Anna Rebecca Solevåg er professor i NT i Stavanger (Arkivfototo)

Anna Rebecca Solevåg (45), frelsessoldat i Stavanger og styremedlem i Frelsesarmeens Historiske Selskap, har fått opprykk til professor i Det nye testamente ved VID Vitenskaplige Høyskole i Stavanger.

Den ferske professoren er spesielt opptatt av representasjoner av funksjonshemming i Det nye testamente og annen tidligkristen litteratur, og har akkurat kommet med en ny bok om dette.
– De siste seks-sju årene har «funksjonshemming i Bibelen» vært en viktig overskrift for mye av mitt forskningsarbeid. Jeg har nettopp utgitt en bok om representasjoner av funksjonshemming i Det nye testamente og annen tidligkristen litteratur. Jeg har også bidratt i flere antologier med artikler knyttet til dette temaet, sier hun til høyskolens nettsted.
– Et annet fokus i min forskning har vært barn og forståelser av barndom i tidligkristen tid. Mitt forskningsblikk på begge disse temaene er å stille spørsmål om forholdet mellom sosiale kategorier og makt: Hvem kommer til orde i tidligkristne tekster? Hvordan beskrives ulike sosiale grupper? Hvordan konstrueres identitet? Hvordan utvikles diskurser og hvordan endrer de seg over tid?

Den nye professoren sier hun ser frem til å fortsette å forske på problemstillinger knyttet til funksjonshemming og teologi.

I FA-historisk sammenheng kan nevnes at hun var redaktør for jubileumsboka «Suppe, såpe, frelse» som ble gitt ut til Frelsesarmeens 125-årsjubileum i 2013.

Major Hans Johnny Nielsen
9. september 1932 – 20. september 2018

Frelsesoffiseren Hans Johnny Nielsen er gått bort i en alder av 86 år.
For fire år siden lot han seg intervjue av Krigsropet om hvordan demenslidelsen gjorde at han følte han mistet seg selv, mer og mer, dag for dag. Samtidig var han trygg på at Jesus var med ham hver eneste dag, og ville være det til siste slutt.
Hans Johnny var en mann med stor intellektuell kapasitet, og var både belest og godt orientert. Trosvitnesbyrdet hans var likevel av det enkle, frimodige slaget. Da biografien om ham ble skrevet til hans 80-årsdag, ble tittelen en salmestrofe som han selv ofte siterte med et glimt i øyet; den om at det er «så godt å være Hans».
Anne Karin og Hans Johnny hadde allerede etablert seg med familie og flere barn da de reiste ut som frelsesoffiser i 1961. Første arbeidssted var Rena. Senere var de stasjonert en rekke steder i Norge som menighetsledere, og senere i Frelsesarmeens sosialtjeneste. De var også stasjonert ved Frelsesarmeens krigsskole, og avsluttet sin aktive tjeneste som ledere for Frelsesarmeens sosialarbeid i Danmark.
Både Anne Karin og Hans Johnny kom fra Stavanger-området, men som pensjonister slo de seg ned først i Grue, der de i flere år drev et retreatsenter. Da de avviklet dette, hadde de i ett år ansvaret for Frelsesarmeens menighet i Ålborg i Danmark, før de for seks år siden slo seg ned i Gjøvik.
Meldingen om at Hans Johnny Nielsen er gått bort blir tatt imot med vemod av hans mange venner både i Norge og Danmark. Han var en særpreget frelsesoffiser med stor integritet. Vi som kjente ham den gang han ennå var i sin fulle kraft, vil huske ham med glede.

Nils-Petter Enstad

General Andre Cox er Frelsesarmeens 20. verdensleder – i disse dager velges hans etterfølger

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I disse dager samles 111 frelsesarméledere fra hele verden i London for å velge bevegelsens neste general. Han eller hun vil være den 21. i rekken av det som enkelte har betegnet som «kristenhetens eneste protestantiske pave». 

