Av Nils-Petter Enstad

For hundre år begynte Frelsesarmeen i Norge et eget arbeid, rettet mot døve. Ved siden av Den norske kirke, var Frelsesarmeen den eneste kristne organisasjonen med et slikt kall.

Major Kelly Smevik brukte hele sin offiserstid i Arbeidet blant døve og blinde (Foto: Krigsropet).

Våren 1895 kunne lesere av det norske Krigsropet få med seg følgende i en notis med overskriften: «Frelsesnyheter fra Sverige: Arbeidet blant de døvstumme synes meget lovende. En søndag ble det bedt med flere døvstum-syndere. Kaptein Wilkens arbeider nesten utelukkende blant dem. Alene her i Stockholm finnes omkring 500 døvstumme. De er i alminnelighet meget forsømte med hensyn til religionen og deres sjels frelse. Men hele tiden siden vi begynte vår virksomhet blant dem, er mange blitt omvendt til Gud, og mange er også blitt soldater. Deres hengivenhet til dem som arbeider blant dem, er ganske rørende.»
Trolig var det gjennom denne meldingen at de som leste Krigsropet første gang fikk kjennskap til et arbeid som hadde begynt så smått i Stockholm året før, og som fra 25. mars 1895 var en offisiell del av Frelsesarmeens arbeid i Sverige. Den kaptein Wilkens som det refereres til, het Oktavia til fornavn, og var på dette tidspunkt 41 år gammel. Før hun ble frelsesoffiser i 1892, hadde hun arbeidet som lærer blant det som i datidens språk ble kalt «tilbakestående» barn – blant dem regnet man også de døve. I den forbindelse hadde hun lært seg tegnspråk.

«En kvinnelig prest med en rar hatt»
Det var en ren tilfeldighet som satte det hele i gang. Vinteren 1894 hadde general William Booth, Frelsesarmeens grunnlegger, møter i Stockholm. I ett av disse kom en døv kvinne fram til forbønn. Hun var i sterk affekt, og da møtelederen forsto at hun var døv, vendte han seg mot offiserene på plattformen og spurte om noen kunne kommunisere med den døve kvinnen. Det kunne Oktavia Wilkens, og hun fikk ledet den døve kvinnen til tro ved hjelp av tegnspråket.
Snart spredte det seg et rykte blant Stockholms døve om at det fantes en kvinnelig prest med en rar hatt som kunne tegnspråket, og Oktavia Wilkens begynte å holde møter for disse.
Slik startet Frelsesarmeens arbeid blant døve i Sverige – ordet «døvstumme», som ble brukt i notisen fra 1895 er for lengst ute av så vel svensk som norsk språk.

Oktavia Wilkens taler til døve frelsessoldater i Sverige, ca 1900. Omslag fra boka «Tegnet i hendene» (2001)

Norge
Oktavia Wilkens ledet arbeidet blant døve fram til 1908. Da overtok hennes medarbeider Esther Carlsson ansvaret. Dette hadde hun i ti år, fram til hun i 1918 giftet seg med oberst James Toft, som nå skulle til Finland som leder for Frelsesarmeen der.
I 1915 besøkte Esther Carlsson Norge og hadde møter for døve i Kristiania. Senere besøkte hun Norge flere ganger, og det vokste fram et ønske hos mange om at også Frelsesarmeen i Norge skulle ta opp en slik virksomhet. Ved årsskiftet 1915/16 ble ensein Anna Gustavsen sendt til Sverige for å studere arbeidet der, og for å lære seg tegnspråk, og i desember 1916 begynte hun så smått å arbeide blant døve i hovedstaden. Søndag 14. januar 1917 ble det så arrangert et møte i Templet i Oslo som markerte den offisielle starten på Frelsesarmeens døvearbeid. Anna Gustavsen fikk med seg to assistenter: Kaptein Karen Ridderseth og kadett Eniz Svendsen.
Med disse tre frelsesoffiserene ble det sjelesørgeriske tilbudet til Norges døve faktisk flerdoblet. Fram til da var det bare én prest i Den norske kirke som hadde hatt arbeid blant døve som sin hovedoppgave. Av de tre frelsesoffiserene som ble vigslet til arbeidet blant døve i 1917, hadde både kapteinen og kadetten sluttet i tjenesten før sommeren kom. Men Anna Gustavsen fortsatte i dette arbeidet fram til 1929, og reiste landet på kryss og tvers i de 12 årene. Hun ble døvearbeidets «ansikt» i denne første, viktige fasen av arbeidets historie, og førte mange til tro.

«Kan De tegne Gud?»
Da «døvearbeidet» markerte sitt 25-årsjubileum i 1942, fortalte Anna Gustavsen, da pensjonert major, følgende opplevelse fra den første tiden: «Jeg hadde fått høre at det skulle være en døv kvinne som var pasient ved et sykehus utenfor Oslo. Jeg reiste dit for å besøke henne. Hun hadde ligget der lenge, og sykdommen var uhelbredelig. Hun lå og ventet på døden. Da jeg kom inn i rommet og hilste henne på tegnspråket, reiste hun seg på albuen og utbrøt nesten forskrekket: ‘Kan De tegne døvespråket?’ Da jeg svarte bekreftende, fortsatte hun: ‘Kan De tegne Gud?’ Jeg svarte at det var derfor jeg var kommet. Hun la seg ned, og fortsatte, med tegnspråkets ofte korte setninger: ‘Jeg er 50 år. Jeg skal dø. Jeg vet ikke noe om Gud. Jeg er redd for Gud og redd for å dø.’
Resten av samtalen skal være mellom de to, men Anna Gustavsen fikk forklart, via tegnspråket, om at Jesus kom for å frelse alle mennesker, og de to bad sammen.

Tegnspråk
Frelsesarmeens «døveoffiserer» la vekt på å bruke tegnspråket fra dag én i dette arbeidets historie. Det var ikke selvsagt i begynnelsen av forrige århundre. Da var den offisielle strategien av de døve skulle lære seg å lese på munnen.
Da major Kelly Smevik, en veteran innen Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde, fikk Kongens fortjenstmedalje i 2002, nevnte daværende kulturminister Valgerd Svarstad Haugland spesielt «døveoffiserenes» innsats på dette området i sin tale.
Med sin språklige strategi var Frelsesarmeens døveoffiserer nesten som pionerer å regne. I dag er tegnspråket et anerkjent minoritetsspråk. Mens man tidligere måtte lære tegnspråk dels ved hjelp av «naturmetoden», dels ved ulike kurstilbud, er utdanning i tegnspråk nå et ettårig studium ved flere norske universitet og høyskoler, og det finnes en egen utdanning for tegnspråktolker. Det var først på slutten av 1970-tallet at tegnspråktolk ble en egen yrkesgruppe. Da hadde Frelsesarmeens døveoffiserer utøvd dette yrket i 60 år.

