nordiske landene der man kun arbeidet mot døve, og ikke både døve og blinde. Både i Sverige og Finland hadde Esther Toft sørget for at «døvearbeidet» også rettet seg mot blinde. Nå skulle det samme skje i Norge.

Døve og blinde?
Hvor naturlig det var å kombinere arbeid rettet mot døve og blinde og samle dette i én enhet, kan man selvfølgelig diskutere i ettertid, og eventuelt være uenig i den vurderingen som ble gjort. Man har muligens ment at erfaringene fra Sverige og Finland var så gode at man ville gjøre det samme også i Norge. Man kan også ha hatt et strategisk motiv for en slik kobling, og tenkt at det å arbeide mot to grupper funksjonshemmede, ville gi arbeidet flere ben å stå på, og gjøre at det fikk en litt bredere appell.
Motargumentet ville være at man sto i fare for å spre seg på flere felt, og det var felt som ikke nødvendigvis hadde noen logisk sammenheng med hverandre.
Uansett må man kunne slå fast at Esther Toft ikke var på et mer eller mindre privat Norges-besøk høsten 1929. Enten var hun blitt sendt bud på med tanke på å organisere at døvearbeidet ble utvidet til også å omfatte arbeid rettet mot blinde, eller hun hadde tatt et initiativ til dette selv.
Hun hadde en enorm autoritet på dette feltet. Som enke etter en av Frelsesarmeens internasjonale ledere, hadde hun samme rang som ham, en av de høyeste i Frelsesarmeens den gang svært lange stige med ranger og grader. Allerede i 1920 var hun blitt tildelt den prestisjetunge utmerkelsen «Grunnleggerens Orden», som i følge statuttene kun gis til frelsessoldater eller frelsesoffiserer som har utført en fremragende eller minneverdig tjeneste som Frelsesarmeens grunnlegger ville ha gitt sin anerkjennelse. I begrunnelsen for tildelingen til fru Toft het det at hun fikk ordenen «for det framgangsrike arbeidet hun har utført innen Frelsesarmeens virksomhet blant døvstumme og blinde i de skandinaviske land». Hun var en av de første som fikk denne utmerkelsen, etter at den var blitt innstiftet i 1917.
            Så var det da også Esther Toft som førte an i det møtet som ble holdt i Oslo 6. korps (Sagene korps) 22. oktober 1929, et møte som ble den offisielle markeringen av at Frelsesarmeen også hadde tatt opp arbeid blant blinde, og at dette skjedde gjennom en utvidelse av døvearbeidets arbeidsområde.
I ettertid kan man ikke unngå å undre seg over at en såpass viktig beslutning og dramatisk endring av arbeidsområdet skjedde i en periode mens kontoret var underbemannet og ansvarsforholdene i hvert fall litt uklare. Selv med Esther Tofts erfaring og autoritet på området, var hun i denne situasjonen ikke annet enn en vikar som passet butikken i tidsrommet mellom to ledere.
Formelt sett var hun faktisk ikke dét en gang. Det er ikke registrert noen beordring til Norge på Esther Toft i 1929, og ifølge historieboka «50 års korstog» skulle hun kun «rekke våre offiserer i arbeidet blant døve en hjelpende hånd, og likeledes være behjelpelig med starten av et arbeid blant blinde». I virkeligheten styrte hun hele prosessen.

Visjon?
For Esther Toft var det å samle arbeid blant døve og arbeid blant blinde intet mindre enn en visjon. Hun skrev om dette i en artikkel til døvearbeidets 40 årsmarkering i Sverige: «Etter Guds plan og på hans bestemte tid kom hans kall til Frelsesarmeen å gå ut i tjeneste og virksomhet også blant blinde. Da kallet kom, var jeg med, for Gud la sin hånd på mitt eget hjerte, og jeg hørte hans egen røst si: «Nå!» Det var ved William Booths siste møte og besøk i Stockholm. Nettopp som han, som selv var blitt blind, ble ledet ned fra Templets plattform, kom det en åpenbaring til mitt hjerte, og jeg hørte og kjente igjen Guds røst. Gud hadde talt. Samme kveld – eller natt – samlet vi oss, den lille gruppen frelsesoffiserer ved sentralkontoret. Jeg fortalte mine kamerater hva Gud hadde sagt, og vi la oss på nytt på alteret til dobbel tjeneste i Guds og Frelserens hånd. Nå til velsignelse og hjelp også for de blinde».