Med alle mulige forbehold: Det nærmeste man kommer en pave i protestantisk kristenhet er nettopp i Frelsesarmeen. Prosedyrene rundt valget av en ny general – faktisk den eneste stillingen i Frelsesarmeen man kan bli valgt til – er ikke helt ulikt prosedyrene rundt valget av ny pave: Når en general trer tilbake ved oppnådd aldersgrense, dør eller velger å tre tilbake, kommer ledere fra hele verden sammen i London for å velge etterfølgeren. 

Det kunne gå hardt for seg da Frelsesarmeen kom til Arendal. Den første lederen for arbeidet ble truet med kniv og den neste ble satt i fengsel for å ha holdt et friluftsmøte. Søndag 18. mars markerer menigheten at den har vært i virksomhet i 130 år.

Frelsesarmeen i Norge begynte sin virksomhet på Grønland i Kristiania 22. januar 1888. «Den nye, rare sekta», som den ble kalt, fikk stor oppmerksomhet, hovedsakelig av det kritiske slaget fra både presse og kirke. Mange av reaksjonene må kunne betegnes som pøbelstreker, og det fortelles om frelseskrigere som ble invalidisert for livstid etter slike konfrontasjoner.

Første utenfor hovedstaden
Den første byen utenom hovedstaden som ble «angrepet» av disse Vårherres krigere, var Arendal. De første møtene ble ledet av den engelske frelsesoffiseren Albert Orsborn sr., som var leder for Frelsesarmeen i Norge på den tiden.

Han hadde med seg en nordmann, Ludvig Dybing, som ble den første korpslederen i Arendal. Dybing var opprinnelig fra Sandnes i Rogaland, men var blitt med i Frelsesarmeen i Australia, dit han og foreldrene hadde utvandret tidlig på 1880-tallet. Også en tredje person var med i «invasjonsstyrken». Han het Andreas Kristoffersen, men han blir borte i historiens mørke etter innsatsen i Arendal.
De tre frelsesoffiserene ble innlosjert hos forstanderen i Den evangelisk-lutherske frikirkens menighet, Paul Wettergren. Den tidligere misjonspresten fungerte som tolk for Orsborn i møtene, og blant dem som tok imot Jesus i disse møtene, var også frikirkeforstanderens datter. Hun ble senere soldat i korpset.

Vekkelse
I løpet av de seks første ukene Frelsesarmeen var i Arendal ble 300 mennesker frelst.
Men det var ikke bare jubel og lovsang. Den første korpslederen, Ludvig Dybing, forteller at en kveld hadde ti-tolv svære karer stilt seg opp utenfor lokalet etter møtets slutt. De skulle ha fått et løfte om så mye øl som de klarte å drikke, bare de ville kverke kapteinen på Frelsesarmeen.

Ludvig Dybing var Arendals første frelseskaptein.

Dybing lot som ingenting, men stilte seg opp på trappa og sa så rolig han kunne: – Så dumt at dere kom for sent til møtet, da gutter, men kom igjen i morgen, for da skal vi ha et nytt, herlig møte her, og når dere blir frelst, kommer dere til å bli noen flotte frelsessoldater.
«Ikke en hånd ble løftet mot meg, men jeg så det blinke i to kniver», skrev han senere. Han legger til at man måtte skaffe lemmer å sette foran vinduene, for det var ikke uvanlig at store steiner og tomflasker kom susende inn gjennom rutene.
Dybing i Norge i tre år, før han vendte tilbake til England, der han tjenestegjorde resten av livet. Han ble pensjonert i 1931 og døde i 1945, 92 år gammel. Som pensjonist bodde han i Kent, og det fortelles at på gjerdet foran det vesle huset hans, hang det i alle år et skilt med teksten: «Are you saved?» – Er du frelst?