Blant blinde
I 1929 ble virkeområdet til «døvearbeidet» utvidet til også å omfatte blinde. Pådriveren her var den før omtale Esther Toft. Hun var blitt enke året før, og kommet hjem fra Korea, der hun og hennes mann hadde vært territorialledere for Frelsesarmeen. Hun var fremdeles bare 51 år gammel, og selv om hun formelt sett var pensjonist, hadde hun en enorm autoritet innen døvearbeidet, både i kraft av sin rang som «fru kommandørløytnant» og som pioner i dette arbeidet i hele Norden. Det er da også bare i de nordiske land Frelsesarmeen har hatt et eget arbeid rettet mot døve og blinde av den typen det her var snakk om.
Esther Toft hadde nærmest en visjon om at arbeid blant døve og blinde hørte naturlig, organisatorisk sammen. Den koblingen har ikke vært like tydelig for alle. Å være døv og å være blind er to helt ulike funksjonshemminger. Å være døv representerer helt andre utfordringer i et «lydbasert» storsamfunn enn å være blind.
Da Frelsesarmeen begynte sitt arbeid blant døve, ble dette tatt imot med begeistring av de døve selv og deres organisasjoner. De blindes organisasjoner var mer skeptiske, for ikke å si negative. De mente Frelsesarmeen bare var ute etter penger fra de blinde. Den senere så gode samarbeidspartneren KABB, Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte, ble startet rett og slett for å «møte» Frelsesarmeen på dens egen banehalvdel. Blindeforbundet mente dessuten at et slikt arbeid i regi av Frelsesarmeen bare ville skape forvirring blant de blinde. Så da Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde begynte å gi ut bladet «Solgull», lanserte Blindeforbundet et kristent blad som et «Solgløtt». Det skulle muligens gjøre forvirringen mindre.
Etter hvert gikk forholdet seg til, men forholdet mellom Frelsesarmeen og Døveforbundet var nok alltid noen hakk varmere enn mellom Frelsesarmeen og Blindeforbundet.

Et tiltak som retter seg spesielt mot blinde og svaksynte, er Krigsropets lydavis. Ideen til en slik utgave av Frelsesarmeens hovedorgan ble lansert alt i 1935, samtidig som man ba om støtte til å produsere kristne bøker i punktskrift. På den tiden var Bibelen og salmeboka de eneste bøkene i punktskrift som fantes i handelen. Imidlertid var det først i 1976 at den første utgaven av Krigsropets lydavis kunne sendes ut, og nest etter ukebladet Familien, var Krigsropet det første, kristne bladet som også ble produsert på lyd.

Offiserer
I de første årene var antallet offiserer i døvearbeidet svært lavt. Med utvidelsen i 1929 skjedde også en forsterkning når det gjaldt medarbeidere. Utover på 1930-tallet var det forholdsvis mange offiserer som var engasjert i arbeidet; på det meste om lag 15. Senere lå det gjerne på åtte–ti medarbeidere.
Man hadde såkalte «døvestasjoner» rundt i landet – en kort tid var det fem slike, men for det meste fire: Oslo, Larvik, Stavanger og Trondheim. Helt fram til 1984 var arbeidet organisert som en egen enhet med en sentral leder, men fra 1985 var det først en avdeling under Sosialtjenesten, og fra 1999 under Feltavdelingen. I dag har arbeidet bare én medarbeider på deltid. Major Anne-Beth Fagermo har dette som en del av sine arbeidsoppgaver.
Døvearbeidet ble startet i en tid da den norske velferdsstaten knapt nok var i sin spede barndom. «Døveoffiserene» fungerte derfor både som sosialkuratorer, ledsagere, tolker i møte med offentlige myndigheter og sjelesørgere. Både gudstjenester og rene trivselstiltak sto på programmet. En viktig del av «døveoffiserenes» oppgave var også å bryte ned den sosiale stigmatiseringen mange følte ved å være døv, eller ved å ha et barn som var døv. Det finnes fortellinger om døve og døvblinde barn som levde hele livet i isolasjon fordi familien skammet seg over dem.
I dag er dette bildet helt annerledes. Døvekirken er blitt en relativt stor og slagkraftig organisasjon, og lovverket sikrer døve de samme rettighetene som alle andre, det være seg funksjonsfriske eller funksjonshemmede. Virksomheten i dag består av regelmessige samlinger og et årlig stevne for hver av de to gruppene.

«Effata»
Det arameiske ordet «effata» var lenge en del av språket i Frelsesarmeens døvearbeid. Det er hentet fra fortellingen i evangeliet etter Markus, kapittel 7, om møtet mellom Jesus og «en mann som var døv og hadde vondt for å tale» (vers 32).
Fortellingen fortsetter: «Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent» (vers 33–35). I 1938 innførte Frelsesarmeen en årlig søndag i arbeidsåret der det skulle fokuseres spesielt på arbeidet blant døve og blinde, og hvor kollekten i søndagens møte skulle gå til dette arbeidet. Søndagen fikk betegnelsen «Effata-søndagen». Etter hvert ble «effata-søndagen» lagt til fjerde søndag i september, som også er den internasjonale Døves Dag. I vår tid markerer man stort sett ikke noen av disse dagene.
Selv om «effata-teksten» er en av mirakelfortellingene i evangeliene, har Frelsesarmeens medarbeidere i dette arbeidet aldri fokusert på guddommelig helbredelse som et tema. Deres kall var å møte menneskene der de var – som i alle sammenhenger der Frelsesarmeen møter mennesker som trenger dem.

Litteratur:
Bjørndal, Magne (red.): Sett gjennom 75 år. Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte (Askim, 2008)
Enstad, Nils-Petter: Tegnet i hendene. Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde i Norge (Oslo, 2001)
Tandberg, H.A.: 50 års korstog for Gud og Norge (Oslo, 1937)

Faktaboks:
Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde
* Startet i 1917 som et arbeid rettet mot døve.
* I 1929 tok man også opp arbeid rettet mot blinde.
* Ga fra 1932 til 1970 ut kvartalsbladet «Solgull».
* Hadde på det meste 15 offiserer engasjert i virksomheten.
* I alt har ca. 100 offiserer vært engasjert i kortere eller lengre tid i Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde.

Tegning av Lars Wangsten Berge i Alfred Hauge: Stor kar. Her scannet fra en utgave fra 1990.

Av Nils-Petter Enstad

Frelsesarmeens julegryter har vært et fast innslag i norske bybilder helt siden 1901. Det begynte i hovedstaden, og har senere spredd seg til en rekke andre byer og steder. I 2015 ble det satt ut mer enn 180 julegryter over hele landet, og det kom inn mer enn 32 millioner kroner i dem. Grytene er blitt en del av førjulsbildet for svært mange mennesker, enten de legger noe i den eller ikke.