Reaksjoner
Mens oppstarten av arbeidet blant døve ble tatt imot med takknemlighet av de døves egne organisasjoner i 1917, var reaksjonen 12 år senere, da man utvidet arbeidet til også å omfatte blinde, den stikk motsatte.
Norges Blindeforbund kunne ikke se at de blinde i Norge hadde behov for et arbeid rettet mot deres målgruppe og i regi av Frelsesarmeen. De kunne heller ikke se at Frelsesarmeen hadde noe annet motiv for dette enn at man var ute etter de pengene som måtte være å hente blant blinde og deres pårørende. Reaksjonene kan ikke akkurat regnes blant de stolte øyeblikk i Blindeforbundets historie.
Det ligger ikke liten historisk ironi i det faktum at organisasjonen KABB (Kristent Arbeid blant blinde) ble startet i 1933 nærmest med den erklærte målsetting å spille Frelsesarmeen over sidelinjen. Med tiden ble likevel KABB en god samarbeidspartner for Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde. Forholdet til Blindeforbundet er aldri blitt like hjertelig. I KABBs egen historiebok erkjennes det da også at mye av den argumentasjonen som ble brukt mot Frelsesarmeen må ha blitt oppfattet som unødig sårende.
Et lite poeng som sier noe om retorikken som ble brukt: Blindeforbundet var etter sigende bekymret for den «forvirring» som kunne oppstå blant de blinde ved at Frelsesarmeen hadde et eget arbeid rettet mot blinde. I dette inngikk også utgivelse av bladet «Solgull».
KABB ga derfor ut sitt eget blad, som het «Solgløtt» – det skulle visst gjøre forvirringen mindre.
            Med utvidelsen av virksomheten klarte imidlertid Frelsesarmeen å fange opp en liten, men viktig målgruppe som fram til da  må kunne sies å ha vært oversett: De døvblinde. Denne gruppen fikk ikke sin egen interesseorganisasjon før i 1957.

Norge nok en gang
Når det gjelder Ester Toft, kom hun tilbake til Norge mot slutten av 1931.
Som enke var hun formelt pensjonert som frelsesoffiser, men hun var ikke mer enn så vidt 50 år gammel, og hadde ennå mange års arbeidskraft foran seg. Gjennom hele 1932 fungerte hun som leder for Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde her i landet.
I Krigsropet nr. 1, 1932, sto følgende notis: «Alle som direkte eller indirekte er interesserte i (Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde), vil sikkert med glede høre at det er blitt bestemt at fru kommandørlt. Esther Toft er blitt utsett til fra 1. januar å overta ledelsen av denne Armeens virksomhet i Norge. (…) De forandringer innen arbeidet som nødvendiggjøres ved denne beordring, skal bli meddelt senere».
En av disse forandringene gjaldt den som allerede hadde ansvaret som leder. I Krigsropet nr. 4 kan man lese at kommandant Fernanda Edstrøm er beordret til industrihjemmet Elevator som «assistent, med ansvar som kasserer og bokholder». I tillegg er adjutant Margit Andresen er beordret til arbeidet blant døve og blinde som assistent.
Forflytningen var neppe et uttrykk for mistillit til Fernanda Edstrøm, men heller et uttrykk for at man ønsket å vitalisere arbeidet blant døve og blinde. En notis i Krigsropet nr. 10 kan tyde på det. Her gir sjefsekretæren, oberst Joachim Møklebost, en litt grundigere begrunnelse for disse endringene: «Arbeidet blant døve og blinde er for tiden under reorganisering under fru kommandørlt. Tofts ledelse. Som kjent har fruen i mange år hatt ledelsen av arbeidet for døve og blinde i Sverige, og sitter inne med rik erfaring og stor innsikt i dette i mange henseender vanskelige arbeid. Vi har derfor grunn til å tro at også vårt arbeid skal høste rik nytte av fruens erfaringer».
Etter å ha referert de nye beordringene, som også omfattet et par forflytninger innen arbeidsgrenen av mer ordinær karakter, fortsetter han: «Noen flere forandringer kommer til å finne sted for å skaffe arbeidet blant døve og blinde mer hjelp. Må så Herren få legge sin velsignelse til gjerningen, så den lykkelig må nå sitt mål: De døves og blindes frelse».
Hvorfor Edstrøm ikke fikk en annen oppgave innen det arbeidsfeltet hun allerede hadde gitt 12 års innsats, kan man bare spekulere i. Kanskje var det Esther Toft som syntes det var vanskelig å ha sin forgjenger sittende i det samme systemet som hun nå skulle omorganisere, kanskje var det Edstrøm selv som syntes dette var vanskelig. Eller det kan ha vært kommandøren selv som foretok disse vurderingene, og trakk den konklusjonen han mente var riktig.
Uansett: Fire år senere kom Fernanda Edstrøm tilbake til stillingen som nasjonal sekretær, og forholdt seg lojalt til de endringene som hadde skjedd i mellomtiden. For andre gang overtok hun ansvaret for Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde etter at det var gjennomført forholdsvis dramatiske endringer i regi av Esther Toft.