I fengsel
Den neste kapteinen for Frelsesarmeen i Arendal het Hans Hansen. Han var opprinnelig dansk, men tjenestegjorde i noen år i Norge, sammen med sin kone.
Sommeren 1889 gjorde han seg skyldig i en forbrytelse som medførte et tre dagers fengselsopphold. Inne i selve Arendal by hadde kristne organisasjoner lov til å holde friluftsmøter, men utenfor byen ble dette regnet som en forbrytelse. Og det var utenfor byen Hans Hansen hadde holdt et møte. Paragrafen han hadde forbrutt seg mot, var en forordning fra 1701 der det het: «Hvo Natt eller Dag med draget Sværd gaar grasat Gange eller nogen Fortræd på Gadene forøver, skal han enten de er beskjænkede eller ei, lade arrestere og siden med mulkt eller andre måter likesom forseelsen er til, efter Politirættens sigelse lade avstraffe …».
Denne forordningen ble brukt med nidkjærhet av mange politimestre og lensmenn i de neste ti årene, men det var altså i Arendal man først blåste støvet av en nesten 200 år gammel bestemmelse. Hans Hansen brukte de tre dagene til blant annet å skrive et dikt som sto i Krigsropet to uker senere. Det er på seks vers, og ett av dem er slik:
Paulus, Peter og Johannes
Silas og saa mange fler
maatte jo og gaa i Fængsel
for den Gud de hadde kjær.
Skulde jeg da staa tilbage,
nu, da Turen kom til mig?
Nei, det vil jeg aldrig gjøre,
glad jeg raaber: «Her er jeg».

Etter 130 år
Etter bare et par år fikk Frelsesarmeen sitt eget hornorkester i Arendal. Dette orkesteret er fremdeles i virksomhet og består av et 20-tall musikanter. I løpet av 130 års virksomhet har en rekke ulike grupper vært startet opp, ikke minst innen barne- og ungdomsarbeidet: Speidergrupper, sang- og musikkgrupper, ungdomskor, hobbyklubber, babysang og selvsagt søndagsskole.
Frelsesarmeen har lang tradisjon for å la menighetsliv og diakoni gå hånd i hånd. I mer enn 75 år drev Frelsesarmeen en såkalt «slumstasjon» i Arendal. Den ble åpnet i 1909 og avviklet på 1980-tallet. Den diakonale dimensjonen er fremdeles sterkt til stede i Frelsesarmeen i Arendal; nå gjennom vår omsorgstjeneste, som er åpen to dager i uka. Det diakonale arbeidet som Frelsesarmeen i Arendal driver, finansieres så å si utelukkende ved hjelp av de midlene som kommer inn på julegrytene i desember. De siste årene har dette gitt i overkant av 700 tusen kroner hvert år.

Arendal korps i dag. Ved siden av Trefoldighetskirken, er dette det eneste gudshuset i Arendal sentrum.

2.12.1921 – 20.12.2017

Med major Gro Skjærstad Eilertsens forfremmelse til herligheten, er en lang livsvandring og arbeidsdag i Guds rike fullført.
Gro ble født i Bergen som den nest-yngste i en søskenflokk på fem. Hun mistet sin mor før hun var tre år, og selv om hennes far, den kjente frelsesoffiseren Ludvig Skjærstad, giftet seg igjen året etter, og barna fikk en god stemor, var savnet etter moren stort. I 1942 begynte hun på Frelsesarmeens krigsskole. Her ble hun kjent med Halden-gutten Aage Eilertsen, selv om de ikke ble et par før flere år senere. Gro hadde et sterkt kall til misjonstjeneste, og i 1946 kunne hun omsider realisere dette. Med utreisen til Sør-Afrika ble hun den første, norske frelsesoffiseren som reiste ut som misjonær etter krigen. Noen år senere kom kadettkameraten Aage også ut, og i 1949 ble de mann og kone.
Etter et kort hjemlandsopphold, reiste de ut som misjonærer sammen i 1955, men denne gang var målet i Sør-Amerika. I 1959 kom de tilbake til Norge, men alt i 1961 bar det utenlands igjen. Denne gang til Danmark, der ekteparet fikk ansvaret for Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid. Her var de til 1967.
I Norge fikk de ulike administrative oppgaver. Begge var flinke i språk og ble blant annet brukt som tolker for internasjonale gjester til Norge. I 1978 avsluttet de sin tjeneste i Frelsesarmeen og engasjerte seg i stedet i Den norske kirke. De flyttet etter hvert til Modum i Buskerud, der begge sønnene deres bodde. Etter at Aage døde i 1994, engasjerte Gro seg mer i Frelsesarmeen igjen, og ble mye brukt som bibellærer og sjelesørger ved ulike stevner og samlinger for kvinner.