Også i litteraturen finner vi spor etter Frelsesarmeens julegryter.
I barneboka Stor kar har forfatteren Alfred Hauge gitt en fin skildring fra sin egen barndom om møtet med Frelsesarmeens julegryta i Stavanger på 1920-tallet. Han er med sin far på bytur for å få nye sko til jul. Hos familien Torkelsen, som Alfred og faren bor hos mens de er i byen, har gutten fått en tokroning som han kan bruke til hva han vil. Så mye penger har Alfred hatt før.
På torget står et stort juletre, og ved siden av treet gikk «ei fin dame med en rar hatt». Faren forklarer at denne damen er fra Frelsesarmeen, og hun samler inn penger og gaver som skal gis til fattige i jula. Og da ser Alfred at det henger ei gryte i et stativ der, og den legger folk penger på.
Gutten og faren samtaler så om fattigdommen i byen, om gutter på Alfreds alder som ikke har verken mat eller klær – og slett ikke sko, som er hans prosjekt med denne turen. Da tar Alfred en heroisk beslutning: Han går bort til gryta og legger to-kroningen i bøssa. Alfred Hauge skriver: «Jeg kjente det som tapte jeg alt i verden med det samme den falt, men samtidig fyltes. brystet av ei god, sæl kjensle, og nå så jeg at den vakte dama med bandet på hatten smilte til meg». Da faren forstår hva gutten gjør, må han kremte litt: «Det var fint gjort, det, Alfred farr», sier han.

Krim
I Jo Nesbøs roman «Frelseren» er ikke julegryta rammen rundt medmenneskelighet, men et mord: En frelsesoffiser blir skutt og drept mens han står grytevakt på Egertorget i Oslo. Den drepte heter Robert Karlsen, og har en bror som heter Jon, og som også er offiser i Frelsesarmeen. De to brødrene er sønner av en som tidligere har hatt sentrale stillinger i Armeen, men som trakk seg tilbake på grunn av mistanker om økonomisk uredelighet. Jon ser ut til å kunne bli den som løfter arven etter faren, i hvert fall rent karrieremessig, mens Robert er mer av en traust sliter i det samme systemet.
Det er et stort persongalleri i boka, og mange intriger og problemstillinger som går på kryss og tvers. Et av spørsmålene i boka er om det var den drepte som var morderens mål, eller om det var broren Jon. Ble «feil mann» drept? Mer skal ikke røpes i denne sammenheng; det er julegryta som er tema for denne artikkelen.

Prærien
Det var i USA skikken med julegryter ble etablert, og det var i USA forfatteren og trubaduren Erik Bye møtte den – i en liten prærieby i Midtvesten. I boka «Munnspill under åpen himmel» forteller han blant annet om sin karriere som journalist i lokalavisa «The Pathfinder Press». Her er major Katherine Wilkins fra Frelsesarmeens Præriekorps en av heltinnene i fortellingen.
Det nærmer seg jul, og den vevre majoren marsjerer fram og tilbake «på sine tynne ben» foran julegryta. Hun forteller om fattigdom og nød i den vesle byen, noe som vekker både forskrekkelse og sinne. Blant annet fra byens myndigheter. –Myndigheter? blåser den vesle majoren. –Myndigheter skal bare eksistere under tvil! Siter meg på det.
Skal man først ha myndigheter, må de i hvert fall handle. Og hun krever handling. «You can qoute me», sier hun til journalisten der hun marsjerer fram og tilbake foran julegryta. Slik framstår hun som den eneste opprøreren i den søvnige præriebyen.

Opprør 
Dette opprøret mot fattigdom og nød har mange salvasjonister kjent på ned gjennom historien. William Booths bok «In Darkest England – and the way out» var resultatet av et slikt opprør. Når det tidligere uteliggeren Julius Amundsen vinteren 1893 åpnet Frelsesarmeens lokale på Grønland 9 for husløse, slik at de ikke skulle måtte overnatte ute i den strenge vinterkulden, var det resultatet av et slikt opprør. Når Othilie Tonning startet både barnehjem og gamlehjem i begynnelsen av forrige århundre, var det som resultat av et slikt opprør.
I 1901 var ambisjonen å skaffe mat og brensel til 400 fattige familier i hovedstaden. For å få til det hadde Othilie Tonning regnet ut at man trengte 2000 kroner. Det målet nådde man med god margin. Senere har både beløpene og ambisjonene økt, og midlene fra julegryta brukes til å finansiere tiltak som sprer seg ut over hele året. Julegryta er blitt en gedigen, årlig solidaritetsdugnad som både Frelsesarmeen, den enkelte grytevakt og den enkelte giver kan være stolt av å være en del av.
Litteratur:
Bye, Erik: Munnspill under åpen himmel (Cappelen, 1966)
Hauge, Alfred: Stor kar (Ansgar, 1946)
Nesbø, Jo: Frelseren (Aschehoug, 2005)
Tandberg, H.A.: 50 års korstog (Salvata Kristelig Forlag, 1937)

Publisert i avisa «Dagen» 25. november 2016

Tormod Langeland er nytt styremedlem i Frelsesarmeens historiske selskap etter at selskapet hadde sitt årsmøte i Majorstua korps lørdag 22. oktober. 20 medlemmer hadde møtt fram.
Årsmøteforedraget ble holdt av major Njál Djurhuus, som snakket om bakgrunnen for at Frelsesarmeen begynte sitt arbeid på Færøyene i 1924, og om årene framover. Han har skrevet to bøker om dette.
Djurhuus åpnet sitt foredrag med å si noen varme ord om sin kone Erna, som gikk hjem til Gud mindre enn en uke tidligere.

Styret:
Styret i Frelsesarmeens historiske selskap består etter årsmøtet av:
Per Arne Krumsvik (leder), Askim korps. Styremedlemmer, i alfabetisk rekkefølge: Nils-Petter Enstad, Arendal korps, Tromod Langeland, Moss korps, Emil Skartveit, Lillestrøm korps, Anna Rebecca Solevåg, Stabanger korps og Synneva Vestheim, Templet korps.
Varamedlem til styret: Marta Maria Esepseth, Hallingdal korps.

Årsmelding

FRELSESARMEENS HISTORISKE SELSKAP
Årsmelding for arbeidsåret 2015 – 2016

Styret:
Frelsesarmeens Historiske Selskap (heretter: Selskapet) hadde sitt fjerde ordinære årsmøte lørdag 7. november 2015 i Majorstua korps.  16 medlemmer møtte.
I årsmøtet holdt kommandør Anna Hannevik et spennende kåseri/foredrag om sine erfaringer som privatsekretær for tre territorialledere på 1940- og 50-tallet: Gordon Simpson, Wycliffe Booth og Em. Sundin.
Dette foredraget ble tatt opp på video, og kan skaffes fra Selskapet.

Årsmøtet valgte følgende styre:
Styreleder:
Per Arne Krumsvik, Askim korps
Styremedlemmer:
Rune Isegran, Moss korps, Emil Skartveit, Lillestrøm korps, Synneva Vestheim, Templet korps, Nils-Petter Enstad, Arendal korps og Rebecca Solevåg, Stavanger korps.
Varamedlem:
Marta Maria Espeseth, Hallingdal korps.

Styret har hatt 3 møter i løpet av årsmeldingsperioden og behandlet 16 saker.

Medlemmer:
Selskapet har 158 medlemmer pr. 1. oktober.