Flere medarbeidere – nye lokaliteter
Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde fikk flere medarbeidere i løpet av 1932. Ikke minst ble den sentrale administrasjonen kraftig styrket i forbindelse med den reorganiseringen som Esther Toft skulle gjennomføre. I tillegg til Margit Andresen, som fikk ordre som fru Tofts assistent, fikk også adjutantene Lilly Udd og Maggie Larsson ordre til arbeidet blant døve og blinde, sammen med kaptein Ruth Eggum. Det kan se ut som noen av disse offiserene skulle arbeide spesielt med tanke på å bygge opp et økonomisk støtteapparat rundt døve- og blindearbeidet.
I februar måned ble Esther Toft tatt imot i audiens av det daværende kronprinsparet, Olav og Märtha. «Kronprinsparet viste seg meget interessert i hva fru Toft kunne meddele om dette spesielle arbeid, som ligger henne så varmt på hjerte, så vel som om Armeens virke i alminnelighet», heter det i Krigsropet, som også kan fortelle at «audiensen varte i tre kvarter».

Jacob Aalls gate 12
Noe av det viktigste som skjedde som et ledd i fru Tofts «reorganisering» av arbeidet blant døve og blinde, var at virksomheten fikk sitt eget hovedkvarter. I de 15 årene virksomheten hadde vært i gang, hadde man holdt til i forholdsvis provisoriske lokaliteter i Kirkeveien 62 og i Nordre gate 25.
Nå tok man i bruk en stor og rommelig leilighet i Jacob Aalls gate 12 på Majorstua i Oslo. Her var det plass til både møterom, kontor og bolig. Det var nok den siste biten som ble «salderingsposten», i og med at både tre og fire offiserer bodde her samtidig i perioder.
I mai 1932 ble lokalitetene høytidelig innviet og vigslet av kommandør Karl Larsson. «La det med en gang være sagt at her har dette betydningsfulle arbeid fått en sentral som er arbeidet verdig, og gir løfter for framtiden. I de gamle, mangelfulle lokaler som man tidligere rådet over, var mulighetene meget begrenset», skriver Krigsropet, og legger til: «Når man i disse vanskelige tider har kunnet ta dette løft, så skyldes det, ved siden av døve- og blindearbeidets offiserers energi og foretaksomhet, ikke minst den utmerkede hjelp og støtte denne arbeidsgren har i de blindes besøksbrigade i Oslo, samt en del andre helhjertede og offervillige venner».
Krigsropet beskriver også hvordan man har utnyttet plassen i leiligheten på Majorstua: «De to store stuer er innredet, den ene som de blindes rom og den andre som de døves. I de blindes rom, som i likhet med de andre er enkelt, men praktisk og smakfullt møblert, finnes et piano, en gave fra noen venner. På skrivebordet ligger de blindes skriveredskaper. En hylle som ennå er tom, vil forhåpentlig ved gode venners hjelp bli fylt med lektyre i blindeskrift. I de døves rom, som er like vakkert og praktisk innredet, er det et vakkert orgel. De to store stuer kan, når de doble dørene slås opp, romme en ganske stor forsamling. Hver for seg virker de ekte hjemlig og koselig».
Jacob Aalls gate 12 skulle bli adressen for så vel sentralkontoret som distriktskontoret for Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde i mer enn 40 år.