Gro Eilertsen på sine eldre dager (Foto: Bjørn R. Eilertsen)

Det siste året følte hun nok at vandringen hadde vært lang og begynte å bli tung. Og en desembernatt, et par uker etter hennes 96-årsdag, kom budet om at hun kunne flytte hjem.
Alle som møtte Gro Eilertsen, merket at de møtte en person med stort hjertelag, med mye omsorg og oppriktig interesse for sine medmennesker. Det er med takknemlighet man kan lyse fred over et vakkert minne.

Nils-Petter Enstad

Fred-Arne Ødegaard døde brått og uventet 17. oktober, 72 år gammel. Vi er mange som sitter igjen med sorg og savn, men også stor takknemlighet.

Jeg ble først kjent med Fred-Arne høsten 1973. Som offiser i Frelsesarmeen fikk jeg da ny oppgave: «Sekretær ved det midlertidige kontoret for Jeløy folkehøgskole». Frelsesarmeen skulle starte opp folkehøgskole på Jeløy ved Moss høsten 1974. Fred-Arne ble ansatt som rektor, og vi to 28-åringene skulle gjøre alle nødvendige forberedelser til skolestart.

Dette inkluderte bl.a. anskaffelse av utstyr – fra datamaskiner til potetskrellere – ansettelse av personale, utarbeidelse av fagkrets og skoleplaner, regnskapssystem og kontorrutiner, og ikke minst: få fylt opp skolen med elever. Fred-Arne kastet seg over utfordringen med smittende entusiasme og pågangsmot, og jeg forsøkte å henge med så godt som mulig.

Å leve og arbeide i et folkehøgskolemiljø hvor man også bor på skoleområdet, er noe helt spesielt. Vi blir som en stor familie, og deler sorger og gleder. Familien Ødegaard vokste fra to til fem de første årene på Jeløy, og vi knyttet vennskapsbånd som har vedvart.

Oslo 3. korps hornorkester var en av Fred-Arnes faste baser som han aldri sviktet. I alle årene på Jeløy pendlet han til Oslo til øvelser og gudstjenester – i tillegg til arrangementer og møtevirksomhet på skolen og i Frelsesarmeen, Moss.

Etter 13 år som rektor ble Fred-Arne «tatt av byråkratiet». Først ble det folkehøgskolesaker ved (den gang) Kirke- og undervisningsdepartementet. Etter hvert ble han hentet tilbake til sitt egentlige fagområde, og arbeidet både i departement og ved EU-delegasjonen med digitaliseringspolitikk. I syv år bodde han i Brussel. De første fire år som nasjonal ekspert til EU. De tre siste årene som ambassaderåd på IKT-området til Norges ambassade.

Også i Brussel fantes Frelsesarmeen, og sammen med sin Sylvia deltok han ivrig i aktiviteter i menigheten der.

Noen mennesker er utstyrt med stor energikapital. Men ikke alle utnytter den i like stor grad til glede for omgivelsene. Fred-Arne var et eksempel på det motsatte. Han hadde mye energi, innsikt og kunnskap. Og han delte raust med familie, venner og samfunn.

Jeg er svært takknemlig for å ha kjent Fred-Arne Ødegaard som venn og kollega.

Gerd Østhus
Offiser i Frelsesarmeen

Opprinnelig publisert i avisa Vårt Land

Illustrasjonsbilde

Styret:
Frelsesarmeens Historiske Selskap (heretter: Selskapet) hadde sitt femte ordinære årsmøte lørdag i Majorstua korps lørdag 22. oktober. 20 medlemmer hadde møtt fram.
Årsmøteforedraget ble holdt av major Njál Djurhuus, som snakket om bakgrunnen for at Frelsesarmeen begynte sitt arbeid på Færøyene i 1924, og om årene framover. Han har skrevet to bøker om dette.
Djurhuus åpnet sitt foredrag med å si noen varme ord om sin kone Erna, som gikk hjem til Gud mindre enn en uke tidligere.