Aktiviteter:
Vandring
Torsdag 23. juni arrangerte Selskapet en historisk vandring på Vålerenga der vi startet ved den gamle Krigsskolen, fortsatte til tidligere Vålerenga slumstasjon og endte opp på Østre gravlund og Johan Halmrast sin grav. Underveis var det servering av suppe i «Suppebussen», som sto parkert på Etterstad.
Det var stor interesse for vandringen med et 20-tall deltakere.

Stand i kongressen
Selskapet hadde stand under kongressen på OKS. Denne var plassert i samme området som Handelsavdelingen hadde sitt utsalg, så det var mye trafikk i området og mange henvendelser. Selskapet fikk 12 nye medlemmer i løpet av kongressen.

Publikasjoner
Boka «Reinert Gundersen – gjetergutten fra Tvedestrand som ble internasjonal Frelsesarmé-leder» kom ut i forkant av kongressen, og de av selskapets medlemmer som var innom standen, fikk med seg sitt eksemplar. I alt 80 bøker ble delt ut til medlemmene under kongressen.
Boka har fått god medieoppmerksomhet, bl.a. intervjuer med forfatteren i NRK Sørlandssendingen, i ES-TV og via Kristelig Pressekontor.

Styremedlem Nils-Petter Enstad skrev i forbindelse med 125-årsjubileet i Grimstad korps i april et lite hefte om korpsets historie: «Frelseskrig i en sørlandsby». Denne utgivelsen ble finansiert av korpset selv.

Frelsesarmeens museum
Det er fremdeles mye arbeid som gjenstår for alle bildene og de andre gjenstandene i Frelsesarmeens museum blir oppbevart på en forsvarlig måte. Styret brukte sitt septembermøte (som ble holdt på Jeløy) til å gå gjennom om lag 100 bilder fra dette lageret/arkivet, og fikk identifisert en rekke personer og bygninger på den måten.

Styreleder har jobbet opp mot det Frelsesarmeens museum/arkiv i Sverige. Museet var på flyttefot i begynnelsen av 2016 og hadde beskjed om å pakke ned gjenstander på forsvarlig og effektiv måte. I den anledning ble det norske Selskapet tilbudt Klaus Østbys piano og en sofa som har tilhørt Hanna Ouchterlony. Disse ble gitt med den betingelse at pianoet ble restaurert. Styreleder har sendt søknad til Frelsesarmeeens ledelse og mottok positivt svar i august 2016.

Sofaen og pianoet vil bli del av en utstilling på Ressurssenteret Jeløy i 2017.

Medlemsverving
Kongressen ble brukt til medlemsverving og ga 12 nye medlemmer som resultat

Økonomi
Selskapet drives av frivillig innsats og mottar ikke tilskudd fra moderorganisasjonen. Medlemskap koster kr. 250 pr. år og inntektene fra dette går primært til produksjon av Selskapets publikasjoner og materialkostnader ved ulike arrangementer.

Annet:
Blogg
Selskapet har opprettet en blogg der artikler og nyhetsmeldinger blir lagt inn. Bloggen heter www.fahistoriskselskap.bloggnorge.com. Administrator er styremedlem Nils-Petter Enstad.
Bloggen redigeres kronologisk, slik at den nyeste saken alltid ligger øverst. På bloggen er det flere biografiske artikler, noen litterære artikler og en del oversikter. Minneord over frelsesoffiserer som er blitt forfremmet til herligheten blir også lagt ut på bloggen.
Kommende aktiviteter annonseres på bloggen, og som regel også referat fra disse aktivitetene.
I løpet av den perioden meldingen dekker, er det lagt ut ti nye artikler/tekster på bloggen. Den første ble lagt ut 8. desember 2012.

Facebook
Selskapet har ingen egen Facebook-side, men det er to Facebook-grupper som etter styrets mening berører Selskapets arbeidsområde. Det er gruppene «Frelsesarmeen i gamle dager» og «Gamle sangtekster fra Frelsesarmeen».
Nye artikler/tekster på Selskapets blogg som oppfattes som relevante for en av disse gruppene, blir rutinemessig linket til en av disse gruppene av bloggens administrator.

Framover
Etter fire års arbeid, må Selskapet sies kunne sies å være i god drift og med en balansert økonomi (takket være stor frivillig innsats).

Selskapet ønsker fortsatt å bidra til en gjennomtenkt og strategisk måte å ta vare på og formidle Frelsesarmeens historie i Norge, Island og Færøyene. Vi tror økt fokus på digitalisering og en overordnet strategi for Frelsesarmeens museum vil bringe oss nærmere et slikt mål.

Oslo, 22. oktober 2016
For Frelsesarmeens Historiske Selskap

Per Arne Krumsvik
styreleder

Boka om Anna Lien kom ut i 1996.

Av Nils-Petter Enstad

Under arbeidet med boka om kommandørlt. Reinert Gundersen og Tvedestrand korps sin historie, var denne fortellingen en av dem jeg kom over. Jeg hadde tenkt å ha den med i boka, til tross for at det ikke kan belegges på noen som helst måte at den har noen tilknytning til Tvedestrand korps. Det eneste belegget er en formodning fra denne forfatter.
            Når det kom til stykket, ble fortellingen tatt ut av boka. Nedenfor finner man dette kapitlet, slik det står i en tidlig versjon av manus. Grunnen til at det er blitt tatt fram igjen, er at han som skrev boka om brigadér Anna Lien, døde i oktober 2016. Det er ei sjarmerende bok han skrev om den fargerike frelsesoffiseren, og den anbefales varmt.

***
En av dem som var stasjonert i Tvedestrand i årene mellom 1922 og 1928, da man gjorde et nytt forsøk på virksomhet i byen, var den fargerike frelsesoffiseren Anna Lien (1895 – 1977).
Anna Lien, som var fra Voss, ble en legende i levende live. Anekdotene blomstret rundt henne, og hun bidro vel ikke akkurat til å dempe dem selv heller. I boka «Jeg skal kikke etter deg», der forfatteren Tarje Noraberg samlet mange av disse fortellingene, er det også en som trolig kan ha skjedd mens Anna Lien var i Tvedestrand, det vil si i arbeidsåret 1925/26. Riktignok er ikke byen identifisert som annet enn «en av kystbyene på Sørlandet», og det er kjent at Anna Lien også var stasjonert i Grimstad en periode. Men når det andre steder i boka fortelles om tiden i Grimstad, er byen identifisert. Det er også andre ting som tilsier at det som fortelles i det følgende skjedde i Tvedestrand, blant annet at menigheten drev et omfattende arbeid blant barn og unge på den tiden.