Oppsummering
Året 1932 ble altså et merkeår i Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde sin historie. Arbeidet ble tilført adskillige ressurser, både når det gjaldt medarbeidere og når det gjaldt oppmerksomhet. Det er ikke mange årganger av Krigsropet der arbeidet blant døve og blinde nevnes så ofte som i denne. Da hun reiste tilbake til Sverige, skrev Esther Tofts etterfølger som leder, major Margit Andresen, i Solgull: «Jeg vil benytte meg av en av våre blinde venners ord ved et av farvelmøtene: -Kommandøren er slik som vi blinde sier: Vi ser henne smile, hun er et lyst menneske, vi elsker hennes stemme, vi vet hvordan hun er når hun sier: «Nej, visst inte», eller «Ja, snälla, snälla», eller «Ven, jag ber for Er», og «Ni vet, det måste bli Er og Gud ensam».»
Esther Toft besøkte Norge flere ganger i løpet av 1930-årene. Både i Krigsropet og Solgull trykket man en rekke små skisser hun hadde skrevet, nærmest små noveller der hun fortalte om ulike menneskeskjebner. Mange av disse skissene samlet hun i boka «Inom tystnadens murar», som kom ut i 1945. Her forteller hun også mer generelt om sitt arbeid blant døve.
Esther Toft døde i 1954, 76 år gammel.

Litteratur:
Bjørndal, Magne (red.): SETT gjennom 75 år. Kristent arbeid blant blinde og svaksynte (Askim, 2008)
Enstad, Nils-Petter: Tegnet i hendene. Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde i Norge (Oslo, 2002)
Toft, Ester: Innom tysnadens murar (Stockholm, 1945)

Sjøl kalla han seg gjerne «Ferdamannen», frelsesoffiseren og evangelisten Olav Loftesnes. Som evangelist var han ikkje berre omtykt, han var elska.

Han valde å pensjonere seg relativt tidleg, 63 år gamal, men dei godt og vel 20 pensjoniståra nytta han til å vitje korps over heile landet, utstyrt med gitar og bibel, kan man godt si, og hjalp offiserane med møter og andre arrangement. Vart han spurt, stilte han opp, så sant han kunne og ikke allerede hadde lovet andre å komme.
Den dåverande assistenten i Bergen 2. korps røynde det i romjula 1973. Majoren ved korpset vart sjuk, og den 21 år gamle løytnanten sto brått åleine med ansvaret for om lag 30 juletrefestane på øyane kring Bergen. Men Loftesnes stilte opp og alle festane vart gjennomført, sjølv om løytnanten i ettertid sa ho ville aldri høyre «Mellom bakkar og berg» meir – det var nemlig eit fast innslag i Ferdamannens repertoar.

Sogndal
Olav Loftesnes var frå Sogndal. Etter konfirmasjonen måtte han ut i arbeidslivet, og kom til bygda Aurland. Då han kom heim på juleferie i 1915, hadde Frelsesarmeen kome til heimbygda hans kort tid før. Dette tykte han var spanende, sjøl om han ikke vedkjente seg som nokon kristen på den tida. Han gjekk difor inn på det første og beste møtet han høyrde om. Det synte seg å være et barnemøte. Men han tenkte han at dette var hans folk og hans plass kor so.
Året etter dro han til Bergen for å gå i bakarlære. Då det vart kunngjort velkomstmøte for ny korpsleiar i Bergen 1. korps, Templet i Strømgaten 16, gjekk han dit. Den nye korpslederen het Michael Kristiansen, og skulle seinere verte ein av dei mest kjende forkynnarane i Noreg. I ettermøtet gjekk Olav Loftesnes fram til botsbenken og vart frelst.