Årsmøtet valgte følgende styre:
Styreleder:
Per Arne Krumsvik, Askim korps
Styremedlemmer:
Thormod Langeland, Ressurssenteret/Moss korps, Emil Skartveit, Lillestrøm korps, Synneva Vestheim, Templet korps, Nils-Petter Enstad, Arendal korps og Rebecca Solevåg, Stavanger korps
Varamedlem:
Marta Maria Espeseth, Hallingdal korps.

Emil Skartveit har i den perioden meldingen dekker flyttet til Halden og er tilknyttet Halden korps

Styret har hatt 3 møter i løpet av årsmeldingsperioden og behandlet 11 saker.

Medlemmer:
Selskapet har 135 medlemmer pr. 1. oktober.

Aktiviteter:
Vandringer
Selskapet arrangerte en kirkegårdsvandring på Vestre Gravlund («Krigergravene») i forbindelse med årskongressen, torsdag 22. juni. Det deltok 13-14 personer. Været var godt, og stemningen var også god, ikke minst takket være oberstlt. Einar Høyland med sitt trekkspill.
Selskapet hadde også ansvaret for en historisk vandring under HK-dagen 24. august. Ca. 90 personer deltok. Deltakerne ble delt inn i grupper og tre guider fra Selskapet orienterte om de ulike postene. Det var også utarbeidet en quiz/spørrekonkurranse. Tiltaket fikk gode tilbakemeldinger fra deltakerne.

Publikasjoner
Selskapets tidsskrift er kommet med en utgave i løpet av perioden. Det foreløpig mest omfangsrike hittil.
I tillegg blir boka «Frelseskrig i Østfold» lansert i forbindelse med årsmøtet.

Diverse
Selskapet har bistått Bedhusmuseet på Haugaland med en rekke gjenstander til en egen utstillingsdel om Frelsesarmeen.

Frelsesarmeens museum
Det er fremdeles mye arbeid som gjenstår for alle bildene og de andre gjenstandene i Frelsesarmeens museum blir oppbevart på en forsvarlig måte.

Medlemsverving
Det er ikke gjort noen spesifikke tiltak for å verve nye medlemmer til Selskapet i perioden. Det bør minimum satses på en stand på årskongressen 2018. Medlemmene oppfordres til å være bevisst på å fremme fordelene med medlemskap i Selskapet for sine omgivelser.

Økonomi
Selskapet drives av frivillig innsats og mottar ikke tilskudd fra moderorganisasjonen. Medlemskap koster kr. 250 pr. år og inntektene fra dette går primært til produksjon av Selskapets publikasjoner og materialkostnader ved ulike arrangementer.
Selskapet mottok 15.000 i forbindelse med vandringen under HK-dagen.

Annet:
Blogg
Selskapet har opprettet en blogg der artikler og nyhetsmeldinger blir lagt inn. Bloggen heter www.fahistoriskselskap.bloggnorge.com. Administrator er styremedlem Nils-Petter Enstad.
Bloggen redigeres kronologisk, slik at den nyeste saken alltid ligger øverst. På bloggen er det flere biografiske artikler, noen litterære artikler og en del oversikter. Minneord over frelsesoffiserer som er blitt forfremmet til herligheten blir også lagt ut på bloggen.
Kommende aktiviteter annonseres på bloggen, og som regel også referat fra disse aktivitetene.
I løpet av den perioden meldingen dekker, er det lagt ut tre nye artikler/tekster på bloggen. Den første ble lagt ut 8. desember 2012.

Facebook
Selskapet har ingen egen Facebook-side, men det er to Facebook-grupper som etter styrets mening berører Selskapets arbeidsområde. Det er gruppene «Frelsesarmeen i gamle dager» og «Gamle sangtekster fra Frelsesarmeen».
Nye artikler/tekster på Selskapets blogg som oppfattes som relevante for en av disse gruppene, blir rutinemessig linket til en av disse gruppene av bloggens administrator.