«Slyngelalderen»

Det dreide seg om en gutt i «slyngelalderen» som gjerne kom inn på Frelsesarmeens juniormøter og drev med alle slags ablegøyer for å forstyrre møtet og for å få de andre til å begynne å le. Han ble regelmessig kastet ut fra møtene, men kom like regelmessig tilbake og drev på samme måten. Det var også en kjent sak at han var langfingret, og at det var mye bråk med ham på skolen. Det toppet seg da han regelrett slo ned av lærerne. Da grep skolestyret inn, og det ble bestemt at gutten skulle sendes på «guttehjem» på Bastøy, utenfor Horten.
Men dagen etter at denne beslutningen var tatt, dukket gutten opp på Frelsesarmeen igjen. Anna Lien tenkte at hvis hun fikk plassert ham på første benk i lokalet, i stedet for på siste, der han pleide å sitte, ville hun ha bedre kontroll på ham. Men der ble det verre enn verst, og kapteinen bestemte seg for å gjøre kort prosess. Men så kom assistenten henne i forkjøpet. I boka beskriver Anna Lien løytnanten som «en varm og fin sjel»; hun var flink til å synge og hadde et godt lag med barn og unge. Hun gikk bort til gutten og begynte å snakke med ham.
Kapteinen hadde ikke noen tro på at det ville nytte, men til sin overraskelse så hun at gutten roet seg. Anna Lien undret seg over dette, og flyttet seg litt, slik at hun kunne se hva som skjedde. Det som skjedde, var at tårene rant fra løytnantens øyne mens hun snakket med gutten, og noen av dem traff guttens hånd. «De forvandlet løven til et lam», var Anna Liens beskrivelse, og resten av møtet hørtes det ikke et kny fra gutten. Da ettermøtet begynte, gikk gutten fram til botsbenken. De to frelsesoffiserene knelte på hver side av ham, og gutten la sitt liv i Jesu hender.

Oppgjør  

Etter at bønnestunden var over, sa gutten at nå ville han gjøre opp med alle han hadde stjålet fra, men han hadde ingen penger, og han var redd. Om kapteinen ville bli med ham rundt?
Det ville hun, og neste dag begynte en underlig runde fra forretning til forretning. Gutten visste forbausende godt hvor mye han hadde stjålet hos hver enkelt, og sa det samme til alle sammen: – Jeg har ingen penger nå, men skal betale tilbake så snart jeg kan.
Og overalt var reaksjonen den samme: Tilgivelse og ettergivelse.
Til slutt sto det verste igjen: Å be læreren han hadde slått ned om tilgivelse. Da sviktet motet og han fikk ikke fram et ord. Det ble kapteinen som måtte si det som skulle sies: – Denne gutten ga seg over til Gud i går kveld, og nå vil han be deg om tilgivelse for at han slo deg ned.
Det ble en sterk scene der læreren slo armen rundt gutten, klemte ham og forsikret ham om at han var tilgitt.

Gjensyn

Anna Lien hadde kontakt med gutten også etter at hun forlot Tvedestrand. Bastøy-oppholdet ble tydeligvis droppet, og etter noen år reiste gutten til Amerika og kontakten ble brutt.
Mange år senere var Anna Lien på besøk i byen igjen, og hadde en serie møter. I et av møtene dukket det opp en mann som bar preg av å være hjemvendt norsk-amerikaner. Etter møtet tok han kontakt: – Kjenner du meg igjen?
– Jeg synes nok det er noe kjent, men jeg kan ikke ta hvem du er…
Det viste seg å være villstyringen som ble frelst, og som Anna Lien hadde fulgt med rundt da han skulle gjøre opp for seg etter å ha tatt imot Jesus. I USA var han blitt prest, men nå var han på besøk i gamlelandet. Han hadde ett ønske: En gang til å kunne knele sammen med kapteinen og be til Gud og takke for løytnantens tårer.

Tarje Noraberg:
Jeg skal kikke etter deg.
Anna Lien fra Voss ble brigadér i Frelsesarmeen
Lunde forlag
1996

Tegning av ukjent kunstner fra Krigsropet, 1969

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Om morgenen 21. august 1912 gikk følgende melding ut fra Frelsesarmeens internasjonale hovedkvarter i London: «Generalen har lagt ned sitt sverd». Alle forsto hva det gjaldt: Frelsesarmeens grunnlegger William Booth var død, 83 år gammel. Meldingen gikk over hele verden. Aviser i mange land skrev respektfulle nekrologer og mange hyllet den avdøde i på lederplass som den visjonære, kristne leder han hadde vært. Det ble brukt ord som «profet» og «apostel» for å beskrive ham.
 

En av dem som leste meldingen om generalens død var den 33 år gamle poeten og oppleseren Vachel Lindsay fra Springfield, Illinois i USA. Han hadde vokst opp i et kristent hjem, og hadde tatt vare på de dyder han var oppdratt til: Gudsfrykt og nøysomhet. Han bodde både på Frelsesarmeens og KFUM sine herberger under sine vandringer. I sin barndom hadde han vært en ivrig tilhører når Frelsesarmeen hadde friluftsmøter eller konserter, og når det ble bedt i disse møtene, knelte Vachel på gresset og bad med. En av sangene han hadde lært under disse møtene, begynte slik: «Har du kjent Guds kraft i hjerte, sjel og sinn? Er du renset i Gudslammets blod?» Da han leste meldingen om generalens død, var det da også denne strofen som meldte seg i tanken hans: «Are you washed in the blood of the Lamb?»
I løpet av en søvnløs natt skrev han så diktet som fikk tittelen «General William Booth enters into Heaven».

«Vaudeville»
Det er et voldsomt dikt – det er det eneste ordet som kan beskrive det. Sjangermessig er det nesten som et revynummer – «vaudeville». Det er en form for teater som ikke lenger finnes, men det har overlevd i enkelte opplesningsnumre, som for eksempel i dette diktet, når det leses med følge av både hornorkester og sang – noe dikteren tok høyde for ved å skrive inn instruksjoner til framføringen i teksten.
Den sangen som hadde appellert så sterkt til Vachal Lindsay da han var gutt, meldte seg også mens han skapte sitt dikt. Derfor kommer denne strofen tilbake gang på gang: «Are you washed in the Blood of the Lamb?»
«Er du renset i Frelserens blod?» synger man i Norge – «Er du renset i Guds-lammets blod?» Sangen ble skrevet av den amerikanske, presbyterianske presten Elisha Albright Hoffmann (1839 – 1929). Han skrev også melodien. Sangen ble skrevet i 1878, og teksten er inspirert av to bibelvers: Det ene er døperen Johannes sine ord om Jesus: «Se, der er Guds Lam – som bærer verdens synd.»  Det andre er det apostelen Johannes skriver i sitt første brev, om at Jesu blod er det som renser fra all synd. «Er du renset i Guds-lammets blod?»
«Lammets blod» er et sentralt begrep i Frelsesarmeens tro. Da William Booth ble spurt om hva som er det sentrale i Frelsesarmeens teologi, svarte han: «Det blødende Guds lam.» Til Frelsesarmeens internasjonale kongress i 1978 skrev de to frelsesoffiserene John Gowans og John Larsson musikalen «The Blood of the Lamb» – den er basert på Vachal Lindsays dikt, og på det at William Booth kommer til himmelen. Der møter han mange av dem som ble frelst gjennom Frelsesarmeens virke – alle som er «renset i Gudslammets blod».