Frelsessoldat
Nå var kursen for den videre livsbanen langt på vei lagt. I januar 1919 vart han innvidd som frelsessoldat. Det skjedde i den andre av dei to korpsa Frelsesarmeen hadde i Bergen den gang, Bergen 2. korps. Etter avlagt svenneprøve i bakarfaget og gjennomført militærteneste – 96 dagar på Tvildemoen – melde han seg til teneste som frelsesoffiser. I nokre månader var han assistent ved korpset i Egersund, med rang som kadett, og deretter byrja han på krigsskulen i februar 1921. Same sumar fekk han sin første ordre, nå som løytnant. 
Dei neste 40 åra var «Ferdamannen» stadig på flyttefot, først som assistent, seinare som korpsleiar. Dei i alt 50 ordrane hans førte ham over hele landet: Skien og Sarpsborg var to av byene han var stasjonert i. Den siste ordren var som leiar for Larvik korps.

Ungkar
Olav Loftesnes stifta aldri sin eigen familie. Det var hans eige val.
Kva som dette valet skuldtes, var det vel ikkje nokon som eigentleg visste. Når det gjaldt seg sjølv, var Loftesnes ein blyg mann, men han skal ved et par høve ha ymta noko om at det hadde vore ei kvinne som han var glad i då han var ung, men som hadde døydd frå han.  Han gjekk ikkje gjerne i brudlaup heller, om han vart beden. Han var elles både en sjarmerande og «pen» mann så lenge han levde.

Dei som huskar Loftesnes i dag, minnes han som pensjonist. Han hadde adresse i heimbygda Sogndal, men var ofte på farten i evangeliet si teneste. I tillegg dreiv han ei utstrekt sjelesorgteneste i heimbygda gjennom vitjingar i familiar der det var sjukdom, sorg eller andre problem.

I fleire år var han fast gjest på Frelsesarmeen sin kvileheim på Jeløy ved Moss gjennom store deler av sumaren. Her var han ein slags kombinert vaktmeister og kapellan, stelte i hagen om dagen og song og – i mange av et betre ord! – «underhaldt» om kvelden. I dei siste åra av sitt liv budde han på Frelsesarmeens pensjonistheim i Oslo, Bramwell Booths Minne. Dette er i dag ein del av Ensjøtunet.

Brevskriving og song
Ei anna side ved hans vesperteneste, var brevskriving. I sin tale då Olav Loftesnes vart stedt til kvile i Stedje kyrkje, skildra sambygdingen Olav Kvam han som «ein stor brevskrivar». Han sa det slik: «Han skreiv ikkje forretningsbrev eller kravbrev, men kjærleiksbrev i beste meining. Eg fekk mange av dei, og det kunne vera både skjemt og alvor i dei. Som regel slutta dei med «Å, kor stort at Jesus fant meg». Gjennom brevskrivinga si hadde han kontakt med mange menneske og vart til signing».

Strofa «Å, kor stort at Jesus fant meg» kan være ein inngang til nok en side ved «Ferdamannen» si teneste: Songen. Han hadde en god songstemme, og han var musikalsk. Han leia allsongen i møta med stø hand og røst, og var en habil solosongar. Songdiktarar som Mattias Orheim og Elias Blix hadde stor plass i hans repertoar. Ei av salmane han hadde vald til si eiga gravferd var «Med Jesus vil eg fara».
Etter kvart som han vart eldre, vart nok denne strofa litt endra i hugen hans. Det vart meir i retning av «Til Jesus vil eg fara». Han vart rett og slett mett av dagar. Ein korpsoffiser som i denne tida kontakta han og lurte på om han nok ein gong ville kome ein tur og halde møter i korpset og distriktet, fekk eit kort svar tilbake, med hans karakteristiske handskrift: «Kjære kaptein. Svaret er nei. Eg vil døy! Olav L.»
Då ein offiserskollega som var fleire år yngre enn han sjølv døydde brått og uventa ein desemberdag i 1984, vart han reint fortvila: «No var det min tur! Kan ikkje nokon snakke med han der oppe?»
Kanskje var det nokon som gjorde det. Nokre dagar seinare slokna han brått, men stille.
Ferdamannen si reise hadde nådd målet sitt. Han vart 85 år gamal.