Framover
Etter fem års arbeid, må Selskapet sies kunne sies å være i god drift og med en balansert økonomi (takket være stor frivillig innsats). Det er styrets inntrykk at Selskapet blir oppfattet som en viktig og verdifull aktør i bevaringen av Frelsesarmeens historie, dokumentasjonen av denne og ved å holde ved like mange av de fortellingene som finnes om Frelsesarmeen.
Styret er glad for at det er blitt etablert et godt samarbeid mellom Selskapet og Ressurssenteret, blant annet når det gjelder kontingentinnkreving og arrangementer.
Selskapet ønsker fortsatt å bidra til en gjennomtenkt og strategisk måte å ta vare på og formidle Frelsesarmeens historie i Norge, Island og Færøyene. Vi tror økt fokus på digitalisering og en overordnet strategi for Frelsesarmeens museum vil bringe oss nærmere et slikt mål.

Oslo/Jeløy, 4. november 2017
For Frelsesarmeens Historiske Selskap

Per Arne Krumsvik
styreleder

Synneva Vesteheim – styremedlem
Emil Skartveit – styremedlem
Thormod Langeland – styremedlem
Nils-Petter Enstad – styremedlem
Rebecca Solevåg – styremedlem
Marta Marie Espeseth – varamedlem

Maria Herikstad fra Oslo ble valgt inn som nytt styremedlem og Per Arne Krumsvik fra Askim ble gjenvalgt som leder da Frelsesarmeens Historiske Selskap hadde sitt årsmøte på Jeløy lørdag 4. november.

I forkant av årsmøtet kunne Frelsesarmeens Historiske Selskap åpne en historisk utstilling i lokalene til det tidligere hvilehjemmet «Framnes». Viktige elementer i utstillingen er gjenstander som viser noe av bredden i Frelsesarmeens diakonale arbeid, som startet opp i 1891 og som fremdeles drives.
Utstillingen ble åpnet av Frelsesarmeens nestkommanderende i Norge, oberst Jan Peder Fosen.

Oberst Jan Peder Fosen åpner den historiske utstillingen på Jeløy.

I forbindelse med årsmøtet presenterte Selskapet også sin nyeste bokutgivelse, «Frelseskrig i Østfold», som gir glimt fra de åtte menighetene Frelsesarmeen har startet i et fylke som er kjent for sitt varierte kristenliv. I tillegg har Frelsesarmeen drevet både slumstasjoner og barnehjem i Østfold. Boka er skrevet av forfatteren og frelsessoldaten Nils-Petter Enstad.

«Frelseskrig i Østfold» er Selskapets 2017-bok.

Styret i Frelsesarmeens Historiske Selskap består etter årsmøtet av: Per Arne Krumsvik, Askim (gjenvalg), Emil Skartveit, Halden (gjenvalg), Maria Herikstad, Oslo (ny), Tormod Langeland, Moss (ny), Rebecca Solevåg, Stavanger (gjenvalg) og Nils-Petter Enstad, Arendal (gjenvalg). Marta Maria Esepeseth, Nesbyen, er varamedlem til styret.
Frelsesarmeens Historiske Selskap har for tiden 137 medlemmer.

Glimt fra utstillingen

Emil Skartveit informerer om utstillingen. Ved siden av ham: Oberstlt. Jens Klingsaid sin harpe.

Kommandør Sven Nilsson fra Sverige (98 år) kåserte om bl.a. Hanna Ouchterlony

Tormod Langeland spiller på Klaus Østbys piano

Hanna Ouchterlonys sofa.

Den tidligere frelseskapteinen Anna Berentine Anthoni (1884 – 1951) ble den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Bergen og Hordaland (Foto: Stortinget.no).

Av Nils-Petter Enstad

Hun ble født i Bergen i 1884 og begynte som fabrikkarbeider i tekstilindustrien som 17-åring. Når Frelsesarmeen kom inn i bildet, er kildene tause om, men som en annen bergenser, tidligere statsråd Grete Knudsen, har fortalt: Det var to steder Bergens-ungdom fra arbeiderklassen kunne komme inn gratis: Det var på Folkets Hus og Frelsesarmeen.