Publisert
I januar 1913 ble diktet om William Booth trykket i et tidsskrift som het «Poetry». Det kom ut i Chicago. Samme år ga han også ut en diktsamling: «General William Booth enters Heaven and other Poems». Det var redaktøren som tidsskriftet «Poetry» som var drivkraften bak utgivelsen. Hun het Harriet Monroe. Hun sørget også for at Lindsay fikk et stipend, og hun sørget for at han kom i kontakt med andre diktere. En av disse var den irske poeten og senere nobelprisvinneren W. B. Yeats, og de oppmuntringene Lindsay fikk av ham, kom til å bety mye for ham i årene framover.
Diktet er oversatt til flere språk. Både Trygve Bjerkreim og Sigmund Skard har laget norske versjoner av diktet – begge på nynorsk.

Berømmelse
Fra å ha vært en nokså ukjent, omstreifende underholdningsartist som hadde opptrådt for en matbit og et losji, ble Vachal Lindsay en berømt oppleser som fylte de største teatre og konsertlokaler som fantes. En opplesning av Vachal Lindsay er blitt beskrevet slik: «I løpet av to minutter hadde han fått sitt blaserte, intellektuelle publikum til å lytte. Etter ti minutters forløp var alle dypt grepet; etter tyve var de ekstatiske og i ferd med å miste selvbeherskelsen; og etter en halv time var alle fullstendig under hans innflytelse, brølende som en præriebrann…»

I den grad Vachal Lindsay selv huskes i våre dager, er det først og fremst på grunn av diktet han skrev om William Booth. Ti år etter debutboka, ga han ut samlingen «Collected Poems». Samlingen viser først og fremst at Lindsay var en meget ujevn dikter, og mye av det han skrev er forholdsvis trivielle ting.
Brøt sammen
Han giftet seg i godt voksen alder, og ble også far. Men han slet med store, personlige problemer. Den rastløsheten som han kunne ta ut gjennom turneene sine som ung, slo nå ut i psykiske plager og etter hvert sinnssykdom. I tillegg fikk han både epilepsi og sukkersyke.

Han gjorde sin siste opplesning i menigheten han tilhørte 30. november 1931. Det gikk ikke bra. Han brøt sammen for åpen scene, og avsluttet med å sitere salmestrofen «His eye is on the Sparrow – and I know He watches me». Det var en bønn fra et ulykkelig, sykt menneske.
Tre dager senere tok han sitt eget liv – 52 år gammel. Før han døde, hadde han satt opp et bilde av kona og barna på spisebordet, og tent lys foran dem. Deretter svelget han en flaske med rensevæske.

Det er mer enn 100 år siden general William Booth dro inn i himmelen.
Ikke fullt 20 år senere fikk han med seg i følget en poet og artist som hele tiden nynnet på den samme strofen: «Er du renset i Gudslammets blod?»

Litteratur:
Gunilla og Staffan Bergsten: Lindsay – lekpredikant og jazzhelgen (i Verdens litteraturhistorie, bind 10, Oslo 1973)
Helmer Olsson: Generalen og poeten (artikkel i Krigsropet, 1969)

***

General William Booth dreg inn i himmelen
Original Vancel Lindsay: “General William Booth enters into heaven”
Omsett av Sigmund Skard

I
Booth gjekk i brodden og hans dustromme skrall –
(Er du tvetta i Lammets blod?)
Himmelfolket smilte: «Det er hit han skal.»
(Er du tvetta i Lammets blod?)
Først kom dei spedalske, rad på rad,
Så kom fark og fusse frå allan stad,
Bakgate-skjøkjer og narkotikavrak,
Andletsgrå av lyster som langsamt slepper tak,
Makketne heilagmenn med muggen pust
Uvaska hopane med kyrkjegardsgust –
(Er du tvetta i Lammets blod?)

Slummen kring all verda hadde sendt sin flokk,
Endå syntest Booth at det ikkje var nok.
Alle flagg på jorda stima fram i lag,
Gjennomlyste innanfrå med ukjent brag.
Kvinnfolk med toremål gitarane slo,
Høysta gjennom himlane og gret og lo:
Er du tvetta i Lammets blod?
Halleluja! Du vedunders tid:
Stutenakka farkar som Himlen sette fri!
Bøllar som basun-bles or kjeften full
Opp mot ein himmelkvelv så blank som gull!
(Er du tvetta i Lammets blod?)

II
Booth døydde blind, men i tru han såg
Lysande som før kvar Guds rike låg
Booth gjekk i brodden og det høvde slik:
Kroknasen krøkte seg ørne-lik,
Kvitskjegga lufsa og kommandoen song
Like så kvassmælt som på jord ein gong.

Jesus steig ut på sin tinghus-tram
Og lyfte sine hender der hopen valt fram.
Booth såg ikkje honom, han styrte si horg
I kross og krok kring det veldige torg.
Men i sjølvsame stund kvar den sjel der gjekk
Bar snøkvite kjortlar utan minste flekk.
Krøplingar rette seg så raka som ei spik,
Blindingana stirte inn i Himmerik.

Syndar-merka var som alle strokne ut!
Borte var ulveglis og rottesnut.
Hore og hallik skreid i visdoms skrud,
Skirvaskne møyar og hovdingar for Gud!

Dei stega i sandalar, med vengepar av eld –
(Er du tvetta i Lammets blod?)
Og jubla så englekoret reint kom på stell.
(Er du tvetta i Lammets blod?)
Å Frelsar! Halleluja! Du sæle tid,
Sjå kongar og fyrstar som Lammet sette fri!
Gitarane buldra og singlelåten rann
Frå kvelle tamburinar i dronninghand.

Og så Booth i bøn framfor tingtrammen stod,
Då såg han sin Herren der fanane slo.
Livsens krone Krist rette ned
Åt sin trugne soldat, medan mugen fell på kne
Og gråtande seig han for sin Herres fot.
Er du tvetta i Lammets blod?

Av Nils-Petter Enstad

Knut Hamsun er et stort navn i verdenslitteraturen. Tildelingen av Nobelprisen i litteratur i 1921 bekrefter dette. Marie Hamsun er mest kjent som Knut Hamsuns kone, men også hun skrev bøker. Begge har avlagt visitter til Frelsesarmeen i sine bøker.