Publisert første gang (på bokmål) i boka «Frelseskrig i 100 år. Frelsesarmeen i Sogndal 1915 – 2015» (redigert av Emil Skartveit).
Seinare publisert på nynorsk i bladet «Stille stunder» i august 2019.

Wilhelm Mårdberg, presten som ble frelsesoffiser (Foto: bootheum.se)

Av Nils-Petter Enstad

Major Wilhelm Mårdberg tilhørte den første generasjonens frelsesoffiserer i Sverige. Han var født i 1835 og ble prest i den svenske statskirken i 1873. Som prest var han ikke så lite av en vekkelsespredikant.

Fra 1879 til 1889 var han prest i byen Morkarla.
Her huskes han som den første i byen som skaffet seg en sykkel. Han gikk også under betegnelsen «barfotpresten». Når han var ute og gikk, tok han av seg skoene og bar dem i en snor over skulderen.
Når han skulle preke i Alunda kirke, 15 kilometer fra der han bodde, gikk han barbent hele vegen. Dette sluttet han muligens med da han skaffet seg en sykkel. Den ble laget etter hans egne tegninger på et verksted i byen.
Han var også svært opptatt av å holde seg i god, fysisk form, og brukte 50 minutter hver morgen til styrketrening. Det skjedde under mottoet «Herren er min styrke».

Frelsesarmeen
I 1889 ble han prest i Gävle. Her hadde Frelsesarmeen åpnet et korps året før, og Mårdberg forrettet ved det første «hallelujabryllupet» i byen.
Fire år senere ble han og kona tatt opp som frelsessoldater, og samme år reiste de ut i en tjeneste sammen som frelsesoffiserer. Da var Mårdberg blitt 58 år gammel.
De ble straks utnevnt til kapteiner. Hans kone Clara døde allerede i 1898. Wilhelm Mårdberg ble etter hvert major i Frelsesarmeen.
Ut fra det som fortelles om ham, virker han å ha vært en original på grensen til ekstremist. Fysisk skal han ha vært sprek og spenstig til sin siste dag, og brant etter å vinne mennesker for Gud. Han besøkte både Norge og England som predikant. Han var aktiv som forkynner til han døde i 1912, 77 år gammel.
Hans svigersønn, oberst Evald Malmström, ga i 1929 ut en bok om ham. Malmström skrev også den offisielle historieboka om Frelsesarmeen i Sverige, «Femtio års fälttog» fra 1932.

Litteratur:
Malmström, Evald:
Kolportör, Präst, Frälsningsofficer. Vilhelm Mårdbergs levnadsminnen (1929)

Andre kilder:
www.bootheum.se
www.upplandia.se

Soldater i Lillestrøm korps, trolig tidlig i forrige århundre.

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Frelsesarmeen begynte sin virksomhet i Norge en kald januardag i 1888, og vakte oppmerksomhet fra første dag; både kritikk og begeistring. Det var på Grønland i Kristiania de første møtene ble holdt, men i løpet av kort tid startet man virksomhet en rekke steder.

Fredag 1. februar 1889, et snaut år etter oppstarten i hovedstaden, begynte man virksomhet i Lillestrøm. Dette var korps, eller menighet som man gjerne sier nå, nr. 13. Om det var nummeret som gjorde at starten ble tøffere her enn mange andre steder, skal være usagt. Frelsessoldatene har ingen tradisjon for å være overtroiske.

Unge kvinner i front
Som så mange andre steder var det to unge kvinner som sto i front. De het Hulda Sørensen og Dagmar Waldorf. Begge var løytnanter. Hulda Sørensen var muligens sjefen av de to. Med sine 25 år var hun en voksen dame, sammenliknet med mange av de andre unge og menn og kvinner som fikk ansvaret for å starte nye menigheter i denne tiden.

40 sjeler på to uker
Og det kunne gå fort i svingene. Dagmar Waldorf hadde bare én måned tidligere vært med og startet Frelsesarmeens menighet i Kongsvinger, før hun ble beordret til Lillestrøm.
I Frelsesarmeens historiebok står det bare dette om oppstarten i Lillestrøm for 130 år siden: «Ikke mindre enn 40 sjeler søkte forbønn de to første uker». Deretter står det at menigheten ble lagt ned i 1894. Først åtte år senere gjorde man et nytt forsøk, og denne gangen for å bli. At første runde ble såpass kortvarig skyldtes første og fremst byens prest.