Anna Olsen Anthoni valgte i første omgang Frelsesarmeens menighet i Strømgaten 16. I oktober 1905 begynte hun på Frelsesarmeens krigsskole. Da var hun 21 år gammel. I løpet av de neste 11 årene var hun stasjonert i alt 14 forskjellige steder. Det er rapportert lite fra disse årene og de stedene hun var, men det kan nevnes at i 1912 fikk hun ansvaret for å åpne virksomhet på Koppang i nåværende Stor-Elvdal kommune. Denne menigheten var i virksomhet i om lag 15 år.
Den siste menigheten Anna hadde ansvaret for var industribyen Sarpsborg i Østfold. Her trakk hun seg fra tjenesten som frelsesoffiser i desember 1916. Hun flyttet da tilbake til Horten, der hun hadde vært stasjonert før Sarpsborg, og drev sin egen forretning i denne byen fram til 1919. Da ble hun ansatt som styrer ved Horten Aldershjem.

Fagforeningsarbeid
I 1925 flyttet hun tilbake til Bergen og fikk jobb som «tekstilarbeider» igjen.
I 1913 var det blitt startet en fagforening for tekstilarbeidere i Bergen. Denne hadde avgått ved en stille død, men Anna Berentine Anthoni, som hun nå kalte seg – Olsen-navnet var blitt borte underveis – fikk liv i den igjen. Hun regnes derfor som en av dem som startet tekstilarbeiderforeningen i Bergen.
Det var ikke bare spøk å være fagorganisert i mellomkrigstidens Norge.
I ei bok om Bekledningsarbeiderforbundets historie fortelles det at da en av de større konfeksjonsfabrikkene i Bergen søkte etter nye kåpesyersker, var tre av de beste søkerne organisert. Men verksmesteren krevde at de måtte melde seg ut av foreningen før de kunne få jobb. To av dem gjorde dette, men den tredje nektet.
Fagbevegelsen gikk til rettssak, men tapte denne, til tross for at det noen år før var vedtatt en anti-boikottlov for slike tilfeller.
Slik var situasjonen Anna Anthoni måtte forholde seg til da hun i 1927 ble ansatt som «agitator» for Tekstilarbeiderforbundet. Bakgrunnen for at hun fikk denne oppgaven, ser ut til å ha vært at hun fikk sparken fra jobben hun hadde som tekstilarbeider. Bedriftsledelsen oppfattet henne rett og slett som en «bråkmaker».

«Vekkelsesagitatoren»
Hun må hun ha gjort en god jobb som agitator. Da Tekstilarbeiderforbundet gikk inn i LO i 1924, hadde de 2250 medlemmer. Ti år senere var tallet 5022 – en vekst på 123 prosent.
Etter hvert ble hun medlem av landsstyret i Tekstilarbeiderforbundet.
Som signaturen «G.O» skrev i en artikkel om henne i bladet «Fri Fagbevegelse» i 1955: «Noe hadde hun nok lært i Frelsesarmeen om hvorledes en kunne skape vekkelse.»
Det er blitt sagt om Anna Anthoni at hun «kombinerte temperament og glød med sunt omdømme og praktisk sans». Dette ble skrevet etter hennes død av en som hadde arbeidet sammen med henne. «Temperamentsfull var hun, heftig i diskusjon og foredrag. Det var noe pågående og inntrengende i hennes arbeid med saker og spørsmål, men fordi temperamentet hadde sitt grunnlag i å hjelpe og gagne dem saken gjaldt, var det noe forsonende, ja, noe oppløftende ved hennes temperament. Hun følte seg som tjener for en sak og en bevegelse.»
Internt i fagbevegelsen ble hun iblant omtalt som «tante Ulrikke» etter hovedpersonen i Gunnar Heibergs skuespill, men det var først og fremst ment som en attest. «Liten var hun av vekst, og ved første øyekast kunne hun virke uanselig i sin enkle framtreden. Men hvor hun vokste når hun grep ordet», skrev «O.G» i 1955.