I Knut Hamsuns novelle «Smaabyliv» kan man lese: «Der er (…) to halte skreddere i byen, en betler, frelsesarmé, dampskibskai, toldbod og sparebank. (…) Også Frelsesarmeen er til stede med røde farver og plakater, man får en seddel i hånden og læser: Stort bede- og jubelmøte kl. 7 1/2. T. Olsen kadet. A. S. Torgersen major. NB! bered dig på å møte Gud».
Hamsun publiserte denne novellen to ganger. Første gang var i 1890, men i 1903 ga han den ut på nytt, og det er 1903-utgaven sitatet er hentet fra. Denne versjonen regnes også som den «offisielle». «Byen» det henvises til var trolig Risør, der Hamsun bodde fra 1890 til 1892. «T. Olsen kadet» kan ha vært kadett Reinert Gundersen, som kom til Risør som assistent for korpslederen, kaptein Olaf Dehli sommeren 1891.
Visitter
Også i andre verk avla han Frelsesarmeen små visitter, som i «Markens Grøde» og romanen «August» fra den berømte «Landstryker-triologien» hans. Det har vært gjettet på at Knut Hamsun under sine vagabondår i USA kom i kontakt med Frelsesarmeen, og kanskje tilmed fikk hjelp av Armeen: Losji eller mat. Teoretisk er det innenfor sannsynlighetens rekkevidde. Hamsun var i USA i to omganger, fra 1882 til 1884 og igjen fra 1886 til 1888. Frelsesarmeen kom til USA i 1882. Gitt av det stemmer med formodningen om en kontakt mellom vagabonden Hamsun og Frelsesarmeen i USA, kan det ha vært et lite gjensynsblaff som dukket opp da han så Frelsesarmeen i Risør. Og «T. Olsen kadet» kan ha vært en feilerindring for «R. Gundersen, kadett», eller et dikterisk valg.
Referansen til Frelsesarmeen i «August» er som så mye annet i Hamsuns romaner, nærmest et innfall i forbifarten: Hovedpersonen i så vel romanen som triologien, August, blir oppsøkt av en kvinne som leter etter sin bror Edevart, om ikke August kan hjelpe henne å finne igjen ham. Det lover han med de store ordene som karakteriserer ham: «Jeg kan gå til all verdens konsulater og Frelsesarmeen og finne ham,» svarer han.

Replikken står helt alene i trebindsverket, og er vel først og fremst et uttrykk for at dikteren på Nørholm var kjent med Frelsesarmeens ettersøkelsesvirksomhet, som har vært drevet i Norge siden 1897. Boka kom i 1930.
Barbro med rødt på ermet
Også i Hamsuns kanskje mest kjente roman, «Markens grøde» (1917) avlegger han Frelsesarmeen en liten visitt: Hovedpersonen i denne romanen er nybyggeren Isak Sellanraa. Men persongalleriet er stort og mangfoldig, og en av personene i romanen er den unge kvinnen Barbro. Hun er den eldste datteren til Isaks nabo Brede, en mann som ingenting riktig lykkes for. Om henne heter det: «Se, Barbro på Breidablik hadde ikke Isaks tillit, hun var ustadig og overfladisk som farn – kanske også som morn -, var flygtig og uten utholdenhet. Hun var ikke blit længe hos lensmandens; bare et år, da hun var blit konfirmeret kom hun til handelsmandens og var også der et år. Her blev hun vakt og religiøs, og da det kom frelsesarmé til bygden gik hun ind i den og fik rødt på ærmet og gitar i hænderne. I denne mundering reiste hun til Bergen med handelsmandens jagt, det var ifjor. Nu hadde hun netop sendt sit fotografi hjem til Breidablik, Isak hadde set det: en fremmed damepike med opkrøllet hår og lang urkjæde nedover brystet. Forældrene var saa stolte av lille Barbro og viste billedet frem til hvem som kom forbi Breidablik, det var storveies som hun hadde folket sig og blit til noget, og hun hadde ikke rødt på ærmet og gitar i hænderne mere».

Et par år senere kommer Barbro hjem igjen, og er blitt verdensdame, ikke minst fordi hun er den eneste i bygda som har vært litt ute i den store verden. Barbros liv blir likevel mer en tragedie enn en festreise. I den store byen har hun nærmest levd som prostituert. Hun har fått et barn, men det tok hun livet av, og kastet det i sjøen mens hun var på ruteskipet på vei hjem fra byen. Når det senere står i avisen at et barnelik er funnet i sjøen, trekker hun bare på skuldrene.

Man får som leser en følelse av at Barbros liv kunne utviklet seg helt annerledes om hun var blitt i hjembyga, og hadde beholdt «rødt på ærmet». Og det er vel også derfor Hamsun har med denne i og for seg uvesentligheten i fortellingen om henne.
Da Knut Hamsun fikk nobelprisen i litteratur i 1920, var det nettopp med henvisning til Markens Grøde. Knut Hamsun ble født i 1859 og døde i 1952.

Kunne vært oberst?
Marie Hamsun (1881 – 1969) ble gift med Knut Hamsun i 1909. Da var hun 28 år gammel, mens han var 50. I memoarboka Regnbuen fra 1953 forteller hun om sin kontakt med Frelsesarmeen som ung på 1890-tallet. Maries far hadde vært forretningsmann på Elverum, men var gått konkurs. Dette sosiale fallet preget hele familien, og foreldrene flyttet fra hjemstedet til hovedstaden, både for å komme unna «skammen», og for at faren kanskje skulle klare å etablere seg på nytt.
Marie var på religiøs søking, og oppsøkte blant annet Templet i Pilestredet 22: «Det var kanskje det dramatiske som grep meg. Tribunen med alle brødrene og søstrene i uniform, vitnesbyrdene fra de frelste som ikke hadde vært et hår bedre enn jeg, de fleste av dem. Heller verre, hørtes det ut for. Så botsbenken med de knelende synderne, og først og fremst sangen og musikken. Når de lot den store fanen med de dype, sterke fargene vaie fra tribunen over hodene på dem som knelte, og sang tungt og monotont: Blodet, blodet, Jesu dyre blod… da kjente jeg meg løftet på en bølge Og da var det visst bare min dype sjenerthet som avholdt meg fra å knele ned. Hadde noen av de aktive lagt merke til sekstenåringen som satt og suget stemningen i seg med alle sanser i halvmørket nede i salen, og gitt meg et lite puff i retning av botsbenken, så hadde jeg kanskje vært oberst i dag…».
Det er et visst vemod i denne skildringen, men det vemodet er nok ikke uten sammenheng med at det er den aldrende Marie som skriver. Hun er blitt enke etter et langvarig, men turbulent ekteskap med den verdensberømte dikteren, nobelprisvinneren med det enorme ego. Etter krigen var hun blitt dømt for landssvik og hadde sittet i fengsel, mens hele familien ble økonomisk ruinert av det enorme erstatningsansvaret som dikteren ble pålagt.
Marie Hamsun var en bitter kvinne disse årene, og resten av sitt liv, og minneboka «Regnbuen» ble et slags dypdykk i en fortid da alt hadde virket så mye enklere og lysere. I den stemningen kan det være godt å drømme om at man i stedet for å være overlatt til forakt, nød og bitterhet, kunne vært en respektert oberst i Frelsesarmeen…

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter:
«En liten slumsøster lå og skulle dø». Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (Oslo, 2014)
«Frelseskrig i en sørlandsby». Grimstad korps 125 år 1891-2016 (Grimstad, 2016)

Fra 1889 til 1914, og deretter fra 1922 til 1928 hadde Frelsesarmeen en menighet i sørlandsbyen Tvedestrand. Fra denne menigheten kom den første, norske frelsesoffiseren som fikk internasjonale lederoppgaver: Kommandørlt. Reinert Gundersen.

Årets bok fra Frelsesarmeens Historiske Selskap er en bok om nettopp Reinert Gundersen og om Tvedestrand korps. Medlemmer av Selskapet får boka tilsendt gratis, men den kan også kjøpes fra handelsavdelingen, fra selskapet eller fra forfatteren. Boka er skrevet av Nils-Petter Enstad.