Aggressiv prest
Det var relativt vanlig at prestene i Den norske kirke hadde kontroll på sin begeistring når Frelsesarmeen kom til et nytt sted. Helt fram til om lag 1850 hadde den lutherske kirke hatt monopol på kirkelig virksomhet i Norge, og prestene i praksis monopol på å forkynne. Med opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842 fikk lutherske kristne som ikke var presteviet tillatelse til å forkynne. Katolikker, baptister og andre var fremdeles uglesett.
Det var likevel ikke mange steder at den prestelige motstanden var så sterk som i Lillestrøm. Han som førte an i kampen mot Frelsesarmeen, var sokneprest Otto Ottesen (1830 – 1916). Han var en prest av den meget gamle skolen, og frivoliteter av typen Frelsesarmeen skulle han ha seg frabedt.
I et meget grovt innlegg i lokalavisa «Akershus» skrev han i juni 1889, få måneder etter at Frelsesarmeen hadde begynt sin virksomhet: «At Frelsesarmeen er Samlingssted for Stedets letsindige og udskeiende Ungdom, er nokså bekjendt, og – da Trafikken tiltager i betænkelig Grad – skulde jeg være tilbøielig til at henlede Politimyndighedens Opmerksomhed paa Sagen. Besynderligt, at de i Strøget boende Folk finder sig i at der Kvæld efter Kvæld og om Søndagerne især, udenfor deres Vinduer opvartes med Eder, Hyl og Skrig til langt udover Natten. En del af Lillestrøms «smukke Kjøn» bidrager til at Trafikken florerer, da disse velkjendte gadestreifende kokketerende «Damer» indfinder sig tidlig Søndag Morgen og til dels om Hverdagene, spadserende i Flok og Følge uafbrudt fra «de Frelstes» Forsamlingslokale, kastende smægtende Blikke til Stedets unge «Herrer», der selvfølgelig ogsaa er ude paa «Carl Johan», indtil den sidste skjønne forsvinder i Nattens Skygger. Det er en Selvfølge at enhver Pige med lit Æresfølelse trækker sig tilbage fra denne Gadetrafik.»
Han klarte også å mobilisere Lillestrøm Arbeidersamfunds hornmusikkorps til å stille seg opp utenfor møtelokalet og holde «konsert» mens Frelsesarmeen hadde møte. Trolig var det hans rolle som formann i så vel fattigstyre som skolestyre som bidro til dette; en slik mann kom man ikke på kant med i utrengsmål.

Exit og retur
I 1894 valgte Frelsesarmeen å trekke seg ut fra Lillestrøm igjen.
Da man kom tilbake i 1902, var mottakelsen en helt annen. Den samme avisa som hadde trykket sokneprestens rabiate innlegg 13 år tidligere, skrev nå på lederplass: «Lillestrøm bør være glad over at Frelsesarmeen har slaaet sig ned her, og forhaabentlig vil nu de Tider være forbi, da Lillestrømspøbelen gikk paa dens Møder for at have Moro og holde Spetakkel.»
Frelsesarmeen satte straks i gang tiltak mot arbeidsløsheten på sagbrukene. Det var vanlig at sagbruksarbeiderne ble oppsagt i opptil tre måneder om vinteren når sagbrukene manglet tømmer. Da ble det fort smalhans. Frelsesarmeen holdt basarer og ulike tilstelninger til inntekt for de arbeidsløse, og mange fikk av den grunn større sympati for Frelsesarmeen enn de hadde for statskirken.

Godt samarbeid
I dag er det i Lillestrøm, som de fleste andre steder i landet, et godt og nært samarbeid mellom de ulike kristne retningene i byen. Et eksempel på dette er det faktum at Frelsesarmeen har sine samlinger i Filadelfiakirken mens Armeens eget lokale blir bygd opp igjen og fornyet.

Lillestrøm korps sitt lokale, slik mange kjenner det. Nå er dette revet og et nytt lokale skal bygges på samme tomta.