Startet fagforening på kjøkkenet
Erfaringene fra vekkelsesfaget fikk hun igjen bruk for da hun skiftet yrke i 1937 og begynte i rengjøringsbransjen. Heller ikke for denne yrkesgruppen eksisterte det noen fagorganisasjon, men Anna tok grep og stiftet Bergen Vakt- og Renholdsbetjenters Forening hjemme på sitt eget kjøkken.
Alt året etter klarte hun å forhandle fram en lønnsøkning på ei krone timen for sine medlemmer. Det betydde mye for en yrkesgruppe som bare hadde seks kroner timen, som måtte arbeid 12 timer om dagen, og hvor overtidsbetaling var helt ukjent. Denne foreningen ledet hun de neste ti årene.

Politikk
Parallelt med fagforeningsarbeidet, engasjerte hun seg også i lokalpolitikken for Arbeiderpartiet. Fra 1934 og fram til sin død var hun medlem av Bergen bystyre og formannskap, og var leder for flere kommunale utvalg.
Ved stortingvalget i 1937 ble hun tredje vararepresentant fra Bergen, og ved valget i 1949 ble hun første vara. I og med at Nils Langhelle var samferdselsminister, var det den tidligere frelseskapteinen som møtte som representant nummer én fra Bergen da Stortinget kom sammen i januar 1950. Hun ble samtidig den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Bergen noen gang.
Hun fikk plass i sosialkomiteen, men hennes stortingskarriere ble kort. Allerede i mars 1951 døde hun etter et kort sykeleie. Dødsårsaken skal ha vært en hjertesykdom. Hun gikk da i sitt 67. år.
Stortingspresident Gustav Natvig Pedersen sa det slik i sin minnetale om henne: «Anthoni var ikke av dem som ofte la beslag på Stortingets talerstol. Men de gangene hun opptrådte, viste hun at hun var et menneske som hadde evnen til å gjøre seg opp en personlig mening og til å gi uttrykk for sitt syn. Vi vil minnes henne for hennes sosiale arbeid og den friske måten hun ga uttrykk for sine synsmåter på.»

«Noe hadde hun nok lært i Frelsesarmeen om hvorledes en kunne skape vekkelse», ble det skrevet om fagforeningsaktivisten og politikeren Anna Berentine Anthoni i «Fri Fagbevegelse» i 1955. Bildet er scannet fra denne artikkelen.

Heder
I mange år har det vært fast tradisjon at det blir lagt krans på graven til Anna Anthoni på Møllendal kirkegård hver 1. mai.
En relativt ukjent pioner, men langt fra glemt. Spesielt ikke av kvinnene i arbeiderbevegelsen.

Kilder:
Frelsesarmeens hovedkvarter: Anna Berentine Anthoni, arkiv.
Hov, Ragnhild: Takk til ukjend pioner (Bergens Tidende 2. mai 1998)
«O.G»: Anna Anthoni (Artikkel i Fri Fagbevegelse, 1955)
Olstad, Finn: Med knyttet neve. LOs historie 1899-1935 (Oslo, 2009)
www.stortinget.no
Zachariassen, Aksel: Med nål og tråd. Norsk Bekledningsarbeiderforbund gjennom 75 år (Oslo, 1967)

Denne artikkelen ble publisert første gang i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 3/2017

Jeløy er et viktig, historisk sted i Frelsesarmeen. Foto: Nils-Petter Enstad

Lørdag 4. november avholder Frelsesarmeens Historiske Selskap sitt årsmøte på Jeløy Ressurssenter.
I den forbindelse innbys det til en historisk utstilling og en boklansering.
Boka som lanseres, og som er «årets bok» for Selskapets medlemmer, heter «Frelseskrig i Østfold», og er en bred gjennomgang av Frelsesarmeens historie i det som er hjemfylket til kristne personligheter som Hans Nielsen Hauge og Ole Hallesby. Her har Frelsesarmeen en rekke menigheter, et stort skoleanlegg og man har hatt både barnehjem og slumstasjoner.

Boka er gratis for alle medlemmer som har betalt sin kontingent.
I utsalg vil den koste 150 kroner.

Programmet for dagen er:
Kl. 11: Utstilling – boklansering
Kl. 13: Forfriskninger – årsmøte

Vi ønsker en tilbakemelding på om du deltar på dagen, slik kan vi dimensjonere forfriskningene