Onsdag 10. august blir det en lansering av boka på Frelsesarmeen i Arendal. Her blir det innlegg både av forfatteren og av amanuensis Oddbjørn Johannessen fra Universitetet i Agder. Han har selv bakgrunn fra Tvedestrand, fra Frelsesarmeen og slektskap med Reinert Gundersen.

Fredag 12. august, under arrangementet «Sommer i sør», blir det også satt fokus på Tvedestrand korps og Reinert Gundersen, og dessuten generelt på Frelsesarmeens historie på Sørlandet.
Reinert Gundersen levde fra 1873 til 1940.
Boka koster kr. 200,oo, og kan bestilles fra:
handels@frelsesarmeen.no
selskapet@frelsesarmeen.no
eller fra forfatteren: nenstad@gmail.com

Mange har minner fra denne bygningen

Frelsesarmeens historiske selskap inviterer til frelsesarmé-historisk vandring på Vålerenga trosdag 23. juni kl. 18. Vi søker opp Krigsskolen som utdannet offiserer frem til 1983 og Vålerenga slumstasjon. Turen ender opp på Østre gravlund ved Johan Halmrasts grav (dikteren av «Å salige stund uten like»).

Boka «Frelseskrig i en sørlandsby» er skrevet i forbindelse med Grimstad korps sitt 125-årsjubileum

Innlegg under markeringen av Grimstad korps sitt 125-årsjubileum
Lørdag 23. april 2016
v/ Nils-Petter Enstad

Tidligere denne uka var jeg innom Norlis bokhandel her i byen og leverte noen eksemplarer av denne vesle boka som er blitt skrevet til dette jubileet. Sjefen var ikke inne, men ei ung dame tok imot dem, og sa: – Så bra at det er blitt skrevet en slik bok.

Og så kom mange av de samme god-ordene som ofte brukes om Frelsesarmeen. I dette tilfellet hadde de også en personlig bakgrunn: En gammel tante som hadde bodd alene i Oslo, og der hadde Frelsesarmeen vært det nettverket hun hadde.
Det er mange slike fortellinger rundt om i landet – også her i Grimstad.

Og det er noe av det som gjør det så spennende – kanskje også morsomt? – å arbeide med slike bøker som denne: Det er alle fortellingene man får høre. Som forfatter er jeg blitt mer og mer bevisst på dette: Historien består av fortellinger. Det vi tenker på som «historien om» – det være seg Frelsesarmeen, personer, land – er i virkeligheten en sum av fortellinger. Og som regel er mange av disse fortellingene ennå ikke blitt skrevet ned. Derfor er det å skrive om mennesker og bevegelser en dynamisk ting. Vår oppfatning av historien er under stadig forandring etter hvert som vi blir kjent med stadig nye fortellinger.

En av fortellingene jeg gjerne skulle visst mer om, er en jeg fant i soldatrulla til Grimstad korps. Noen få opplysninger som kanskje kan romme en hel roman:
Borghild Bensen fra Vik ble frelsessoldat i 1911, ennå ikke 17 år gammel. Ved innføringen er hun oppført som «ugift», men dette er senere endret til gift.
I 1918 føres hun så ut av rullen med koden «H». Det er en forkortelse for «gået til Himmelen», som det står nederst på hver side i de gamle soldatrullene. Borghild Bensen døde i en alder av 24 år.
En ung kone, kanskje også mor, som går bort. I 1918 fikk Norge de første tilfellene av den influensapandemien som i historien er kjent som «spanskesyken» – den krevde 15.000 liv bare her i landet. Borghild kan ha vært ett av disse ofrene, men dødsfallet kan selvsagt også skyldes andre ting.
En fortelling.

Grimstad ligger jo i det såkalte «bibelbeltet». I bibelbeltet har mange menigheter hatt vekkelse. Da ensein A. Kristiansen var stasjonert i Grimstad fra desember 1919 til november 1921, ble det innvidd 25 soldater; i ett enkelt møte ble det innvidd åtte. Det tyder på at enseinen hadde det man kaller «en god tid», selv om det i ettertid må medgis at for en del av de 25 ble soldattiden forholdsvis kortvarig.
En fortelling, også det.

Frelsesarmeen kom til Grimstad en aprildag i 1891.  Det var tre år og tre måneder etter at Frelsesarmeen kom til Norge, men på de tre årene og tre månedene hadde man rukket å starte virksomhet på mer enn 50 steder. Flere av disse var på Sørlandet: Arendal, Risør, Tvedestrand, Lillesand, Kristiansand – og Grimstad.
Lillesand ble en hard nøtt å knekke; så hard at man ga den opp etter to år.

På mange av disse stedene var det unge kvinner som sto i front og «åpnet ilden», som man sa. Så også i Grimstad. Jeg siterer fra en lokalhistorisk bok: «Det var to kvinner som ble satt til «å innlede felttoget» i Grimstad. Kaptein Johanne Hansen og løytnant Olivia Olsen hadde det ikke lett. Det var stor oppslutning om de første møtene, men når virksomhetens hverdagsliv begynte, meldte også de uunngåelige plagene seg. Det kunne ligge en stram eim av alkohol over lokalet når møtene begynte, og rusen kunne ofte føre til en overstadig trang til å komme med muntre tilrop av til dels tvilsomt innhold. Det var vanskelig å få ro. Men så hendte det jo at en og annen som var kommet ille ut i livet, ble truffet av budskapet, gikk fram til botsbenken og begynte et nytt liv».
I følge soldatrullene har i alt 317 soldater blitt innvidd i løpet av disse 125 årene. Det er trolig et lavt anslag, siden de eldste rullene er blitt borte.

Vi vet ikke så mye om verken Johanne Hansen eller Olivia Olsen. Jeg har i boka formodet at de var i 20-årsalderen da de kom til Grimstad. Begge ble offiserer i 1889, og de var stasjonert sammen ved flere korps. Offiserene flyttet ofte; våre to «jenter» flyttet ikke mindre enn ti ganger i løpet av tre år. Så kastet de da også inn håndkledet etter en tid. Olivia i 1895 – «Forlot Armeen», står det på kartotekkortet hennes. Johanne ga seg i 1898: «Begjært avskjed», står det om henne.
Fikk de nok av alle flyttingene? Eller var det med dem som med mange andre av disse unge kvinnene: De møtte en «kar»? De giftet seg og slo seg til ro?
Fortellinger, det også.

Grimstad korps sendte også ut offiserer. I alt 21 menn og kvinner fra denne byen meldte seg til tjeneste og ga ulikt antall år i tjenesten; noen av dem et helt liv.

Det samme gjelder de 317 – eller enda fler? – soldatene. For noen varte engasjementet i Frelsesarmeen resten av livet, for andre i noen år og for atter andre i bare noen få.

Så mange fortellinger – så mange mennesker.
Så mange bønner som er blitt bedt og så mange vitnesbyrd som er blitt avlagt. Så mange kamper som er blitt kjempet.

I sum – så langt vi kjenner den – er det fortellingen om frelseskrigen i en sørlandsby.

Takk for oppmerksomheten!